Leen Ritmeyer, som kjenner tempelhøgda i Jerusalem svært godt, har skrive om funnet av det romerske teateret som blei presentert i går.
Artikkelen er som vanleg rikt illustrert med gode teikningar og bilde. Les og sjå på illustrasjonane på bloggen Ritmeyer Archaeological Design: Remains of Roman odeon found in Jerusalem.
Ritmeyer skriv her meir presist enn det eg gjorde i går (Romersk teater nær Vestmuren) om at dette ikkje kan vera det teateret som Josefus skreiv om:
A word of caution: some reporters have dubbed this find “Jerusalem’s Lost Theatre”, but this may give the wrong impression. Josephus indeed mentions that Herod built a theatre in Jerusalem (Antiquities 15.268), but this is not the one that has been found. Herod’s theatre, if it ever existed, must have been built before 70 AD, but the archaeological evidence associated with this newly found structure indicates that it was built after this date.
Arkeologar har funne eit lite, romersk teater under dei store bogane i Wilson´s Arch (bildet), like ved Vestmuren i Jerusalem. Kanskje er dette den typen teater som blir kalla ein odeon? Funnet blei presentert på ein pressekonferanse i Jerusalem i dag. Her var det presentasjon av funn frå arkeologisk arbeid i tunnelen langs Vestmuren og under Wilson´s Arch.
Arkeologane som har arbeidd på staden, uttaler ifølge ei pressemelding frå Israel Antiquities Authority:
From a research perspective, this is a sensational find. The discovery was a real surprise. When we started excavating, our goal was to date Wilson’s Arch. We did not imagine that a window would open for us onto the mystery of Jerusalem’s lost theater. Like much of archaeological research, the expectation is that a certain thing will be found, but at the end of the process other findings, surprising and thought-provoking, are unearthed. There is no doubt that the exposure of the courses of the Western Wall and the components of Wilson’s Arch are thrilling discoveries that contribute to our understanding of Jerusalem. But the discovery of the theater-like structure is the real drama.
Det viser seg at det er eit teater som truleg aldri har vore i bruk. Spor tyder på at det blei øydelagt før det var ferdig bygd. I omtalane eg har lese i dag, blir det tidfesta til tida omkring Bar Kochba-opprøret ca år 135. Eg syns derfor det er litt merkeleg at arkeologane brukar uttrykket Jerusalem´s lost theater. Så vidt eg kan forstå, viser dei her til eit teater som er omtalt hos Josefus og som hittil ikkje er funne i arkeologiske utgravingar. Josefus sine skrifter viser oss vel først og fremst at det må ha vore minst eitt teater i Jerusalem før år 70?
Biblical Studies Carnival for september 2017 er nå publisert på bloggen Reading Acts. Dette er ei oversikt over lenker til faglege bibliobloggar i september om GT, litteratur frå det andre tempelets tid, NT, teologi, bibelske språk, bokmeldingar med meir.
Her er det mykje eg får lyst til å sjå nærare på. Interessa mi for reiseliv til Israel og dei palestinske områda blir for eksempel vekt av denne notisen:
Betyr orda kyrkjelyd (bokmål: menighet) og sokn det same? Dette spørsmålet har i år (2017) blitt aktuelt i kyrkjelydane i Den norske kyrkja i Stavanger. Me skal snart uttala oss om prosjektet Kirken i Stavanger mot 2020, og i høyringsnotatet finn me følgjande formulering:
Et sokn kan ha flere lokalkirker. Noen steder vil det også være naturlig å si at man har flere menigheter. Men det vil være soknet som er den juridiske enheten og det kan kun være ett sokneråd i soknet. Soknerådet kan imidlertid nedsette så mange utvalg og komitéer det måtte ønske.
Det viktigaste er ikkje kva ord me brukar. Det er viktigare at det faktisk finst ei levande kyrkje i byen, det vil seia eit fellesskap omkring Jesus Kristus, forkynninga av Guds ord og forvaltninga av dåpen og nattverden. Denne kyrkja bør vera best mogleg organisert i store og små fellesskap som er inkluderande og opne for nye menneske.
Likevel kan det vera viktig å prøva å finna fram til ei felles forståing av dei ulike orda me brukar, slik at me ikkje snakkar forbi kvarandre når me skal drøfta prioriteringar og organiseringa i kyrkja.
Prosjektet har to hovudforslag: For det første peiker ein på nokre viktige utviklingsområde for kyrkja i byen som heilskap. For det andre foreslår ein reduksjon i talet på sokn, men ikkje på kyrkjer eller kyrkjelydar.
Dette skal me sjølvsagt drøfta grundig i haust. Sjølv har eg ikkje landa på kva eg meiner Hinna menighetsråd bør svara. Først vil eg lytta meir til andre og drøfta saka i aktuelle fora.
Men tankegangen om at orda kyrkjelyd/menighet og sokn ikkje nødvendigvis betyr det same, vil eg støtta. Eg har i den samanhengen funne fram ein artikkel eg skreiv i 2011. Her er eit utdrag:
Omgrepet kyrkjelyd er eit ord som i vår kyrkjelege samanheng blir brukt både om eit lokalt kristent fellesskap av menneske og om det geografiske området som desse menneska bur innanfor. Det tilsvarande ordet på bokmål er menighet. På bakgrunn av den geografiske bruken av ordet er det vanleg å seia at kyrkjelyd og sokn er to identiske omgrep i Dnk. Dette er likevel ikkje heilt dekkjande. Det ser me av den språklege bakgrunnen for orda; mens sokn i utgangspunktet er ei sivil og territorial eining, er kyrkjelyd ei forsamling av menneske knytt til ei kyrkje og såleis eit bibelsk og teologisk uttrykk for eit fellesskap av kristne menneske. I NT blir ordet nytta som omsetjing av det greske ordet ekklesia når dette blir brukt på lokalnivå. Kristian Hansson peiker på denne distinksjonen i sin kyrkjerett:
Den opprinnelige og grunnleggende kirkelige enhet er menigheten. Kirkens funksjoner så vel som den enkeltes medlemsforhold er knyttet til dette lokalt avgrensede personsamfunn. Territorialt har menigheten fra gammel tid falt sammen med den sivile enhet sognet og omfatter alle kirkemedlemmer som bor i dette, derav ord som sognemenighet, sognekirke og lignende (Hansson 1957,35).
Me kan også merka oss at kyrkjelova i §2 definerer soknet som den grunnleggjande eininga i Dnk, mens det frå ein teologisk synsvinkel ville vera meir naturleg å omtala kyrkjelyden som den grunnleggjande eininga. Kyrkjemøtet (KM) har kanskje hatt dette i tankane når ein sentral uttale frå KM 2004 presiserer kyrkjelova si formulering med å seia at soknet er den grunnleggjande organisatoriske einiga i kyrkja. I denne samanhengen uttalte også KM: ”som hovedregel er kirkemedlemmene som bor i soknet medlemmer i menigheten der” (Den norske kirkes identitet og oppdrag, pkt 15). I mindre formelle samanhengar blir orda kyrkjelyd og sokn nytta om einannan som to identiske omgrep. Eg oppfattar det også slik at distinksjonen mellom omgrepa truleg er svekka av nyansane mellom nynorsk og bokmål, i og med ordet sokneråd (nynorsk) er synonymt med menighetsråd (bokmål).
Gunnar Rønnestad foretar ein kyrkjerettsleg gjennomgang av omgrepa og oppsummerer med at ”den kirkerettslige normalordningen i Den norske kirke er at sokn og menighet er sammenfallende størrelser”, men peiker likevel på at det også er mogleg at kyrkjemedlemane i eit sokn kan vera fordelt på fleire kyrkjelydar og at fleire kyrkjelydar kan ha verksemd i eitt og same sokn. (Rønnestad 2010:16).
Eg vel i det følgjande i hovudsak å nytta kyrkjelyd om det kristne fellesskapet som har utgangspunkt i ei gudstenestefeirande forsamling og sokn om dei geografiske einingane som Dnk er delt inn i. Dette tydeleggjer blant anna at ein ved eventuell organisering av nye kyrkjelydar i Dnk, ikkje treng gå den lange og krevjande vegen om etablering av nye sokn. Eg gjer likevel merksam på at dei to omgrepa i kyrkjeleg språkbruk er så tett vovne saman, at det kan vera vanskeleg å gjennomføra ein distinksjon konsekvent.
Tilvisinga til det Gunnar Rønnestad har skrive, gjeld artikkelen «Etablering av nye menigheter i Den norske kirke. Et kirkerettslig perspektiv» i Halvårsskrift for praktisk teologi 1/2010.
Det er interessant å sjå at mens me i 2010 og 2011 drøfta etablering av nye kyrkjelydar og sokn, er det nå (2017) samanslåing av sokn som er på agendaen. I alle høve i Stavanger.
Eit par språklege merknadar til slutt:
Det Norske Bibelselskap omset i den nyaste bibelomsetjinga (Bibel 2011) det greske ordet ekklesia med forsamling (nynorsk) eller menighet (bokmål), når ordet blir brukt på lokalnivå, for eksempel i 1. Tess 2,14. Nynorskordet forsamling er i denne samanhengen truleg valt helst av økumeniske omsyn. I Den norske kyrkja er framleis kyrkjelyd det mest naturlege uttrykket. Nokre skriv også menigheit, sjølv om dette ikkje er offisiell rettskriving.
Prosjektgruppa til Stavanger kirkelige fellesråd brukar ordet sokneråd (= menighetsråd) sjølv om høyringsnotatet er skrive på bokmål. Det syns eg er fornuftig. Dermed kan ein i drøftingane og ved ei eventuell soknesamanslåing venna seg til å bruka to omgrep som ikkje så lett vil bli forveksla: sokneråd for det formelle organet for heile soknet og menighetsutvalg for eit underorgan som følgjer opp arbeidet i ei lokal kyrkjelyd/menighet.
Betsaida, heimstaden til tre av Jesu disiplar, er ein av dei nytestamentlege byane som hittil ikkje er sikkert lokalisert. Arkeologar som denne sommaren (2017) har arbeidd på staden El Araj nordaust for Gennesaretsjøen, meiner det nå er gode grunnar for å anta at dette er den korrekte lokaliseringa av byen.
Eg har nokre gonger vore på et-Tel, ein stad som i dag blir vist fram som det bibelske Betsaida. Eg har visst at det har vore fagleg tvil om denne lokaliseringa, men har likevel opplevd det interessant å oppleva utgravingane der.
Det kan forresten vera verdt å merka seg at dei to stadane ikkje ligg langt frå kvarandre. Betsaida låg uansett på nordaust for Gennesaretsjøen, på bildet over i området øverst til høgre der det er ein del grønt. Det at det nå kjem fram ny kunnskap som opnar opp for ei ny geografisk forståing, er bare flott.
I tillegg til spørsmålet om kvar det bibelske Betsaida låg, gir også utgravingane i El Araj ny kunnskap om nivået på Gennesaretsjøen i romersk tid. Funn på staden viser at sjøen må ha lege minst 211 meter under havet, noko som visstnok er lågare enn tidlegare antatt.
Has the Lost City of Jesus’ Apostles Finally Been Discovered?
NEW YORK, NY — Excavations this summer on the north-eastern shore of the Sea of Galilee have uncovered what may appears to be evidence forof the ancient city, Bethsaida-Julias, home to three of Jesus’ apostles: Peter, Andrew, and Philip (John 1:44; 12:21). It was also a location for Jesus’ ministry (Mark 8:22), and is near the land place where Luke’s gospel reports the miracle of Jesus feeding five thousand people with only five loaves of bread and two fish (Luke 9:10-17).
(…)
Because of its importance in Christian tradition, scholars have long tried to identify the site. Historical sources place the site near the Jordan river, in the large valley between the Galilee and the Golan Heights. For the last 30 years, popular opinion identified it with at the site of et-Tel where archaeologists found settlement in the late Hellenistic (2nd cent. BCE) and Roman periods (1st-2nd cent. CE), including two private houses. However, traces of the Greco-Roman city developments reported by in historical reports are lacking. Now new evidence suggests that Bethsaida-Julias was located at another site, El Araj, located in the Bethsaida Valley Nature Reserve on the shore of the Sea of Galilee.
At El Araj, Roman pottery dating between the 1st – 3rd centuries was uncovered under the a Byzantine level floor discovered in the previous season. A bronze coin of the late 2nd century CE and a beautiful silver denarius of the emperor Nero that reads “Nero, Caesar Augustus” from the year 65-66 CE were also found. Additionally, a Roman wall was discovered at a depth nearly 693 feet (211.16m) below sea level, completely rewriting the assumed level of the lake in the first century by seven feet. Adjacent to the the Roman wall there was found a large piece portion of mosaic flooring with a white and black meander pattern still attached to the its original plaster and similar to other mosaics known from the first- century villages settlements around the lake. The discovery of clay bricks and ceramic vents (tubuli), which are typical to Roman bathhouses, strongly indicates the presence of Roman period urbanization and evidence of the first- century improvements on the village of Bethsaida-Julias.
Forsoning. Respekt. Kjærleik. Kunnskap. Anerkjenning. Det finst unge som satsar på forsoning og som brukar slike ord i Israel og Palestina.
I dag reiste dei israelske og palestinske deltakarane på BridgeBuilders 2017-2018 heim frå den første delen av denne forsoningskonferansen. I påsken neste år skal dei samlast på nytt ein stad i Midt-Austen. Eg har hatt gleda av å møta dei før og etter sjølve konferansen som var på Furutangen i Ryfylke. Og eg har hatt ein leiar frå ei messiansk-jødisk forsamling buande heime hos meg nå i helga. Dagane har vore fylte av lange og interessante samtalar!
Deltakarne på konferansen er menneske som trur på Jesus og som dermed tilhøyrer minoritetar i dette konfliktfylte og komplekse samfunnet. Søndag hadde eg ein kristen palestinar og ein Jesus-truande jøde med på gudstenesta i Hillevåg kirke der eg var prest. Me las søndagens tekst på arabisk, hebraisk og norsk. Og dei to gjestane delte av opplevingar og erfaringar dei har med seg frå forsoningskonferansen. Dei la ikkje skjul på at dette hadde vore smertefullt, for her var vennskap bygd på tvers av konfliktfylte barrierer. Det var flott å høyra koss dei reflekterte omkring kva dette hadde gjort med dei. Dei andre deltakarane deltok på gudstenester i andre kyrkjer her i distriktet.
Søndag kveld blei denne delen av prosjektet avslutta med at heile gruppa deltok på eit møte i Bryne frikyrkje. Her fekk me høyra tilsvarande vitnemål frå eit par av dei andre deltakarane. Og den israelske leiaren talte over bibelteksten om Jesus og den samaritanske kvinna (Joh 4,3-26). Predikanten sa blant anna at det var mykje som skilte jødane og samaritanane, trass i at dei også hadde mykje felles. Ho sa at mens den samaritanske kvinna trakk fram barrierar knytt til kjønn, status, religion, etnisitet, teologi og nasjonalisme, var Jesus meir opptatt av å byggja bruer. Og han tilbaud faktisk ”fienden” levande vatn, det vil seia frelse.
Det er ikkje enkelt å driva freds- og forsoningsarbeid mellom israelarar og palestinarar, men her får ei lita og oversiktleg gruppe med deltakarar møta kvarandre og bli kjent på tvers av kulturelle og politiske skilje. Dei lærar å lytta til kvarandre sine forteljingar. Dei lærar å sjå kvarandre som søsken i trua på Jesus, til tross for alt som skil dei i kvardagen. Eg håper dei kan vera agentar for forandring i sine miljø når dei kjem heim.
Det kostar for desse menneska å delta på BridgeBuilders. Det er ikkje nødvendigvis populært i deira heimemiljø at dei har reist på ein forsoningskonferanse med folk frå «den andre sida». Det har sjølvsagt også vore krevjande for dei å gå inn i indre prosessar der fordommar blir utfordra. Eg syns det står respekt av desse unge som ønskjer å følga Jesus også på denne måten.
I går sat eg på strandpromenaden i Villajoyosa og hadde ein siste filosofisk «tenkepause» før eg reiste heim frå ferien. Temaet var spørsmål. Kor mange spørsmål stiller eg i løpet av ein dag? Og korfor spør eg eigentleg? Er det alltid for å bli klokare? Finst det spørsmål som eg ikkje forventar svar på, – eller som rett og slett ikkje kan besvarast?
Tidlegare i sommar oppdaga eg den danske bokserien Tænkepauser. Serien består av små hefte på 60 sider om svært ulike tema, utgitt av Aarhus Universitet. Dyktige forskarar skriv lett tilgjengeleg og kortfatta om spesialfelta sine. Det blir gitt ut ei ny bok kvar månad. Foreløpig har det kome 50 titlar, eg kjøpte i første omgang fem av dei.
Den siste dagen i Villajoyosa blei det til at eg sat med ein kopp kaffi og las i boka om spørsmål. Eg las eit avsnitt om dei mange spørsmåla eit barn kan stilla og om koss me som vaksne reagerer på desse spørsmåla. Dagen før hadde eg lese kapittelet Det første spørgsmål, der filosofen går tilbake til forteljinga om syndefallet i Første Mosebok og blant anna skriv om samanhengen mellom svar og ansvar. Tidlegare i ferien har eg lese ei teologihistorisk bok om reformasjonen og ei psykologibok om livshistoriene våre. Men husk, kvar av dei var på bare 60 sider!
«Formatet er småt, men tankerne er store», skriv forlaget. Den foreløpig siste boka i serien handlar om velferd (utgitt juni 2017). Til hausten kjem det bøker om smerte, humor, valg og karma. Og som sagt, serien inneheld allereie 50 titlar.
Vanskeligheden ved å anmelde de fine små bøger i Tænkepauser-serien er, at man presses til bestandigt at finde nye og varierende ord for sin begejstring (Henrik Dahl i Weekendeavisen).
Les meir på tænkepauser.dk. Bøkene finst også som lydbøker og ebøker.
04.07.2017: Heilage stadar bør bli vist respekt av alle menneske, uavhengig av religion. I særleg grad gjeld dette kyrkjer, synagogar, moskear og andre gudshus. Men eg syns også at andre og mindre monument bør få stå i fred. Det er naturleg for meg å respektera andre religionar sine heilage stadar. Og eg forventar som kristen tilsvarande respekt tilbake.
Det var derfor ein skuffelse å koma til det kristne monumentet ved Hattins horn då eg gjekk fottur på Jesus trail i mai 2017. Eg hadde ikkje vore på staden sidan hausten 2013. Staden var blitt endra på desse åra ved at det var sett opp eit nytt monument, ein svart stein som etter mitt skjøn ikkje passa inn i terrenget slik det gamle monumentet gjorde. Mi vurdering av dette er likevel uvesentleg. Det som gjorde meg trist var at det var gjort grovt hærverk på det nye monumentet, slik at all tekst var uleseleg.
Det er truleg brukt vinkelslipar eller liknande for å gjera teksten uleseleg. Eg syns det er veldig trist at nokon kan gjera noko slikt. Eg veit ikkje kven som har gjort dette og vil ikkje spekulera i kven det kan ha vore.
Eg har tidlegare skrive om staden i notatet Jesus på fjellet Hattins horn? Her er det bilde av det gamle monumentet (tatt i 2012). I dette notatet skriv eg om tidlegare teoriar om at det var her Jesus heldt bergpreika. Eg har også med nokre sitat frå litteratur knytt til staden og til temaet. La meg med ein gong ta med at for meg blir dette spekulasjon. Eg syns likevel det er interessant at kristne har knytt Jesus til staden.
Då eg skreiv dette tidlegare notatet, kjende eg ikkje historia til staden. Det viser seg at det er ei internasjonal pinsekyrkje som i 1962 sette opp det første monumentet og som i 2014 erstatta dette med eit nytt. Informasjonen om dette har eg funne på nettsida Israel and You. Nettsida har bilde både av det gamle og det nye (før det blei vandalisert) monumentet. Denne kyrkja lokaliserer visstnok framleis Jesu bergpreike til denne staden, slik det for 100 år sidan var meir vanleg å tenka.
Det er sikkert ulike meiningar om slike monument skal få stå i ein nasjonalpark. Og det kan sikkert også diskuterast om eit slikt monument treng reknast som «ein heilag stad». Eg meiner likevel at ein skal respektera eit religiøst monument og la det få stå i fred, på same måte som eg meiner at kyrkjer, synagogar og moskear skal visast respekt, jfr Universal Code of Conduct on Holy Sites:
The Universal Code maps out a practical code of conduct and policy for sacred places worldwide, aiming to improve the protection of holy sites and promote inter-religious reconciliation. Completed in 2011 after a three-year development process, the Universal Code is now endorsed by senior religious leaders from over ten faiths and numerous religious institutions. Field projects implementing the Universal Code in local contexts are being implemented in several countries around the world.
Sommaren 2017: Det er utruleg mange gamle kyrkjer i Danmark. Eg har nyleg kome heim frå ein god familieferie i Fjellerup. Dermed blei det litt tilfeldig Fjellerup kirke eg fann fram til og fekk gjort meg kjent med. Men den er nok ein god representant for dei mange bygdekyrkjene på Jylland.
Fjellerup ligg på nordsida av Djursland, halvøya eg som barn lærte å kalla nasen på Jylland. Det viser seg at danskene sjølv framleis brukar dette uttrykket. Eit anna uttrykk eg såg i ein turistbrosjyre, var Det vildeste Danmark. Djursland er eit vakkert landskap, men vilt er nok ikkje eit ord eg som nordmann hadde kome på å bruka!
Det var dessverre ikkje gudsteneste i kyrkja den veka eg var i Fjellerup. Men eg var på kyrkjebesøk og det var fint å koma åleine inn i stilla i den gamle kyrkja. Allereie i våpenhuset forstod eg at det var godt lagt til rette for bruk av det heilage rommet. Der blei eg møtt av denne inviterande teksten:
Fjellerup kirke er ei historisk kyrkje frå mellomalderen:
Det meste af kirken, kor og en del af den østlige fløj, er bygget omkring år 1200, den store kirkebyggingstid i Danmark, et kvaderarbejde (en kvader er en tilhugget, firkantet blok som regel i granit anvendt til ydermure) udført med spidshammer og håndkraft af egnens bønder. (…) Kirken er senere udvidet mod vest med groft murværk. I det sydvestlige hjørne ses kæmpestore kampesten, nogle af grundstenene rager nogle steder langt ind i kirkerummet. Endnu senere er våbenhus og tårn bygget til af munkesten og rå granit (frå brosjyren Fjellerup 2017. Byen ved skov og strand).
Kyrkja er lang og låg. Dei neste bilda viser kyrkjeskipet, altarpartiet og døypefonten. Altartavla er eit nyare maleri frå kyrkja si restaurering i 1959, med tema frå Luk 24,30-31 om då Jesus synte seg for Emmaus-vandrarane.
Fjellerup kirke. Foto: Arne Berge 2017
Eit særtrekk ved dansk kyrkjeliv er at det heilt sidan 1868 har vore høve til å danna «valgmenigheder» innanfor folkekyrkja. Så vidt eg veit har så ulike grupperingar som grundtvigianarar, indremisjonsfolk og karismatikarar, nytta seg av denne retten. Det viste seg at dette var tilfellet her i Fjellerup; både sognemenigheden og ein valgmenighed med tilknyting til Indre Mission har gudstenester i kyrkja.
Eg blei glad då eg oppdaga at den flotte kyrkja står open på dagtid. Det er imponerande at eit så lite sokn (ca 700 fastbuande) maktar å halda kyrkja open slik at det heilage rommet kan brukast både av fastbuande og ferierande. Eg håper den blir mykje brukt!
Gigantiske sisterner for vatn i Zippori National Park i Galilea
Sisternene i Zippori. Foto: Arne Berge
Det er fascinerande å gå ned i dei store sisternene frå romersk og bysantinsk tid. Då eg var i Zippori for nokre veker sidan, gjekk eg på ny gjennom dette gamle anlegget av store vass-sisterner.
Sisternene skal ha romma 4.300 kubikkmeter vatn! Så vidt eg har forstått, blei det laga ved at ein utnytta eit skilje mellom ulike bergartar. Poenget var å samla opp vatn til bruk i byen. Vass-systemet var i bruk frå første til sjuande hundreår.
I skogen like utanfor hovudporten inn til nasjonalparken, er det synlege restar etter ein av akveduktane som førte vatn inn til sisternene.
Det gjekk også ein akvedukt frå sisternene og inn til byen. Her er ei informasjonstavle om denne akvedukten:
Det er god sti mellom sisternene og utgravingsområdet, sjå bildet under.
One of the things you should make a note to see at Zippori is located about a kilometer from the main site. It is an ancient water reservoir, from the Roman and Byzantine periods. This reservoir contained a valve that enabled the regulation of water flow and was apparently built in two phases, during the 2nd and 4th centuries CE. It was in use until the 7th century. It is currently easy to miss the reservoir, but in the near future the entrance to the park will be closer to it and then visitors will be less likely to miss it.
Tsvika Tsuk, Director Department of Archaeology and Heritage at the Israel Nature and National Parks Protection Authority described the Zippori reservoir as «A technological wonder which was dug on a geological fault, almost 2000 years ago. Being inside this space causes us to both respect and admire whoever planned it.» Tsuk noted that a similar reservoir, most likely planned by the same person, is located close to Irbid, in Jordan. According to Tsuk the Zippori reservoir was built because the springs here were so meager, water simply had to be collected.
The sheer size of the reservoir can only be felt by standing inside this wonder of ancient engineering. Today, visitors to the park can walk down roughly 40 steps into one of two reservoirs. Once at the bottom you can proceed through the tunnel that connects to the second reservoir and walk back up, using another stairway. The reservoir had an enormous capacity of 1,140,000 US gallons (4,300 cubic meters). One of these chambers is 850 feet (260 meters) long, 33 feet (10 meters) deep and 6-13 feet (2-4 meters) wide.
Notat til søndagens tekst 18. juni 2017: Matt 3,11-12
Den allmektige Gud har no gjeve deg sin heilage Ande, fødd deg på nytt og teke deg inn i sin truande kyrkjelyd. Gud styrkje deg med sin nåde til det evige livet. Fred vere med deg. Dette blir sagt til den som er døypt, rett etter dåpshandlinga, i liturgien som me brukar i Den norske kyrkja. Orda er dei same, anten det er barn, ungdomar eller vaksne som blir døypte.
Døyparen Johannes seier i søndagens evangelium at Jesus skal døypa med Den heilage ande og eld. Me kan kalla dette ein messiansk åndsdåp. Bakgrunnen finn me i Det gamle testamentet, og tanken om at Den heilage ande blir gitt i dåpen, er viktig i kristen dåpsteologi. Det nye testamentet formulerer dette slik: Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyar ved Den heilage ande, som han så rikeleg har aust ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelsar … (Tit 3,5f).
2. søndag i treeiningstida (18. juni 2017) kan kallast dåpens søndag. Sjølv er eg så heldig at eg skal få døypa seks barn på søndag. Det gjer eg i tru på at Gud vil gje dei sin heilage ande, føda dei på nytt og ta dei inn i det kristne fellesskapet.
Kjelder med vatn er viktige i Midt-Austen. Ein gamal tradisjon seier at Jomfru Maria var ved kjelda i Nasaret då ho mottok bodskapen om at ho skulle bli Jesu mor. Den gamle kjelda i Nasaret heiter derfor Mariakjelda.
Mariakjelda i Nasaret. Foto: Arne Berge
Denne bygningen markerer Mariakjelda. Den er ein moderne rekonstruksjon av ein eldre bygning på staden. Kjelda ligg på ein liten open plass like ved hovudvegen gjennom byen. Det er mange tre på plassen og bildet gir mest inntrykk av at kjelda ligg midt i ein park. I dag er det ikkje rennande vatn her.
Det neste bildet av staden er frå 1898.
«The Virgin’s fountain» -Photo of the spring in 1898 – p/o American colony collection – Library of Congress
Den norske teologen Volrath Vogt var på staden i 1863 og skreiv etterpå om det han såg av «mærkverdigheder» i Nasaret:
Jomfru Marias Kilde, den eneste i Byen. Vi reiste vore Telte i Nærheden af Kilden om Eftermiddagen (23 April 1863), just som Byens Piger kom ud for at hente Vand i Krukker af gammel Form, som de bare paa Hovedet. (Volrath Vogt: Det hellige Land, side 572f.)
Tradisjonen om at Maria var ved kjelda då engelen kom, kjem frå Jakobs Protevangelium, eit apokryft skrift frå ca år 150. Dette er eit tidleg kristent skrift med legendestoff om Jesu oppvekst. Skriftet var svært populært i oldkyrkja og har prega den kristne tradisjonen om Jesu oppvekst både i ortodoks og katolsk samanheng.
Her er det aktuelle avsnittet:
Hun tok vannkrukken og gikk ut for å fylle den. Med ett var det en stemme som sa til henne: «Vær hilset, du begunstigede. Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner.» Maria så seg om til høyre og til venstre for å oppdage hvor stemmen kom fra. Hun ble engstelig og gikk hjem. Hun satte fra seg krukken, tok fram purpurtråden og satte seg på stolen sin og begynte å spinne på den.
Og med ett stod en engel foran henne og sa: «Vær ikke redd, Maria. For du har funnet nåde hos Allherskeren. Du skal bli med barn ved hans ord.»
(Jakobs Protevangelium 11, i Apokryfe evangelier. Verdens hellige skrifter. De norske bokklubbene 2001. Side 144)
Det er spesielt dei gresk-ortodokse kristne som er opptatt av tradisjonen med kjelda. I bakken like ovanfor kjelda ligg den gresk-ortodokse St. Gabriels kyrkje. Inne i kyrkja er det framleis rennande vatn frå kjelda. Kyrkja blei bygd i 1750 over restane av ei eldre kyrkje. Staden er første gong nemnt i skriftlege kjelder i korsfarartida, då den russiske pilegrimen Daniel i 1106 skreiv om ei kyrkje bygd over kjelda i Nasaret.
Volrath Vogt skreiv også om denne kyrkja som ein av «mærkverdighedene» i Nasaret:
Gabrielskirken, der hvælver sig over en Brønd i Nærheden af Jomfru Marias Kilde, er i Agt hos Grækerne, fordi de paastaa, at Jomfru Maria øste Vand af denne Brønd, da Gabriel aabenbarede sig for hende.
Dette bildet av St. Gabriels kyrkje tok eg på ein sein kveldstur i byen i 2012:
St. Gabriels kyrkje, Nasaret. Foto: Arne Berge
Eg var i Nasaret for eit par veker sidan. Me starta vandringa på Jesus Trail med eit besøk i denne kyrkja. St. Gabriels kyrkje er ei typisk gresk-ortodoks kyrkje, rikt utsmykka med ikonar og ikonostasis. Kyrkja er liten og kvadratisk, bare 14 x 14 meter. Går me gjennom kyrkjerommet og ned nokre trappar, kjem me til brønnen med rennande vatn.
Foto: Thor Kåre Kalvik
Her var det naturleg å lesa bibelteksten om bodskapen til Maria:
26Men då Elisabet var i sjette månaden, vart engelen Gabriel send frå Gud til ein by i Galilea som heitte Nasaret,27 til ei jomfru som var lova bort til Josef, ein mann av Davids ætt. Namnet hennar var Maria.28Engelen kom inn til henne og sa: «Ver helsa, du som har fått nåde! Herren er med deg!»29Ved desse orda vart ho forskrekka og undrast på kva denne helsinga skulle tyda.30Men engelen sa til henne: «Ver ikkje redd, Maria! For du har funne nåde hos Gud.
31 Høyr! Du skal bli med barn og få ein son, og du skal gje han namnet Jesus.
32 Han skal vera stor og kallast Son til Den høgste. Herren Gud skal gje han kongsstolen til David, far hans.
33 Han skal vera konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikkje vera ende på kongedømet hans.» 34Maria sa til engelen: «Korleis skal dette gå til når eg ikkje har vore saman med nokon mann?»35 Engelen svara: «Den heilage ande skal koma over deg, og krafta frå Den høgste skal skyggja over deg. Difor skal òg barnet som blir fødd, vera heilagt og kallast Guds Son. 36Og høyr: Elisabet, slektningen din, ventar ein son, ho òg, på sine gamle dagar. Ho som dei sa ikkje kunne få born, er alt i sjette månaden.37 For ingen ting er umogleg for Gud.»38Då sa Maria: «Sjå, eg er Herrens tenestekvinne. Lat det gå meg som du har sagt.» Så forlét engelen henne. (Luk 1,26-37)
Eg ønsker god pinse (2017) med dette symbolet som eg har på stolaen på prestedrakta mi. I pinsen brukar me røde kyrkjetekstilar og helst symbol som kan knyttast til Den heilage ande. Symbolet på stolaen er ei due med korsforma glorie.
Kona mi, Inger, er tekstilkunstnar. Ho har designa stolaen, – og har vevd stoffet og brodert symbolet.
Dua er blitt brukt som symbol for Den heilage ande i kunsten frå 500-talet. Når dua symboliserer Anden, kjem den ovanfrå og flyr nedover, og den har normalt ei korsmerka glorie rundt hovudet.
Den røde kyrkjeårsfargen symboliserer Den heilage ande (eld) og offer (blod). Den liturgiske fargen rødt blir brukt i pinsen, på martyrdagane og ved ordinasjon/vigsling.
Bakgrunnen for å bruka dua som symbol for Den heilage ande, finn me i bibelhistoria om Jesu dåp i Jordanelva:
Med det same Jesus var døypt, steig han opp av vatnet. Og sjå, himmelen opna seg, og han såg Guds Ande koma dalande ned over seg som ei due. (Matt 3,16)
Dua var elles den einaste fuglen som blei brukt som offer i tempelet i Jerusalem. J. Ursin skriv at me dermed kan seia at dua ved Jesu dåp peiker framover mot Jesu død. Han viser her også til profetien om lammet i Jes 53,7 (Jesaia = Esaias i eldre bibelutgåver).
Sin spesielle og viktigste symbolske tydning fikk duen da Jesus ble døpt, og Ånden kom ned i en dues skikkelse. Denne hendelse er meget bemerkelsesverdig.
Vi har tidligere nevnt at et vanlig symbol for Kristus er lammet. Det vil også være kjent at lammet var det dyr som kanskje mest ble brukt i Israel til ofringer. Og det var nettopp dette bilde profeten brukte (Es. 53,7) da han forutsa Jesu lidelse.
Men det er kanskje mindre kjent at av fugler var duen den eneste som ble brukt til offer. Det er derfor betegnende at ved Jesu innvielse til Messias-gjerningen viste Ånden seg i en dues skikkelse, og Johannes sier like etter: «Se der Guds lam«. Begge disse dyrebilder peker i særlig grad på Jesu soningsdød. (J. Ursin: Kristne symboler, Oslo 1975, side 115f)
Eg har stige ned for å fria dei ut av hendene på egyptarane og føra dei opp frå dette landet og inn i eit godt og vidt land, inn i eit land som fløymer med mjølk og honning … (2 Mos 3,8)
Den israelske guiden Shira Elazary var med oss som guide på Jesus trail i forrige veke. Me gjekk saman med henne ute i naturen i fire dagar og fekk høyra mange gode historier om natur, kultur og historie.
I ein pause i Turandalen, der det er utsikt over vide jordbruksområde og dalsider med gode beitemarker, begynte Shira å fortelja om uttrykket «eit land som fløymer med mjølk og honning». Eg trur dei fleste forstår ordparet som uttrykk for naturressursane i landet. Men Shira gjekk grundigare inn i bakgrunnen for uttrykket og viste at det er meir å seia om dette.
Seinare fortalde ho at ho har skrive om mjølk og honning på bloggen sin. Eg anbefaler gjerne artikkelen hennar for dei som vil dukka litt ned i eit kjent bibelsk uttrykk! Artikkelen er illustrert med Shira sine eigne flotte bilde.
The phrase «A Land Flowing with Milk and Honey» appears in the bible more than 20 times, always in a very favorable context, as a land rich and nurturing beyond imagination.
(…) What kind of milk? What kind of honey? (…) Bee vs. Date (…) Forest vs. Civilization (…) How does that settle with the magnificent descriptions of the Promised Land? (…) A Note on Egypt (…)
Final Thoughts
The phrase «A Land Flowing with Milk and Honey» describes areas that are untended by man and covered in wild vegetation. So long as the Israelites made their living off of animal husbandry, it signified the promise of a rich, comfortable life. But once the forests were cleared and the people settled and started working the land, it became a dire warning.
Nå har eg enda ein gong vandra nokre dagar i området mellom Nasaret og Gennesaretsjøen. Eg blir ikkje ferdig med dette. Det er noko heilt spesielt å oppleva eit landskap frå bakkenivå. Ein kjem nær lukter, lydar, tre, blomar og dyr, – og ikkje minst menneske. Når området dessutan er sterkt knytt til Jesu liv, blir også bibeltekstane nære på ein ny måte.
Eg har, saman med Inger, vore reiseleiar for ei gruppe som gjekk den merka pilegrimsløypa Jesus Trail frå Nasaret til Gennesaretsjøen. Det dreier seg om fire dagar med fottur frå morgon til kveld, inkludert mange stopp på utsiktspunkt og på interessante kultur- og bibelhistoriske stadar. Me overnatta på veldig forskjellige stadar, både hos kristne arabarar, ortodokse og sekulære jødar. Overnattingsstadane var også forskjellige i standard, her var det alt frå enkle gjestehus til eit flott hotell.
Det første bildet viser Inger og meg på Arbelfjellet, med utsikt over Gennesaretsjøen. Dei neste bilda er frå Arbeldalen, der me gjekk mellom oliventre og beitande kyr.
Me avslutta vandringa i Magdala. Eg har tidlegare skrive om denne staden i notata Synagogen i Magdala og Pilegrimskyrkja i Magdala. Etter besøket i Magdala, reiste me med buss til Kapernaum for å ha god tid der. Dagen blei avslutta med bad i Gennesaretsjøen, ein betre middag på Kibbutz Ginosar og deretter bål på stranda på kibbutzen, med besøk av to av Den Norske Israelsmisjon sine utsendingar i Israel. Mon tru om ikkje også Jesus og disiplane mange gonger sat ved eit bål her ved denne sjøen?
Me hadde flotte opplevingar også dei neste dagane då me reiste til Jerusalem. Men det er ei anna historie.
Sjå også bilde frå tidlegare turar langs Jesus Trail her, og eit litt meir detaljert referat frå første gong Inger og eg gjekk turen i 2012 her.
Eg kom i går (27.05.2017) heim frå ein ny flott vandretur i Galilea. I tida fram mot turen laga eg ein bildeserie frå tidlegare vandringar i dette landskapet. Eg avsluttar nå serien med ei oversikt over bilda.
Den merka løypa Jesus Trail går frå Nasaret til Kapernaum. Det siste bildet i serien er tatt frå Arbelfjellet og viser terrenget fram mot Kapernaum.
Ginosarsletta, sett frå Arbelfjellet. Foto: Arne Berge
Dette bildet er tatt på toppen av Arbelfjellet. Det viser utsikta over Gennesaretsjøen og den fruktbare Ginosarsletta. Toppen av fjellet ligg ca 180 m.o.h. mens Gennesaretsjøen ligg ca 200 m.u.h. Høgdeforskjellen er altså nesten 400 meter.
Jesus trail går over dette fjellet, ned ein bratt stig til sletta og vidare langs Gennesaretsjøen til Kapernaum, som ligg øverst til høgre i bildet.
Den jødiske historikaren Josefus skreiv i det første hundreåret ei begeistra skildring av landskapet rundt Gennesaretsjøen i boka Den jødiske krig. Sjå det tidlegare notatet Josefus: Gennesaret.
Magdalasteinen blir nå vist fram på ei utstilling i Roma. Temaet for utstillinga, som opna i går, er menorahen (den sjuarma lysestaken).
Scholars and archaeologists contend it is the oldest carved image of the Second Temple’s seven-branched menorah ever found, and the first menorah image to be discovered in a Jewish religious context.
Magdalasteinen blei funnen i 2009 under arkeologiske utgravingar i det gamle Magdala ved Gennesaretsjøen. Nå står ein flott kopi på staden der den blei funnen (bildet).
Foto: Arne Berge 2015
I notatet Synagogen i Magdala har eg skrive om denne synagogen i eit nytestamentleg perspektiv.
Nå (15. mai – 23. juli 2017) blir altså Magdalasteinen for første gong stilt ut offentleg. Her er ein interessant artikkel om steinen og om utstillinga:
Magdala Stone, known as Jewish-Christian ‘crossroads,’ gets its public debut
Described as one of the most significant archaeological finds in modern Israel, the Magdala Stone, unearthed in 2009 near the shores of the Sea of Galilee, has been unveiled to the public for first time as part of a joint exhibition on the history of the menorah May 15-July 23 between the Vatican Museums and the Jewish Museum of Rome.
(…)
The Magdala Stone, which was found inside the synagogue, offers scholars and archaeologists significant insight into 1st-century Jewish life and the Second Temple era in Jerusalem.
The stone is believed to be one of the earliest artistic depictions of the Second Temple, according to the Magdala Center. It is believed the artist who made the stone likely saw the Second Temple.
“The stone has the highest number of symbols of the Temple ever found together in one object,” Solana said.
The long side of the stone depicts the side of a building with pillared archways, with a three-dimensional design to create the illusion that it appeared in the Temple. The back of the stone also depicts a pillared structure, with two wheels above a geometric shape, illustrating fire.
“Presumably, the front and sides of the stone carvings represent the Second Temple in Jerusalem, and the back side depicting wheels and fire represents the Holy of Holies,” according to the Magdala Center.
Among all its features, the stone’s menorah depiction has arguably produced the most intense excitement among archaeologists. Scholars and archaeologists contend it is the oldest carved image of the Second Temple’s seven-branched menorah ever found, and the first menorah image to be discovered in a Jewish religious context.
Dette Johannesbrødtreet står på toppen av Arbelfjellet. Det har ei spektakulær plassering. Rett bak treet er det stupbratt fjellside. Her på Arbelfjellet er det flott utsikt over Ginosarsletta og Gennesaretsjøen.
Oppdatering etter besøk på staden i mai 2017: Treet er nå dessverre borte. Det skal ha vore i så dårleg tilstand at det måtte hoggast ned. Men rota står truleg igjen og det vil kanskje veksa fram eit nytt tre på same staden.
Treet har fått namn etter Døyparen Johannes, som skal ha hatt belgane som føde i ørkenen. Eg har også lese ein teori om at belgfruktene i likninga om sonen som kom heim («den bortkomne sonen»), kom frå dette treet:
Han ønskte berre å få metta seg med dei belgfruktene som grisene åt, men ingen gav han noko. (Luk 15,16)
Ordet karat har samanheng med dette treet (hebr: חרוב, eng: carob tree). Frøa skal ha konstant vekt og dei blei i gamal tid brukt som vekteining, – kalla ein karat.
Johannesbrødtreet er eit tre i erteblomstfamilien. Les meir om treet i Store Norske Leksikon.
Her er «tullebildet» av årets konfirmantar på Hinna. Ein god gjeng med ungdommar som eg har fått tilbringa mykje tid saman med det siste året. Foto: Arild Hjelm.
Denne og neste helg har me seks konfirmasjonsgudstenester med til saman 103 konfirmantar.
Her på bloggen markerer eg konfirmasjonane også dette året med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; også dette året har nokre av ungdomane i påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.
Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.
Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.
Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.
Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.
Tekst: Heidi Strand Harboe Melodi: Johanne Ur Sæbø
Dette bildet viser den gode stien og den vakre naturen på veg opp mot Arbelfjellet. Dette er ein del av den merka løypa Jesus Trail, som går frå Nasaret til Kapernaum.
Den djupe dalen til venste heiter Duedalen. Den går ned til Ginosarsletta ved Gennesaretsjøen. Turgruppa på bildet er på veg opp på fjellet (i 2017), og skal så gå ned ein bratt sti til Duedalen. Det er også mogleg å følga dalen direkte nedover mot Gennesaretsjøen.
Dette bildet viser den drusiske heilagdomen Nabi Shueib som ligg nær Hattins horn. Me passerer staden på vandringa på Jesus trail, og det er naturleg å gå inn og oppleva den moskéliknande heilagdomen.
Dei ca 130.000 drusarane i Israel meiner at dette er Jetros grav. Jetro er svigerfar til Moses, omtalt i Andre Mosebok, men då med tilhald i Sinaiørkenen.
Den drusiske religionen oppstod visstnok i Egypt for ca 1000 år sidan, som ei muslimsk gruppering som tok opp i seg element av austleg religion. Jetro er den viktigaste profeten. Inne i heilagdomen får me sjå det som skal vera grava hans og faktisk også noko som blir vist fram som fotavtrykket hans.
Nabi Shueib er eit stort anlegg. Det er dimensjonert for å ta imot mange drusiske pilegrimar, spesielt på den årlege valfarten 25. april.
Ei informasjonstavle ved inngangen til gravkammeret, minnar oss om å ta av oss skorne og dekka hovud og skuldrar. Tavla fortel også om tradisjonen knytt til staden:
The Footprint
The prophet Nabi Shueib, may his soul rest in peace, is mentioned in numerous sources. One of them, dating from 1769, includes a beautiful description:
«On the southern side is a high mountain whose slope is covered with charming and spacious gardens, and a large courtyard, with several steps leading to it. Additional steps lead from the courtyard to the hall of Jetro`s tomb – the prophet Nabi Shueib. The front of the stone-carved tomb is covered with silk cloths. An opening on the side of the hall leads to another room in which lies a big indented stone; once, in his anger, Nabi Shueib kicked it forcefully and cracked it, and his left footprint remained carved in the rock.»
Dette bildet viser utsikta frå Hattins horn mot Arbel og Gennesaretsjøen.
Den store og åpne dalen framfor oss heiter Arbeldalen. Landsbyen Moshav Arbel ligg på høgda i bakgrunnen, i bakkene opp mot Arbelfjellet (på høgre side av den markerte og bratte dalen). Gennesaretsjøen er så vidt synleg i bakgrunnen.
Frå Hattins horn går pilegrimsløypa Jesus trail går ned til jordbruksområdet som me ser. Før me kjem dit passerer me ein drusisk heilagdom. Stien går til venstre for dette jordbruksområdet og ned Arbeldalen. Vidare går turen opp til Moshav Arbel, der ein kan overnatta i gode gjestehus.
Etter overnattinga i Moshav Arbel kan ein velga om ein vil gå over Arbelfjellet eller ned Duedalen, den markerte dalen i bakgrunnen på bildet. Eg har gjort begge delar, og kjem tilbake med bilde frå desse stadane seinare i bildeserien.
Dette bildet viser terrenget på Hattins horn, eit vulkansk fjell i Galilea. Det me ser her, er det som kan minna om eit krater.
Staden er kjent for slaget som stod her 4. juli 1187 mellom Saladin og korsfararane. Saladins hær vann ein knusande siger som fekk stor historisk tyding. Den som har lese Jan Guillou sin trilogi om Arn, kan nok sjå for seg dette slaget!
Den fire dagar lange pilegrimsløypa Jesus trail går over Hattins horn. Her er det ein flott utsikt over store delar av Galilea. Neste notat i denne bildeserien skal visa noko av utsikta.
Kapellet over det som truleg er Jesu grav i Gravkyrkja i Jerusalem, blei i går (22.03.2017) opna igjen etter omfattande restaurering.
Det er flott å sjå artiklar med bilde av kapellet, som normalt blir omtalt som The Edicule. Den litle bygningen blei sist bygd opp i 1810, og er altså meir enn 200 år gamal.
Det latinske patriarkatet i Jerusalem skreiv slik før opninga:
Completion of work at the Holy Sepulcher: inauguration scheduled for March 22
The restoration work in the Basilica of the Holy Sepulcher is completed. Pilgrims, visitors and the faithful will soon be able to admire the beauty of the Aedicule that protects the Tomb of Christ. An inauguration ceremony will take place in the Basilica on Wednesday, March 22
Restoration work on the Tomb of Christ began less than a year ago in May 2016. Ten months later, with the help of generous benefactors and thanks to everyone’s patience, the scaffoldings will soon be completely taken down. At the beginning of March, the work was in its final phase and particularly focused on the non-visible part of the Tomb. The next few days will be devoted to the consolidation of the whole structure to prevent possible seismic movements and to preserve the Tomb in the event of a powerful earthquake, like the one that struck the country in 1927 that weakened the Aedicule. The last work of consolidation of the Anastasis dates back to those devised by the British in 1947, who had been unable to complete the restoration because there was no agreement between the three Christian communities: Orthodox, Armenians and Franciscans who share custody of the Basilica.
For the first time since the status quo of 1857, an agreement was finally reached between the three Christian communities, which was essential to commence the restoration work last year. Father Dobromir Jasztal, Vicar of the Custody of the Holy Land, openly describes this as “an historic moment for the Basilica of the Holy Sepulcher and for our presence in the Holy Land”. (Les meir)
Eg ser fram til å koma tilbake til Jerusalem og besøka Gravkyrkja igjen om eit par månadar, i mai 2017.
Arkeologar har funne restar etter ein annan og større Titusbue enn den kjente Titusbuen som står på Forum Romanum i Roma. Funnet er gjort ved Circus Maximus. Buen blei bygd som minnesmerke etter sigeren over jødane og øydelegginga av Jerusalem i år 70.
Det er Haaretz som skriv om dette i dag:
Second Monumental Arch of Titus Celebrating Victory over Jews Found in Rome.
Arch unearthed at the entrance of the Circus Maximus was built by Titus» brother Domitian, boasting of how the Romans had done the undoable and «subdued the Jews».
read more: http://www.haaretz.com/archaeology/1.778103
Her er eit lite utdrag:
Actually, scholars had long suspected the existence of the second Arch of Titus, from depictions in ancient maps and Roman art, but its remains only came to light over a decade-long archaeological dig at the southern end of the Circus Maximus, which reopened to the public late last year.
Experts now have a good idea of how the arch would have looked like. At a width of 17 meters and a height of more than 10 meters, the massive triple arch was much larger than its single-gated counterpart on the Palatine. Decorated with a bronze statue of Titus driving a four-horse chariot, just like the ones that raced in the circus, it was the first major sight for visitors entering the city from the south, and a key landmark under which military parades and religious processions would pass.
The two arches would have had slightly different purposes, says Buonfiglio: The one on the Palatine was more a monument to Titus, marking his post-mortem deification. The arch in the circus “was a proper triumphal arch” commemorating his victory over the Jews, the archaeologist explains.
read more: http://www.haaretz.com/archaeology/1.778103
Bildet er tatt i 2012 i bakkane opp på Hattins horn i Galilea. Eg kjenner ikkje historia til desse murane, men eg har forstått at det på 1800-talet var relativt vanleg å seia at Jesus heldt Bergpreika på dette fjellet. Murane var truleg ikkje reist i 1863, då den norske skuleleiaren Volrath Vogt reiste i området. Han skreiv seinare om tradisjonen som knytte Jesus til staden, utan å omtala byggverket.
Oppdatering juli 2017: Det viser seg at monumentet blei sett opp av ei pinsekyrkje i 1962. Det blei erstatta av eit nytt monument i 2014. Nå i 2017 er dette nye monumentet dessverre vandalisert. Les meir i notatet Monumentet på Hattins horn.
På muren står det ein tekst frå Markusevangeliet, på hebraisk og gamal engelsk:
Så gjekk Jesus opp i fjellet. Han kalla til seg dei han ville, og dei kom til han. (Mark 3,13)
Det at dette skjedde på «fjellet», har ei viss teologisk tyding. Det er mange viktige bibelske hendingar som skjer til fjells. Men det er ikkje mogleg å seia kva fjell det skjedde på. Teksten frå Mark 3 om kallinga av disiplane fortel elles om ei anna hending enn den såkalla Bergpreika. I dag blir gjerne Bergpreika knytt til den katolske eigedomen på «Mount of Beatitudes», eit høgdedrag nær Gennesaretsjøen.
Den merka pilegrimsruta Jesus trail går over Hattins horn, på dag 3 frå Kibbutz Lavi til Moshav Arbel. Stien passerer murkonstruksjonen på bildet. Denne må vera bygd av kristne som knytte Jesus til dette fjellet. Dette blir etter mitt skjøn spekulasjon, sjølv om Jesus heilt opplagt må ha vore godt kjent i området. Når han gjekk mellom Nasaret og Kapernaum, var Duedalen den mest naturlege vegen å gå i bakkane på vestsida av Gennesaretsjøen. Då var han ikkje langt frå Hattins horn.
Mange bibelske tekstar kan meir eller mindre sikkert knytast til kjende stadar. Eg syns det er interessant å oppsøka desse stadane. Men eg syns også det er interessant å sjå koss folk har lokalisert bibeltekstar når det ikkje er haldepunkt for dette. På Hattins horn har ei slik lokalisering blitt festa til staden gjennom ein fysisk konstruksjon ute i terrenget. Likevel er det få kristne pilegrimar som oppsøker dette fjellet, som eigentleg bare er eit høgdedrag, når dei er på reise i Israel.
Eg har skrive om Hattins horn før (her og her). Nå har eg nyleg kome over litt meir informasjon om den gamle tradisjonen som knyter Jesus til staden.
Den nemnte Vogt skreiv nøkternt om dette «sagnet»:
Hornene ved Hattin. Saa kaldes, efter Byen Hattin i Nærheden, to «Horn» eller Bjergknauser, som hæve sig 60 Fod op af en Slette, der ligger omkring 1100 Fod over Gennesarets Sø og 500 over Havet. De kaldes ogsaa Salighedernes Bjerg, da efter Sagnet Jesus derfra holdt Bjergprædikenen, hvis 9 første Vers begynde med : «Salige ere». Da Sagnet først omtales af Brocardus (1283), er det rimeligvis opkommet blandt Latinerne under Korstogene. Det godkjendes ikke af den græske Kirke.
Fotnote til opplysningen om Brocardus: Brocard. 4,7
Volrath Vogt: Det hellige land. Kristiania 1879. Side 28 (les om boka her)
Elles har eg funne ein omtale av tradisjonen i ei original (men ikkje vitskapleg) bok frå 2009. Denne boka argumenterer faktisk for at Jesus heldt Bergpreika på Hattins horn!
Before the Church of the Beatitudes was built in 1938, most Christians considered the Horns of Hattin to be the place where Yeshua (Jesus) taught the Avinu Prayer (Fadervår) as part of the Sermon on the Mount. A traveler who visited the Horns of Hattin in 1905 referred to it matter-of-factly as the «mountain or hill … known to the pilgrims as the Mount of the Beatitudes.» Even the Catholic Encyclopedia, published in 1913, identifies the Horns of Hattin as the traditional Christian site of the Sermon on the Mount. For generations, Christian pilgrims used to walk to the Horns of Hattin from Tiberius …
Gordon and Johnson: A Prayer to Our Father. Hebrew Origins of the Lords Prayer. Side 76.
(Boka har fotnotar med referansar til tekstane frå 1905 og 1913. Eg har sjølv lagt til parentesane som forklarar dei hebraiske orda i teksten.)
Sjå oversikt over heile bildeserien frå Jesus Trail her.
Så fór Jesus derifrå og tok vegen til landet kring Tyros og Sidon.
Slik begynner bibelteksten om den kanaaneiske kvinna, éin av tekstane på 2. søndag i fastetida. Teksten skildrar ei av Jesu reiser ut av Israelslandet.
Tyros og Sidon er to gamle byar, som nå ligg i Libanon. Dei to byane blir ofte nemnte saman i NT. Byane har sjølvsagt ikkje hovudfokus i teksten, men dei dannar den geografiske ramma for forteljinga om Jesu møte med «den kanaaneiske kvinna». Eg vil her gjera nokre notat om koss desse byane dukkar opp i ulike samanhengar i NT.
Kart: Wikimedia Commons
Markus skriv i evangeliet sitt at det kom folk frå «bygdene kring Tyros og Sidon» til Jesus ved Gennesaretsjøen, tidleg i verksemda hans, for «dei hadde høyrt om alt han gjorde»:
Så drog Jesus med læresveinane sine ned til sjøen, og ein stor folkehop frå Galilea følgde han. Og frå Judea og Jerusalem, frå Idumea og landet bortanfor Jordan og frå bygdene kring Tyros og Sidon kom dei til han i store flokkar, for dei hadde høyrt om alt han gjorde. (Mark 3,7-8)
Lukas skriv i evangeliet sitt at det var folk frå Tyros og Sidon i den store folkemengda som samla seg om Jesus då han heldt Slettepreika (som tilsvarar Bergpreika hos Matteus):
Så gjekk han nedover att i lag med dei og vart ståande på ei slette. Der var ein stor flokk av disiplane hans samla og ei mengd med folk frå heile Judea og Jerusalem og frå sjøbygdene ved Tyros og Sidon.Dei var komne og ville høyra han og bli lækte for sjukdomane sine. (Luk 6,17-18a)
Apostelgjerningane fortel at det tidleg blei danna Jesustruande forsamlingar, som Paulus hadde kontakt med, i desse byane.
Då Paulus på slutten av den tredje misjonsreisa si var på veg frå Milet (avskjeden med dei eldste i Efesos) til Jerusalem, kom båten han reiste med i land i Tyros. Der oppsøkte han dei kristne, som her blir kalla «disiplane», og blei verande hos dei ei veke mens skipet lossa:
Då vi hadde rive oss laus frå dei, la vi frå land og segla beint til Kos, dagen etter til Rodos og derifrå til Patara.Der fann vi eit skip som skulle over til Fønikia. Vi gjekk om bord og la ut att.Då vi fekk Kypros i syne, heldt vi til høgre for øya og segla mot Syria. I Tyros la vi til land, for skipet skulle lossa.Vi leita opp disiplane og vart verande der i sju dagar. Drivne av Anden sa dei til Paulus at han ikkje måtte dra opp til Jerusalem.Då dagane våre der var til ende, heldt vi fram på reisa. Alle følgde oss ut av byen, med koner og born. På stranda bøygde vi kne og bad,før vi sa farvel til kvarandre. Vi gjekk om bord i skipet, og dei vende heim att. (Apg 21,1-6)
Seinare, etter arrestasjon i Jerusalem og fangeopphald og forhøyr i Cæsarea, blei Paulus sendt til Roma. Han hadde, som romersk borgar, anka saka si til keisaren. Den lange og farefulle reisa med båt over Middelhavet blir relativt grundig skildra i Apostelgjerningane (kap 27). Dagen etter at dei har forlate Cæsarea, er dei innom hamna i Sidon. Der får Paulus lov til å besøkja dei kristne, som her blir kalla «venene»:
Då det var avgjort at vi skulle segla til Italia, gav dei Paulus og nokre andre fangar over til ein offiser med namnet Julius frå Den keisarlege hæravdelinga.Vi gjekk om bord i eit skip frå Adramyttium som skulle til hamnene i Asia, og la så ut. Saman med oss var makedonaren Aristarkos frå Tessalonika.Dagen etter la vi til land i Sidon. Julius var venleg mot Paulus og gav han lov til å vitja venene sine og nyta godt av deira omsorg.Vi sette til havs att og segla i le av Kypros, fordi vinden bar imot.Så segla vi over havstykket utanfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.Der fann offiseren eit skip frå Aleksandria som skulle til Italia, og han sette oss om bord i det. (Apg 27,1-6)
Desse to siste bibeltekstane handlar om Paulus sine reiser på 50- og 60-talet. Dei kristne forsamlingane som han møter i Tyros og Sidon, hadde kanskje bakgrunn i forfølginga i Jerusalem like etter at Stefanus blei martyr på 30-talet, sjølv om byane ikkje låg i Judea eller Samaria:
Same dagen braut det ut ei hard forfølging mot forsamlinga i Jerusalem. Alle så nær som apostlane vart spreidde omkring i Judea og Samaria. (…) Dei som var spreidde omkring, drog rundt og forkynte Ordet. (Apg 8, 1 og 4)
Det blir også referert til desse som «blei spreidde» etter denne forfølginga i samband med omtalen av dei første kristne i Antiokia. Her blir Fønikia, dvs landområdet rundt Tyros og Sidon, spesielt nemnt:
Dei som no hadde vorte spreidde omkring på grunn av den forfølginga som tok til med Stefanus, kom heilt til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men dei tala ikkje Ordet til andre enn jødar. (Apg 11,19)
Kanskje er det også ein samanheng mellom desse tidlege forsamlingane av jødar som trudde på Jesus, og evangelieforteljingane som tyder på at mange i «landet kring Tyros og Sidon» møtte Jesus og høyrde forkynninga hans?
Til slutt vil eg peika på at det dagens tekst eigentleg handlar om, er koss Jesus møtte ei kvinne som ikkje tilhøyrde det jødiske folket. Teksten er ikkje enkel å forstå. Jesus seier tydeleg at hans eige folk (jødane) står i fokus for verksemda hans. Men han hjelper likevel denne kvinna, på grunn av trua hennar. Sidan gjev Jesus disiplane misjonsoppdraget om å gjera alle folkeslag til disiplar.
Oppdateringar: Matt 21,15 ff nå er preiketekst på 2. søndag i fastetida, første tekstrekke. Oppdatert 2020 med kart og tilvising til Mark 3 og Apg 11. Sjå òg notatet Kanaan-hunden frå 2012.
Biblical Studies Carnival for februar 2017 er nå publisert på bloggen Persuing Veritas. Dette er ei oversikt over lenker til innlegg på faglege bibliobloggar i februar om GT, NT, den eldste kyrkja, teologi og hermeneutikk, bokmeldingar, ressursar og nyheiter om konferanser mm.
Det pågår for tida ein viktig forsoningsprosess mellom palestinske kristne og messianske jødar, støtta av The Lausanne Initiative for Reconciliation in Israel/Palestine (LIRIP). Ei gruppe leiarar frå begge sider var nyleg samla til konferanse i Vrahati i Hellas. Dette var ei oppfølging av ei tilsvarande samling i Larnaca på Kypros for eitt år sidan, då ein blei einige om Larnaca-erklæringa.
Det er oppmuntrande at det finst slike initiativ i ein region som er prega av mange konfliktar.
Her er utdrag frå pressemeldinga om konferansen (via Come and see):
Palestinian Christians and Messianic Jews Share Reconciliation Journeys
Twenty-four Palestinian Christians and Messianic Jews met in Vrahati, Greece, January 23-26, 2017 for four days of discussion, prayer and joint activities.
(…)
The participants shared their personal journeys in reconciliation and gave presentations on the Theology of the Land, the Bridging of Israeli and Palestinian Narratives of the Conflict, and Questions of Justice and Joint Action.
(…)
Co-chair Botrus Mansour said “This was a very productive meeting. The fellowship and discussions are greatly needed, and our unity in the Body of Christ challenges us to be reconciled with one another as a demonstration of the practical implications and outworking of the Gospel.”
Co-chair Lisa Loden said “I feel that we have reached an important stage in our meetings – we are building a group who are serious about every aspect of reconciliation in the Israeli-Palestinian conflict, including the biblical, theological, historical and practical aspects of building peace. This is a challenge to us in our divided land and society, but vital for bringing hope to the next generation.”
Nå har eg enda ein gong vandra nokre dagar i området mellom Nasaret og Gennesaretsjøen. Eg blir ikkje ferdig med dette. Det er noko heilt spesielt å oppleva eit landskap frå bakkenivå. Ein kjem nær lukter, lydar, tre, blomar og dyr, – og ikkje minst menneske. Når området dessutan er sterkt knytt til Jesu liv, blir også bibeltekstane nære på ein ny måte.
Arne Berge 