Den sjuke ved Betesda

31/08/2010

Notat til søndagens tekst: Joh 5,1-15

“Ved Saueporten i Jerusalem er det ein dam som dei på hebraisk kallar Betesda. Rundt dammen er det fem bogegangar.”

Denne setninga i komande søndags preiketekst er av den kategorien som gjer meg nysgjerrig. Sjå tidlegare notat om Betesda.


Restaurering av keramikk

29/08/2010

Under arkeologiske utgravingar finn ein sjølvsagt ofte gjenstandar som ikkje lenger er heile. Då er det bruk for spesialistar som kan gjera det tidkrevjande arbeidet det er å sjå heilskapen i alle brotstykka.

Den israelske avisa Haaretz gjev oss denne veka eit blikk bak kulissane der slike oppdrag blir utført for Israel Antiquities Authority.

Elisheva Kamaisky er spesialist i restaurering av keramikk. Ho fortel:

“I love the earliest periods because they didn’t use tools then. No two vessels are the same. I’m full of awe in front of their technical abilities. In the Roman period mass production starts, and then if you’ve seen one vessel you’ve seen them all,” she says. “The beautiful thing about ceramics is that the same techniques are used today. True, we have electric furnaces and control the heat better, but the basics are the same in the most ancient jug and the ceramics NASA uses to coat its spaceships.”

Les meir

(via BiblePlaces Blog)


Garborg og Odysseen

28/08/2010

Greske arkeologar hevdar at dei har funne Odyssevs’ palass på øya Ithaka. Det er forskning.no som i dag kjem med denne meldinga. Eg nyttar høvet og tek med eit lokalt vinkla notat om Arne Garborg og Odysseen.

I bokhylla mi står to utgåver av diktverket. I tillegg til ei nyare bok frå Den norske Bokklubben, har eg ei nynorsk utgåve frå 1919, omsett av Garborg. Førsteutgåva var komen i 1918.

Homer: Odyssevskvædet

Paa norskt ved Arne Garborg

Andre upplag

Kristiania. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard)

1919

Her er eit utdrag frå Garborg sitt forord:

Homeros, gamle meisterskalden, er ein av grunnsteinarne under den europæiske kulturen; og folki, dei minste som dei største, hev daa òg fenge verki hans, Ilioskvædet og Odyssevskvædet, yverførde kvart til sitt heimemaal.

Tanken um ei norsk Homer-umsetjing maatte daa vakna hjaa oss med, i vaar nasjonale nyreisingstid. Det var telemarkingen Aasmund Vinje, som fyrst drøymde um aa setja tanken i verk; men me veit, korleis me stelte oss med honom. Sidan arbeidde saalungen J. E. Nielsen med aa fornorske den store Hellenaren.

(…)

Overlærar S. Schjøtt, ein annan av deim som var med i det norske arbeidet fraa den fyrste tidi, og som skyna, at det ikkje burde draga altfor lenge ut med aa faa Homer paa norskt, tok etterkvart til aa undrast paa, um underskrivne skulde vera brukande til medhjelpar i umsetjingsarbeidet. Og me kom til lags um aa gjera ein freistnad med eit samarbeid her: han, den klassiske filologen, fekk nytte nokre av sine kvilestunder fraa anna arbeid til aa gaa igjenom grunnteksten til eit Homerverk med meg, og so fekk eg sidan sjaa, um eg kunde koma nokon veg med fornorskingi.

Me ser her at Arne Garborg var sentral, også når det gjaldt å fremja kjennskapen til klassisk gresk litteratur her heime.

Her på Bryne er me sjølvsagt mange som alltid reknar Garborg både som sentral og aktuell. Men akkurat nå er han ekstra aktuell, i og med at Nasjonalt Garborgsenter nå i 2010 er under bygging like nede i gata.

Garborg si gjendikting var den første norske utgåva av Odysseen. Riksmålsutgåva kom i 1922, gjendikta av Peter Østbye. Den norske Bokklubben har dessverre ikkje fått med seg at Garborg gjorde dette store arbeidet, og opplyser at Odysseen første gong blei utgjeven på norsk i 1922.

Men Bokklubben har likevel gjort ein god jobb; dei har fått Erik Fosnes Hansen til å skriva forord, – og det gjer han på ein glimrande måte. Han sluttar slik:

Når Den norske Bokklubben nå utgir P. Østbyes gjendiktning fra 1922, har norske lesere sjansen til å tilegne seg klassisk dannelse i ordets bokstaveligste forstand. Og dessuten anledningen til å legge ut på verdens største, eldste og mest fantastiske odyssé, nemlig selve Odysseen.


Jerusalemssyndromet

18/08/2010

Jerusalemssyndromet er namnet på ei psykisk liding som iblant kan oppstå når folk kjem til Jerusalem. Lidinga går ut på at den sjuke trur at han/ho er ein bibelsk person. Det er mange som syns det er ei sterk oppleving å koma til denne byen. For nokre blir det altså for sterkt.

Emunah Magazine har denne veka ein artikkel om at syndromet er mindre utbreidd nå enn det var tidlegare. Dette er sjølvsagt ei god nyheit.

The “Jerusalem syndrome” – an endangered species?

Jerusalem is one of the world’s most exciting destinations, but what happens when it becomes just a little too exciting to handle? We’ve all heard the story: a tourist travels to the city for the first time, discovers that all the holy sites are actual places, and promptly becomes convinced that he or she is Elijah, King David, Solomon, Jesus Christ, the Virgin Mary, or, most frequently, John the Baptist. In acute cases, they then wrap themselves and bed sheets and start shouting from the walls of the old city that the end is near and the Messiah is at the gates. It’s called the “Jerusalem Syndrome,” and it has been an aspect of life in the holy city since the days of the prophet Jeremiah. Some public health officials estimate the prevalence of the phenomenon at one percent of all visitors.

(…)

Katz distinguishes two types of illness: One where seemingly normal people arrive in the city and undergo a sort of religious conversion, whereby they actually become a biblical figure. Most of these persons are Pentecostals from rural regions in the USA and Scandinavia. One one occasion, Katz says, he had three Virgins Mary at once sharing a single room. Then there is the more worrisome version, where genuinely disturbed persons flock to the city to act out their preexisting complexes. Even when visitors do succumb to the former phenomenon, treatment is relatively easy. A few days of sedatives and talk therapy usually do the trick. The best thing, of course, is to get the person away from the city and back to their normal environment.

(Les Meir)

Men kor utbreidd er eigentleg dette sjukdomsbildet? For nokre år sidan hadde visstnok ca 100 personar kvart år syndromet. I dag skal talet, i følgje Emunah Magazine, vera lågare. Kanskje er forresten ikkje ei slik liding knytt til ein så spesiell by, så oppsiktsvekkjande som ein skulle tru? Wikipedia skriv i alle høve:

On average, 100 such tourists have been seen annually, 40 of them requiring admission to hospital. About two million tourists visit Jerusalem each year. Kalian and Witztum note that as a proportion of the total numbers of tourists visiting the city, this is not significantly different from any other city.

(Les Wikipedias oppslag om sjukdomen her)

(via PaleoJudaica)


Bibelsk musikkarkeologi

14/08/2010

Musikkarkeologi var eit ukjent ord for meg inntil eg las Vårt Land i går (papirutgåva 13.08.2010). Der blei musikkarkeologen Gjermund Kolltveit intervjua om bibelske musikkinstrument:

Det er gjort ein del rekonstruksjonar av instrumenta som er nemnt i Bibelen, seier Gjermund Kolltveit, stipendiat og musikkarkeolog ved Universitetet i Oslo.

– Davids harpe er verkeleg eit symbolsk instrument som har vore avbilda i kunsten i mange hundre år. Men eigentleg er dette ei lyre, som var eit vanleg instrument på denne tida, seier Kolltveit. Både harpar, lyrar og shofarar er det sannsynleg vart brukt til mellom anna salmesong. Shofar er det hebraiske namnet for bukkehorn, seier han.

Kolltveit fortel at harpene som arkeologar har greve fram er datert heilt tilbake til 2500 år før Kristus, og kan vere så høge som éin meter. I tillegg fanst trommer og diverse blåseinstrument, men det er uvisst om desse vart brukt i samband med salmesong.

I tillegg gir avisa oss følgjande informasjon i ein faktaboks:

Ei rekkje instrument blir nemnt i Bibelen. Her er ei oversikt over dei hebraiske namna og sannsynlege tolkingar:

Asor: eit strengeinstrument med ti strengar.

Halil: Rørbladinstrument, slektning av den greske aulos.

Hatzotzerah: Metalltrompet av same slag som blei funne i Tutankhamons grav. I 4. Mos. 10,2-10 står det korleis desse trompetane blei laga og brukt.

Kinnor (lyre): Sannsynlegvis asymmetrisk strengeinstrument. Blir nemnt i ei rekkje samanhengar, og hadde både verdsleg og religiøs betydning. Det er sannsynleg at instrumentet blei brukt til akkompagnement av salmar. I moderne hebraisk betyr kinnor fiolin.

Metziltyim: Cymbalar.

Shofar: bukkehorn. Vert framleis brukt i jødiske samanhengar. Oversett med”basun” i tidlegare bibeloversetjingar.

Tof: rammetromme, brukt av kvinner, kanskje til rituell dans.

Avisoppslaget var skrive i samband med at preiketeksten denne helga er frå Salmane i GT. I tillegg til intervjuet med Kolltveit, hadde også journalisten Maren Kvamme Hagen hatt kontakt med teologiprofessor Terje Stordalen om bruken av salmane i gamaltestamentleg tid.

Vi trur salmane i Bibelen hadde to ulike funksjonar. Det kunne vere faktiske salmar som blei sunge i gudstenester, og det kunne vere teologiske refleksjonar eller dikt, skrivne av teologar, seier professor Terje Stordalen ved Det teologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo.

(…)

– I den grad salmane vart sunge, starta det i tempelet i Jerusalem ein gong før det blei øydelagt i år 586 f.Kr., fortel professor Stordalen.

Oversikta over dei bibelske instrumenta gjorde at eg fann fram den hebraiske Bibelen for å sjå nærare på ein av dei tekstane som oppfordrar til utstrakt bruk av ulike instrument, Salme 150:

Halleluja!

Lovsyng Gud i hans heilagdom,
lovsyng han i hans himmelborg!
Lov han for hans mektige verk,
lov han for hans store velde!
Lov han med gjallande shofar (horn),
lov han med nevel (harpe) og kinnor (lyre)!
Lov han med tof (pauke) og dans,
lov han med minim (strengespel) og ‘ugav (fløyte)!
Lov han med tonande tziltzele (cymblar),
lov han med klingande tziltzele (cymblar)!
Alt som har ande, skal lova Herren.
Halleluja!

Orda i parentes viser kva ord den norske Bibelen nyttar. Som me ser, er ikkje Vårt Land si liste over bibelske instrument fullstendig.


Norsk interesse for relikviar

10/08/2010

I kveld (10.08.2010) hadde NRK Dagsrevyen 21 eit innslag om funnet av det som skal vera leivningar etter Døyparen Johannes. Funnet, som er gjort i eit kloster ved den bulgarske byen Sozopol, har fått mykje omtale den siste veka. Likevel: sjølv med mi spesialinteresse for all arkeologi som kan knytast til Bibelen, syns eg det var overraskande at NRK prioriterte ei slik nyheit.

Eg skreiv om funnet, og då med ei viss undring, allereie i forrige veke (etter eit oppslag i Vårt Land). Etter dette har eg halde fram med å undra meg, men då først og fremst over at relativt mange lesarar har vore innom akkurat dette bloggnotatet.

Eg har, som eg har skrive tidlegare, ikkje noko nært forhold til relikviar. Dette er noko som mine ortodokse og katolske kristne søsken har mykje meir greie på. Men eg syns det er interessant å sjå på verknadshistoria til eit slikt fenomen som er så viktig for mange andre kristne. Denne verknadshistoria inneheld blant anna valfart og pilegrimsreiser, kyrkje- og klosterbygg og ein spesiell, og for meg framandarta, spiritualitet. Derfor har eg med interesse sjølv oppsøkt og sett på relikviar når eg har vore gjest i ortodokse og katolske samanhengar.

I tillegg til reportasjen frå Bulgaria, kunne faktisk NRK fortelja at det arkeologiske funnet var gjort med norske EØS-pengar. Dermed hadde dei også fått det norske utanriksdepartementet til å stilla opp og uttrykkja glede over funnet. Og når først dette med glede er nemnt; NRK unnlét ikkje å peika på at både børs og katedral i Bulgaria jubla over funnet av dei gamle leivningane.


Bibelforskar “oppdagar” Israel

09/08/2010

Mark Goodacre er teologisk forskar og har gjennom fleire år skrive den akademiske NT Blog. I sommar har han for første gong besøkt Israel, og han har skrive 10 innlegg der han skildrar sine opplevingar i landet. Her er han ikkje fullt så akademisk som ellers, me får høyra om små og store opplevingar og om bibelske stadar som skuffa eller gleda han.

Les A Biblical Scholar’s First Impressions of Israel I-X


%d bloggarar likar dette: