Makerus, staden der Døyparen Johannes blei henretta

Makerus med Dødehavet i bakgrunnen. Foto: Erik Wold 2019

Det har den siste månaden vore nokre medieoppslag om Makerusborga som ligg i ørkenen i Jordan, like aust for Dødehavet. Live Science hadde ein artikkel som blei fanga opp blant anna av Vårt Land (12.01.2021). Poenget som har blitt framheva, er at arkeologar har funne dansegolvet der Døyparen Johannes blei dømd til døden.

Sjå tidlegare notat her på bloggen om Døyparen Johannes sin martyrdød.

Historia om dødsdommen er ikkje ny. Den finst både i Det nye testamentet, som ikkje lokaliserer den, og hos Josefus, som skriv at det skjedde på Makerus. Mens evangelia legg vekt på Herodes Antipas sine personlege motiv for at Johannes blei drepen, legg Josefus vekt på dei politiske motiva som gjorde at døyparen hamna i fengselet. Det treng ikkje vera nokon motsetnad. Eg tar med dei aktuelle tekstane til slutt i dette notatet.

Det som gjer at saka nå blir omtalt i ulike medier, er at det dei siste åra har vore nye arkeologiske utgravingar på Makerus. Og at fagfolka som har arbeidd der, blant anna har laga ein modell av koss borga truleg har sett ut. Slikt kan gje liv og farge til bibelhistoria. Artikkelen i Live Science er illustrert med fine foto av arkeologane sitt arbeid.

Kongetrona?

Dei ungarske arkeologane framhever blant anna at dei kan ha funne kongetrona som Herodes Antipas sat på då han dømte Døyparen Johannes til døden. Og altså at golvet framfor trona var dansegolvet der Salome dansa og trollbatt kongen. Andre fagfolk meiner nok dette er ei forhasta slutning.

Eg tenker at heile det arkeologiske arbeidet på staden er interessant. Den potensielle kongetrona er sjølvsagt ein del av dette. Avisoppslaga viser likevel at det er den dramatiske historia som førte til at hovudet til Johannes blei vist fram på eit fat, som får merksemd.

I Bible History Daily (november 2020) har arkeologen Győző Vörös, som har leia arbeidet på Makerus, ein fin kunstartikkel om Artistic Representations of Herod’s Royal Throne.

Oppdatering 19.05.2021: Denne arkeologen har nå fått ei utmerking av Vatikanet for arbeidet på Makerus! Sjå her.

Tilbake til Live Science og deira artikkel. Her er eit utdrag:

Dance floor where John the Baptist was condemned to death discovered, archaeologist says

(…)

A courtyard uncovered at Machaerus is likely the place where Salome’s dance was performed and where Herod Antipas decided to have John the Baptist beheaded, wrote Győző Vörös, director of a project called Machaerus Excavations and Surveys at the Dead Sea, in the book «Holy Land Archaeology on Either Side: Archaeological Essays in Honour of Eugenio Alliata» (Fondazione Terra Santa, 2020). The courtyard, Vörös said, has an apsidal-shaped niche that is probably the remains of the throne where Herod Antipas sat. 

(…)

Some scholars were not convinced, expressing doubts about whether the newly identified niche represents the remains of the throne of Herod Antipas. Jodi Magness, a professor of religious studies at the University of North Carolina at Chapel Hill, praised the work by Vörös and his team; and while Magness said that it is possible that Vörös found the throne of Herod Antipas, she has doubts. 

For instance, the niche found at Machaerus seems small compared with the throne of his father King Herod found at the winter palace of Jericho, Magness told Live Science, referring to a throne in the palace that is covered with a semi-circular overhead apse. She added that the niche at Machaerus looks similar to two niches found at the Upper Herodium, a palace-fortress built by King Herod, but those two niches have never been identified as the remains of thrones. 

Eric Meyers, a professor emeritus of Jewish studies at Duke University, said that it is quite possible that the throne of Herod Antipas has been found and is eager to read the final reports on the site. Whether «a perfect match between literary and archaeological sources that places the execution of John the Baptist in that very spot remains to be seen. In any event, a strong case has been made and I look forward to the final reports,» Meyers said.

https://www.livescience.com/dance-floor-john-the-baptist-execution.html

Josefus om Makerusborga

Makerusborga var bygd av den hasmoneiske kongen Alexander Janneus (103-76 f.Kr.). Kong Herodes den store (37-4 f.Kr) bygde borga opp på nytt eit par generasjonar seinare og utstyrte den med «et palass med store praktfulle rom». Denne Herodes den store er den harde kongen me kjenner frå forteljingane om Jesu fødsel. Han var far til Herodes Antipas, som var landsfyrste i Galilea og Perea på Jesu tid og som altså var den som tok livet av døyparen Johannes.

Historikaren Josefus skreiv på 70-talet e.Kr. om Makerusborga i boka Den jødiske krig. Her er naturen og borga med Herodes sitt palass skildra slik:

Beliggenheten var nemlig vel egnet til å inngi forsvarerne de beste håp om å overleve og fylle angriperne med motløshet og frykt. Det befestede området består av en klippetopp som rager så høyt i været at det allerede av den grunn er praktisk talt uinntagelig. Dessuten er terrenget rundt om av en slik beskaffenhet at det ikke finnes adkomstveier. For klippen er omgitt på alle kanter av svimlende dype kløfter som ikke er lette å komme over og helt umulige å fylle igjen.

(…)

Da Herodes ble konge, syntes han at dette stedet mer enn noe annet burde vies oppmerksomhet og få en sterkest mulig befestning, hovedsakelig på grunn av den strategiske beliggenheten i forhold til nabolandet med vidt utsyn over arabisk territorium. Han omgav følgelig et stort område med murer og tårn og bygget en by der hvorfra det gikk en sti opp til fjelltoppen. I tillegg befestet han også selve toppen med en mur, og ved hvert hjørne oppførte han tårn som var 160 alen høye. Midt inne på denne befestede plassen lot han så bygge et palass med store praktfulle rom.

Josefus: Den jødiske krig 7.6.1-2. Oversatt av Bente Lassen. Oslo 2002.

Josefus om døyparen sin død

I dette avsnittet i The Antiquities of the Jews lokaliserer Josefus historia om Døyparen Johannes sin død til Makerusborga:

Now some of the Jews thought that the destruction of Herod’s army came from God, and that very justly, as a punishment of what he did against John, that was called the Baptist: for Herod slew him, who was a good man, and commanded the Jews to exercise virtue, both as to righteousness towards one another, and piety towards God, and so to come to baptism; for that the washing [with water] would be acceptable to him, if they made use of it, not in order to the putting away [or the remission] of some sins [only], but for the purification of the body; supposing still that the soul was thoroughly purified beforehand by righteousness. Now when [many] others came in crowds about him, for they were very greatly moved [or pleased] by hearing his words, Herod, who feared lest the great influence John had over the people might put it into his power and inclination to raise a rebellion, [for they seemed ready to do any thing he should advise,] thought it best, by putting him to death, to prevent any mischief he might cause, and not bring himself into difficulties, by sparing a man who might make him repent of it when it would be too late. Accordingly he was sent a prisoner, out of Herod’s suspicious temper, to Macherus, the castle I before mentioned, and was there put to death. Now the Jews had an opinion that the destruction of this army was sent as a punishment upon Herod, and a mark of God’s displeasure to him.

Ant. 18.5.2

Er Josefus si lokalisering rett?

Eg har lese at David Flusser i si bok Jesus frå 2001 argumenterer for at Josefus var unøyaktig då han lokaliserte dette til Makerus. Flusser meiner visstnok det heller kan ha skjedd i Antipas sitt palass i Tiberias (Aubrey L. Taylor: Ministry in the Wilderness, i Lexham Geographical Commentary on the Gospels, ed. Barry J. Beitzel, side 50, note 4). Kanskje finst det også andre teoriar om saka?

Eg har likevel inntrykk av at det vanlege, også blant fagfolk, er å rekna med at Josefus har rett når han skriv at Herodes Antipas si feiring og døyparen sin fengselsstraff og dødsdom, skjedde i Makerusborga.

Bibeltekstane om hendinga

Eg har til slutt med dei aktuelle bibeltekstane frå evangelistane Markus, Matteus og Lukas.

Evangeliet etter Markus:

14 Kong Herodes fekk òg høyra om Jesus, for no var namnet hans vide kjent. Somme sa: «Døyparen Johannes er reist opp frå dei døde. Difor er desse kreftene verksame i han.»15 Andre sa: «Han er Elia», og endå andre: «Han er ein profet, som ein av dei gamle profetane.» 16 Men då Herodes høyrde det, sa han: «Det er Johannes, han som eg lét halshogga. Han er vekt opp att.»
    17 For Herodes hadde sendt ut folk for å gripa Johannes, kasta han i fengsel og binda han. Dette gjorde han for Herodias» skuld. Henne hadde Herodes gift seg med, endå ho var kona til Filip, bror hans. 18 Og Johannes hadde sagt til han: «Du har ikkje lov til å ha kona til bror din.» 19 Difor var Herodias ute etter han og ville få han drepen, men ho greidde det ikkje. 20 For Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var ein rettferdig og heilag mann, og han heldt si hand over han. Når han høyrde Johannes, vart han uroleg og rådvill. Likevel høyrde han gjerne på han.
    21 Men så baud det seg eit høve: På åremålsdagen sin heldt Herodes eit festmåltid for stormennene sine og for offiserane og dei fremste i Galilea. 22 Då kom dotter til Herodias inn og dansa. Herodes og gjestene vart så oppglødde over dette at kongen sa til jenta: «Be meg om kva du vil, så skal eg gje deg det.» 23 Han svor på det og sa: «Kva du enn bed meg om, skal du få, om det så er halve kongeriket mitt.» 24 Ho gjekk ut og spurde mor si: «Kva skal eg be om?» «Hovudet til døyparen Johannes», svara ho. 25 Straks skunda ho seg inn til kongen og bar fram ønsket sitt: «Eg vil at du no med det same skal gje meg hovudet til døyparen Johannes på eit fat.» 26 Kongen vart svært sorgfull, men fordi han hadde svore, og av omsyn til gjestene, ville han ikkje seia nei til henne. 27 Han sende straks ein bøddel i veg med bod om å henta hovudet til Johannes. Bøddelen gjekk og hogg hovudet av Johannes i fengselet. 28 Så kom han med hovudet på eit fat og lét jenta få det, og ho gav det til mor si.
    29 Då læresveinane hans fekk høyra dette, kom dei og henta liket og la det i ei grav.

Mark 6,14-29

Evangeliet etter Matteus:

På den tid fekk landsfyrsten Herodes høyra gjetordet om Jesus.  2 Då sa han til tenarane sine: «Det er døyparen Johannes. Han er reist opp frå dei døde, difor er desse kreftene verksame i han.»  3 Herodes hadde gripe Johannes og bunde han og kasta han i fengsel. Dette gjorde han for Herodias» skuld, ho som hadde vore gift med Filip, bror hans.  4 For Johannes hadde sagt til Herodes: «Du har ikkje lov å ha henne.» 5 Herodes ville helst ha drepe han, men han var redd folket; dei heldt Johannes for å vera ein profet.  6 Men då Herodes feira fødselsdagen sin, dansa dotter til Herodias for gjestene. Herodes vart så oppglødd over dette  7 at han med eid lova å gje henne kva ho så bad om.  8 Då fekk mora henne til å seia: «Gjev meg hovudet til døyparen Johannes på eit fat.»  9 Kongen vart sorgfull; men fordi han hadde svore, og av omsyn til gjestene, baud han at ho skulle få det, 10 og han sende folk som skulle hogga hovudet av Johannes i fengselet. 11 Så vart hovudet hans bore inn på eit fat og gjeve til jenta, og ho gjekk til mor si med det. 12 Men læresveinane hans kom og henta liket og gravla det. Sidan gjekk dei til Jesus og fortalde det som hadde hendt. 

Matt 14,1-12

Evangeliet etter Lukas:

   18 Dette og mykje anna la han folket på hjartet når han forkynte bodskapen for dei.19 Men då han refsa landsfyrsten Herodes fordi han levde med Herodias, brorkona si, og gjorde mykje anna vondt, 20 la Herodes ei ny ugjerning til alle dei andre: Han kasta Johannes i fengsel. 

Luk 3,18-20

Evangeliet etter Lukas:

 7 Landsfyrsten Herodes fekk høyra om alt det som hende, og han visste ikkje kva han skulle tru. For somme sa at Johannes var reist opp frå dei døde,  8 andre at det var Elia som hadde synt seg, og endå andre at det var ein av dei gamle profetane som hadde stått opp att.  9 Men Herodes sjølv sa: «Johannes lét eg halshogga. Kven er så denne som eg høyrer slikt om?» Og han ville gjerne møta han. 

Luk 9,7-9

Forfølging i Pergamon

Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring

Frå Akropolis i Pergamon. Foto: Arne Berge 2019

Dei kristne som var mottakarar av Johannes openberring i Pergamon, får ein udelt positiv omtale i openberringsboka (Op 2,13). Dette er spesielt tydeleg om me samanliknar med omtalen av forsamlingane i fleire av dei andre mottakarbyane.

Sjå oppdatert oversikt over heile serien her: Dei sju byane i Johannes openberring.

Bodskapet er at Jesus veit om dei kristne i Pergamon, ikkje først og fremst gjerningane deira, men situasjonen deira. Dei har, midt i alt det vonde, halde fast på Jesu namn og ikkje fornekta trua på han.

Dette er i følge teksten spesielt prisverdig nettopp fordi dei bur i Pergamon, som blir omtalt som byen «der Satan bur»!

Eg veit kvar du bur, der Satan har trona si. Likevel held du fast på mitt namn. Og du har ikkje fornekta trua på meg, ikkje eingong i dei dagane då Antipas, mitt trufaste vitne, vart drepen i byen dykkar, der Satan bur.

Op 2,13

Når eg går mellom dei arkeologiske utgravingane på Akropolis i Pergamon, tenker eg på korfor denne byen blei omtalt på ein så spesiell og krass måte. Kva kan Johannes ha tenkt då han skreiv orda om at Satan hadde trona si i denne byen? Og kva slags motstand var det dei kristne i byen møtte på slutten av det første hundreåret?

Pergamonaltaret

Det viser seg at det er fleire teoriar om korfor Pergamon blir omtalt slik. Det blir ofte peika på at det kan ha samanheng med eit spesielt stort og ruvande altar som stod godt synleg på byfjellet Akropolis, på staden der me ser trea midt i bildet over. Fundamentet står der framleis. Altaret blir kalla Zevsaltaret, Pergamonaltaret eller rett og slett Det store altaret.

Og altaret var verkeleg stort, det var på heile 36 x 34 meter! Det var bygd i perioden mellom 180 og 159 f. Kr, altså ca 250 år før Johannes openberring blei skriven. Det var mest sannsynleg bygd til ære for Zevs, eventuelt for Athene, begge frå den gamle greske mytologien.

I dag står altaret rekonstruert i Pergamonmuseet i Berlin. Tyske arkeologar som arbeidde i Pergamon i 1870- og 1880-åra, tok med seg mykje av skattane dei fann, tilbake til Tyskland. Her er eit bilde frå museet i Berlin.

Pergamonaltaret på Pergamonmuseet i Berlin.
Foto: © Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons)

Keisarkult i Pergamon

Fleire bibelforskarar er likevel skeptiske til den direkte koplinga mellom teksten i openberringsboka og det store altaret. Den greske mytologien var neppe den største trusselen mot dei kristne på slutten av det første hundreåret. Då var nok kulten knytt til dei romerske keisarane, imperialkulten, ein atskilleg større trussel.

Pergamon var ein av byane som var stolte av å bli rekna som tempelvaktar for denne kulten i den romerske provinsen Asia. I år 19 f. Kr. blei det ferdigstilla eit viktig tempel til ære for keisar Augustus og gudinna Roma. Og utover i det første hundreåret e. Kr. var det faktisk konkurranse om å ha tittelen tempelvaktar mellom byane Efesos, Smyrna og Pergamon, alle tre blant dei sju byane i Johannes openberring.

Bare få år etter at openberringsboka blei skriven, satsa folket i Pergamon på eit nytt og imponerande byggeprosjekt; eit stort tempel til ære for keisar Trajan. Han var keisar frå 98 til 117. Tempelet blei bygd på det høgaste punktet på Akropolis.

Trajantempelet, Pergamon. Foto: Arne Berge 2019

Det er også andre teoriar om uttrykket Satans trone, for eksempel knytt til Asklepiostempelet i den nedre delen av byen eller meir generelt til den mangfaldige religiøsiteten på Akropolis.

Kva kan bibelteksten då seia oss?

Eg har her skrive om kva Op 2,13 kan seia oss om det som er å sjå av altar og tempel og om kva dette kan seia om dei kristne sin situasjon i Pergamon.

Sjølv om me ikkje kan vita sikkert akkurat kva som var bakgrunnen for dei krasse orda om byen, seier likevel den korte teksten oss mykje. Me får inntrykk av koss Johannes oppfatta denne viktige gresk-romerske byen og me får inntrykk av det miljøet dei første kristne i byen levde i.

Professor David A. deSilva skriv:

Whether John had in mind the great altar of Zeus, the centers of the imperial cult, which he would describe as worship of the beast and its image, or the acropolis as a whole as a cluster of sacred sites that would be abhorrent to John, Pergamum would indeed have seemed to him a stronghold of Satan, perhaps the location of his very seat of power as he deceived humanity to take what was due God and give it instead to sticks and stones and pretentious human rulers. The investment of the city in these cults, however, also explains why their inhabitants would not be disposed to tolerate a movement of people in their midst who claimed that all their temples, their sacrifices, and their piety was a sham – or worse.

David A. deSilva: The Social and Geographical World of Pergamum, i Lexham Geographical Commentary on Acts through Revelation, Lexham Press 2019, side 653.

Martyren Antipas i Pergamon

Martyren Antipas blir nemnt med namn i bibelteksten. Han blir, med ord lagt i Jesu munn, omtalt som mitt trufaste vitne. Dette viser at det før openberringsboka blei skriven på 90-talet allereie har vore alvorlege forfølgingar av kristne i Pergamon, og at dette var forfølgingar som førte til drap.

Antipas er ikkje kjend frå andre samanhengar. Men det finst faktisk ein lokal kyrkjeleg tradisjon som seier at han var den første biskopen i byen, og at han var innsett av apostelen Johannes (Andrew Jackson: The Christian Saints of Turkey, 2016, side 74). Slike tradisjonar er neppe historiske. Eg tenker dei først og fremst viser at lokale kristne opp gjennom historia har vore stolte av å leva i det bibelske landskapet, og at dei har ønska å sjå ei direkte tilknyting mellom bibelteksten og den lokale kristne kulturen.

Biblical Studies Carnival 178

Biblical Studies Carnival 178 for desember 2020 er publisert på bloggen til Peter Goeman.  Eg likar å sjå gjennom denne månadlege oversikta med lenker til ulike bibliobloggar, denne månaden med stoff om topp-lister for 2020, julerelatert innhald, GT, NT, arkeologi, «diverse» og bokmeldingar.

Denne gong merka eg meg spesielt ei lenke som ikkje gjekk til ein blogg, men til The Times of Israel. Avisa hadde rett før jul ein artikkel om eit interessant arkeologisk funn i Kedrondalen, like ved Getsemane: Ancient ritual bath may mark first New Testament-era find at Jesus´ Gethsemane.

Godt nytt år 2021, med håp!

Jul i Hobøl Kirke 12.01.2019 Foto: Bo Mathisen Bilder til fri bruk. Fotokreditering: Kirken.no

Eg helsar med nokre gode ord om å leva med håp frå kongens nyttårstale i går kveld:

En dag skal vi se oss tilbake og spørre hverandre: Hvordan i all verden klarte vi dette?

Da skal vi vite med oss selv at vi klarte det fordi vi tok i bruk alt det beste – i hver enkelt av oss, i samfunnet vårt, i demokratiet vårt. Vi skal vite med oss selv at vi kom oss gjennom fordi vi aldri ga opp håpet.

For det å håpe er en måte å leve på.
Håp er vilje, håp er handling.
Håp er å feste blikket på noe som gir oss mening – og følge det.
Håpet skal bære oss alle inn i 2021.

Jeg ønsker hver og en av dere et godt nytt år!

Kong Harald i Kongens nyttårstale 2020