Salt og lys

Notat til søndagens tekst: Matt 5,13-16

Allehelgensdag / Helgemesse

Svært mange menneske kjem til kyrkja denne dagen med ein bagasje med sorg over menneske som har gått bort. Det kan vera ei utfordring at kyrkja sine tekstar for dagen har eit anna fokus.

Her er det mange lokale tradisjonar som vil vera med og bestemma kva omsyn som må tas ved førebuing av gudstenester og møte. Alle predikantar vil denne dagen måtta leva med spennet som ligg mellom uttrykka ”alle helgenar” og ”alle døde”.

Kort om lesetekstane for dagen

Salme 84,2-8 handlar om ein sterk lengsel etter Herrens hus. Konkret betyr det tempelet i Jerusalem. Teksten kan nok også tolkast overført, både om kyrkja som Guds hus og om det evige livet i Fars hus.

Hebr 12,1-3 har dei truande i GT som bakgrunn (Hebr 11) og handlar om den sigrande og den stridande kyrkja. Teksten har med eit flott uttrykk om Jesus: Han er trua sin opphavsmann og fullendar.

Evangeliet: Matt 5,13-16

Dette tekstavsnittet blir av mange rekna for å vera sjølve temaet for Bergpreika (Matt 5-7). Hans Kvalbein skriv f eks i sin kommentar til Matteusevangeliet at ”versene gir oss det som er grunntemaet for hele Bergprekenen: Disiplenes egenart som Guds folk og deres kall til å gjøre Guds vilje.”

Det er viktig å merka seg at Jesus her brukar indikativ, ikkje imperativ. Han snakkar om kva disiplane er, ikkje om kva dei burde eller skulle vera.

Vers 13
I Jesu ord ligg det ein advarsel om at disiplane kan koma til svikta kallet. Men det er ikkje opplagt kva Jesus tenkjer på når han kallar disiplane for saltet på jorda. Me kan finna bakgrunnsstoff til dette i GT og i den daglege bruken av salt på Jesu tid.

Moselova sa at saltet hadde ei rolle når ein ofra til Gud (2. Mos 3,13), sjå og Esek 43,24. Jesus reflekterer omkring dette i følgje Mark 9,49 (i alle høve i yngre handskrift). Moselova omtaler også ei saltpakt (4. Mos 18,19), sjå og 2. Krøn 13,5. Elles kan me også merka oss salt var reinsingsmiddel då Elisja reinsa vatnet i Jeriko (2. Kong 2,19-22).

Til bruken av salt i Jesu samtid, fokuserer ordforklaringane i Bibel 2011 på følgjande:

I bibelsk tid vann dei særleg ut salt frå avsetningane i Daudehavet. Desse laga inneheldt både vanleg salt og og ei rekkje andre mineral (m.a. karnalitt, som ser ut som salt, men smakar bittert). Salthaldige mineralplater kunne brukast som katalysator ved brenning av kamelgjødsel i omnen, men mista då etter kvart saltinnhaldet. Mineralhaldige jordklumpar frå Daudehavet kunne brukast i små prosjonar som jordforbetringsmiddel. Slike ting frå kvardagslivet ligg under Jesu biletbruk i Matt 5,13.

I vår tid tenkjer me først og fremst på salt som smakstilsetning. Saltet får fram smak og kvalitet på maten. Eg har sett og høyrt at også dette blir tatt med i forkynning over teksten. Generelt bør me vera forsiktige med å leggja inn i teksten i staden for å leggja ut, men i nokre samanhengar kan det kanskje vera på sin plass å peika på at saltet som smakstilsetning kan vera eit spennande bilete på den kristne si oppgåve; som saltet framhever smaken på maten, kan Jesu disiplar framheva Guds godleik og hans gåver til medmenneska.

Vers 14-15
Jesu ord om lyset i verda har ei meir positiv vinkling enn orda om saltet. Han nyttar to bilete (byen og oljelampa) som viser at lyset gjer synleg (byen) og at lyset er til nytte for menneska (oljelampa).

Det er naturleg å sjå Jesu ord om disiplane som lyset i verda, i samanheng med at han i Joh 8,12 seier det same om seg sjølve. Der legg han til: ”Den som følgjer meg, skal ikkje vandra i mørkret, men ha livsens lys.”

Profetiane hos Jesaia om at Messias / Herrens tenar skal vera eit lys for folkeslaga (Jes 42,6; 49,6; 60,1ff) er ein viktig bibelsk bakgrunn for orda om lyset i verda. Desse profetiane blir sitert om Jesus i Simeons lovsong (Luk 2,32) og om disiplane i Paulus’ og Barnabas’ si forkynning i Apg 13,47. Tilsvarande kan me også ta med profetien i Jes 9,2 som blir erklært oppfylt gjennom Jesus i Matt 4,14-16.

Jesu ord om ein by som ligg på eit fjell, gir oss også ei naturleg tilknyting til geografien i Galilea. Det var ikkje uvanleg med byar på fjell i Midt-Austen. Men det er likevel mange som tenkjer seg at me her kan lesa om ein bestemt by i Jesu utsegn. Den gamle fjellbyen Safed, som framleis er godt synleg frå landskapet ved Gennesaretsjøen, har ofte vore nemnt i denne samanhengen. Eit anna alternativ er at Jesus peika på Hippos (Susita) då han sa dette. Hippos, ein av Dekapolisbyane, låg på eit fjell på austsida av sjøen, like over staden der Kibbutz Ein Gev ligg nå.

I forkynning over forholdet mellom Jesus og disiplane (oss) som lyset i verda, tenkjer eg det kan vera aktuelt å nytta refleksen som bilete. Refleksen lyser ikkje av seg sjølv, men den lyser når ei sterk lyskjelde lyser på den. Tilsvarande kan sjølvsagt også forholdet mellom sola og månen nyttast.

Det kan også vera eit poeng å peika på forskjellen mellom å lysa på andre og å lysa for andre. Vår oppgåve er ikkje å setja eit ubehageleg flomlys på andre, men å vera berarar av Guds gode lys, eit bilete på frelse og fred, liv, varme og glede.

Vers 16
Her snakkar Jesus om gode gjerningar. Desse gjerningane blir synlege når disiplane sitt lys lyser for folk. Og disiplane sine gode gjerningar vil føra til at folka som ser, prisar Gud.

Det er ein viss skepsis mot å forkynna om gode gjerningar i kyrkja vår. Me er ofte redde for å seia noko som kan skygga for at det er trua åleine som gir frelse. Men me skal ikkje gløyma at gode gjerningar faktisk er gode! Og at Bibelen peiker på ein nær samanheng mellom tru og liv.

Paulus er svært tydeleg når han skriv om denne samanhengen. Han skriv om frelse ved tru og om gode gjerningar som om dette går hand i hand (Ef 2,8-10). Og formaningane hans legg vekt på livet som veks ut av trua, sjå f eks Kol 3,12-17.

Matt 5,16 er blant dei bibelorda som har gitt bibelsk grunngjeving for tanken om helgenar; nokre skal prisa Gud på grunn av andre sine gjerningar (Kopperud: På vandring gjennom kirkeåret, side 139).

Dei gode gjerningane som får andre til å prisa Gud, høyrer heime i forkynninga på Helgemesse / Allehelgensdag. Me minnest dei som har gått framfor oss i trua og som har vore våre førebilete. Det kan vera ei mor eller ein far, bestemor eller bestefar. Det kan ha vore ein kristen leiar i barne- og ungdomsarbeidet me sjølve har deltatt i. Eller det kan ha vore ein av dei meir kjente helgenane i meir klassisk forstand. Svært mange av oss har kristne førebilete som har betydd mykje. På same måte er me som Jesu disiplar i dag, med og får neste generasjon til å prisa Gud. Eller ….?

Bøn

Herre, alle desse du har gitt meg,
alle dei eg skal få vera nær,
la meg røra dei med opne sansar,
våga vera hos dei der dei er.
Ja, til alle eg i dag skal møta,
la meg bera med meg lys og salt.
Gje meg mot nok til å sjå og høyra,
til å dela varmen min der det er kaldt.
For tillit skal vera min styrke.

(Frå Morgonsalme av Heidi Strand Harboe 2001, i Sanger på reisen, Verbum forlag 2005)

Preikeskisse

1. Kva er ein helgen? Samanhengen mellom heilag og helgen. Kven har vore viktige førebilete for meg?
2. Nokre sentrale poeng om kven Jesus er og kva han møter oss med i dag, anten me har kome til kyrkja med ei kjensle av sorg eller ikkje. ”Du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg” (NoS 814) . Den krossfeste og oppstadne Herre. Forkynna evangeliet om frelse.
3. Å tru på Jesus. Å vera salt og lys, med vekt på lys. Å gjera gode gjerningar som Gud legg ferdige for oss. Kven kan me lysa for? Kan me gjera det lettare å tru på Jesus for nokon i vår næraste omkrets?
4. Å knyta trua til noko så konkret som Guds frelsande handlingar i dåpen og nattverden, – og til det som er sagt om Jesus i pkt 2.

Denne tekstgjennomgangen er ei lett bearbeidd utgåve av mitt bidrag til Israelsmisjonen sitt tekstverksted til Allehelgensdag 2012, sjå her.

Gamle oliventre i Getsemane

Oliventre er det mange av i Israel. Men ingen gjer inntrykk på same måte som dei åtte gamle trea i hagen utanfor Alle nasjonars kyrkje i Getsemane.

Nå har forskarar funne ut at trea er frå midten av 1100-talet. Dei er altså nærare 900 år gamle. Røtene er kanskje enda eldre?

Mannen som i forrige veke (oktober 2012) presenterte dei nye forskingsresultata, nemnte også koss desse trea blir oppfatta av mange:

… for every Christian, the olive trees of the Garden of Gethsemane serve as a “living” reference to the Passion of Christ …

Getsemane. Foto: Arne Berge

I denne samanhengen er det interessant at det midt på 1100-talet blei bygd ei kyrkje på denne staden, over ruinane av den første kyrkja frå bysantinsk tid. Trea som står her i dag, blei kanskje planta i ein hage utanfor denne korsfararkyrkja.

Terrasanta.net skriv:

The research results show that three of the eight olive trees (the only ones on which it was technically possible to carry out the study), as dating from the middle of the twelfth century. Hence, the trees are about nine hundred years old. But one point needs to be made clear: the date indicated refers only to the aboveground part of trees – the trunk and foliage. In fact, the same research has shown that the part below ground, i.e. the roots, is certainly more ancient.

The outcome of the investigation must also be put in relation with ancient travel chronicles of pilgrims, according to which the second of Gethsemane basilica was built between 1150 and 1170 (the period during which the Crusaders were engaged in the reconstruction of the great churches of the Holy Land and Jerusalem in particular). It therefore seems likely that, during the construction of the Basilica of Gethsemane, the garden was rearranged, creating a renovation of the olive trees present at that time.

https://www.terrasanta.net

Eg håper at seriøse guidar nå vil slutta å snakka om at desse trea stod der då Jesus hadde sin bønekamp i Getsemane. Eg har aldri likt slike utsegn. Ei anna sak er at trea på ein sterk måte minnar om den spesielle historia som er knytt til staden. Her var det Jesus bad før han gjekk inn i lidinga og døden, og her i området var det også han blei arrestert.

Mannen som presenterte forskinga uttrykte dette perspektivet slik:

Fr Pierbattista Pizzaballa, presenting the results of the research, noted that «for every Christian, the olive trees of the Garden of Gethsemane serve as a “living” reference to the Passion of Christ, they witness to the absolute obedience to the Father, even sacrificing his person for the salvation of man, of all men, and are also an indication and memory of man’s disposition to “doing the will of God», the only way to identify a believer. In this place, Christ prayed to the Father, and put his trust in Him to overcome the agony of death,” the Agony”, the Passion and the terrible execution on the cross, trusting in the ultimate victory, the resurrection and the redemption of men.

Eg tar også med eit par bibeltekstar:

Då Jesus hadde sagt dette, gjekk han ut saman med læresveinane sine og over til andre sida av Kedron-bekken. Der var det ein hage, og den gjekk dei inn i. (Joh 18,1)

Så kom Jesus med læresveinane til ein stad som heiter Getsemane, og han sa til dei: «Sit her medan eg går dit bort og bed.» 37 Han tok med seg Peter og dei to Sebedeus-sønene, og han vart gripen av sorg og gru. 38 Då sa han til dei: « Mi sjel er sorgtyngd til døden. Ver her og vak med meg!» 39 Så gjekk han eit lite stykke fram, kasta seg ned med andletet mot jorda og bad: «Far, er det råd, så lat dette begeret gå meg forbi! Men ikkje som eg vil, berre som du vil.» 40 Då han kom tilbake til læresveinane, fann han dei sovande, og han sa til Peter: «Så makta de ikkje å vaka med meg ein einaste time? 41 Vak og be at de ikkje må koma i freisting! Ånda er villig, men kjøtet er veikt.» 42 Så gjekk han bort att andre gongen og bad: «Far, om ikkje dette begeret kan gå forbi meg, og eg må tømma det, så lat viljen din råda.» 43 Då han kom tilbake, såg han at dei hadde sovna til att, for auga deira var tunge av søvn. 44 Då lét han dei vera og gjekk bort att og bad tredje gongen med dei same orda. 45 Så kom han tilbake til læresveinane og sa: «Søv de framleis og kviler! Timen er komen då Menneskesonen skal gjevast over i syndarhender. 46 Stå opp, lat oss gå! Svikaren er nær.» (Matt 26,36-46)

(via BiblePlaces Blog)

Kyrkja reagerte for seint

Bispemøtet har denne veka behandla saka Kirken og jødene.

Biskopane har blant anna vedtatt ein uttale om Den norske kyrkja sitt forhold til jødane under okkupasjonen 1940-1942. Det er nå i haust 70 år sidan dei norske jødane blei deportert til Tyskland.

Uttalen viser at kyrkja reagerte på det som skjedde, men dessverre alt for seint. Derfor seier biskopane nå:

Idag erkjenner vi at også kirken var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, og at den var for sent ute med sin protest mot antisemittismen og jødeforfølgelsen.

Her er heile uttalen (som du finn lenke til her):

Kirkens forhold til jødene under okkupasjonen 1940-1945

Den nazistiske storaksjonen mot de norske jødene for 70 år siden kaster fortsatt mørke skygger innover vårt folk. I dag erkjenner vi at også kirken var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, og at den var for sent ute med sin protest mot antisemittismen og jødeforfølgelsen.

Høsten 1942 ble om lag 40 % av jødene her i landet arrestert, deportert og tilintetgjort. Dette skjedde ikke fordi jødene hadde forbrutt seg mot lov og rett, men ene og alene fordi de var jøder. Til grunn for aksjonen lå en ideologisk og politisk rasisme som gikk ut på at den ariske rase skulle overta verdensherredømmet, og at jøder og andre ikke-ariske folkegrupper skulle utryddes.

Den norske kirke må ta sin del av ansvaret for folkemordet som rammet norske jøder under okkupasjonen. I årene før krigen var en på ledende kirkelig hold i Norge kjent med antisemittismen og jødeforfølgelsen som bredte seg i Tyskland, uten at det til å begynne med førte til noen samlet kirkelig opposisjon i vårt land.

Da Den norske kirke for alvor tok opp kampen mot tyskernes og Nasjonal Samlings kirkepolitikk i begynnelsen av 1941, begynte en med å fremholde kirkens ansvar for retten, spesielt knyttet til menneskeverdet og rettssikkerheten. Det gav kirken en plattform for kritikk av rettskrenkelsene i samfunnet. Da departementet sommeren 1941 foreslo å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder og mellom nordmenn og samer, protesterte biskopene. Biskop Eivind Berggrav argumenterte med at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjenner enkelte folk menneskeverd, er i åpenbar strid med den kristne tro. Det bidro til at forslaget om endring av ekteskapsloven ble lagt til side inntil videre og først ble vedtatt i desember 1942.

Likevel må vi erkjenne at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Enkelte prester og aktive menighetslemmer viste omsorg for jøder som ble sjikanert, mistet sine jobber og fikk sine boliger beslaglagt. Men dette var ikke blant de temaer som stod høyt på kirkens dagsorden. Kirken forholdt seg taus til Politidepartementets kunngjøring av 20. januar 1942 om at alle jøder i Norge måtte melde seg til politiet for å få en rød «J» i sine legitimasjonspapirer. Det kirkelige lederskap valgte også å tie da Quisling-styret den 12. mars 1942 gjeninnførte forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens § 2.  I forarbeidene til bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som lå til grunn for prestenes nedleggelse av sine statlige embeter påskedag 1942, hadde en tatt inn en protest mot denne endringen av Grunnloven. Men en valgte til slutt å droppe protesten av taktiske grunner. En ville unngå at rikskommissær Terboven og ministerpresident Quisling gjorde felles sak mot kirken.

Da den sivile motstandsbevegelsen, som kirken var en del av, i september 1942 ble varslet om at tyskerne planla en aksjon mot jødene i Norge, ble det ikke slått alarm. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Kirkeledelsen fremhevet at alle mennesker ifølge Guds ord har samme menneskeverd og samme menneskerett. Det ble også vist til at da Jesus kom til verden, «lot han seg føde i et jødisk hjem av en jødisk mor». Brevet, som på folkemunne gikk under navnet «Hebreerbrevet», vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.

Men protesten kom for sent til å få noen betydning for den videre opptrapping av jødeforfølgelsen i landet. Den 26. november ble alle jødiske kvinner og barn arrestert, også denne gang godt hjulpet av norsk politi. Samme dag kunne det tyske skipet D/S «Donau» seile til Tyskland og Polen med 532 jøder om bord for å bli tilintetgjort. Senere ble ytterligere 240 norske jøder deportert. Bare noen ytterst få overlevde.

Det forferdelige som skjedde med jødene den gang, også i vårt land, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd. Kirken har et særlig ansvar for å slå ring om religiøse minoriteter og andre utstøtte grupper som trues av undertrykkelse og forfølgelse. Det kristne menneskesyn forplikter kirken til å ta opp kampen mot antisemittismen og andre former for rasisme der slike holdninger kommer til overflaten både i vårt land, i Europa og andre land. Det utfordrer oss i dag til fornyet bevissthet, årvåkenhet og handling.

Vedtatt i Bispemøtet 15.-19. oktober 2012, sak 037/12 Kirken og jødene.

Arbelfjellet

Notat frå Jesus trail V (2012)

Det er ei fantastisk utsikt over Gennesaretsjøen frå Arbelfjellet i Galilea. På biletet ser eg ned på Ginosarsletta. I bakgrunnen ser me området som er spesielt knytt til Jesu liv, langs den nordvestre delen av sjøen. Her ligg Kapernaum, «Jesu eigen by», målet for fotturen langs Jesus trail som Inger og eg gjekk i sommar (2012).

Det er flatt landskap oppe på fjellet. Utsikta er flott i alle retningar. Toppen av Arbelfjellet ligg 181 moh. Gennesaretsjøen ligg ca 200 muh, altså nesten 400 meter lågare. Fjellet er i dag eit naturreservat (her).

Inger og eg gjekk opp på fjellet om ettermiddagen frå Moshav Arbel, der me overnatta på Arbel Guest House. Neste morgon følgte me grønmerka sti frå gjestehuset ned Duedalen og gjekk vidare ned mot Gennesaretsjøen.

På Jesu tid var det ein by på fjellet. Her budde det folk frå 2. hundreår f Kr til 8. hundreår e Kr då byen truleg blei øydelagt i jordskjelv. Det finst ein interessant utgraving av ein synagoge frå 300-talet her. Biletet av synagogen er tatt i morgonlys ca kl 6 då me var på veg ned mot Duedalen (som viser godt på biletet).

Med tanke på at dette fjellet ligg i området Jesus vandra rundt, er det naturleg å sitera bibelvers som dette:

Jesus gjekk no omkring i alle byane og landsbyane. Han underviste i synagogane deira og forkynte evangeliet om riket og lækte all sjukdom og plage. (Matt 9,35)

I klippene i Arbelfjellet ligg det mange grotter. Her gjekk det an å skjula seg i vanskelege tider. Me kan lesa detaljerte (og grusomme) skildringar av dette hos Josefus. Men staden har ei enda lenger historie. Arbel er nemnt i samband med makkabearane ca 160 f. Kr i 1. Makkabearbok 9,2  (Arbela) og i GT hos profeten Hosea i Hos 10,14 (Bet-Arbel).

Sjå andre notat frå turen:

• I. Vandring langs Jesus trail
• II. Morgonlys over Nasaret
• III. Å koma til Kana
• IV. Hattins horn
• VI. Duedalen i Galilea

Maria i ord, toner og lys

Maria, plakat

Kven var eigentleg Maria, Jesu mor? Eg har dette året vore med og førebudd eit konsertprogram om henne. Dette blir nå presentert slik:

I en ny, vakker og stemningsfull forestilling, gjennom ord, toner og lys, ønsker vi å skape et bilde av Maria. Vi håper du får en opplevelse du kan gjemme i hjertet ditt.

Mitt bidrag har blant anna vore å velja ut tekstar frå Bibelen og tradisjonen. I tillegg har eg sjølv skrive ein del tekstar til programmet, formulert som små pilegrimsforteljingar frå nokre av dei stadane som blir knytt til Maria: Nasaret, Betlehem, Kairo, Kana og Jerusalem.

Tekstane vil bli framført på ein konsert med flott song og musikk. Elisabeth Barstad er svært sentral i prosjektet. Ho vil stå for tekstformidling og spela fløyte. Elles er desse kunstnarisk medverkande:

• Ingeborg Barstad, sopran
• Eddie Andresen, slagverkinstrument
• Vokalgruppe frå Concentus: Kristin Sembsmoen, Merethe Rage Aasvold, Øygunn Ebenhard og Kirsten Bakke. Det er spesielt kjekt å gjera dette saman med Kirsten, som er svigerinna mi.

Nå kan me snart invitera til konserten, som vil bli halden i kyrkjer i Stavanger, Sandnes og på Jæren:

• Fredag 16. nov kl 20 i St. Petri kirke
• Laurdag 17. nov kl 18 i Nærbø kyrkje
• Søndag 18. nov kl 13 i Sola ruinkirke
• Søndag 18. nov kl 20 i Hana kirke

(Oppdatering 11. november: tidspunktet for konserten laurdag kveld er nå korrekt!)

Billettar kan kjøpast på www.billettservice.no eller i kyrkja før konsertstart.