Det finnes knapt noen flekk i den bibelske geografi som gjennom tidene har talt til den menneskelige fantasi og lengsel som Betlehem, byen fra juleevangeliet. (…) Med en bok som denne er det som med det palestinske kulturlandskap: man begynner på overflaten for å grave seg ned i grunnen, lag etter lag. En stund med dens vakre og allsidige billedmateriale kan i seg selv være verdifullt. Men, for all del: la oss bruke tid, la oss stille oss åpne for innlevelsen!
Det er Per Lønning som skriv slik i forordet til eit billedverk om Betlehem, utgitt på Universitetsforlaget i 1981.
Boka er skriven av Bargil Pixner og George Hintlian. Pixner (død 2002) var katolsk munk, bibelforskar og arkeolog. Hintlian er armensk historikar. Begge er kjende som markante kristne guidar og historikarar i Jerusalem.
Eg las eit lånt eksemplar av Betlehemsboka deira for nokre år sidan. For eit par månadar sidan kom eg over boka i NMS sin gjenbruksbutikk i Stavanger, og kjøpte den sjølvsagt straks (for kr 10!).
Forordet til den norske utgåva er altså skrive av Per Lønning (1928-2016). Han legg vekt på Betlehem sin plass i kristne menneske sin fantasi og lengsel, og på byen som pilegrimsmål.
Lønning hadde neppe formulert avsnittet om «dagens Betlehem» slik i dag. Nå er det ein høg mur mellom Israel og Vestbreidda i området rundt Betlehem, og både dei politiske og religiøse forholda er endra og forverra sidan 1981.
Her er Lønning sitt forord til den norske utgåva:
Det finnes knapt noen flekk i den bibelske geografi som gjennom tidene har talt til den menneskelige fantasi og lengsel som Betlehem, byen fra juleevangeliet. Stedet dukker opp i beretningene allerede i forbindelse med gjetergutten David, som vokste opp i egnen. David var ikke bare eventyrskikkelsen som ble konge og grunnlegger av en kongeætt. Som dikter og musiker ble han også stående i minnet som grunnleggeren av Israels salmesang, og – i det hele – som idealbildet på en konge, kongen etter Guds hjerte. Dermed ble han gjennom århundrene også forbildet på kongenes konge, Grunnleggeren av det fullkomne gudsrike, Messias. Og profetenes hentydninger til Betlehem, kongebyen, fikk en dobbel bunn, de pekte samtidig mot Ham som skulle komme. Evangelistene Matteus og Lukas beretter at Jesus ble født i Betlehem. Mens Lukas, vår tradisjonelle juleevangelist, skildrer krybben, hyrdene og englene på marken, tegner Matteus stjernen og vismennene fra Østerland.
Helt fra 300-tallet, da interessen for «hellige steder» i Bibelens land våknet for alvor, har såvel Fødselsgrotten som Hyrdegrotten i Betlehem vært utpekt. Helligdommer ble reist på disse stedene, pilegrimer begynte å strømme til. Legendefloraen som spredte seg, førte til at også andre lokaliteter ble påvist der den hellige familie skulle ha søkt ly under sine reiser. I de mange grottene i og omkring byen begynte fromme eneboere å søke tilflukt. Det mest kjente navn er vel Hieronymus, skaperen av den mektige latinske bibeloversettelse. Med tiden skulle et stort antall klostere og kirker følge. Byens pulserende senter gjenno mer enn halvannet tusen år har imidlertid vært Fødselskirken, der krypten hvor Jesu fødselssted og likeså markeringen av krybben er markert. Kirken er utsmykket med altere så pilegrimene kan tilbe og eventuelt motta sakramentet på selve fødestedet.
Nordiske besøkende har ofte vanskelig for å dele sydlendingenes fryd over kirkepryd og alterprakt på de bibelske stedene. Vi ønsker oss heller stall og hyrdemarker slik vi forestiller oss at de må ha vært dengang. Et stykke på vei oppfyller dagens Betlehem også dette ønske: det bølgende landskapet med de vide beitemarkene bretter seg ut for øyet som de gjorde det for 2000 år siden. Gamle hyrdegrotter er bevart, ikke bare som del av det katolske og gresk-ortodokse kirkeanlegg som markerer «Hyrdemarkene», men også i mer opprinnelig, uutsmykket utgave. I tilknytning til et anlegg som tas vare på av det internasjonale KFUM, holdes det hver julenatt friluftsgudstjeneste for dem som måtte ønske en mer «naturlig» ramme.
Billedverket om «det fagre Betlehem» gir et allsidig inntrykk av byen slik den møter sine titusentalls besøkende idag. Det gir også interessante glimt av historien. Dette skjer med stor respekt, ikke bare for den bibelske overlevering, men også for det legendestoff som gjennom tidene har bidratt til å utvikle pilegrimsbyens profil. Boken vender seg ikke først og fremst til dem som ønsker å nærme seg historien på vitenskapelige premisser, men til dem som søker innlevelse – kan hende i forbindelse med besøk på stedet.
Dagens Betlehem er en pulserende by på størrelse med Fredrikstad eller Ålesund. Tilstrømningen av arabiske flyktninger i årene etter 1948 har ført til at byens tradisjonelle kristne preg er blitt noe avstreifet. Men også den muslimske befolkning har for en stor del sitt levebrød av kunsthåndverk og forretning knyttet til byens rolle som kristent pilegrimssentrum. Ikke minst er Betlehem kjent for sitt rike utvalg av produkter i oliventre. Etter den israelske okkupasjonen har byen stort sett unngått de tilspissede konfrontasjoner mellom jøder og arabere som har preget en rekke andre byer i «Vestbredd»-området. Fjerningen av piggtrådsperringene mellom byen og det israelske Jerusalem har bidratt effektivt til turisttilstrømningen.
Betlehem er vel verdt et besøk og vel verdt et studium: et særpreget landskap, en særpreget historie, en serie særpregede kulturminner. Men mest av alt: et sted som rommer avgjørende og dyrebare minner for alle som har opplevd juleevangeliets enestående utstråling. Byen der englesangen om «fred på jorden» først ble hørt, er i all sin rastløse, kommersielle hverdagslighet en vidunderlig påminnelse om at det var på slik en jord – på vår jord – at det skjedde.
Med en bok som denne er det som med det palestinske kulturlandskap: man begynner på overflaten for å grave seg ned i grunnen, lag etter lag. En stund med dens vakre og allsidige billedmateriale kan i seg selv være verdifullt. Men, for all del: la oss bruke tid, la oss stille oss åpne for innlevelsen!
Historia om farfars skraphandel har nå kome med i ei (svært lokal) lokalhistorisk bok om området ved Fiskepiren i Stavanger:
Arne Berge 