Per Lønning om Betlehem

30/12/2016

pixner-og-hintlian-betlehem

Det finnes knapt noen flekk i den bibelske geografi som gjennom tidene har talt til den menneskelige fantasi og lengsel som Betlehem, byen fra juleevangeliet. (…) Med en bok som denne er det som med det palestinske kulturlandskap: man begynner på overflaten for å grave seg ned i grunnen, lag etter lag. En stund med dens vakre og allsidige billedmateriale kan i seg selv være verdifullt. Men, for all del: la oss bruke tid, la oss stille oss åpne for innlevelsen!

Det er Per Lønning som skriv slik i forordet til eit billedverk om Betlehem, utgitt på Universitetsforlaget i 1981.

Boka er skriven av Bargil Pixner og George Hintlian. Pixner (død 2002) var katolsk munk, bibelforskar og arkeolog. Hintlian er armensk historikar. Begge er kjende som markante kristne guidar og historikarar i Jerusalem.

Eg las eit lånt eksemplar av Betlehemsboka deira for nokre år sidan. For eit par månadar sidan kom eg over boka i NMS sin gjenbruksbutikk i Stavanger, og kjøpte den sjølvsagt straks (for kr 10!).

Forordet til den norske utgåva er altså skrive av Per Lønning (1928-2016). Han legg vekt på Betlehem sin plass i kristne menneske sin fantasi og lengsel, og på byen som pilegrimsmål.

Lønning hadde neppe formulert avsnittet om «dagens Betlehem» slik i dag. Nå er det ein høg mur mellom Israel og Vestbreidda i området rundt Betlehem, og både dei politiske og religiøse forholda er endra og forverra sidan 1981.

Her er Lønning sitt forord til den norske utgåva:

Det finnes knapt noen flekk i den bibelske geografi som gjennom tidene har talt til den menneskelige fantasi og lengsel som Betlehem, byen fra juleevangeliet. Stedet dukker opp i beretningene allerede i forbindelse med gjetergutten David, som vokste opp i egnen. David var ikke bare eventyrskikkelsen som ble konge og grunnlegger av en kongeætt. Som dikter og musiker ble han også stående i minnet som grunnleggeren av Israels salmesang, og – i det hele – som idealbildet på en konge, kongen etter Guds hjerte. Dermed ble han gjennom århundrene også forbildet på kongenes konge, Grunnleggeren av det fullkomne gudsrike, Messias. Og profetenes hentydninger til Betlehem, kongebyen, fikk en dobbel bunn, de pekte samtidig mot Ham som skulle komme. Evangelistene Matteus og Lukas beretter at Jesus ble født i Betlehem. Mens Lukas, vår tradisjonelle juleevangelist, skildrer krybben, hyrdene og englene på marken, tegner Matteus stjernen og vismennene fra Østerland.

Helt fra 300-tallet, da interessen for «hellige steder» i Bibelens land våknet for alvor, har såvel Fødselsgrotten som Hyrdegrotten i Betlehem vært utpekt. Helligdommer ble reist på disse stedene, pilegrimer begynte å strømme til. Legendefloraen som spredte seg, førte til at også andre lokaliteter ble påvist der den hellige familie skulle ha søkt ly under sine reiser. I de mange grottene i og omkring byen begynte fromme eneboere å søke tilflukt. Det mest kjente navn er vel Hieronymus, skaperen av den mektige latinske bibeloversettelse. Med tiden skulle et stort antall klostere og kirker følge. Byens pulserende senter gjenno mer enn halvannet tusen år har imidlertid vært Fødselskirken, der krypten hvor Jesu fødselssted og likeså markeringen av krybben er markert. Kirken er utsmykket med altere så pilegrimene kan tilbe og eventuelt motta sakramentet på selve fødestedet.

Nordiske besøkende har ofte vanskelig for å dele sydlendingenes fryd over kirkepryd og alterprakt på de bibelske stedene. Vi ønsker oss heller stall og hyrdemarker slik vi forestiller oss at de må ha vært dengang. Et stykke på vei oppfyller dagens Betlehem også dette ønske: det bølgende landskapet med de vide beitemarkene bretter seg ut for øyet som de gjorde det for 2000 år siden. Gamle hyrdegrotter er bevart, ikke bare som del av det katolske og gresk-ortodokse kirkeanlegg som markerer «Hyrdemarkene», men også i mer opprinnelig, uutsmykket utgave. I tilknytning til et anlegg som tas vare på av det internasjonale KFUM, holdes det hver julenatt friluftsgudstjeneste for dem som måtte ønske en mer «naturlig» ramme.

Billedverket om «det fagre Betlehem» gir et allsidig inntrykk av byen slik den møter sine titusentalls besøkende idag. Det gir også interessante glimt av historien. Dette skjer med stor respekt, ikke bare for den bibelske overlevering, men også for det legendestoff som gjennom tidene har bidratt til å utvikle pilegrimsbyens profil. Boken vender seg ikke først og fremst til dem som ønsker å nærme seg historien på vitenskapelige premisser, men til dem som søker innlevelse – kan hende i forbindelse med besøk på stedet.

Dagens Betlehem er en pulserende by på størrelse med Fredrikstad eller Ålesund. Tilstrømningen av arabiske flyktninger i årene etter 1948 har ført til at byens tradisjonelle kristne preg er blitt noe avstreifet. Men også den muslimske befolkning har for en stor del sitt levebrød av kunsthåndverk og forretning knyttet til byens rolle som kristent pilegrimssentrum. Ikke minst er Betlehem kjent for sitt rike utvalg av produkter i oliventre. Etter den israelske okkupasjonen har byen stort sett unngått de tilspissede konfrontasjoner mellom jøder og arabere som har preget en rekke andre byer i «Vestbredd»-området. Fjerningen av piggtrådsperringene mellom byen og det israelske Jerusalem har bidratt effektivt til turisttilstrømningen.

Betlehem er vel verdt et besøk og vel verdt et studium: et særpreget landskap, en særpreget historie, en serie særpregede kulturminner. Men mest av alt: et sted som rommer avgjørende og dyrebare minner for alle som har opplevd juleevangeliets enestående utstråling. Byen der englesangen om «fred på jorden» først ble hørt, er i all sin rastløse, kommersielle hverdagslighet en vidunderlig påminnelse om at det var på slik en jord – på vår jord – at det skjedde.

Med en bok som denne er det som med det palestinske kulturlandskap: man begynner på overflaten for å grave seg ned i grunnen, lag etter lag. En stund med dens vakre og allsidige billedmateriale kan i seg selv være verdifullt. Men, for all del: la oss bruke tid, la oss stille oss åpne for innlevelsen!


Om Det hev ei rose sprunge

29/12/2016

Sølvi Irene Vinnes fortel om rosemotivet i salmen Det hev ei rose sprunge i Vårt Land i dag, i ein artikkel om julerosa (som eigentleg er ei soleie).

Sølvi kan mykje om julesalmane. Både i år og i fjor har eg i adventstida hatt gleda av å høyra henne fortelja om eit utval julesongtekstar. Det var fint å få noko av dette i skriftleg form i avisa i dag.

Her er det aktuelle utdraget av artikkelen:

Det hev ei rose sprunge

(…) En av de mest berømte legendene knyttet til julerosen her i Norge, er historien om hvordan blomsten skal ha inspirert forfatteren av salmen Det hev ei rose sprunge:

En stille julenatt i middelalderens Tyskland gikk en munk gjennom skogen. Desemberfrosten snek seg inn under klærne. Da, midt i det mørke og kalde, får han øye på små hvite blomster, juleroser. Forsiktig plukket han dem, tok dem med tilbake til klosteret og satte dem i en vase på alteret, foran bildet av jomfru Maria. Synet av de hvite blomstene skal ha inspirert en annen i klosteret til å skrive salmen.

– Det er en legende, vi vet ikke sikkert når den første versjonen av Det hev ei rose sprunge ble skrevet, eller av hvem. Men salmen har nå uansett fått denne historien om munken og man kan finne noen tegn på at julerosen kan ha vært inspirasjonskilden. Blant annet at julerosen blomstrer midtvinters, sier Sølvi Irene Vinnes.

Hun er sogneprest i Hillevåg kirke i Stavanger, og en av få i Norge som har forsket på julesanger. Hun mener denne salmen er spesiell, fordi det brukes mye sanselig beskrivelse. Som for eksempel i tredje vers: «Guds rose ljuvleg angar og skin i jordlivsnatt».

– Men her glir nok metaforbeskrivelsen mer over mot en vanlig rose igjen. For julerosene har ikke så mye duft, sier Vinnes.

Om det var julerosen som var inspirasjonen til salmen, betyr lite for metaforbruken, mener Vinnes. For rosen var et flittig brukt bilde i middelalderens kristne lyrikk, gjerne som symbol på jomfru Maria. Rosen i denne salmen handlet også opprinnelig om henne.

– Teksten ble skrevet om etter protestantismen, da man fjernet seg fra fokuset på Maria. Rosen ble gjort til et symbol på Jesus. Det er en typisk protestantisk omskrivning, forteller Vinnes.

(Les meir)


Jul på bloggen

15/12/2016

Rembrandt. Adoration of the Shepherds

 

I desse advents- og juletider viser eg til eit utval tidlegare notat relatert til jula.

Bildet er The Adoration of the Shepherds av Rembrandt (eller ein av hans elevar). Legg merke til lyset som kjem frå barnet i krybba, – «det sanne lyset» (Joh 1,9).


National Geographic om Herodes

14/12/2016

National Geographic History Magazine har lagt ut ein omfattande og flott illustrert artikkel om Herodes den store:

How King Herod Transformed the Holy Land

In the New Testament King Herod I is a villain, but the Herod of history was more complex, a consummate politician, ambitious builder, and master organizer who was able to balance the needs of the Judaean populace and the rulers of Rome.

Artikkelen er skriven av professor Antonio Piñero, Madrid.

(via PaleoJudaica)

Oppdatering:

Det ser dessverre ut for at artikkelen ligg bak ein betalingsmur. Eg fekk den opp ved første forsøk, men ikkje når eg vil gå inn og lesa den på ny. 

Artikkelen finst i papirformat i National Geographic History Magazine November/December 2016.


Galileas Mona Lisa

11/12/2016

Bilde #4 frå vandringa på Jesus trail

galilea-2012-211

Dette bildet er henta frå mosaikkgolvet i eit av dei romerske herskapshusa som arkeologar har grave ut i Zippori i Galilea. Huset er frå 300-talet. Den første dagen på Jesus trail har me lunchpause her, med tid til å sjå på dei mange flotte arkeologiske utgravingane på staden som Josefus kalla Galileas smykke eller Galileas pryd.

Ein gamal kristen tradisjon knyter Anna og Joakim, Marias foreldre og Jesu besteforeldre, til byen. Eg skreiv også om Zippori i det forrige notatet i denne serien: Kulturlandskap i Galilia. Bilde #3 frå vandringa på Jesus trail.


BBC: Nøklane til Gravkyrkja

10/12/2016

To muslimske familiar i Jerusalem har det daglege ansvaret for å opna og stenga Gravkyrkja. Dette for å sikra freden i kyrkja!

Kyrkja blir opna kl 4 om morgonen og stengt kl 19 om kvelden. Den eine familien meiner dei har hatt oppdraget heilt frå Omars tid på 600-talet, den andre meiner det var Saladin som gav dei ansvaret på 1100-talet. Det siste høyrest mest sannsynleg ut.

Dette er ei kjent sak som mange har høyrt om før. Men i samband med den pågåande restaureringa av Jesu grav, har det blitt mange nyheitssaker om Gravkyrkja nå i år. BBC hadde nyleg ein stor artikkel om dei to familiane si teneste for kyrkja:

A 1000-year-old promise of peace

Two Muslim families hold the keys to the doors of Jerusalem’s holiest church in order to keep the peace between three feuding Christian denominations.

On a recent Sunday morning, Adeeb Jawad Joudeh Al Husseini was sitting on a bench just inside the sole public entrance to Jerusalem’s Church of the Holy Sepulchre. The doorway to the sprawling church, founded in the 4th Century, is where the 53-year-old Muslim has spent much of his life. His father, grandfather and dozens of generations of forefathers before them also dedicated most of their lives to sitting on this bench, guarding the church believed to contain the tomb of Jesus, Al Husseini said, pulling a 20cm-long iron key out of his leather jacket’s inner pocket.

Les meir

(via BiblePlaces Blog)

 

 


Lokalhistorie frå Fiskepiren

09/12/2016

verket-frontHistoria om farfars skraphandel har nå kome med i ei (svært lokal) lokalhistorisk bok om området ved Fiskepiren i Stavanger:

Erling Jensen: Verket. Fra seil til presse. Piren forlag 2016.

Historia kan også lesast her på bloggen, der den først blei publisert:

O. Berge, Skraphandel
(…) Skraphandelen til farfar har vore viktig i familien vår. Det er mange gode historier knytt til forretningsdrifta. Når eg ser tilbake på dette, er det ei stolt familiehistorie om ein mann som med humor og forteljarevne gjorde ein skraphandel til noko stort! (les meir)

Erling Jensen skriv i ei kort innleiing til teksten min at farfar overtok skraphandelen etter Goa i 1935. Dette var ei ny opplysning for oss i familien. Kjekt å få vita meir om familiehistoria vår!

Her er informasjon om boka frå forlaget:

Jorenholmen, Fiskepiren og Verksgata var et sentralt område allerede før Forstaden ble innlemmet i Stavanger i 1848. Sildeindustri, hermetikkindustri, smørproduksjon og trelasthandel ble etter hvert viktige satsingsområder. I kjølvannet fulgte alle under- leverandørene, håndverkerne og kremmerne. Boken gir et innblikk i hvordan forholdene var på Verket fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Inneholder både gamle sort/hvitt-bilder og nyere fargebilder.


%d bloggarar likar dette: