Ingen har større kjærlighet

Påsketanker, langfredag 2020

Det sentrale motivet i Victor Sparres glasskunst i Hinna kirke (1967)

I Hinna kirke er vi så heldige at vi har en hel vegg med fargerik glasskunst av Victor Sparre. Vi er mange som er glade i denne kunsten og som opplever at veggen gir farge og liv til kirkerommet. Denne langfredagen må vi dessverre bare se for oss alterveggen i tankene våre.

Victor Sparre (1919-2008) var aktiv som kunstner, debattant og menneskerettsforkjemper. Han har laget utsmykning til 25 kirker. Da han skulle beskrive glasskunsten på Hinna, sa han det slik:

«Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.»

Det er en underlig – og samtidig spennende – tanke kunstneren har: Det vi ser som den lysende Jesus på korset, er egentlig et avtrykk som står igjen etter at Jesus er tatt ned fra korset. Er det mulig? Hva er det Victor Sparre vil si oss med et slikt perspektiv?

Det er nok et spørsmål vi aldri blir ferdige med. Men jeg syns det gir god mening å snakke om et avtrykk i denne sammenhengen. Jesu død på korset er verdens mest omtalte dødsfall. Og ingen dødsscene er framstilt av så mange kunstnere opp gjennom historia. Ut fra vår kristne tro er det også naturlig å si at Jesu død forandret verden for alltid. Det som ser ut som et nederlag, viser seg å være en stor seier. Jesus ble seierherre gjennom å være slaktoffer, sa Augustin, i et flott uttrykk på latin: Victor quia victima!

Lidelseshistoria blir å år lest fra Evangeliet etter Markus (Mark 14,26-15,37). Dette dreier seg om historia fra Jesus og disiplene samlet seg i Getsemanehagen torsdag kveld til Jesus ble korsfestet om ettermiddagen på langfredagen. Les gjerne hele historia i Bibelen!

Markus forteller at Jesus like før han døde, ropte med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det er arameisk og betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Litt etter skriver Markus at Jesus ropte høyt og utåndet.

De fire evangeliene gjengir litt forskjellig av de ordene Jesus sa da han ble korsfestet. I kristen tradisjon er dette satt sammen til det vi kaller Jesu sju ord på korset. Med det menes selvsagt ikke sju enkelte ord, men sju utsagn. Antallet ord vil uansett variere ut fra hvilket språk det er oversatt til.

Her er «Jesu sju ord på korset»:

  • Om folket som spottet og mobbet ham: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34)
  • Til Maria: «Kvinne, dette er din sønn.» Til Johannes: «Dette er din mor.» (Joh 19,26-27)
  • Til den ene røveren som var korsfestet ved siden hans: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk 23,43)
  • «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34 / Matt 27,46)
  • «Jeg tørster.» (Joh 19,28)
  • «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30)
  • «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46)

Hva var drivkraften som holdt Jesus oppe? Jeg tror vi finner hemmeligheten i hans egne ord: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» (Joh 15,13)

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Fremdeles blør den kjærlighet ble skrevet i 1976 på bakgrunn av en eldre tekst. Den står i Norsk Salmebok, på nr 142.

1 Fremdeles blør den kjærlighet
som du til verden gav.
Du bærer korsets dype sår
igjennom død og grav.

2 Men korset, der ditt liv brant ned,
der du bar all vår nød,
forvandles til et seiers-tegn;
du gir oss liv av død.

3 Den kjærlighet du gir vår jord
er fylt av kongemakt.
Ditt kors er tronen, der vårt liv
skal bli deg underlagt.

4 Og vi får se deg opphøyd der,
med utstrakt hånd du står
og drar oss med den kjærlighet
som leger verdens sår.

5 Ved korset får vi se vår nød,
vår avstand ifra deg.
Hvor ofte vi har vendt oss bort
fra lydighetens vei!

6 O du som seiret i vårt sted,
vinn seier i oss nå!
O Kjærlighet, la oss få se
den vei som vi skal gå!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Påsketankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no langfredag 10.04.2020.

Sjå også det tidlegare notatet Jesu bønerop på korset om Jesu sju ord på korset og om samanhengen med Salme 22 i GT.

Gå i fred. Ten Herren med glede. Kvil i hans nåde

Preike i konfirmasjon i Hinna kirke 4. og 5. mai 2019

Preike i konfirmasjon i Hinna kirke 4. og 5. mai 2019

Konf 2019 tullebilde 2 red
Hinnakonfirmantane 2019, tullebilde. Foto: Studio Hjelm

I Hinna kirke avsluttar me gudstenestene med utsendingsorda «Gå i fred. Tjen Herren med glede. Hvil i hans nåde.» Dette brukte eg som disposisjon for preika i konfirmasjons-gudstenestene denne helga (4. og 5. mai 2019 / 3. søndag i påsketida). Her er manuset:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.»
Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. 40 Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist. (Mark 6,30-44)

Slik lyder det hellige evangelium.

Gå i fred

Fred vere med deg! Desse ordå komme´ frå Jesus. I dag får du som er konfirmant, høyra ordå om fred sagt saman med namnet ditt.

Fred er eit flott ord. Men kva betyr det? Eg vil seia at det betyr meir enn å få «vera i fred». Det betyr kanskje heller å «leva i fred» med dei me har rundt oss. Det har altså någe med relasjonar å gjera. Någen vil òg seia at det har med heilhet og velvere å gjera.

Eg trur at Jesus vil gje oss det me kan kalla Guds fred. Gud vil det beste for oss. Bibelen fortel oss at han elskar oss. Det mest kjente bibelverset om Guds kjærlighet, har me snakka om mange gonger på samlingane våre. Det er det som blir kalla «Den lille Bibel»:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Guds gåver til oss er verdifulle. Større enn någe aent me kan få. Det å gå i fred,  – og å leva i fred, – seier oss någe om det som er mest verdifullt. Men det seier oss òg någe om det sårbare menneskelivet. For det er ikkje opplagt at me kjenner på denne freden i livet vårt. Livet er ikkje bare enkelt. Og me kan alle, i større eller mindre grad, kjenna på uro og savn når livet ikkje blei sånn me hadde håpt.

Bibelteksten sa at Jesus fekk «inderlig medfølelse» med dei som var komne for å høyra på han.

Jesus fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.

Livet deira var ikkje enkelt. Det var sjukdom og aen nød, og sjølvsagt ikkje någe helsevesen sånn me er vant med. Dessutan var det eit hardt og tøft samfunn. Folk var fattige og levde under romersk okkupasjon. Midt i denne virkeligheten kom Jesus og viste ein ekte medfølelse. Han kom med Guds kjærlighet til desse menneskene.

Med eit moderne ord kallar me dette for empati, det vil seia evnen til å setta seg inn i koss andre menneske har det. Jesus har slik empati. Han viste omsorg og ville gje dei det beste.

Når det står at han underviste dei om mange ting, veit me sjølvsagt ikkje kva han snakka om akkurat då. Men eg trur det handla om Guds kjærlighet og om hans tilgivelse. For me veit at Jesus ofte snakka med folk om at Gud ville gje menneskene frelse og fred, midt i det tøffe livet dei levde. «Kom til meg, alle dokker som strevar, og eg vil gje dokker kvile» sa han.

Når eg seier at eg trur på Jesus, handlar det ikkje om historie og gamle dagar. Nei, det handlar om vår tid, her på Hinna. Det handlar om mitt og ditt liv. Det betyr at han møter oss i dag, med den same freden og kjærligheten som me les om i Det nye testamentet.

Truå på Jesus gjer at me kan leva i fred med Gud og i fred med våre medmenneske. Midt i kvardagen som ofte kan vera tøff og krevande.

Når eg seier «å leva i fred med Gud», tenker eg på at me kan ta imot hans kjærlighet og tilgivelse. Dette er någe me treng alle saman.

Når eg seier «å leva i fred med vår medmenneske», tenker eg på at me kan la den kjærligheten og tilgivelsen me sjølve har møtt hos Gud, prega oss i møte med andre menneske.

Ten Herren med glede

Bibelteksten handla òg om at Jesus gjorde eit under. Eit merkeleg under. Dei hadde bare litt mat, fem brød og to fiskar, men då Jesus velsigna denne maten blei det, utruleg nok, rikeleg til mange tusen menneske. Dette er eit under me ikkje kan forstå. Og det er jo det som gjer det til eit under.

I dag har eg lyst til å seia någe om det at Jesus brukte vennene sine, då han gjorde dette underet. Han ville at dei skulle tena han med glede.

«Dokker skal gje dei mat!» sa Jesus. Kanskje dette er eit hint om at Jesus hadde god humoristisk sans? Kanskje han smilte godt då han sa det? Dei hadde jo bare fem brød og to fiskar, – og det var tusenvis av sultne menneske!

Kanskje det. Men først og fremst viser dette oss at Jesus kallar til å ta ansvar. Han vil at me skal ta ansvar for kvarandre og for alt det Gud har skapt. «Dokker skal gje dei mat!» sa Jesus. Derfor har alltid ordå «å dela» og «å tjena» vore viktige ord i vår kristne tru. Me kunne gjerne seia å tjena med glede.

Eg lurer forresten på når det var disiplane oppdaga at det hadde skjedd eit under med dei fem brøda og dei to fiskane …

Var det då Jesus løfta blikket og ba takkebøn? Var det då han braut brødene i små stykke? Var det då dei fekk maten av Jesus og begynte å dela ut? Eller var det då dei såg overskuddet etter at alle hadde spist seg mette?

Jesus vil at me skal dela og gje vidare av det som me har fått. Det er slett ikkje sikkert at me oppdagar undervegs kva våre ord og handlingar betyr for andre. Men du kan vera trygg på at ordå dine og dei gode gjerningane dine kan bety någe flott og positivt for dei du har rundt deg.

Kvil i hans nåde

Her i Hinna kirke avsluttar me alltid gudstenestene med utsendinga «Gå i fred. Tjen Herren med glede. Hvil i hans nåde.»

Å kvila er ei viktig side ved det å tru! Bibelteksten viser oss at Jesus ville at vennene hans skulle få samla krefter i ein travel kvardag:

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.

Det står at disiplane, eller apostlane som dei blir kalla her, kom til Jesus og var opptatt av alt det dei hadde gjort. Kanskje dei var stolte over det dei hadde prestert? Eller kanskje dei først og fremst var slitne? Det kan sikkert forstås på fleire måtar. Men Jesus var uansett mest opptatt av koss dei hadde det. Han ville at dei skulle få ro. Han sa til dei: «Kom med meg til eit øde sted kor me kan vera aleine, og kvil dokker litt!»

Det er ikkje sikkert at alle her drømme’ om å få komma til «eit øde sted». Men å kvila og samla krefter, det trur eg alle opplever godt. Og eg håper at dokker konfirmantar har opplevd kjerkå som et sånt fristed, der det er godt å vera. Her møter me han som vil gje oss kvile.

For me lever i eit krevande samfunn. Det skjer møje rundt oss og det er mange som stiller krav. Det gjeld både for ungdom og voksne. Og me er jo så forskjellige, – og taklar derfor dette på forskjellig måte. For mange av oss er det heilt fint med store forventningar og høge mål. For andre skapar dette stress og press.

I dag er me spesielt opptatt av kva dette betyr for dokker ungdomar. Någen snakkar om at dokker tilhøyrer «Generasjon prestasjon», og at dokker er meir aktive og meir opptatt av å gjera det bra, enn ungdomar var før i tidå.

Eg er ikkje sikker på at dokker alle kjenner dokker igjen i dette, eller om dokker opplever dette positivt eller negativt. Men uansett: Budskapet om Jesus fortel oss at han er meir opptatt av kem me er enn av kva me gjer eller kva me presterer.

Han er opptatt av deg og meg og av koss me har det som menneske. Han vil at me, midt i kvardagen, skal få kjenna på ein grunnleggande trygghet og tilhørighet. Å tru er å ta imot Guds gode gåver utan å fortena det. Det er det som kalles nåde. Og han vil at me skal kvila i hans nåde.

Til dokker konfirmantar vil eg seia det er mitt håp at du, same koss livet ditt utviklar seg, held fast på truå på Jesus og følger han. Og tar imot hans nåde.

«Hinna menighet – et sted å vokse»

Du høyrer til i ei kjerke. Hinna menighet sin visjon er «et sted å vokse». Det gjeld sjølvsagt òg andre kristne menigheter. Her har du ein plass, òg i framtidå. Her kan du finna tru, håp og kjærlighet. Her blir du utfordra til å gå i fred, tena Herren med glede og kvila i hans nåde. Det handlar om å veksa som kristne menneske.

Jesus har lova oss at han er med oss alle dagar inntil verdens ende. Det gjeld både dei gode dagane, når livet er ein leik, og dei vanskelege dagane. Han er trufast, òg når me kan kjenna oss usikre og ustabile.

Sjølve ordet konfirmera har med å bekrefta å gjera. Me kan i dag bekrefta vår tru på Gud. Det gjeld både dokker konfirmantar, dokker som er foreldre og alle oss andre.

Det er fint om du som er konfirmant i dag bekreftar truå, stille for deg sjølv, for eksempel framme ved altarringen. Det er også ein vekst! Men konfirmasjonen er altså meir enn dette, det er òg det at Gud bekreftar sin kjærlighet til deg.

Eg trur det er viktig at me vågar å løfta blikket og sjå etter någe som er større enn oss sjølve. For truå seier oss at Gud er nær og at me kan læra han å kjenna ved å tru på Jesus. Og at han kallar oss til å gå i fred, tena Herren med glede og kvila i hans nåde.

Ære være Faderen og Sønnen og Ånden, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet.

Sjå òg hinnakirke.no

Sommer i Jesu fotspor

«Eg har hørrt at det va ein lam mann som kunne gå igjen etter å ha snakka med Jesus her i byen i dag». En 13-åring fra Hinna leker seg som tenkt TV-reporter like etter at underet i Kapernaum hadde skjedd (Mark 2,1-12). Hun stiller spørsmål som «hva tenkte du?» til de ulike personene i fortellingen.

Denne sommeren har jeg vært reiseleder for en gruppe barn og unge fra Hinna på reise til Det hellige land. Vi besøkte mange av stedene som er knyttet til Jesu liv. Mange steder dramatiserte vi bibeltekster, slik som i Kapernaum. Det er spesielt å lese fra Bibelen på stedene fortellingene omtaler, og dermed få et geografisk perspektiv på de kjente historiene. Det gir et levende og annerledes møte med tekstene.

I Getsemane hadde vi først en kort gudstjeneste med tekst om Jesu bønnekamp. Så laget vi stillbilde med Jesus i bønn ett sted i hagen og en gjeng sovende disipler under et oliventre et annet sted i hagen. Både Jesus og disiplene var ungdommer fra Hinna. Etterpå gikk vi inn i den store, halvmørke kirken med mosaikkbilder over den samme historien. Her kunne vi knele ved den flate steinen som markerer stedet der Jesu bønnekamp fant sted ifølge tradisjonen.

Vi hadde også flotte natur- og kulturopplevelser, både ved Gennesaretsjøen, i ørkenen og i Jerusalem. Det israelske og palestinske samfunnet er mangfoldig og vi ble litt mer kjent med jødisk og arabisk kultur og historie. Jerusalem er en hellig by både for kristne, jøder og muslimer, – og en svært interessant by å besøke.

Møtet med mennesker er alltid viktig. De som lever i tro på Jesus, er de «levende steinene» i sitt nærmiljø i dag (1 Pet 2,4-5). Vi møtte mennesker som tror på Jesus, både på israelsk og palestinsk side. Vi møtte et par unge representanter for den messianske bevegelsen, det vil si jøder som tror at Jesus er Messias. De tilhører en liten minoritet i det jødiske samfunnet. For oss var det viktig å møte dem og oppleve deres engasjement for forsoningsarbeid. Vi hadde også et spennende møte med Det Palestinske Bibelselskapet i Betlehem på Vestbredden. Organisasjonen driver aktivt arbeid innen den kristne minoriteten og i den muslimske majoritetskulturen, for eksempel gjennom skolebesøk.

«Dette vil vi alltid huske!» var en av kommentarene etter turen.

Dette notatet blei skrive for Kirkehilsen 3/2018, som i desse dagane kjem i postkassene i bydelen. Kirkehilsen er menighetsbladet for Hinna og Gausel. I bladet er det også ei side med bildegalleri frå turen.

Oppdatering: Her kan du lesa menighetsbladet. Du finn bildegalleriet på side 8.

Tur til Israel og dei palestinske områda, sommaren 2018

Utsikt frå OljebergetVil du vera med? I sommar skal eg vera reiseleiar for familie- og ungdomstur til Israel og dei palestinske områda. Me har nokre ledige plassar og det er framleis mogleg å melda seg på. Hinna menighet i Stavanger arrangerer turen, men det er nå opna for at folk frå andre kyrkjelydar og stadar kan vera med.

Les meir på http://plussreiser.no/reiser/hinna.

Langfredag i Hinna kirke

Golgata. Jesu kors

Nå i den stille veka har eg lyst til å visa fram Victor Sparre sin store glaskunst i Hinna kirke enda ein gong.

Les om kunsten her: Victor Sparre: Golgata.

Du kan også lesa kunstnaren sin artikkel Kirkens kunst og Hinnakirkens glassmaleri her: Victor Sparre om glaskunsten i Hinna kirke.

Victor Sparre om glaskunsten i Hinna kirke

Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 3

Golgata. Jesu kors

Victor Sparre (1919-2008) er kunstnaren bak den store glaskunsten i Hinna kirke. Kunsten var  ferdig til vigslinga av kyrkja 29. oktober 1967. Dette var første gong kyrkjekunst blei støtta av det relativt nye Norsk Kulturråd. Størstedelen av utgiftene på kr 120.000 til kunsten blei likevel gitt frå lokale deltakarar i «kirkeringene», dette var kvinner som var aktive i foreiningar som arbeidde for å bygga kyrkja på Hinna.

Eg har tidlegare skrive om glaskunsten, sjå: Victor Sparre: Golgata. Her er det fleire bilde og lenke til meir informasjon om kunstnaren (som i 1967 framleis heitte Victor Smith, – han skifta familienamn i 1971).

Sparre har ein interessant tekst i årboka Fedrane kyrkje i Rogaland 1968: Kirkens kunst og Hinnakirkens glassmaleri. Her er det nokre setningar som er vesentlege for forståinga av tankegangen hans, samtidig som dei er til å undra seg over (og ikkje forstå!):

Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.

Her er heile artikkelen:

V Sparre 1967, s 59

V Sparre 1967, s 60.jpg

V Sparre 1967, s 61.jpg

Edvard Eikill om bygginga av Hinna kirke

Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 2

jubileumlogo

Då kyrkjeklokkene skulle testast dagen før vigslinga, var det ingen lyd å høyra! Edvard Eikill har skrive historia om då Hinna kirke blei bygd i 1967. Edvard var allereie då aktiv i kyrkjelyden. Han fortel både om forhistoria til kyrkja og om sjølve vigslingshelga for nøyaktig femti år sidan.

Hinna sokn blei i 1966 skilt ut frå Hetland prestegjeld. Det hadde lenge vore regelmessige gudstenester med dåp og nattverd på bedehuset Betlehem, som blei godkjent til kyrkjelege bruk ved kongeleg resolusjon allereie i 1913. Dette bedehuset står i dag på Norsk Folkemuseum på Bygdøy (her). Dei siste åra før 1967 var det gudsteneste annankvar søndag på Betlehem og på Hetland gymnas.

Les heile historia i heftet som er gitt ut til jubileumshelga, sjå her.

Tilbake til den manglande klokkeklangen over Hinna. Edvard fortel historia frå laurdag 28. oktober 1967 då leiaren i byggekomiteen ville prøva kyrkjeklokkene for første gong:

Men da Trygve Brekke ville prøve ringeutstyret og få de første tre ganger tre – slagene til å runge over Hinna, ble det en rungende taushet. Hva var galt? Ingen kunne finne det, og utpå kvelden gikk et nødrop til klokkestøperiet Olsen Nauen i Vestfold. Innehaveren, Olsen Nauen selv, satte seg i bilen og var på Hinna tidlig søndag morgen. Da klokkene skulle ringe, ringte de for fullt.

Alfred Hauge om vigslinga av Hinna kirke

Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 1

Hinna kirke 1967

Kyrkjestatsråd Kjell Bondevik var til stades då Hinna kirke blei vigsla av biskop Fridtjov Birkeli for 50 år sidan. Bondevik helsa med bibelverset om tru, håp og kjærleik (1. kor 13,13). Det er Alfred Hauge som fortel dette i artikkelen Høytidsdag i Hinna menighet.

Det Hauge ikkje fortel, er historia som lever i kyrkjelyden om at kyrkjestatsråden blei avvist i døra då han kom fram etter at kyrkja allereie var heilt full. Det skal ha vore over 1000 menneske til stades ved vigslinga, i tillegg til ca 500 som ikkje fekk koma inn. Edvard Eikill fortel:

Kirken var så fullsatt at vakter utenfor måtte avvise dem som kom for sent. En av dem hadde vansker med å få en høy mann med god nynorsk dialekt til å forstå at fullt er fullt! Inntil det plutselig gikk opp for ham at mannen som var så innpåsliten, var kirkeministeren selv, Kjell Bondevik! Han fikk da slippe inn, og fikk også sagt noen gode ord.

Teikninga av kyrkja har blitt brukt mykje i alle dei femti åra sidan vigslinga 29. oktober 1967. Sjølv om kyrkja er påbygd to gonger etter dette, med Hinnasenteret og kyrkjetorget, er kyrkja framleis lett å kjenna igjen. Eg veit ikkje kven som har teikna denne teikninga. Kanskje er det arkitekt Retzius sjølv?

Her er Alfred Hauge sin artikkel i Fedrane kyrkje i Rogaland. Årbok for Stavanger bispedøme 1968:

A Hauge side 1

A Hauge side 1-kopi

A Hauge side 2 (1)

A Hauge side 2

A Hauge side 3 (1)

A Hauge side 3.jpg

A Hauge, side 4

Jubileumshelg på Hinna

Hinna kirke er 50 år søndag 29. oktober 2017

Helga 28.-29. oktober feirar Hinna kirke sitt 50-års jubileum. Dei neste dagane vil eg skriva litt her på bloggen om det lokale kyrkjejubileet.

Kyrkja blei vigsla av biskop Fridtjov Birkeli søndag 29. oktober 1967. Nå i helga blir det jubileumsgudsteneste på sjølve dagen for jubileet. Kvelden før blir det jubileumskonsert med bidrag frå mange songarar og musikarar med tilknyting til Hinna.

Men femtiårsmarkeringa starta allereie for ein månad sidan med bursdagsfeiring med pølsemiddag, is, ballongar og konsert med Tore Thomassen. Då var det mange barn som var med og feira at kyrkja vår er 50 år «omtrent på denne tida».

Les meir om jubileumshelga på www.hinnakirke.no.

Her er helsinga eg skreiv til eit hefte som er delt ut i bydelen i samband med jubileet:

Hinna kirke feirar 50-års jubileum nå i haust. Det er mange menneske som har gått inn og ut av dørene i kyrkja vår desse 50 åra, og mange er takknemlege for det kyrkja har betydd.

«Kven er dette si kyrkje?». Dette spør me konfirmantane om. Det finst kanskje ikkje så mange gale svar på dette, men det finst mange riktige. Det er nemleg vår kyrkje, det er di og mi kyrkje. Og samtidig er kyrkja Guds hus, eit annleis og heilagt hus.

Me er mange som på ein eller annan måte har fått livshistoria vår fletta saman med den lokale kyrkja si historie. Eg veit ikkje talet på kor mange som er døypte her, men det må vera svært mange! Det same kan seiast om konfirmasjonar, vigslar og gravferder. Tenk også på alle dei som har deltatt i barnegospel, ungdomsklubb, tensingkor, bibelgrupper og andre små og store fellesskap. I mi eiga livshistorie er Hinna kirke viktig fordi eg blei konfirmert her i 1971, var aktiv her i «Unge kristne» midt på 70-talet, og blei ordinert til prestetenesta her i 1984. Og frå 2012 har eg altså kome tilbake som sokneprest.

I dag er kyrkjelyden vår prega av mange barnefamiliar på Tirsdagsmiddagen og på Allesammen-søndagane, vidare av ei godt utbygd trusopplæring for barn og unge og ei relativt god deltaking på gudstenestene. Men det er framleis god plass til fleire!

Sjølv om kyrkjelyden er i eit jubileumsår, tenker menighetsrådet framover. Me har dette året blitt med ei eit treårig utviklingsprosjekt, «Menighetsutvikling i folkekirken». Me ønsker å vera eit relevant fellesskap for barn, unge og vaksne på Hinna også i åra som kjem.

Hinna-konfirmantar 2017

unnamed-4

Her er «tullebildet» av årets konfirmantar på Hinna. Ein god gjeng med ungdommar som eg har fått tilbringa mykje tid saman med det siste året. Foto: Arild Hjelm.

Denne og neste helg har me seks konfirmasjonsgudstenester med til saman 103 konfirmantar.

Her på bloggen markerer eg konfirmasjonane også dette året med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; også dette året har nokre av ungdomane i påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø

Hinna-konfirmantar 2016

13012747_1100070133390403_4074490670256034759_n

Eg måtte bare ta vare på dette herlege «tullebildet» av årets konfirmantar her på bloggen òg! Som dokker ser, er det ikkje verst å bli boren på gullstol 🙂

Nå i helga skal me ha fem konfirmasjonsgudstenester med til saman 86 konfirmantar. Kateket Kirsti Melangen er den sentrale leiaren av denne delen av kyrkjelydsarbeidet. Eg har gleda av å vera med i samarbeidet, saman med kollega kapellan Eva Vassbø.

Sjå også nettsida Hinna kirke.

Her på bloggen markerer eg helga med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg også nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; nokre av ungdomane har denne påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø

Victor Sparre: Golgata

Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.

Golgata. Jesu kors

Hinna kyrkje har ein heil vegg med monumental glaskunst av Victor Sparre (1919-2008). Kunstnaren har utsmykning i 25 kyrkjer. Han var aktiv som kunstnar, debattant og menneskerettsforkjempar.

Victor Sparre ville at glasveggen i Hinna kyrkje skulle vera «ein del av den liturgiske aksjon». Nå er eg ein av prestane som får gjera altarteneste framfor dette sterke påskemotivet. Og eg opplever at kunsten hans gir farge og liv til gudstenesta og kyrkjerommet.

Men det er ein underleg – og samtidig spennande – tanke kunstnaren har: Det me ser som Jesus, er eigentleg eit avtrykk som står igjen etter at Jesus er tatt ned frå korset. Er det mogleg? Kva er det Victor Sparre vil seia oss med eit slikt perspektiv?

Her er kunstnaren si eiga skildring av glaskunsten i årboka Fedrane kyrkje i Rogaland 1968:

Hinna kirke har et lavt kor i hele rommets bredde. Betongglassmaleriet fyller veggen mot øst. I skjæringspunktet mellom ute og inne strekker tre kors på Golgata ut sine armer. Gjennom soningsstedets mørke trenger lyset frem til menigheten. Glassmaleriet er tenkt som en del av den liturgiske aksjon. Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden. Stigen er reist – lendekledet er kastet over korsarmen – på den andre siden spydet og stokken med eddikssvampen. Tiden står stille mellom død og oppstandelse.

Det er et kors hvor han hang som vi bare kjenner fra et utbrudd av spott og fornektelse. Han eksisterer bare som siluett mot lyset – som en negasjon. På det tredje kors henger den angrende. Lyset begynner å trenge igjennom så han får et ansikt.

Golgata. Forbrytaren som spotta

Golgata. Forbrytaren som angra

Dette er bibelteksten om Jesus og dei to forbrytarane på Golgata:

To andre forbrytarar vart òg førte bort og skulle avrettast saman med Jesus. Og då dei kom til den staden som heiter Hovudskallen, krossfeste dei både han og forbrytarane, den eine på høgre sida hans, den andre på venstre. (…) Den eine av forbrytarane som hang der, spotta han og sa: «Er ikkje du Messias? Frels deg sjølv og oss!» Men den andre tala han til rette og sa: «Har du ikkje ærefrykt for Gud, endå du er under same dommen? For oss er dommen rettferdig, vi får berre att for det vi har gjort. Men han har ikkje gjort noko urett.» Og han sa: «Jesus, kom meg i hug når du kjem til ditt rike!» Jesus svara: «Sanneleg, eg seier deg: I dag skal du vera med meg i paradis.» (Luk 23,32-33 og 39-43)

Alfred Hauge skreiv om vigslinga av kyrkja 29. oktober 1967 i den same årboka, Fedrane kyrkje i Rogaland 1968. Her skriv han at glaskunsten er det første kyrkje-kunstverk som fekk stønad av Norsk Kulturfond (som var blitt oppretta i 1965). «Ved dette markeres at man her står overfor et kunstverk av utsøkt kvalitet», kommenterer Hauge.

Victor Sparre heittte i 1967 framleis Victor Smith. Seinare (1971) skifta han namn ved å ta mora sitt slektsnamn Sparre. Les meir om Victor Sparre i Norsk Biografisk Leksikon. Her er eit lite utdrag av leksikonartikkelen:

Som maler høstet Victor Sparre bred, internasjonal anerkjennelse. Som glasskunstner utførte han utsmykningsarbeider som alene ville kvalifisert ham som sentral. Og som uredd menneskerettighetsforkjemper talte han dissidentenes sak med utgangspunkt i en kristen humanisme.

Alfred Hauge: Lidelsens veier

Lidelsens veier er kjærlighetens veier. Alfred Hauge 100 år.

Dette var temaet for kulturkvelden i Hinna kyrkje i forrige veke. Me hadde eit allsidig kulturprogram, mellom anna med diktlesing, song og musikk ved Hauges barn, barnebarn og oldebarn. Men temaet «lidelsens veier» var først og fremst ivaretatt av professor Jan Inge Sørbø, som hadde eit godt og innhaldsrikt foredrag om Hauges teologiske tenking med utgangspunkt i dette Haugesitatet.

For meg blei det ein kveld som sette i gang mykje mimring. Eg las mange av bøkene til Alfred Hauge på 70- og 80-talet. Nå har eg funne fleire av dei fram igjen. Eg hugsar forfattaren som fast deltakar i  gudstenestelivet i Hinna kyrkje frå ungdomsåra mine i kyrkja på 1970-talet.  Og sist, men ikkje minst, var mimringa knytt til vennskapet med Jan Inge, som eg blei kjend med siste året på gymnaset. I åra som følgde, hadde me blant anna fleire gode fjellturar saman i Ryfylkeheiane. Nå var det kjekt å treffa han igjen.

Men mimringa var likevel ikkje det viktigaste med denne kvelden. For meg, og sikkert for mange andre, skapte den ei fornya interesse for Hauge sine salmar og bøker. Kulturutvalet i Hinna kyrkjelyd hadde gjort eit godt arbeid med å setja saman programmet. I tilegg til det som alt er nemnt, var det felles salmesong, song ved menighetskoret og eit innslag ved Edvard Eikill, som var venn av Hauge. Sjølv fekk eg gleda av å leia kvelden.

Jan Inge bygde foredraget på kulturkvelden opp omkring dei fire salmane Hauge har i Norsk salmebok (2013):

  • Når stride stormar mot deg jagar (1940), nr 477, i avsnittet Trengsel og trøyst
  • Opna deg, hjarte! (1967), nr 556, i avsnittet Søndag og kyrkjegang (skriven til vigslinga av Hinna kyrkje)
  • Alle dei fuglar som flaug under himmelen blå (1970), nr 775, i avsnittet Ved senga
  • Du er Gud over år og tider (1966, 1972), nr 850, i avsnittet Åremålsdagar

Gudstrua sitt forhold til lidinga i verda er eit viktig tema i Hauge sitt forfattarskap. Han ville skriva sant om det vanskelege. Ein annan som høyrde foredraget, kollega Jostein Vestbø, samanfatta det slik på facebook: «smerte og medliding, tryggleik og kjærleik i Hauges forfattarskap og teologiske tenking». Ja, for det dreidde seg slett ikkje bare om liding. Her var det også humor og lyse historier.

Sjølv om foredraget tok utgangspunkt i dei fire salmane, er temaformuleringa henta frå romanen Mysterium. Den handlar om liding og medliding. Hovudpersonane er Victor, som har mista hukommelsen, og professor Oneiropompos. I eit avsluttande kapittel trer forteljaren, altså Alfred Hauge sjølv, inn i boka. Eg tar med eit avsnitt som også blei sentralt mot slutten i Jan Inges foredrag:

Men med hensyn til den verden han (dvs Victor) har sett inn i, og de billeder han bruker: Den som leser og har kunnskap alene, vil lite kunne tyde og tolke dem. Den som dertil eier visdom, vil kunne tyde mer. Har han dertil kjærlighet, vet han å tyde alt. For der hvor det finnes kjærlighet, der er alltid lidelsen og lidelsens visjon til stede, og der hvor lidelsens visjon er til stede, der strømmer større kjærlighet til – som de hvite blodlegemer til et sår. Der hvor kjærligheten er, der er legedommen, også legedommen mot døden.

Hvilke ord er det fortelleren drister seg til å bruke?

Han vet bedre enn noen annen at når Victor denne morgenen reiser fra klosteret, da er det nettopp døden – den uovervinnelige – han vil stilles overfor. Hans hustru er kanskje allerede gått bort. Og lever hun fremdeles, er hun trolig hinsides bevissthetens grense, i en verden som kanskje ligner den Victor har gjennomstreifet, eller mer grufull, eller mer skjønn, eller hun er inne i en stor hvile og glemsel. For ved livets veier ligger gehenna og paradisene, og også ved dødens veier. Og portene til den store stillhet åpnes langsomt.

Eller om hun er ved bevissthet, så vil hennes pine være som et instrument hvor hver streng vibrerer. Og hennes pine er Victors pine. Det kan ikke annerledes være.

Og som deres lodd er, slik er menneskenes lodd i verden. Også leserens lodd, også fortellerens lodd. Kan summen av all lidelse i verden være større enn summen av to menneskers lidelse? Fortelleren tør ikke svare.

Men midt i lidelsen står han som profeten vitner dette om: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg og våre piner har han båret.» Dette er også fortellerens vitnesbyrd, grunnet på erfaring. Derfor skal det stå nedskrevet her, innen Victor trer ut av vår historie.

Dette betyr visselig at gjennom Kristus går det veier ut av lidelsen. Men det betyr også at gjennom ham, den velsignede, går det veier inn i lidelsen, for lidelsens veier er kjærlighets veier.

Jan inge skriv om denne boka i artikkelen om Alfred Hauge i Norsk biografisk leksikon:

Det visjonære krevde etter hvert større plass i Hauges litteratur, og i Mysterium fra 1967 handler det nesten bare om syner og drømmer; romanen er en vandring i menneskets indre liv, samtidig som den på en ny måte setter lidelsesproblematikken i fokus. Fra og med denne boken var Hauges bøker knyttet sammen i Utstein Kloster-syklusen med det gamle klosteret som et geografisk og idémessig senter. Les meir

HinnAvis om arrangementet: Ingen lidelse uten kjærlighet.

Oppdatering 10.08.2015: Sjå òg Litterært blikk på Utstein kloster.

Påskekunst: Golgata

Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.

Golgata. Jesu kors

Hinna kyrkje har ein heil vegg med monumental glaskunst av Victor Sparre (1919-2008). Kunstnaren har utsmykning i 25 kyrkjer. Han var aktiv som kunstnar, debattant og menneskerettsforkjempar. Les meir

Han kjem med eit nådens år

Preike på Lys våken – gudsteneste i Hinna

1. søndag i adventstida 2014

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas, kapittel 4:

 Jesus kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri

og rope ut et nådens år fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

Slik lyder det hellige evangelium.

Jesus og bogrullen

Det må ha vore merkelig å ver i Nasaret den gangen di hørrte Jesus tala i synagogen! Folk visste jo kem han va. Trudde di.

Di va vant med å sjå Jesus i verkstedet te faren hans, Josef. Og når han va rundt omkring med forskjellig byggearbeid. Kanskje kom ongane så va 11 år springande mod han og ropte: ”Hei! Me kjenne deg! Du har jo bygd huset vårt!”

Nå hadde tømmermannen Jesus vore borte frå byen ei stund. Og det gjekk rykte om alt det merkelige han hadde sagt og gjort på andre steder.

Det va mange så lurte på dette med Jesus. Folk spurte kverandre: Kem e han egentlig?

Og nå va altså Jesus på gudsteneste. Han va tekstlesar og leste frå ein bogrull. Han fekk te og med ha preikå den dagen.

Her har eg med meg ein bogrull. Di hadde ikkje bøger den gong. Her ser me koss bogrullen ser ud. Det e eit tøystykke rundt som beskyttelse. Nå tar eg av beskyttelsen. Her ser me rullen med bibelteksten.

Di ga han bogrullen te profeten Jesaia. Då leste Jesus den profetteksten så me har hørrt i kjerkå nå i dag (Jes 61,1-3). Dette va ein gammal tekst så fortelle om Messias – ein konge så sko komma og hjelpa alle så trang hjelp. Då han hadde lest, satte han seg, for det va vanlig på den tidå. Alle såg på han. Di va så spente på ka han sko sei.

Han begynte med å sei: «I dag e dette skriftordet blitt oppfylt mens dokker hørrte på.»

Eg lure på koss det hadde vore å ver der. Hadde det vore lettare å tru på Jesus viss me va der?

Kanskje hadde det vore lettare å tru då …? Kanskje det e lettare nå …?

Di såg tømmermannen så di kjente, han di kalte Josefs sønn. Men di såg kanskje ikkje den store sammenhengen.

Me har større mulighed te å sjå sammenhengen, for me har Det nye testamentet så fortelle oss om heile livet te Jesus.

Kanskje hadde det vore lettare å tru då …? Kanskje det e lettare nå …?

Nådens år

«I dag e dette skriftordet blitt oppfylt mens dokker hørrte på.» Det e Jesus så tolke bibelteksten sånn. Nå! Ventetidå e slutt. Messias e her, seie han.

Folket hadde venta på Messias, ein konge. Di fleste tenkte at Messias var ein krigskonge så sko få møje makt og befri folket frå romerne som hadde tatt landet.

Men her seie Jesus at han er ein aen slags Messiaskonge.

Gud har sendt meg, seie Jesus, for å forkynna eit godt budskap for fattige, for at fangar ska få frihed, for at blinde ska få synet igjen og for å setta undertrykte fri.

Men – gjelde dette oss her på Hinna? Det e vel ikkje så mange fattige eller fangar eller blinde eller undertrykte her?

På mange måder kan me sei at dette gjelde oss! Bare for å ta eit eksempel: Her på Hinna og i resten av Norge e me rige i forhold te di fleste menneske i verdå. Ligavel kan me ver fattige! Me kjøbe stadig nye ting – men me blir aldri fornøydde.

Dokker så er voksne, huske sikkert pop-kongen Elvis. Eg har hørrt at han va så rig at han kunne bruga privatflyet sitt for å reisa te ein aen by og kjøpa akkurat den hamburgaren han likte så godt, te kvelds. Ligavel hadde han ikkje eit godt liv. Han va veldig rige, men ligavel veldig fattige.

Jesus ropte ud eit nådens år te alle menneske; fattige, fangar, blinde og undertrykte. Dette gjelde oss! «I dag e dette skriftordet blitt oppfylt mens dokker hørrte på.»

Eg syns dette blei veldig tydelig i dåpen i dag. Gud ga nytt liv, eit evigt liv, te …. (namn på dei tre dåpsbarna). Det skjedde i dag. Her i Hinnakjerkå.

Og når me feire nattverd samen seinare i gudstenesten, komme Jesus te oss å seie: Her komme eg. Eg gir meg sjøl for deg. Du får fellesskap og nytt liv. Det skjer i dag. Her i Hinnakjerkå.

Jesus kutta ut ei setning

Men det va spesielt ein ting så skapte oppstandelse i synogogen. Og når eg seie oppstandelse i denne sammenhengen, meine eg modstand. Folk va begeistra først, men itte kvert blei di sinte på Jesus. Det kan ha vore mange grunnar te det. Men eg trur ein av grunnane va at di la merke te at Jesus kutta ud ei setning i profetien frå Jesaia. Di kunne tekstane frå Det gamle testamentet godt.

Jesus leste at han va sendt for å ropa ut eit nådens år frå Herren. Så slutta han der.

I bogrullen fortsatte teksten med ord om hevnens dag frå Gud. Det tok ikkje Jesus med.

Gjett om det blei lagt merke te! Folkå levde eit hardt liv og landet va okkupert. Mange ønskte sikkert hevn over romerne. Men Jesus ropte ud eit nådens år for alle som trang hjelp, uden hevn.

Sånn e Jesus. Han komme med nåde. Han komme te alle så trenge hjelp. Uansett kem me e. Uansett koss me har det. Uansett ka me har gjort og tenkt og sagt. Han komme ikkje med hevn. Han komme te oss med nåde. I dag.

Meditasjon (tekst: Mari og Paul Erik Wirgenes)

Du var dristig, Jesus.
Da du leste teksten i din hjemlige synagoge,
talte du ikke om håp for en fjern fremtid eller for neste år.
Du sa i dag.
I dag skjer det.
Her. Mens vi hører på.
La det skje hver dag, Jesus,
at du stille leser ordene for oss:
Om nådens år
og ditt nærvær,
om oppreisning og fred,
at det er nå det skjer.
Alltid.

Himmelvandring

Notat til søndagens tekst: Luk 13,22-30

Trygve Berge: Himmelvandring. Måleri 1983
Trygve Berge: Himmelvandring. Måleri 1983

Herre, er det få som blir frelste? Dette spørsmålet var ein gong retta til Jesus. Svaret hans var preiketekst i dag på Bots- og bønnedag. I staden for å svara generelt, taler han eksistensielt til den som spør og seier: Kjemp for å koma inn gjennom den tronge døra! Samtidig seier han at det skal koma folk frå aust, vest, nord og sør og sitja til bords i Guds rike.

Eg oppfattar at han indirekte seier: Det er mange som skal bli frelst, og dei kjem frå alle kulturar og folkeslag. Samtidig: det er mange overraskingar i vente på Herrens dag! «Då skal nokre som er dei siste, bli dei første, og nokre som er dei første, bli dei siste.»

Då faren min blei pensjonist, begynte han å teikna og måla, slik han hadde gjort då han var ung. Han måla mest landskapsmaleri. Men eitt av dei måleria som me i familien har etter han, har han kalt «Himmelvandring».

Her ser me mange menneske på veg mot eit mål. Der framme er døra eller porten til himmelen. Me ser ein engel (eller Jesus?) i lysglansen. Me ser korset som symbolsk er plassert i opninga. Far fortalte meg ein gong at han hadde måla opninga smal sidan han tenkte seg at me trass i trengselen bare kunne koma inn éin om gangen.

For meg var det den gong overraskande at far måla dette motivet. Han (eller mor) har til og med kopla bildet saman med julesongen Nå vandrer fra hver en verdens krok. Denne teksten er limt fast bak på måleriet.

Nå vandrer fra hver en verdens krok
i ånden frem, i ånden frem
et uoverskuelig pilgrimstog
mot Betlehem, mot Betlehem.

Eg tok med fars bilde i preika i Hinna kyrkje i dag. Ofte kan eit bilde seia meir enn mange ord.

Konf, gåver og gode ord

… hvis de ikke synes at de trenger noe, er vel det de voksne sitt ansvar?, spør hun. (…) At de er opptatt av penger handler ikke om konfirmanttida, men om hele samfunnet. (…) Jeg skulle ønske at de som ga gaver også var flinke til å skrive noen gode ord til konfirmantene. Det kan de finne frem mange år seinere, sier hun.

Det er kollega og kateket Kirsti Melangen som uttaler seg lett samfunns-kritisk og samtidig så fint om ungdomane som er konfirmantar i kyrkja.

Her på Hinna er det tid for konfirmasjon, som så mange andre stadar. Meir enn 90 ungdomar er konfirmantar i kyrkja vår dette året. Dei er fordelte på fem konfirmasjonsgudstenester over to helger.

Avisene skriv helst om gåver, pengebruk osv når dei omtaler konfirmasjonen. Me som brukar tid saman med ungdomane gjennom eit år, er eigentleg meir opptatt av andre sider ved konfirmasjonstida. Me har fokus på kristen tru, livstolking og livsmeistring, – og på engasjement og ansvar!

Ønsker seg penger på gavebordet
Konfirmantene har det meste de trenger, så de vil gjerne ha påfyll i sparegrisen. De sparer til designerveske, språkreise og shopping i USA.

(…)

Kateket Kirsti Melangen i Hinna menighet håper konfirmantene føler at folk rundt dem bryr seg om dem.

– Det er lite snakk om gaver gjennom konfirmasjonsåret, men i siste del tenker de en del på det. Jeg må jo si at jeg unner dem å få gaver. For all del, vi ønsker jo at folk skal tenke seg om og ikke bare øse ut med penger, men at ungdom får gaver som forteller dem at det er noen som bryr seg om dem, er en god skatt å ha med seg. Om 20 år har de glemt hva de fikk og hvem de fikk det fra, men de husker opplevelsen av om dette var noe som var fint og godt, sier Melangen.

Hun forteller at fattigdom og urettferdighet er blant temaene i konfirmasjonsundervisningen, og at konfirmantene samler inn penger til Kirkens Nødhjelp.

– Vi snakker blant annet om ansvaret de har for andre mennesker, både fjernt og nært, og at de kan bety en positiv forskjell i verden, sier hun.

Kateketen mener det er unødvendig å snakke moralistisk om penger og pengebruk til konfirmantene.

– Men jeg skulle ønske det ikke ble snakket så mye høyt om beløp. Kanskje voksne kan prøve å tenke litt nøkternt og samtidig vise at ungdommen betyr mye for meg.

– Mange vet ikke hva de skal ønske seg. Synes du de er bortskjemte?

– Nei, jeg opplever dem ikke som bortskjemte. Og hvis de ikke synes at de trenger noe, er vel det de voksne sitt ansvar?, spør hun.

– Jeg unner ungdommene å få et selskap hvor de selv er hovedperson. At de er opptatt av penger handler ikke om konfirmanttida, men om hele samfunnet. Jeg skulle ønske at de som ga gaver også var flinke til å skrive noen gode ord til konfirmantene. Det kan de finne frem mange år seinere, sier hun.

Les meir

Hinnakonfirmantar 2013

2013 Konfirmasjon. Tullebilde

Eg måtte bare ta vare på dette herlege «tullebildet» av årets konfirmantar her på bloggen òg! Klikk på bildet, så blir det større.

Nå i helga skal me ha fire konfirmasjonsgudstenester med til saman 95 konfirmantar. Kateket Kirsti Melangen er den sentrale leiaren av denne delen av kyrkjelydsarbeidet. Eg har gleda av å vera med i samarbeidet.

Her på bloggen markerer eg helga med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg også nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; nokre av ungdomane har denne påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø

Langs våre stigar

Eg har gått på kryss og tvers i Sørmarka i sommar. Det har vore kjekt å gjenoppdaga denne skogen, som eg eigentleg kjende ganske godt då eg var ung, gjennom speidararbeidet i 25. Stavanger KFUM i Ynglingen. Nå i sommar har eg likt spesielt godt å gå utanom turvegane, for å finna små og store stigar og for å kjenna skogsbotnen under beina.

Erfaringane frå desse turane bekreftar på mange måtar Søren Kierkegaard sine ord i eit sitat som eg har på ein plakat heime:

Tab for alt ikke lysten til at gaa. Jeg gaar mig hver dag det daglige velbefindende til og gaar fra enhver sygdom. Jeg har gaaet mig mine bedste tanker til. Og jeg kender ingen tanke saa tung, at man ikke kan gaa fra den. Naar man saaledes bliver ved med at gaa, saa gaar det nok.

Nå veit eg veldig godt at me kan møta sjukdom som slett ikkje kan kurerast gjennom turar i skogen. Men eg syns at Kierkegaard sine ord om helsegevinsten som ligg i å gå tur, er gode å ha med når livet er slik at dette er mogleg. For meg har i alle høve turane i Sørmarka hatt god effekt for ryggen og den eine foten denne sommaren. Og det er også slik at ein del av preikene har blitt bearbeidd og vidareutvikla på desse turane.

Bibelen brukar mange bilete som hjelper oss til å læra Gud å kjenna. Eit konkret bilete som har kome inn igjen i den nye bibelomsetjinga, er at Gud kjenner mine stigar. Dette seier meg noko fint om Guds omsorg og nærvere. Setninga, som står i Salme 142 vers 4, var ikkje omsett så konkret i den førre omsetjinga. Samanhengen uttrykket blir brukt i, dreier seg elles nettopp om at me menneske kan kjenna oss svake, for eksempel i tider med sjukdom: ”Når ånda mi veiknar, kjenner du min stig.”

Uttrykket minner meg også om eit vers i den norske versjonen av songen Morning has broken. Her står det:

Jesus, du oppstod ren og forklaret, / langs våre stier har du din vei. / Vakker er jorden, mektig er håpet. / Alt skal fornyes herlig i deg.

Her er biletet med stigane våre knytt til den oppstadne Jesus. Gud har sendt han til oss for å vera nær. Han vandrar langs våre stigar, han er nær i våre liv. Både når me er friske og når me er sjuke.

Dette notatet blei først trykt i Kirkehilsen nr 4/2012, menighetsbladet som i desse dagar kjem i postkassene i bydelen. 

Bilete frå innsetjinga i Hinna

Eg har fått tilsendt dette biletet frå 10. juni då eg blei sett inn i tenesta i Hinna menighet (les meir). Her er eg saman med to viktige kollegaer; kapellan Eva Vassbø og prost Sigfred Sørensen.

Fotograf: Arne Augedal.

Sokneprest i Hinna

Eg har i dag (01.06.2012) begynt som sokneprest i Hinna. Velkomen til innsetjingsgudsteneste søndag 10. juni kl 11. Eg har nå i nokre år vore avdelingsleiar for kyrkjelydsutvikling i Stavanger bispedømme, og ser fram til å vera «vanleg» prest i ein lokal kyrkjelyd igjen. Tida vil visa koss dette vil merkast her på bloggen.

Eg har eit spesielt forhold til Hinna frå før. Dette er kyrkja der eg blei konfirmert i 1971 og ordinert i 1984.

Sjå Hinna kirke si heimeside.

Oppdatering søndag kveld 10. juni: Innsetjingsgudstenesta og fest-kyrkjekaffi etterpå var ei flott oppleving og ein god oppstart i tenesta for meg. Takk for gode ord frå prosten, menighetsrådet og frå mange andre i kyrkjelyden. Som spesiell helsing frå prost Sigfred Sørensen, som stod for innsetjinga, fekk eg eit vers frå dagens episteltekst: Og høyrer de Kristus til, då er de Abrahams ætt og arvingar etter lovnaden. (Gal 3,29)