Anno Paolino Bimillenario

29. juni er Apostlane Peters og Paulus» dag, eller Persok, for å bruka det gamle norske namnet på merkedagen.

I kveld (28.06) har pave Benedikt opna eit Paulusår som ei markering av 2000-årsjubileet for apostelen. I samband med dette har paven invitert den ortodokse patriarken Bartolomeus til Roma, så dette har eit sus av økumenikk over seg, og det på ganske høgt plan!

Sidan verken den katolske eller den ortodokse kyrkja har nokon einerett på apostlane, heng eg meg på markeringa. Dermed er Paulusåret 2008-2009 offisielt opna, også her på bloggen.

Det er 13 paulinske brev i NT. Her på bloggen vil eg markera året med kjente sitat frå kvart av desse breva, eitt for kvar månad.

Sitatet for juni er henta frå Romarbrevet (1,16):

For eg skammar meg ikkje over evangeliet. Det er ei Guds kraft til frelse for kvar den som trur, jøde først og så grekar.

(via En katolsk weblog, her og her)

The American Colony

The American Colony Hotel er ein fascinerande stad i Aust-Jerusalem. Det berømte hotellet har ei spesiell historie som går tilbake til Anna Spafford, ei markert kvinne som faktisk var født i Stavanger! Anna var den mektige ledaren i ei eskjatologisk sekt som danna fellesskapet The American Colony. Anna og sekta hennar var igjen utgangspunkt for historia i Selma Lagerløf sin roman Jerusalem.

Eg har aldri overnatta på hotellet. Men det går an å oppleva staden ved å gå innom og ta ein lunch (biletet) eller bare ein kopp kaffi. Eg har gjort begge delar.

Odd Karsten Tveit har skrive den interessante boka Annas hus som går grundig inn i historia om Anna Spafford og The American Colony. Det er nokre år sidan eg las boka, men eg blei minna om den i kveld (27.06.2008) då eg kom over dette avsnittet i den siste utgåva av Caspari Center Media Review:

The offspring (by marriage) of one of the most prominent and celebrated Christian families living in Israel died this week, at the age of 96 (Haaretz, June 20). Valentine Vester was the proprietor of the American Colony Hotel, a Jerusalem landmark. «Born in 1912 in Britain to a wealthy family, Vester, an Oxford graduate, came to Jerusalem in the 1960s with her husband Horatio, the grandson of the Colony’s founders.» Horatio was the grandson of Anna and Horatio Spafford who, in 1881, «led a small American contingent to Jerusalem to form a Christian utopian society known as the American Colony. Colony members, later joined by Swedish Christians, engaged in philanthropic work in Jerusalem, gaining the trust of the local Muslim, Jewish and Christian communities. A year after arriving in Jerusalem, they bought the pasha’s house from the Husseini family, and turned it into an inn. Over the years it became a luxury hotel.» Horatio himself died in 1985, and while Valentine considered Britain her true home, she devoted herself to the hotel in Jerusalem.

Bispeblogg

Biskop Olav Skjevesland, preses blant biskopane i Den norske kyrkja, har begynt å blogga. Biskop Olav var læraren min på praktikum på MF. Han er kjent som ein skriveglad person og har gjeve ut mange bøker. Bloggen hans ligg på kirken.no og har tittelen På biskopens blokk.

Vårt Land skriv om bloggen i dag:

– Positivt å være offensiv i samfunnsdebatten, sier biskop Olav Skjevesland, som har fått god tilbakemelding og oppslutning om sin blogg.

– Jeg tror bloggen er liv laga, sier Skjevesland. Han har siden bloggen ble lansert publisert to, tre tekster i uka, der han kommer med personlige betraktninger om forhold i kirken og samfunnet. Bloggprosjektet vil i hvert fall fortsette fram til høsten, da bispemøtet skal ta en evaluering om prosjektet er verdt jobben.

– Bloggen treffer folk som bispemøtet ikke nødvendigvis hadde truffet ellers, sier Skjevesland. – Jeg har fått tilbakemeldinger på at det er positivt at vi er offensive i det offentlige rom og at vårt syn på ulike saker er mer tilgjengelig og synlig. (les meir)

Ordinasjonsdagen min

I dag er det St Hans dag, eller Jonsok. Det er ordinasjonsdagen min. Eg blei ordinert til prestetenesta i Hinna kyrkje søndag 24. juni 1984 av biskop Sigurd Lunde.

Biskopen talte over teksten: Sysken, eg ønskjer av hjartet og bed til Gud at dei må bli frelste (Rom 10,1). Han overførte desse orda av Paulus til vår tid og vårt samfunn og la sterkt inn over meg og min medordinand Marit Rannestad at det det gjeld, er at folk blir frelst. Dette må vera det viktigaste i prestetenesta, sa han.

Men biskopen unnlét ikkje å minna oss om samanhengen Paulus skreiv dette i. Romarbrevet kap 9-11 handlar om Paulus sitt engasjement for å forkynna Jesus som Messias for det jødiske folket. Det verken biskopen eller eg visste den gongen, var at eg seinare i livet skulle engasjera meg spesielt for Israelsmisjonen. Ordinasjonsteksten har på den måten fått ein ny dimensjon for meg nå. Er det dette som kallest at ringen blir slutta?

Den eldste kyrkja i verda?

Den siste veka har eit arkeologisk funn i Rihab, nord i Jordan, vekt stor interesse. Og dersom dei opplysningane som har kome fram, er korrekte, er dette absolutt eit interessant funn. Det dreier seg om ei grotte som ligg under kyrkja St Georgeous (ikkje St Gregorius, slik NTB og dermed norske aviser har skrive). St Georgeouskyrkja blir datert til år 230, noko som er svært gamalt til kyrkjer å vera. Og grotta, som ligg under kyrkja og som truleg er enda eldre, inneheld blant anna ein apsis som gjer at arkeologane identifiserer også den som ei kyrkje.

Det spesielle med offentleggjeringa av dette funnet, er at arkeologane går ut med uvanleg store ord og seier at dei har funne den eldste kyrkja i verda, at ho er frå perioden mellom år 33 og 70 og at dei har teikn som tyder på at ho gav ly for forfulgte kristne på flukt frå forfølgingar i Jerusalem. Ja, dei seier til og med at kyrkja er grunnlagt av «dei 70», ei utvida gruppe med disiplar av Jesus.

Eg tar med litt frå Vårt Land sin versjon av den aktuelle NTB-meldinga, som igjen byggjer på BBC NEWS:

Er ruinene som nylig ble avdekket i Jordan virkelig restene av verdens eldste kirkebygning? Noen arkeologer tror det, andre er mer skeptiske – men alle jubler over funnet.

Restene av det som kan være en nesten 2.000 år gammel kirke er funnet i det nordlige Jordan nær grensen mot Syria. De lå begravd under en nyere kirke, St. Gregorius, som ble bygd rundt år 230 etter Kristus, og må derfor være eldre enn denne.

– Vi har gjort funn som tyder på at denne kirken ga ly til de første kristne – til 70 av Jesu egne disipler, sier den jordanske arkeologen Abdul Qader al-Husan ifølge nyhetsbyrået AFP. Disse disiplene skal ha flyktet fra forfølgelser i Jerusalem.

Ifølge al-Husans teori grunnla disiplene flere kirker i det som i dag er staten Jordan. I en mosaikk i bygningsrestene som nå er funnet, beskrives grunnleggerne som «de 70 som var elsket av Gud og guddommelige». (les meir)

Arkeologane har den siste veka oppnådd akkurat det dei ville. Kyrkjefunnet har blitt kjent over heile verda. Nyheten nådde f eks via BBC og NTB heilt fram til Stavanger Aftenblad (papirutgåva 16.06). Samtidig har dei sjølvsagt blitt motsagt av mange fagfolk, for her har nokon truleg trekt hypotesane sine altfor langt og altfor fort, slik at det heile framstår som useriøst.

BiblePlaces Blog siterer forskaren Jerome Murphy-O’Connor:

«Pushing the (date) back to the year 70 is very speculative. (The Jordanians) are desperate to create church sites (for tourism). I would be suspicious of this sort of hype.» (Les meir, – bloggen har også ei lenke til ei større samling lenker til saka).

MSN har ein artikkel frå The Associated Press der den skeptiske historikaren S. Robert Parker blir sitert:

The cave is under St. George’s Church, which some believe was built in the year 230, though the date is widely disputed. That would make it one of the oldest churches in the world, along with one unearthed in the Jordanian southern port of Aqaba in 1998 and another in Israel discovered in 2005.

(…)

S. Thomas Parker, a historian at North Carolina State University who led the team that discovered the church in Aqaba, said that while he hadn’t seen the Rihab site, any such claim should be taken with a degree of caution.

“An extraordinary claim like this requires extraordinary evidence,” he said. “We need to see the artifacts and dating evidence to suggest such an occupation in the 1st century A.D.”

Parker asked how archaeologists could be certain whether the “cave was actually a center of Christian worship.”

The archaeologist also noted that mosaics are difficult to date unless there is a precise date in the text of the mosaic inscriptions themselves. Typical mosaic inscriptions with Christian themes are from the 5th to 6th century.

“It’s quite possible that there was a cave with earlier occupation which was later converted to Christian use. But to make the jump that this was actually used by Christians fleeing Jerusalem in the 1st century A.D. seems like a stretch to me,” Parker said. (les meir)

Eg syns funnet av den gamle grottekyrkja i Rihab er altfor interessant til at det skal bli «øydelagt» av useriøse teoriar og store ord som det ikkje er dekning for. Eg håper derfor det vil koma meir nøkterne rapportar som fortel meir om kyrkja.

Nytt frå Gennesaretsjøen

Haaretz skriv:

What are the mysterious stones emerging from Kinneret waters?

A marine scientist has discovered a series of mysterious stone patterns on the lake bed of drought-stricken Lake Kinneret.

The man-made piles of stone, which are now above water, jut out from the freshwater lake, and sit 30 meters from each other along a 3.5-kilometer stretch of the eastern shore, from the Kinneret College campus to Haon resort.

(…)

Though they have not yet been scientifically examined, there are several hypotheses as to what functions they fulfilled. One theory postulates that they were part of a boundary between the ancient lakeside towns of Hippos, also known as Sussita, and Gadara. Both towns were part of the Decapolis, a group of 10 towns that flourished in the eastern part of the Roman province of Palestina, and are mentioned in the New Testament. Others have hypothesized that the patterns were part of a string of watchtowers or small buildings, or were used to set up fishermen’s nets. (les meir)

Det er sjølvsagt interessant med dei «mystiske» steinane. Dessutan er det interessant at den israelske storavisa Haaretz finn det naturleg å nemna NT når dei eigentleg skriv om Dekapolis!

Heidi om salmar og liturgi

Snill, nysgjerrig, kreativ, rotete. Slik karakteriserer Heidi Strand Harboe seg sjølv i dagens portrettintervju i Stavanger Aftenblad. Resten av intervjuet handlar meir om salmar og liturgi enn om henne sjølv. Salmane hennar er relativt lågmælte, seier ho. Som ho sjølv kan vera (men slett ikkje alltid er!).

Heidi er aktuell både når det gjeld ny salmebok og ny liturgi for Den norske kyrkja. Eg tar med eit par smakebitar frå avisa, men anbefalar at du les heile intervjuet Ho som gir oss nye salmar:

– Kva er ei salme?

– Den skal kunna brukast på mange måtar og av ulike menneske. Den seier noko om mennesket sitt forhold til Gud, samstundes som innhaldet er allmenngyldig.

– Kva kjenneteiknar dine salmar?

– Ofte er dei relativt lågmælte. Eg skriv om det som kjennest viktig for meg. Utgangspunktet mitt er det nære. Men eg skriv også om krig og andre ting som fortvilar meg. Eg vonar at andre skal kjenna seg igjen.

Det same ønskjer ho for gudstenesta: – Eg er glad i gudstenesta, ønskjer at den skal vera tilgjengeleg for så mange som råd og at folk skal kjenna seg heime der. Eg trur det er svært mykje tru blant folk, men at mange ikkje trur det er plass til deira tru i kyrkja.

(…)

– Kva er spesielt (med det liturgiske språket)?

– Alt vert sagt så kort, og det er viktig at det er så godt som råd. Det må vera eit språk folk kjenner seg igjen i, som ikkje stengjer dører til kyrkja og Gud, men helst opnar dei. Det må tenkjast så vidt som råd, utan at innhaldet vert feil. Liturgien er kyrkja sitt bruksspråk og skal ikkje vera for pompøst, men slitesterkt. Det skal kunna brukast igjen og igjen tusenvis av gonger utan å bli oppbrukt. Då må det vera fritt for klisjear og utanomsnakk.

Heidi sin blogg, som ho skriv på den svenske sida Andedräkt, er også lesverdig!

Henrik Wergeland 200 år

I går (17.06.2008) passerte jammen Henrik Wergeland sin 200-årsdag utan at eg fekk markert det skikkeleg. Beklager så mykje! Eg lagar ikkje nokon stor sak ut av dette jubileet her på bloggen, for bøkene hans er ikkje av det eg les mest. Men Wergeland har spela ei viktig rolle i norsk kulturhistorie, og han gjorde ein stor innsats for å få fjerna den setninga i grunnlova som stengte jødar ute frå kongeriket vårt. Så ein liten notis i samband med feiringa er heilt naturleg, også her på bloggen.

Som romantikar såg Wergeland det store i det små, og dermed kunne ein liten sommerfugl bera ein viktig bodskap om skaparen bak alt. Eg markerer jubileet med den kjente teksten Den prektig kledde sommerfugl frå 1840, i revidert språkform slik den er gjengitt i Norsk Salmebok (nr 285):

Den prektig kledde sommerfugl
er fløyet fra Guds hånd.
Han gav den gylne ringer
og røde purpurbånd.

Han lærte den å flyve høyt,
høyere enn jeg er.
Den har nok fuglens lyster,
men ei dens dun og fjær.

Og alle verdens mennesker
og alle kongebud
ei gjøre kan en sommerfugl.
Det kan alene Gud.

(via BlixBlog)

Mot ørkenspreiing og tørke

I dag er FN sin internasjonale dag mot ørkenspreiing og tørke. Generalsekretær Ban Ki-moon skriv i sin bodskap på dagen:

The time has come for the international community to recognize that drylands and marginal lands, where nearly half of the world’s poor live, are not waste land. Rather, they are potential areas for agricultural intensification for both food and energy needs. Let us renew our commitment to reversing land degradation and desertification. Let us ensure that the 10-year strategy adopted last year in Madrid is fully supported and implemented. On this World Day to Combat Desertification and Drought, let us rededicate ourselves to this mission. (les meir)

Bibelselskapet følgjer opp med ein passande tekst for dagen, der me blant anna finn denne profetien frå Jesaia 41,17-20:

Dei arme og fattige leitar fåfengt etter vatn,
medan tunga brenn av torste.
Eg, Herren, vil høyra deira bøn,
Israels Gud går ikkje frå dei.
Eg lèt elvar strøyma fram på snaue høgder
og kjelder midt i dalar.
Eg gjer øydemarka til sevgrodd tjørn
og turre landet til ein kjeldevang.
Eg lèt sedrar veksa i øydemarka,
akasie, myrt og oliventre.
Eg plantar sypress på den aude hei
saman med gran og buksbom,
så alle kan sjå og vita
at Herrens hand har gjort det,
leggja seg på hjarta og skjøna
at Israels Heilage har skapt det.

2000 år gamalt frø gir vekst

På ein kibbutz i Israel veks det i dag ein levedyktig daddelpalme som har spirt fram frå eit 2000 år gamalt frø. Frøet blei funne i arkeologiske utgravingar i Herodes den store sitt palass på Masada ved Dødehavet.

Med dette som utgangspunkt, skriv Maureen Gilmer ein artikkel om den judeiske daddelpalmen der ho også kjem med informasjon om floraen i området i bibelsk tid. Ho skriv blant anna at det skal ha vore store skogar av desse palmane i Judea.

Slik skreiv eg her på bloggen for drøyt to år sidan, då denne daddelpalmen med kallenamnet Metusjalah første gong fekk medieomtale. Nå blir palmen omtalt på nytt og det viser seg at den er blitt over 1 meter høg (4 fot = ca 1,25 m):

The desolate cliffs of Masada are disturbed by little other than the dry desert winds and a seldom sprinkle of winter rain – the perfect place for a 2,000-year-old seed to wait out the millennia until an Israeli scientist could rescue and resuscitate it.

Methuselah, as the 26-month-old plant has been named (after the oldest human being who ever lived), appears to be healthy, almost 4 feet tall, and growing strong, according to an update reported in the June 13 2008 issue of the journal Science. (les meir)

Oppdatering: forskning.no har også skrive om dette. Sjå her.

Bergetreff 2008

Bergjebakken, malt av Olav Gaudesen VignesHer står eg, saman med Harald Gunnar Varland, og held eit maleri av slektsgarden på Berge på Finnøy. Oldeforeldra våre budde i huset til venstre. Driftsbygninga er bygd seinare. Begge desse husa er nå erstatta med moderne bygg. Me er på besøk på garden i samband med slektsstemnet me hadde i helga (her og her). Maleriet er malt av fiskar og tusenkunstnar Olav Gaudesen Vignes, som var gift med ei av søstrene til farfaren min. Gaudesen, som han ofte blir kalla, laga sjølvsagt også ramma sjølv! Harald Gunnar er tremenningen min. Han har vore primus motor for Bergetreffet og har gjort ein utruleg innsats fram til denne helga.

Bergetreffet gjekk veldig godt, det blei akkurat sånn me i komiteen hadde håpt på. Me var i Fleirbrukshallen på Judaberg det meste av dagen, praten gjekk livleg og mange brukte også tid på å sjå på ei stor utstilling av gamle bilete, gjenstandar og bøker som var knytt til slekta. Samtidig kunne ungar og ungdomar vera i aktivitet i idrettshallen når dei ville. Det var flott å treffa så mange frå slekta (ca 80 personar frå 4 generasjonar), både dei som eg kjente frå før og dei eg helste på for første gong. Og det var veldig kjekt å koma til Berge og helsa på dei som bur der nå. (Dersom du klikkar på biletet, får du ein større versjon).

Viss me skal seia at det er noko typisk ved denne familien, kan eg kanskje peika på slike ting som fantasi og evne til å laga ting sjølve (noko som eg ikkje har fått ein snev av), song og musikk (me hadde vårt eige husorkester med el-piano, gitar, fiolin og sag), lysten til å skriva (der er eg med!), gleda ved å samla på ting og tang (der er eg også med!) og kunstnarlege evnar innan bildande kunst. I kvar generasjon er det fleire som spelar fiolin og fleire som driv med teikning og maling.

Utstillinga blei dermed eit kapittel for seg. Her er ei (ufullstendig) oversikt over innhaldet:

  • Ei stor samling brev og bilete frå ca 1910-1970 som var sendt frå familien her i Norge til slekta i USA. Her er det mykje informasjon om slektshistoria! Totalt er det snakk om mange hundre brev som me har fått frå Sandra (tremenningen min) som kom heilt frå Seattle til dette treffet. Her er faktisk mykje som me ennå ikkje har hatt tid til å lesa gjennom.
  • Mange maleri av Elmer Berge («onkel Elmer»), som var kunstmalar i USA. Bileta er i privat eige i slekta, og det var første gong dei var samla til ei utstilling. I tillegg hadde Sandra med seg mange små maleri etter han. Desse blei i løpet av dagen fordelt til dei ulike greinene av familien. Eg fekk med meg to små maleri. Om det ikkje var av dei flottaste tinga han har laga, er det likevel veldig kjekt å ha noko som kjem frå han. Sandra hadde fått desse maleria etter mormora si, som var syster til onkel Elmer og som hadde tatt vare på det som var igjen etter han då han døde i 1956.
  • Bøker og bilete knytt til Pauline Marta og Ole Tobias Berge, oldeforeldra mine. Pauline Marta var jordmor. Ole Tobias var bonde på Finnøy, omreisande handelsmann og torghandlar på torget i Stavanger. I ungdommen var han omgangsskulelærar. Han likte å skriva, og me har både dikt og ei lang sjølvbiografisk artikkel som stod i Aftenbladet i 1922.
  • Diverse papir og bilete etter farfar, Olaus, som var skraphandlar på kaien i Stavanger. Han var svært knytt til Ryfylke og hadde motorbåt og hytte på Østhusvik, der farmor Petra hadde familien sin. Vidare fleire bilete og gjenstandar etter Olav Gaudesen Vignes, som var gift med Olaus si søster Pauline. Han var som nemnt fiskar og tusenkunstnar. Kanskje eg heller skulle seia oppfinnar? Og så må eg sjølvsagt nemna bilete, gjenstandar og ulike papir etter far, Trygve, som dreiv med småindustri i Stavanger og som bl a produserte tinnknappar, leiketøy og fiskesnellar. Far var som sin far knytt til Ryfylke gjennom båtliv, fiske og hytta.
  • Maleri malt av andre i slekta og mykje anna; som nemnt er det i kvar generasjon folk som har utprega kreative evner og som heldigvis brukar dei.

Dersom du som lesar framleis heng med, trur eg du forstår at dette blei ein spesiell dag for oss. Kanskje eg til og med skulle bruka det herlege uttrykket «ein minnerik dag»?

Foto: Det første biletet har Inger tatt. Det andre har svoger Ivar Lein-Mathisen tatt, samtidig som han på ein uforklarleg måte også er med på biletet.

Slektstreff på Finnøy

I morgon skal me samlast til det tidlegare omtalte slektsstemnet for Bergefamilien. Me blir ca 80 personar frå 4 generasjonar på samlinga.

I kveld har eg funne fram gamle bøker, bilete og papir som er knytt til slekta. Me skal laga ei utstilling av slike ting i morgon. Det er også mange kunstnarar i slekta, og det vil bli ei heil maleriutstilling, først og fremst med maleri av Elmer Berge (1892-1956), som var bror til farfaren min.

Her tar eg med eit bilete som eg set stor pris på. Far min, Trygve Berge (1912-2001), var i fleire år på 60-talet deltakar på havfiske-festivalen i Tananger, og her smilar han fordi han har gjort det godt i konkurransen i 1964!

Eg kjem nok tilbake med meir stoff frå slektsstemnet i etterkant!

Oppdatering: Les referat frå slektstreffet her.

Apostelen Barnabas

Kalenderen fortel at det er apostelen Barnabas sin dag i dag. Barnabas var ein av grunnleggjarane av urkyrkja i Jerusalem. Apostelgjerningane fortel oss indirekte at Barnabas hadde ein viktig posisjon i denne første Jesustruande forsamlinga, – det ser me blant anna av at

  • han var den som hjelpte Paulus til å bli akseptert blant dei truande i Jerusalem (Apg 9,26-28),
  • han var den offisielle utsendinga frå Jerusalem til Antiokia, der den første heidningekristne forsamlinga vaks fram (Apg 11,22),
  • han blei, saman med Paulus, valt til å reisa ut frå Antiokia som misjonær, på den reisa som til vanleg blir kalla «Paulus si første misjonsreise» (Apg 13,2-3).

Barnabas var ein gresktalande jøde frå Kypros. Han heitte eigentleg Josef, eit svært vanleg namn, og fekk det arameiske kallenamnet Barnabas, eit namn som fortel om tenesta hans («trøystarsonen»). Det er Paulus som reknar han som ein av apostlane (1. kor 9,6), med det meiner truleg Paulus at Barnabas hadde fått oppdraget sitt gjennom eit møte med den oppstadne Kristus.

Barnabas får eit flott skussmål av Lukas i Apostelgjerningane: «han var ein god mann, fylt av Heilag Ande og tru» (Apg 11,24). Samtidig legg ikkje Lukas skjul på at Barnabas seinare kom i ein alvorleg konflikt med Paulus, og til slutt skilte lag med han. Det siste me høyrer om Barnabas, er at han saman med syskenbarnet Johannes Markus reiste tilbake til heimstaden sin, Kypros, for å driva misjon der (Apg 15,39).

Arkivet i Christ Church

Christ Church er den eldste protestantiske kyrkja i Jerusalem, bygd i 1849. Kyrkja ligg i Gamlebyen, like innanfor Jaffaporten. Her er det i dag ein engelskspråkleg internasjonal kyrkjelyd som har gudstenester på søndagane og ei hebraiskspråkleg messiansk jødisk forsamling som har gudstenester på laurdagane. Men kyrkja har ei lang og viktig historie, og denne veka har den israelske avisa Haaretz ei interessant artikkel om arkivet i kyrkja:

Tucked away in Jerusalem’s Old City, between the entrance to the David Street market and the Armenian Quarter is one of Jerusalem’s unsung treasures – a small room chock full of books, letters and documents in the historic Christ Church complex. Many of the documents are hand-written in the flowery style of the 19th century or earlier, written by Europeans, particularly the British, who lived and worked here. Coming to the documents» hopeful rescue is a recently initiated project that applies a combination of cutting edge technology and devotion to history to set them on their way toward digitalization as a means of preserving the stories they tell for future generations.

«Every time I turn a page or unfold an old letter, it’s like opening a window into 19th century Palestine, a window that not many people have been able to look into,» Niek Arentsen, a theologian and the volunteer librarian says of his work for the past two years. (les meir)

Gamalt egyptisk grensefort

Bibelen fortel om ein del kontakt mellom Israel og Egypt, både i fredelege og urolege tider. Bortsett frå Israelsfolket si vandring i ørkenen under leiing av Moses, gjekk nok denne trafikken langs hovudvegen aust/vest i dette området.

National Geographic fortel nå om funnet av det store egyptiske fortet Tharo langs denne vegen, nær grensebyen Rafah. Her har både handelskaravanar og krigarar passert i gamal tid. Sjå artikkelen Giant Fortress’s Remains Found in Egypt.

Mine interesser tilseier at eg også må ta med at Jesus, ifølgje Matteusevangeliet, truleg har passert her som barn. Matteus fortel (Matt 2,13 ff) at Maria og Josef flykta til Egypt etter Jesu fødsel. Bibelforteljinga er kortfatta og seier ikkje noko konkret om reiseruta. Men det skal godt gjerast om dei har kome nokon annan veg inn i Egypt.

Og når dette først er trekt inn, tar eg sjølvsagt også med den koptiske tradisjonen om den heilage familien si reise i Egypt. Eg syns denne tradisjonen er interessant og samla meg ein del stoff om dette på studieturen i Egypt tidlegare i år. Her blir reiseruta skildra med stor overtyding; grensepasseringa inn i landet er til og med datofesta! Kyrkja feirar ein årleg fest på Bashans 24 (1. juni?) til minne om at Jesus passerte grensa til Egypt på denne dagen. Her er ei koptisk lovprising til festen:

Be glad and rejoice, O Egypt, and her sons and all her borders, for there hath come to Thee the Lover of man, He Who is before all the ages.

Shavuot, jødisk pinsefest

I kveld (08.06.2008) begynner den jødiske pinsefesten Shavuot. Festen varer i eitt døgn i Israel og i to døgn i resten av verda.

Jødane feirar pinse til minne om lovgjevinga på Sinai. I gamal tid var det dessutan ein innhaustingsfest. I vår tid fungerer den som ein vårfest og synagogane blir pynta med blomster og grønt. Shavuot blir feira sju veker (50 dagar) etter påske, og er kalla vekefesten. Ordet pinse kjem frå det greske ordet pentekosté som betyr den femtiande.

Oppdatering 18.05.2010: Les meir om samanhengen mellom jødisk og kristen pinse her.

Den israelske nyhetstenesta Arutz Sheva skriv i dag om festen, og har også med ein del lenker til forskjellige aktuelle nettsider. Dei fortel at jødar over heile verda vil vera vakne i natt og studera Torah’en (Mosebøkene), anten i grupper eller individuelt:

Jews throughout the world will stay awake all night studying Torah in classes, study-pairs, or individually, and tens of thousands are expected to arrive at the Western Wall for sunrise festival prayers. First-fruit ceremonies will take place in many kibbutzim throughout the country. In the Mirkavot Latrun park, thousands of people are expected to take part in the Fruits and Agricultural Equipment Convoy on Sunday.

On Monday, the public Torah reading in synagogues features the Divine revelation of the Ten Commandments, which are the basis for ethical behavior throughout most of the world. (les meir)

Israelske bokbål

Det har denne veka vore avisoppslag om det som kan tyda på ein aukande motstand mot messianske jødar i Israel. Det er enkelte ortodokse miljø som går hardt ut mot dei Jesustruande jødane, og dei er villige til å bruka sterke verkemiddel.

Vårt Land skriv:

Politiet i Israel etterforsker nå hvorfor flere hundre nytestamenter ble brent i byen Or Yehuda for to uker siden.

Byens viseborgermester, Uzi Aharon, har uttalt at han samlet flere hundre testamenter for å hindre spredning av kristen litteratur. Foreløpig benekter han å stå bak bibelbålet. Aharons har sagt til CNN at tre tenåringer tente på nytestamentene, og at han ikke var tilstede da det skjedde.

– Bibelbrenningen er ett av flere eksempler på ortodokse jøders reaksjon på misjonsvirksomhet. De opplever Det nye testamentet som en bok som angriper jødedommen, sier Rolf Gunnar Heitmann, generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon. (les meir)

Det er ikkje vanskeleg å vera kristen i Israel, bare ein ikkje er jøde! Det som skapar uro er at dei messianske jødane hevdar at det er fullt mogleg å vera jøde og samtidig tru på Jesus. Ja, dei seier at Jesus er den Messias som profetane har talt om, og at dei slett ikkje blir mindre jødiske når dei trur på oppfyllinga av profetiane!

Nå er det positive teikn som tyder på at dei messianske jødane gradvis blir meir aksepterte i det israelske samfunnet. Men samstundes tilspissar altså situasjonen seg i forhold til dei sterkaste motstandarane av denne utviklinga.

Eg ønskjer å følgja med i denne situasjonen. Det er svært viktig å halda fram at religionsfridomen i Israel også må gjelda for dei messianske jødane. Og det er viktig å støtta dei i deira syn på at det ikkje er ein motsetnad mellom å vera jøde og å tru at Jesus er jødane sin Messias og verda sin Frelsar.

For den som vil vera godt orientert om dei messianske jødane sin situasjon i Israel, anbefalar eg Caspari Center Media Review, eit nyhetsbrev med samandrag frå aktuelle israelske aviser:

The Media Review, a Caspari Center exclusive, is an English-language synopsis of articles originally published in the Israeli press and focusing on Messianic Jews and Christianity.

Palestinsk historieskriving

Historie er ikkje eit nøytralt fag. Det får me eit nytt eksempel på i ei rapport som har gått gjennom palestinske skulebøker sin (manglande) omtale av Israel og jødisk historie.

Associated Press skriv:

Report: Palestinian textbooks portray Jews badly
Authors of Palestinian school textbooks took small steps toward softening their portrayal of Israel under the rule of moderate Palestinian President Mahmoud Abbas — but progress was quickly reversed after the militant Islamic Hamas took over, according to a report released on Tuesday.

The report by the Institute for Monitoring Peace and Cultural Tolerance in School Education and by the American Jewish Committee looked at 120 textbooks published from 2000 to 2006.

(…)

Arnon Groiss, author of the report, said most of the textbooks from grade one to 10, issued under the late Yasser Arafat’s rule, don’t acknowledge any historical Jewish presence in ancient Palestine (mi framheving).

But in 11th grade books issued under the moderate Abbas, there are two maps showing Israel within the «Green Line» — the cease-fire line before the 1967 war, when Israel captured east Jerusalem, the Gaza Strip and the West Bank. The textbooks issued under Abbas» rule also include a discussion of Jewish history in the region, the report said.

However, in 2006, the militant Islamic Hamas won an election and issued a 12th grade textbook that dramatically reversed those steps, the report said. (les meir)