Paulus og idretten

foto: https://dwellingintheword.wordpress.com

Eg trur Paulus må ha vore sportsinteressert. Han brukar i alle fall ord og uttrykk frå idretten i fleire av breva sine. Kanskje han har vore fortruleg med konkurranseidrett heilt frå oppveksten sin i Tarsos? Eller kanskje dette var noko han blei godt kjent med då dei isthmiske leikane blei arrangert mens han var i Korint?

Storbyen Korint var vertskap for dei isthmiske leikane som blei arrangert annankvar vår i Isthmos, like utanfor byen. Mon tru om Paulus var på tribunen på stadion under leikane? Det veit me ikkje. Men han var i Korint fleire gonger, den lengste perioden var på 18 månadar rundt år 50, og det er sannsynleg at han var i byen då leikane blei arrangert våren 51.

… det er ikke usannsynlig at Paulus eller korintiske menighetslemmer kan ha vært tilskuere. Like sannsynlig er det at noen av menighetslemmene kan ha deltatt som hjelpere til en utøver – aktiv deltakelse var ressursmessige årsaker forbeholdt eliten.

Professor Jorunn Økland i Studiebibelen. Verbum 2019.

Under leikane var det mange tilreisande, yrande folkeliv og truleg store teltleirar ved Isthmos. Paulus levde av å vera teltmakar. Eg ser derfor for meg at det har vore viktig for Paulus å vera på plass i området, der det kan ha vore rikeleg med arbeidsoppgåver. Men eg trur også han var der av ein annan grunn. Han var ein strategisk misjonær og likte seg der han kunne koma i prat med mange forskjellige folk.

Spring slik at de vinn prisen!

Ein av dei mest kjente idrettstekstane til Paulus står i Første korintarbrev, eit brev han skreiv til dei kristne i Korint ca år 55.

Veit de ikkje at dei som spring på stadion, dei er alle med i løpet, men berre éin får sigersprisen? Spring då slik at de vinn prisen! Alle som er med i kampleikane, må nekta seg alt. Dei gjer det for å vinna ein forgjengeleg krans, men vi for å vinna ein uforgjengeleg. Så spring eg ikkje utan mål; eg er ikkje som ein nevekjempar som slår i lause lufta. Nei, eg er hard med kroppen min og tvingar han til å lystra, så ikkje eg, som har forkynt for andre, sjølv skal koma til kort.

1 Kor 9,24-27

Paulus omtaler her to idrettar som eksempel: løping og boksing. Han brukar mange ord og uttrykk frå idrettsarenaen (stadion), og han skriv om å vera hard med kroppen sin og å gjera alt for å vinna ein konkurranse.

Det å vinna var veldig viktig. Idrettsutøvarane satsa alt for å vinna. Sigersprisen var ein krans, og den stod høgt i kurs. I dei isthmiske leikane var dette ein krans av pinje, eit bartre i furufamilien. I dei olympiske leikane var kransen av laurbær. Uansett materiale var dette ein forgjengeleg krans. Paulus brukar dette som motsats til det som ventar i det evige Guds rike; ein uforgjengeleg krans, ein evig siger, eit evig liv.

I Paulus´ fotspor

Den første gongen eg reiste i Paulus´ fotspor i Korintområdet, stoppa me på staden der dei isthmiske leikane blei haldne. Den gong var Ernst Baasland, som då var lærar i Den nye testamentet på MF, fagleg ansvarleg for turen som eg deltok på. Det var svært interessant! Dette var tilbake på 1990-talet, og altså før dei digitale bilda si tid. Eg har derfor dessverre ikkje bilde tilgjengelege frå denne turen.

Baasland har sidan gitt ut boka I Paulus´ fotspor saman med kollegaene Bjørn Helge Sandvei og Karl Olav Sandnes. I denne boka frå 2008 har eg funne mykje av stoffet til dette notatet.

Bodskapet i Paulus sine idrettstekstar

I boka skriv Baasland om koss Paulus brukar ord og uttrykk frå idretten når han skriv om livet som ein kamp fram mot eit mål. Idrett føreset trening og øving (jfr 1 Tim 4,7b-8). Idrett føreset at alle følger spelereglane (jfr 2 Tim 2,5). Idrett krev forsaking (jfr 1 Kor 9,25 og 27). Idrett dreier seg om kamp mot konkurrentar, for eit lag eller eit samfunn. Skriv forresten Paulus om idrett eller krig i Fil 1,27-28? Og sist, men ikkje minst: det viktigaste er målet eller sigeren (jfr 1 Kor 9,24). Her gjeld det å vinna! I antikken fantest ikkje sølv- eller bronseplass.

Paulus viser med denne språk- og bildebruken at han hadde god kjennskap til idrettsleikane. Han hadde sans for utøvarane og deira sjølvfornekting, trening og iver for å vinna. Eg trur også han forstod kor høgt verdsatt sigerskransen var.

Men nettopp når det gjaldt det å vinna løpet, sprenger det bibelske bodskapet samanlikninga med idretten. Og det er Paulus fullstendig klar over. For den evige sigerskransen er ikkje bare for éin person, her vinn alle som fullfører løpet. Og målet er ikkje for den fullkomne, det er Jesu handlingar for oss som er det grunnleggande:

Eg meiner ikkje at eg alt har nådd dette, eller alt er fullkomen, men eg jagar etter det for å gripa det, for eg er sjølv gripen av Kristus Jesus. Mine sysken, eg trur ikkje om meg sjølv at eg har gripe det, men eitt gjer eg: Eg gløymer det som ligg bak, og strekkjer meg mot det som er framanfor, og jagar fram mot målet, mot den sigersprisen som Gud frå det høge har kalla oss til i Kristus Jesus. 

Fil 3,12-14

Den som blei nysgjerrig på dette temaet og som vil finna Paulus sine idrettstekstar i Bibelen, kan begynna å grava her: Apg 20,24; 1 Kor 9,24-27; Fil 3,12-16; Kol 2,1; Fil 1,30; Fil 2,16; 1 Tim 4,7b-8; 2 Tim 2,5; 2 Tim 4,7-8. Eg vågar ikkje å seia at lista er fullstendig!

Falske profetar

Om fake news i Bibelen

Eit underleg tema for søndagens bibeltekstar? Vel, der det er profetar, er det truleg også falske profetar! Bibelen reknar i alle høve med det. Og dette er tema for bibeltekstane i kyrkja søndag 5. juli 2020 (5. søndag i treeiningstida).

Evangelieteksten for søndagen er henta frå Evangeliet etter Matteus:

15 Ta dykk i vare for dei falske profetane! Dei kjem til dykk i saueham, men innvendig er dei grådige ulvar. 16 På fruktene skal de kjenna dei. Kan ein plukka druer av klunger eller fiken av tistlar? 17 Eit godt tre ber god frukt, eit dårleg tre ber dårleg frukt. 18 Eit godt tre kan ikkje bera dårleg frukt, og eit dårleg tre kan ikkje bera god frukt. 19 Kvart tre som ikkje ber god frukt, blir hogge ned og kasta på elden. 20 Difor skal de kjenna dei på fruktene.

Matt 7,15-20

Eg har skrive om forkynninga over desse tekstane for Prekenverkstedet til Den Norske Israelsmisjon:

Vern oss mot falske røyster og forførande ord

Dagens bøn i Den norske kyrkja sin liturgi gir ei god retning for forkynninga denne søndagen: «Nådige Gud, du sende profetane til å vitna og forkynna din vilje. Vi bed deg: Lat kyrkja vera sannings røyst i verda. Vern oss mot falske røyster og forførande ord, så vi kan stå faste i trua på din nåde, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre …»

Den danske biskop Georg S Geil skriv at preika denne dagen i grunnen kan skrivast ned til to linjer: «Vogt jer! siger Kristus. Og vi svarer ham ved at sige: Vogt os, Herre – for vi kan ikke vogte os selv.» (Georg S. Geil: Befrielse. Side 113ff).

Les meir på israelsmisjonen.no

Oppdatert 04.07.2020

Høgtidsprat om pinsen

Eg ønsker lesarane av bloggen ei god pinsehøgtid!

Anbefaling: Her kan du sjå ein innhaldsrik og informert samtale om pinsen mellom tidlegare biskop Ole Christian Kvarme og tidlegare generalsekretær i Israelsmisjonen Rolf Gunnar Heitmann. Samtalen handlar både om den jødiske bakgrunnen for den kristne pinsefeiringa og om nokre av dei aktuelle bibeltekstane som blir lesne i pinsen.

Samtalen er også tilgjengeleg som podkast her.

Pinse er gudsfolkets gledesfest. Jeg skulle ønske at vi kunne få noe av jødenes frodighet inn i vår pinsefeiring.

Ole Christian Kvarme

Sjå også Israelsmisjonen si side med fleire ressursar og studieopplegg her.

Kristi himmelfartsdag

Kristi himmelfartsdag eller helgetorsdag er ein kristen heilagdag til minne om at Jesus blei tatt opp til himmelen førti dagar etter at han stod opp frå dei døde. Dagen blir derfor alltid markert den torsdagen som kjem førti dagar etter påskedag.

Det er mange som knapt nok kjenner bakgrunnen for at denne torsdagen er ein fridag. For svært mange er dette først og fremst ein god mulighet til å ha ei ekstra lang helg på ei fin tid av året. Det er sjølvsagt heilt i orden at folk utnyttar fridagane sine. Det har eg ingenting imot. Men eg ønsker likevel å peika på himmelfartsdagen sitt innhald. Det er det viktig å halda fast på når me lever i ein kristen samanheng.

Lukas skriv i evangeliet sitt:

Så førte han dei ut mot Betania, og han lyfte hendene og velsigna dei. Og medan han velsigna dei, skildest han frå dei og vart teken opp til himmelen. Då fall dei på kne og tilbad han. Så gjekk dei tilbake til Jerusalem i stor glede. 

Luk 24,50-52

Kva betyr det at han blei tatt opp til himmelen? Først litt om kva det ikkje betyr: Eg trur ikkje dette har med at han forsvann ut i himmelrommet, bak skyene. Det er ikkje snakk om noko som kunne likna på ei romferd. For eg trur ikkje at himmelen i kristen språkbruk er det same som universet, slik at me skulle kunna lokalisera Gud ein eller annan stad i universet.

Ordet himmel betyr to ting. På engelsk har me forskjellen mellom sky og heaven. På norsk brukar me det same ordet i begge tydingane. Eg trur himmelen (heaven) er ei usynleg verd som er like verkeleg som den synlege verda. I den hendinga som me kallar Jesu himmelferd tok han det endelege steget tilbake frå den synlege verda til den usynlege verda, som me også kallar Guds rike.

Det var frå denne usynlege verda han kom då han blei født som eit lite barn i Betlehem. Og det var tilbake til denne verda han gjekk då han forlét disiplane på himmelfartsdagen. Vegen mellom himmel og jord er opna av Jesus. Han har gått den vegen i begge retningar. I jula seier me at himmel og jord møtest i barnet Jesus i Betlehem. På same måte fekk disiplane eit glimt av dette møtet, då Jesus blei tatt bort for auga deira.

I tida mellom Jesu oppstode på påskedagen og hans himmelferd gjekk han på ein måte ut og inn av den usynlege verda. Han viste seg fleire gonger for disiplane og for andre som trudde på han, men han var ikkje lenger saman med dei slik han hadde vore før korsfestinga (Matt 28, Mark 16, Luk 24, Joh 20-21 og 1. kor 15,3-7).

I Apostelgjerningane fortel Lukas meir om det disiplane opplevde:

Etter at han hadde lide døden, steig han levande fram for dei med mange klåre bevis på at han levde: I førti dagar synte han seg for dei og tala om det som høyrer Guds rike til.

(…)

Medan dei var samla, spurde dei han: «Herre, er tida komen då du vil reisa opp att riket for Israel?»  Han svara: «Det er ikkje gjeve dykk å kjenna tider og stunder som Far har fastsett av si eiga makt.  Men de skal få kraft når Den heilage ande kjem over dykk, og de skal vera mine vitne i Jerusalem og heile Judea, i Samaria og heilt til enden av jorda.»

Då han hadde sagt dette, vart han lyft opp medan dei såg på, og ei sky tok han bort for auga deira. Som dei stod og stirte opp mot himmelen då han fór bort, stod det med eitt to menn i kvite klede framfor dei og sa: «Galilearar, kvifor står de og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som vart teken bort frå dykk opp til himmelen, han skal koma att på same måten som de såg han fara opp til himmelen.»

Då vende dei tilbake til Jerusalem frå den høgda som heiter Oljeberget og ligg nær Jerusalem, berre ei sabbatsreise unna. 

Apg 1,3-12

Skya er fleire stadar i Bibelen eit symbol på Guds spesielle nærvere. Og poenget med Jesu himmelferd er ikkje at han forsvinn bak skyene, men at han i og med skyen blir tatt opp i den himmelske, usynlege verda.

Forteljinga om Jesu himmelferd har elles ein viktig bibelsk bakgrunn i historia om då Elia blei tatt opp til himmelen i 2. Kongebok 2,1-18.

Kva kan så Kristi himmelfartsdag sitt innhald seia oss som trur på Jesus i dag? Eg tar med nokre korte punkt:

  • Jesus gir på himmelfartsdagen disiplane eit oppdrag om å vitna om han, først i Jerusalem og landet omkring, og så vidare til alle folkeslag. Dette oppdraget får me vera ein del av, også i vår tid.
  • Jesus gir på himmelfartsdagen eit løfte om at den som trur på han, skal bli utrusta med kraft frå Guds Ånd.
  • Jesus inntar på himmelfartsdagen den plassen me treng han mest; den mektige plassen ved Guds side («ved Guds høgre hand»). Der ber han for oss. Frå denne staden skal han ein dag koma synleg tilbake.
  • Det at Jesus nå er Herre i det usynlege Guds rike (= himmelen), gjer også at han kan oppfylla løftet om å vera med oss «alle dagar så lenge verda står» (Matt 28,20). Han er nå ikkje bunden av tid og rom, og kan derfor vera nær menneske alle stadar i verda samtidig.

Denne hendinga er ein så sentral del av det nytestamentlege vitnesbyrdet om Jesus at den er tatt med i den apostoliske truvedkjenninga:

Eg trur på Jesus Kristus, Guds einborne Son, vår Herre, som vart avla ved Den heilage ande, fødd av Maria møy, pint under Pontius Pilatus, vart krossfest, døydde og vart gravlagd, fór ned til dødsriket, stod opp frå dei døde tredje dagen, fór opp til himmelen, sit ved høgre handa åt Gud, den allmektige Fader, skal koma att derifrå og døma levande og døde.

Dette notatet er oppdatert og publisert på nytt på bloggen 18.05.2020.

Den gode lederen

Søndagstanker 3. søndag i påsketida

Jeg er den gode gjeteren, sa Jesus. Her på Hinna i 2020 tror jeg Jesus like gjerne ville sagt at han er den gode lederen. Gjetere er nok en yrkesgruppe de fleste av oss har et litt fjernt forhold til. Ledere derimot, det forholder vi oss alle til. Ledelse handler om å ta ansvar. En god leder er en som tar gode valg og som viser veg for andre. 

Når Jesus omtaler seg selv som den gode gjeteren, tenker jeg at det dessuten er et sterkt innslag av omsorg og kjærlighet, beskyttelse og vern i dette uttrykket. Denne teksten brukes nå i påsketida i kirkene våre. Det gjør det naturlig for oss å se sammenhengen mellom den omsorgsfulle gjeteren og den oppstandne Jesus som lever i dag.

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 10, vers 11-18: 

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Slik lyder det hellige evangelium.

I musikk, litteratur og bildekunst har det utviklet seg en egen sjanger som kalles pastorale, ut fra det latinske ordet pastor som betyr gjeter/hyrde. Pastorale er et ord som brukes om noe landlig og idyllisk. Det er nok bakgrunnen for at vi ikke bare har et fjernt bilde av hva det vil si å være gjeter, men ofte også et romantisk bilde av gjeteryrket. 

Bibelteksten om den gode gjeteren handler om noe helt annet. Det er viktig å få med seg faremomentet i teksten for å forstå den rett. Gjeter var et vanlig yrke på Jesu tid. Det var også et viktig yrke, selv om det visstnok ofte var fattigfolk som var gjetere. Husdyra trang beskyttelse mot ulver og andre fiender. Gjetermotivet var ikke et romantisk glansbilde, det bygde på de harde realitetene i livet. 

Den viktigste bakgrunnen for bildet av den gode gjeteren finner vi i Det gamle testamentet. Her er dette et kjent og kjært bilde på Gud. «Herren er min hyrde» står det i Salme 23. Og hos profeten Esekiel står det: «Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud. Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» (fra Esek 34,11-16). Hos profeten blir denne gode gjeteren veldig tydelig tegnet som en kontrast til de dårlige lederne som folket hadde på den tida. 

I Det gamle testamentet er det Gud som er den gode gjeteren. Da Jesus brukte uttrykket om seg selv, provoserte han mange. Dette ble ikke bedre av at Jesus så tydelig sa «Jeg er» den gode gjeteren. Det hebraiske navnet på Gud (Jahve) henger sammen med verbet å være. «Jeg er den jeg er» sa Gud til Moses ved den brennende tornebusken (2 Mos 3,14). Da Jesus sa «Jeg er den gode gjeteren» brukte han et språk som gjorde ham lik Gud. Han gikk inn i Guds sted. Dette førte faktisk til at han stod i fare for å bli drept på grunn av blasfemi. Men nettopp dette utsagnet hans har til alle tider siden vært et av de mest kjære bildene på hvem Jesus egentlig er. 

Hva betyr det forresten at Jesus har andre sauer som ikke hører til «denne flokken»? Og hva betyr det at han også må gjete disse, og at det skal bli «én flokk og én gjeter»? For å forstå disse ordene, må vi tenke på at Jesus og disiplene var jøder og levde i en jødisk kontekst. Jesus ser her ut over denne konteksten. Han taler om «andre sauer» som ikke er av jødisk bakgrunn. Jeg tror altså at vi som tror på Jesus og som ikke tilhører det jødiske folket, er blant disse «andre sauene» som Jesus også ville lede. Og han er alltid på veg til nye mennesker! Teksten om den gode gjeteren forteller på denne måten også at Guds rike er større enn våre lokale forhold og våre selvopptatte tanker. Guds folk er nå utvidet og består av alle som tror på Jesus. Paulus skriver: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)

Jeg synes «den gode gjeteren» er et godt, trygt og omsorgsfullt bilde av hvem Jesus er. Det sier jeg, samtidig som jeg vet at mange ikke opplever eller merker Jesu beskyttelse og vern i livet. Mange vil heller si: Hvor var du, Jesus, da jeg møtte det vonde? Dette året har vi i tillegg til alt det andre vi skal forholde oss til, også blitt rammet av koronakrisen som rammer oss helsemessig og økonomisk. Pandemien rammer samfunnet vårt hardt i vår trygge del av verden. Og i andre deler av verden er krisen enda mye verre.

Hvordan skal vi tenke og tro om det kontrastfylte forholdet mellom den gode gjeteren og en verden som inneholder både godt og vondt? Hvordan skal vi lese og forstå en slik tekst? Mitt svar i dag er dette: Jeg tror ikke at det vonde kommer fra Gud. Men jeg tror på Guds nærvær midt i virkeligheten, som inneholder både godt og vondt. Jeg tror at han er her sammen med oss. Han har sendt Jesus til oss. 

Vi er nå i påsketida i kirkeåret. I dagens tekst står det at den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Dermed er enda et perspektiv med i tankegangen om den gode gjeteren. Bildet sier oss noe viktig om betydningen av Jesu død og oppstandelse; det skjedde for oss! Han døde for oss, og han stod opp for oss. Den gode gjeteren er også den gode frelseren. «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» (Joh 10,27-28). 

Jesus er den gode lederen. Han er den som kan lede oss her i livet og helt fram til det evige livet. Han er nær med sin omsorg, sin kjærlighet og sin frelse. Han har ikke lovet oss et problemfritt liv. Men han har lovet å være med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).

Desse søndagstankane blei publiserte på hinnakirke.no søndag 26.04.2020.

Medvandraren Jesus

Påsketanker, 2. påskedag 2020

Jesu oppstandelse skapte noe nytt. Nå i påsketida er det naturlig å lytte til bibeltekster som handler om hvordan Jesus møtte disiplene etter oppstandelsen og om hvordan han kommer til oss i vår tid.

I dag vil jeg hente fram ei flott fortelling om hvordan Jesus møtte to disipler den dagen han hadde stått opp fra de døde. Han viste seg som en medvandrer og slo følge med dem på vegen. Fortellinga får på en fin måte fram at Jesus er annerledes etter oppstandelsen. Han lar seg åpenbare, men han virker først og fremst i det skjulte. Likevel: Han er nærværende og møter oss der vi er, midt i livet.

Det står skrevet i Evangeliet etter Lukas:

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
    Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
    De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. (Luk 24,13-35)

Slik lyder det hellige evangelium.

I denne teksten møter vi Jesus som medvandreren. Det første jeg tenker på med dette uttrykket, er at Jesus er en som lytter. Fortellinga om de to Emmausvandrerne viser oss dette på en flott måte. Han var opptatt av det de var opptatt av. Han ville høre deres versjon av det som var skjedd i Jerusalem i påsken. Jeg tror at Jesus mer enn gjerne vil lytte til våre livserfaringer også i dag. Vi kan åpne oss for Gud i bønn. Vi kan fortelle ham om det som opptar oss. Og vi kan ta imot hans kjærlighetsfulle korrigering. 

For etter at medvandreren Jesus hadde lyttet lenge og vel, hadde han mye han ville vise disiplene. Han åpnet skriftene for dem, står det. Han lærte dem om Gud, om Guds frelse og om sammenhengene i livet og troen. Han lærte dem om hva Bibelen kunne fortelle om Messias, og det gjorde han på en måte slik at de etterpå forstod han hadde snakket om seg selv. Jeg tror at Jesus mer enn gjerne vil rettlede oss også i dag. I en av de kjente Messiasprofetiene blir han kalt «underfull rådgiver» (Jes 9,6). Det navnet sier noe veldig fint om hvordan han møter oss.

Da de to disiplene kom fram til Emmaus sammen med medvandreren, inviterte de ham inn. Kanskje de bodde i Emmaus og nå var kommet hjem? Da de skulle spise kveldsmat, åpenbarte han hvem han var. Han gjorde det ved å gjøre det han hadde gjort sammen med dem mange ganger før. Han «tok brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem». Her kan vi tenke på da han mettet 5000 i ødemarken. Vi kan tenke på de utallige måltidene Jesus hadde hatt sammen med vennene sine uten at de er omtalt i Bibelen. Og vi kan ikke minst tenke på det siste påskemåltidet han hadde med dem, da han innstiftet nattverden. De to disiplene kjente ham igjen gjennom nærheten det gir å sitte til bords sammen. Medvandreren skapte fellesskap, og gjennom fellesskapet viste han hvem han var.  

Da de to disiplene forstod hvem medvandreren var, ville de dele opplevelsen med vennene sine. Mismotet deres var borte. Han som hadde lyttet, veiledet og skapt fellesskap, ga dem mot og ny kraft. Selv om de hadde hatt en krevende dag, la de på veg tilbake for å finne de andre. Jeg tror Jesus kan gi mot og kraft til livet videre, også til oss. Ikke som en gjentakelse av Emmaus-vandrerne sin opplevelse. Men på den måten vi trenger det, i vår tid og vår situasjon.

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil også i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Vær sterk, min sjel, i denne tid kan være en hilsen spesielt til de av oss som opplever denne tida krevende og tung. Salmen står i Norsk Salmebok på nr 478. Den er full av håp knyttet til Guds framtid.

Vær sterk, min sjel, i denne tid,
når du har tungt å bære.
Hold ut i prøvens stund og lid
de døgn du går i lære.
En dag til slutt
blir mørket brutt
av lyset fra Guds fremtid.

Gi håpet rom i denne tid,
hvor langt du enn er nede.
Hos dem som taper i sin strid,
er Herren skjult til stede.
Ved Kristi verk
skal du bli sterk
og hvile i Guds fremtid.

Se, mørket blir din modningstid!
Hold ut til natten vender!
Se bort fra angst og indre splid,
du er i gode hender!
Se, du er fri
og lever i
Guds løfterike fremtid.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Desse påsketankane blei publiserte på hinnakirke.no 2. påskedag 13.04.2020.

Jesus er stått opp!

Påsketanker, påskedag 2020

Jesu oppstandelse skapte noe nytt. «Han er ikke her, han er stått opp.» Dette var englenes budskap til kvinnene som kom til den tomme grava i Jerusalem. Siden den tid har troen på Jesus blitt spredd over store deler av verden. I dag lyder påskedagens jubelrop på svært mange ulike språk: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! 

Det står skrevet i Evangeliet etter Lukas, kapittel 24:

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Slik lyder det hellige evanglium.

Den kristne troen bygger på Jesu oppstandelse. Vi tror at Jesus lever og er her nå, usynlig og virkelig til stede. Nær oss, slik livet er akkurat nå. Vi tror at han er den samme i dag som da han levde et menneskeliv for ca 2000 år siden. Men etter oppstandelsen har han et nytt og annerledes liv. Han er ikke lenger bundet av en menneskelig kropp. Han er heller ikke bunden av tid og sted.

Kvinnene som det står om i evangeliet, møtte ei tom grav og engler som forkynte Jesu oppstandelse. De ble naturlig nok både usikre og redde, men englene minnet dem om Jesu ord. Han hadde selv sagt at han måtte lide og dø, og at han etter dette skulle stå opp til nytt liv. Da kvinnene fikk høre englenes ord om dette, gikk de og fortalte om opplevelsen til disiplene og til alle som ville høre. Siden møtte kvinnene og disiplene den oppstandne Jesus selv. I dette møtet ble påsketroen skapt.

«Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Dette løftet ga Jesus til disiplene litt seinere. Tenk på hvem de var, de som fikk denne hilsenen. De var Jesu disipler og venner. De hadde levd sammen med ham. De hadde lært av ham og de husket det han hadde sagt og gjort. Likevel hadde de sviktet ham tidligere i påsken. De hadde stukket av da Jesus ble arrestert. Peter hadde bannet på at han ikke kjente ham. Påskemorgen var de heller ikke sammen med kvinnene som hadde tenkt seg til grava for å sørge og som dermed ble de første vitnene om oppstandelsen. Men kvinnene viste omsorg for de falne disiplene og fikk dem med seg i troen på oppstandelsen. 

Etter dette er stadig nye mennesker tatt inn i fellesskapet rundt den oppstandne, gjennom dåpen og troen. Vi har fått del i «et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). Dette håpet er sterkere enn alt annet vi kan møte i livet! Det bærer oss til og med gjennom vår egen død og inn i det evige livet.

«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39)

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil også i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Døden må vike for Gudsrikets krefter står i Norsk Salmebok på nr 209.

Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Du som var død, er vår Herre i dag!
Kristus, du lever og står ved vår side
her hvor vi rammes av jordlivets slag.

Selv om vi føler oss svake i verden,
bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
underet, skjedde på ny i vår dåp.

Livet og døden, ja, alt er forvandlet!
Dåps-vannet gjenspeiler regnbuens pakt.
Troen er gitt oss: Guds rike skal seire!
Mørket som binder oss, mister sin makt.

Løftet står fast når vår fremtid er truet:
Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!
Engang skal Gud få sin skapning tilbake.
Verden blir frigjort fra fiendens bånd.

Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Påsketankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no påskedag 12.04.2020.

Ingen har større kjærlighet

Påsketanker, langfredag 2020

Det sentrale motivet i Victor Sparres glasskunst i Hinna kirke (1967)

I Hinna kirke er vi så heldige at vi har en hel vegg med fargerik glasskunst av Victor Sparre. Vi er mange som er glade i denne kunsten og som opplever at veggen gir farge og liv til kirkerommet. Denne langfredagen må vi dessverre bare se for oss alterveggen i tankene våre.

Victor Sparre (1919-2008) var aktiv som kunstner, debattant og menneskerettsforkjemper. Han har laget utsmykning til 25 kirker. Da han skulle beskrive glasskunsten på Hinna, sa han det slik:

«Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.»

Det er en underlig – og samtidig spennende – tanke kunstneren har: Det vi ser som den lysende Jesus på korset, er egentlig et avtrykk som står igjen etter at Jesus er tatt ned fra korset. Er det mulig? Hva er det Victor Sparre vil si oss med et slikt perspektiv?

Det er nok et spørsmål vi aldri blir ferdige med. Men jeg syns det gir god mening å snakke om et avtrykk i denne sammenhengen. Jesu død på korset er verdens mest omtalte dødsfall. Og ingen dødsscene er framstilt av så mange kunstnere opp gjennom historia. Ut fra vår kristne tro er det også naturlig å si at Jesu død forandret verden for alltid. Det som ser ut som et nederlag, viser seg å være en stor seier. Jesus ble seierherre gjennom å være slaktoffer, sa Augustin, i et flott uttrykk på latin: Victor quia victima!

Lidelseshistoria blir å år lest fra Evangeliet etter Markus (Mark 14,26-15,37). Dette dreier seg om historia fra Jesus og disiplene samlet seg i Getsemanehagen torsdag kveld til Jesus ble korsfestet om ettermiddagen på langfredagen. Les gjerne hele historia i Bibelen!

Markus forteller at Jesus like før han døde, ropte med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det er arameisk og betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Litt etter skriver Markus at Jesus ropte høyt og utåndet.

De fire evangeliene gjengir litt forskjellig av de ordene Jesus sa da han ble korsfestet. I kristen tradisjon er dette satt sammen til det vi kaller Jesu sju ord på korset. Med det menes selvsagt ikke sju enkelte ord, men sju utsagn. Antallet ord vil uansett variere ut fra hvilket språk det er oversatt til.

Her er «Jesu sju ord på korset»:

  • Om folket som spottet og mobbet ham: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34)
  • Til Maria: «Kvinne, dette er din sønn.» Til Johannes: «Dette er din mor.» (Joh 19,26-27)
  • Til den ene røveren som var korsfestet ved siden hans: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk 23,43)
  • «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34 / Matt 27,46)
  • «Jeg tørster.» (Joh 19,28)
  • «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30)
  • «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46)

Hva var drivkraften som holdt Jesus oppe? Jeg tror vi finner hemmeligheten i hans egne ord: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» (Joh 15,13)

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Fremdeles blør den kjærlighet ble skrevet i 1976 på bakgrunn av en eldre tekst. Den står i Norsk Salmebok, på nr 142.

1 Fremdeles blør den kjærlighet
som du til verden gav.
Du bærer korsets dype sår
igjennom død og grav.

2 Men korset, der ditt liv brant ned,
der du bar all vår nød,
forvandles til et seiers-tegn;
du gir oss liv av død.

3 Den kjærlighet du gir vår jord
er fylt av kongemakt.
Ditt kors er tronen, der vårt liv
skal bli deg underlagt.

4 Og vi får se deg opphøyd der,
med utstrakt hånd du står
og drar oss med den kjærlighet
som leger verdens sår.

5 Ved korset får vi se vår nød,
vår avstand ifra deg.
Hvor ofte vi har vendt oss bort
fra lydighetens vei!

6 O du som seiret i vårt sted,
vinn seier i oss nå!
O Kjærlighet, la oss få se
den vei som vi skal gå!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Påsketankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no langfredag 10.04.2020.

Sjå også det tidlegare notatet Jesu bønerop på korset om Jesu sju ord på korset og om samanhengen med Salme 22 i GT.

Nærhet og avstand

Påsketanker, skjærtorsdag 2020

Fortellinga om da Jesus vasket disiplenes føtter hører hjemme i dag på skjærtorsdag. Jesus ville lære disiplene noe viktig om nærhet, omsorg og tjenersinn. De var samlet til det siste måltidet. Men Jesus provoserte ved å starte kvelden med å vaske føttene deres, noe som ble regnet som nedverdigende slavearbeid. «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?» spurte han etterpå og fortsatte: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» 

Denne påsken er vi i en veldig spesiell situasjon. Nå lærer vi at vi viser god omsorg ved å holde avstand. Det vil si: fysisk avstand. For vi blir samtidig utfordret på hvordan vi kan vise nærhet på andre måter. Jeg tror Jesus denne skjærtorsdagen kaller oss til å finne ut mer om hvordan vi kan vise omsorg og på en kreativ måte «vaske hverandres føtter» på avstand.

Samtidig er det mange som i disse dager gjør en uvurderlig tjeneste ved å gi eldre og syke fysisk nærvær og den pleie de trenger. Dette er de av oss som må «tørre nærhet og gjøre det med ansvar og den risiko det innebærer», som tidligere biskop Ole Christian Kvarme skrev så fint i et avisinnlegg før påske. En stor takk til alle i helsevesenet og alle som steller for smittede og syke hjemme!

Her følger en kortversjon av den kjente bibelfortellinga (som du kan lese nederst i denne artikkelen): Rett før påske holdt Jesus og disiplene måltid sammen. Judas, som siden skulle svike Jesus, var fremdeles sammen med dem. Før måltidet fant Jesus fram vaskeutstyr og begynte å vaske disiplenes føtter. Peter protesterte, men Jesus sa at dette var en handling det var nødvendig å gjøre. Han sa også at den som er badet, er helt ren og bare trenger å vaske føttene. Etter fotvaskinga utfordret Jesus disiplene til å ha ham som forbilde i det å tjene hverandre.

Fotvaskinga er en handling som viser oss noe helt grunnleggende ved Jesus. Han var fra evighet «i Guds skikkelse», men «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik». Ja, ikke bare det: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. (Fil 2,6-8). Også i vår tid møter vi Jesus som en tjener, en som bøyer seg ned for andre, en som bærer verdens synder.

Fotvaskinga er også en handling som til alle tider har formet og inspirert kristne til aktiv tjeneste. I kirka bruker vi gjerne det greske ordet diakoni, som betyr tjeneste. Den norske kirke har definert dette ordet slik: «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Det er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet».

Vårt norske navn på skjærtorsdagen har sammenheng med å vaske og å rense. Bakgrunnen er det gamle norrøne ordet skir, som betyr å være rein. Men teksten handler ikke om smittefare og desinfeksjon. Jesus snakker her om å bli renset i forholdet til Gud, altså å få tilgitt synd. Slik jeg tolker teksten, taler han her om en sammenheng mellom «dåpens bad» og vårt behov for daglig syndstilgivelse.

Skjærtorsdag er en dag for fellesskap og tjeneste. Innstiftelsen av nattverdsmåltidet er også en viktig bibeltekst på denne dagen. Vi er mange som nå for tida lengter etter å dele brød og vin i kirka, og slik motta den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Kjenner du på den lengselen, kan du være takknemlig. Nattverden knytter sammen svært forskjellige mennesker. Det som er felles, er ønsket om å høre til i fellesskapet rundt Jesus og å ta imot Guds gaver. Her er det rom for deg. Jeg ser med glede fram til den dagen vi igjen kan møtes til gudstjeneste.

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen står i Norsk Salmebok på nr 678.

1 Vi rekker våre hender frem
som tomme skåler.
Kom til oss, Gud, og gi oss liv
fra kilder utenfor oss selv.

2 Alt godt, til vårt og andres vel,
er dine gaver.
I svakhet fremmer du ditt verk,
vår bare kvist skal skyte knopp!

3 Vi løfter våre hender opp
i bønn for verden.
La dem som lider, finne vern
mot kalde hjerters is og sne!

4 La våre henders nakne tre
få blomst og blader.
La våre liv få bære frukt
til legedom for andres sår!

5 Vi venter, efter smertens vår,
din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst
med frukt vi ikke selv kan se.

6 Din nådes skaperverk skal skje
i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 13:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Slik lyder det hellige evangelium.

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no skjærtorsdag 09.04.2020. 

Palmesøndag med pasjon og håp

Påsketanker, palmesøndag 2020

Palmesøndag og den stille uke. Pasjonstid og påske. Det er så mange navn knyttet til dagene og ukene vi er inne i. Navnene har bakgrunn i fortellingen om Jesus. De viser til påsken som en kristen høytid. Årets påske er ikke avlyst, som det av og til blir sagt. Men påsken er i år absolutt annerledes enn andre år. Kanskje den kan åpne våre tanker og utvide våre perspektiver?

I dag er det palmesøndag. Navnet på dagen er knyttet til Jesu inntog i Jerusalem før den siste påsken hans. Det er en dag fylt av forventninger til Jesus. Det underlige er at den kristne tradisjonen om palmesøndag er preget både av jubel og gråt. Vi kan si at det er noe tvetydig med palmesøndagen. Det er noen sterke toner av smerte og medlidelse som klinger sammen med gleden og håpet. Det er dette som ligger i ordet pasjon.

Den stille uke begynner i dag. Det er uka fra palmesøndag til påskeaften. Tradisjonelt har dette vært ei tid med dempet stemning, ei uke preget av Jesu veg mot lidelse og død. Men under dette ligger hele tiden forvissningen om at Jesus gav livet sitt for oss og at han siden i påsken viste seg som Herre over dødens makt.

Pasjon, medlidelse og kjærlighet er ord for vår tid. Dette er ord som gir oss en retning i livet. «Nå går vi inn i den stilleste uken vi noensinne har opplevd», skrev statsministeren i Aftenbladet før helga, og fortsatte: «Derfor er det viktigere enn noen gang å fortsette og bry oss om hverandre».

Bibelhistoria om Jesu inntog i Jerusalem forteller at folk som feiret påske i Jerusalem, kom med palmegreiner og jubelsang. De sang om forventningene til Jesus som Messias. Og Jesus lot seg hylle på denne måten. Men han som kalte seg Menneskesønnen, viste seg som en annerledes konge og Messias. Han var større enn forventningene som var knyttet til ham. Han kom på sin egen måte.

Jesus sa: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Dette er ord fra dagens evangelium. Hele teksten står gjengitt nederst i denne artikkelen.)

Menneskesønnen Jesus kom og kommer til oss, også i dag. Inn i vår verden, inn i vår tid. Også i denne veldig spesielle tida som vi opplever akkurat nå. Gjennom sin død bærer han rik frukt. Gjennom sin oppstandelse gir han evig liv. Og han gir oss løfte om nærvær i gode og vonde dager med ordene «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende».

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 12:

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!

Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.

Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Slik lyder det hellige evangelium.

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no søndag 05.04.2020. Du kan lesa meir om palmesøndag i eit tidlegare bloggnotat her og lesa eit palmesøndagsdikt av Heidi Strand Harboe her.

Håpstegn

Søndagstankar, søndag 29. mars 2020

Midt i koronakrisen begynte italienske barn å tegne regnbuer som et viktig håpssymbol. Dette har spredd seg til mange land, og nå tegner også norske barn regnbuer sammen med teksten «Alt blir bra».

Jeg synes det er fint at regnbuen med de sju fargene på himmelen, blir brukt aktivt som et sterkt håpstegn i ei vanskelig tid. Denne tankegangen går helt tilbake til Bibelens fortelling om Noahs ark. I følge denne fortellinga minner regnbuen oss om Guds løfter.

Vi opplever ei tid med mye usikkerhet og frykt. Strenge restriksjoner og tydelige råd regulerer hverdagen vår. Nyhetene er fulle av tall over antall smittede, innlagte på sjukehus og de som er døde. I slike vanskelige og vonde dager trenger vi håpstegn!

Styresmaktene sin satsning på forskning, er et håpstegn fra den siste uka. Jeg synes det er flott at vi i Norge kan bruke noe av rikdommen vår til så raskt som mulig å få fram kunnskap om hvilke medisiner som kan ha effekt i kampen mot koronaviruset.

Fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp er et annet aktuelt håpstegn. Du og jeg kan være med på å sikre såpe og rent vann til sårbare mennesker i områder der dette er mangelvare. Vi kan fram til tirsdag 31. mars gi penger via menighetens facebookaksjon eller på Vipps nr 2426. På tirsdag skulle konfirmanter og mange voksne fra Hinna menighet gått fra dør til dør i hele soknet for å samle inn penger til denne aksjonen. Nå kan vi ikke gjøre det. Men vi er med på Kirkens Nødhjelps digitale aksjon, og aldri har fasteaksjonen vært viktigere enn i år!

Det er snart påske. Det gode budskapet om at Guds Sønn har kommet inn i vår verden og at vi gjennom Jesu Kristi død og oppstandelse har «et levende håp» (1 Pet 1,3) er etter mitt skjønn det sterkeste håpstegnet som finnes. I en av denne søndagens bibeltekster står det slik:

Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid. (Hebr 4,14-16)

Teksten sier at Jesus kan lide med oss i vår svakhet. Og at han «er prøvet i alt på samme måte som vi». Jeg tror derfor det er rett å si at også Jesu liv var påvirket av smittefare og sykdom. Han levde i et samfunn med mye lidelse, mange syke og lav gjennomsnittlig levealder. Bibelen forteller oss at han ikke var upåvirket av dette. Tvert imot: dette var hverdagen. Og evangeliene forteller at han, på en guddommelig måte, fikk «inderlig medfølelse» med alle lidende mennesker.

Dette budskapet om at Jesus både var Gud og menneske, gir oss håp. Vi kan be og finne barmhjertighet og nåde som gir hjelp i rette tid, sier teksten i Hebreerbrevet. Men troen er ikke en quick-fix som raskt løser problemer, den er heller et grunnlag å bygge livet på. Et solid grunnlag som vi kan bygge livet på i gode og vonde dager. Jesus Kristus er et håpstegn for vår tid.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no søndag 29.03.2020. Du kan lesa meir om bakgrunnen for regnbogen som håpsteikn i den tidlegare preika Guds pakt med Noah.

Midt i virkeligheten

Søndagstanker, søndag 15. mars 2020

I bokhylla mi har jeg ei svensk bok som heter «Mitt i verkligheten». Denne helga synes jeg boktittelen ble veldig aktuell. Den minner meg om Guds nærvær, også i ei tid da vi er alle påvirket av den alvorlige situasjonen med koronaviruset og smittefaren. Vår kristne tro sier oss at vi også i slike krevende tider kan stole på Guds kjærlighet og nærvær. Og Bibelen viser oss at vi kan komme med alle våre tanker og bekymringer til Gud i bønn.

Mange kjenner nå på helsemessig eller økonomisk usikkerhet. Det er helt naturlig. Men i dag trenger mange av oss Guds hjelp slik at frykten ikke får føre ordet eller angsten får styre handlingene våre. Gud kaller oss til et ansvarlig liv der vi passer på hverandre og har omsorg for hverandre. Samtidig som vi tar vare på oss selv.

Vi trenger hverandre når livet blir utfordrende. Derfor er det krevende at vi i disse tider skal redusere den sosiale aktiviteten og medmenneskelige kontakten. Heldigvis kan vi likevel vise omsorg for eksempel gjennom å snakke i telefonen med dem vi ellers ville vært sammen med. Og de av oss som har helse og overskudd til å bidra med ulike frivillige hjelpeoppgaver, vil i tida framover kunne ha mange muligheter til dette.

Til alle tider har mennesker funnet håp og trøst i Guds ord. Ikke minst har tekster fra Salmenes bok i Det gamle testamentet blitt lest og bedt av mennesker i ulike situasjoner og vanskelige tider. Før helga fikk jeg en fin hilsen fra Bibelselskapet via facebook. Generalsekretær Paul Erik Wirgenes minnet meg på Salme 23, en av de mest kjente tekstene fra Bibelen. Denne salmen begynner med ordene «Herren er min hyrde» og forteller med flotte naturbilder om Guds omsorg. Men den har også med sterke ord om at denne omsorgen gjelder «om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal».

Jeg tenker at Salme 23 er en bibeltekst som sier oss noe viktig: Gud er nær, midt i virkeligheten. Dette ser vi aller klarest i budskapet om Jesus Kristus. Han er nær med sin omsorg, sin kjærlighet og sin frelse. Han har ikke lovet oss et problemfritt liv. Men han har lovet å være med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).

De bibelske salmene har også påvirket kulturen vår på mange måter. Dette bærer både litteratur og sangtradisjon preg av. I Bibelselskapet sin hilsen ble jeg minnet på hvordan salmen «Jeg er i Herrens hender» er inspirert av Salme 23 og av andre bibeltekster. Vi tar med oss et vers fra denne salmen, som står i Norsk Salmebok på nr 494:

Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Og la oss ta imot Herrens velsignelse, midt i virkeligheten:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no. Eg delar dei også med lesarane av bloggen og ønsker alle Guds fred og alt godt i ei krevande tid.

Jesus som flyktning

Notat til søndagens tekst: Matt 2,13-15

Matteusevangeliet fortel at Josef og Maria flykta med barnet Jesus til Egypt.

For oss kan forteljinga vera ei påminning om at Jesu barndom ikkje bare handlar om eit barn i ei krybbe, men også om vondskap og ei dramatisk flukt. Det var eit brutalt samfunn. Dette ser me tydeleg både i samband med Jesu fødsel og ved døden på korset.

Eg tenker at teksten viser oss kor langt Gud var villig til å gå då han blei menneske. Jesus levde aldri eit beskytta liv, i menneskeleg forstand. Eg skal koma tilbake til kva det kan bety for Jesustrua i vår tid. Men først litt om teksten og om den koptiske (egyptiske) kyrkja si bruk av denne historia.

Her er bibelteksten:

Då dei (vismennene) var farne, synte Herrens engel seg for Josef i ein draum og sa: «Stå opp, ta barnet og mora med deg og røm til Egypt, og bli der til eg seier frå! For Herodes kjem til å leita etter barnet og vil drepa det.» Han stod opp, tok barnet og mora og drog til Egypt same natta. Der vart han verande til Herodes døydde. Slik skulle det oppfyllast, det Herren har tala gjennom profeten: Frå Egypt kalla eg son min. 

Bildet viser ei vanleg koptisk gjengjeving av dette motivet. Josef går, Maria sit med barnet på eit esel, dei går langs Nilen og i bakgrunnen ligg det nokre pyramidar.

Uttrykket Frå Egypt kalla eg son min, som evangelisten Matteus har henta frå profeten Hosea i GT, er naturleg nok eit populært bibelvers blant dei kristne i Egypt. Dei legg stor vekt på at Jesus var i Egypt som barn. Hos Hosea er dette eigentleg ikkje ein profeti, men eit uttrykk for Guds kjærleik til Israelsfolket med tilvising til exodus, Israels utferd frå Egypt: Då Israel var ung, fekk eg han kjær, frå Egypt kalla eg son min (Hos 11,1). Matteus let orda vera ein profeti som blei oppfylt då Jesus måtte flykta til Egypt.

Samtidig ligg det mange andre interessante bibelske samanhengar i teksten, blant anna tankegangen om Jesus som den nye Moses; begge måtte som små reddast frå massedrap av barn. Dessutan var Egypt kjent som tilfluktsstad frå mange periodar i Israels historie (f. eks. 1 Kong 11,40; 2 Kong 25,26; Jer 26,21 og 43,1-7).

Teksten seier ikkje noko om kor lenge den heilage familie var i Egypt, heller ikkje noko om kvar i Egypt dei søkte tilflukt. Men her har det vakse fram ein rik tradisjon blant egyptiske kristne. Tradisjonen fortel at dei var i Egypt i tre år og seks månadar, vidare at dei reiste rundt i Nildeltaet og opp til Øvre Egypt. Delar av turen gjekk i båt på Nilen. Det finst mange forteljingar om underfulle ting som skjedde på reisa deira rundt i landet. Desse forteljingane blir knytt til spesielle stadar, som dermed har blitt heilage og utgangspunkt for pilegrimstradisjonar. I notatet Theophilus Openberring skriv eg om nokre av kjeldene for desse koptiske tradisjonane.

Dei koptiske kristne er den største kristne minoriteten i Midt-Austen. Dei lever i ein vanskeleg situasjon og fortener vår omsorg og forbøn.

Men teksten taler til oss som lever i vesten, på fleire måtar. Eg vil peika på dette:

Koss kan Josef ha hatt det då han vakna? Kan smerta hans seia oss noko om den uro og angst som mange menneske ber på i vår tid? Josef er ein av oss. Det er mange som kjenner livet krevjande og som ikkje anar koss dei neste dagane vil bli. Mange er svært usikre på framtida og ser ikkje vegen ein skal gå. Me menneske er sårbare. Denne jula har dette blitt ekstra tydeleg gjennom dødsfallet som har berørt svært mange i landet vårt.

Dessutan: Me kjem ikkje utanom at teksten utfordrar oss i forhold til flyktningesituasjonen i verda i dag. Dette er ikkje eit enkelt tema, men me skal ikkje gløyma, verken i vår refleksjon eller praksis, at Josef og Maria måtte flykta med barnet sitt. Det var folk som ville Jesus til livs. Han måtte reddast frå ein vond makthavar. Og då Jesus blei vaksen, forkynte han eit sterkt bodskap om nestekjærleik. Skal me ta Jesus på alvor, kan me ikkje stilla oss likegyldige til lidinga i verda, same kva form lidinga måtte ha.

Relatert på bloggen: Flukta til Egypt der eg skriv meir om den koptiske tradisjonen.

Dette notatet blei først skrive i 2013. Eg har i 2019 bearbeidd det i samband med at bibelteksten om flukta til Egypt er preiketekst på romjulssøndagen i år.

Gjetaren frå Betlehemsmarkene

Preike på familiegudstenestene i Hinna kirke 24.12.2019

Hei! Nå e eg hjemma igjen. Godt å komma hjem! Nå har eg vore ude på nattevakt og passa på sauene for bøndene i Betlehem. Kan tru eg har opplevd møje! Nå ska dokker få høyra.

Eg va samen med dei andre gjetarane ute ved grottene på Betlehemsmarkene. Det e ein fin plass å vera om nåttå. Me kan ha sauene inne i grottene. Då e dei trygge for rovdyr. Og så kan me sitta rundt bålet rett utfor opningå. Då har me full kontroll.

Det vil sei, i nått følte eg ikkje me hadde full kontroll! For då opplevde me ting så ingen av oss hadde opplevd før. Midt på nåttå kom det eit stort lys på himmelen. Me blei veldig redde. Men så kom det ein stemme ut av lyset så sa at me ikkje skulle vera redde. Itte kvert såg me ein engel i det enorme lyset. Ja, eg har alltid trudd på englar, men eg har ikkje visst koss dei såg ut. Og eg veit faktisk ikkje om eg greier å forklara det nå heller! Det var så enormt sterkt lys så kom frå han. Me blei blenda. Men han snakka te oss. Sånn at me kunne forstå det!

Eg kan det heilt utenat, det han sa. Me var jo fleire så høyrde det, og ittepå har me gjentatt og gjentatt engelen sine ord for folk inne i Betlehem. Nå kan eg seia det te dokker. Engelen sa:

Ver ikkje redde! Eg forkynne dokker ei stor glede, ei glede for heile folket: I dag e det født dokker ein frelsar i Davids by; han e Messias, Herren. Og dette skal dokker ha til tegn: Dokker skal finna eit barn som e svøpt og ligg i ei krybbe.

Tenk det! Messias, Herren! Me har jo alltid visst at Messias skulle komma frå Betlehem, for det har profeten Mika sagt. Og det sjølv om Betlehem bare e ein liten landsby. Eg tror det e han, Messias, som e født nå!

Om eg har sett han? Ja, du kan vera trygg!

Men først kom det eit heilt englekor og sang. Dei sang om ære te Gud! Og om at Gud e glad i oss menneske! Det var så fint!

Då englekoret forsvant opp te himmelen, sa me te kvarandre: «La oss gå inn te Betlehem for å sjå dette så har hendt, det så Gud har fortalt oss.» Så då tok me altså sauene med oss og ville finna ungen.

Me var egentlig ganske usikre då me gjorde det. Ville me bli tatt godt imot? Me luktar jo akkurat så de dyrå me passar på. Og me e ganske fattige. Kanskje foreldrå te den ungen så engelen snakka om, var rike? Kanskje budde dei i det finaste huset i Betlehem?

Det e jo merkeleg, dette. For sjøl om folk ser litt ned på oss gjetarar, så e eg egentlig stolt av å vera gjetar! Eg tenker på at kong David var gjetar her i Betlehem då han var ung. Før han blei valgt ut te å vera konge. Og eg syng ofte dei flotte salmane han har laga. Eg liker spesielt ein der han kallar Gud for gjetaren sin. «Herren er min hyrde». Når eg tenker på dette, blir eg ganske stolt inni meg, sjølv om det ikkje ser ut som om folkå i Betlehem forstår dette.

Men sjølv om me ikkje visste koss me ville bli mottatt, våga me oss te Betlehem på grunn av tegnet som engelen hadde gitt oss. Det var liksom te oss! Me e jo vant med å pakka nyfødte inn i teppe. Og krybber kan me alt om! Me leita oss fram, og jammen fant me ungen. Alt var akkurat sånn så engelen hadde sagt. Og Maria og Josef, ja for det var det dei heitte, var heilt greie. Dei tok godt i mot oss. Og det var mange andre folk der òg. Me fekk høyra at barnet låg i krybbå fordi det ikkje hadde vore plass någen annan plass. Det er så møje folk i Betlehem for tidå, på grunn av det der manntalet. Maria og Josef hadde faktisk kome heilt frå Nasaret i Galilea.

Det viste seg at eg kjenner dei så eig krybbå. Det e folk eg har truffe mange ganger. Og dei likte godt å ta imot gjestar og gjorde alt dei kunne for Jesus og foreldrå hans. Eg trur kanskje at Maria og Josef e i slekt med dei. Josef hadde i alle fall familien sin her i Betlehem, sa han.

Me fortalde det engelen hadde sagt om ungen. Alle som høyrde på, var veldig interesserte. Dei undra seg over det me sa. Spesielt Maria ville høyra absolutt alt. Me måtte seia det om igjen og om igjen. For me hadde jo på ein måte fått fasiten, me hadde fått vita kem ungen i krybbå eigentleg e.

I dag e det født dokker ein frelsar i Davids by; han e Messias, Herren.

Veit dokker kva eg trur? Eg trur at Gud har kome inn i vår verden. Eg trur at det e sant, det engelen sa om Jesus. At han e Messias, ein frelsarkonge, han så Gud har lovt oss for lenge siå. Det stemmar jo at han skulle bli født her i Betlehem. Og det stemmar med det profetane har sagt, det me høyrer om i synagogen. Og nå kom altså ein Herrens engel og sa dette te oss. Tenk, Gud har kome inn i vår verden!

Englekoret sang om at Gud elskar oss menneske. Dei gav Gud ære! Det vil eg òg gjera! Når engelen kalla Jesus for ein frelsar, så betyr vel det at Gud har gjort alt så e nødvendig for oss gjennom dette barnet?

Dette e någe eg treng i mitt liv! Eg e jo ein heilt vanlig mann. Eg strever med mitt, og har både gode og vanskelege dagar. Men nå har eg fått ei ny tru på Gud på grunn av det som har skjedd. Og eg trur at Jesus er frelsaren. Tenk, han kom te oss vanlege menneske!

Eg får lyst til å seia: Ære! Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet.

Om Jesu fødsel

Adventsblogg 23. desember

Stjerna i Fødselsgrotta
Stjerna som markerer Jesu fødestad i grotta under Fødselskyrkja. Foto: Arne Berge 2005

Eg syns det er vanskeleg å tru at Josef og Maria blei avviste då dei kom til Betlehem og at dei måtte klara seg sjølv då Jesus blei født. Kven ville avvist ei høggravid ung dame? Og dette er bare eitt av fleire kritiske punkt i ei tradisjonell forståing av juleevangeliet!

Dette har eg tenkt mykje på dei siste åra. Både fordi eg er prest med forkynnaransvar i julehøgtida og fordi eg har reist ofte til Betlehem og har opplevd staden mange gonger.

Det er mykje me ikkje veit om Jesu fødsel. Det er jo veldig lenge sidan det skjedde. Samtidig har me to kjeldeskrift frå det første hundreåret og dei gir ein del truverdig informasjon. Eg trur at det dei seier, passar inn i den lokale kulturen. Problemet er bare at me har mange lag med forestillingar som ikkje kjem frå Bibelen. Noko av dette kjem frå Jakobs protevangelium. Desse forestillingane kan vera koselege og hyggelege, men dei gjer at forteljinga om Jesu fødsel lett får eit legendarisk preg over seg. Kanskje mange rett og slett trur juleevangeliet er eit eventyr?

Sjølv om eg er veldig glad i julekrybber og barn som opptrer med julemusikalar og liknande, trur eg me med fordel kan sjå med nye og friske auge på bibelforteljnga. Det bør vera relativt enkelt å ta bort verten i «herberget» i Betlehem. Han er ikkje bibelsk. Men kanskje me bør gå meir drastisk til verks? Eg veit ikkje, for eg er ikkje ferdig tenkt omkring dette.

Eg har dei seinare åra lese Kenneth E. Bailey si tolking av fødselsforteljinga i boka Jesus Through Middle Eastern Eyes. Det har vore inspirerande. Han skriv som ei innleiing til det aktuelle kapitlet:

A diamond ring is admired and worn with pride, but with the passing of time, it needs to be taken to a jeweler to be cleaned to restore its original brilliance. The more the ring is worn, the greater the need for occasional cleaning. The more familiar we are with a biblical story, the more difficult it is to view it outside of the way it has always been understood. And the longer imprecision in the tradition remains unchallenged, the deeper it becomes embedded in Christian consciousness. The birth story of Jesus is such a story.

Eg trur faktisk at Jesus blei født i eit hus, hos slektningar av Josef. Kanskje i ei grotte i tilknyting til huset, eller kanskje i ein nedre del av hovudrommet, der familien hadde dyra sine om natta. Eg trur det var mange folk i huset. Gjesterommet var allereie fullt. Ja, for i Betlehem som elles i Midt-Austen, er og var gjestfridom høgt verdsett. Husa hadde to rom; eit hovudrom der menneske og dyr levde saman, og eit gjesterom. Slike hus var visstnok i enkelte tilfelle i bruk i området fram til for mindre enn 100 år sidan.

Her er eit forsøk på å gjenfortelja Lukas si forteljing om fødselen med ei slik fargelegging:

Det hadde vore heilt naturleg at Maria blei med Josef til Betlehem då han drog dit for å skriva seg i manntalet. Men det blei ei krevjande reise sidan ho snart skulle føda. Dei blei heldigvis tatt godt imot av Josef si slekt i byen. Slektningane viste stor omsorg for henne i den situasjonen ho var, og ho var veldig takknemlig. Det hadde ikkje vore plass til dei i det overfylte gjesterommet, men dei fekk bu saman med husfolket i det vanlege opphaldsrommet.

Barnet blei født mens dei var i Betlehem. Alle mennene blei sendt på dør, og ho fekk god hjelp av kvinnene i huset. Då guten var født, sveipte ho han på tradisjonelt vis. Ho fann ei varm seng til han i ei krybbe i den delen av rommet der dyra heldt til om natta. Og den natta fekk dei besøk av ein gjetarflokk frå markene utanfor byen. Gjetarane hadde sett englar og fått høyra om barnet! Éin engel hadde sagt at dette barnet var Messias. Og ein heil himmelhær av englar hadde sunge lovsong: «Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda blant menneske Gud har glede i!»

Alle som høyrde på, undra seg over det gjetarane fortalde. Men Maria gøymde alt dette i hjartet sitt og grunda på det.

(fritt etter Lukas 2,1-20)

Det greske ordet katalyma som før blei omsett herberge, blir nå omsett husrom. Eg tenker dette er ei god omsetjing som kan opna for ulike tolkingar. Men det er også slik at ordet faktisk kunne vore omsett gjesterom. Lukas brukar det slik i 22,11. Og han brukar eit anna ord når han skriv om herberget i forteljinga om den miskunnsame samaritanen (10,34).

For så lenge sidan som i 2006, skreiv eg om slike tema her på bloggen i notatet Krubba i juleevangeliet. Då hadde eg ikkje lese Bailey, men aktuelle delar av Raymond E. Browns store kommentar The Birth of the Messiah. Begge desse bøkene gir meg mykje stoff til forståing av forholda rundt Jesu fødsel.

Forventninga sin adventssøndag

Adventsblogg 8. desember

Her er ein kortversjon av preika eg hadde i dag på 2. søndag i adventstida i Hillevåg kirke.

Det står skrive i Evangeliet etter Johannes:

1 Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2 I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3 Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4 Og dit eg går, veit de vegen. (Joh 14,1-4)

Advent

Advent handlar om at Jesus kjem til oss. Han kom som broren vår då han blei født i Betlehem. Han kjem til oss i dag. Han skal ein gong koma igjen så me kan vera der han er. Andre søndag i adventstida blir kalla forventninga sin adventssøndag. Det dreier seg om forventningar til Jesu kome ut frå alle desse tre perspektiva. Mange av oss har forventningar til jula som ligg framfor oss. Men 2. søndag i adventstida handlar eigentleg meir om forventningar knytt til Jesu nærvær, nå og i det evige livet.

Tru som tillit

Dagens tekst taler til meg om tru som tillit. «Tru på Gud og tru på meg!» sa Jesus. Avsnittet er henta frå ein situasjon der Jesu næraste venner var prega av uro og redsel. Så begynner Jesus å tala om tru som tillit. Det er som han seier til dei, så sterkt han kan: Dokker kan stola på meg!

I min Fars hus er det mange rom

Jesus teiknar eit varmt og godt bilde for oss: Det er eit Farshus som ventar. Det er målet for livet. Dette er ein av dei bibeltekstane der det evige Guds rike blir teikna som ein bolig. Eit hus. Og her står det at Fars hus har mange rom.

Bildet fortel oss om ein stad med plass for alle Guds barn. Der er det rikeleg med plass. Der treng ingen stå utanfor. Dette er ein tekst som opnar dører, ikkje ein tekst som lukkar dører.  Jesus gir oss opne rom, han fortel om ein romslighet hos Gud. NT-forskaren Hans Kvalbein sa ein gong i eit avisintervju om denne teksten: ”Det blir Guds store gjestfrihet som står igjen som budskapet i det Jesus sier.” (VL 19.04.2002)

Eg har lese at det greske ordet som betyr bolig eller rom (monæ), har betydningsnyansar i retning eit herberge, ein vegkro og ein kvilestad for påfyll, altså ein midlertidig bolig. Men evangelisten sprenger grensene for kva ordet kan bety. Her betyr det ikkje ein midlertidig bolig, men ein bolig for varig opphald! Dette greske ordet er faktisk bare brukt to gonger i heile NT, og begge gongene er i dette kapitlet i Johannesevangeliet. Presten Sjur Isaksen har peika på at i vår tekst (vers 2) blir det brukt om ein bevegelse nedanfrå og opp, om å flytta inn i ein varig bolig i Guds nærhet. Litt seinare i kapitlet, i vers 23, blir ordet brukt om den motsette bevegelsen; om at Gud kjem ned og tar varig bolig hos menneske som elskar han. Bildet framhever i begge tilfelle tryggleiken i det varige og fullkomne fellesskapet med Jesus.

Uro

Jesu ord om at han skal koma og henta oss så me skal vera der han er, har gitt håp og trøyst til mange menneske, både i møte med ein krevjande kvardag og i møte med døden. Orda var opprinneleg tala inn i ein vanskeleg situasjon for disiplane. Dei kjente på stor uro for kva påskedagane i Jerusalem skulle føra til. Og Jesus seier med ettertrykk til dei: Lat ikkje hjartet dykkar uroast!

I bokmålsomsetjinga har Bibelselskapet vald ei litt anna vinkling (her må eg i parentes bemerka at i Hillevåg kirke las eg bibelteksten på bokmål). Her står det: La ikke hjertet bli grepet av angst. Eg trur ordet angst gjennom bokmålsomsetjinga har fått for stor vekt i denne samanhengen. Eg forstår grunnteksten som denne taler meir om forvirring og uro. Me skal huska at angst er eit sterkt ord medisinsk sett, og sånn sett eit ord me gjerne kan vera forsiktige med å bruka. Eg som ikkje sjølv har kjent på angst, forstår i alle høve ikkje djupna i dette. Men uro og redsel i ulike situasjonar, det er ein allmen-menneskeleg erfaring. Me kan jo også merka oss den verkeleg gamle bokmålsomsetjinga, den klassiske omsetjinga frå 1930. Her stod det: «Eders hjerte forferdes ikke!» Uansett kva ord me brukar på den indre uroen, – Jesus vil gje tryggleik og livsmot til oss, midt i kvardagen vår. Og han er Frelsaren som faktisk har opna huset med dei mange romma for oss.

Han vil visa veg

Jesus opnar rom, han lukkar dei ikkje. Han snakkar om eit hus med mange rom og god plass. Samtidig fortel han at han sjølv vil vera den trygge vegvisaren fram til dette huset og denne gode plassen. Å tru er å vera undervegs saman med han, i tillit til han. Og der han er, er det godt å vera.

Jesus lar oss ikkje leita oss gjennom livet i blinde. Han går framføre og viser veg. Han har gått opp kursen i førevegen. Det er nok mange andre òg som kan læra oss noko om å leva eit godt liv. Men Jesus har alltid meir å gje enn andre me kan lytta til og følgja. Det er fordi han er Guds Son, den fullkomne, og samtidig tenaren som kjenner vår menneskelege verd fullt ut. Like etter det som er vår tekst i dag, seier han dei kjente orda: Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg.

I kristen tru blir målet i nokre samanhengar kalla ”ein evig heim”. Det er eit spanande uttrykk. Det seier oss at å nå fram til det evige liv hos Gud er å koma til ein fullkomen og god heim. Ein bolig med mange rom. Opne rom. Trygge rom. Her er det plass for deg! I dag på forventninga sin adventssøndag blir me minna om å ha forventningar til Jesus. Han er nær oss kvar dag i livet. Eg er med dokker alle dagar så lenge verda står, sa han. Og han vil også vera nær oss i det evige livet, i Fars hus med mange rom.

Paulus på Areopagos

Notat til Apg 17,22-34, tekst på Treeiningssøndag 16. juni 2019

Areopagos i Athen, sett frå Akropolis. Foto: Arne Berge

Paulus besøkte Athen ca år 50. Bildet viser folk på Areopagoshøgda, ei fjellklippe som tradisjonelt blir knytt til Paulus sin tale i byen. Talen er gjengitt i Apostelgjerningane kap 17, og denne interessante bibelteksten er preiketekst i norske kyrkjer søndag 16. juni 2019.

16 Medan Paulus venta på dei i Aten, vart han opprørt då han såg at byen var overfylt med gudebilete. 17 I synagogen hadde han samtalar med jødane og med dei som dyrka Gud, og på torget tala han kvar dag med dei han møtte. 18 Nokre epikureiske og stoiske filosofar gav seg i ordskifte med han, og somme sa: «Kva kan han vel meina, denne pratmakaren?» Andre sa: «Han er visst ein som forkynner framande gudar.» Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstoda. 19 Så tok dei han med seg og førte han til Areopagos og sa: «Kan vi få vita kva slags ny lære du kjem med? 20 For det er underlege ting du lèt oss få høyra. Difor vil vi gjerne vita kva dette er for noko.» 21 For verken atenarane sjølve eller utlendingane som bur der, bruker tida si til anna enn å fortelja og spørja nytt.

    22 Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:
«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse.
23 For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24 Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25 og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26 Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira.27 Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss.28 For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29 Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30 Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31 For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.»
32 Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33 Så gjekk Paulus frå dei. 34 Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.

I tillegg til denne bibelteksten (dvs vers 22-34 i teksten over), blir det søndag 16. juni lese frå profeten Jesaia og frå Lukasevangeliet:

  • Leseteksten frå Jes 6,1-8 handlar om då Herren kalla Jesaia til profet. Det skjedde gjennom eit syn i tempelet. Jesaia fekk blant anna sjå og høyra serafane som ropa til kvarandre at Herren Sebaot er heilag og at heile jorda er full av hans herlegdom. Dette ropet gjentar me framleis i nattverd-liturgien i kyrkja, – i lovsongen Sanctus.
  • Evangelieteksten frå Luk 24,45-48 kan me kalla Lukas sin versjon av misjonsbefalinga. Den oppstadne Jesus opna forstanden til disiplane så dei kunne sjå samanhengen mellom Skrifta (GT) og det som hadde skjedd med han i påsken. Disiplane blei kalla til å vera vitne for alle folkeslag.

Begge desse lesetekstane har eit universelt sikte; heile jorda (Jes 6) og alle folkeslag (Luk 24). Og dette blir altså denne søndagen «toppa» ved at Paulus sin tale i Athen er preiketekst. Talen er eit viktig eksempel på Paulus si forkynning blant ikkje-jødar.

Møtet med Athen

Viss du kjem til Athen i dag, kan du ikkje unngå å bli fascinert av Akropolis, eit fjellplatå midt i sentrum med fleire imponerande og relativt godt bevarte tempel. Desse templa var allereie 400 år gamle då Paulus kom til byen og blei verande der for å venta på medarbeidarane sine.

Når eg kjem til Athen, er eg først og fremst ein kulturinteressert turist. Eg lar meg fascinera og imponera. Eg studerer templa og andre bygningar og ser på dette som kunst og kultur. Og for meg er det heilt ok å sjå slik på dette. Men eg merkar meg at Paulus reagerte på ein heilt annan måte. Han blei opprørt då han såg at byen var overfylt med gudebilete (vers 16).

Athen var ein viktig og mektig by då templa blei bygd på 400-talet f.Kr. Byen var mindre viktig på Paulus si tid. Då var det Korint som var den raskt veksande storbyen med handel og internasjonale kontaktar rundt i Romarriket. Og Paulus sin misjonsstrategi gjorde derfor at han satsa meir på Korint enn Athen. Men Athen var likevel viktig, på den måten at her levde den greske filosofiske tradisjonen i beste velgåande. Og Lukas har i Apg 17 heldigvis gitt oss del i møtet mellom Paulus og denne tradisjonen som har vore så sentral i vår europeiske kultur.

Paulus nytta ventetida i byen til å samtala med folk i det jødiske miljøet i synagogen og blant filosofisk interesserte athenarar på torget (vers 17), der også Areopagosrådet hadde sine samlingar. I ulike samanhengar forkynte han evangeliet om Jesus og oppstoda (vers 18).

Teksten viser at Paulus ikkje skamma seg over evangeliet, heller ikkje i Athen! I breva sine la han vekt på at evangeliet er for jødar og grekarar. Det er ei Guds kraft til frelse for kvar den som trur, også for grekarar (Rom 1,16). Og i møte med den greske kulturen, seier han også at evangeliet er Guds visdom, både for jødar og grekarar (1 kor 1,24).

Det finst mange gode bøker om Paulus si verksemd i Hellas. Eg vil spesielt anbefala denne: Sandvei/Baasland/Sandnes: I Paulus ́ fotspor. Bibel- og kulturguide til Hellas. Verbum forlag 2008.

Talen for Areopagosrådet

Det er vanleg å plassera Paulus sin tale på Areopagoshøgda. Her er det god utsikt opp på Akropolis og ned på torget og byen. Det er likevel ikkje sikkert kva Lukas meiner når han i vers 19 skriv at Paulus blei ført til Areopagos; det kan forstås både geografisk (om høgda) og juridisk (om rådet med samlingsplass på torget). Uansett om talen blei halden på høgda eller på torget, er dette innrykksfulle område under det imponerande Akropolis.

Heilt tilbake til oldkyrkja har det blitt peika på at Paulus, då han blei ført fram for Areopagosrådet, kom i ein situasjon som kan samanliknast med den viktige filosofen Sokrates som levde i Athen på 400-talet f. Kr. Han måtte også forsvara seg, blant anna for å koma med ei ny lære.

Det er Lukas som har formulert talen slik den er gjengitt i Apostelgjerningane. Han viser oss koss Paulus forkynte i ein slik situasjon. Om ikkje dette er eit direkte referat av Paulus si forkynning, er det naturleg å omtala talen som Paulus sine ord. Innhaldet i talen har også klare parallellar i Paulus sine brev:

I Rom 1,20-23 skriver han om Gud som skaper og kritiserer avgudsdyrkelsen. I 1 Tess 1,9-10 gir han et glimt av en grunnleggende forkynnelse for hedninger. Her nevnes omvendelse fra avgudene (jfr Apg 17,29-30), den kommende dom (jfr Apg 17,31a), Jesu oppstandelse (jfr Apg 17,31b). (I Paulus ́ fotspor, side 128).

I Athen blei Paulus utfordra til å seia meir om kva han var så opptatt av. Og den anledninga brukte han på ein glimrande måte. Paulus forkynte her til heidningar. Dette er ikkje tale til jødar eller til dei som dyrka Gud (vers 17). Derfor tok han ikkje utgangspunkt i GT og forkynte Jesus inn i den profetiske samanhengen, slik han gjorde andre stadar. Nei, her tok han utgangspunkt i tankegangen og religiøsiteten som var aktuell for tilhøyrarane, og det var den greske litteraturen og gudeverda. Lukas omtaler tilsvarande forkynning i Lystra (Apg 14).

Innhaldet i teksten

  • Vers 22 f: Ei innleiing som var godt eigna til å skapa interesse hos tilhøyrarane. Dette blei dei nok nysgjerrige på!
  • Vers 24 ff: Paulus forkynner Gud som skapar, og det grunnleggjande skillet mellom skapar og skapning. Han legg også vekt på at skaparen har omsorg for skaparverket og gjev liv og ande til alt. Han har altså eit grunnleggande bibelsk perspektiv, sjølv om han ikkje argumenterer ut frå Skrifta. Han peiker på at Gud ikkje bur i noko tempel, same kor flotte dei er (jfr utsikta opp til Akropolis). Dette svarer til Salomo si bøn ved tempelvigslinga i 1 Kong 8,27 ff. Sjå òg samanhengen med Jes 42,5 og 66,1. Han legg vidare vekt på at skaparen har vist omsorg for skaparverket ved setja inn ordningar og grenser for menneska. Her er det bibelsk bakgrunn å finna i 1 Mos 10,32; 11,9 og 5 Mos 32,8.
  • Vers 27 ff: Skaparen sette ordningar i skaparverket med hensikt: at menneska skulle søka Gud. Og Paulus forkynner at Gud ikkje er langt borte frå ein einaste av oss. I det følgjande brukar Paulus greske referansar for å få fram poenga sine. Han brukar uttrykk frå diktarane Aratos og Kleantes frå tredje hundreåret f. Kr. «Med disse sitatene sier Paulus at menneskene er Guds skapning, og at det er Gud som holder dem oppe. Derfor bør menneskene også vise Gud ære. Det gjøres ikke ved å tilbe avgudsbilder laget av mennesker.» (I Paulus ́ fotspor, side 128).
  • Vers 30 f: På bakgrunn av det han har sagt om forholdet mellom skaparen og menneska, forkynner han her omvending, Jesus («ein mann») og ikkje minst Jesu oppstode. Dette med oppstoda må ha vore sentralt for Paulus, det er også nemnt i avslutninga av vers 18, og han har nok begge stadar utfalda dette meir enn det Lukas refererer.
  • Vers 32 ff handlar om det som skjedde etter talen: Orda om Jesu oppstode vekte ulike reaksjonar. Nokre spotta, andre ville høyra meir. Me høyrer ikkje om nokon forsamling i Athen i ettertid, men det det blir sagt at det var nokre som kom til tru på Jesus. To av desse er namngitte: For det første Dionysios frå Areopagosrådet, altså ein leiande person. Kyrkjehistorikaren Eusebios formidlar på 300-talet ein tradisjon om at Dionysios blei den første biskopen i Athen. Vidare kom kvinna Damaris til tru. Ho var neppe til stades då Paulus talte for rådet, som truleg bare bestod av menn. Det viser at trua spreidde seg i byen. Dette viser også uttrykket «og nokre andre» i avslutninga på vers 34: ein stille og forsiktig omtale av resultata av Paulus si verksemd, men likevel tydeleg på at verksemda bar frukt.

Eg tar også med noko som Per Eriksen har skrive om teksten (Vårt Land 14.10.2005):

Av flere grunner har Paulus» tale på Areopagos blitt stående som et eksempel til inspirasjon og etterfølgelse. Det første er at Paulus våget å møte sin samtids lærde på åpen mark. Det andre er hans vilje til å komme sine tilhørere i møte. Paulus kjente både deres religiøsitet og deres filosofi. Det tredje er hans uredde forkynnelse av evangeliet. Paulus lot det ikke være med et vagt kåseri om det guddommelige, han forkynte den oppstandne Jesus.

Så skal kanskje vi også våge å vandre på torgene, snakke med folk på kafeene, prøve å forstå deres tro og tenkning, lese deres diktere, se filmene, gå i teateret og på fotballkampene. Noen ganger vil vi kanskje rystes, andre ganger finne åpninger for evangeliet. Det vil være noen som trekker på skuldrene og noen som ler. Men kanskje finnes det fortsatt en og annen Dionysos og Damaris som blir kjent med en ukjent gud. Hvis du bare er der.

Forslag til preikedisposisjon:

  1. Fortelja om Paulus i Athen, om templa på Akropolis og om utfordringa Paulus fekk til å tala for Areopagosrådet.
  2. Gjengje delar av hovudinnhaldet i Paulus sin tale.
  3. Paulus talte ut frå tilhøyrarane sin kultur og tankegang. Utfordinga til oss er å møta vår tids kultur og tankegang med frimod og å forkynna Jesus inn i denne samanhengen.

Dette er ei bearbeidd utgåve av det har skrive til denne søndagen på Israelsmisjonens prekenverksted (2019). Delar av notatet bygger på eit tidlegare notat på bloggen (2005).

Gå i fred. Ten Herren med glede. Kvil i hans nåde

Preike i konfirmasjon i Hinna kirke 4. og 5. mai 2019

Preike i konfirmasjon i Hinna kirke 4. og 5. mai 2019

Konf 2019 tullebilde 2 red
Hinnakonfirmantane 2019, tullebilde. Foto: Studio Hjelm

I Hinna kirke avsluttar me gudstenestene med utsendingsorda «Gå i fred. Tjen Herren med glede. Hvil i hans nåde.» Dette brukte eg som disposisjon for preika i konfirmasjons-gudstenestene denne helga (4. og 5. mai 2019 / 3. søndag i påsketida). Her er manuset:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.»
Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. 40 Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist. (Mark 6,30-44)

Slik lyder det hellige evangelium.

Gå i fred

Fred vere med deg! Desse ordå komme´ frå Jesus. I dag får du som er konfirmant, høyra ordå om fred sagt saman med namnet ditt.

Fred er eit flott ord. Men kva betyr det? Eg vil seia at det betyr meir enn å få «vera i fred». Det betyr kanskje heller å «leva i fred» med dei me har rundt oss. Det har altså någe med relasjonar å gjera. Någen vil òg seia at det har med heilhet og velvere å gjera.

Eg trur at Jesus vil gje oss det me kan kalla Guds fred. Gud vil det beste for oss. Bibelen fortel oss at han elskar oss. Det mest kjente bibelverset om Guds kjærlighet, har me snakka om mange gonger på samlingane våre. Det er det som blir kalla «Den lille Bibel»:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Guds gåver til oss er verdifulle. Større enn någe aent me kan få. Det å gå i fred,  – og å leva i fred, – seier oss någe om det som er mest verdifullt. Men det seier oss òg någe om det sårbare menneskelivet. For det er ikkje opplagt at me kjenner på denne freden i livet vårt. Livet er ikkje bare enkelt. Og me kan alle, i større eller mindre grad, kjenna på uro og savn når livet ikkje blei sånn me hadde håpt.

Bibelteksten sa at Jesus fekk «inderlig medfølelse» med dei som var komne for å høyra på han.

Jesus fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.

Livet deira var ikkje enkelt. Det var sjukdom og aen nød, og sjølvsagt ikkje någe helsevesen sånn me er vant med. Dessutan var det eit hardt og tøft samfunn. Folk var fattige og levde under romersk okkupasjon. Midt i denne virkeligheten kom Jesus og viste ein ekte medfølelse. Han kom med Guds kjærlighet til desse menneskene.

Med eit moderne ord kallar me dette for empati, det vil seia evnen til å setta seg inn i koss andre menneske har det. Jesus har slik empati. Han viste omsorg og ville gje dei det beste.

Når det står at han underviste dei om mange ting, veit me sjølvsagt ikkje kva han snakka om akkurat då. Men eg trur det handla om Guds kjærlighet og om hans tilgivelse. For me veit at Jesus ofte snakka med folk om at Gud ville gje menneskene frelse og fred, midt i det tøffe livet dei levde. «Kom til meg, alle dokker som strevar, og eg vil gje dokker kvile» sa han.

Når eg seier at eg trur på Jesus, handlar det ikkje om historie og gamle dagar. Nei, det handlar om vår tid, her på Hinna. Det handlar om mitt og ditt liv. Det betyr at han møter oss i dag, med den same freden og kjærligheten som me les om i Det nye testamentet.

Truå på Jesus gjer at me kan leva i fred med Gud og i fred med våre medmenneske. Midt i kvardagen som ofte kan vera tøff og krevande.

Når eg seier «å leva i fred med Gud», tenker eg på at me kan ta imot hans kjærlighet og tilgivelse. Dette er någe me treng alle saman.

Når eg seier «å leva i fred med vår medmenneske», tenker eg på at me kan la den kjærligheten og tilgivelsen me sjølve har møtt hos Gud, prega oss i møte med andre menneske.

Ten Herren med glede

Bibelteksten handla òg om at Jesus gjorde eit under. Eit merkeleg under. Dei hadde bare litt mat, fem brød og to fiskar, men då Jesus velsigna denne maten blei det, utruleg nok, rikeleg til mange tusen menneske. Dette er eit under me ikkje kan forstå. Og det er jo det som gjer det til eit under.

I dag har eg lyst til å seia någe om det at Jesus brukte vennene sine, då han gjorde dette underet. Han ville at dei skulle tena han med glede.

«Dokker skal gje dei mat!» sa Jesus. Kanskje dette er eit hint om at Jesus hadde god humoristisk sans? Kanskje han smilte godt då han sa det? Dei hadde jo bare fem brød og to fiskar, – og det var tusenvis av sultne menneske!

Kanskje det. Men først og fremst viser dette oss at Jesus kallar til å ta ansvar. Han vil at me skal ta ansvar for kvarandre og for alt det Gud har skapt. «Dokker skal gje dei mat!» sa Jesus. Derfor har alltid ordå «å dela» og «å tjena» vore viktige ord i vår kristne tru. Me kunne gjerne seia å tjena med glede.

Eg lurer forresten på når det var disiplane oppdaga at det hadde skjedd eit under med dei fem brøda og dei to fiskane …

Var det då Jesus løfta blikket og ba takkebøn? Var det då han braut brødene i små stykke? Var det då dei fekk maten av Jesus og begynte å dela ut? Eller var det då dei såg overskuddet etter at alle hadde spist seg mette?

Jesus vil at me skal dela og gje vidare av det som me har fått. Det er slett ikkje sikkert at me oppdagar undervegs kva våre ord og handlingar betyr for andre. Men du kan vera trygg på at ordå dine og dei gode gjerningane dine kan bety någe flott og positivt for dei du har rundt deg.

Kvil i hans nåde

Her i Hinna kirke avsluttar me alltid gudstenestene med utsendinga «Gå i fred. Tjen Herren med glede. Hvil i hans nåde.»

Å kvila er ei viktig side ved det å tru! Bibelteksten viser oss at Jesus ville at vennene hans skulle få samla krefter i ein travel kvardag:

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.

Det står at disiplane, eller apostlane som dei blir kalla her, kom til Jesus og var opptatt av alt det dei hadde gjort. Kanskje dei var stolte over det dei hadde prestert? Eller kanskje dei først og fremst var slitne? Det kan sikkert forstås på fleire måtar. Men Jesus var uansett mest opptatt av koss dei hadde det. Han ville at dei skulle få ro. Han sa til dei: «Kom med meg til eit øde sted kor me kan vera aleine, og kvil dokker litt!»

Det er ikkje sikkert at alle her drømme’ om å få komma til «eit øde sted». Men å kvila og samla krefter, det trur eg alle opplever godt. Og eg håper at dokker konfirmantar har opplevd kjerkå som et sånt fristed, der det er godt å vera. Her møter me han som vil gje oss kvile.

For me lever i eit krevande samfunn. Det skjer møje rundt oss og det er mange som stiller krav. Det gjeld både for ungdom og voksne. Og me er jo så forskjellige, – og taklar derfor dette på forskjellig måte. For mange av oss er det heilt fint med store forventningar og høge mål. For andre skapar dette stress og press.

I dag er me spesielt opptatt av kva dette betyr for dokker ungdomar. Någen snakkar om at dokker tilhøyrer «Generasjon prestasjon», og at dokker er meir aktive og meir opptatt av å gjera det bra, enn ungdomar var før i tidå.

Eg er ikkje sikker på at dokker alle kjenner dokker igjen i dette, eller om dokker opplever dette positivt eller negativt. Men uansett: Budskapet om Jesus fortel oss at han er meir opptatt av kem me er enn av kva me gjer eller kva me presterer.

Han er opptatt av deg og meg og av koss me har det som menneske. Han vil at me, midt i kvardagen, skal få kjenna på ein grunnleggande trygghet og tilhørighet. Å tru er å ta imot Guds gode gåver utan å fortena det. Det er det som kalles nåde. Og han vil at me skal kvila i hans nåde.

Til dokker konfirmantar vil eg seia det er mitt håp at du, same koss livet ditt utviklar seg, held fast på truå på Jesus og følger han. Og tar imot hans nåde.

«Hinna menighet – et sted å vokse»

Du høyrer til i ei kjerke. Hinna menighet sin visjon er «et sted å vokse». Det gjeld sjølvsagt òg andre kristne menigheter. Her har du ein plass, òg i framtidå. Her kan du finna tru, håp og kjærlighet. Her blir du utfordra til å gå i fred, tena Herren med glede og kvila i hans nåde. Det handlar om å veksa som kristne menneske.

Jesus har lova oss at han er med oss alle dagar inntil verdens ende. Det gjeld både dei gode dagane, når livet er ein leik, og dei vanskelege dagane. Han er trufast, òg når me kan kjenna oss usikre og ustabile.

Sjølve ordet konfirmera har med å bekrefta å gjera. Me kan i dag bekrefta vår tru på Gud. Det gjeld både dokker konfirmantar, dokker som er foreldre og alle oss andre.

Det er fint om du som er konfirmant i dag bekreftar truå, stille for deg sjølv, for eksempel framme ved altarringen. Det er også ein vekst! Men konfirmasjonen er altså meir enn dette, det er òg det at Gud bekreftar sin kjærlighet til deg.

Eg trur det er viktig at me vågar å løfta blikket og sjå etter någe som er større enn oss sjølve. For truå seier oss at Gud er nær og at me kan læra han å kjenna ved å tru på Jesus. Og at han kallar oss til å gå i fred, tena Herren med glede og kvila i hans nåde.

Ære være Faderen og Sønnen og Ånden, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet.

Sjå òg hinnakirke.no

God påske 2019!

Disciples_running_by_EB
Eugène Burnand (1898): Peter og Johannes spring til grava.
Kjelde: Wikimedia Commons

På dette bildet viser kunstnaren Eugène Burnand koss han ser for seg disiplane Peter og Johannes springa til grava, då Maria Magdalena hadde fortald at grava var tom.

Johannes «såg og trudde». Det som møtte dei då dei kom fram til grava, var med på å skapa tru. Men dei trong nok tid til å forstå og til å lesa Skrifta på ny, i lys av oppstoda.

I stillhet snudde han verden opp ned,
og forlot graven, ikke ødelagt, men ryddig,
som en omtenksom gjest som reiser tidlig.
(frå Pasjon 2019, Stavanger domkirke)

Og her er bibelteksten om den tome grava og det første møtet med den oppstadne Jesus, henta frå Evangeliet etter Johannes, kapittel 20:

Den tomme grava
Tidleg om morgonen første dagen i veka, medan det endå er mørkt, kjem Maria Magdalena til grava. Då får ho sjå at steinen er teken bort frå grava. 2 Ho spring av stad og kjem til Simon Peter og den andre læresveinen, han som Jesus hadde kjær, og seier til dei: «Dei har teke Herren ut av grava, og vi veit ikkje kvar dei har lagt han.» 3 Då tok Peter og den andre læresveinen ut og kom til grava. 4 Dei sprang saman, men den andre læresveinen sprang fortare enn Peter og kom først til grava. 5 Han bøygde seg inn og såg linkleda som låg der, men han gjekk ikkje inn i grava. 6 Simon Peter følgde etter, og han gjekk inn. Han såg linkleda som låg der, 7 og duken som Jesus hadde hatt over hovudet. Den låg ikkje saman med linkleda, men samanrulla på ein stad for seg. 8 Då gjekk den andre læresveinen òg inn, han som var komen først fram til grava. Han såg og trudde. 9 For endå hadde dei ikkje skjøna det Skrifta seier, at han måtte stå opp frå dei døde. 10 Så gjekk læresveinane heim.

Jesus syner seg for Maria Magdalena
11 Men Maria stod utanfor ved grava og gret. Som ho gråtande bøygde seg fram og såg inn i grava, 12 fekk ho auge på to kvitkledde englar som sat der Jesu kropp hadde lege, ein ved hovudet og ein ved føtene. 13 «Kvifor græt du, kvinne?» spurde dei. Ho svara: «Dei har teke bort Herren min, og eg veit ikkje kvar dei har lagt han.» 14 Då ho hadde sagt dette, snudde ho seg og såg Jesus stå der; men ho skjøna ikkje at det var han. 15 «Kvifor græt du, kvinne?» spør Jesus. «Kven leitar du etter?» Ho tenkte det var gartnaren, og sa til han: «Herre, er det du som har teke han bort, så sei meg kvar du har lagt han, så eg kan ta han med meg.» 16 «Maria», seier Jesus. Då snur ho seg til han og seier på hebraisk: «Rabbuni» – det tyder meister. 17 Jesus seier til henne: «Rør meg ikkje, for enno har eg ikkje stige opp til Far. Men gå til brørne mine og sei til dei at eg fer opp til min Far og dykkar Far, til min Gud og dykkar Gud.»

18 Då gjekk Maria Magdalena til læresveinane og sa til dei: «Eg har sett Herren!» Og ho fortalde dei kva han hadde sagt til henne.

Palmesøndag: Jesus rir inn i Jerusalem

Jesu inntog i Jerusalem. Russisk-ortodoks ikon, 1400-talet.
Foto: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Entry_into_Jerusalem_(Annunciation_Cathedral_in_Moscow).jpg

Bibelhistoria om då Jesus rei inn i Jerusalem på eit esel, er bakgrunnen for feiringa av palmesøndag. Folk møtte han med palmegreiner og hosiannarop då han rei frå Oljeberget og inn i byen. Dagen er i kristen tradisjon prega både av advent og pasjon, av forventning og liding. Les her om Palmesøndag.

Eselet viser oss Jesus som fredsfyrsten. Dette er ikkje eit nytt motiv i forkynninga; me finn det faktisk allereie hos Luther. Sjå notatet: Luther: Jesu inntog i Jerusalem.

Hebrearbrevet om å bli bønhøyrd

Kva betyr det å bli bønhøyrd? Hebrearbrevet i Det nye testamentet gir eit overraskande svar på dette spørsmålet. Dette kjem i ein omtale av Jesu bønnekamp i Getsemane:

Då Jesus levde som menneske, bar han fram bøner og naudrop, med høge skrik og tårer, til han som kunne berga han frå døden, og han vart bønhøyrd fordi han var gudfryktig. Endå han var Son, lærte han lydnad ved å lida. (Hebr 5,7-8)

Eg har streka under orda om at Jesus blei bønhøyrd. Koss kan me seia det, når han ikkje slapp unna lidinga, men blei korsfesta? Det er vel meir naturleg å seia at han ikkje blei bønhøyrd?

Avsnittet frå Hebrearbrevet var ein del av lesetekstane i gudstenesta i går på Første søndag i fastetida. Sjølv er eg ikkje ferdig med dette ennå, og tar her med eit avsnitt om temaet frå Per Lønning si bok Kristen tro:

Hva forstår vi ved «bønnhørelse»? Det ordet som brukes i NT (gresk: eisakúein, egentlig: lytte oppmerksomt på), brukes bare i passiv form: å bli bønnhørt. Den greske oversettelsen av GT hadde brukt ordet i denne mening, men bruker det også i betydningen «høre på, adlyde». Uttrykket «bli bønnhørt» forekommer fire ganger i NT (Matt 6:7, Luk 1:13, Apg 10:31, Hebr 5:7). I de tre første tilfellene betyr det tydelig nok å få noe man har bedt om. Det fjerde tilfelle er imidlertid overraskende. Det heter om Jesus at han «bad og bønnfalt … med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led». Ved et første blikk synes dette selvmotsigende. Jesu bønn om at den bitre kalk måtte tas fra ham, ble jo nettopp ikke tatt til følge. Altså ville vi ut fra vanlig språkbruk si: Han ble ikke «bønnhørt», Gud hørte ikke hans bønn. At han lærer lydighet av bønnen, må bety at hovedsaken ikke er at Gud hører på ham, men at han hører på Gud. Ordene «bønnhørelse» og «lydighet» er på gresk avledninger av den samme ordstamme (eis-akué og hyp-akué, av akué = hørsel). Bønnhørelsen vendes altså i dette tilfellet om til å lære i bønn å høre på Gud og å rette seg etter hans vilje.

(Per Lønning: Kristen tro. Universitetsforlaget. Oslo 1989. 2. opplag. Side 244)

Relatert på bloggen: Bibelhistorier: Getsemane

Det gode kornet er dei som er born av riket

Søndagens tekst for såmannssøndagen / Bibeldagen:
Matt 13,24-30

Wheatfield with a Reaper.
Vincent van Gogh, September 1889.
Van Gogh Museum, Amsterdam (Vincent van Gogh Foundation)

Preiketeksten er henta frå Matteus si samling av likningar om himmelriket. Likninga har ei litt anna vinkling på vekstmotivet enn dei andre såmannslikningane til Jesus. Her er såkornet Guds barn, ikkje Guds ord: «Det gode kornet er dei som er born av riket». Det er eit hovudpoeng i teksten at kveiten og ugraset må få veksa side om side til hausten.

Vekstmotivet er eit samlande tema for bibeltekstane denne søndagen, gjerne kombinert med tydinga av trusopplæring. Dei to lesetekstane handlar begge om trusopplæring med utgangspunkt i ein jødisk kontekst.

Eg har skrive om preiketeksten i Israelsmisjonen sitt Prekenverksted. Tekstgjennomgangen er skriven med tanke på dei som skal preike denne søndagen, men andre som vil førebu seg til gudstenesta, kan nok òg ha interesse av den.

Her er bibelteksten:

24 Så sette han fram for dei ei anna likning og sa: «Himmelriket kan liknast med ein mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. 25 Men medan folket sov, kom fienden hans og sådde ugras i kveiten og gjekk sin veg. 26 Då kornet voks opp og skaut aks, kom ugraset òg til syne. 27 Tenarane gjekk til jordeigaren og sa: ‘Herre, sådde du ikkje godt korn i åkeren din? Kvar kjem då ugraset frå?’ 28 ‘Det har ein fiende gjort’, svara han. ‘Vil du vi skal gå og riva det opp?’ spurde dei. 29 ‘Nei’, svara han, ‘for når de riv opp ugraset, kunne de samstundes koma til å riva opp kveiten. 30 Lat dei begge veksa side om side til hausten. Og når tida for innhaustinga kjem, vil eg seia til dei som haustar inn: Sank først saman ugraset og bunt det i hop til å brennast. Men kveiten skal de samla i låven min.’» (Matt 13,24-30)

Bloggen Dwelling in the Word skriv om teksten:

There is a) the potential of the wheat; b) the problem of the weeds; c) the patience of the farmer; and d) the promise of the harvest.

Jul på bloggen

Rembrandt. Adoration of the ShepherdsBildet er The Adoration of the Shepherds av Rembrandt (eller ein av elevane hans). Legg merke til lyset som kjem frå barnet i krybba, – «det sanne lyset» (Joh 1,9).

Her er eit utval tidlegare bloggnotat relatert til jula:

 

Kom og sjå, sa Jesus

Notat til søndagens tekst 10. juni 2018: Joh 1,35-51

follow_jesus.jpg

«Vi elskar fordi han elska oss først». Dette var evangelisten Johannes si oppleving av livet som Jesu disippel, formulert i hans første brev (1 Joh 4,19).

Johannesevangeliet (Joh) sitt avsnitt om dei første disiplane er fascinerande. Dei mange korte spørsmåla og utsegnene lagd i Jesu munn, gir teksten eit særpreg: Kva leiter de etter? Kom og sjå. Følg meg! Du skal få sjå større ting enn det.

Teksten inneheld også mange viktige titlar på og omtalar av Jesus: Guds lam, rabbi, Messias, han som Moses og profetane har skrive om, Guds Son, Israels konge og Menneskesonen. Det er ein rik kristologi heilt frå starten hos evangelisten Johannes. Samtidig er Joh det evangeliet som tydelegast viser at disiplane først etter oppstoda fekk full forståing av kven Jesus var (2,22; 12,16; 13,7).

Joh gir oss ei forteljing om dei første disiplane formulert ut frå teologisk refleksjon. Evangelisten kombinerer dette med ei historie som ikkje har kome med i dei synoptiske evangelia, om at dei første disiplane hadde vore disiplar av døyparen og at dei blei kalla i Jordandalen rett etter Jesu dåp.

But John has placed on their lips at this moment a synopsis of the gradual increase of understanding that took place throughout the ministry of Jesus and after the resurrection. John has used the occasion of the call of the disciples to summarize discipleship in its whole development. (Raymond E. Brown)

Dette er eit utdrag frå ein tekstgjennomgang eg nyleg har skrive til forkynninga på søndag 10. juni (3. søndag i treeiningstida, 2. rekke), sjå heile teksten på Prekenverkstedet.

Teikninga «Following Jesus» har eg funne via bloggen Dwelling in the Word.

Jesus er stått opp!

Notat til evangeliet for påskedag: Matt 28,1-10

Mikhail Vrubel: Oppstoda (1887)

I bokhylla mi står boka The Weekend that Changed the World. The Mystery of Jerusalem’s Empty Tomb av Peter Walker. Tittelen seier oss noko om påskehelga si tyding.

Det står skrive i evangeliet etter Matteus:

1 Då sabbaten var til ende og det tok til å lysna første dagen i veka, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å sjå til grava. 2 Då kom det brått eit kraftig jordskjelv, for ein Herrens engel steig ned frå himmelen, gjekk fram til grava, rulla steinen ifrå og sette seg på han. 3 Han var som eit lyn å sjå til, og kleda hans var kvite som snø. 4 Vaktmennene skalv av redsle for han og vart liggjande som døde. 5 Men engelen tala til kvinnene og sa: «Ver ikkje redde! Eg veit at de leitar etter Jesus, den krossfeste. 6 Han er ikkje her; han er stått opp, som han sa. Kom og sjå staden der han låg! 7 Skund dykk av stad og sei til læresveinane hans: ‘Han er stått opp frå dei døde, og no går han føre dykk til Galilea; der skal de få sjå han.’ – No har eg sagt det til dykk.» 8 Då skunda dei seg bort frå grava, redde, men jublande glade; og dei sprang av stad for å fortelja det til  læresveinane. 9 Og sjå, Jesus kom imot dei og sa: «Ver helsa!» Då gjekk dei fram, tok om føtene hans og tilbad han. 10 Og Jesus sa til dei: «Ver ikkje redde! Gå og sei til brørne mine at dei skal fara til Galilea. Der skal dei få sjå meg.» (Matt 28,1-10)

Lesetekstane for påskedagen i år:

  • Leseteksten frå Jes 52,7-10 handlar i utgangspunktet om Israelsfolket si heimferd frå Babylon til Jerusalem. Det handlar om ei stor glede. Vers 7 kan på påskedag seia noko om kvinnene som skunda seg frå grava med bodskapen om Jesu oppstode (Wirgenes: Fra søndag til søndag. Et møte med kirkeårets tekster 2. rekke).
  • Leseteksten frå Rom 14,7-9 handlar om samhaldet i den kristne kyrkja. Me kan vera ueinige om mykje, men blir minna om det som held oss saman: at me lever og døyr «for Herren», den krossfeste og oppstadne Messias.

Evangelieteksten frå Matt 28 er ein av hovudtekstane om Jesu oppstode. Alle dei fire evangelistane skriv om kvinna/kvinnene, engelen/englane og den tome grava. Og om møtet med den oppstadne. Hans Kvalbein skriv: «Avvikene mellom evangelistene viser både hvordan denne fortellingen er blitt bearbeidet og hvordan den er tatt vare på. Den var et viktig argument for kjernestykket i den kristne tro: at Jesus virkelig stod opp fra graven på den tredje dag.» (Kvalbein: Matteusevangeliet).

Teksten kan delast inn i to delar; første del (vers 1-7) handlar om det som skjedde ved grava. Her møter kvinnene «ein Herrens engel» som er bodberar om oppstoda. Andre del handlar om kvinnene sitt møte med den oppstadne Jesus (vers 8-10). Her gjentar Jesus engelen sitt løfte om at disiplane skal få sjå han igjen. Både engelen og Jesus innleier med å seia «Ver ikkje redde!»

Vers 1

Dei jødiske dagane begynner ved solnedgang, så laurdag kveld er ein del av «den første dagen i veka». Her blir det presisert at det skjedde då det tok til å lysna, altså søndag morgon. Søndag heiter også i moderne hebraisk «den første dagen» (yom rishon). Dette var den tredje dagen etter Jesu død; jødisk teljemåte reknar med både den første og siste dagen. Nokre jødar trudde i følgje Talmud at sjela forlet kroppen etter tre dagar (The Jewish Annotated NT).

Alle evangelistane fortel at éi eller fleire kvinner var dei første vitna til den tome grava. Alle nemner Maria Magdalena først, og det er tydeleg at ho er hovudvitnet. Kvinnene gjekk «for å sjå til grava»; både kvinner og menn hadde lov til å oppsøka gravene til avdøde kvinner og menn (The Jewish Annotated NT).

Vers 2-4

Både jordskjelvet og skildringa av engelens aktivitet er særstoff hos Matteus. Her er det ganske dramatiske scener. Matteus fortel om jordskjelv både når Jesus døyr (27,51) og når han står opp. Engelen er som eit lyn å sjå til. Himmel og jord er i bevegelse. Engelen «rulla steinen ifrå og sette seg på han». Det er ikkje til å undrast at «vaktmennene skalv av redsle for han og vart liggjande som døde», men me kan jo merka oss at vaktmennene reagerte med større redsel enn kvinnene. Engelen velta elles ikkje steinen frå grava for at Jesus skulle få koma ut, men for at den tome grava skulle kunna visast fram.

Vers 5-7

Engelens ord i vers 5-7 er sentrum i teksten. Her handlar det om den tome grava og om den oppstadne Jesus. Engelen er ein bodberar som først og fremst skulle forkynna det som var skjedd. Me kan samanlikna med det som skjedde ved Jesu fødsel; ein engel frå Herren kom til Betlehemsmarkene og sette ord på det som var skjedd.

«Han er ikkje her; han er stått opp, som han sa.» Jesu oppstode er heilt sentral i vår kristne tru og dette må vera sentrum i forkynninga påskedag. Jesus er ikkje død, han lever og er her i dag. Han har gjennom sin siger over døden opna vegen inn til det evige livet for oss. Han er «Herre over dødens makt», for å sitera lovsongen Deg være ære.

Jesus hadde sjølv talt om oppstoda den tredje dag i si undervisning av disiplane på veg til påsken i Jerusalem (16,21; 17,23 og 20,19).

Dette var ikkje ukjent tankegods i jødedomen på Jesu tid. Fleire jødiske retningar trudde på oppstoda av lekamen i den messianske endetida. Eit viktig jødisk profetord om dette er Dan 12,2. Og Hos 6,2 taler om at Gud skal reisa oss opp «den tredje dagen». Josefus dokumenterer også trua på oppstoda på Jesu tid i sine omtalar av dei ulike jødiske grupperingane.

Trass i Jesu undervisning og den allmenne trua på oppstoda som skulle skje i den messianske tidsalderen, viser evangelia at Jesu oppstode kom totalt overraskande på kvinnene ved grava (og disiplane).

Engelen viser omsorg; han veit korfor kvinnene kjem og han viser dei den tome grava. Så gir han dei eit oppdrag om å fortelja om oppstoda og formidla løftet om at Jesus ville visa seg for disiplane. Kvinnene får altså oppdrag som evangelistar. Frå eitt perspektiv kan me seia at misjonen starta her ved den tome grava.

Vers 8-10

Kvinnene skundar seg frå grava, og dei er redde, men jublande glade. I spesielle situasjonar er det mogleg å kjenna på heilt ulike kjensler, jfr Rudolf Otto sin kjende omtale av det heilage som samtidig skremmande og tiltrekkande. Og då kvinnene i denne situasjonen var på veg for å fortelja disiplane om møtet med engelen, møtte dei Jesus sjølv. – Jesus gjentar og bekreftar mykje av det engelen hadde sagt. Også han begynner med ord om at dei ikkje skal vera redde, og han seier at han skal møta disiplane (her: brørne) i Galilea. Dei tilbad han, jfr disiplane sitt møte med Jesus i Galilea (28,17). Forslag til ein preikedisposisjon:

  • Innleiing: The Weekend that changed the World
  • Den tomme grava
  • Engelens ord, med vekt på «Han er stått opp»
  • Møtet med Jesus
  • Avslutning: I vår gravferdsliturgi nyttar me uttrykket «den siste kvilestad» om våre graver. Jesu grav blei ikkje hans siste kvilestad. Jesus lever og er her i dag! Midt i blant oss! Hans oppstode har gitt oss eit levande håp (1. Pet 1,3).

Dette notatet skreiv eg tidlegare i år for Den Norske Israelsmisjon sitt Prekenverksted med tanke på forkynninga på påskedagen.

Bibeldagen 2018

Notat til søndagens tekst på Såmannssøndagen/Bibeldagen: Rom 10,13-17

«I skrifta er det å høyra både det å ta imot og å respondera.» Det er den israelske messianske leiaren Lisa Loden som skriv dette i ein kommentar til søndagens tekst frå Romarbrevet. Eg anbefalar hennar tekst: Fra mitt perspektiv som jødisk etterfølger av Jesus.

I bibelteksten finn me blant anna desse orda frå Paulus:

Så kjem då trua av bodskapen ein høyrer, og bodskapen kjem ved Kristi ord. (Rom 10,17)

Les også om prosjektet som norske kyrkjelydar er saman om på Bibeldagen dette året: Nye biblar til Syria og Irak.

Eg må vera i huset åt Far min

Notat til søndagens tekst: Luk 2,40-52

Forteljinga om Jesus som tolvåring i tempelet i Jerusalem, er preiketekst i kyrkjene førstkomande søndag (07.01.2018). Jesu ord «Eg må vera i huset åt Far min» er ei hovudutsegn i teksten. Men ordet ”hus” står faktisk ikkje i den greske teksten, der manglar det som for oss er det sentrale substantivet. Sjå notatet Jesus (12) i Fars hus.

Ulike bilde kan gje totalt ulike stemningar knytt til ein tekst. Det første bildet viser ein detalj frå Der zwölfjährige Jesus im Tempel av Max Liebermann (1847–1935), teikna i 1879. Kjelde: Wikimedia Commons. Det neste bildet er ein dansk skuleplansje (Jesus som 12 Aars barn i Templet) som eg kjøpte i ein brukthandel på Jylland sist sommar. Det er teikna av Paul Steffensen i 1913. 

Oppdatert 09.01.2018

Liebermann_Jesus_1879_det

IMG_5109

Den heilage ande og eld

Notat til søndagens tekst 18. juni 2017: Matt 3,11-12

Den allmektige Gud har no gjeve deg sin heilage Ande, fødd deg på nytt og teke deg inn i sin truande kyrkjelyd. Gud styrkje deg med sin nåde til det evige livet. Fred vere med deg. Dette blir sagt til den som er døypt, rett etter dåpshandlinga, i liturgien som me brukar i Den norske kyrkja. Orda er dei same, anten det er barn, ungdomar eller vaksne som blir døypte.

Døyparen Johannes seier i søndagens evangelium at Jesus skal døypa med Den heilage ande og eld. Me kan kalla dette ein messiansk åndsdåp. Bakgrunnen finn me i Det gamle testamentet, og tanken om at Den heilage ande blir gitt i dåpen, er viktig i kristen dåpsteologi. Det nye testamentet formulerer dette slik: Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyar ved Den heilage ande, som han så rikeleg har aust ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelsar … (Tit 3,5f).

2. søndag i treeiningstida (18. juni 2017) kan kallast dåpens søndag. Sjølv er eg så heldig at eg skal få døypa seks barn på søndag. Det gjer eg i tru på at Gud vil gje dei sin heilage ande, føda dei på nytt og ta dei inn i det kristne fellesskapet.

Eg har skrive ein gjennomgang av søndagens preiketekst på Israelsmisjonen si nettside, sjå Dåp med Den heilage ande og eld.

Påskeforteljinga i Jerusalem i dag

Filmen The Week that changed the World gir ein god gjennomgang av Jesu siste påske i Jerusalem. Samtidig gir den eit inntrykk av dei aktuelle delane av Jerusalem i dag. Foreløpig er første del (ca 15 min) av Wayne Stiles´film lagt ut på nettet. Resten kjem seinare i påsken. Eg vil følgja med, for dette likte eg å sjå!

Her er filmen: The Week that changed the World.

Oppdatering skjærtorsdag: Eg har nå sett dei tre delane av filmen. Han har lagt mykje arbeid i dette prosjektet. Eg syns likevel det er uheldig at den siste delen av filmen går rett over i sal av abonnement på serien Walking the Bible Lands. PS: Denne påsken er det gratis å sjå påskefilmen!

Filmen har også med små drypp med kristen forkynning mellom forteljingane og skildringane av byen. Slik er Wayne Stiles´eigen omtale av dei tre episodane:

In Episode 1, our journey through the Passion Week explores the events that occurred from Palm Sunday, when Jesus entered Jerusalem on the foal of a donkey, to Monday—when Christ cleansed the temple—through Tuesday, when Jesus left the temple for the final time and made an ominous prediction of Israel’s future. Our challenge: How do we live a life of authenticity with God?

In Episode 2, our journey through the Passion Week explores the events that occurred from Wednesday through Friday. In addition to seeing some archaeological finds related to Jesus, we’ll experience the Upper Room, the Garden of Gethsemane, Jesus» arrest, trials, crucifixion, and burial.Our challenge: How do we keep going when we have blown it with God?

In Episode 3, our journey through the Passion Week explores the events that occurred from Saturday, where the disciples thought all was lost, to Easter Sunday where the resurrection changed the world. We even journey back north to Galilee where the resurrected Jesus gave hope to those who need a second chance—including us. Our challenge: How do we start over with God?

(via BiblePlaces Blog)