Vårt lokale holocaust

Morgenbladet om Stavangers jødiske historie

Det budde norske jødar i Stavanger på første del av 1900-talet. Éin familie budde til og med nokre år på Bryne. Dei blei utrydda av tyske nazistar, godt hjelpte av andre nordmenn som truleg var for prega av antisemittisme til å reagera.

Morgenbladet har i dag ein interessant omtale av boka Kjersti Dybvig: Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Pax 2012.

Her er eit utdrag frå omtalen:

Ingen er bare offer
Noen ganger forteller mangelen på kilder den viktigste historien.

Alle de norske jødene i Stavanger ble deportert i 1942. Alle ble drept. Ingen vendte tilbake. Hvorfor, spør Kjersti Dybvig, og hva står det om dette i historiebøkene?

(…)

Ingen er bare et offer. Dette helt allmenne og viktige prinsippet synes å ha vært grunnleggende for Dybvigs prisverdige arbeid. Ved å fortelle disse familienes historie gjør hun disse personene til historiske skikkelser, og på den måte yter hun motstand mot utslettelsen. En del av utslettelsen er jo at navnene bare assosieres med at de ble drept. Dette var drapsmennenes plan, at de skulle reduseres til ofre, til noen som skulle huskes bare fordi de var utslettet.

Les meir

Kanaan-hunden

Den hunderasen som er omtalt i Bibelen, finst framleis. Den har namnet Kanaan-hunden. Aftenposten skreiv i går (25.04.2012) om desse hundane i artikkelen Brudulje om bibelske bikkjer. Avisa har henta stoffet frå The Washington Post.

Her er nokre avsnitt frå Aftenposten:

Spisse ører og mandelformede, brune øyne. Beige eller svart-og-hvit pels og en hale som krøller seg oppover.

For mange i Israel er dette beskrivelsen av en løshund som lever av søppel. For en liten gruppe entusiaster er det en kulturskatt som bør bevares.

Det er den bibelske hund, en av de eldste kjente pariaraser.

Når de snakker om hunder i Bibelen, var det disse, sier Myrna Shiboleth, som har gjort mer enn noen for å redde rasen som formelt går under navnet Kanaan-hunden.

(…)

Arkeologiske bevis finnes det flere av, fra hulemalerier fra det første århundre i Sinai til skjelettene av mer enn 700 hunder fra det femte århundre før Kristus som er oppdaget sør for Tel Aviv. Da Jesus og Moses, i hver sin epoke, vendte hodene mot lyden av hunder som bjeffet, var det Kanaan-hunden de så.

I artikkelen blir desse hundane kalla «hellige hunder». Det er det ingen grunn til. Eit dyr blir ikkje heilagt av å bli nemnt i Bibelen. Men Aftenposten sin saklege informasjon om Kanaan-hunden og andre «bibelske dyr» er sjølvsagt interessant frå denne bloggen sitt perspektiv.

I ein faktaboks seier avisa følgjande om rasen:

Kanaan-hunden er blitt anerkjent som Israels nasjonalrase.

Den ble lenge betraktet som en bastard, en blandingshund, inntil en østerriksk biolog kom til Palestina i 1930-årene og lette etter en hund som kunne gjøre tjeneste i de fremtidige jødiske forsvarsstyrker.

Rudolphina Menzel identifiserte den som en innfødt rase, og ga hunden navn etter det bibelske landet Kanaan

Hundar er nemnt fleire stadar både i GT og NT, for eksempel i denne forteljinga som står i Matteusevangeliet:

Så fór Jesus derifrå og tok vegen til landet kring Tyros og Sidon. 22 Då kom det ei kanaaneisk kvinne frå dette området og ropa: «Herre, du Davids son, miskunna deg over meg! Dotter mi er ille plaga av ei vond ånd.» 23 Men han svara henne ikkje eit ord. Då gjekk læresveinane fram og bad han: «Bli ferdig med henne; ho går og ropar etter oss.» 24 Men han svara: «Eg er ikkje send til andre enn dei bortkomne sauene i Israels hus.» 25 Då kom ho og fall ned for han og sa: «Herre, hjelp meg!» 26 Han svara: «Det er ikkje rett å ta brødet frå borna og kasta det til hundane.» 27 «Det er sant, Herre», sa kvinna, «men hundane et då dei smulane som fell frå bordet til eigarane deira.» 28 Då sa Jesus til henne: «Stor er trua di, kvinne. Det skal gå som du vil.» Og dottera vart frisk frå same stunda.

(Matt 15,21-28)

Oppdatering: Sjå også det geografiske notatet Tyros og Sidon til Matt 15,21-28.

Bygdene ved Cæsarea Filippi

Lokaliseringa av Peters vedkjenning i Matt 16,13-20

Teksten der Peter seier fram vedkjenninga Du er Messias, den levande Guds Son er både teologisk og litterært eit viktig avsnitt i Matteusevangeliet.  Samtalen fann stad i bygdene ved Cæsarea Filippi (Matt 16,13), nord for Gennesaretsjøen. På bokmål blir dette gjengitt med distriktet rundt Cæsarea Filippi.

I dette området låg Augusteum, eitt av tre Augustus-tempel bygd av Herodes den store. Men det er litt ulike teoriar om kor tempelet var plassert. Den følgjande artikkelen knyter teksten med Peters vedkjenning til dette templet og skildrar tre ulike lokaliseringar som alle vil kunne plasserast i «bygdene ved Cæsarea Filippi». Det blir hevda at Omrit, fire km sørvest for Banias, er den mest sannsynlege lokaliseringa. Eg har tidlegare omtalt utgravingane i Omrit her.

The Temple of Caesar Augustus at Caesarea Philippi

The Lord Jesus was in the region of Caesarea Philippi when He asked His disciples: “Who do men say that I am?” What prompted Him to ask this question? I believe the geography and archaeology of the area gives us a clue. Jesus and His disciples walked the Roman road from Bethsaida toward Caesarea Philippi when they came across a beautiful temple built to honor Caesar Augustus, a mere mortal man who was deified by the Roman Senate upon his death, but a man who was venerated as a deity in life in the Eastern Roman Empire.

Les meir

Dødehavet blir mindre

Sjå satelittbileta som viser korleis Dødehavet har blitt mindre dei siste 40 åra, på Shmuel Browns sin blogg. Det dreier seg om ei økologisk krise for sjøen som ligg på det lågaste punktet på jorda.

Israel Tours

The Dead Sea is less than an hour drive from Jerusalem so it’s an area that I guide often. I always point out the two black lines on the rocks to the right of the highway across from Ein Feshka, the levels of the sea as recorded by the Palestine Exploration Fund in the 1920s and explain that the Dead Sea is shrinking by a meter a year. I usually get asked how the Dead Sea has changed over time. These satellite photographs from Nasa’s Earth Observatory website show it clearly.

The false-color images above were captured by the Landsat 1, 4, and 7 satellites on September 15, 1972, August 27, 1989 and October 11, 2011.
All three images include a combination of near-infrared, red, and green wavelengths. Deep waters are blue or dark blue, while brighter blues indicate shallow waters or salt ponds (in the south). The pale pink…

View original post 48 fleire ord

Solidaritet med jødane

Denne veka (april 2012) har eg vore med på å vedta følgjande uttale frå landsstyret i Den Norske Israelsmisjon:

Det er i år 70 år siden norske jøder ble fanget og deportert til utryddelsesleirene. Målet om kollektiv tilintetgjørelse av et helt folk, og den ideologi som lå bak, hadde dessverre altfor mange støttespillere i Norge. Vi er glade for at norske myndigheter har erkjent, bekjent og beklaget at norsk politi og embetsverk deltok i denne forbrytelsen mot våre jødiske landsmenn.

Som kristen organisasjon og misjon må vi også bekjenne at vi ikke hadde nok kraft og mot til et handlekraftig forsvar for vår jødiske minoritet når det gjaldt som mest. Det er ikke tilstrekkelig å skjule seg bak parolen om at vi ikke driver politisk virksomhet når vår nabos liv er truet.

Les meir

Heilag eld i Gravkyrkja

I dag er det påskeaftan etter den ortodokse kyrkja sin kalender. Dette er dagen for tenninga av den heilage elden i Gravkyrkja i Jerusalem, ein seremoni som har funne stad i påsken i over 1000 år.

Eg har éin gong opplevd å vera i Gravkyrkja i samband med dette, i påsken 2001. Slik skildra eg den gong dette i eit innlegg i Jærbladet:

Påske i byen der det skjedde. Reisebrev IV frå Jerusalem 2001

Påskeaftan er det ei spesiell lystennings-seremoni i Gravkyrkja. Den markerer overgangen frå mørker til lys, frå død til liv. Aldri er trengselen i Gravkyrkja større enn då. Eg tenkte optimistisk at dette skulle eg få med meg. Eg hadde bare ikkje sett for meg kor mange andre som hadde tenkt det same! Vel innanfor Gamlebyen sine murar, møtte eg denne gongen ikkje bare trengsel, men også stengsel. Israelsk politi stengte av heile området rundt kyrkja; dei vurderte det uforsvarleg å ha fleire menneske inn i denne delen av byen. Eg var nære ved å gje opp, men fann ut at eg fekk prøva å nærma meg kyrkja frå dei rolege bakgatene i det kristne kvarteret, der turismen ikkje er så påfallande. Og der såg eg mange menneske med stearinlys i handa, dei forsvann inn ei døropning i det gresk-ortodokse patriarkatet. Eg fylgde straumen, og kom etter kvart fram til ein stor terrasse på taket av Gravkyrkja! Der gjekk folk forventningsfulle rundt med lysa sine, og venta på at elden skulle koma opp frå seremonien nede i kyrkja. Og då dei mektige klokkene begynte å kima like ved, og det kom eld opp til takterrassen, var jubelen stor. Ungdomar dansa med lys og tamburinar. Det var fest og glede, og klokkene ringte påsken inn i ein heil time. Etter ein stund såg eg nokre som gjekk opp ein trapp og inn ei dør langt oppe på den store kuppelen. Eg fylgde naturleg nok etter, inn på eit smalt galleri, høgast oppe i kuppelen over Jesu grav. Det blei ei flott påskeoppleving for meg. Eg såg ned på eit teppe av røykjelse og lys, og høyrde jubelsong frå folket som var samla rundt grava.

(les meir)

Travelujah skriv om seremonien nå i år:

Jerusalem’s Special Event- the Holy Fire Ceremony
Easter in the Holy Land is unique in many ways, but probably the most significant tradition that occurs only in the Holy Land is the widely awaited tradition, the Holy Fire ceremony. The special ceremony takes place on the Saturday before Orthodox Easter, and captures center stage once again during this holiday’s season in Jerusalem for local Christians plus the thousands of believers who make a special pilgrimage to the Holy Land for Easter.

The Holy Fire Ceremony is the culmination of Lenten and Easter event, as it represents the moment when the spirit of Jesus fills the tomb site in the Holy Sepulchre. According to beliefs of many, a flame appears in the tomb and is caught by the Greek patriarch and an Armenian Orthodox priest and is then shared with congregants holding candles in the church who then pass this flame from one person to another.

Because this event is specific to Jerusalem geographically, it is not celebrated anywhere else in the world. Many Orthodox pilgrims from Greece, Russia, Armenia, Eastern Europe and the United States, line up beginning day before. Even tourists beyond Christians as well as locals will often join those in an effort to get inside the Holy Sepulchre for the very special cereimony

(les meir)

Ordet av Kaj Munk

Eg har brukt kvelden denne påskedagen til å lesa Ordet av Kaj Munk, inspirert av at forfattaren har følgjande sitat frå «en nøgtern Gaardmandsenke i Vædersø» som vignett på tittelbladet i boka:

Nej, hans Stadsklæder skal hænge parat, for En ved dog aldrig, om han ikke skulde komme en Paaskemorgen.

Det blei ei sterk og god lesaroppleving. Det var fleire år sidan eg hadde opna boka, og enda fleire år sidan eg såg stykket på teater. Ordet er eit originalt skodespel. Det danske kulturministeriet skriv: «Ordet er skrevet med en vildskab, der får en til at sluge det scene for scene.»

Kaj Munk skreiv stykket då han var 27 år gamal i 1925. Ei ung nabokone og hennar nyfødte barn døydde, og dette aktiverte hans eigne barndomsopplevingar med døden; han hadde mista begge foreldra innan han var fem år. Den unge diktarpresten blei då oppfordra til å skriva eit skodespel som tok bønder alvorleg (!) og dette gav støtet til at han i løpet av få dagar skreiv Ordet.

Her er heile omtalen til kulturministeriet i samband med at skodespelet er tatt med i den danske kulturkanon:

I en dramahistorie præget af småborgerlig snusfornuft er digterpræsten Kaj Munks vanvittige og irrationelle skuespil Ordet på alle måder et særsyn. Et anfægtet værk, forfattet over en 6 dage lang skriverus, der lovpriser “bønnens mod” og forkynder “underets mulighed” i vore dage.

Intet er nemmere end at kritisere Ordet. Både for stykkets radikale genreskred fra de første akters folkekomedie til de sidste akter, der antager karakter af mirakelspil. Og for den villede djærvhed, der ofte skæmmer dialogen og giver den et snert af kold kalkulering.  Men kritikken forstummer, for Ordet er skrevet med en vildskab, der får en til at sluge det scene for scene. Det er vanskeligt at finde plads til tvivlen, så længe man befinder sig i Kaj Munks overspændte univers.

Relatert stoff: Eg har tidlegare sitert frå ei preike av Kaj Munk her.

Påskemorgon

Kristus er oppstaden! Han er sanneleg oppstaden!

Eg ønskjer alle lesarar av bloggen god påske, og helsar med nokre vers frå Grundtvig sin flotte påskesalme:

Påskemorgen slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid;
den har oss givet lyset og livet,
lyset og livet i dagning blid.
Påskemorgen slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid.

Redningsmannen er oppstanden,
er oppstanden i morgengry!
Helvede greder, himlen seg gleder,
himlen seg gleder med lovsang ny.
Redningsmannen er oppstanden,
er oppstanden i morgengry!

Sangen toner. vår forsoner,
vår forsoner til evig pris;
han ville bløde for oss å møte,
for oss å møte i paradis.
Sangen toner, vår forsoner,
vår forsoner til evig pris.

Tekst: N. F. S. Grundtvig (1843)

Jesu bønerop på korset

Eg tenker meg at Jesus bad Salme 22 på korset, eventuelt at han bad med enkelte ord (på arameisk) som sidan har blitt knytt til denne salmen.

Alle dei fire evangelistane siterer Jesu bønerop og utsegner på korset. Men innhaldet er ulikt. I den kristne tradisjonen har det vakse fram ei harmonisering som gjerne blir kalla Jesu sju ord på korset.

Eg har lese Raymond E. Brown si bok  The Death of the Messiah. From Gethsemane to the Grave. Han er opptatt av å skilja mellom tolkinga av orda slik dei bevisst er nytta av evangelistane og det me kan seia om kva Jesus ropte/sa på korset.

Jesu ord på korset er altså sterkt knytt til Salme 22. Det har vore drøfta om han bad heile denne salmen mens han hang på korset. Brown viser at det er mogleg å knyta alle dei fire evangelistane sine gjengjevingar av kva Jesus ropte og/eller sa, til denne salmen.

I Markus- og Matteusevangeliet roper Jesus eit fortvila ”Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?” Begge evangelia gjengjev Jesu ord (i litt ulik form) på arameisk, hans talemål. Dette er innleiingsorda til Salme 22. Markus og Matteus lar Jesus gjennom lidingshistoria bli forlaten av Gud. Han når, ved døden på korset, botnen av den menneskelege eksistensen. I Getsemane, ved innleiinga av lidingshistoria, bad han tillitsfullt til Gud som Far. Nå ber han med meir allmennmenneskeleg form til ”min Gud”. Me kan likevel merka oss at også denne bøna har tillit som føresetnad. Men sjølv om Salme 22 endar i siger, med orda om at Gud har «vist si rettferd”, lar ikkje evangelistane denne samanhengen bli synleg før etter Jesu død.

I Lukasevangeliet ropar Jesus med urokkeleg tillit: ”Far, i dine hender gjev eg mi ånd”. Dette er også ord henta frå Salmane, nå frå Sal 31,6. Brown tenker seg at dette kan vera eit utslag av lukansk redigering. Både Sal 22 og 31 har utfriing frå fiendar som tema. Lukas har såleis kanskje ved redigeringa valt å nytta ein annan, men tilsvarande, salme som utgangspunkt, og så lagt eit vers prega av tillit i munnen på Jesus? Hos Lukas er Jesus gjennom heile livet prega av eit tillitsfullt forhold til Gud som Far; alt som 12-åring uttalte han seg om behovet for å vera ”i huset åt Far min” (2,49). I lidingshistoria møter me dette forholdet først i Getsemane (22,42), vidare i bøna hans i det han blir korsfesta (23,34) og så til sist i det han døyr med ønsket om å få vera i Fars hender.

I Johannesevangeliet møter me Jesus som han som meistrar situasjonen. Han har kome med eit oppdrag frå Gud, og på korset ”visste han at alt var fullført” (19,28+30). For at Skrifta skulle oppfyllast, sa han ”Eg er tørst”. Kanskje er det også her trådar tilbake til Sal 22; ”Munnen er tørr som eit potteskar, tunga er klistra til ganen” (Sal 22,16). Hans ord ”Det er fullført” referer både til den oppgåva Gud hadde gjeve han, og til oppfyllinga av Skrifta.

Her er det mest aktuelle avsnittet:

Salme 22

  2 Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?
Kvifor er du så langt borte
når eg treng hjelp og skrik ut mi naud?

3 Min Gud, eg ropar om dagen, men du svarar ikkje,
eg ropar om natta og finn ikkje ro.

4 Men du er Den heilage,
som tronar over Israels lovsong.

5 Til deg sette fedrane si lit,
dei leit på deg, og du fria dei ut.

6 Dei ropa til deg og vart berga,
dei leit på deg og vart ikkje til skamme.

7 Men eg er ein makk og ikkje ein mann,
spotta av menneske, forakta av folk.

8 Alle som ser meg, håner meg,
vrengjer leppene og rister på hovudet:

9 «Han har gjeve seg over til Herren,
lat han fria han ut og berga han,
han har då glede i han!»

10 Du drog meg fram frå mors liv,
du gjorde meg trygg ved hennar bryst.

11 Frå eg vart fødd, er eg kasta på deg,
frå mors liv er du min Gud.

12 Ver ikkje langt borte frå meg,
for trengsla er nær,
og det finst ingen som hjelper.

13 Store oksar samlar seg om meg,
stutar frå Basan flokkar seg rundt meg.

14 Dei spilar opp gapet mot meg
lik ei løve som brøler og riv sund.

15 Eg renn bort som vatn,
alle mine bein har losna.
Hjartet er som voks, det smeltar inni meg.

16 Munnen er tørr som eit potteskar,
tunga er klistra til ganen.
Du legg meg ned i dødens støv.

17 Hundar samlar seg om meg,
ein flokk av valdsmenn kringset meg.
Dei gjennomborar mine hender og føter.

18 Kvart bein i kroppen kan eg telja.
Dei stirer, dei ser på meg.

19 Dei deler kleda mine mellom seg
og kastar lodd om kappa.

Morgenbladet om haggadah

Haggadahen er den sentrale fortellinga i jødisk påskefeiring. «Heller enn å være en distansert og stiv tekst er den en pågående forklaring, diskusjon og verdsettelse av frihetens betydning, eksilets smerte og Guds inngripen.» Slik skriv Bernhard Ellefsen i Morgenbladet denne veka, i artikkelen Neste år i Jerusalem. Artikkelen handlar om amerikanske forfattarar som bringer den tradisjonelle jødiske haggadahen inn i samtidslitteraturen.

Den jødiske Erev Pesach, påskekvelden, fell i år saman med vår kristne langfredag. Dette er kvelden for påskemåltidet (sedermåltidet) som er bygd opp omkring lesing av haggadahen.

Her er eit utdrag frå Ellefsens artikkel:

Tydeligst ser vi denne inderligheten hos Nathan Englander (født 1970). De siste ukene har det utkommet to bøker med hans navn på tittelsiden: What We Talk About When We Talk About Anne Frank, en samling fortellinger, og New American Haggadah, en ny oversettelse av den jødiske teksten som fremføres ved Seder-måltidet. I sistnevnte utgivelse står Englander for oversettelsen fra hebraisk, Jonathan Safran Foer er redaktør. Fortellingene og haggadaen viser to sider av Englanders forhold til jødisk kultur, og litterært sett er den ene betydelig mer interessant enn den andre.

(…)

Da stiller det seg annerledes med oversettelsen av den vakre haggadaen. Teksten fremføres hvert år ved Seder-måltidet under den jødiske høytiden Pesach som markerer utvandringen fra Egypt. De lærde strides om det siste måltidet Jesus delte med disiplene var nettopp et Seder-måltid, men grunnen til at den kristne påsken markeres på det tidspunktet den gjør, er uansett at Jesus var i Jerusalem disse dagene i forbindelse med Pesach.

De første versjonene av haggada-teksten ble antakelig skrevet på 200- eller 300-tallet. Teksten gjenforteller historien om frigjøringen fra slaveriet i Egypt, men er samtidig en rettledning for de rituelle handlingene under selve måltidet. Fremføringen av den oppfyller Moses’ påbud til folket som står å lese i 2 Mos 13, 8: «Den dagen skal du fortelle sønnen din: ’Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt’.» I bakgrunnen ligger hele tiden imperativet som i Englanders oversettelse lyder «In every generation, a person is obligated to view himself as if he were the one who went out from Egypt».

Haggadaen regulerer et tradisjonsrikt rituale og er ment å minne tilhørerne på fortiden, men likevel er det mer jødisk opprør i denne nesten 2000 år gamle teksten enn i Englanders fortellinger.

Les meir

Jesu bøn i fangehòlet

Salme 88

Jesus kunne sin Bibel. I Salmane fann han ord til sine bøner i ulike situasjonar. Eg ser for meg at Jesus bad Salme 88 då han natt til langfredag sat arrestert i øvstepresten sitt hus.

Her er eit utdrag:

2 Herre, du Gud som frelser meg,
eg ropar til deg dag og natt.

3 Lat mi bøn nå fram til deg,
vend øyret til mitt rop!

4 Mitt liv er fylt av ulukker,
eg står ved dødsrikets rand.

5 Eg blir rekna til dei som har gått i grav,
eg er som ein mann utan kraft.

6 Eg er forlaten mellom dei døde,
lik falne som ligg i grav.
Du kjem dei ikkje lenger i hug,
dei er støytte bort frå di hand.

7 Du har lagt meg i hòla der nede,
i det mørke djupet.

Øvstepresten sitt hus låg truleg på eller ved Sionshøgda i Jerusalem. Les om lokaliseringa av staden i notatet Kaifas» hus.

Oversikt over Jesu lidingshistorie

Nå i den stille veka er det tid for å lesa Jesu lidingshistorie, som er detaljert skildra i Det nye testamentet. Historia kan delast inn på denne måten:

1. Jesus bed og blir arrestert i Getsemane på Oljeberget
2. Jesus overfor dei jødiske leiarane
3. Jesus overfor Pilatus, den romerske guvernøren
4. Jesus blir korsfesta og døyr på Golgata, og blir gravlagt i nærleiken

Men under kvar av desse fire overskriftene, skjular det seg ei forteljing med mange detaljar. Full oversikt over lidingshistoria kan du få i notatet Detaljar i Jesu lidingshistorie. Og sjølve teksten, – den finn du altså i NT.

Tidleg kristen grafitti frå Smyrna?

Larry Hurtado skriv her om ein grafittitekst frå før år 125 i det gamle Smyrna, dvs dagens Izmir. Teksten inneheld orda herre og tru, og det er ikkje usannsynleg at dette er ein kristen tekst. Les gjerne heile det interessante innlegget hos Larry Hurtado, som altså skriv om boka Everyday Writing in the Graeco-Roman East.

Larry Hurtado's Blog

In my previous posting I briefly described Roger Bagnall’s new book, Everyday Writing in the Graeco-Roman East, and I mentioned his lead chapter on a body of graffiti from ancient Smyrna. Among the items he discusses in this chapter, I was particularly (predictably!) intrigued with one that Bagnall confidently claims must be Christian (pp. 22-23).  Here are the basic data:

• The graffiti in question are on plastered surfaces in the basement of a city structure, and there are multiple layers of plaster laid on across time.
• One graffito includes a date, which Bagnall correlates to 125/126 CE.
• The layer of plaster beneath the layer on which this dated graffito is written is partially exposed, and on this exposed plaster is «a most remarkable graffito, incised into the plaster rather than written with ink or charcoal.»   This graffito reads:

ισοψηφα

κυριος  ω

πιστις  ω

• The first word, ισοψηφα, means «of…

View original post 439 fleire ord

Kritikk for å ha sideblikk

Eg er engasjert i Israelsmisjonen og er dermed vant til å få kritikk både frå den eine og den andre sida. Det er mange som har sterke kjensler og mange meiningar når det gjeld Israel og dei palestinske områda.

Generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann skriv om dette nå ved inngangen til påske:

I Israelsmisjonen er vi velsignet med mange årvåkne kritikere. Noen mener vi ser for mye til høyre. At vi i vår kjærlighet og omsorg for det jødiske folk glemmer andres lidelse og nød, og at vi i vår bekreftelse av at Guds løfter fortsatt gjelder det jødiske folk, overkjører andres krav til rettferdighet og fred.

Andre mener vi ser for mye til venstre. At vi i vår samtale med Israel-kritiske kirkeledere og palestinske kristne både støtter opp om nedarvede teologiske vrangforestillinger, og faller det jødiske folk og den jødiske nasjon i ryggen.

En tredje gruppe vil nettopp si at vårt fokus er for smalt eller feil innstilt. Det er ikke misjon i møte med det jødiske folk som nå er det viktigste, men støtte til og solidaritet med ett folk i deres kamp for å leve og overleve.

Ja, vårt fokus er muligens smalt. Men det betyr ikke at det er galt. For oss er det viktigste å gi evangeliet om Jesus Messias tilbake til det jødiske folk. Det burde være en prioritet for alle kristne, slik det var for den første kristne menighet.

(Les meir)