Vårt lokale holocaust

27/04/2012

Morgenbladet om Stavangers jødiske historie

Det budde norske jødar i Stavanger på første del av 1900-talet. Éin familie budde til og med nokre år på Bryne. Dei blei utrydda av tyske nazistar, godt hjelpte av andre nordmenn som truleg var for prega av antisemittisme til å reagera.

Morgenbladet har i dag ein interessant omtale av boka Kjersti Dybvig: Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Pax 2012.

Her er eit utdrag frå omtalen:

Ingen er bare offer
Noen ganger forteller mangelen på kilder den viktigste historien.

Alle de norske jødene i Stavanger ble deportert i 1942. Alle ble drept. Ingen vendte tilbake. Hvorfor, spør Kjersti Dybvig, og hva står det om dette i historiebøkene?

(…)

Ingen er bare et offer. Dette helt allmenne og viktige prinsippet synes å ha vært grunnleggende for Dybvigs prisverdige arbeid. Ved å fortelle disse familienes historie gjør hun disse personene til historiske skikkelser, og på den måte yter hun motstand mot utslettelsen. En del av utslettelsen er jo at navnene bare assosieres med at de ble drept. Dette var drapsmennenes plan, at de skulle reduseres til ofre, til noen som skulle huskes bare fordi de var utslettet.

Les meir


Kanaan-hunden

26/04/2012

Den hunderasen som er omtalt i Bibelen, finst framleis. Den har namnet Kanaan-hunden. Aftenposten skreiv i går om desse hundane i artikkelen Brudulje om bibelske bikkjer. Avisa har henta stoffet frå The Washington Post.

Her er nokre avsnitt frå Aftenposten:

Spisse ører og mandelformede, brune øyne. Beige eller svart-og-hvit pels og en hale som krøller seg oppover.

For mange i Israel er dette beskrivelsen av en løshund som lever av søppel. For en liten gruppe entusiaster er det en kulturskatt som bør bevares.

Det er den bibelske hund, en av de eldste kjente pariaraser.

Når de snakker om hunder i Bibelen, var det disse, sier Myrna Shiboleth, som har gjort mer enn noen for å redde rasen som formelt går under navnet Kanaan-hunden.

(…)

Arkeologiske bevis finnes det flere av, fra hulemalerier fra det første århundre i Sinai til skjelettene av mer enn 700 hunder fra det femte århundre før Kristus som er oppdaget sør for Tel Aviv. Da Jesus og Moses, i hver sin epoke, vendte hodene mot lyden av hunder som bjeffet, var det Kanaan-hunden de så.

Les heile artikkelen

I artikkelen blir desse hundane kalla «hellige hunder». Det er det ingen grunn til. Eit dyr blir ikkje heilagt av å bli nemnt i Bibelen. Men Aftenposten sin saklege informasjon om Kanaan-hunden og andre «bibelske dyr» er sjølvsagt interessant frå denne bloggen sitt perspektiv.

I ein faktaboks seier avisa følgjande om rasen:

Kanaan-hunden er blitt anerkjent som Israels nasjonalrase.

Den ble lenge betraktet som en bastard, en blandingshund, inntil en østerriksk biolog kom til Palestina i 1930-årene og lette etter en hund som kunne gjøre tjeneste i de fremtidige jødiske forsvarsstyrker.

Rudolphina Menzel identifiserte den som en innfødt rase, og ga hunden navn etter det bibelske landet Kanaan

Hundar er nemnt fleire stadar både i GT og NT, for eksempel i denne forteljinga som står i Matteusevangeliet:

Så fór Jesus derifrå og tok vegen til landet kring Tyros og Sidon. 22 Då kom det ei kanaaneisk kvinne frå dette området og ropa: «Herre, du Davids son, miskunna deg over meg! Dotter mi er ille plaga av ei vond ånd.» 23 Men han svara henne ikkje eit ord. Då gjekk læresveinane fram og bad han: «Bli ferdig med henne; ho går og ropar etter oss.» 24 Men han svara: «Eg er ikkje send til andre enn dei bortkomne sauene i Israels hus.» 25 Då kom ho og fall ned for han og sa: «Herre, hjelp meg!» 26 Han svara: «Det er ikkje rett å ta brødet frå borna og kasta det til hundane.» 27 «Det er sant, Herre», sa kvinna, «men hundane et då dei smulane som fell frå bordet til eigarane deira.» 28 Då sa Jesus til henne: «Stor er trua di, kvinne. Det skal gå som du vil.» Og dottera vart frisk frå same stunda.

(Matt 15,21-28)


Bygdene ved Cæsarea Filippi

18/04/2012

Lokaliseringa av Peters vedkjenning i Matt 16,13-20

Teksten der Peter seier fram vedkjenninga Du er Messias, den levande Guds Son er både teologisk og litterært eit viktig avsnitt i Matteusevangeliet.  Samtalen fann stad i bygdene ved Cæsarea Filippi (Matt 16,13), nord for Gennesaretsjøen. På bokmål blir dette gjengitt med distriktet rundt Cæsarea Filippi.

I dette området låg Augusteum, eitt av tre Augustus-tempel bygd av Herodes den store. Men det er litt ulike teoriar om kor tempelet var plassert. Den følgjande artikkelen knyter teksten med Peters vedkjenning til dette templet og skildrar tre ulike lokaliseringar som alle vil kunne plasserast i «bygdene ved Cæsarea Filippi». Det blir hevda at Omrit, fire km sørvest for Banias, er den mest sannsynlege lokaliseringa. Eg har tidlegare omtalt utgravingane i Omrit her.

The Temple of Caesar Augustus at Caesarea Philippi

The Lord Jesus was in the region of Caesarea Philippi when He asked His disciples: “Who do men say that I am?” What prompted Him to ask this question? I believe the geography and archaeology of the area gives us a clue. Jesus and His disciples walked the Roman road from Bethsaida toward Caesarea Philippi when they came across a beautiful temple built to honor Caesar Augustus, a mere mortal man who was deified by the Roman Senate upon his death, but a man who was venerated as a deity in life in the Eastern Roman Empire.

Les meir


17/04/2012

Sjå satelittbileta som viser korleis Dødehavet har blitt mindre dei siste 40 åra, på Shmuel Browns sin blogg. Det dreier seg om ei økologisk krise for sjøen som ligg på det lågaste punktet på jorda.

Israel Tours

Dead Sea Shrinking (1972, 1989, 2011)

The Dead Sea is less than an hour drive from Jerusalem so it’s an area that I guide often. I always point out the two black lines on the rocks to the right of the highway across from Ein Feshka, the levels of the sea as recorded by the Palestine Exploration Fund in the 1920s and explain that the Dead Sea is shrinking by a meter a year. I usually get asked how the Dead Sea has changed over time. These satellite photographs from Nasa’s Earth Observatory website show it clearly.

The false-color images above were captured by the Landsat 1, 4, and 7 satellites on September 15, 1972, August 27, 1989 and October 11, 2011.
All three images include a combination of near-infrared, red, and green wavelengths. Deep waters are blue or dark blue, while brighter blues indicate shallow waters or salt ponds (in the south). The pale pink…

View original post 48 fleire ord


Solidaritet med jødane

15/04/2012

Denne veka har eg vore med på å vedta følgjande uttale frå landsstyret i Den Norske Israelsmisjon:

Det er i år 70 år siden norske jøder ble fanget og deportert til utryddelsesleirene. Målet om kollektiv tilintetgjørelse av et helt folk, og den ideologi som lå bak, hadde dessverre altfor mange støttespillere i Norge. Vi er glade for at norske myndigheter har erkjent, bekjent og beklaget at norsk politi og embetsverk deltok i denne forbrytelsen mot våre jødiske landsmenn.

Som kristen organisasjon og misjon må vi også bekjenne at vi ikke hadde nok kraft og mot til et handlekraftig forsvar for vår jødiske minoritet når det gjaldt som mest. Det er ikke tilstrekkelig å skjule seg bak parolen om at vi ikke driver politisk virksomhet når vår nabos liv er truet.

Les meir


Heilag eld i Gravkyrkja

14/04/2012

I dag er det påskeaftan etter den ortodokse kyrkja sin kalender. Dette er dagen for tenninga av den heilage elden i Gravkyrkja i Jerusalem, ein seremoni som har funne stad i påsken i over 1000 år.

Eg har éin gong opplevd å vera i Gravkyrkja i samband med dette, i påsken 2001. Slik skildra eg den gong dette i eit innlegg i Jærbladet:

Påske i byen der det skjedde. Reisebrev IV frå Jerusalem 2001

Påskeaftan er det ei spesiell lystennings-seremoni i Gravkyrkja. Den markerer overgangen frå mørker til lys, frå død til liv. Aldri er trengselen i Gravkyrkja større enn då. Eg tenkte optimistisk at dette skulle eg få med meg. Eg hadde bare ikkje sett for meg kor mange andre som hadde tenkt det same! Vel innanfor Gamlebyen sine murar, møtte eg denne gongen ikkje bare trengsel, men også stengsel. Israelsk politi stengte av heile området rundt kyrkja; dei vurderte det uforsvarleg å ha fleire menneske inn i denne delen av byen. Eg var nære ved å gje opp, men fann ut at eg fekk prøva å nærma meg kyrkja frå dei rolege bakgatene i det kristne kvarteret, der turismen ikkje er så påfallande. Og der såg eg mange menneske med stearinlys i handa, dei forsvann inn ei døropning i det gresk-ortodokse patriarkatet. Eg fylgde straumen, og kom etter kvart fram til ein stor terrasse på taket av Gravkyrkja! Der gjekk folk forventningsfulle rundt med lysa sine, og venta på at elden skulle koma opp frå seremonien nede i kyrkja. Og då dei mektige klokkene begynte å kima like ved, og det kom eld opp til takterrassen, var jubelen stor. Ungdomar dansa med lys og tamburinar. Det var fest og glede, og klokkene ringte påsken inn i ein heil time. Etter ein stund såg eg nokre som gjekk opp ein trapp og inn ei dør langt oppe på den store kuppelen. Eg fylgde naturleg nok etter, inn på eit smalt galleri, høgast oppe i kuppelen over Jesu grav. Det blei ei flott påskeoppleving for meg. Eg såg ned på eit teppe av røykjelse og lys, og høyrde jubelsong frå folket som var samla rundt grava.

(les meir)

Travelujah skriv om seremonien nå i år:

Jerusalem’s Special Event- the Holy Fire Ceremony
Easter in the Holy Land is unique in many ways, but probably the most significant tradition that occurs only in the Holy Land is the widely awaited tradition, the Holy Fire ceremony. The special ceremony takes place on the Saturday before Orthodox Easter, and captures center stage once again during this holiday’s season in Jerusalem for local Christians plus the thousands of believers who make a special pilgrimage to the Holy Land for Easter.

The Holy Fire Ceremony is the culmination of Lenten and Easter event, as it represents the moment when the spirit of Jesus fills the tomb site in the Holy Sepulchre. According to beliefs of many, a flame appears in the tomb and is caught by the Greek patriarch and an Armenian Orthodox priest and is then shared with congregants holding candles in the church who then pass this flame from one person to another.

Because this event is specific to Jerusalem geographically, it is not celebrated anywhere else in the world. Many Orthodox pilgrims from Greece, Russia, Armenia, Eastern Europe and the United States, line up beginning day before. Even tourists beyond Christians as well as locals will often join those in an effort to get inside the Holy Sepulchre for the very special cereimony

(les meir)


Ordet av Kaj Munk

08/04/2012

Eg har brukt kvelden denne påskedagen til å lesa Ordet av Kaj Munk, inspirert av at forfattaren har følgjande sitat frå «en nøgtern Gaardmandsenke i Vædersø» som vignett på tittelbladet i boka:

Nej, hans Stadsklæder skal hænge parat, for En ved dog aldrig, om han ikke skulde komme en Paaskemorgen.

Det blei ei sterk og god lesaroppleving. Det var fleire år sidan eg hadde opna boka, og enda fleire år sidan eg såg stykket på teater. Ordet er eit originalt skodespel. Det danske kulturministeriet skriv: «Ordet er skrevet med en vildskab, der får en til at sluge det scene for scene.»

Kaj Munk skreiv stykket då han var 27 år gamal i 1925. Ei ung nabokone og hennar nyfødte barn døydde, og dette aktiverte hans eigne barndomsopplevingar med døden; han hadde mista begge foreldra innan han var fem år. Den unge diktarpresten blei då oppfordra til å skriva eit skodespel som tok bønder alvorleg (!) og dette gav støtet til at han i løpet av få dagar skreiv Ordet.

Her er heile omtalen til kulturministeriet i samband med at skodespelet er tatt med i den danske kulturkanon:

I en dramahistorie præget af småborgerlig snusfornuft er digterpræsten Kaj Munks vanvittige og irrationelle skuespil Ordet på alle måder et særsyn. Et anfægtet værk, forfattet over en 6 dage lang skriverus, der lovpriser “bønnens mod” og forkynder “underets mulighed” i vore dage.

Intet er nemmere end at kritisere Ordet. Både for stykkets radikale genreskred fra de første akters folkekomedie til de sidste akter, der antager karakter af mirakelspil. Og for den villede djærvhed, der ofte skæmmer dialogen og giver den et snert af kold kalkulering.  Men kritikken forstummer, for Ordet er skrevet med en vildskab, der får en til at sluge det scene for scene. Det er vanskeligt at finde plads til tvivlen, så længe man befinder sig i Kaj Munks overspændte univers. (Les meir)

Relatert stoff: Eg har tidlegare sitert frå ei preike av Kaj Munk her.


%d bloggarar likar dette: