Spor i sand

I kveld gjekk eg tur på Orrestranda for å sjå Spor i sand. Dette er eit gigantisk landskapskunstprosjekt som har involvert over 2700 skuleelevar frå heile Jæren. Elevane har arbeidd med leire og laga relieff som i tekst og teikning (så vidt eg har forstått) skulle visa kva som betyr mest for dei. Og desse relieffa har dei så plassert i svære sandhaugar som formar Garborgsetninga No er eg heime att i runeskrift.

Det var vanskeleg å tolka sandhaugane. Eg kan ikkje nok om runar, dessutan var kunstverket meir enn ein kilometer langt. Men eg såg på nokre av relieffa og her var mykje fint å sjå. Dei hadde eit innhald som sette tankane i sving; det var ei spennande blanding av fredsønske, natur, Jesus, venner, fotball og ein gut (ein liten bror?) som var død berre 4 månadar gamal.

Les meir om kunstprosjektet i lærar og salmediktar Heidi sin blogg (her og her). Elles er sjølvsagt også prosjektet omtalt i Aftenbladet, Jærbladet og på heimesida til Stavanger 2008.

Lite vatn i Gennesaretsjøen

Det er lite vatn i Gennesaretsjøen for tida. Denne sjøen, som er godt kjent frå NT, forsyner i dag Israel og dei palestinske områda med ferskvatn og spelar såleis ei viktig rolle i regionen. Vassmengda blir derfor følgt med argusauge.

Men den store innsjøen har også betydning på andre område. Det er i dag, som på Jesu tid, mykje fisk i innsjøen. Og innsjøen er ein populær stad for rekreasjon og badeliv. Biletet viser ein flott soloppgang eg opplevde ved Gennesaretsjøen for nokre år sidan (les meir).

Arutz Sheva skriv i dag om konsekvensane av den låge vatnstanden, nettopp for badelivet og for fiskebestanden:
Sea of Galilee Dropping; Bathers and Fish in Danger
by Gil Ronen

The Sea of Galilee, known in Hebrew as the Kinneret, is nearing a critically low water level and this is affecting the safety of bathers in the sea as well as its fish population. The water shortage also threatens the fresh water supply to Israel’s residents.

The sea’s water level is currently reported at about 212.5 m. below sea level. This is just 50 cm. away from the «red line» of -213 m., the level at which the water supply situation is seen as worrying. It is not far away from the «black line,» either: the absolute minimum level of -215 m.

Fishing down over 75%
Fishing statistics show a decline from 300 tons of fish that were harvested in the Kinneret five years ago, to less than 70 tons fished in 2007. Some observers claimed that the decline is due to the lower level of water in the lake. Others blamed a spate of fish poisonings, inadequate law enforcement and a slacking in the artificial repopulation of the lake, which is usually carried out by the government.

(…)

The Knesset’s Internal Affairs and Environment Committee held a discussion on the subject in mid-May as it announced the start of this year’s bathing and swimming season. It also began the process of ratifying a law which would regulate the way beaches are run in Israel.

(…)

The bathing season began May 6 and will continue until the end of October. Israel has 25 beaches on the Kinneret, 91 beaches on the Mediterranean coast, 22 beaches along the Dead Sea and two on the Red Sea. (les meir)

Bob Dylan, jøde og kristen

Bob Dylan er aktuell her i Rogaland for tida (mai 2008). Denne veka held han konsert på Viking stadion i Stavanger med 19.000 til stades. Han er ute på sin «Never Ending Tour».

Dette er ein artist som har levert mange viktige tekstar. Han begynte som protestsongar for ca 45 år sidan og har sidan vore innom mange sjangrar. Ein artikkel på Wikipedia prøver å formulera betydninga han har hatt:

Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Han økte betydningen av sangtekstene, og han gjorde det klart at sangstemmen ikke var det viktigste.

Eg syns dessutan det er av interesse at han har tydelege bibelske referansar i mange av tekstane sine. Ein periode, etter ei sterk åndeleg oppleving i 1978, var han rett og slett forkynnande på konsertane sine. Dette har han sidan endra på, men han skal likevel ikkje ha tatt avstand frå den kristne trua.

For meg, og sikkert for fleire av lesarane av denne bloggen, er det også av interesse at han er ein jøde som vedkjenner seg trua på Jesus. Det siste nummeret av Misjonsblad for Israel, nr 3/2008, utgitt av Den Norske Israelsmisjon, har ein artikkel om denne sida ved artisten. Det er redaktør Ingvill Egeli Olsen som skriv, og ho støttar seg på uttalar frå Sven Aasmundtveit. Ho skriv blant anna:

Bob Dylan vokste opp som en del av det jødiske miljøet i Minnesota, USA. Begge Bob Dylans foreldre var jøder, og artistens fødenavn var Robert Allan Zimmermann. Besteforeldrene var innvandret fra Odessa, Ukraina til USA.

– Familien var et sted mellom nominelle jøder og bevisste. Moren forteller at han fløy rundt på kristne vekkelsesmøter i oppveksten. Men han var nok mest knyttet til det jødiske miljøet, forteller Bob Dylan-kjenner Sven Aasmundtveit.

Aasmundtveit forteller at Bob Dylan allerede før sin radikale omvendelse godt kjente både den jødiske og den kristne Bibelen. I arbeidsrommet lå Bibelen oppslått konstant. Flere av artistens tekster har bibelske referanser.

Dette er Jesusvekkelsens tid, og Bob Dylan samarbeider med flere kristne artister (…)

Og på slutten av 1978 får Bob Dylan sitt åndelige gjennombrudd. Under en konsert kaster en publikummer et kors opp på scenen. Bob Dylan plukker det opp og tar det med seg. Et par dager senere opplever han på hotellrommet at Jesus er på rommet hans. Og der tar Dylan imot troen.

(…)

Samtidig fornekter han ikke sin jødiske bakgrunn. Han har hatt jødisk konfirmasjon for ett av barna sine. Jews for Jesus er aktive rundt konsertene hans.

Etter hvert blir det kristne budskapet mindre framtredende. Bob Dylan forkynner ikke lenger fra scenen. Men Aasmundtveit understreker at han ikke tar avstand fra troen.

– Selv om Dylan forlot den tydelige forkynnelse og det kristne aspektet ble mindre fremtredende, sluttet Dylan aldri å bruke bibelske referanser i tekstene sine, understreker Aasmundtveit.

Eg veit ikkje nok om Bob Dylan til å vurdera hans religiøse utvikling og kan derfor ikkje gå god for desse uttalane. Men eg syns han er ein spennande artist som har mange flotte songar. Og eg syns det er interessant å leggja merke til at han, som høgt profilert artist, har vore tydeleg på at trua på Jesus er aktuell, også for ein som har jødisk bakgrunn.

Lysta til alltid å eiga meir

Ta dykk i vare for lysta til alltid å eiga meir! For det er ikkje det du eig, som gjev deg livet, om du har aldri så mykje.

Dette er eit sitat frå Jesus, henta frå denne søndagens preiketekst. Eg kjenner at dette er utfordrande, for det er lett å bli prega av denne lysta. Det er vel rett å seia at Jesus utfordrar heile vår vestlege kultur med dette enkle utsagnet. Les gjerne heile teksten i Luk 12,13-21.

Dette sitatet gir oss også eit godt eksempel på koss bibelspråket utviklar seg. Her har eg sitert frå den nyaste omsetjinga til Det Norske Bibelselskap, Bibel 2011. Her har me «mista» eit av dei litt spesielle orda som finst i eldre bibelutgåver: havesykje.

Den følgjande lista med ulike formuleringar viser koss Bibelselskapet har omsett uttrykket dei siste hundre åra.

  • 1930 (bm): Se til og ta eder i vare for all havesyke!
  • 1938 (nn): Sjå og tak dykk i vare for all havesykja!
  • 1959, ungdomsoversettelsen av NT (bm): Se til at dere passer dere for gjerrighet!
  • 1978/1985 (bm): Pass dere for pengebegjær!
  • 1978/1985 (nn): Ta dykk i vare for all havesykje!
  • 2003, NTR, prøveutgave av Lukas (bm): Ta dere i vare for all slags grådighet!
  • 2003, NTR, prøveutgåve av Lukas (nn): Ta dykk i vare for all eigesjuke!
  • 2011 (bm): Ta dere i vare for all slags grådighet!
  • 2011 (nn): Ta dykk i vare for lysta til alltid å eiga meir!

Det er det greske uttrykket ἀπὸ πάσης πλεονεξίας som blir omsett på alle desse måtane. Sjølv om dei nyaste utgåvene ikkje får fram at dette kan dreia seg om ein sjukdom, syns eg (som vanleg) at bibelomsetjarane har gjort ein god jobb i 2011-utgåva. Eg legg forresten merke til at det har skjedd ei endring i siste liten i nynorskutgåva, ved at teksten er endra frå prøveutgåva til den endelege utgåva.

Lista over ulike omsetjingar av uttrykket viser faktisk også den utviklinga eg sjølv har opplevd når det gjeld bibelspråket. Då eg var konfirmant i 1971 fekk eg Bibel med 1930-omsetjinga i gåve av fadrane mine. I dag nyttar eg Bibel 2011.

Alle omsetjingane, unntatt omsetjinga frå 1959, er henta frå bibelen.no. Den nynorske ungdomsomsetjinga frå 1961 har eg ikkje funne, verken på nettet eller i bokhylla mi.

Oppdatering: Dette var først skrive før Bibel 2011 var ferdig, men det fanst eit foreløpig NT frå 2005, som eg brukte i åra 2005-2011. Det var ingen endringar i dette bibelverset frå NT 2005 til Bibel 2011. Eg har nå oppdatert notatet slik at det omtalar nyaste utgåve som Bibel 2011.

Rennande vatn i Davidsbyen

Hiskias tunnelJerusalems #7

Vatn er nødvendig i ein by. Jerusalem ligg langt oppe i fjella og var frå gamal tid avhengig av kjeldevatn. Byen er 3000 år gamal og vatnsystemet som er funne i Davidsbyen, det eldste Jerusalem, har element som går mest så langt tilbake i historia. Det er fascinerande å sjå nærare på Warren’s sjakt, Gihonkjelda, Hiskias tunnel og Siloadammen. Dette vatnsystemet er rangert som nr 7 på lista over Jerusalems 10 på topp.

Eg har tidlegare skildra ein tur ned gjennom Warren’s sjakt til Gihonkjelda. Denne kjelda forsynte byen med vatn. Her har også viktige historiske hendingar skjedd; Bibelen fortel at kong Salomo blei salva til konge ved Gihonkjelda (1. kong 1).

Frå kjelda er det mogleg å gå gjennom Hiskias tunnel (biletet 1) som blei hogd ut i fjellet under byen på 700-talet f Kr, for å sikra vatn i urolege tider. Gihonkjelda låg utanfor bymuren og tunnelen enda inne i byen. Tunnelen er ca 600 m lang og går i ein stor bue (som ein S). Her går ein i stummande mørker i rennande, temperert vatn. Vatnet går så vidt opp på leggen det meste av turen, bare eit par plassar er det litt djupare. Tunnelen er trong, men sikker. Og det er umogleg å gå seg vill!

SiloadammenDet rennande vatnet i Hiskias tunnel blei ført fram til Siloadammen. Biletet til høgre viser den dammen som låg der på Jesu tid. Den er funnen for få år sidan, eit lite stykke frå staden der tunnelen endar i dag. Eg opplevde for første gong å koma til det nytestamentlege Siloa i haustferien i fjor og eg syns det var fantastisk! Sjå også BAR sitt biletgalleri frå staden.

Denne dammen er nemnt i NT:

Så sa han: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Siloa tyder utsend. Mannen gjekk dit og vaska seg, og då han kom att, kunne han sjå. (Joh 9,7)

Den vanlege oppfatninga er at Siloadammen hadde ein viktig funksjon som reinsingsbad (miqveh) for folk som skulle opp til tempelet, ikkje minst når det i dei tre jødiske høgtidene kom tusenar av pilegrimar til byen. Men det er også sett fram ein teori om at det var eit offentleg svømmebasseng. Les gjerne Hershel Shanks» artikkel Ritual Bath or Swimming Pool i det siste nummeret av BAR (3/2008). Han held på at Siloadammen truleg har fungert som eit stort reinsingsbad med rennande vatn og med ein viktig funksjon i forhold til tempelet.

Sjå òg den flotte sida City of David.

Oppdatering: Serien er nå ferdig:

Kristne korstog?

(Dette innlegget skreiv eg på den tidlegare TypePad-bloggen min 15.03.2006. Innlegget blei sletta i samband med konverteringa frå TypePad til WordPress, og sidan det er relativt tidlaust, tar eg det inn her på bloggen nå).

Eg har truffe mange interessante menneske når eg har vore ute og reist, ikkje minst i Israel og dei palestinske områda. Ei kvinne som på mange måtar skil seg ut, er Søster Abraham, eller Kirsten Stoffregen Pedersen, som er hennar borgarlege namn.

Søster Abraham er dansk, men har sidan 1967 budd i Jerusalem. Der lever ho eit enkelt liv som nonne på Oljeberget, samtidig som ho er ein lærd forskar og foredragshaldar. For nokre år sidan, faktisk på 45-års dagen min, høyrde eg henne ha foredrag om ikonmaling og om den etiopiske kyrkja på Tantur Ecumenical Institute i Jerusalem. I dag blei eg minna på dette interessante møtet med henne, då eg kom over eit svar ho hadde skrive på den danske sida Religion.dk om koss kristne har kunna forsvara korstoga med utgangspunkt i Bibelen.

KORSTOG: Kirsten Stoffregen Pedersen forklarer, hvordan kristne har kunnet bruge Bibelen til at forsvare korstog. Det er svært at finde hjemmel i bibelen for korstog, siger søster Abraham.

Kære Martin Terkildsen! Man har bedt mig om at besvare dit spørgsmål om synet på anvendelsen af vold i Islam og i Kristendommen. Du vil gerne vide, hvor man har kunnet finde hjemmel i Bibelen for korstogene.

Ja, det er sandelig ikke let! Naturligvis findes der tale om krig til forsvar for Israel (det jødiske folk) i Gamle Testamente. Da Amalekitterne forbyder Israel at passere gennem deres land, fører det til krig mod Amalek fra generation til generation (2.Mosebog 17:16).

Men Jesus var modstander af krig og vold. På et sted, hvor Han forudsiger sin nært forestående lidelse og død, viser disciplene ham to sværd: «Herre, se her er to sværd. » Men Han sagde til dem: «Det er nok»”. (Lukas.22:38).

Da det kommer til stykket, og en af disciplene trækker sit sværd for at forsvare sin mester mod dem, der er ved at arrestere ham, og hugger ypperstepræstens tjeners øre af, så siger Jesus: «Stik dit sværd i skeden. For alle de som griber til sværdet, skal omkomme ved sværdet» (Mat.26:52).

Da Pilatus undrer sig over, at ingen kommer og forsvarer ham, når han nu selv har erklæret, at han er en konge, svarer Jesus: «Mit rige er ikke af denne verden.»

Nej, det er meget svært i det Nye Testamente at finde forsvar for Korstogene.

Selv om Jesus også siger: «I skal ikke mene, at jeg er komet for at bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for at bringe fred, men sværd.» (Matth.10:34).

Det viser sig dog straks, at den krig, der her er tale om, er den, der foregår i disciplenes eget liv, nemlig at de ikke må foretrække nogen eller noget frem for Gud. Hvad, der gav stødet til Korstogene. var frem for alt den spændte og urolige tilstand i det Mellemste Østen og det Hellige Land fra slutningen af 900-tallet og op gennem 1000-tallet.

Den fatimidiske hersker i området, El-Hakim, som regerede fra Ægypten, havde i 1008 ladet de kristnes hovedkirke, den hellige Gravs Kirke i Jerusalem brænde ned til grunden og ødelagt en mængde andre kirker. De vestlige kristne magter rejste sig – og så rullede bolden videre.

Det var ikke den gang let at se, hvad man burde gøre. Men der var allerede den gang folk, som ikke gik ind for korstogene. Da man sagde til den hellige Birgitta af Sverige (1303-1373), at det måtte være en ukristelig gerning at slå hedninger ihjel, mente hun dog, at det var bedre for en hedning at dø ung, end at han kom til at leve længe og begå mange synder!

Men det var langt fra alle hendes trosfæller, som var enige med hende i dette, og i dag er det heldigvis svært at finde kristne med en sådan indstilling.

Dr. Kirsten Stoffregen Pedersen / Søster Abraham, Jerusalem

Om bibelomsetjing

Bibelselskapet si nettside ligg det ein innhaldsrik og interessant artikkel om Fadervår – kildene, tradisjonen og formidlingen.

Artikkelen er sett saman av fleire ulike delar:

  • Fra bibeloversetterens verksted. Fadervår, Herrens bønn. Hentet fra oppslagsdelen til Det nye testamentet 2005
  • Å omsetja Fadervår. Artikkel av bibelomsetjar Hans Johan Sagrusten, tidlegare publisert i Ung Teologi (teologisk tidsskrift utgjeve av studentane på MF)
  • Fadervår 1550-2005
  • Å be Fader vår i dag. Tekstmeditasjon ved Hans-Olav Mørk

Eg tar med eit avsnitt frå artikkel til Sagrusten:

Vi kan samanlikne det å omsetja Bibelen med å forvalte ein slektsgard: Ansvaret går frå generasjon til generasjon. Sonen tek over garden frå far sin, med dei bygningane og den reiskapen som er på garden. Ansvaret er stort – mange generasjonar har arbeidd med denne jorda før han.
Tenk om sonen etter 30 år gav garden vidare med orda «eg har ikkje endra på ein einaste ting!» Viss garden hadde dei same husa, den same traktoren, den same slåmaskina og same driftsmåten som da han tok over, ville han i røynda gje vidare ein gard med sterkt forringa verdi.
Sjølvsagt ville det framleis vera den same jorda. Men reiskapen ein treng for å gjera seg nytte av jorda, ville vera håplaust forelda. For på ein gard må kvar generasjon investere i nytt utstyr for at verdien på garden skal vera like stor. Nye tider stiller nye krav til reiskapen og bygningane på garden.
Slik er det òg med Bibelen. Vi forvaltar det same verdifulle jordsmonnet som generasjonane før oss, men må investere i ny reiskap for å gjera oss nytte av den store spirekrafta som ligg der. Der odelsguten byter ut den gamle traktoren med ein ny, investerer bibelomsetjaren i nye ord som kan formidle det teksta seier. Og der odelsguten byggjer ny driftsbygning, byggjer bibelomsetjaren nye setningar som menneske i dag skjønar.
Og paradokset for både bonden og bibelomsetjaren er: For å gje vidare det same som vi tok over frå generasjonane før oss, må vi endre på det! (les meir)

Den treeine Gud

Det er Treeiningssøndag (bokmål: treenighetssøndag) i dag. Eg markerer dette, også dette året, med å gjengje den nikenske truvedkjenninga, ein svært viktig tekst med tanke på den felles kristne trua på den treeine Gud: Far, Son og Heilagande.

Vi trur på éin Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synleg og usynleg.

Vi trur på éin Herre, Jesus Kristus, Guds einborne Son, fødd av Faderen før alle tider, Gud av Gud, ljos av ljos, sann Gud av sann Gud, fødd, ikkje skapt, av same vesen som Faderen. Ved han er alt skapt. For oss menneske og til vår frelse steig han ned frå himmelen, og ved Den Heilage Ande og av Maria møy vart han menneske av kjøt og blod. Han vart krossfest for oss under Pontius Pilatus, Leid og vart gravlagd, stod opp tredje dagen etter Skriftene og fór opp til himmelen, sit ved høgre handa åt Faderen, skal koma att i herlegdom og døma levande og døde, og hans rike skal vera utan ende.

Vi trur på Den Heilage Ande, som er Herre og gjer levande, som går ut frå Faderen og Sonen, som vert tilbeden og æra saman med Faderen og Sonen, og som har tala gjennomprofetane. Vi trur på éi heilag, allmenn og apostolisk kyrkje. Vi vedkjennest éin dåp til forlating for syndene og ser fram til oppstoda av dei døde og eit liv i den komande verda.

Det er mange tekstar frå Bibelen som har det trinitariske perspektivet med. Eg syns den paulinske velsigninga er flott:

Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærleik og Den heilage andens samfunn vere med dykk alle! (2. Kor 13,13)

Gjev fred på jorda

Fredsbøna til kyrkja

Allmektige, evige Gud, du som kan leia og bøya menneskehjarte, vi bed deg: Hjelp og styrk alle dei som i dag har det store ansvaret for fredssaka i verda. Ta i di mektige hand leiarane i nasjonane, vend hjarta deira til deg og gjev dei kraft i striden mot alt det som vil forføra oss til det som vondt er.

Gjev fred på jorda, og hjelp di kyrkje til å fremja freden mellom folka. Vern vårt folk og våre heimar mot krig og splid, og lat oss byggja og bu i fridom og fred i dette kjære fedrelandet vårt som du har gjeve oss. Hjelp oss å tena deg med truskap og saman med alle folk på jorda å stå faste i striden mot det vonde, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Heilage Ande lever og råder, éin sann Gud frå æve til æve. Amen.

Berge på Finnøy

Røter er viktige. Nokre av røtene mine er knytt til Finnøy i Ryfylke. Farsslekta mi kjem derfrå. I juni skal me ha slektsstemne på Finnøy for etterslekta etter oldeforeldra mine, Pauline Marta og Ole Tobias Berge.

Eg er med i komiteen og det har ført til nokre gilde kveldar med planlegging og drøs om felles røter. Det har ikkje vore eit veldig krevjande verv, for tremenningen min (Harald Gunnar) er ein svært aktiv sekretær som gjer mykje av det som skal gjerast.

Planlegginga av slektsstemnet har blant anna ført mange gamle og interessante foto fram i lyset. Dette biletet viser Ole Tobias ca 1935. Då var han mest 90 år gamal! Han var ein spennande kar som levde eit langt og mangfaldig liv.

Eg trur ikkje eg tar for hardt i når eg seier at denne familien er prega av mange kreative personar. Dei som kjem, kan ta med seg bilete og gjenstadar som dokumenterer noko av dette. Eg ser for meg å ta med nokre ting som viser kva far min i si tid dreiv med (og det var ikkje lite).

Elles vil det nok bli ein del fokus på maleria etter Elmar S Berge (ein av sønene til Ole Tobias) som levde som kunstnar i USA.

Det ser ut for at me blir nærare 90 personar når me samlar oss til slektsstemnet. Me skal vera i Fleirbrukshallen på Judaberg. I løpet av dagen skal me også ta turen opp til Berge for å sjå staden og helsa på nokre av dei som bur der nå og som representerer familien som har drive garden sidan Ole Tobias si tid.

Nå ser eg fram til slektsstemnet. Eg ser ikkje bort frå at eg kjem tilbake med meir stoff om dette her på bloggen.

Oppdatering: Eg har seinare skrive følgjande notat relatert til slektstreffet og Bergefamilien:

Meir om israelsk bibelkonk.

Eg har tidlegare skrive om den uventa publisiteten dei messianske jødane har fått i Israel pga ei ung messiansk jente si deltaking i ein populær bibelkonkurranse. Nå har eg fått litt meir informasjon om koss denne saka har utvikla seg. Det er tydeleg at rabbinarane ikkje har fått særleg oppslutning om oppfordringa til boikott. Det er bra, syns eg.

Misjonærane Else Brit og Håvard Kleppe i Haifa skriv i sitt siste nyhetsbrev:

Kanal 1 sender alltid den store Bibelkonkurransen for jødisk ungdom på nasjonaldagen. I forkant var det stor oppmerksomhet om ei ung, Jesustroende jødinne som hadde nådd finalen. 16 år gamle Bat-El Levi vakte rabbinernes vrede, bare pga av det faktum at hun er messiansk jøde. Begge sjefsrabbinerne ba alle de andre deltakerne om å boikotte hele konkurransen på grunn av Bat-El. En av deltakerne valgte å følge rabinernes oppfordring. Undervisningsminister Julia Tamir, var tydelig på at det var uaktuelt å avlyse konkurransen. ”Ungjenta er registrert som jøde og arrangørene gransker ikke den enkeltes tro; — vi er bare interessert i å prøve deltakernes kunnskap.”

Nå nådde ikke Bat-El helt opp i finalen, men de Jesustroende jødene fikk stor mediaomtale. Antimisjonsorganisasjonene hevder at misjonærene kaster seg over de som ikke får det til i livet. De har etter hvert problem med de mange velutdannede jødene som er medlemmer i messianske menigheter.

Arkeologisk arkitektur

Dr Leen Ritmeyer er arkeologisk arkitekt med bibelsk arkeologi som spesialitet. The Bible illustration blog har gjort eit interessant intervju med han.

Her er eit utdrag:

Leen, you’re job title is «Archaeological Architect specializing in Biblical Archaeology». In layman’s terms, what exactly does an archaeological architect do?

The work I have done for a long time now, is reconstructing ancient sites. I have done this with pen and ink on paper or as a painting, by designing and building models and also by actually building up ancient sites to show some of their former glory. Before making any reconstruction, one first has to make plans, elevations and sections of the site. One also needs to do a survey of all the fallen or destroyed remains which are no longer «in situ», i.e. in their original location. It is also important to study any available ancient sources and study comparative architectural styles.

(…)

Out of all the archaeological sites that you’ve worked on, which Biblical site has excited you the most?

Undoubtedly the Temple Mount. It was, as it were, love at first sight. I knew the Bible well, since I began reading it carefully in Israel in 1967 and the sacred buildings, such as the Tabernacle and the Temples built by Solomon and Herod, always intrigued me. It was a privilege to have worked there for so many years and to get to know the building details intimately.

(…)

You mentioned to me that part of your work in Israel was to reconstruct actual Biblical buildings. Can you tell us something about the buildings that you’ve worked on?

Yes, I have (partially) reconstructed a Crusader church, a Byzantine colonnaded street, namely the Cardo in Jerusalem, Herodian villas, one of which may have been the palace of Annas the High Priest, who, with his son-in-law Caiphas, condemned Jesus to death, and other buildings, such as monasteries and agricultural installations. The most complete reconstruction was a section of the Cardo, where we assembled complete columns with their capitals and a wooden roof construction on top. Usually, however, the work involved building up walls and doorways a few feet to help visitors with spatial orientation and the repair of floors and approach roads. Special care needs to be taken not to reconstruct anything one is not hundred percent certain of. (…)

Les heile intervjuet her.

Sjå også Dr Leen Ritmeyer’s blog og nettsida Ritmeyer Archaeological Design.

Prins Caspian

Narnia vil for alltid ha ein plass i mi verd. Først og fremst i bokformat. Men eg har også gode minne frå filmen Legenden om Narnia frå 2005.

Nå kjem snart Prins Caspian, den andre Disney-filmen over C.S. Lewis sine fantastiske bøker. Christianity Today har ein seksjon med stoff om filmen her, blant anna intervju med regissøren Andrew Adamson og med Ben Barnes som har rolla som Caspian.

Relaterte artiklar her på bloggen frå 2005:

Jesaiarullen

Den som skal til Jerusalem dei næraste vekene, bør prioritera å besøkja The Shrine of the Book og sjå den originale Jesaiarullen frå Qumran. Dette er ein av dei viktige Dødehavsrullane, og den er tatt fram i lyset i samband med staten Israel sitt 60års-jubileum.

Haaretz skriv i dag:

2,100-year-old Isaiah Scroll on rare public display for two months

For the past 40 years, the 2,100-year-old Isaiah Scroll has been kept in a dark room with temperature and humidity controls, far from the public eye. A few days ago, in honor of Israel’s 60th anniversary, the Israel Museum put the parchment scroll on display in the Shrine of the Book – for two months only.

This is the only complete scroll among the 220 biblical scrolls, known as the Dead Sea Scrolls, discovered at Qumran.

The scroll, whose message became «a foundation stone for humanity,» according to Dr. Adolfo Roitman, director of the Shrine of the Book and curator of the Dead Sea Scrolls, was removed from display in 1967 after only two years, for fear it would disintegrate. Many scholars believe it was copied from an even more ancient scroll by the Essenes, a Jewish monastic sect from the Second Temple period. Others believe it was brought to the desert with other scrolls on the eve of Jerusalem’s destruction, and hidden in a cave. (les meir)

Oppdatering 15.05: Det har vore mange medieoppslag om denne utstillinga dei siste dagane. Eg vil spesielt anbefala ein titt på Artdaily.org sin artikkel med eit flott foto av Jesaiarullen!

Oppdatering 16.05: Nå har også norske medier slått opp saka: Vårt Land skriv idag om utstillinga. Dei har fått kommentar til saka frå Torleif Elgvin, vår fremste ekspert på Dødehavsrullane. Han går litt nærare inn på samanhengen mellom den nasjonale feiringa og utstillinga:

Utstillingen i Israels-museet er en del av feiringen av staten Israels 60 årsjubileum. Elgvin forteller at funnet av de enestående tekstene i Judea-ørkenen i tid falt sammen med statens opprettelse.

– For Israel var dette et funn som var med på å legitimere statsdannelsen. Dødehavsrullene var et bevis på jødisk tilstedeværelse i dette området helt tilbake til det første århundret etter Jesu fødsel. At man nå velger å stille ut en så stor og viktig del av en av Dødehavsrullene, er også en markering av dette, sier Elgvin. (les meir)

Det felleskristne

Fr Arnfinn Haram har lagt ut eit interessant manus på bloggen sin. Tittelen er Kva er det felleskristne? Dette er manus frå eit foredrag han nyleg har halde på Blå Kors sin årskonferanse. Den katolske bror Arnfinn skriv som vanleg godt. Her er eit lite utdrag:

I eit protestantisk dominert miljø som det norske, har ’det felleskristne’ lett blir konsentrert –eller redusert – til nokre enkle parolar: -Bibelen! Jesus! Nåden!

JA til alt dette – men vi lever i ei tid der fornkla slagord/honnørord ikkje er nok. Dei kunne fungere så lenge den den overleverte, vanlege kristendomen og kristendomskunnskapen låg som eit grunn-nivå i landet/kulturen, innmura i sjølve det norske byggverket – av den historiske kyrkja både før og etter Reformasjonen.

Den tida er no forbi – både i samfunnet og i kyrkjelivet.
Vi treng tjukkare og djupare/lengre røter!

Når han skriv om tjukkare røter, skriv han om treeiningslæra og kristologien. Når han skriv om lengre røter, skriv han om tradisjonen positivt forstått som overlevering frå NT og oldkyrkja. Sjølv om noko av det han skriv her først og fremst vil bli applaudert av katolikkar, er det meste nettopp felleskristent!

Les heile foredraget her.

Staten Israel 60 år

Israel feirar i dag (08.05.2008) at det er 60 år sidan staten blei oppretta. Eg vil gjerne vera med og gratulera! Seinare i år skal eg vera med på ei stor jubileumsmarkering som blir arrangert av fleire ulike israelsvennlege organisasjonar.

Staten blei elles proklamert 14. mai 1948, men blir feira i dag på grunn av den israelske kalenderen, som ikkje følgjer vårt kalendersystem.

Det er mange som har sterke synspunkt når det gjeld Israel. Eg er ikkje blant dei som ser staten Israel som ei tydeleg oppfylling av profetiane i GT, sjølv om eg ikkje kan utelukka at det kan vera ein samanheng. Eg ser dette meir ut frå ein menneskerettstankegang. Dette vil kanskje overraska og provosera nokre av mine israelsvenlege kontaktar som først og fremst er opptatt av eit profetisk perspektiv når dei snakkar om dette landet.

På denne dagen tar eg derfor med dei aktuelle avsnitta i prinsipperklæringa til Den Norske Israelsmisjon. Heile prinsipperklæringa kan lesast her. Kapittel 5 handlar om Det jødiske folket og landet. Eg foreslår at dei mest interesserte lesarane les heile dette kapittelet. Her tar eg med avsnitta frå og med pkt 5.5:

 

5.5 Profetiene taler om noe større enn opprettelsen av staten Israel. Det universelle perspektivet på landløftet gjør det problematisk å se opprettelsen av en jødisk stat i 1948 som en direkte og endelig oppfyllelse av de bibelske løftene om landet. Dessuten er det viktig å understreke at løftene og profetiene som taler om hjemvending og bosetting i landet, også taler om at folket skal leve under Guds herredømme og følge hans vilje (jf. Jer 31,31-34; Esek 11,17-20). Det er med andre ord også tale om en åndelig fornyelse for folket som helhet, om at Gud gir folket et nytt hjerte og en ny ånd slik at de følger hans lover. Dette kan ikke sies å være en realitet i dagens Israel. Opprettelsen av staten Israel kan derfor ikke sees som en virkeliggjørelse av Guds frelsesplan i Kristus Jesus.

Det er likevel mulig å se de politiske begivenhetene i 1947-48 som et uttrykk for at Gud sørger for å bevare Israel som folk. Også i gammeltestamentlig tid viste Gud hvordan han kunne bruke politiske stormakter i sin plan (jf. f.eks. Jes 45,1ff).

5.6 Jødene har en historisk rett til å bo i Israels land. Uansett hvordan man bedømmer den sekulære statsdannelsen, finnes det sterke etiske og folkerettslige grunner for at jødene har rett til å bo i Israels land. Folkets historiske tilknytning til dette landet er udiskutabel og tilsier at det har en legitim rett til å bo i dette området. Behandlingen av jødene gjennom historien, med pogromer og forfølgelse og med den ufattelige forbrytelsen som Holocaust representerte, viser behovet for å sikre jødene en egen stat, der de kan bo i frihet og fred, og med trygge grenser. Dette var da også bakgrunnen for at De forente nasjoner i 1947 vedtok opprettelsen av en jødisk stat innenfor det britiske mandatområdet i Palestina. Dermed bekreftet folkeretten jødenes rett til å leve og bo i dette området. FN-vedtaket som gav jødene rett til en egen stat, gav imidlertid også folkerettslig grunnlag for en palestinsk stat.

5.7 Staten Israel er et demokrati – ikke et teokrati. I gammeltestamentlig tid var Israel – i alle fall i prinsippet – et teokrati, dvs. styrt av Gud selv. Den moderne staten Israel har derimot en sekulær og demokratisk forfatning. Den israelske stats politikk kan følgelig ikke legitimeres ut fra tanken om jødene som Guds utvalgte folk. Staten Israel har folkerettslig de samme rettigheter og er folkerettslig underlagt de samme etiske forpliktelser som enhver annen stat. På den ene side har Israel f.eks. rett til å forsvare land og folk. På den annen side er staten Israel f.eks. forpliktet til å gi alle borgere lik behandling. Dette er særlig aktuelt i forhold til de ikke-jøder som bor og som har bodd i landet i generasjoner, og som derfor – på like linje med jødene – har legitim rett til å bo der. Folkerettslig kommer denne forpliktelsen blant annet til uttrykk i FN’s Menneskerettighetserklæring, en erklæring som Israel har gitt sin tilslutning. Forpliktelsen kan også begrunnes i jødisk etikk – med henvisning til Moselovens understrekning av jødenes ansvar for innflytterne som bor i landet (2 Mos 22,21). Folket formanes til å elske dem som seg selv, behandle dem som landsmenn og ikke undertrykke dem (3 Mos 19,33–34).

5.8 Evangeliet skaper forsoning og fred mellom jøder og palestinere. Evangeliet taler først og fremst om forsoning mellom Gud og mennesker, men det taler også om forsoning mennesker imellom. Derfor må vi som kristne støtte det arbeidet som gjøres for fred og forsoning i Midtøsten. Å skape fred er etter Guds vilje (jf. Matt 5,9; Sal 122). Som kristne har vi et særskilt ansvar for våre medkristne brødre og søstre – både blant jøder og blant palestinere. Vi gleder oss over det forsoningsarbeid som foregår mellom messianske jøder og kristne palestinere, og ser det som et vitnesbyrd om evangeliets kraft til å skape fred mellom mennesker.

5.9 Israels frelse er langt viktigere enn Israels land. Til tross for landets betydning for jødisk identitet er det verd å merke seg at det jødiske folk i store deler av den gammeltestamentlige historie bodde i landet uten å eie det eller ha politisk selvstendighet. Det må også framheves at Det nye testamente ikke er opptatt av jødenes råderett over landet. Vekten ligger i stedet på jødenes forhold til Gud. Så positivt man enn måtte se på den jødiske tilbakekomst til landet i nyere tid, ligger forpliktelsen for den kristne menighet i å forkynne evangeliet for jødene slik at de kan vende tilbake til fedrenes Gud gjennom troen på hans Sønn Jesus Messias. Det er dette som fremfor alt ligger apostelen Paulus på hjertet når han taler om sitt eget folk: “Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst” (Rom 10,1).

Denne erklæringa er vedtatt av Den Norske Israelsmisjon sitt landsstyre og er utarbeidd av organisasjonen si teologiske nemnd:

Sverre Bø, dr. theol., førsteamanuensis i bibelfag ved Fjellhaug Misjonshøgskole, Oslo.
Torleif Elgvin, Ph.D., førsteamanuensis ved Frikirkens teologiske seminar/Bibelskolen i Oslo; tidligere leder av Caspari Senter i Jerusalem.
Harald Hegstad, dr. theol., professor i praktisk teologi ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.
Kurt Hjemdal, sokneprest i Ski prestegjeld. Tidligere formann i Den norske Israelsmisjon.
Reidar Hvalvik, dr. theol., førsteamanuensis i Det nye testamente ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.
Olav Myklebust, tidligere førsteamanuensis ved Diakonhjemmets teologiske høgskole, Oslo.
Oskar Skarsaune; dr. theol., professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.
Jostein Ådna, dr. theol., professor i Det nye testamente ved Misjonshøgskolen, Stavanger.

Steinkjerringa

Eg var på tur til Steinkjerringa i dag. Dette er eit av dei meir originale turmåla her på Jæren. Alle jærbuar kjenner sjølvsagt staden, men av omsyn til andre lesarar, tar eg med denne spesielle historia. Skulpturen, som også blir kalla Mor Norge, står plassert langt inne i heia på Høg-Jæren, i Synesvarden landskapsvernområde.

Det er forresten ikkje sikkert at alle jærbuar har klart for seg teksten som står på skulpturen:

Minn jærbuane um storverk i farne tider

Ver trugne mot land og folk

Slik står det på informasjonstavla som er sett opp på staden:

I 1898-99 arbeidde bilethoggaren S. Neandros (Sigurd Sørendsen) på monumentet «Fortiden» i Stavanger. Meininga hans var at det skulle stå utanfor Kongsgård. Men verket vart ikkje sluttført, og bilethoggaren reiste til Amerika og kom aldri tilbake.

Den halvferdige skulpturen, som vart kalla «Mor Norge», stod ved Stavanger jernbanestasjon i mange år, og skulle eigentleg øydeleggjast. Men i 1924 sette Emelankton Aadnesen frå Nærbø i gang ein bergingsaksjon. Eit hundretals personar i Nærbø og Varhaug støtta opp med i alt 500 kroner, og statuen vart frakta med tog til Vigrestad stasjon og med bil til Aniksdal. Transporten frå Aniksdal til steinen «Jolosten» 4-5 kilometer inn i heia måtte skje på hardt vinterføre, og tok heile to år. Sjølv om den tre tonn tunge statuen var delt i tre delar, trongst det tre mann og to hestar til arbeidet, og dei sleit ut to sålingar under sleden.

7. juni 1927 vart «Mor Norge» løfta opp på steinen med ein åtte meter høg steinbukk. Der har ho sidan site for å minna jærbuane om «storverk i farne tider». I daglegtalen fekk ho nemnet «Steinkjeringjå».

Boikott pga messiansk jøde?

The beauty of the Jewish world is the diversity.

Dette er sagt av ein israelsk advokat som argumenterer for dei messianske jødane sin rett til å sjå på seg sjølv som jødiske.

Men dette er ikkje allment godtatt i Israel. Tvert imot blir dei messianske jødane i enkelte mektige miljø heller oppfatta som ein rød klut. Spesielt er antimisjonsorganisasjonen Yad L’Achim ein aktiv motstandar. Dette dreier seg om ortodokse jødar som ikkje godtar at det er mogleg å vera jøde og samtidig tru at Jesus er Messias.

Nå har motstanden mot dei messianske jødane fått ny publisitet i Israel. Jerusalem Post fortel at antimisjonsorganisasjonen har gått til det uvanlege skrittet å oppfordra til boikott av ein årleg og populær bibelkunnskapskonkurranse, fordi det viser seg at ein av finalistane er messiansk jøde.

Vårt Land har saksa saka frå Jerusalem Post (men omtaler den aktuelle kvinnelege finalisten Bat-El Levi som mann!):

Calev Myers, leder for en gruppe advokater som representerer messianske jøder, kaller boikottaksjonen et tegn på svakhet.

– Hvis deltakelsen til én messiansk jøde er nok til å ryste verdenen til disse rabbinerne, er det et tegn på at fundamentet deres er svakt, sier han.

– Det er på tide at de blir fratatt monopolet på å definere hvem som er jøder, sier Myers. (les meir)

Den avsluttande kommentaren til advokaten Myers er litt meir utfyllande i den israelske avisa. Han framhever her mangfaldet i den jødiske verda som noko verdifullt:

«It is about time that they stop having a monopoly over determining who is a Jew. The beauty of the Jewish world is the diversity. If you can still be considered a Jew even if you believe that the Lubavitch Rebbe [Menachem Mendel Schneerson] is the messiah, the same thing should hold true if you believe Jesus is.» (Les heile meldinga i Jerusalem Post her)

Sjølv om den veksande messianske rørsla framleis utgjer mindre enn 2 promille av den jødiske befolkninga i Israel, har den i det siste blitt meir synleg og faktisk også i større grad enn tidlegare blitt akseptert. Det skal derfor bli interessant å sjå kva som vil skje i opinionen i denne saka.

Damaskusporten

Jerusalems #8

Gamlebyen i Jerusalem er omkransa av ein bymur frå 1500-talet. Det er sju portar i muren. Damaskusporten er den største og flottaste av byportane og den har fått 8. plass på lista over Jerusalems 10 på topp.

Damaskusporten ligg i den arabiske delen av Jerusalem. Heile området, både på utsida og innsida av porten, er som ein stor marknadsplass. Det er eit fascinerande folkeliv i dette området. Like innanfor porten kan du setja seg ned med ein kopp kaffi og sjå på dette folkelivet. Og eg lovar: Du vil ikkje kjeda deg!

Porten er eit flott eksempel på ottomansk arkitektur. Den blei bygd av den ottomanske sultanen Suleiman som også er byggherre for den bymuren som står i dag.

Men den første byporten på staden blei bygd allereie av kong Herodes Agrippa I, som regjerte i år 41-44, altså ca 10 år etter Jesu død og oppstode. Denne kongen er nemnt i Apg 12,20-23. Han utvida byen slik at dette området, inklusiv Golgata og Jesu grav, kom innanfor murene.

Seinare blei byporten bygd opp igjen av keisar Hadrian i 135 då han bygde den romerske byen Aelia Capitolina over ruinane av Jerusalem, som var øydelagt i år 70. Byplanen over området ved porten er i dag frå Hadrians tid, med plassen som var utgangspunkt for dei to romerske hovudgatene. Desse svarer i dag til dei to arabiske marknadsgatene (Suq og el-Wad) som begynner like innanfor porten.

Det er gjort arkeologiske utgravingar under Damaskusporten, og desse er opne for publikum. Eg har dessverre ikkje vore nede og sett på desse utgravingane. Det må eg få gjort noko med!

Gamlebyen med bymurane er ført opp på UNESCO si liste over verdsarven.

Her er lenker til heile serien over Jerusalems 10 på topp: