Capernaum has a new look

13/06/2015

Arne Berge:

Dei arkeologiske utgravingane i Kapernaum, “Jesu eigen by”, har fått ei oppgradering. Ferrell Jenkins skriv her om fornyinga av staden.

Fyrst posta Ferrell's Travel Blog:

On our recent visit to Israel we visited some places we have been many times because of changes we expected to see. Capernaum was beginning to undergo some renovations when we were there in 2013.

If first impressions are important, then Capernaum is now making a good first impression with the new entrance sign. You will observe that the ticket booth also has a new look. Since this is a private site, owned by the Franciscans, there is a small entry fee.

Capernaum (Capharnaum). Photo by Ferrell Jenkins. The new entrance to Capernaum (Capharnaum). Photo by Ferrell Jenkins.

Instead of immediately moving into a crowded area to look at some of the architectural fragments excavated at the site, you have this beautiful plaza facing the Sea of Galilee. My photo can not do justice to the beauty of this site.

The new plaza at Capernaum. Photo by Ferrell Jenkins. The new plaza at Capernaum. Photo by Ferrell Jenkins.

There were numerous bus loads of tourist…

View original 275 fleire ord


Bernini: Den heilage ande

23/05/2015
Foto: Wikimedia Commons

Foto: Wikimedia Commons

Det er pinse, og eg hentar fram eit av dei store verka til Bernini (1598-1680); Dove of the Holy Spirit i Peterskyrkja i Roma.

Me feirar den kristne pinsen fordi Gud er trufast og sender si ånd til oss. Kristen tru er nærvere, relasjon, kjærleik og tillit. Jesus sa: Eg vil ikkje la dykk vera att som foreldrelause born (Joh 14,18). Derfor: God pinse!


Funn av hasmoneisk akvedukt, Jerusalem 5/2015

21/05/2015
Foto: Israel Antiquities Authority

Foto: Israel Antiquities Authority

Ein del av ein akvedukt som førte vatn til Jerusalem allereie på Jesu tid, er nyleg funne i Aust-Jerusalem. Akvedukten er frå hasmoneisk tid (ca 150 – 37 f.Kr.)

Eg fekk tips av ein israelsk venn om at Jerusalem Post skreiv om dette funnet i dag (21.05.2015). Nå har eg funne fram til pressemeldinga frå IAA. Her er eit utdrag:

A Section of Ancient Jerusalem’s Lower Aqueduct was Exposed in the Eastern Jerusalem Neighborhood of Umm Tuba-MAY 2015

A section of Jerusalem’s Lower Aqueduct, which conveyed water to the city more than 2,000 years ago, was exposed in the Umm Tuba quarter (near Har Homa) during the construction of a sewer line in the neighborhood by the Gihon Company. (…)

The Israel Antiquities Authority conducted an archaeological excavation there following the discovery of the aqueduct. According to Ya’akov Billig, the excavation director, “The Lower Aqueduct to Jerusalem, which the Hasmonean kings constructed more than two thousand years ago in order to provide water to Jerusalem, operated intermittently until about one hundred years ago. The aqueduct begins at the ‘En ‘Eitam spring, near Solomon’s Pools south of Bethlehem, and is approximately 21 kilometers long. Despite its length, it flows along a very gentle downward slope whereby the water level falls just one meter per kilometer of distance. At first, the water was conveyed inside an open channel and about 500 years ago, during the Ottoman period, a terra cotta pipe was installed inside the channel in order to better protect the water”.

Les meir


Bynamnet Jerusalem

19/05/2015

Byen Jerusalem har hatt mange namn opp gjennom historia. I dag heiter byen Yerushalayim på hebraisk og Al-Quds på arabisk.

Haaretz har ein gjennomgang av bynamnet si historie:

Why is Jerusalem called Jerusalem?
From its earliest name Ursalim, Jerusalem’s name has mirrored the city’s conquerors, passing through Jebus to the Roman Aelia Capitolina to al-Quds – and back to the ancient Israelite Yerushalayim.

Les meir

(via PaleoJudaica)


Den gode samaritanen

04/05/2015

Her er ei dramatisering frå 1920-åra av Jesu ord om den gode samaritanen. Då filmen bare er snaue 100 år gamal, blir det feil å seia at den er autentisk. Men det er interessant “å sjå forteljinga” i eit gamalt opptak i ørkenen der den høyrer heime.

Eg syns elles det kviler ein merkeleg ro over filmatiseringa. Eg vil tru både Jesus og tilhøyrarane såg for seg større dramatikk då han fortalde historia!

Filmen sluttar med denne gode kommentaren:

The act of the Good Samaritan, a lesson in universal brotherhood, teaches the beauty of loving our neighbour as ourselves regardless of creed, color and race.

Jesus sa:

  «Ein mann var på veg frå Jerusalem ned til Jeriko. Då fall han i hendene på røvarar. Dei reiv av han kleda og skamslo han, så gjekk dei sin veg og lét han liggja der halvdød. Så hende det at ein prest kom same vegen. Han såg mannen, men gjekk utanom og forbi. Det same gjorde ein levitt; han kom dit, såg mannen og gjekk rett forbi. Ein samaritan som var ute på reise, kom òg den vegen. Og då han fekk sjå mannen, fekk han inderleg medkjensle med han. Han gjekk bort til mannen, helte olje og vin på såra hans og la forbinding på dei. Så lyfte han mannen opp på eselet sitt og førte han til eit herberge og stelte vel med han. Morgonen etter tok han fram to denarar, gav dei til verten og sa: ‘Sørg vel for mannen, og må du leggja ut meir, skal du få det når eg kjem tilbake.’
 Kven av desse tre tykkjer du viste seg som ein neste for han som fall i hendene på røvarane?»  «Den som viste miskunn mot han», svara den lovkunnige. Då sa Jesus: «Gå du og gjer som han.» (Luk 10,30-37)

Her er eit utdrag av omtalen på YouTube:

Drama of the biblical story of The Good Samaritan shot on location in Palestine in the 1920s. It is an excerpt from a 60 minute independently made silent feature film, released in the U.S. in 1925, called “The Man Nobody Knows”, directed by Errett Leroy Kenepp and based on a book by Bruce Barton of the same name published in 1924. The main character is played by a real Samaritan – The High Priest Yitzhaq b. ‘Amram, aka Isaac Ben Omram, (1855-1932).


Folkemordet på armenarane

24/04/2015
Foto: Bodil Biørn.

Foto: Bodil Biørn. “Den armenske leder Papasian betragter de siste rester efter de grufulle myrderier ved Der-ez-Zor i 1915-1916. De andre ben har Eufrat skyllet bort.” Kjelde: Riksarkivet

I dag (24. april 2015) blir hundreårsdagen for folkemordet på armenarane markert. Det er ikkje ukontroversielt å seia dette. Norge er dessverre blant dei landa som foreløpig ikkje vil nytta ordet folkemord (genocide) om tyrkarane sine handlingar mot det armenske folket i 1915 og åra etterpå.

FN definerte ordet folkemord slik i 1948: «Folkemord er handlinger utført med den intensjon å utrydde, helt eller delvis en rase eller en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe som sådan».

Eg fekk interesse for armensk kultur gjennom eit møte med folk i det armenske kvarteret i Jerusalem i 2001. Eg var med på ekskursjon til kvarteret og fekk med meg gudsteneste i Jakobskatedralen, omvisning i museet og i nokre andre delar av kvarteret, – og eit møte med patriarken Torkom Manoogian (1919-2012). Då eg kom heim, las eg romanen De førti dagene på Musa Dagh av Franz Werfel. Boka, som byggjer på historiske hendingar i 1915, gjorde sterkt inntrykk. Du kan lesa meir om boka blant anna på Tore Nedrebø sin blogg og i ein større artikkel på Wikipedia.

Bildet er henta frå bildesamlinga etter den norske misjonæren Bodil Biørn som var utsending blant armenarane då katastrofen braut ut. Samlinga er i dag på Riksarkivet (her).

Aftenposten har i dag ein artikkel om Bodil Biørn og bildesamlinga hennar. Artikkelen har også med noko bakgrunnsstoff om folkemordet:

«Jeg har vært med å se alt det frykteligste som tenkes»
Minst én million mennesker ble drept under folkemordet på armenerne. Et viktig minne er fotografiene etter den norske misjonæren Bodil Biørn.

Generalsekretær Olav Fykse Tveit talte i går på markeringa i Jerevan:

(…) This day is a moment of truth. Let us all use it as an opportunity to build a future together where no people, no group of ethnic or religious identity, or any other common identification, should experience again these kinds of brutality we commemorate today. We need the courage to say “no” to what destroys our dignity. Even more we need the courage to say “yes” to our common humanity. Today the victims of the Armenian genocide call and help us to do so. All Christian churches recently celebrated the resurrection of Christ. In the joyful Easter period, we remember in our prayers the victims of the genocide, participating in the death and resurrection of Christ. In our creeds we confess our hope as the one community of saints, of forgiveness of sins and the resurrection of the dead. Injustice, violence, sin and death will not have the last word. (Les meir)

Sjå også denne relaterte filmen frå Stefanusalliansen:


Alfred Hauge: Lidelsens veier

13/04/2015

Lidelsens veier er kjærlighetens veier. Alfred Hauge 100 år.

Dette var temaet for kulturkvelden i Hinna kyrkje i forrige veke. Me hadde eit allsidig kulturprogram, mellom anna med diktlesing, song og musikk ved Hauges barn, barnebarn og oldebarn. Men temaet “lidelsens veier” var først og fremst ivaretatt av professor Jan Inge Sørbø, som hadde eit godt og innhaldsrikt foredrag om Hauges teologiske tenking med utgangspunkt i dette Haugesitatet.

For meg blei det ein kveld som sette i gang mykje mimring. Eg las mange av bøkene til Alfred Hauge på 70- og 80-talet. Nå har eg funne fleire av dei fram igjen. Eg hugsar forfattaren som fast deltakar i  gudstenestelivet i Hinna kyrkje frå ungdomsåra mine i kyrkja på 1970-talet.  Og sist, men ikkje minst, var mimringa knytt til vennskapet med Jan Inge, som eg blei kjend med siste året på gymnaset. I åra som følgde, hadde me blant anna fleire gode fjellturar saman i Ryfylkeheiane. Nå var det kjekt å treffa han igjen.

Men mimringa var likevel ikkje det viktigaste med denne kvelden. For meg, og sikkert for mange andre, skapte den ei fornya interesse for Hauge sine salmar og bøker. Kulturutvalet i Hinna kyrkjelyd hadde gjort eit godt arbeid med å setja saman programmet. I tilegg til det som alt er nemnt, var det felles salmesong, song ved menighetskoret og eit innslag ved Edvard Eikill, som var venn av Hauge. Sjølv fekk eg gleda av å leia kvelden.

Jan Inge bygde foredraget på kulturkvelden opp omkring dei fire salmane Hauge har i Norsk salmebok (2013):

  • Når stride stormar mot deg jagar (1940), nr 477, i avsnittet Trengsel og trøyst
  • Opna deg, hjarte! (1967), nr 556, i avsnittet Søndag og kyrkjegang (skriven til vigslinga av Hinna kyrkje)
  • Alle dei fuglar som flaug under himmelen blå (1970), nr 775, i avsnittet Ved senga
  • Du er Gud over år og tider (1966, 1972), nr 850, i avsnittet Åremålsdagar

Gudstrua sitt forhold til lidinga i verda er eit viktig tema i Hauge sitt forfattarskap. Han ville skriva sant om det vanskelege. Ein annan som høyrde foredraget, kollega Jostein Vestbø, samanfatta det slik på facebook: “smerte og medliding, tryggleik og kjærleik i Hauges forfattarskap og teologiske tenking”. Ja, for det dreidde seg slett ikkje bare om liding. Her var det også humor og lyse historier.

Sjølv om foredraget tok utgangspunkt i dei fire salmane, er temaformuleringa henta frå romanen Mysterium. Den handlar om liding og medliding. Hovudpersonane er Victor, som har mista hukommelsen, og professor Oneiropompos. I eit avsluttande kapittel trer forteljaren, altså Alfred Hauge sjølv, inn i boka. Eg tar med eit avsnitt som også blei sentralt mot slutten i Jan Inges foredrag:

Men med hensyn til den verden han (dvs Victor) har sett inn i, og de billeder han bruker: Den som leser og har kunnskap alene, vil lite kunne tyde og tolke dem. Den som dertil eier visdom, vil kunne tyde mer. Har han dertil kjærlighet, vet han å tyde alt. For der hvor det finnes kjærlighet, der er alltid lidelsen og lidelsens visjon til stede, og der hvor lidelsens visjon er til stede, der strømmer større kjærlighet til – som de hvite blodlegemer til et sår. Der hvor kjærligheten er, der er legedommen, også legedommen mot døden.

Hvilke ord er det fortelleren drister seg til å bruke?

Han vet bedre enn noen annen at når Victor denne morgenen reiser fra klosteret, da er det nettopp døden – den uovervinnelige – han vil stilles overfor. Hans hustru er kanskje allerede gått bort. Og lever hun fremdeles, er hun trolig hinsides bevissthetens grense, i en verden som kanskje ligner den Victor har gjennomstreifet, eller mer grufull, eller mer skjønn, eller hun er inne i en stor hvile og glemsel. For ved livets veier ligger gehenna og paradisene, og også ved dødens veier. Og portene til den store stillhet åpnes langsomt.

Eller om hun er ved bevissthet, så vil hennes pine være som et instrument hvor hver streng vibrerer. Og hennes pine er Victors pine. Det kan ikke annerledes være.

Og som deres lodd er, slik er menneskenes lodd i verden. Også leserens lodd, også fortellerens lodd. Kan summen av all lidelse i verden være større enn summen av to menneskers lidelse? Fortelleren tør ikke svare.

Men midt i lidelsen står han som profeten vitner dette om: “Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg og våre piner har han båret.” Dette er også fortellerens vitnesbyrd, grunnet på erfaring. Derfor skal det stå nedskrevet her, innen Victor trer ut av vår historie.

Dette betyr visselig at gjennom Kristus går det veier ut av lidelsen. Men det betyr også at gjennom ham, den velsignede, går det veier inn i lidelsen, for lidelsens veier er kjærlighets veier.

Jan inge skriv om denne boka i artikkelen om Alfred Hauge i Norsk biografisk leksikon:

Det visjonære krevde etter hvert større plass i Hauges litteratur, og i Mysterium fra 1967 handler det nesten bare om syner og drømmer; romanen er en vandring i menneskets indre liv, samtidig som den på en ny måte setter lidelsesproblematikken i fokus. Fra og med denne boken var Hauges bøker knyttet sammen i Utstein Kloster-syklusen med det gamle klosteret som et geografisk og idémessig senter. Les meir

Les meir om Haugejubileet her: Ryfylke Livsgnist.


Følg

Få alle nye innlegg levert til Innboksen din.

Join 324 other followers

%d bloggarar likar dette: