Kyrkjelyd/menighet og sokn

30/08/2017

Betyr orda kyrkjelyd (bokmål: menighet) og sokn det same? Dette spørsmålet har i år blitt aktuelt i kyrkjelydane i Den norske kyrkja i Stavanger. Me skal snart uttala oss om prosjektet Kirken i Stavanger mot 2020, og i høyringsnotatet finn me følgjande formulering:

Et sokn kan ha flere lokalkirker. Noen steder vil det også være naturlig å si at man har flere menigheter. Men det vil være soknet som er den juridiske enheten og det kan kun være ett sokneråd i soknet. Soknerådet kan imidlertid nedsette så mange utvalg og komitéer det måtte ønske.

Det viktigaste er ikkje kva ord me brukar. Det er viktigare at det faktisk finst ei levande kyrkje i byen, det vil seia eit fellesskap omkring Jesus Kristus, forkynninga av Guds ord og forvaltninga av dåpen og nattverden. Denne kyrkja bør vera best mogleg organisert i store og små fellesskap som er inkluderande og opne for nye menneske.

Likevel kan det vera viktig å prøva å finna fram til ei felles forståing av dei ulike orda me brukar, slik at me ikkje snakkar forbi kvarandre når me skal drøfta prioriteringar og organiseringa i kyrkja.

Prosjektet har to hovudforslag: For det første peiker ein på nokre viktige utviklingsområde for kyrkja i byen som heilskap. For det andre foreslår ein reduksjon i talet på sokn, men ikkje på kyrkjer eller kyrkjelydar.

Dette skal me sjølvsagt drøfta grundig i haust. Sjølv har eg ikkje landa på kva eg meiner Hinna menighetsråd bør svara. Først vil eg lytta meir til andre og drøfta saka i aktuelle fora.

Men tankegangen om at orda kyrkjelyd/menighet og sokn ikkje nødvendigvis betyr det same, vil eg støtta. Eg har i den samanhengen funne fram ein artikkel eg skreiv i 2011. Her er eit utdrag:

Omgrepet kyrkjelyd er eit ord som i vår kyrkjelege samanheng blir brukt både om eit lokalt kristent fellesskap av menneske og om det geografiske området som desse menneska bur innanfor. Det tilsvarande ordet på bokmål er menighet. På bakgrunn av den geografiske bruken av ordet er det vanleg å seia at kyrkjelyd og sokn er to identiske omgrep i Dnk.  Dette er likevel ikkje heilt dekkjande.  Det ser me av den språklege bakgrunnen for orda; mens sokn i utgangspunktet er ei sivil og territorial eining, er kyrkjelyd ei forsamling av menneske knytt til ei kyrkje og såleis eit bibelsk og teologisk uttrykk for eit fellesskap av kristne menneske. I NT blir ordet nytta som omsetjing av det greske ordet ekklesia når dette blir brukt på lokalnivå. Kristian Hansson peiker på denne distinksjonen i sin kyrkjerett:

Den opprinnelige og grunnleggende kirkelige enhet er menigheten. Kirkens funksjoner så vel som den enkeltes medlemsforhold er knyttet til dette lokalt avgrensede personsamfunn. Territorialt har menigheten fra gammel tid falt sammen med den sivile enhet sognet og omfatter alle kirkemedlemmer som bor i dette, derav ord som sognemenighet, sognekirke og lignende (Hansson 1957,35).

Me kan også merka oss at kyrkjelova i §2 definerer soknet som den grunnleggjande eininga i Dnk, mens det frå ein teologisk synsvinkel ville vera meir naturleg å omtala kyrkjelyden som den grunnleggjande eininga. Kyrkjemøtet (KM) har kanskje hatt dette i tankane når ein sentral uttale frå KM 2004 presiserer kyrkjelova si formulering med å seia at soknet er den grunnleggjande organisatoriske einiga i kyrkja. I denne samanhengen uttalte også KM: ”som hovedregel er kirkemedlemmene som bor i soknet medlemmer i menigheten der” (Den norske kirkes identitet og oppdrag, pkt 15). I mindre formelle samanhengar blir orda kyrkjelyd og sokn nytta om einannan som to identiske omgrep. Eg oppfattar det også slik at distinksjonen mellom omgrepa truleg er svekka av nyansane mellom nynorsk og bokmål, i og med ordet sokneråd (nynorsk) er synonymt med menighetsråd (bokmål).

Gunnar Rønnestad foretar ein kyrkjerettsleg gjennomgang av omgrepa og oppsummerer med at ”den kirkerettslige normalordningen i Den norske kirke er at sokn og menighet er sammenfallende størrelser”, men peiker likevel på at det også er mogleg at kyrkjemedlemane i eit sokn kan vera fordelt på fleire kyrkjelydar og at fleire kyrkjelydar kan ha verksemd i eitt og same sokn. (Rønnestad 2010:16).

Eg vel i det følgjande i hovudsak å nytta kyrkjelyd om det kristne fellesskapet som har utgangspunkt i ei gudstenestefeirande forsamling og sokn om dei geografiske einingane som Dnk er delt inn i. Dette tydeleggjer blant anna at ein ved eventuell organisering av nye kyrkjelydar i Dnk, ikkje treng gå den lange og krevjande vegen om etablering av nye sokn. Eg gjer likevel merksam på at dei to omgrepa i kyrkjeleg språkbruk er så tett vovne saman, at det kan vera vanskeleg å gjennomføra ein distinksjon konsekvent.

(Frå artikkelen Éin kyrkjelyd med fleire gudstenestefellesskap? Ei drøfting av forholdet mellom tradisjonell tenking omkring gudstenesta sin samlande funksjon i kyrkjelyden og nyare misjonal kyrkjeforståing i Halvårsskrift for praktisk teologi 2/2011. Les heile artikkelen her: HPT artikkel, Arne Berge 2011.)

Tilvisinga til det Gunnar Rønnestad har skrive, gjeld artikkelen «Etablering av nye menigheter i Den norske kirke. Et kirkerettslig perspektiv» i Halvårsskrift for praktisk teologi 1/2010.

Det er interessant å sjå at mens me i 2010 og 2011 drøfta etablering av nye kyrkjelydar og sokn, er det nå samanslåing av sokn som er på agendaen. I alle høve i Stavanger.

Eit par språklege merknadar til slutt:

Det Norske Bibelselskap omset i den nyaste bibelomsetjinga (Bibel 2011) det greske ordet ekklesia med forsamling (nynorsk) eller menighet (bokmål), når ordet blir brukt på lokalnivå, for eksempel i 1. Tess 2,14. Nynorskordet forsamling er i denne samanhengen truleg valt helst av økumeniske omsyn. I Den norske kyrkja er framleis kyrkjelyd det mest naturlege uttrykket. Nokre skriv også menigheit, sjølv om dette ikkje er offisiell rettskriving.

Prosjektgruppa til Stavanger kirkelige fellesråd brukar ordet sokneråd (= menighetsråd) sjølv om høyringsnotatet er skrive på bokmål. Det syns eg er fornuftig. Dermed kan ein i drøftingane og ved ei eventuell soknesamanslåing venna seg til å bruka to omgrep som ikkje så lett vil bli forveksla: sokneråd for det formelle organet for heile soknet og menighetsutvalg for eit underorgan som følgjer opp arbeidet i ei lokal kyrkjelyd/menighet.

Advertisements

Ny lokalisering av Betsaida?

22/08/2017

Betsaida, heimstaden til tre av Jesu disiplar, er ein av dei nytestamentlege byane som hittil ikkje er sikkert lokalisert. Arkeologar som denne sommaren har arbeidd på staden El Araj nordaust for Gennesaretsjøen, meiner det nå er gode grunnar for å anta at dette er den korrekte lokaliseringa av byen.

Eg har nokre gonger vore på et-Tel, ein stad som i dag blir vist fram som det bibelske Betsaida. Eg har visst at det har vore fagleg tvil om denne lokaliseringa, men har likevel opplevd det interessant å oppleva utgravingane der.

Det kan forresten vera verdt å merka seg at dei to stadane ikkje ligg langt frå kvarandre. Betsaida låg uansett på nordaust for Gennesaretsjøen, på bildet over i området øverst til høgre der det er ein del grønt. Det at det nå kjem fram ny kunnskap som opnar opp for ei ny geografisk forståing, er bare flott.

I tillegg til spørsmålet om kvar det bibelske Betsaida låg, gir også utgravingane i El Araj ny kunnskap om nivået på Gennesaretsjøen i romersk tid. Funn på staden viser at sjøen må ha lege minst 211 meter under havet, noko som visstnok er lågare enn tidlegare antatt.

Has the Lost City of Jesus’ Apostles Finally Been Discovered?

NEW YORK, NY — Excavations this summer on the north-eastern shore of the Sea of Galilee have uncovered what may appears to be evidence forof the ancient city, Bethsaida-Julias, home to three of Jesus’ apostles: Peter, Andrew, and Philip (John 1:44; 12:21). It was also a location for Jesus’ ministry (Mark 8:22), and is near the land place where Luke’s gospel reports the miracle of Jesus feeding five thousand people with only five loaves of bread and two fish (Luke 9:10-17).

(…)

Because of its importance in Christian tradition, scholars have long tried to identify the site. Historical sources place the site near the Jordan river, in the large valley between the Galilee and the Golan Heights. For the last 30 years, popular opinion identified it with at the site of et-Tel where archaeologists found settlement in the late Hellenistic (2nd cent. BCE) and Roman periods (1st-2nd cent. CE), including two private houses. However, traces of the Greco-Roman city developments reported by in historical reports are lacking. Now new evidence suggests that Bethsaida-Julias was located at another site, El Araj, located in the Bethsaida Valley Nature Reserve on the shore of the Sea of Galilee.

At El Araj, Roman pottery dating between the 1st – 3rd centuries was uncovered under the a Byzantine level floor discovered in the previous season. A bronze coin of the late 2nd century CE and a beautiful silver denarius of the emperor Nero that reads “Nero, Caesar Augustus” from the year 65-66 CE were also found. Additionally, a Roman wall was discovered at a depth nearly 693 feet (211.16m) below sea level, completely rewriting the assumed level of the lake in the first century by seven feet. Adjacent to the the Roman wall there was found a large piece portion of mosaic flooring with a white and black meander pattern still attached to the its original plaster and similar to other mosaics known from the first- century villages settlements around the lake. The discovery of clay bricks and ceramic vents (tubuli), which are typical to Roman bathhouses, strongly indicates the presence of Roman period urbanization and evidence of the first- century improvements on the village of Bethsaida-Julias.

(Les meir)

Eg har tidlegare skrive om et-Tel i notatet Om Betsaida. Sjå også notatet Gennesaretsjøen.


Møte med BridgeBuilders

07/08/2017

Forsoning. Respekt. Kjærleik. Kunnskap. Anerkjenning. Det finst unge som satsar på forsoning og som brukar slike ord i Israel og Palestina.

I dag reiste dei israelske og palestinske deltakarane på BridgeBuilders 2017-2018 heim frå den første delen av denne forsoningskonferansen. I påsken neste år skal dei samlast på nytt ein stad i Midt-Austen. Eg har hatt gleda av å møta dei før og etter sjølve konferansen som var på Furutangen i Ryfylke. Og eg har hatt ein leiar frå ei messiansk-jødisk forsamling buande heime hos meg nå i helga. Dagane har vore fylte av lange og interessante samtalar!

Deltakarne på konferansen er menneske som trur på Jesus og som dermed tilhøyrer minoritetar i dette konfliktfylte og komplekse samfunnet. Søndag hadde eg ein kristen palestinar og ein Jesus-truande jøde med på gudstenesta i Hillevåg kirke der eg var prest. Me las søndagens tekst på arabisk, hebraisk og norsk. Og dei to gjestane delte av opplevingar og erfaringar dei har med seg frå forsoningskonferansen. Dei la ikkje skjul på at dette hadde vore smertefullt, for her var vennskap bygd på tvers av konfliktfylte barrierer. Det var flott å høyra koss dei reflekterte omkring kva dette hadde gjort med dei. Dei andre deltakarane deltok på gudstenester i andre kyrkjer her i distriktet.

Søndag kveld blei denne delen av prosjektet avslutta med at heile gruppa deltok på eit møte i Bryne frikyrkje. Her fekk me høyra tilsvarande vitnemål frå eit par av dei andre deltakarane. Og den israelske leiaren talte over bibelteksten om Jesus og den samaritanske kvinna (Joh 4,3-26). Predikanten sa blant anna at det var mykje som skilte jødane og samaritanane, trass i at dei også hadde mykje felles. Ho sa at mens den samaritanske kvinna trakk fram barrierar knytt til kjønn, status, religion, etnisitet, teologi og nasjonalisme, var Jesus meir opptatt av å byggja bruer. Og han tilbaud faktisk ”fienden” levande vatn, det vil seia frelse.

Det er ikkje enkelt å driva freds- og forsoningsarbeid mellom israelarar og palestinarar, men her får ei lita og oversiktleg gruppe med deltakarar møta kvarandre og bli kjent på tvers av kulturelle og politiske skilje. Dei lærar å lytta til kvarandre sine forteljingar. Dei lærar å sjå kvarandre som søsken i trua på Jesus, til tross for alt som skil dei i kvardagen. Eg håper dei kan vera agentar for forandring i sine miljø når dei kjem heim.

Det kostar for desse menneska å delta på BridgeBuilders. Det er ikkje nødvendigvis populært i deira heimemiljø at dei har reist på ein forsoningskonferanse med folk frå «den andre sida». Det har sjølvsagt også vore krevjande for dei å gå inn i indre prosessar der fordommar blir utfordra. Eg syns det står respekt av desse unge som ønskjer å følga Jesus også på denne måten.

Les meir om BridgeBuilders.

 


Tænkepauser i ferien

14/07/2017

sp_rgsm_l

I går sat eg på strandpromenaden i Villajoyosa og hadde ein siste filosofisk «tenkepause» før eg reiste heim frå ferien. Temaet var spørsmål. Kor mange spørsmål stiller eg i løpet av ein dag? Og korfor spør eg eigentleg? Er det alltid for å bli klokare? Finst det spørsmål som eg ikkje forventar svar på, – eller som rett og slett ikkje kan besvarast?

Tidlegare i sommar oppdaga eg den danske bokserien Tænkepauser. Serien består av små hefte på 60 sider om svært ulike tema, utgitt av Aarhus Universitet. Dyktige forskarar skriv lett tilgjengeleg og kortfatta om spesialfelta sine. Det blir gitt ut ei ny bok kvar månad. Foreløpig har det kome 50 titlar, eg kjøpte i første omgang fem av dei.

Den siste dagen i Villajoyosa blei det til at eg sat med ein kopp kaffi og las i boka om spørsmål. Eg las eit avsnitt om dei mange spørsmåla eit barn kan stilla og om koss me som vaksne reagerer på desse spørsmåla. Dagen før hadde eg lese kapittelet Det første spørgsmål, der filosofen går tilbake til forteljinga om syndefallet i Første Mosebok og blant anna skriv om samanhengen mellom svar og ansvar. Tidlegare i ferien har eg lese ei teologihistorisk bok om reformasjonen og ei psykologibok om livshistoriene våre. Men husk, kvar av dei var på bare 60 sider!

«Formatet er småt, men tankerne er store», skriv forlaget. Den foreløpig siste boka i serien handlar om velferd (utgitt juni 2017). Til hausten kjem det bøker om smerte, humor, valg og karma. Og som sagt, serien inneheld allereie 50 titlar.

Vanskeligheden ved å anmelde de fine små bøger i Tænkepauser-serien er, at man presses til bestandigt at finde nye og varierende ord for sin begejstring (Henrik Dahl i Weekendeavisen).

Les meir på tænkepauser.dk. Bøkene finst også som lydbøker og ebøker.


Monumentet på Hattins horn

04/07/2017

Heilage stadar bør bli vist respekt av alle menneske, uavhengig av religion. I særleg grad gjeld dette kyrkjer, synagogar, moskear og andre gudshus. Men eg syns også at andre og mindre monument bør få stå i fred. Det er naturleg for meg å respektera andre religionar sine heilage stadar. Og eg forventar som kristen tilsvarande respekt tilbake.

Det var derfor ein skuffelse å koma til det kristne monumentet ved Hattins horn då eg gjekk fottur på Jesus trail i mai 2017. Eg hadde ikkje vore på staden sidan hausten 2013. Staden var blitt endra på desse åra ved at det var sett opp eit nytt monument, ein svart stein som etter mitt skjøn ikkje passa inn i terrenget slik det gamle monumentet gjorde. Mi vurdering av dette er likevel uvesentleg. Det som gjorde meg trist var at det var gjort grovt hærverk på det nye monumentet, slik at all tekst var uleseleg.

Det er truleg brukt vinkelslipar eller liknande for å gjera teksten uleseleg. Eg syns det er veldig trist at nokon kan gjera noko slikt. Eg veit ikkje kven som har gjort dette og vil ikkje spekulera i kven det kan ha vore.

Eg har tidlegare skrive om staden i notatet Jesus på fjellet Hattins horn? Her er det bilde av det gamle monumentet (tatt i 2012). I dette notatet skriv eg om tidlegare teoriar om at det var her Jesus heldt bergpreika. Eg har også med nokre sitat frå litteratur knytt til staden og til temaet. La meg med ein gong ta med at for meg blir dette spekulasjon. Eg syns likevel det er interessant at kristne har knytt Jesus til staden.

Då eg skreiv dette tidlegare notatet, kjende eg ikkje historia til staden. Det viser seg at det er ei internasjonal pinsekyrkje som i 1962 sette opp det første monumentet og som i 2014 erstatta dette med eit nytt. Informasjonen om dette har eg funne på nettsida Israel and You. Nettsida har bilde både av det gamle og det nye (før det blei vandalisert) monumentet. Denne kyrkja lokaliserer visstnok framleis Jesu bergpreike til denne staden, slik det for 100 år sidan var meir vanleg å tenka.

Det er sikkert ulike meiningar om slike monument skal få stå i ein nasjonalpark. Og det kan sikkert også diskuterast om eit slikt monument treng reknast som «ein heilag stad». Eg meiner likevel at ein skal respektera eit religiøst monument og la det få stå i fred, på same måte som eg meiner at kyrkjer, synagogar og moskear skal visast respekt, jfr Universal Code of Conduct on Holy Sites:

The Universal Code maps out a practical code of conduct and policy for sacred places worldwide, aiming to improve the protection of holy sites and promote inter-religious reconciliation. Completed in 2011 after a three-year development process, the Universal Code is now endorsed by senior religious leaders from over ten faiths and numerous religious institutions. Field projects implementing the Universal Code in local contexts are being implemented in several countries around the world.

Les meir


Feriebesøk i Fjellerup kirke

02/07/2017

IMG_0061.jpgDet er utruleg mange gamle kyrkjer i Danmark. Eg har nyleg kome heim frå ein god familieferie i Fjellerup. Dermed blei det litt tilfeldig Fjellerup kirke eg fann fram til og fekk gjort meg kjent med. Men den er nok ein god representant for dei mange bygdekyrkjene på Jylland.

Fjellerup ligg på nordsida av Djursland, halvøya eg som barn lærte å kalla nasen på Jylland. Det viser seg at danskene sjølv framleis brukar dette uttrykket. Eit anna uttrykk eg såg i ein turistbrosjyre, var Det vildeste Danmark. Djursland er eit vakkert landskap, men vilt er nok ikkje eit ord eg som nordmann hadde kome på å bruka!

Det var dessverre ikkje gudsteneste i kyrkja den veka eg var i Fjellerup. Men eg var på kyrkjebesøk og det var fint å koma åleine inn i stilla i den gamle kyrkja. Allereie i våpenhuset forstod eg at det var godt lagt til rette for bruk av det heilage rommet. Der blei eg møtt av denne inviterande teksten:

Fjellerup kirke er ei historisk kyrkje frå mellomalderen:

Det meste af kirken, kor og en del af den østlige fløj, er bygget omkring år 1200, den store kirkebyggingstid i Danmark, et kvaderarbejde (en kvader er en tilhugget, firkantet blok som regel i granit anvendt til ydermure) udført med spidshammer og håndkraft af egnens bønder. (…) Kirken er senere udvidet mod vest med groft murværk. I det sydvestlige hjørne ses kæmpestore kampesten, nogle af grundstenene rager nogle steder langt ind i kirkerummet. Endnu senere er våbenhus og tårn bygget til af munkesten og rå granit (frå brosjyren Fjellerup 2017. Byen ved skov og strand).

Kyrkja er lang og låg. Dei neste bilda viser kyrkjeskipet, altarpartiet og døypefonten. Altartavla er eit nyare maleri frå kyrkja si restaurering i 1959, med tema frå Luk 24,30-31 om då Jesus synte seg for Emmaus-vandrarane.

IMG_0060

Fjellerup kirke. Foto: Arne Berge 2017

IMG_4337.jpg

IMG_4338.jpg

Eit særtrekk ved dansk kyrkjeliv er at det heilt sidan 1868 har vore høve til å danna «valgmenigheder» innanfor folkekyrkja. Så vidt eg veit har så ulike grupperingar som grundtvigianarar, indremisjonsfolk og karismatikarar, nytta seg av denne retten. Det viste seg at dette var tilfellet her i Fjellerup; både sognemenigheden og ein valgmenighed med tilknyting til Indre Mission har gudstenester i kyrkja.

Eg blei glad då eg oppdaga at den flotte kyrkja står open på dagtid. Det er imponerande at eit så lite sokn (ca 700 fastbuande) maktar å halda kyrkja open slik at det heilage rommet kan brukast både av fastbuande og ferierande. Eg håper den blir mykje brukt!


Sisternene i Zippori

18/06/2017

Gigantiske sisterner for vatn i Zippori National Park i Galilea

Sisternene i Zippori

Sisternene i Zippori. Foto: Arne Berge

Det er fascinerande å gå ned i dei store sisternene frå romersk og bysantinsk tid. Då eg var i Zippori for nokre veker sidan, gjekk eg på ny gjennom dette gamle anlegget av store vass-sisterner.

Sisternene skal ha romma 4.300 kubikkmeter vatn! Så vidt eg har forstått, blei det laga ved at ein utnytta eit skilje mellom ulike bergartar. Poenget var å samla opp vatn til bruk i byen. Vass-systemet var i bruk frå første til sjuande hundreår.

Galilea 2012 241

I skogen like utanfor hovudporten inn til nasjonalparken, er det synlege restar etter ein av akveduktane som førte vatn inn til sisternene.

Det gjekk også ein akvedukt frå sisternene og inn til byen. Her er ei informasjonstavle om denne akvedukten:

IMG_4098

Det er god sti mellom sisternene og utgravingsområdet, sjå bildet under.

IMG_4097.jpg

Jewish Virtual Library skriv:

One of the things you should make a note to see at Zippori is located about a kilometer from the main site. It is an ancient water reservoir, from the Roman and Byzantine periods. This reservoir contained a valve that enabled the regulation of water flow and was apparently built in two phases, during the 2nd and 4th centuries CE. It was in use until the 7th century. It is currently easy to miss the reservoir, but in the near future the entrance to the park will be closer to it and then visitors will be less likely to miss it.

Tsvika Tsuk, Director Department of Archaeology and Heritage at the Israel Nature and National Parks Protection Authority described the Zippori reservoir as «A technological wonder which was dug on a geological fault, almost 2000 years ago. Being inside this space causes us to both respect and admire whoever planned it.» Tsuk noted that a similar reservoir, most likely planned by the same person, is located close to Irbid, in Jordan. According to Tsuk the Zippori reservoir was built because the springs here were so meager, water simply had to be collected.

The sheer size of the reservoir can only be felt by standing inside this wonder of ancient engineering. Today, visitors to the park can walk down roughly 40 steps into one of two reservoirs. Once at the bottom you can proceed through the tunnel that connects to the second reservoir and walk back up, using another stairway. The reservoir had an enormous capacity of 1,140,000 US gallons (4,300 cubic meters). One of these chambers is 850 feet (260 meters) long, 33 feet (10 meters) deep and 6-13 feet (2-4 meters) wide.


%d bloggarar likar dette: