Samklang – om bruk av GT i forkynninga i kyrkja

November 2023: Denne nye ressursboka vil stimulera til bruk av tekstar frå Det gamle testamentet i gudstenestene i Den norske kyrkja. Eg har skrive ein av tekstrefleksjonane, – om profetien i Jesaia 9 med tanke på forkynninga på julaftan. Nå ser eg fram til å lesa resten av boka!

Samklang vil vera interessant både for dei som forbereder forkynninga og for dei som ønsker å vera forberedde deltakarar i gudstenestene. Her er forlaget sin omtale av boka:

I gudstjenesten klinger ulike tekster sammen og speiler i stor grad menighetens levde liv. Tekstene som er hentet fra Det gamle testamentet, kan oppleves som fremmede eller vanskelige, men de kan også åpne og utvide. Denne boken bidrar til prekenforberedelsen ved å vise hvordan man kan lese og bruke gammeltestamentlige tekster i kirken. Den kan også egne seg som fordypning for studenter og andre interesserte bibellesere. Boken har både faglige artikler og tekstrefleksjoner som løfter opp tekstenes historie og gir eksempler på hvordan de kan gjøres relevante i vår tid.

Det blir boklansering i Oslo 27.11.2023. Kjøp boka i ein bokhandel nær deg, eller direkte frå Verbum forlag.

Presteforeninga har utarbeidd studieopplegg for lokallag som vil arbeida med bruk av GT i forkynninga.

Avslutning av prestetenesta mi i Hinna 2023

Eg har nå i mars 2023 slutta i tenesta som sokneprest i Hinna. Dei siste vekene har vore ei spesiell tid med mange fine markeringar. Bildet blei tatt etter avskjeds-gudstenesta søndag 26. mars. Her står eg saman med Bjørg Tysdal Moe, leiar i Hinna menighetsråd, og Tor Magne Nesvik, prost i Ytre Stavanger prosti.

Eg er takknemleg for alle menneska eg har møtt og for alt det eg har fått oppleva i ei innhaldsrik tid i kyrkjelyden. Den siste oppgåva mi i går kveld var å delta i fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp, saman med konfirmantane. Det var ei god og meiningsfull avslutning!

Eg tar med eit intervju frå det lokale bladet Kirkehilsen nr 1/2023:

Arne Berge ser fram til meir tid med familien

Etter om lag 11 år som sokneprest i Hinna kyrkjelyd går han av med pensjon 1.4. Det er eit godt høve til å tenka både bakover og framover.

Kva vil du trekka fram som dei beste minna frå åra som sokneprest på Hinna?

Det dreier seg om menneske. Nokre har eg møtt ein kort periode, andre har eg vore mykje saman med i lang tid. Eg vil spesielt nemna konfirmantarbeidet, der eg har møtt mange flotte ungdomar! Arbeidet med gudstenestene og forkynninga av Guds ord har vore viktig for meg. Og dåp og nattverd – det er både sterkt og flott!

Kva er forholdet ditt til Hinna kirke?

Det er eit nært forhold. Eg er døypt i St. Petri kirke, men både konfirmert og ordinert til presteteneste i Hinna kirke. Og nå har eg altså vore prest her sidan 2012.

Kva har endra seg mest ved prestetenesta i dei åra du har vore yrkesaktiv?

I dag har mange frivillige medarbeidarar oppgåver i gudstenestene. Det likar eg. Før var det prest, kyrkjetenar, klokkar og organist. Elles er det nå vanleg akseptert at også presten treng fritid. Det er eit stort gode! Og så kan eg jo nemna at eg ikkje hadde e-post då eg begynte som prest!

Korleis får du til å snakka fritt utan manus eller huskelapp når du held preika under gudstenesten?

Eg brukar ein del tid på preika gjennom veka. Så står eg opp grytidleg søndag morgon og bearbeider det eg har tenkt og skrive. Når gudstenesta startar, har eg eit manus med meg, men eg ser minst mogleg i det.

Korleis er det å ha gravferder?

Det er meiningsfylt å vera saman med pårørande og snakka om det livet som er slutt, og å vera med på å skapa ei trygg ramme rundt gravferda. Nokre gonger rammar døden brått og brutalt. Andre gonger kjem døden som ein venn. Uansett: Sorg og kjærleik høyrer saman. Det er godt å kunna forkynna tru og håp i møte med døden. Eg opplever eigentleg at denne delen av prestetenesta gir meg mykje tilbake!

Kor mange gonger har du vore i Israel og kvifor?

Eg har vore ca 20 korte og lange turar i Israel og dei palestinske områda, både på studieturar, private feriar og som reiseleiar. Eg likar å formidla kunnskap til andre, og bibelsk historie og geografi er interessant! Eg er også engasjert i Israelsmisjonen sitt arbeid med forsoning og å dela trua på Jesus med det jødiske folket.

Kva skal du gjera som pensjonist når garasje og kjellerboder er rydda?

Eg ser fram til å få betre tid til familien, for eksempel å laga meir pannekaker til barnebarna! Eg vil også delta aktivt i kyrkja der eg bur (Bryne), – og så har eg mange andre ting som eg likar å halda på med. Viktige stikkord for interessene mine er pilegrimsturar og andre reiser, bøker, bibelfag, slektshistorie og anna historie.

Til sist vil me takka Arne hjarteleg for alt han har gjort og alt han har vore
for kyrkejelyden vår og menneska der – både tilsette, frivillige,
«kyrkjefolk» og alle som ein eller annan gong har hatt eit møte med Arne
og kyrkja, i sorg som i glede – eller noko midt imellom!

Intervju ved Magne Økland.

Det nye testamentet bygger på det gamle

Det er for tida debatt om Det gamle testamentet sin plass i gudstenestene i Den norske kyrkja. Kyrkjemøtet skal snart avgjera om ordninga med at presten nokre gonger i året har preike over ein tekst frå GT i staden for teksten frå evangeliet, skal vidareførast.

Dei to professorane Knut Holter (GT) og Jostein Ådna (NT) argumenterer for å halda fram med dagens ordning. Eg syns dei skriv godt om forholdet mellom GT og NT, og tar med nokre avsnitt frå ein artikkel dei nyleg skreiv om dette i Vårt Land.

Hele Guds ord må få lyde

(…) De nytestamentlige skriftene kan utelukkende forstås på bakgrunn av GT. Bibelens «store fortelling» tar til i Første Mosebok, utfoldes videre gjennom hele GT og finner etter NTs selvforståelse sin fortsettelse og fullendelse der. Det er den samme Gud, Herren, som taler og handler i GT og som Jesus proklamerer som sin Far.

GT er en uoppgivelig kilde for kristen skapelsesteologi og en ressurs i aktualisering av menneskeverdet og av forvalteransvaret for skaperverket. Det samme gjelder for det vi kaller frelseshistorien: Etter at synden hadde ødelagt harmonien i Guds skapte verden, gav Gud menneskeheten og verden en ny start ved å kalle Abraham med formål å bringe frelse og velsignelse. Abraham ble stamfar til Israel, Guds utvalgte folk, som Herren forærte landet – med Jerusalem, Davidsætten og templet som stedet for sitt nådige nærvær i folket.

Alle disse elementene bekreftes og videreføres i NT: Abraham er de troendes far, kirken er fortsettelsen og utvidelsen av gudsfolket Israel, det lovede landet får sin videreføring og universelle oppfyllelse i Guds rike, Jesus er Davids sønn og Messias. Alle disse forbindelseslinjene og GTs betydning i kristen teologi tilsier at det ikke er nok bare å lese GT-tekster i gudstjenesten, men det må også prekes over de gammeltestamentlige tekstene.

Det er forskjell på GT og NT. Dette må kristne forkynnere være seg bevisst og unngå overfladiske og lettvinte tilpasninger og nivelleringer. Det er også et uomgjengelig krav at predikantene utviser sensitivitet og respekt for det faktum at den hebraiske Bibelen – bestående av Loven, Profetene og Skriftene – også er synagogens hellige skrift. (…)

Hele Guds ord må få lyde. Vårt Land 27.10.2021

Oppdatering 17.11.2021: Dette er kyrkjemøtet sitt vedtak i saka:

Kyrkjemøtet opphevar ordninga med å peike ut særskilde preiketekstar for kvart år, med verknad frå kyrkjeåret 2022-2023.

Det som står om preika i Ordning for hovudgudsteneste og Allmenne føresegner blir gjennomgått slik at det i større grad blir høve til å preike over dei tekstene som er gitt for dagen.

Kyrkjemøtet ber Kyrkjerådet i samarbeid med Bispemøtet, Nemnd for gudstenesteliv og relevante fagmiljø arbeide vidare med spørsmålet om bruken av tekster frå Det gamle testamentet i forkynninga i Den norske kyrkja.

Bøn på 17. mai

Foto frå Wikimedia

Den norske kyrkja har formulert ei bøn for kvar søndag og heilagdag, og også for andre høgtidsdagar. Her er bøna for 17. mai:

Nådige Gud, takk for landet vi bur i, for grunnlova vår og fridomen. Vi bed deg: Lat namnet ditt vera heilagt blant oss. Vak over landet vårt, vern oss mot hovmod og lær oss å vera gjestfrie. Gje alle folk og nasjonar på jord eit verdig liv i fridom og fred, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den heilage ande lever og råder, éin sann Gud frå æve til æve.

Eg vil også henta fram den litt eldre «kyrkja si fredsbøn», som har tilsvarande innhald, men som ikkje er formulert til ein bestemt dag. Den er litt meir utbroderande i språket, men har med den viktige og stadig aktuelle bøna for «alle dei som i dag har det store ansvaret for fredssaka i verda».

Allmektige, evige Gud, du som kan leia og bøya menneskehjarte, vi bed deg: Hjelp og styrk alle dei som i dag har det store ansvaret for fredssaka i verda. Ta i di mektige hand leiarane i nasjonane, vend hjarta deira til deg og gjev dei kraft i striden mot alt som vil forføra oss til det som vondt er.

Gjev fred på jorda, og hjelp di kyrkje til å fremja freden mellom folka. Vern vårt folk og våre heimar mot krig og splid, og lat oss byggja og bu i fridom og fred i dette kjære fedrelandet vårt som du har gjeve oss. Hjelp oss å tena deg med truskap og saman med alle folk på jorda å stå faste i striden mot det vonde, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Heilage Ande lever og råder, éin sann Gud frå æve og til æve.

Oppdatert 09.05.2024: Den eldre fredsbøna er frå 1949. Dette kjem fram i eit avisinnlegg frå Stavanger biskop og to dialogprestar i Stavanger: Fred i vår tid.

Matteusevangeliet er ein jødisk tekst. Kva skal kyrkja gjera med det?

Forskning.no om evangelisten Matteus

Matteus var jøde. Då han skreiv evangeliet sitt, skreiv han ein jødisk tekst. Professor Anders Runesson ved Universitetet i Oslo presenterer dette synet i ein artikkel på forskning.no, skriven av journalist Silje Pileberg:

Apostelen Matteus var ikke kristen, men jødisk

– Du kan kanskje kalle det begynnelsen på et paradigmeskifte. Jo mer vi leser disse tekstene – ikke fra et kirkelig perspektiv, men fra et vitenskapelig – jo mer ser vi at de er jødiske, sier Runesson. Jesus-troende, riktignok, men like fullt jødiske, poengterer han.

Les meir

Var dette ei nyheit? Det var i alle fall ein artikkel som blei lagt merke til nå i 2020, blant anna gjennom omtale i Vårt Land. Og det går nok på tvers av vanleg tenking omkring Det nye testamentet blant mange aktive bibellesarar og andre allment interesserte menneske. Men bibelfagleg står dette synet ganske sterkt.

Det er interessant å lesa artikkelen, som blant anna handlar om den mangfaldige jødedomen på Jesu tid. Dei Jesustruande jødane var éi retning blant mange. Seinare utvikla denne retninga seg vidare og tok opp i seg menneske som ikkje var jødar, – og blei etter kvart til «kristendomen». Matteus var absolutt med og la grunnlaget for denne utviklinga gjennom den berømte avslutninga av evangeliet sitt.

Artikkelen er skriven i samband med at Runesson har gitt ut boka Matthew within Judaism, med artiklar av internasjonale bibelforskarar:

Alle bidragsyterne til den nye boken er eksperter på Matteusevangeliet. De er ikke enige om alt, men de deler oppfatningen av at Matteus var jøde og skrev en jødisk tekst, forklarer han. 

Her er baksida av boka, med ulike omtalar:

Artikkelen sluttar slik:

Hvis det nå stemmer at Matteusevangeliet og andre nytestamentlige tekster er skrevet av jøder, er dette noe Kirken bør ta på alvor, ifølge Runesson.

For da har kristendommen ikke bare fått Det gamle testamentet, men også Det nye testamentet, fra jødene. Dette utgjør hele kristendommens fundament.

– Som historiker kan jeg ikke si hva dette betyr for Kirken og kristne, sier Runesson.

Men kanskje kunne man tenke i følgende baner, antyder han:

– Historisk har mange kristne ment at jødedommen har utspilt sin rolle, at den ikke lenger har noen verdi. Kanskje burde kristne heller ha en dypere respekt for det jødiske folket og jødedommen.

Det er ikke slik at alle kristne må bli jøder, legger han til.

– Nei, det er ikke slik teologi og kirke fungerer. Det nye testamentet inneholder et mangfold av perspektiver. Paulus har for eksempel et annet syn på ikke-jøder enn Matteus. Men mange kristne kan bli mer bevisste på at tekster tolkes og mer ydmyke for at sannheten kan tolkes på ulike måter. Det gjelder også de tekstene som er hellige for kirken.

Les meir

Kva betyr dette for kyrkja?

Professoren i bibelfag vil som historikar naturleg nok ikkje seia kva dette betyr for kyrkja og for kristne. Men eg, som er teolog og prest i Den norske kyrkja, har mine tankar om dette. Sjølv om eg foreløpig ikkje har lese boka.

Eg er opptatt av å framheva den kristne trua sine jødiske røter og er derfor glad for å lesa om denne boka. Slik eg oppfattar det, står den for ei lesing av evangeliet som utvidar bibelforståinga vår i den retninga.

Eg tenker også at me i forkynninga bør legga større vekt på kontinuitet enn på brot i forholdet mellom Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det gjeld for eksempel eit uttrykk som «Guds folk». Eg trur det er rett å seia at me som trur på Jesus og som ikkje er jødar, ved dåpen og trua er tatt inn i eit utvida (men ikkje nytt) Guds folk. 

Vidare tenker eg det er viktig at me som er kristne, bør ha «en dypere respekt for det jødiske folket og jødedommen». I ei tid med aukande antisemittisme, er det eit svært viktig signal frå Runesson.

Eg meiner også det er mogleg å ha denne djupe respekten samtidig som eg ønsker å gi evangeliet om Jesus Messias tilbake til det jødiske folket. Det bør då skje slik at jødar som begynner å tru på han, ikkje treng skifta religion og bli «kristne». Dei kan også i vår tid, som i det første hundreåret, vera Jesustruande jødar.

Det er bra at Den norske kyrkja samarbeider med Den Norske Israelsmisjon gjennom Samarbeid menighet og misjon (SMM). Organisasjonen støttar dei jødane som i dag trur at Jesus er Messias, slik det blir forkynt i evangeliet etter Matteus og i resten av Det nye testamentet. Gjennom samarbeidet med dei messianske jødane hentar misjonsorganisasjonen verdifull kunnskap og erfaring heim til norske kyrkjelydar. Kanskje fleire kyrkjelydar burde gjera ein samarbeidsavtale med Israelsmisjonen?

Relevant stoff her på bloggen

Evangelisten Matteus er eit innlegg eg hadde på ei temagudsteneste i Bryne kyrkje i 2011. Her omtalte eg evangelisten som Matteus – den skriftlærde jøden med sans for kyrkja.

Kyrkja og spanskesjuka, og dagens pandemi

Foto: Arne Berge

Denne plakaten var vanleg då me kjempa mot tuberkulosen for ca 100 år sidan. Omtrent samtidig ramma også spanskesjuka samfunnet vårt. Tidene endrar seg, i dag er ikkje spytting i kyrkja eit problem. Nå har me tilsvarande oppslag om handhygiene og sosial distanse.

Spanskesjuka var ein influensaepidemi som ramma store delar av verda i 1918-1920. I Norge døydde ca 15.000 menneske, dei fleste av desse var born og unge vaksne. Les meir om spanskesjuka i Store medisinske leksikon.

Teologisk tidsskrift har i nummer 1-2020 ein kommentar om kyrkja og tidlegare pandemiar. Linjene blir trukke heilt tilbake til svartedauden, men i denne omgang vil eg sitera litt frå den delen av artikkelen som handlar om spanskesjuka.

Kyrkja og tidlegare epidemiar

(…) Kyrkjene i Noreg var ikkje systematisk stengde under spanskesjuka. Dette kunne bli kritisert. Avisa Social-Demokraten hevda at kyrkjene måtte ta sin del av skulda for smitta, sidan dei ikkje valde å avlyse gudstenestene og stenge kyrkjene. Men lokalt kunne gudstenester bli avlyste for å hindre smitte. Det finst døme på at konfirmasjonen vart utsett, eller at brudevigslar måtte vente. Det ser likevel ut til at mykje av den gudstenestelege aktiviteten og dei kyrkjelege handlingane heldt fram nokolunde som før.

(…) Når så mange døydde på kort tid, gjorde det eit sterkt inntrykk i samtida. Ikkje så få såg i dette eit endetidsteikn og tolka hendingane i ljos av endetidsprofetiane i Openberringsboka. Blant prestane kunne ein òg tolke epidemien som send av Gud. I september 1918 fortel dagsregistret at soknepresten i Nedre Eiker heldt preike med overskrifta «Sykdom som Guds skole». Preikene kunne meir eller mindre direkte adressere situasjonen. «Den onde smitte» var til dømes tittelen på ei preike som presten i Hobøl heldt i juli 1918, i september var preiketemaet «Kristi lys i dødens mørke» og i februar 1919 «En kritisk stund». Ei slik form for aktualisering i preikene ser likevel ikkje ut til å ha vore det vanlege. Men gjennom prestane si teneste var kyrkja til stades i menneska sine liv i den utfordrande situasjonen som spanskesjuka innebar.

Hallgeir Elstad og Ole Jakob Filtvedt i Teologisk tidsskrift nr 1 – 2020

I Norge blei altså ikkje kyrkjene stengde under spanskesjuka. I andre delar av verda skal visstnok kyrkjer ha vore stengt i eit heilt år.

Når eg ser tilbake på det siste halve året, må eg innrømma at eg opplevde det underleg å stenga gudstenestelivet våren 2020. Samtidig aksepterte eg det og opplevde det faktisk også rett. Kyrkja var med på dugnaden og tenkte annleis enn under spanskesjuka. Noko anna ville vel også vera utenkeleg slik situasjonen blei tolka og opplevd i mars og april.

I Hinna kirke, der eg er sokneprest, var me utan vanlege gudstenester i ti veker, inklusiv påskehøgtida. I denne tida hadde me bare lukka dåpsgudstenester for ein familie om gangen, i tillegg til dei kyrkjelege handlingane gravferd og vigsel (også her med sterke restriksjonar på deltakartalet). Men det var mange andre oppgåver å gripa fatt i!

Når det gjeld tanken om at epidemien skulle vera sendt av Gud, har me heldigvis høyrt lite om dette her i Norge i år. I andre land har nok dette vore meir framtredande. Men det viser seg dessverre at trua på konspirasjonsteoriar florerer. Og dei som lar seg påverka av dette, blir ofte overtydde om at nokon har skuld i pandemien.

Den engelske teologen N. T. Wright har dette året arbeidd grundig med spørsmålet om Gud, Bibelen og pandemien. Han meiner me som kristne skal vera audmjuke og tenande i møte med ein slik situasjon, og ope vedgå at me har fleire spørsmål enn svar. Eg anbefalar dette intervjuet med han frå august 2020:

N. T. Wright: The Pandemic Should Make Us Humble—and Relentlessly Practical

We can’t know for sure why it’s happening or how to stop it. But Scripture calls us to grieve with God’s Spirit and get to work serving others.

Christianity Today, 3. august 2020

Tur til Israel og dei palestinske områda, sommaren 2018

Vil du vera med? I sommar skal eg vera reiseleiar for familie- og ungdomstur til Israel og dei palestinske områda. Me har nokre ledige plassar og det er framleis mogleg å melda seg på. Hinna menighet i Stavanger arrangerer turen, men det er nå opna for at folk frå andre kyrkjelydar og stadar kan vera med.

Les meir om program mm på http://plussreiser.no/reiser/hinna.

Oppdatering etter turen: Sommer i Jesu fotspor 

Langfredag i Hinna kirke

Nå i den stille veka har eg lyst til å visa fram Victor Sparre sin store glaskunst i Hinna kirke enda ein gong.

Les om kunsten her: Victor Sparre: Golgata.

Du kan også lesa kunstnaren sin artikkel Kirkens kunst og Hinnakirkens glassmaleri her: Victor Sparre om glaskunsten i Hinna kirke.

Victor Sparre om glaskunsten i Hinna kirke

Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 3

Victor Sparre (1919-2008) er kunstnaren bak den store glaskunsten i Hinna kirke. Kunsten var  ferdig til vigslinga av kyrkja 29. oktober 1967. Dette var første gong kyrkjekunst blei støtta av det relativt nye Norsk Kulturråd. Størstedelen av utgiftene på kr 120.000 til kunsten blei likevel gitt frå lokale deltakarar i «kirkeringene», dette var kvinner som var aktive i foreiningar som arbeidde for å bygga kyrkja på Hinna.

Eg har tidlegare skrive om glaskunsten, sjå: Victor Sparre: Golgata. Her er det fleire bilde og lenke til meir informasjon om kunstnaren (som i 1967 framleis heitte Victor Smith, – han skifta familienamn i 1971).

Sparre har ein interessant tekst i årboka Fedrane kyrkje i Rogaland 1968: Kirkens kunst og Hinnakirkens glassmaleri. Her er det nokre setningar som er vesentlege for forståinga av tankegangen hans, samtidig som dei er til å undra seg over (og ikkje forstå!):

Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.

Her er heile artikkelen:

Edvard Eikill om bygginga av Hinna kirke

Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 2

Då kyrkjeklokkene skulle testast dagen før vigslinga, var det ingen lyd å høyra! Edvard Eikill har skrive historia om då Hinna kirke blei bygd i 1967. Edvard var allereie då aktiv i kyrkjelyden. Han fortel både om forhistoria til kyrkja og om sjølve vigslingshelga for nøyaktig femti år sidan.

Hinna sokn blei i 1966 skilt ut frå Hetland prestegjeld. Det hadde lenge vore regelmessige gudstenester med dåp og nattverd på bedehuset Betlehem, som blei godkjent til kyrkjelege bruk ved kongeleg resolusjon allereie i 1913. Dette bedehuset står i dag på Norsk Folkemuseum på Bygdøy (her). Dei siste åra før 1967 var det gudsteneste annankvar søndag på Betlehem og på Hetland gymnas.

Les heile historia i heftet som er gitt ut til jubileumshelga.

Tilbake til den manglande klokkeklangen over Hinna. Edvard fortel historia frå laurdag 28. oktober 1967 då leiaren i byggekomiteen ville prøva kyrkjeklokkene for første gong:

Men da Trygve Brekke ville prøve ringeutstyret og få de første tre ganger tre – slagene til å runge over Hinna, ble det en rungende taushet. Hva var galt? Ingen kunne finne det, og utpå kvelden gikk et nødrop til klokkestøperiet Olsen Nauen i Vestfold. Innehaveren, Olsen Nauen selv, satte seg i bilen og var på Hinna tidlig søndag morgen. Da klokkene skulle ringe, ringte de for fullt.

Relaterte notat:

• Victor Sparre om glaskunsten i Hinna kirke. Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 3
• Alfred Hauge om vigslinga av Hinna kirke. Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 1

Alfred Hauge om vigslinga av Hinna kirke

Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 1

Kyrkjestatsråd Kjell Bondevik var til stades då Hinna kirke blei vigsla av biskop Fridtjov Birkeli for 50 år sidan. Bondevik helsa med bibelverset om tru, håp og kjærleik (1. kor 13,13). Det er Alfred Hauge som fortel dette i artikkelen Høytidsdag i Hinna menighet.

Det Hauge ikkje fortel, er historia som lever i kyrkjelyden om at kyrkjestatsråden blei avvist i døra då han kom fram etter at kyrkja allereie var heilt full. Det skal ha vore over 1000 menneske til stades ved vigslinga, i tillegg til ca 500 som ikkje fekk koma inn. Edvard Eikill fortel:

Kirken var så fullsatt at vakter utenfor måtte avvise dem som kom for sent. En av dem hadde vansker med å få en høy mann med god nynorsk dialekt til å forstå at fullt er fullt! Inntil det plutselig gikk opp for ham at mannen som var så innpåsliten, var kirkeministeren selv, Kjell Bondevik! Han fikk da slippe inn, og fikk også sagt noen gode ord.

Teikninga av kyrkja har blitt brukt mykje i alle dei femti åra sidan vigslinga 29. oktober 1967. Sjølv om kyrkja er påbygd to gonger etter dette, med Hinnasenteret og kyrkjetorget, er kyrkja framleis lett å kjenna igjen. Eg veit ikkje kven som har teikna denne teikninga. Kanskje er det arkitekt Retzius sjølv?

Her er Alfred Hauge sin artikkel i Fedrane kyrkje i Rogaland. Årbok for Stavanger bispedøme 1968:

Relaterte notat:

• Victor Sparre om glaskunsten i Hinna kirke. Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 3
• Edvard Eikill om bygginga av Hinna kirke. Frå den lokale kyrkjehistoria på Hinna, del 2

Jubileumshelg på Hinna

Hinna kirke er 50 år søndag 29. oktober 2017

Helga 28.-29. oktober feirar Hinna kirke sitt 50-års jubileum. Dei neste dagane vil eg skriva litt her på bloggen om det lokale kyrkjejubileet.

Kyrkja blei vigsla av biskop Fridtjov Birkeli søndag 29. oktober 1967. Nå i helga blir det jubileumsgudsteneste på sjølve dagen for jubileet. Kvelden før blir det jubileumskonsert med bidrag frå mange songarar og musikarar med tilknyting til Hinna.

Men femtiårsmarkeringa starta allereie for ein månad sidan med bursdagsfeiring med pølsemiddag, is, ballongar og konsert med Tore Thomassen. Då var det mange barn som var med og feira at kyrkja vår er 50 år «omtrent på denne tida».

Les meir om jubileumshelga på www.hinnakirke.no.

Her er helsinga eg skreiv til eit hefte som er delt ut i bydelen i samband med jubileet:

Hinna kirke feirar 50-års jubileum nå i haust. Det er mange menneske som har gått inn og ut av dørene i kyrkja vår desse 50 åra, og mange er takknemlege for det kyrkja har betydd.

«Kven er dette si kyrkje?». Dette spør me konfirmantane om. Det finst kanskje ikkje så mange gale svar på dette, men det finst mange riktige. Det er nemleg vår kyrkje, det er di og mi kyrkje. Og samtidig er kyrkja Guds hus, eit annleis og heilagt hus.

Me er mange som på ein eller annan måte har fått livshistoria vår fletta saman med den lokale kyrkja si historie. Eg veit ikkje talet på kor mange som er døypte her, men det må vera svært mange! Det same kan seiast om konfirmasjonar, vigslar og gravferder. Tenk også på alle dei som har deltatt i barnegospel, ungdomsklubb, tensingkor, bibelgrupper og andre små og store fellesskap. I mi eiga livshistorie er Hinna kirke viktig fordi eg blei konfirmert her i 1971, var aktiv her i «Unge kristne» midt på 70-talet, og blei ordinert til prestetenesta her i 1984. Og frå 2012 har eg altså kome tilbake som sokneprest.

I dag er kyrkjelyden vår prega av mange barnefamiliar på Tirsdagsmiddagen og på Allesammen-søndagane, vidare av ei godt utbygd trusopplæring for barn og unge og ei relativt god deltaking på gudstenestene. Men det er framleis god plass til fleire!

Sjølv om kyrkjelyden er i eit jubileumsår, tenker menighetsrådet framover. Me har dette året blitt med ei eit treårig utviklingsprosjekt, «Menighetsutvikling i folkekirken». Me ønsker å vera eit relevant fellesskap for barn, unge og vaksne på Hinna også i åra som kjem.

Kyrkjelyd/menighet og sokn

Betyr orda kyrkjelyd (bokmål: menighet) og sokn det same? Dette spørsmålet har i år (2017) blitt aktuelt i kyrkjelydane i Den norske kyrkja i Stavanger. Me skal snart uttala oss om prosjektet Kirken i Stavanger mot 2020, og i høyringsnotatet finn me følgjande formulering:

Et sokn kan ha flere lokalkirker. Noen steder vil det også være naturlig å si at man har flere menigheter. Men det vil være soknet som er den juridiske enheten og det kan kun være ett sokneråd i soknet. Soknerådet kan imidlertid nedsette så mange utvalg og komitéer det måtte ønske.

Det viktigaste er ikkje kva ord me brukar. Det er viktigare at det faktisk finst ei levande kyrkje i byen, det vil seia eit fellesskap omkring Jesus Kristus, forkynninga av Guds ord og forvaltninga av dåpen og nattverden. Denne kyrkja bør vera best mogleg organisert i store og små fellesskap som er inkluderande og opne for nye menneske.

Likevel kan det vera viktig å prøva å finna fram til ei felles forståing av dei ulike orda me brukar, slik at me ikkje snakkar forbi kvarandre når me skal drøfta prioriteringar og organiseringa i kyrkja.

Prosjektet har to hovudforslag: For det første peiker ein på nokre viktige utviklingsområde for kyrkja i byen som heilskap. For det andre foreslår ein reduksjon i talet på sokn, men ikkje på kyrkjer eller kyrkjelydar.

Dette skal me sjølvsagt drøfta grundig i haust. Sjølv har eg ikkje landa på kva eg meiner Hinna menighetsråd bør svara. Først vil eg lytta meir til andre og drøfta saka i aktuelle fora.

Men tankegangen om at orda kyrkjelyd/menighet og sokn ikkje nødvendigvis betyr det same, vil eg støtta. Eg har i den samanhengen funne fram ein artikkel eg skreiv i 2011. Her er eit utdrag:

Omgrepet kyrkjelyd er eit ord som i vår kyrkjelege samanheng blir brukt både om eit lokalt kristent fellesskap av menneske og om det geografiske området som desse menneska bur innanfor. Det tilsvarande ordet på bokmål er menighet. På bakgrunn av den geografiske bruken av ordet er det vanleg å seia at kyrkjelyd og sokn er to identiske omgrep i Dnk.  Dette er likevel ikkje heilt dekkjande.  Det ser me av den språklege bakgrunnen for orda; mens sokn i utgangspunktet er ei sivil og territorial eining, er kyrkjelyd ei forsamling av menneske knytt til ei kyrkje og såleis eit bibelsk og teologisk uttrykk for eit fellesskap av kristne menneske. I NT blir ordet nytta som omsetjing av det greske ordet ekklesia når dette blir brukt på lokalnivå. Kristian Hansson peiker på denne distinksjonen i sin kyrkjerett:

Den opprinnelige og grunnleggende kirkelige enhet er menigheten. Kirkens funksjoner så vel som den enkeltes medlemsforhold er knyttet til dette lokalt avgrensede personsamfunn. Territorialt har menigheten fra gammel tid falt sammen med den sivile enhet sognet og omfatter alle kirkemedlemmer som bor i dette, derav ord som sognemenighet, sognekirke og lignende (Hansson 1957,35).

Me kan også merka oss at kyrkjelova i §2 definerer soknet som den grunnleggjande eininga i Dnk, mens det frå ein teologisk synsvinkel ville vera meir naturleg å omtala kyrkjelyden som den grunnleggjande eininga. Kyrkjemøtet (KM) har kanskje hatt dette i tankane når ein sentral uttale frå KM 2004 presiserer kyrkjelova si formulering med å seia at soknet er den grunnleggjande organisatoriske einiga i kyrkja. I denne samanhengen uttalte også KM: ”som hovedregel er kirkemedlemmene som bor i soknet medlemmer i menigheten der” (Den norske kirkes identitet og oppdrag, pkt 15). I mindre formelle samanhengar blir orda kyrkjelyd og sokn nytta om einannan som to identiske omgrep. Eg oppfattar det også slik at distinksjonen mellom omgrepa truleg er svekka av nyansane mellom nynorsk og bokmål, i og med ordet sokneråd (nynorsk) er synonymt med menighetsråd (bokmål).

Gunnar Rønnestad foretar ein kyrkjerettsleg gjennomgang av omgrepa og oppsummerer med at ”den kirkerettslige normalordningen i Den norske kirke er at sokn og menighet er sammenfallende størrelser”, men peiker likevel på at det også er mogleg at kyrkjemedlemane i eit sokn kan vera fordelt på fleire kyrkjelydar og at fleire kyrkjelydar kan ha verksemd i eitt og same sokn. (Rønnestad 2010:16).

Eg vel i det følgjande i hovudsak å nytta kyrkjelyd om det kristne fellesskapet som har utgangspunkt i ei gudstenestefeirande forsamling og sokn om dei geografiske einingane som Dnk er delt inn i. Dette tydeleggjer blant anna at ein ved eventuell organisering av nye kyrkjelydar i Dnk, ikkje treng gå den lange og krevjande vegen om etablering av nye sokn. Eg gjer likevel merksam på at dei to omgrepa i kyrkjeleg språkbruk er så tett vovne saman, at det kan vera vanskeleg å gjennomføra ein distinksjon konsekvent.

(Frå artikkelen Éin kyrkjelyd med fleire gudstenestefellesskap? Ei drøfting av forholdet mellom tradisjonell tenking omkring gudstenesta sin samlande funksjon i kyrkjelyden og nyare misjonal kyrkjeforståing i Halvårsskrift for praktisk teologi 2/2011)

Tilvisinga til det Gunnar Rønnestad har skrive, gjeld artikkelen «Etablering av nye menigheter i Den norske kirke. Et kirkerettslig perspektiv» i Halvårsskrift for praktisk teologi 1/2010.

Det er interessant å sjå at mens me i 2010 og 2011 drøfta etablering av nye kyrkjelydar og sokn, er det nå (2017) samanslåing av sokn som er på agendaen. I alle høve i Stavanger.

Eit par språklege merknadar til slutt:

Det Norske Bibelselskap omset i den nyaste bibelomsetjinga (Bibel 2011) det greske ordet ekklesia med forsamling (nynorsk) eller menighet (bokmål), når ordet blir brukt på lokalnivå, for eksempel i 1. Tess 2,14. Nynorskordet forsamling er i denne samanhengen truleg valt helst av økumeniske omsyn. I Den norske kyrkja er framleis kyrkjelyd det mest naturlege uttrykket. Nokre skriv også menigheit, sjølv om dette ikkje er offisiell rettskriving.

Prosjektgruppa til Stavanger kirkelige fellesråd brukar ordet sokneråd (= menighetsråd) sjølv om høyringsnotatet er skrive på bokmål. Det syns eg er fornuftig. Dermed kan ein i drøftingane og ved ei eventuell soknesamanslåing venna seg til å bruka to omgrep som ikkje så lett vil bli forveksla: sokneråd for det formelle organet for heile soknet og menighetsutvalg for eit underorgan som følgjer opp arbeidet i ei lokal kyrkjelyd/menighet.

Møte med BridgeBuilders

Forsoning. Respekt. Kjærleik. Kunnskap. Anerkjenning. Det finst unge som satsar på forsoning og som brukar slike ord i Israel og Palestina.

I dag reiste dei israelske og palestinske deltakarane på BridgeBuilders 2017-2018 heim frå den første delen av denne forsoningskonferansen. I påsken neste år skal dei samlast på nytt ein stad i Midt-Austen. Eg har hatt gleda av å møta dei før og etter sjølve konferansen som var på Furutangen i Ryfylke. Og eg har hatt ein leiar frå ei messiansk-jødisk forsamling buande heime hos meg nå i helga. Dagane har vore fylte av lange og interessante samtalar!

Deltakarne på konferansen er menneske som trur på Jesus og som dermed tilhøyrer minoritetar i dette konfliktfylte og komplekse samfunnet. Søndag hadde eg ein kristen palestinar og ein Jesus-truande jøde med på gudstenesta i Hillevåg kirke der eg var prest. Me las søndagens tekst på arabisk, hebraisk og norsk. Og dei to gjestane delte av opplevingar og erfaringar dei har med seg frå forsoningskonferansen. Dei la ikkje skjul på at dette hadde vore smertefullt, for her var vennskap bygd på tvers av konfliktfylte barrierer. Det var flott å høyra koss dei reflekterte omkring kva dette hadde gjort med dei. Dei andre deltakarane deltok på gudstenester i andre kyrkjer her i distriktet.

Søndag kveld blei denne delen av prosjektet avslutta med at heile gruppa deltok på eit møte i Bryne frikyrkje. Her fekk me høyra tilsvarande vitnemål frå eit par av dei andre deltakarane. Og den israelske leiaren talte over bibelteksten om Jesus og den samaritanske kvinna (Joh 4,3-26). Predikanten sa blant anna at det var mykje som skilte jødane og samaritanane, trass i at dei også hadde mykje felles. Ho sa at mens den samaritanske kvinna trakk fram barrierar knytt til kjønn, status, religion, etnisitet, teologi og nasjonalisme, var Jesus meir opptatt av å byggja bruer. Og han tilbaud faktisk ”fienden” levande vatn, det vil seia frelse.

Det er ikkje enkelt å driva freds- og forsoningsarbeid mellom israelarar og palestinarar, men her får ei lita og oversiktleg gruppe med deltakarar møta kvarandre og bli kjent på tvers av kulturelle og politiske skilje. Dei lærar å lytta til kvarandre sine forteljingar. Dei lærar å sjå kvarandre som søsken i trua på Jesus, til tross for alt som skil dei i kvardagen. Eg håper dei kan vera agentar for forandring i sine miljø når dei kjem heim.

Det kostar for desse menneska å delta på BridgeBuilders. Det er ikkje nødvendigvis populært i deira heimemiljø at dei har reist på ein forsoningskonferanse med folk frå «den andre sida». Det har sjølvsagt også vore krevjande for dei å gå inn i indre prosessar der fordommar blir utfordra. Eg syns det står respekt av desse unge som ønskjer å følga Jesus også på denne måten.

Les meir om BridgeBuilders.

 

Hinna-konfirmantar 2017

Her er «tullebildet» av årets konfirmantar på Hinna. Ein god gjeng med ungdommar som eg har fått tilbringa mykje tid saman med det siste året. Foto: Arild Hjelm.

Denne og neste helg har me seks konfirmasjonsgudstenester med til saman 103 konfirmantar.

Her på bloggen markerer eg konfirmasjonane også dette året med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; også dette året har nokre av ungdomane i påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø

Prest i folkekirken

Fra nyttår (2017) har jeg vært prest i folkekirken. Det har jeg for så vidt vært i mange år; det nye er at jeg samtidig ikke er statstjenestemann.

Den norske staten har for øvrig aldri vært en klump om foten i prestetjenesten min. Likevel syns jeg det prinsipielt er bra med et tydeligere skille mellom staten og kirken. Og dette skillet endrer heldigvis ikke prestetjenesten. Den er mer preget av sammenhengen mellom folket og kirken enn av sammenhengen mellom staten og kirken.

Det er meningsfullt, interessant og givende å være prest. Jeg er glad for at jeg valgte dette som yrke. Prestetjenesten bygger på et oppdrag fra Jesus. Det dreier seg om å være nær mennesker og å dele tro, håp og kjærlighet. En tradisjonell måte å si dette på er at prestetjenesten er en tjeneste som innebærer å forkynne Guds ord og forvalte de hellige handlingene dåp og nattverd. I praksis skjer dette gjennom gudstjenester, gravferder, vielser, trosopplæring, diakoni, samtaler og lokalt kulturarbeid.

Jeg begynte med å si at jeg er prest i folkekirken. Det er nå naturlig å prøve å slutte å bruke ordet statskirke om Den norske kirke. Ordet folkekirke er nå tatt inn i den offentlige språkbruken. Den viktigste formuleringen ble tatt inn i grunnloven (§ 16) i 2012: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Setningen om understøttelse sier at de økonomiske forutsetningene i utgangspunktet ikke skal være endret.

Ordet folkekirke kan forstås på mange måter. Det er faktisk et begrep som blir diskutert i faglig sammenheng. Forenklet kan vi si at noen teologer tar utgangspunkt i at folkekirken er folkets kirke, andre tar utgangspunkt i at en folkekirke er en kirke for folket.

Kirken er et fellesskap som bygger på dåpen og den kristne troen. Bibelen sier at kirken er Jesu Kristi kropp i verden. Den norske kirke er en del av dette verdensvide kirkefellesskapet. Når sentrum i kirkens liv står fast, kan kirken være åpen for alle som vil tilhøre den.

Dette notatet blei først trykt i Kirkehilsen 1/2017, som i desse dagane kjem i postkassene i Hinna bydel. 

Dnk og Luthers syn på jødane

Den norske kyrkja tar i forkant av reformasjonsjubileet i 2017 avstand frå Luther sine antijødiske uttalar. Eg er glad for at biskopane i dag har kome med denne uttalen:

Arven fra Luther og det jødiske folk 

Markeringen av 500 års-jubileet for reformasjonen i 2017 gir oss anledning til å fornye det som er av varig verdi i forståelsen av evangeliet og kirkens samfunnsoppdrag. Men det krever også kritisk oppgjør med elementer i arven fra Luther, og det gjelder særlig forholdet til jødene.

På 1520-tallet skrev Luther forsonlig om jødene, at de er av Kristi folk og våre brødre. I skriftet Jesus Kristus: en jøde av fødsel (1523) ville han vise dem at Jesus er deres Messias, og gikk til angrep på pavekirkens behandling av dem ”som om de var hunder og ikke mennesker”. Noen år senere kom han imidlertid selv med krasse utfall mot jødene. Luther var nok skuffet over at de ikke vendte seg til troen på Jesus, men det er neppe hele forklaringen.

I sin fortolkning av Bibelen tok Luther som utgangspunkt at det er en grunnleggende kontrast mellom det kristne og det jødiske. Luther var lite opptatt av jødene som folk og hadde liten kjennskap til jødisk tradisjon. Derimot tok han opp antijødiske tradisjoner fra oldkirken og middelalderen som la vekt på denne kontrasten og skjøv jødene ut i mørket, nærmest som et ikke-folk.

I skriftet Om jødene og deres løgner (1543) gav Luther denne arven rom. Jødene står under Guds vrede og er djevelens barn, hevngjerrige og morderiske. Deres skoler og synagoger bør derfor brennes, deres hus rives, de bør fratas sine skrifter, forbys å drive undervisning og plasseres i leirer.

På en annen måte enn oldkirkens og middelalderens antijødiske teologer kom Luthers skrifter til å bli brukt som begrunnelse for antisemittiske holdninger i nyere tid. Det nådde et høydepunkt under nazismen på 1930- og 40-tallet. Da ble sitater fra Luther brukt i antisemittisk propaganda, og det skjedde også i Norge. Ett forhold er at den tyske okkupasjonsmakt oversatte og spredte skriftet Om jødene og deres løgner. Like viktig for oss er det at enkelte norske teologer på slutten av 30-tallet skrev mot jødene og direkte eller indirekte støttet tysk antisemittisme.

I november 1942 protesterte den felleskirkelige ledelsen i vårt land mot nazistenes behandling av jødene og formante myndighetene: ”Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.” Protesten kom imidlertid for sent til å forhindre deportasjonen av norske jøder til Auschwitz seksten dager senere, og understreker på nytt nødvendigheten av årvåkenhet og handling i tide.

Oppgjør med antijødiske og antisemittiske holdninger er en varig utfordring for kirke og samfunn. I reformasjonsåret 2017 må vi som kirke ta tydelig avstand fra den antijudaisme som Luther etterlot seg. Det gjelder også den kirkelige antisemittisme som har brakt usigelige lidelser over det jødiske folk og fortsatt kaster mørke skygger over forholdet mellom kristne og jøder.

For oss er det vesentlig at Jesus og disiplene ikke bare selv var jøder, men også identifiserte seg med sitt folk og dets tradisjoner, og de så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Dette gir oss som kristne en særskilt tilknytning til det jødiske folk. Et oppgjør med den antijødiske arven fra Luther i reformasjonsåret 2017 gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon. I dag uttrykker vi derfor også vår takknemlighet for kontakten og samarbeidet med Det Mosaiske Trossamfunn i vårt land.

Oslo, 25. november 2016
Uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke

Hinna-konfirmantar 2016

Eg måtte bare ta vare på dette herlege «tullebildet» av årets konfirmantar her på bloggen òg! Som dokker ser, er det ikkje verst å bli boren på gullstol 🙂

Nå i helga skal me ha fem konfirmasjonsgudstenester med til saman 86 konfirmantar. Kateket Kirsti Melangen er den sentrale leiaren av denne delen av kyrkjelydsarbeidet. Eg har gleda av å vera med i samarbeidet, saman med kollega kapellan Eva Vassbø.

Sjå også nettsida Hinna kirke.

Her på bloggen markerer eg helga med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg også nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; nokre av ungdomane har denne påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø

Victor Sparre: Golgata

Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.

Hinna kyrkje har ein heil vegg med monumental glaskunst av Victor Sparre (1919-2008). Kunstnaren har utsmykning i 25 kyrkjer. Han var aktiv som kunstnar, debattant og menneskerettsforkjempar.

Victor Sparre ville at glasveggen i Hinna kyrkje skulle vera «ein del av den liturgiske aksjon». Nå er eg ein av prestane som får gjera altarteneste framfor dette sterke påskemotivet. Og eg opplever at kunsten hans gir farge og liv til gudstenesta og kyrkjerommet.

Men det er ein underleg – og samtidig spennande – tanke kunstnaren har: Det me ser som Jesus, er eigentleg eit avtrykk som står igjen etter at Jesus er tatt ned frå korset. Er det mogleg? Kva er det Victor Sparre vil seia oss med eit slikt perspektiv?

Her er kunstnaren si eiga skildring av glaskunsten i årboka Fedrane kyrkje i Rogaland 1968:

Hinna kirke har et lavt kor i hele rommets bredde. Betongglassmaleriet fyller veggen mot øst. I skjæringspunktet mellom ute og inne strekker tre kors på Golgata ut sine armer. Gjennom soningsstedets mørke trenger lyset frem til menigheten. Glassmaleriet er tenkt som en del av den liturgiske aksjon. Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden. Stigen er reist – lendekledet er kastet over korsarmen – på den andre siden spydet og stokken med eddikssvampen. Tiden står stille mellom død og oppstandelse.

Det er et kors hvor han hang som vi bare kjenner fra et utbrudd av spott og fornektelse. Han eksisterer bare som siluett mot lyset – som en negasjon. På det tredje kors henger den angrende. Lyset begynner å trenge igjennom så han får et ansikt.

Dette er bibelteksten om Jesus og dei to forbrytarane på Golgata:

To andre forbrytarar vart òg førte bort og skulle avrettast saman med Jesus. Og då dei kom til den staden som heiter Hovudskallen, krossfeste dei både han og forbrytarane, den eine på høgre sida hans, den andre på venstre. (…) Den eine av forbrytarane som hang der, spotta han og sa: «Er ikkje du Messias? Frels deg sjølv og oss!» Men den andre tala han til rette og sa: «Har du ikkje ærefrykt for Gud, endå du er under same dommen? For oss er dommen rettferdig, vi får berre att for det vi har gjort. Men han har ikkje gjort noko urett.» Og han sa: «Jesus, kom meg i hug når du kjem til ditt rike!» Jesus svara: «Sanneleg, eg seier deg: I dag skal du vera med meg i paradis.» (Luk 23,32-33 og 39-43)

Alfred Hauge skreiv om vigslinga av kyrkja 29. oktober 1967 i den same årboka, Fedrane kyrkje i Rogaland 1968. Her skriv han at glaskunsten er det første kyrkje-kunstverk som fekk stønad av Norsk Kulturfond (som var blitt oppretta i 1965). «Ved dette markeres at man her står overfor et kunstverk av utsøkt kvalitet», kommenterer Hauge.

Victor Sparre heittte i 1967 framleis Victor Smith. Seinare (1971) skifta han namn ved å ta mora sitt slektsnamn Sparre. Les meir om Victor Sparre i Norsk Biografisk Leksikon. Her er eit lite utdrag av leksikonartikkelen:

Som maler høstet Victor Sparre bred, internasjonal anerkjennelse. Som glasskunstner utførte han utsmykningsarbeider som alene ville kvalifisert ham som sentral. Og som uredd menneskerettighetsforkjemper talte han dissidentenes sak med utgangspunkt i en kristen humanisme.

Shalom = helse!

I bibelsk forstand betyr helse helhet og velvære, og at alle gode relasjoner er intakte. Det er dette som ligger i ordet shalom som i vår bibel gjerne er oversatt til «fred». Det ser vi for eksempel i fortellingen om Josef. Da han spør brødrene om hvordan det står til med faren (1 Mos 43,26), bruker den hebraiske Bibelen her shalom, mens den jødiske oversettelsen til gresk (Septuaginta) har «er han frisk?». Relasjonen til slekten og den nære familie er av grunnleggende betydning.

Kyrkjemøtet 2015, som begynner denne veka, skal blant anna drøfta ei sak om kyrkje og helse. Avsnittet om det hebraiske ordet shalom også kan bety helse, er på ingen måte hovudtema i sakspapira til denne viktige saka. Likevel vil eg her på bloggen henta fram nettopp desse linjene. Dei seier oss at den kristne trua har jødiske røter også i dette; at helse betyr «helhet og velvære, og at alle gode relasjoner er intakte». (Bibeltilvisinga skulle vel elles vore 1 Mos 43,27 om ein skal vera pinleg nøyaktig).

Saka er faktisk også hovudtema for Kyrkjemøtet 2015, under overskrifta Det gode livet. Eg blei klar over omfanget og innhaldet i saka då eg i januar deltok på ein konferanse om kyrkje og helse. Her hadde professor Kjell Nordstokke, som har vore sentral i forarbeidet med KM-saka, eit foredrag der han presenterte temaet.

Eg opplever at «saksframlegget gir teologisk innsikt og tar opp helsefaglige utfordringer», slik det blir lova i innleiinga til det store hovuddokumentet. Me er mange kyrkjelege medarbeidarar, både løna og uløna, som kan ha god nytte av å lesa dette.

Kyrkjemøtet si nettside Litt om nokre av sakene gir ein kortversjon av kva saka handlar om:

Sak KM 09/17 Kyrkje og helse
Hovudtemaet for Kyrkjemøtet 2015 er òg ei sak på sakslista. I denne saka er er Kyrkjemøtet invitert til å se nærare på korleis helsespørsmål meir og meir sett preg på mediebilete og politiske debattar. Samstundes løftar saksframstillinga fram det helserelaterte arbeidet i kyrkja.
Gjennom eit stort spekter av diakonale institusjonar, og i arbeidet i kyrkjelydane, vert det utført eit omfattande arbeid innanfor helse og omsorg. Kyrkjemøtet er nå utfordra til å styrkje denne delen av verksemda til kyrkja. Den aktuelle samfunnsmessige konteksten blir løfta fram i saksframstillinga.
Til dømes syner ein til at Samhandlingsreforma og Omsorgsreforma utfordrar kyrkjelydane og dei diakonale institusjonane til ny innsats.
Saksframstillinga har eit eige kapittel om ”Kyrkja i den offentlege debatt om helse”. Her seier ein at kyrkja kan bidra til at det blir tala sant om livet og om døden i det offentlege rom. Det vert òg advara mot at stereotype oppfatningar av perfekt helse kan føre til ei nedtoning av menneskeverdet til den som ikkje svarar til dette idealet. ”I verste fall kan det grunngi praksisar som inneber eit steg i retning av sorteringssamfunnet sitt menneskesyn”, heiter det i dokumentet.
I framlegget til vedtak vert norske styresmakter utfordra til å se til at verdiar og etiske spørsmål får auka gjennomslag i helse- og sosialpolitikken. Ved prioriteringar i helsebudsjetta, bed ein styresmaktene vere særleg merksam på menneske i sårbare livssituasjonar og deira rettigheiter.

Du kan lesa heile saksframlegget til KM-saka her. Eg siterer eit lite avsnitt frå innleiinga, som seier noko om kor vidt kyrkja tenkjer når ein nå tar opp denne saka:

Saksdokumentet tematiserer kirkens helserelaterte tjeneste i vid forstand: som forebyggende helsearbeid, som hjelp til livsmestring, som medisinsk behandling og som omsorg for syke. Dokumentet drøfter helsebegrepet i lys av aktuelle forståelsesmåter. Intensjonen er å etablere en dypere forståelse som bekrefter at vi som kirke deler visjonen om å utføre denne viktige tjenesten i verden. Saksframlegget gir teologisk innsikt og tar opp helsefaglige utfordringer. På den måten kan den være en felles referanse for ulike deler av det kirkelige helsearbeidet. Framlegget er et ressursmateriale som kan bidra til å øke samhørigheten mellom de ulike arbeidsformene, og gi inspirasjon i arbeidet. Derfor retter forslagene til vedtak seg til både diakonale institusjoner, menigheter og til Kirkerådet.

Påskekunst: Golgata

Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.

Hinna kyrkje har ein heil vegg med monumental glaskunst av Victor Sparre (1919-2008). Kunstnaren har utsmykning i 25 kyrkjer. Han var aktiv som kunstnar, debattant og menneskerettsforkjempar. Les meir

Iskapellet i Alta

I dag 15.03.2015 har eg vore på gudsteneste i eit veldig spesielt kyrkjerom: Iskapellet i Sorrisniva i Alta. Det var ei flott oppleving å koma dit.

Kapellet er ein del av Sorrisniva Igloo Hotel. Kvar vinter blir hotellet og kapellet bygd opp av snø og is, og brukt i nokre månadar før sommaren kjem og alt smeltar bort.

Eg blei mektig imponert av kva dei har fått til. Kapellet er innreia med altar av is, skulpturar av is, søyler av is, veggar og tak av snø. Temperaturen inne er visstnok alltid mellom minus fire og sju gradar.

Eg har funne litt informasjon om staden på nettsida deira pr 15.03.2015 der dei reklamerer for «vinterbryllup». Sjeldan har vel det ordet passa betre.

BRYLLUP I ISKAPELLET, SORRISNIVA IGLOO HOTEL

Iskapellet ligger i Igloo Hotell, i Sorrisniva, ca 20 km fra Alta lufthavn. Ishotellet og kapellet bygges hvert år. Kapellet er godkjent av Biskopen i Nord-Hålogaland, og det lokale prestekontoret utfører vielser og gudstjenester her.

Iskapellet har en sentral plassering, integrert i ishotellet, men likevel er det en egen enhet klart avskilt fra resten av anlegget. Det er et intimt rom med spesiell akustikk, og som resten av hotellet er det utsmykket med vakre og svært dekorative is skulpturer.

Kapellet var så spesielt at eg blei veldig opptatt av sjølve rommet og staden. Men då gudstenesta begynte, var det likevel ikkje vanskeleg å vera med som deltakar. Det var ikkje bare rommet som fungerte bra, det gjorde også sjølve gudstenesta! Det var fullt hus, kanskje ca 50 deltakarar. Det var song ved ei gruppe frå Alta Tensing, friluftskonfirmantar som deltok og solid forkynning over søndagens tekst. Altså: heilt etter min smak. Og ikkje nok med det: Overraskande nok var presten ein gammal kjenning av meg (Øyvind Oksavik) frå tida då eg arbeidde i Norges KFUK-KFUM. Eit kjekt gjensyn!

Her er inngangen til hotellet og kapellet:

(Sist oppdatert 05.11.2023)

Konf, gåver og gode ord

… hvis de ikke synes at de trenger noe, er vel det de voksne sitt ansvar?, spør hun. (…) At de er opptatt av penger handler ikke om konfirmanttida, men om hele samfunnet. (…) Jeg skulle ønske at de som ga gaver også var flinke til å skrive noen gode ord til konfirmantene. Det kan de finne frem mange år seinere, sier hun.

Det er kollega og kateket Kirsti Melangen som uttaler seg lett samfunns-kritisk og samtidig så fint om ungdomane som er konfirmantar i kyrkja.

Her på Hinna er det tid for konfirmasjon, som så mange andre stadar. Meir enn 90 ungdomar er konfirmantar i kyrkja vår dette året. Dei er fordelte på fem konfirmasjonsgudstenester over to helger.

Avisene skriv helst om gåver, pengebruk osv når dei omtaler konfirmasjonen. Me som brukar tid saman med ungdomane gjennom eit år, er eigentleg meir opptatt av andre sider ved konfirmasjonstida. Me har fokus på kristen tru, livstolking og livsmeistring, – og på engasjement og ansvar!

Ønsker seg penger på gavebordet
Konfirmantene har det meste de trenger, så de vil gjerne ha påfyll i sparegrisen. De sparer til designerveske, språkreise og shopping i USA.

(…)

Kateket Kirsti Melangen i Hinna menighet håper konfirmantene føler at folk rundt dem bryr seg om dem.

– Det er lite snakk om gaver gjennom konfirmasjonsåret, men i siste del tenker de en del på det. Jeg må jo si at jeg unner dem å få gaver. For all del, vi ønsker jo at folk skal tenke seg om og ikke bare øse ut med penger, men at ungdom får gaver som forteller dem at det er noen som bryr seg om dem, er en god skatt å ha med seg. Om 20 år har de glemt hva de fikk og hvem de fikk det fra, men de husker opplevelsen av om dette var noe som var fint og godt, sier Melangen.

Hun forteller at fattigdom og urettferdighet er blant temaene i konfirmasjonsundervisningen, og at konfirmantene samler inn penger til Kirkens Nødhjelp.

– Vi snakker blant annet om ansvaret de har for andre mennesker, både fjernt og nært, og at de kan bety en positiv forskjell i verden, sier hun.

Kateketen mener det er unødvendig å snakke moralistisk om penger og pengebruk til konfirmantene.

– Men jeg skulle ønske det ikke ble snakket så mye høyt om beløp. Kanskje voksne kan prøve å tenke litt nøkternt og samtidig vise at ungdommen betyr mye for meg.

– Mange vet ikke hva de skal ønske seg. Synes du de er bortskjemte?

– Nei, jeg opplever dem ikke som bortskjemte. Og hvis de ikke synes at de trenger noe, er vel det de voksne sitt ansvar?, spør hun.

– Jeg unner ungdommene å få et selskap hvor de selv er hovedperson. At de er opptatt av penger handler ikke om konfirmanttida, men om hele samfunnet. Jeg skulle ønske at de som ga gaver også var flinke til å skrive noen gode ord til konfirmantene. Det kan de finne frem mange år seinere, sier hun.

Les meir

Tekstar til den sjuarma lysestaken

Eg legg her ut eit opplegg for tenning av sjuarma lysestake i adventstida. I kristen tradisjon er dette ei handling som framhever vår tru på at Jesus er den Messias som var lova.

Dette er eit opplegg med lesing av ein profeti for kvart lys og med eit salmevers etter kvar tekst. Eg har i fleire år brukt dette i lysmesse i samarbeid med ei speidargruppe.

(Les meir om den sjuarma lysestaken her.)

Innleiing
Nå er det advent. Me førebur feiringa av at Jesus kom til jorda. Lenge før det skjedde, blei det forutsagt at Jesus skulle bli født. Mens lysa i den sjuarma lysestaken blir tente, skal me lesa nokre av profetiane om Jesus, han som er lyset for verda.

Tekstlesar 1:

Allereie i dei første bøkene i Bibelen les me om kongen som skal koma. Det står skrive i 4. Mosebok:

Så seier han som høyrer høyrer Guds utsegn,
som får kjenna kunnskapen frå Den høgste
og sjå syn frå Den veldige,
som sig saman, men med opna auge:
Eg ser han, men ikkje no,
eg skodar han, men ikkje nær.
Ei stjerne stig opp or Jakob,
ein kongsstav lyfter seg frå Israel. (4. Mos 24,16-17a)

Salmevers: Folkefrelsar til oss kom, vers 1 / første lys blir tent

Tekstlesar 2:

Og i Salmane står det skrive:

Alle kongar skal kasta seg ned for han,
alle folkeslag skal tena han.
Han bergar ein fattig som ropar,
ein stakkar som ingen hjelper.
Lat namnet hans leva til evig tid,
skyta friske skot så lenge sola er til! (Sal 72,11-12 + 17a)

Salmevers: Folkefrelsar til oss kom, vers 2 / andre lys blir tent

Tekstlesar 3:

Det står skrive hos profeten Jesaia:
Sjå, den unge jenta skal bli med barn og føda ein son, og ho skal gje han namnet Immanuel. (Jes 7, 14)

Salmevers: Folkefrelsar til oss kom, vers 3 / tredje lys blir tent

Tekstlesar 4:

Profeten Jesaia held fram slik:

Det folket som går i mørkret,
ser eit stort lys.
Over dei som bur i dødsskuggens land,
strålar lyset fram.

For eit barn er oss fødd,
ein son er oss gjeven.
Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått namnet
Underfull rådgjevar, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste. (Jes 9, 2+6)

Salmevers: Folkefrelsar til oss kom, vers 4 / fjerde lys blir tent

Tekstlesar 5:

Det står skrive hos profeten Mika:

Du, Betlehem, Efrata,
minst mellom slektene i Juda!
Frå deg lèt eg ein herskar over Israel koma.
Hans opphav er frå gammal tid,
frå eldgamle dagar.
Og han skal vera fred. (Mika 5,1+4a)

Salmevers: Folkefrelsar til oss kom, vers 5 / femte lys blir tent

Tekstlesar 6:

Det står skrive hos profeten Sakarja:
Bryt ut i jubel, dotter Sion!
Rop av glede, dotter Jerusalem!
Sjå, kongen din kjem til deg,
rettferdig og rik på siger,
fattig er han og rid på eit esel,
på ein eselfole. (Sak 9,9)

Salmevers: Folkefrelsar til oss kom, vers 6 / sjette lys blir tent

Tekstlesar 7:

Dette heilage evangeliet står skrive i evangeliet etter Lukas:
Men då Elisabet var i sjette månaden, vart engelen Gabriel send frå Gud til ein by i Galilea som heitte Nasaret, til ei jomfru som var lova bort til Josef, ein mann av Davids ætt. Namnet hennar var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Ver helsa, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Ved desse orda vart ho forskrekka og undrast på kva denne helsinga skulle tyda. Men engelen sa til henne:
«Ver ikkje redd, Maria! For du har funne nåde hos Gud.
Høyr! Du skal bli med barn og få ein son,
og du skal gje han namnet Jesus.
Han skal vera stor og kallast Son til Den høgste.
Herren Gud skal gje han kongsstolen til David, far hans.
Han skal vera konge over Jakobs hus til evig tid,
og det skal ikkje vera ende på kongedømet hans.» (Luk 1,26-33)

Salmevers: Folkefrelsar til oss kom, vers 7 / sjuande lys blir tent

Hinnakonfirmantar 2013

Eg måtte bare ta vare på dette herlege «tullebildet» av årets konfirmantar her på bloggen òg! Klikk på bildet, så blir det større.

Nå i helga skal me ha fire konfirmasjonsgudstenester med til saman 95 konfirmantar. Kateket Kirsti Melangen er den sentrale leiaren av denne delen av kyrkjelydsarbeidet. Eg har gleda av å vera med i samarbeidet.

Her på bloggen markerer eg helga med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg også nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; nokre av ungdomane har denne påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø

Studietur 8.-16. januar 2013

Eg har nyleg kome heim frå Stavanger bispedømme sin studietur til Israel og dei palestinske områda. Turen hadde tre hovudfokus: bibelske stadar, møte med lokale kristne og innføring i religionsdialog.

Me har hatt ei flott og interessant veke. Heldigvis hadde eg masse varme klær med meg. Eg har for første gong opplevd å sjå ein snømann på Oljeberget. Og me hadde meir vind og regn på båttur på Gennesaretsjøen enn eg nokon gong tidlegare har opplevd der.

Her er litt meir om kva me fekk med oss:

1. Tidshistorisk kunnskap om sentrale bibelske stadar er jo midt i blinken for mitt interessefelt. Dette blei også svært interessant (sjølv om eg hadde vore alle stadane tidlegare) fordi det faglege innhaldet var godt ivaretatt av gode lærarar frå MF; professor Karl Olav Sandnes og universitetslektor Hanne Birgitte Sødal Tveito. Ikkje minst gjorde Karl Olav sine korte og konsise «stunt-forelesingar» på dei aktuelle stadane inntrykk; han opna stadig opp for nye perspektiv på kjente bibeltekstar. For å få studiedelen ved turen godkjent, skal eg nå i ettertid levera eit refleksjonsnotat. Eg har planar om å skriva om kva tidshistorisk kunnskap om tempelplassen i Jerusalem kan bety for forståing av ulike bibeltekstar.

2. Det er viktig å møta lokale kristne i det som blir kalla Det heilage landet. Landet er fullt av historie og arkeologi, men har dessverre bare ein liten kristen minoritet. Desse utgjer i dag dei levande steinane på jødisk og palestinsk side (jfr 1 Peters brev kap 2). Me hadde flotte møte med kristne palestinske leiarar i Nasaret, Betlehem og Jerusalem og me hadde kontakt med den messianske jødiske bevegelsen (dette kunne det gjerne ha vore meir av!). Sist søndag hadde eg gleda av å feira gudsteneste i den evangelisk-lutherske kyrkja i Beit Sahour. Det blei også tid til ein privat visitt hos min venn Issa og hans familie i Beit Jala, saman med nokre av prestekollegaene.

3. Det skjer ein viktig religionsdialog mellom kristne, jødiske og muslimske leiarar i Jerusalem, dette i regi av Council of Religious Institutions of the Holy Land der Trond Bakkevig er sentral. Trond var med oss ein dag, og dette førte til svært interessante møte med religiøse leiarar frå dei tre religionane.

Kyrkja reagerte for seint

Bispemøtet har denne veka behandla saka Kirken og jødene.

Biskopane har blant anna vedtatt ein uttale om Den norske kyrkja sitt forhold til jødane under okkupasjonen 1940-1942. Det er nå i haust 70 år sidan dei norske jødane blei deportert til Tyskland.

Uttalen viser at kyrkja reagerte på det som skjedde, men dessverre alt for seint. Derfor seier biskopane nå:

Idag erkjenner vi at også kirken var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, og at den var for sent ute med sin protest mot antisemittismen og jødeforfølgelsen.

Her er heile uttalen (som du finn lenke til her):

Kirkens forhold til jødene under okkupasjonen 1940-1945

Den nazistiske storaksjonen mot de norske jødene for 70 år siden kaster fortsatt mørke skygger innover vårt folk. I dag erkjenner vi at også kirken var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, og at den var for sent ute med sin protest mot antisemittismen og jødeforfølgelsen.

Høsten 1942 ble om lag 40 % av jødene her i landet arrestert, deportert og tilintetgjort. Dette skjedde ikke fordi jødene hadde forbrutt seg mot lov og rett, men ene og alene fordi de var jøder. Til grunn for aksjonen lå en ideologisk og politisk rasisme som gikk ut på at den ariske rase skulle overta verdensherredømmet, og at jøder og andre ikke-ariske folkegrupper skulle utryddes.

Den norske kirke må ta sin del av ansvaret for folkemordet som rammet norske jøder under okkupasjonen. I årene før krigen var en på ledende kirkelig hold i Norge kjent med antisemittismen og jødeforfølgelsen som bredte seg i Tyskland, uten at det til å begynne med førte til noen samlet kirkelig opposisjon i vårt land.

Da Den norske kirke for alvor tok opp kampen mot tyskernes og Nasjonal Samlings kirkepolitikk i begynnelsen av 1941, begynte en med å fremholde kirkens ansvar for retten, spesielt knyttet til menneskeverdet og rettssikkerheten. Det gav kirken en plattform for kritikk av rettskrenkelsene i samfunnet. Da departementet sommeren 1941 foreslo å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder og mellom nordmenn og samer, protesterte biskopene. Biskop Eivind Berggrav argumenterte med at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjenner enkelte folk menneskeverd, er i åpenbar strid med den kristne tro. Det bidro til at forslaget om endring av ekteskapsloven ble lagt til side inntil videre og først ble vedtatt i desember 1942.

Likevel må vi erkjenne at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Enkelte prester og aktive menighetslemmer viste omsorg for jøder som ble sjikanert, mistet sine jobber og fikk sine boliger beslaglagt. Men dette var ikke blant de temaer som stod høyt på kirkens dagsorden. Kirken forholdt seg taus til Politidepartementets kunngjøring av 20. januar 1942 om at alle jøder i Norge måtte melde seg til politiet for å få en rød «J» i sine legitimasjonspapirer. Det kirkelige lederskap valgte også å tie da Quisling-styret den 12. mars 1942 gjeninnførte forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens § 2.  I forarbeidene til bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som lå til grunn for prestenes nedleggelse av sine statlige embeter påskedag 1942, hadde en tatt inn en protest mot denne endringen av Grunnloven. Men en valgte til slutt å droppe protesten av taktiske grunner. En ville unngå at rikskommissær Terboven og ministerpresident Quisling gjorde felles sak mot kirken.

Da den sivile motstandsbevegelsen, som kirken var en del av, i september 1942 ble varslet om at tyskerne planla en aksjon mot jødene i Norge, ble det ikke slått alarm. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Kirkeledelsen fremhevet at alle mennesker ifølge Guds ord har samme menneskeverd og samme menneskerett. Det ble også vist til at da Jesus kom til verden, «lot han seg føde i et jødisk hjem av en jødisk mor». Brevet, som på folkemunne gikk under navnet «Hebreerbrevet», vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.

Men protesten kom for sent til å få noen betydning for den videre opptrapping av jødeforfølgelsen i landet. Den 26. november ble alle jødiske kvinner og barn arrestert, også denne gang godt hjulpet av norsk politi. Samme dag kunne det tyske skipet D/S «Donau» seile til Tyskland og Polen med 532 jøder om bord for å bli tilintetgjort. Senere ble ytterligere 240 norske jøder deportert. Bare noen ytterst få overlevde.

Det forferdelige som skjedde med jødene den gang, også i vårt land, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd. Kirken har et særlig ansvar for å slå ring om religiøse minoriteter og andre utstøtte grupper som trues av undertrykkelse og forfølgelse. Det kristne menneskesyn forplikter kirken til å ta opp kampen mot antisemittismen og andre former for rasisme der slike holdninger kommer til overflaten både i vårt land, i Europa og andre land. Det utfordrer oss i dag til fornyet bevissthet, årvåkenhet og handling.

Vedtatt i Bispemøtet 15.-19. oktober 2012, sak 037/12 Kirken og jødene.

Lyset skin i mørkret

Tankar på 22. juli

Den norske kyrkja har møtt dagen i dag (22. juli 2012) med denne setninga frå evangeliet: Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det (Joh 1,5). Det er verkeleg ein god bodskap til oss i dag!

Eg vil markera dagen ved å trekkja fram Heidi sin salme som ho skreiv i etterkant av terroren i fjor. Salmen har fått melodi av Carl Petter Opsahl.

Med redde tankar

Tekst: Heidi Strand Harboe

Med redde tankar står me i det vonde,
me strekkjer tome hender ut mot deg.
Ver hos oss, Herre,
gøym oss ved ditt hjarte.
Forny vårt mot, så me kan finna veg.

Lat våre våte tårer vatna jorda
og opna oss, så kjærleiken kan gro.
Ver hos oss Herre,
varm oss ved ditt hjarte,
så alt som skrik i oss kan finna ro.

Gud, ver vår trøyst, vår tilflukt og vår styrke
så me kan reisa oss i håp og tru.
Ver hos oss, Herre,
gjev oss varme hjarte,
så me kan tenna håp og byggja bru.

Ja, send oss ut i kampen for det gode,
i kamp for liv og kjærleik skal me stå.
For du er Herre
over lengt og liding,
kom gjev oss mot, kom vis kor me skal gå.

Sjølv har eg hatt fri i dag og kunne derfor delta i minnegudstenesta i Stavanger domkyrkje og på kommunen si minnemarkering ved Breiavatnet. Det var godt å vera til stades begge stadane, sjølv om det blei både vått og kaldt i Byparken.

Oppdatering søndag kveld: Eg har nettopp sett minnekonserten frå Oslo. Det var sterkt at den gode, gamle We shall overcome blei tatt fram i denne samanhengen. Overraskinga var vel ikkje at Bruce Springsteen dukka opp, men at han gjorde det med denne songen.

Oh, deep in my heart, I do believe
We shall overcome some day.

Bilete frå innsetjinga i Hinna

Eg har fått tilsendt dette biletet frå 10. juni då eg blei sett inn i tenesta i Hinna menighet (les meir). Her er eg saman med to viktige kollegaer; kapellan Eva Vassbø og prost Sigfred Sørensen.

Fotograf: Arne Augedal.

Sokneprest i Hinna 2012

Eg har i dag (01.06.2012) begynt som sokneprest i Hinna. Velkomen til innsetjingsgudsteneste søndag 10. juni kl 11. Eg har nå i nokre år vore avdelingsleiar for kyrkjelydsutvikling i Stavanger bispedømme, og ser fram til å vera «vanleg» prest i ein lokal kyrkjelyd igjen. Tida vil visa koss dette vil merkast her på bloggen.

Eg har eit spesielt forhold til Hinna frå før. Dette er kyrkja der eg blei konfirmert i 1971 og ordinert i 1984.

Sjå Hinna kirke si heimeside.

Oppdatering søndag kveld 10. juni: Innsetjingsgudstenesta og fest-kyrkjekaffi etterpå var ei flott oppleving og ein god oppstart i tenesta for meg. Takk for gode ord frå prosten, menighetsrådet og frå mange andre i kyrkjelyden. Som spesiell helsing frå prost Sigfred Sørensen, som stod for innsetjinga, fekk eg eit vers frå dagens episteltekst: Og høyrer de Kristus til, då er de Abrahams ætt og arvingar etter lovnaden. (Gal 3,29)