Kyrkjelyd/menighet og sokn

30/08/2017

Betyr orda kyrkjelyd (bokmål: menighet) og sokn det same? Dette spørsmålet har i år blitt aktuelt i kyrkjelydane i Den norske kyrkja i Stavanger. Me skal snart uttala oss om prosjektet Kirken i Stavanger mot 2020, og i høyringsnotatet finn me følgjande formulering:

Et sokn kan ha flere lokalkirker. Noen steder vil det også være naturlig å si at man har flere menigheter. Men det vil være soknet som er den juridiske enheten og det kan kun være ett sokneråd i soknet. Soknerådet kan imidlertid nedsette så mange utvalg og komitéer det måtte ønske.

Det viktigaste er ikkje kva ord me brukar. Det er viktigare at det faktisk finst ei levande kyrkje i byen, det vil seia eit fellesskap omkring Jesus Kristus, forkynninga av Guds ord og forvaltninga av dåpen og nattverden. Denne kyrkja bør vera best mogleg organisert i store og små fellesskap som er inkluderande og opne for nye menneske.

Likevel kan det vera viktig å prøva å finna fram til ei felles forståing av dei ulike orda me brukar, slik at me ikkje snakkar forbi kvarandre når me skal drøfta prioriteringar og organiseringa i kyrkja.

Prosjektet har to hovudforslag: For det første peiker ein på nokre viktige utviklingsområde for kyrkja i byen som heilskap. For det andre foreslår ein reduksjon i talet på sokn, men ikkje på kyrkjer eller kyrkjelydar.

Dette skal me sjølvsagt drøfta grundig i haust. Sjølv har eg ikkje landa på kva eg meiner Hinna menighetsråd bør svara. Først vil eg lytta meir til andre og drøfta saka i aktuelle fora.

Men tankegangen om at orda kyrkjelyd/menighet og sokn ikkje nødvendigvis betyr det same, vil eg støtta. Eg har i den samanhengen funne fram ein artikkel eg skreiv i 2011. Her er eit utdrag:

Omgrepet kyrkjelyd er eit ord som i vår kyrkjelege samanheng blir brukt både om eit lokalt kristent fellesskap av menneske og om det geografiske området som desse menneska bur innanfor. Det tilsvarande ordet på bokmål er menighet. På bakgrunn av den geografiske bruken av ordet er det vanleg å seia at kyrkjelyd og sokn er to identiske omgrep i Dnk.  Dette er likevel ikkje heilt dekkjande.  Det ser me av den språklege bakgrunnen for orda; mens sokn i utgangspunktet er ei sivil og territorial eining, er kyrkjelyd ei forsamling av menneske knytt til ei kyrkje og såleis eit bibelsk og teologisk uttrykk for eit fellesskap av kristne menneske. I NT blir ordet nytta som omsetjing av det greske ordet ekklesia når dette blir brukt på lokalnivå. Kristian Hansson peiker på denne distinksjonen i sin kyrkjerett:

Den opprinnelige og grunnleggende kirkelige enhet er menigheten. Kirkens funksjoner så vel som den enkeltes medlemsforhold er knyttet til dette lokalt avgrensede personsamfunn. Territorialt har menigheten fra gammel tid falt sammen med den sivile enhet sognet og omfatter alle kirkemedlemmer som bor i dette, derav ord som sognemenighet, sognekirke og lignende (Hansson 1957,35).

Me kan også merka oss at kyrkjelova i §2 definerer soknet som den grunnleggjande eininga i Dnk, mens det frå ein teologisk synsvinkel ville vera meir naturleg å omtala kyrkjelyden som den grunnleggjande eininga. Kyrkjemøtet (KM) har kanskje hatt dette i tankane når ein sentral uttale frå KM 2004 presiserer kyrkjelova si formulering med å seia at soknet er den grunnleggjande organisatoriske einiga i kyrkja. I denne samanhengen uttalte også KM: ”som hovedregel er kirkemedlemmene som bor i soknet medlemmer i menigheten der” (Den norske kirkes identitet og oppdrag, pkt 15). I mindre formelle samanhengar blir orda kyrkjelyd og sokn nytta om einannan som to identiske omgrep. Eg oppfattar det også slik at distinksjonen mellom omgrepa truleg er svekka av nyansane mellom nynorsk og bokmål, i og med ordet sokneråd (nynorsk) er synonymt med menighetsråd (bokmål).

Gunnar Rønnestad foretar ein kyrkjerettsleg gjennomgang av omgrepa og oppsummerer med at ”den kirkerettslige normalordningen i Den norske kirke er at sokn og menighet er sammenfallende størrelser”, men peiker likevel på at det også er mogleg at kyrkjemedlemane i eit sokn kan vera fordelt på fleire kyrkjelydar og at fleire kyrkjelydar kan ha verksemd i eitt og same sokn. (Rønnestad 2010:16).

Eg vel i det følgjande i hovudsak å nytta kyrkjelyd om det kristne fellesskapet som har utgangspunkt i ei gudstenestefeirande forsamling og sokn om dei geografiske einingane som Dnk er delt inn i. Dette tydeleggjer blant anna at ein ved eventuell organisering av nye kyrkjelydar i Dnk, ikkje treng gå den lange og krevjande vegen om etablering av nye sokn. Eg gjer likevel merksam på at dei to omgrepa i kyrkjeleg språkbruk er så tett vovne saman, at det kan vera vanskeleg å gjennomføra ein distinksjon konsekvent.

(Frå artikkelen Éin kyrkjelyd med fleire gudstenestefellesskap? Ei drøfting av forholdet mellom tradisjonell tenking omkring gudstenesta sin samlande funksjon i kyrkjelyden og nyare misjonal kyrkjeforståing i Halvårsskrift for praktisk teologi 2/2011. Les heile artikkelen her: HPT artikkel, Arne Berge 2011.)

Tilvisinga til det Gunnar Rønnestad har skrive, gjeld artikkelen «Etablering av nye menigheter i Den norske kirke. Et kirkerettslig perspektiv» i Halvårsskrift for praktisk teologi 1/2010.

Det er interessant å sjå at mens me i 2010 og 2011 drøfta etablering av nye kyrkjelydar og sokn, er det nå samanslåing av sokn som er på agendaen. I alle høve i Stavanger.

Eit par språklege merknadar til slutt:

Det Norske Bibelselskap omset i den nyaste bibelomsetjinga (Bibel 2011) det greske ordet ekklesia med forsamling (nynorsk) eller menighet (bokmål), når ordet blir brukt på lokalnivå, for eksempel i 1. Tess 2,14. Nynorskordet forsamling er i denne samanhengen truleg valt helst av økumeniske omsyn. I Den norske kyrkja er framleis kyrkjelyd det mest naturlege uttrykket. Nokre skriv også menigheit, sjølv om dette ikkje er offisiell rettskriving.

Prosjektgruppa til Stavanger kirkelige fellesråd brukar ordet sokneråd (= menighetsråd) sjølv om høyringsnotatet er skrive på bokmål. Det syns eg er fornuftig. Dermed kan ein i drøftingane og ved ei eventuell soknesamanslåing venna seg til å bruka to omgrep som ikkje så lett vil bli forveksla: sokneråd for det formelle organet for heile soknet og menighetsutvalg for eit underorgan som følgjer opp arbeidet i ei lokal kyrkjelyd/menighet.

Advertisements

Møte med BridgeBuilders

07/08/2017

Forsoning. Respekt. Kjærleik. Kunnskap. Anerkjenning. Det finst unge som satsar på forsoning og som brukar slike ord i Israel og Palestina.

I dag reiste dei israelske og palestinske deltakarane på BridgeBuilders 2017-2018 heim frå den første delen av denne forsoningskonferansen. I påsken neste år skal dei samlast på nytt ein stad i Midt-Austen. Eg har hatt gleda av å møta dei før og etter sjølve konferansen som var på Furutangen i Ryfylke. Og eg har hatt ein leiar frå ei messiansk-jødisk forsamling buande heime hos meg nå i helga. Dagane har vore fylte av lange og interessante samtalar!

Deltakarne på konferansen er menneske som trur på Jesus og som dermed tilhøyrer minoritetar i dette konfliktfylte og komplekse samfunnet. Søndag hadde eg ein kristen palestinar og ein Jesus-truande jøde med på gudstenesta i Hillevåg kirke der eg var prest. Me las søndagens tekst på arabisk, hebraisk og norsk. Og dei to gjestane delte av opplevingar og erfaringar dei har med seg frå forsoningskonferansen. Dei la ikkje skjul på at dette hadde vore smertefullt, for her var vennskap bygd på tvers av konfliktfylte barrierer. Det var flott å høyra koss dei reflekterte omkring kva dette hadde gjort med dei. Dei andre deltakarane deltok på gudstenester i andre kyrkjer her i distriktet.

Søndag kveld blei denne delen av prosjektet avslutta med at heile gruppa deltok på eit møte i Bryne frikyrkje. Her fekk me høyra tilsvarande vitnemål frå eit par av dei andre deltakarane. Og den israelske leiaren talte over bibelteksten om Jesus og den samaritanske kvinna (Joh 4,3-26). Predikanten sa blant anna at det var mykje som skilte jødane og samaritanane, trass i at dei også hadde mykje felles. Ho sa at mens den samaritanske kvinna trakk fram barrierar knytt til kjønn, status, religion, etnisitet, teologi og nasjonalisme, var Jesus meir opptatt av å byggja bruer. Og han tilbaud faktisk ”fienden” levande vatn, det vil seia frelse.

Det er ikkje enkelt å driva freds- og forsoningsarbeid mellom israelarar og palestinarar, men her får ei lita og oversiktleg gruppe med deltakarar møta kvarandre og bli kjent på tvers av kulturelle og politiske skilje. Dei lærar å lytta til kvarandre sine forteljingar. Dei lærar å sjå kvarandre som søsken i trua på Jesus, til tross for alt som skil dei i kvardagen. Eg håper dei kan vera agentar for forandring i sine miljø når dei kjem heim.

Det kostar for desse menneska å delta på BridgeBuilders. Det er ikkje nødvendigvis populært i deira heimemiljø at dei har reist på ein forsoningskonferanse med folk frå «den andre sida». Det har sjølvsagt også vore krevjande for dei å gå inn i indre prosessar der fordommar blir utfordra. Eg syns det står respekt av desse unge som ønskjer å følga Jesus også på denne måten.

Les meir om BridgeBuilders.

 


Kyrkja si fredsbøn

17/05/2017

Allmektige, evige Gud, du som kan leia og bøya menneskehjarte, vi bed deg: Hjelp og styrk alle dei som i dag har det store ansvaret for fredssaka i verda. Ta i di mektige hand leiarane i nasjonane, vend hjarta deira til deg og gjev dei kraft i striden mot alt som vil forføra oss til det som vondt er.

Gjev fred på jorda, og hjelp di kyrkje til å fremja freden mellom folka. Vern vårt folk og våre heimar mot krig og splid, og lat oss byggja og bu i fridom og fred i dette kjære fedrelandet vårt som du har gjeve oss. Hjelp oss å tena deg med truskap og saman med alle folk på jorda å stå faste i striden mot det vonde, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Heilage Ande lever og råder, éin sann Gud frå æve og til æve.


Hinna-konfirmantar 2017

05/05/2017

unnamed-4

Her er «tullebildet» av årets konfirmantar på Hinna. Ein god gjeng med ungdommar som eg har fått tilbringa mykje tid saman med det siste året. Foto: Arild Hjelm.

Denne og neste helg har me seks konfirmasjonsgudstenester med til saman 103 konfirmantar.

Her på bloggen markerer eg konfirmasjonane også dette året med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; også dette året har nokre av ungdomane i påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø


Prest i folkekirken

16/02/2017

Fra nyttår har jeg vært prest i folkekirken. Det har jeg for så vidt vært i mange år; det nye er at jeg samtidig ikke er statstjenestemann.

Den norske staten har for øvrig aldri vært en klump om foten i prestetjenesten min. Likevel syns jeg det prinsipielt er bra med et tydeligere skille mellom staten og kirken. Og dette skillet endrer heldigvis ikke prestetjenesten. Den er mer preget av sammenhengen mellom folket og kirken enn av sammenhengen mellom staten og kirken.

Det er meningsfullt, interessant og givende å være prest. Jeg er glad for at jeg valgte dette som yrke. Prestetjenesten bygger på et oppdrag fra Jesus. Det dreier seg om å være nær mennesker og å dele tro, håp og kjærlighet. En tradisjonell måte å si dette på er at prestetjenesten er en tjeneste som innebærer å forkynne Guds ord og forvalte de hellige handlingene dåp og nattverd. I praksis skjer dette gjennom gudstjenester, gravferder, vielser, trosopplæring, diakoni, samtaler og lokalt kulturarbeid.

Jeg begynte med å si at jeg er prest i folkekirken. Det er nå naturlig å prøve å slutte å bruke ordet statskirke om Den norske kirke. Ordet folkekirke er nå tatt inn i den offentlige språkbruken. Den viktigste formuleringen ble tatt inn i grunnloven (§ 16) i 2012: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Setningen om understøttelse sier at de økonomiske forutsetningene i utgangspunktet ikke skal være endret.

Ordet folkekirke kan forstås på mange måter. Det er faktisk et begrep som blir diskutert i faglig sammenheng. Forenklet kan vi si at noen teologer tar utgangspunkt i at folkekirken er folkets kirke, andre tar utgangspunkt i at en folkekirke er en kirke for folket.

Kirken er et fellesskap som bygger på dåpen og den kristne troen. Bibelen sier at kirken er Jesu Kristi kropp i verden. Den norske kirke er en del av dette verdensvide kirkefellesskapet. Når sentrum i kirkens liv står fast, kan kirken være åpen for alle som vil tilhøre den.

Dette notatet blei først trykt i Kirkehilsen 1/2017, som i desse dagane kjem i postkassene i bydelen.


Dnk og Luthers syn på jødane

25/11/2016

Den norske kyrkja tar i forkant av reformasjonsjubileet i 2017 avstand frå Luther sine antijødiske uttalar. Eg er glad for at biskopane i dag har kome med denne uttalen:

Arven fra Luther og det jødiske folk 

Markeringen av 500 års-jubileet for reformasjonen i 2017 gir oss anledning til å fornye det som er av varig verdi i forståelsen av evangeliet og kirkens samfunnsoppdrag. Men det krever også kritisk oppgjør med elementer i arven fra Luther, og det gjelder særlig forholdet til jødene.

På 1520-tallet skrev Luther forsonlig om jødene, at de er av Kristi folk og våre brødre. I skriftet Jesus Kristus: en jøde av fødsel (1523) ville han vise dem at Jesus er deres Messias, og gikk til angrep på pavekirkens behandling av dem ”som om de var hunder og ikke mennesker”. Noen år senere kom han imidlertid selv med krasse utfall mot jødene. Luther var nok skuffet over at de ikke vendte seg til troen på Jesus, men det er neppe hele forklaringen.

I sin fortolkning av Bibelen tok Luther som utgangspunkt at det er en grunnleggende kontrast mellom det kristne og det jødiske. Luther var lite opptatt av jødene som folk og hadde liten kjennskap til jødisk tradisjon. Derimot tok han opp antijødiske tradisjoner fra oldkirken og middelalderen som la vekt på denne kontrasten og skjøv jødene ut i mørket, nærmest som et ikke-folk.

I skriftet Om jødene og deres løgner (1543) gav Luther denne arven rom. Jødene står under Guds vrede og er djevelens barn, hevngjerrige og morderiske. Deres skoler og synagoger bør derfor brennes, deres hus rives, de bør fratas sine skrifter, forbys å drive undervisning og plasseres i leirer.

På en annen måte enn oldkirkens og middelalderens antijødiske teologer kom Luthers skrifter til å bli brukt som begrunnelse for antisemittiske holdninger i nyere tid. Det nådde et høydepunkt under nazismen på 1930- og 40-tallet. Da ble sitater fra Luther brukt i antisemittisk propaganda, og det skjedde også i Norge. Ett forhold er at den tyske okkupasjonsmakt oversatte og spredte skriftet Om jødene og deres løgner. Like viktig for oss er det at enkelte norske teologer på slutten av 30-tallet skrev mot jødene og direkte eller indirekte støttet tysk antisemittisme.

I november 1942 protesterte den felleskirkelige ledelsen i vårt land mot nazistenes behandling av jødene og formante myndighetene: ”Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.” Protesten kom imidlertid for sent til å forhindre deportasjonen av norske jøder til Auschwitz seksten dager senere, og understreker på nytt nødvendigheten av årvåkenhet og handling i tide.

Oppgjør med antijødiske og antisemittiske holdninger er en varig utfordring for kirke og samfunn. I reformasjonsåret 2017 må vi som kirke ta tydelig avstand fra den antijudaisme som Luther etterlot seg. Det gjelder også den kirkelige antisemittisme som har brakt usigelige lidelser over det jødiske folk og fortsatt kaster mørke skygger over forholdet mellom kristne og jøder.

For oss er det vesentlig at Jesus og disiplene ikke bare selv var jøder, men også identifiserte seg med sitt folk og dets tradisjoner, og de så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Dette gir oss som kristne en særskilt tilknytning til det jødiske folk. Et oppgjør med den antijødiske arven fra Luther i reformasjonsåret 2017 gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon. I dag uttrykker vi derfor også vår takknemlighet for kontakten og samarbeidet med Det Mosaiske Trossamfunn i vårt land.

Oslo, 25. november 2016
Uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke


Hinna-konfirmantar 2016

05/05/2016

13012747_1100070133390403_4074490670256034759_n

Eg måtte bare ta vare på dette herlege «tullebildet» av årets konfirmantar her på bloggen òg! Som dokker ser, er det ikkje verst å bli boren på gullstol 🙂

Nå i helga skal me ha fem konfirmasjonsgudstenester med til saman 86 konfirmantar. Kateket Kirsti Melangen er den sentrale leiaren av denne delen av kyrkjelydsarbeidet. Eg har gleda av å vera med i samarbeidet, saman med kollega kapellan Eva Vassbø.

Sjå også nettsida Hinna kirke.

Her på bloggen markerer eg helga med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg også nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; nokre av ungdomane har denne påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø


%d bloggarar likar dette: