Kyrkja si fredsbøn

17/05/2017

Allmektige, evige Gud, du som kan leia og bøya menneskehjarte, vi bed deg: Hjelp og styrk alle dei som i dag har det store ansvaret for fredssaka i verda. Ta i di mektige hand leiarane i nasjonane, vend hjarta deira til deg og gjev dei kraft i striden mot alt som vil forføra oss til det som vondt er.

Gjev fred på jorda, og hjelp di kyrkje til å fremja freden mellom folka. Vern vårt folk og våre heimar mot krig og splid, og lat oss byggja og bu i fridom og fred i dette kjære fedrelandet vårt som du har gjeve oss. Hjelp oss å tena deg med truskap og saman med alle folk på jorda å stå faste i striden mot det vonde, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Heilage Ande lever og råder, éin sann Gud frå æve og til æve.


Hinna-konfirmantar 2017

05/05/2017

unnamed-4

Her er «tullebildet» av årets konfirmantar på Hinna. Ein god gjeng med ungdommar som eg har fått tilbringa mykje tid saman med det siste året. Foto: Arild Hjelm.

Denne og neste helg har me seks konfirmasjonsgudstenester med til saman 103 konfirmantar.

Her på bloggen markerer eg konfirmasjonane også dette året med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; også dette året har nokre av ungdomane i påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø


Prest i folkekirken

16/02/2017

Fra nyttår har jeg vært prest i folkekirken. Det har jeg for så vidt vært i mange år; det nye er at jeg samtidig ikke er statstjenestemann.

Den norske staten har for øvrig aldri vært en klump om foten i prestetjenesten min. Likevel syns jeg det prinsipielt er bra med et tydeligere skille mellom staten og kirken. Og dette skillet endrer heldigvis ikke prestetjenesten. Den er mer preget av sammenhengen mellom folket og kirken enn av sammenhengen mellom staten og kirken.

Det er meningsfullt, interessant og givende å være prest. Jeg er glad for at jeg valgte dette som yrke. Prestetjenesten bygger på et oppdrag fra Jesus. Det dreier seg om å være nær mennesker og å dele tro, håp og kjærlighet. En tradisjonell måte å si dette på er at prestetjenesten er en tjeneste som innebærer å forkynne Guds ord og forvalte de hellige handlingene dåp og nattverd. I praksis skjer dette gjennom gudstjenester, gravferder, vielser, trosopplæring, diakoni, samtaler og lokalt kulturarbeid.

Jeg begynte med å si at jeg er prest i folkekirken. Det er nå naturlig å prøve å slutte å bruke ordet statskirke om Den norske kirke. Ordet folkekirke er nå tatt inn i den offentlige språkbruken. Den viktigste formuleringen ble tatt inn i grunnloven (§ 16) i 2012: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Setningen om understøttelse sier at de økonomiske forutsetningene i utgangspunktet ikke skal være endret.

Ordet folkekirke kan forstås på mange måter. Det er faktisk et begrep som blir diskutert i faglig sammenheng. Forenklet kan vi si at noen teologer tar utgangspunkt i at folkekirken er folkets kirke, andre tar utgangspunkt i at en folkekirke er en kirke for folket.

Kirken er et fellesskap som bygger på dåpen og den kristne troen. Bibelen sier at kirken er Jesu Kristi kropp i verden. Den norske kirke er en del av dette verdensvide kirkefellesskapet. Når sentrum i kirkens liv står fast, kan kirken være åpen for alle som vil tilhøre den.

Dette notatet blei først trykt i Kirkehilsen 1/2017, som i desse dagane kjem i postkassene i bydelen.


Dnk og Luthers syn på jødane

25/11/2016

Den norske kyrkja tar i forkant av reformasjonsjubileet i 2017 avstand frå Luther sine antijødiske uttalar. Eg er glad for at biskopane i dag har kome med denne uttalen:

Arven fra Luther og det jødiske folk 

Markeringen av 500 års-jubileet for reformasjonen i 2017 gir oss anledning til å fornye det som er av varig verdi i forståelsen av evangeliet og kirkens samfunnsoppdrag. Men det krever også kritisk oppgjør med elementer i arven fra Luther, og det gjelder særlig forholdet til jødene.

På 1520-tallet skrev Luther forsonlig om jødene, at de er av Kristi folk og våre brødre. I skriftet Jesus Kristus: en jøde av fødsel (1523) ville han vise dem at Jesus er deres Messias, og gikk til angrep på pavekirkens behandling av dem ”som om de var hunder og ikke mennesker”. Noen år senere kom han imidlertid selv med krasse utfall mot jødene. Luther var nok skuffet over at de ikke vendte seg til troen på Jesus, men det er neppe hele forklaringen.

I sin fortolkning av Bibelen tok Luther som utgangspunkt at det er en grunnleggende kontrast mellom det kristne og det jødiske. Luther var lite opptatt av jødene som folk og hadde liten kjennskap til jødisk tradisjon. Derimot tok han opp antijødiske tradisjoner fra oldkirken og middelalderen som la vekt på denne kontrasten og skjøv jødene ut i mørket, nærmest som et ikke-folk.

I skriftet Om jødene og deres løgner (1543) gav Luther denne arven rom. Jødene står under Guds vrede og er djevelens barn, hevngjerrige og morderiske. Deres skoler og synagoger bør derfor brennes, deres hus rives, de bør fratas sine skrifter, forbys å drive undervisning og plasseres i leirer.

På en annen måte enn oldkirkens og middelalderens antijødiske teologer kom Luthers skrifter til å bli brukt som begrunnelse for antisemittiske holdninger i nyere tid. Det nådde et høydepunkt under nazismen på 1930- og 40-tallet. Da ble sitater fra Luther brukt i antisemittisk propaganda, og det skjedde også i Norge. Ett forhold er at den tyske okkupasjonsmakt oversatte og spredte skriftet Om jødene og deres løgner. Like viktig for oss er det at enkelte norske teologer på slutten av 30-tallet skrev mot jødene og direkte eller indirekte støttet tysk antisemittisme.

I november 1942 protesterte den felleskirkelige ledelsen i vårt land mot nazistenes behandling av jødene og formante myndighetene: ”Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.” Protesten kom imidlertid for sent til å forhindre deportasjonen av norske jøder til Auschwitz seksten dager senere, og understreker på nytt nødvendigheten av årvåkenhet og handling i tide.

Oppgjør med antijødiske og antisemittiske holdninger er en varig utfordring for kirke og samfunn. I reformasjonsåret 2017 må vi som kirke ta tydelig avstand fra den antijudaisme som Luther etterlot seg. Det gjelder også den kirkelige antisemittisme som har brakt usigelige lidelser over det jødiske folk og fortsatt kaster mørke skygger over forholdet mellom kristne og jøder.

For oss er det vesentlig at Jesus og disiplene ikke bare selv var jøder, men også identifiserte seg med sitt folk og dets tradisjoner, og de så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Dette gir oss som kristne en særskilt tilknytning til det jødiske folk. Et oppgjør med den antijødiske arven fra Luther i reformasjonsåret 2017 gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon. I dag uttrykker vi derfor også vår takknemlighet for kontakten og samarbeidet med Det Mosaiske Trossamfunn i vårt land.

Oslo, 25. november 2016
Uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke


Hinna-konfirmantar 2016

05/05/2016

13012747_1100070133390403_4074490670256034759_n

Eg måtte bare ta vare på dette herlege «tullebildet» av årets konfirmantar her på bloggen òg! Som dokker ser, er det ikkje verst å bli boren på gullstol 🙂

Nå i helga skal me ha fem konfirmasjonsgudstenester med til saman 86 konfirmantar. Kateket Kirsti Melangen er den sentrale leiaren av denne delen av kyrkjelydsarbeidet. Eg har gleda av å vera med i samarbeidet, saman med kollega kapellan Eva Vassbø.

Sjå også nettsida Hinna kirke.

Her på bloggen markerer eg helga med ein konfirmasjonssalme som eg sjølv set stor pris på. Salmen er på ein glimrande måte prega både av tru, håp og kjærleik. Men når eg siterer salmen, vil eg også nemna at det ikkje er alle konfirmantane som blei borne til dåpen då dei var små; nokre av ungdomane har denne påsken gått på sine eigne føter fram til døypefonten for å bli døypt.

Glade samlast me i kyrkja for å vera i din nærleik
Her er våre konfirmantar, Herre signa dei med kjærleik
For dei unge vil me be
Signa dei med mot og fred
Herre gje dei kraft og tru
Signa dei du.

Stolte bar me dei til dåpen, og nå samlast me i glede
Nå er dåpsbarna blitt store, dei står her i kvite klede
Sjå til alle som er her
Signa oss og ver oss nær
Ver hos oss i tvil og tru.
Signa oss du.

Gje dei unge mot og vilje, vakne sinn, og sterke røter
Så dei vågar sjå og høyra, vera midt i alt dei møter
Kunna tola slit og strid
Halda fast og vera fri
Signa dei med mot og tru
Signa dei du.

Signa alle deira dagar, dei som gret og dei som smiler
Ver du nær dei alle timar, når dei trur og når dei tvilar
Herre signa deira liv
Gje dei håp og perspektiv
Signa dei med song og tru
Signa dei du.

Tekst: Heidi Strand Harboe
Melodi: Johanne Ur Sæbø


Victor Sparre: Golgata

24/03/2016

Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.

Golgata. Jesu kors

Hinna kyrkje har ein heil vegg med monumental glaskunst av Victor Sparre (1919-2008). Kunstnaren har utsmykning i 25 kyrkjer. Han var aktiv som kunstnar, debattant og menneskerettsforkjempar.

Victor Sparre ville at glasveggen i Hinna kyrkje skulle vera «ein del av den liturgiske aksjon». Nå er eg ein av prestane som får gjera altarteneste framfor dette sterke påskemotivet. Og eg opplever at kunsten hans gir farge og liv til gudstenesta og kyrkjerommet.

Men det er ein underleg – og samtidig spennande – tanke kunstnaren har: Det me ser som Jesus, er eigentleg eit avtrykk som står igjen etter at Jesus er tatt ned frå korset. Er det mogleg? Kva er det Victor Sparre vil seia oss med eit slikt perspektiv?

Her er kunstnaren si eiga skildring av glaskunsten i årboka Fedrane kyrkje i Rogaland 1968:

Hinna kirke har et lavt kor i hele rommets bredde. Betongglassmaleriet fyller veggen mot øst. I skjæringspunktet mellom ute og inne strekker tre kors på Golgata ut sine armer. Gjennom soningsstedets mørke trenger lyset frem til menigheten. Glassmaleriet er tenkt som en del av den liturgiske aksjon. Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden. Stigen er reist – lendekledet er kastet over korsarmen – på den andre siden spydet og stokken med eddikssvampen. Tiden står stille mellom død og oppstandelse.

Det er et kors hvor han hang som vi bare kjenner fra et utbrudd av spott og fornektelse. Han eksisterer bare som siluett mot lyset – som en negasjon. På det tredje kors henger den angrende. Lyset begynner å trenge igjennom så han får et ansikt.

Golgata. Forbrytaren som spotta

Golgata. Forbrytaren som angra

Dette er bibelteksten om Jesus og dei to forbrytarane på Golgata:

To andre forbrytarar vart òg førte bort og skulle avrettast saman med Jesus. Og då dei kom til den staden som heiter Hovudskallen, krossfeste dei både han og forbrytarane, den eine på høgre sida hans, den andre på venstre. (…) Den eine av forbrytarane som hang der, spotta han og sa: «Er ikkje du Messias? Frels deg sjølv og oss!» Men den andre tala han til rette og sa: «Har du ikkje ærefrykt for Gud, endå du er under same dommen? For oss er dommen rettferdig, vi får berre att for det vi har gjort. Men han har ikkje gjort noko urett.» Og han sa: «Jesus, kom meg i hug når du kjem til ditt rike!» Jesus svara: «Sanneleg, eg seier deg: I dag skal du vera med meg i paradis.» (Luk 23,32-33 og 39-43)

Alfred Hauge skreiv om vigslinga av kyrkja 29. oktober 1967 i den same årboka, Fedrane kyrkje i Rogaland 1968. Her skriv han at glaskunsten er det første kyrkje-kunstverk som fekk stønad av Norsk Kulturfond (som var blitt oppretta i 1965). «Ved dette markeres at man her står overfor et kunstverk av utsøkt kvalitet», kommenterer Hauge.

Victor Sparre heittte i 1967 framleis Victor Smith. Seinare (1971) skifta han namn ved å ta mora sitt slektsnamn Sparre. Les meir om Victor Sparre i Norsk Biografisk Leksikon. Her er eit lite utdrag av leksikonartikkelen:

Som maler høstet Victor Sparre bred, internasjonal anerkjennelse. Som glasskunstner utførte han utsmykningsarbeider som alene ville kvalifisert ham som sentral. Og som uredd menneskerettighetsforkjemper talte han dissidentenes sak med utgangspunkt i en kristen humanisme.


Shalom = helse!

06/04/2015

Det gode livet. KM 2015

I bibelsk forstand betyr helse helhet og velvære, og at alle gode relasjoner er intakte. Det er dette som ligger i ordet shalom som i vår bibel gjerne er oversatt til «fred». Det ser vi for eksempel i fortellingen om Josef. Da han spør brødrene om hvordan det står til med faren (1 Mos 43,26), bruker den hebraiske Bibelen her shalom, mens den jødiske oversettelsen til gresk (Septuaginta) har «er han frisk?». Relasjonen til slekten og den nære familie er av grunnleggende betydning.

Kyrkjemøtet 2015, som begynner denne veka, skal blant anna drøfta ei sak om kyrkje og helse. Avsnittet om det hebraiske ordet shalom også kan bety helse, er på ingen måte hovudtema i sakspapira til denne viktige saka. Likevel vil eg her på bloggen henta fram nettopp desse linjene. Dei seier oss at den kristne trua har jødiske røter også i dette; at helse betyr «helhet og velvære, og at alle gode relasjoner er intakte». (Bibeltilvisinga skulle vel elles vore 1 Mos 43,27 om ein skal vera pinleg nøyaktig).

Saka er faktisk også hovudtema for Kyrkjemøtet 2015, under overskrifta Det gode livet. Eg blei klar over omfanget og innhaldet i saka då eg i januar deltok på ein konferanse om kyrkje og helse. Her hadde professor Kjell Nordstokke, som har vore sentral i forarbeidet med KM-saka, eit foredrag der han presenterte temaet.

Eg opplever at «saksframlegget gir teologisk innsikt og tar opp helsefaglige utfordringer», slik det blir lova i innleiinga til det store hovuddokumentet. Me er mange kyrkjelege medarbeidarar, både løna og uløna, som kan ha god nytte av å lesa dette.

Kyrkjemøtet si nettside Litt om nokre av sakene gir ein kortversjon av kva saka handlar om:

Sak KM 09/17 Kyrkje og helse
Hovudtemaet for Kyrkjemøtet 2015 er òg ei sak på sakslista. I denne saka er er Kyrkjemøtet invitert til å se nærare på korleis helsespørsmål meir og meir sett preg på mediebilete og politiske debattar. Samstundes løftar saksframstillinga fram det helserelaterte arbeidet i kyrkja.
Gjennom eit stort spekter av diakonale institusjonar, og i arbeidet i kyrkjelydane, vert det utført eit omfattande arbeid innanfor helse og omsorg. Kyrkjemøtet er nå utfordra til å styrkje denne delen av verksemda til kyrkja. Den aktuelle samfunnsmessige konteksten blir løfta fram i saksframstillinga.
Til dømes syner ein til at Samhandlingsreforma og Omsorgsreforma utfordrar kyrkjelydane og dei diakonale institusjonane til ny innsats.
Saksframstillinga har eit eige kapittel om ”Kyrkja i den offentlege debatt om helse”. Her seier ein at kyrkja kan bidra til at det blir tala sant om livet og om døden i det offentlege rom. Det vert òg advara mot at stereotype oppfatningar av perfekt helse kan føre til ei nedtoning av menneskeverdet til den som ikkje svarar til dette idealet. ”I verste fall kan det grunngi praksisar som inneber eit steg i retning av sorteringssamfunnet sitt menneskesyn”, heiter det i dokumentet.
I framlegget til vedtak vert norske styresmakter utfordra til å se til at verdiar og etiske spørsmål får auka gjennomslag i helse- og sosialpolitikken. Ved prioriteringar i helsebudsjetta, bed ein styresmaktene vere særleg merksam på menneske i sårbare livssituasjonar og deira rettigheiter.

Du kan lesa heile saksframlegget til KM-saka her. Eg siterer eit lite avsnitt frå innleiinga, som seier noko om kor vidt kyrkja tenkjer når ein nå tar opp denne saka:

Saksdokumentet tematiserer kirkens helserelaterte tjeneste i vid forstand: som forebyggende helsearbeid, som hjelp til livsmestring, som medisinsk behandling og som omsorg for syke. Dokumentet drøfter helsebegrepet i lys av aktuelle forståelsesmåter. Intensjonen er å etablere en dypere forståelse som bekrefter at vi som kirke deler visjonen om å utføre denne viktige tjenesten i verden. Saksframlegget gir teologisk innsikt og tar opp helsefaglige utfordringer. På den måten kan den være en felles referanse for ulike deler av det kirkelige helsearbeidet. Framlegget er et ressursmateriale som kan bidra til å øke samhørigheten mellom de ulike arbeidsformene, og gi inspirasjon i arbeidet. Derfor retter forslagene til vedtak seg til både diakonale institusjoner, menigheter og til Kirkerådet.


%d bloggarar likar dette: