Det er første søndag i advent i dag. Det betyr at me i dag har begynt på eit nytt kyrkjeår. Eg ønskjer lesarane av bloggen eit godt nytt år!
Sjå tidlegare notat her på bloggen om kyrkjeåret:
Har du tenkt over at me som lever i ein kultur prega av kristendomen, har to kalendrar som går parallellt? I tillegg til kalenderåret, følgjer me også kyrkjeåret med sine høgtider og årstider. Det er i denne samanhengen ord som advent og jul høyrer heime.
Vårt Land har i dag (papirutgåva 27.11.2010) eit stort oppslag om dei elektriske sjuarma lysestakene som me har i vindua i adventstida. Journalisten har vore på jakt etter opphavet til denne skikken og har spurt ei rekkje fagfolk innan teologi, kunsthistorie, jødedom, folkeminnegransking mm.
Han finn relativt raskt ut at den sjuarma lysestaken kan knytast til den jødiske menorahen og finn også til slutt ut at den elektriske varianten er svensk. Den blei «oppfunnen» av Oscar Andersson på 1930-talet.
Når eg i dag hentar fram adventsstaken for at den skal lysa i tida fram mot jul, tenkjer eg likevel mest på samanhengen med den sjuarma lysestaken som har røter i Bibelen.
Eg syns også det er interessant å tenkja gjennom den markerte forskjellen mellom jødane sitt forhold til menorahen (som dei ikkje tenner) og vår kristne tradisjon med ein tent sjuarma lysestake. Eg har lært av dei Jesustruande messianske jødane at ein tent sjuarma lysestake er eit tydeleg Messiassymbol.
Sjå tidlegare notat her på bloggen: Den sjuarma lysestaken.
Dei koptiske kristne er den største kristne minoriteten i Midt-Austen. Dei er tydeleg til stades i det egyptiske samfunnet. Men dei slit dessverre alvorleg med å bli akseptert og godtatt.
Denne veka blei bygginga av ei kyrkje i Giza stoppa av politiet. I uroen som følgte, blei ein kristen 19-åring drept. Eg likar ikkje denne utviklinga!
Les meir her.
Bible and Interpretation har publisert ei oppdatering av arkeologiske nyheiter frå Israel i oktober 2010. Artikkelen fokuserer på
(via BiblePlaces Blog)
Ny kunnskap om Aelia Capitolina – det romerske Jerusalem i perioden 135-326
Etter at romarane øydela Jerusalem i to omgangar, i år 70 og 135, grunnla keisar Hadrian ein romersk by på ruinane av byen. Denne nye byen fekk namnet Aelia Capitolina; dei ønskte til og med å fjerna bynamnet Jerusalem. Her blei den 10. romerske legionen stasjonert.
Utforminga av denne romerske byen er viktig for å forstå utviklinga av Jerusalem. Framleis er Gamlebyen i stor grad prega av den romerske byplanen. Ein arkeolog i Israel Antiquities Authority (IAA) uttaler i dag:
Information about Aelia Capitolina is extremely valuable and can contribute greatly to research on Jerusalem because it was that city that determined the character and general appearance of ancient Jerusalem and as we know it today. The shape of the city has determined the outline of its walls and the location of the gates to this very day.
Men kor stor var eigentleg denne romerske byen? Med utgangspunkt i dagens inndeling av Gamlebyen, er det vanleg å seia at byen svara til det som i dag er det kristne og det muslimske kvarteret. Sørvest for dette låg leiren til den 10. romerske legionen, i eit område som omtrent svara til det som i dag er det armenske kvarteret. (Kartskissa frå Wikipedia er på dette punktet nokså omtrentleg i forma og plasserer militærleiren langt inn i det som i dag er det jødiske kvarteret).
Det er nyleg gjort arkeologiske funn som viser at byen var noko større enn tidlegare antatt. I dag har IAA offentleggjort funnet av eit romersk badehus frå det 2. hundreåret. Det arkeologiske funnet blei gjort i dagens jødiske kvarter, der ein tidlegare ikkje har rekna med at det var romersk busetnad.
Her er eit utdrag frå pressemeldinga frå IAA:
A 1,800 year old bathing pool that was probably part of a bathhouse used by the Tenth Legion – the Roman soldiers who destroyed the Temple – was exposed in excavations the Israel Antiquities Authority is conducting prior to the construction of a men’s ritual bath (miqve) by the Jerusalem Municipality and the Moriah Company.
The discovery sheds light on the scope of Aelia Capitolina, the city that was founded on the Second Temple period ruins of Jerusalem and that defined the character of ancient Jerusalem as we know it today.
(…)
According to Dr. Yuval Baruch, the Jerusalem District archaeologist of the Israel Antiquities Authority, “What we have here is a discovery that is important for the study of Jerusalem. Despite the very extensive archaeological excavations that were carried out in the Jewish Quarter, so far not even one building has been discovered there that belonged to the Roman legion. The absence of such a find led to the conclusion that Aelia Capitolina, the Roman city which was established after the destruction of Jerusalem, was small and limited in area. The new find, together with other discoveries of recent years, shows that the city was considerably larger than what we previously estimated. Information about Aelia Capitolina is extremely valuable and can contribute greatly to research on Jerusalem because it was that city that determined the character and general appearance of ancient Jerusalem and as we know it today. The shape of the city has determined the outline of its walls and the location of the gates to this very day”.
(Les heile pressemeldinga her)
Funnet er kommentert fleire stadar i dag, blant anna hos CNN og Jerusalem Post.
(via BiblePlaces Blog)
Kva tankar hadde ein norrøn pilegrim som var på veg mot Jerusalem? Eg skriv nå vidare på serien (sjå del I) om abbed Nikolas Bergssons reise til «Jorsalaborg» på 1150-talet og går inn i abbedens tekst i det han nærmar seg Jerusalem:
Så går det oppover til Jorsalaborg, som er den gildaste av alle byar i heile verda. Om den vert det sunge overalt i heile den kristne verda, for der kan ein enno sjå stormerkelege ting etter Kristi pinsle.
Det er kjent for alle som har vore i området, at Jerusalem ligg oppe i fjella, ca 800 m.o.h. Det er derfor heilt korrekt når Nikolas skriv at det går oppover når han nærmar seg byen.
Eg merkar meg at motivasjonen hans ligg i at han skal få sjå ting knytt til Jesu lidingshistorie. Hovudmålet var nok den nyrestaurerte Gravkyrkja (gjenvigsla i 1149 etter korsfararane si ombygging og utviding). Denne kyrkja kjem eg tilbake til i neste del av serien.
Det mest interessante i dette avsnittet, er likevel det abbeden skriv om koss han ser på Jerusalem. Byen er «den gildaste av alle byar i heile verda». Dette er eit godt uttrykk for den posisjonen byen hadde fått i høgmellomalderen i Europa, i alle høve i kyrkjeleg samanheng. Han skriv at det blir sunge om byen «overalt i heile den kristne verda».
Det stemmer at byen Jerusalem har ein spesiell plass i den kristne salmetradisjonen, både i bokstavleg og ikkje minst i overført tyding. Slik er det også i vår tid. Og dette gjeld ulike kristne tradisjonar i ulike delar av verda. Bakgrunnen er den posisjonen byen har i Bibelen.
Salmen Se, vi går opp til Jerusalem er eit kjent eksempel frå Den norske kyrkja i dag. Salmediktaren Eyvind Skeie omsette den frå svensk i 1980. Salmen blir særleg brukt i fastetida, dei siste vekene før påske. Det siste verset er slik:
Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.(Norsk Salmebok nr 128, vers 4)
Salmen gir meining å synga, sjølv om ein ikkje fysisk er på veg til Jerusalem. Den handlar om å nærma seg «Frelserens kors og pine» (vers 3) som tema for fastetid og påskefeiring, meir enn å nærma seg byen i geografisk forstand. Likevel har eg fleire gonger opplevd det meiningsfullt å synga salmen når eg er på stadane «der det skjedde».
Hadde salmen vore skriven på 1100-talet, hadde kanskje abbed Nikolas nynna på den mens han sleit seg opp bakkane mot Jerusalem?
Sjå del 3.
Biblioblogging er akademisk blogging om bibelske studiar og relaterte emne. Det er mange forskarar som har sine eigne bloggar, og dette er sjølvsagt interessant for alle som er interessert i fagleg arbeid med Bibelen. Sjølv syns eg det er spennande å følgja med på nokre av desse bloggane.
Ein av dei eldste bibliobloggane er PaleoJudaica, som blir skriven av James R. Davila. Han starta bloggen i mars 2003. I desse dagar har Davila gjeve eit tilbakeblikk på dei første åra med biblioblogging på ein konferanse i regi av SBL – Society of Biblical Literature. Han har sjølv offentleggjort manuset (på bloggen sin), før han har halde foredraget.
WHAT JUST HAPPENED
The rise of «biblioblogging» in the first decade
of the twenty-first century
© James R. Davila, University of St. Andrews
2010 Annual Meeting of the Society of Biblical Literature in Atlanta
S22-209 SBL Blogger and Online Publication Section
Les foredraget hans her.
Oppdatering: PaleoJudaica gir oss også lenker til andre innlegg på SBL-konferansen om biblioblogging (og liknande fenomen). Sjå RANDOM SBL 2010 REFLECTIONS AND LINKS
Jerusalem har ei spesiell tiltrekningskraft. Det er mange menneske som reiser dit, anten som pilegrimar eller som turistar. Dei første kristne pilegrimane som me kjenner til, kom til Jerusalem på 300-talet. Sidan har det vore pilegrimstrafikk til byen, sjølv om omfanget av denne trafikken har variert.
Dei første norske pilegrimane kom rundt år 1100, i korsfarartida. Historia om korsfararane er ei trist historie; ut frå vår tids vurderingar gjorde korsfararane mykje uklokt og ukristeleg. Eg vil likevel hevda at det er med dette som med så mykje anna, – me skal vera forsiktige med å døma menneska i ei anna tid med vår tids målestokk.
Korsfararane opna utan tvil «det heilage landet» for pilegrimsreiser frå Europa. Og det var ein del pilegrimar som reiste. I bokhylla mi har eg eit lite hefte med ei norrøn reiseskildring frå ca 1150, skrive av abbed Nikolas Bergsson. Abbeden drog som pilegrim frå Island via Norge til Roma og Jerusalem. Etterpå skreiv han om kva han hadde opplevd.
Reiseskildringa hans er omsett til norsk og har fått tittelen Til Romaborg og Jorsal. Abbed Nikolas skreiv om heile turen, og mest detaljert om Roma. Men han skreiv også om opphaldet i «Jorsalaborg», det vil seia Jerusalem. Den norrøne teksten er omsett av Jan Ragnar Hagland som også har skrive ei interessant innleiing til teksten.
Eg kom over heftet då eg var i Nidarosdomen i sommar (her) og eg kjøpte det sjølvsagt. Eg ville finna ut kva ein norrøn kristen fekk med seg av pilegrimsmål i Jerusalem på 1100-talet. Dette vil eg nå skriva litt om her på bloggen, i ein liten serie om abbeden sitt opphald i Jerusalem.
Jerikos 10.000-års byjubileum er sjølvsagt viktig med tanke på å få fleire turistar til byen, som er godt kjent frå ulike tekstar i Bibelen.
Jeriko starta markeringa av jubileet 10.10.10 (sjå her).
Her er eit utdrag frå ein artikkel i The Christian Century som skriv om korleis palestinarane satsar i samband med jubileet.
World’s «lowest city» Jericho celebrates 10,000 years
Jericho, made famous in the Bible and one the earth’s lowest and oldest inhabited cities, has begun a year-long celebration of its 10 000th anniversary.
(…)
The Palestinian Ministry of Tourism said it hoped to «solidify» Jericho as a key tourism destination by building on the city’s «ancient history, culture, religious heritage and unique geography».
(…)
The Palestinian ministry says it is working in conjunction with the private sector and donors on the three-year «Jericho 10 000» project to develop the tourism infrastructure in Jericho and the Jordan Valley. Projects range from site restorations and developing new themed routes that would combine spiritual, cultural and nature activities.
(…)
Archaeologists have uncovered evidence of 20 consecutive settlements in Jericho, the first dating back to 9000 BC. They have also found urban fortifications dating back to 7000 BC. Archaeological remains in the area also include the winter palace of King Herod, who ruled in the area at the time of Jesus. There is the winter palace, dating from AD 743 and what Israeli archaeologists claim to be the world’s oldest Jewish synagogue dating back to 50-70 BC.
(via PaleoJudaica)
Elva Jordan har stor symbolkraft. I historia om Israelsfolket si ferd frå slaveriet i Egypt er kryssinga av Jordan det siste hinderet undervegs til det lova landet. Dermed har elva blitt symbol på fridom. Men den er også eit symbol på døden, overgangen frå dette livet til det evige livet.
I ein av dei kjente negro spirituals finn me for eksempel dette verset:
Jordan’s river is chilly and cold, hallelujah.
Kills the body but not the soul, hallelujah.
Kartet er henta frå Wikipedias artikkel om elva.
Ei av dei finaste skildringane eg har sett av Jordanelva, står i den klassiske boka The Historical Geography of the Holy Land av George Adam Smith. Boka kom første gong ut i 1894 og har sidan kome ut i utallige opplag. Mi utgåve er gjeven ut i Jerusalem i 1974. Les meir om boka hos Ritmeyer.
Slik skriv Smith om Jordanelva:
Among the rivers of the world the Jordan is unique by a twofold distinction of Nature and History. Hundreds of other streams are more large, useful, or beautiful; none has been more spoken about by mankind. Other rivers have awakened a richer poetry in the peoples through whom they pass – for the references to Jordan in the Bible are few, and, with two or three exceptions, prosaic – but of none has the music sounded so far or so pleasantly, across the world. There are holy waters which annually attract a greater number of pilgrims, but to none do pilgrims travel from such various and distant lands. In influence upon the imagination of man, the Nile is perhaps the Jordan’s only competitor. He has drown to his valley one after another of the greatest races of the world; his mystery and annual miracle have impressed the mind equally of ancient and of modern man. But the Nile has never been adopted by a universal religion. To the fathers of human civilisation that silent flood, which cut their land in two, across which their dead were ferried, and the Lord Sun himself passed daily to his death among the desert hills, was the symbolic border of the next world. But who now knows this, who feels it, save as a fact of ancient history? Whereas, still to half the world, the short, thin thread of the Jordan is the symbol of both frontiers of the spirit’s life on earth – the baptism through which it passes into God’s Church, and the waters of death which devide this pilgrim fellowship from the Promised Land.
Jordan er, som Smith skriv, relativt beskjeden til å ha blitt så berømt. Elva renn i Jordandalen ned til Dødehavet. Kjeldene er lengst nord i Israel, i området nær Hermonfjellet. Jordandalen er ein liten del av Great Rift Valley; mykje av dalen ligg lågare enn havet. Gennesaretsjøen ligg ca 210 m.u.h. og Dødehavet ca 400 m.u.h. Jordanelva er altså også unik ved at den renn ned til det lågaste punktet på jorda.
Les meir på bloggen:
Atiqot, eit arkeologiske tidsskrift som blir gjeve ut av IAA, er nå tilgjengeleg på nettet. Eg kjenner ikkje tidsskriftet frå før. Her er informasjon om saka:
From an Israel Antiquities Authority Announcement:
Atiqot, the leading journal of the Israel Antiquities Authority [IAA], is now available online. Articles published in «Atiqot are the result of the numerous salvage excavations conducted each year on behalf of the Israel Antiquities Authority, which are frequently surprising in their importance, filling in gaps that could not be understood by the localized studies of the renowned tells. The journal thus represents the most encompassing research on the region and its connections with the neighboring countries.
The online edition of «Atiqot is published for the convenience of researchers and archaeology lovers worldwide, enabling easy access to the extensive and important data it contains. Articles are published in English or in Hebrew; those in Hebrew are followed by an abstract in English. The articles are available free of charge; registration is required.
(les meir)
Ramat Rachel ligg sør i Jerusalem, i retning Betlehem. Her har arkeologar nå gjort unike funn av det som blir kalla kongelege hagar.
Funna blir datert heilt tilbake til 7. hundreår f. Kr., altså til Judariket i gamaltestamentleg tid.
Science Blog skriv om funna:
Ancient gardens are the stuff of legend, from the Garden of Eden to the Hanging Gardens of Babylon. Now researchers at Tel Aviv University, in collaboration with Heidelberg University in Germany, have uncovered an ancient royal garden at the site of Ramat Rachel near Jerusalem, and are leading the first full-scale excavation of this type of archaeological site anywhere in the pre-Hellenistic Levant.
(…)
According to Gross, such gardens were once the ultimate symbol of power. It makes an obvious statement of status, he explains, to have a massive and lush green space surrounding one’s palace, especially when the surrounding area is bare, as it would have been in the dry climate of the Judean Hills only two miles from the Old City of Jerusalem. In fact, he says, the garden would have been the most prominent feature of Ramat Rachel, visible from the west, north and south.
(…)
Preliminary results show that while Ramat Rachel was built by the Judeans, the people of the ancient kingdom of Judah, it was commissioned by foreign powers. These results may reveal information about a wide variety of empires that ruled in Israel at one time. This site, says Gross, was in use from the 7th to the 4th century B.C.E., a time period which saw many wars and exchanges of power with the garden evolving under each civilization.
Ramat Rachel er ein kibbutz som blei grunnlagt i 1926, blant anna kjent for sitt store kibbutzhotell. Kibbutzen ligg på eit høgdedrag med flott utsikt og har tatt dette namnet på grunn av Rakels grav, som ligg i nærleiken.
Det er også tidlegare gjort ein del arkeologiske funn på kibbutzen sitt område og dei har sin eigen arkeologiske park. Men den har hittil fokusert på andre ting enn det som nå blir omtalt som unike arkeologiske hagefunn.
Arne Berge 