Spor av Jerusalem i Skandinavia

Eg fekk Informasjonsmagasinet MF våren 2019 i posten i dag, og sette spesielt pris på artikkelen Ny innsikt om Jerusalem som handlar om prosjektet Tracing the Jerusalem Code.

Eg har interessert meg for dette prosjektet etter at eg fekk med meg ein temakveld dei arrangerte i Uranienborg kirke for ei tid sidan. Nå kjenner eg at eg gleder meg til dei får gitt ut boka som skal presentera resultata i prosjektet.

Skann 2019-5-23 20.54.59

Jesus Trail og Jerusalem, oktober 2019

Jesus trail
Frå vandringa på Jesus trail. Foto: Arne Berge 2017

Tre dagars vandring til fots på Jesus Trail i Galilea, frå Nasaret til Gennesaretsjøen. Fleire dagar med mange ulike opplevingar i Jerusalem. Besøk i Nasaret og Betlehem. Og enda mykje meir, f eks å koma til Qumran der Dødehavsrullane blei funne.

Og det at me får med oss Yom Kippur (den store forsoningsdagen, ein viktig jødisk heilagdag) mens me er i Jerusalem, er jo bare bonus!

Les om turen her: Jesus Trail og Jerusalem

Plussreiser arrangerer turen. Eg er reiseleiar saman med Inger, kona mi. Velkommen til å bli med oss på innhaldsrik haustferie i Israel og dei palestinske områda i oktober 2019.

Du kan også finna mykje stoff om Jesus Trail på nettsida deira: jesustrail.com

 

Restaurering av Jesu grav

Jesu grav skal restaurerast, – eller faktisk: bli bygd opp på nytt!

Jesu grav i Gravkyrkja. Foto: Arne Berge 2005
Jesu grav i Gravkyrkja. Foto: Arne Berge 2005

«Grava» som det her er snakk om er ein liten bygning, på engelsk omtalt som The Edicule, over og rundt det som måtte vera igjen av den eigentlege grava. The Edicule blei sist bygd opp i 1810 og er altså 200 år gamal. Nå held den på å falla frå kvarandre. Denne våren (mai 2016) blir det sett igang ein stor og sikkert heilt nødvendig restaurering.

Bildet viser inngangen til The Edicule, som ligg inne i Gravkyrkja i Jerusalem, under den største kuppelen i kyrkja. Det engelske ordet kjem frå aedicula, lite hus (latin).

Ecumenical News skriv:

Decades on, historic accord reached on renovation of Jerusalem’s Holy Sepulcher Church

(…)

The renovation will cost $3.4 million, Christian Today reports noting that the monument, dating back to 1810 in its present form, it to be completely rebuilt.

Marble slabs will be taken off and with repairs to the 12th century Crusader shrine beneath and the cracks in the rock-hewn tomb under that, where many Christians believe Jesus was buried, will be filled.
The Greek Orthodox, Armenian Orthodox and Roman Catholic Churches will each pay a third of the cost.

The renovations will carried out National Technical University of Athens team and work will start May 15, expected to last eight months. The complex will remain open throughout this time.

Eg fann restaureringa først omtalt hos Luke Chandler, som viser til ein tilsvarande artikkel i The New York Times.

Sist The Edicule blei reparert, var i 1947 (altså før staten Israel blei oppretta). Då blei den redda av jernband som blei skrudd fast utanpå bygningen. Vakkert er det ikkje!

Gravkyrkja er styrt av fleire kyrkjesamfunn som har strevd med å samarbeida. Dette har ført til stillstand, også når det gjeld vedlikehald. Det er utruleg bra at dei nå har greidd å samarbeida!

51TMGXX6E7L

Eg har hatt glede av boka Martin Biddle: The Tomb of Christ.

Using results of an investigation and a collection of illustrations, this book explores the site of the tomb of Christ in Jerusalem. It examines the site in detail, its appearance, and the destruction’s and rebuilding through the years.

I eit tidlegare notat her på bloggen, har eg oppsummert historia til staden slik:

Ca 10 år etter Jesu død og oppstode blei Jerusalem utvida og Golgata og Jesu grav blei då liggjande innanfor bymurene. Staden blei då uaktuell som gravstad (både rettarstad og gravstad skulle vera utanfor byen). Det var godt kjent blant dei første kristne kor Jesu grav var, og det er ikkje urimeleg å tenkja seg at dei heldt staden heilag og nytta den til f.eks. bønesamlingar. Eg vil likevel presisera at dette veit me ingenting om.

Ca 100 år etter Jesu død og oppstode øydela romarane Jerusalem for andre gong på grunn av eit opprør mot det romerske styret (første gong var i år 70). Denne gongen bestemte dei seg for å gjera endeleg slutt på den jødiske motstandsrørsla. Dei bygde då rett og slett ein ny, romersk by på ruinane av det gamle Jerusalem, og kalla byen Aelia Capitolina. I samband med dette la dei ein heidensk heilagdom på staden der Golgata og Jesu grav var, kanskje for å knusa ei gryande tilbeding der. I 200 år var dermed staden merkt for dei kristne. Dei kunne ikkje nå Jesu grav, men dei visste kor den låg skjult.

Ca 325 blei denne heilagdomen fjerna av dei kristne og dei fann det dei var sikre var Jesu grav. Over dette funnet bygde dei ei imponerande kyrkje i åra etterpå. Kyrkja som me finn der idag, Gravkyrkja, er mykje mindre enn kyrkja frå Konstantins tid. Den nåverande kyrkja blei bygd i korsfarartida over restane av kyrkja frå 300-talet.

I år 1009 blei Gravkyrkja frå 325 øydelagt av kalif Hakim. Men Jesu grav blei, som den sentrale kristne heilagdomen, heldigvis rekonstruert i løpet av få år, mens folk ennå huska koss den hadde sett ut. Det er denne rekonstruerte grava som står i Gravkyrkja i dag.

På 1100-talet bygde korsfararane opp kyrkja igjen, og den kyrkja som står der i dag, er i hovudsak frå den tida.

Gravkyrkja er ei merkeleg kyrkje. Den består av mange og mørke kapell, og er ikkje spesielt imponerande. Men den har likevel ei eiga tiltrekningskraft pga at den rommer Golgataklippa og Jesu grav. Du kan lesa om mi oppleving av å besøkja Gravkyrkja her.

Denne avsluttande historiske skissa om Gravkyrkja er henta frå eit tidlegare notat om staden: Golgata og Jesu grav.

Sjå også notatet Gravkyrkja. Jerusalems 10 på topp #2.

Ein dag på Jerusalem Trail

IMG_5414I sommar har eg testa ut koss det er å gå Jerusalem Trail. Dette er ein (delvis) merka fottur i og rundt Jerusalem.

Løva med tursekk og stav er symbol for turløypa.

Inger og eg har nyleg vore på ferie i Israel og dei palestinske områda. Éin av planane for ferien var å gå ein del dagsturar, først og fremst i ulike naturområde. Men den urbane Jerusalem Trail var også ein tur me gjerne ville gjera oss kjent med. Me valde å gå frå Gamlebyen vestover til Ein Kerem, ei strekning på ca 15 km.

Løypa er ikkje veldig godt merka. Me var heilt avhengig av gode kart der løypa er teikna inn. Det hadde me i boka Israel National Trail and the Jerusalem Trail der det er bykart i målestokk 1:15000. Enkelte delar av den 42 km lange turen er visstnok ikkje merka i det heile tatt.

Me starta faktisk dagen i Gravkyrkja ved Jesu grav. Grunnen til det skal eg koma tilbake til. Derfrå gjekk me gjennom det kristne kvarteret i Gamlebyen, ut Jaffaporten, forbi Sionshøgda og bort til området øverst i Hinnomdalen, like nedanfor den skotske kyrkja. Der fann me merkinga og begynte vandringa på Jerusalem Trail. Løypa førte oss forbi ein del interessante og viktige stadar i Vest-Jerusalem, og me tok oss tid til ein del stopp og små avstikkarar for å utforska stadar me ikkje hadde vore før.

IMG_5421Første stopp var den gamle jernbanestasjonen. Her er det bygd opp eit moderne miljø med butikkar og spisestadar. Det var så tidleg på dagen at det knapt var folk der. Men det var likevel spennande å sjå koss staden var blitt utvikla.

Vidare gjekk turen gjennom eit boligområde til me kom til Sacher-parken nedanfor Israel Museum. Me gjekk gjennom parken og opp til Knesset, passerte den store menorahen og gjekk vidare mot The Hebrew University.

Me passerte universitetet og ei stund etterpå kom me til Kikkar Denya (Danmarksplassen) der me fann oss ein kafé. Herleg! Etterpå følgte me trikkesporet til Mount Herzl der me gjekk inn i parken og såg grava til Theodor Herzl, grunnleggaren av den politiske sionismen.

Ikkje alle strekningane på turen var like spennande. Men det å gå til fots gjennom ein by, gir ei eiga oppleving av å bli kjent med dagleglivet i denne byen. For ein by er alltid meir enn dei typiske turiststadane. Både i Sacher-parken og på Mount Herzl var det livleg med skuleklassar med jødiske barn på klassetur.

IMG_5465Like ved endehaldeplassen til trikken, der vegen går inn til holocaustmuseet Yad Vashem, førte merkinga oss ut i skogen. Ganske snart passerte stien eit minnesmerke etter Raoul Wallenberg. Vidare gjekk det på skogsveg nedover ein dal til landsbyen Ein Kerem som var målet for vandringa vår. Den kristne tradisjonen seier at dette er Døyparen Johannes sin fødestad.

Landsbyen har ein sterk kristen tradisjon og det er fleire kyrkjer der. Me konsentrerte oss om Johanneskyrkja som i følge tradisjonen er bygd på døyparen sin fødestad. Dette er altså staden der foreldra hans, Elisabet og Sakarja, budde. Og staden Maria oppsøkte då ho hadde fått bodskapen om at ho skulle bli Jesu mor.

Til venstre for altaret i kyrkja er det ei grotte som markerer fødestaden: Hic Praecursor Domini Natus Est. Her er Herrens forløpar født.

I gardsrommet utanfor kyrkja er det keramikkfliser med Sakarjas lovsong (Luk 1,68-79) på mange ulike språk. Lovsongen var i følge Lukas profetisk tale i samband med døyparen sin fødsel. Teksten sluttar slik:

Og du, barn, skal kallast profet for Den høgste,
for du skal gå fram føre Herren og rydda hans vegar

og læra folket hans å kjenna frelsa når deira synder blir tilgjevne,

for vår Gud er rik på miskunn.

Slik skal lyset frå det høge
gjesta oss som ein soloppgang

og skina for dei som bur i mørker og dødens skugge,
og styra våre føter inn på fredens veg.

Eg begynte med å fortelja at me starta dagen ved Jesu grav i Gravkyrkja. Dette gjorde me for å leggja ein ekstra dimensjon til vandringa frå Gamlebyen til Ein Kerem. Me gjorde dette til ei «Emmausvandring»! Det finst ei flott forteljing i Lukasevangeliet om koss Jesus påskedag viste seg for to vandrande disiplar og slo følge med dei på vegen. Disiplane var forvirra og usikre, og dei var på veg ut av Jerusalem til Emmaus (Luk 24,13-35). Det er fleire teoriar om kor dette Emmaus kan ha lege. Ein Kerem har faktisk vore nemnt i den samanhengen, men eg trur andre stadar er meir sannsynlege lokaliseringar. Likevel: Me starta dagen ved Jesu grav og las der det siste kapitlet i Lukasevangeliet om Jesu oppstode og om møtet med Emmaus-vandrarane. Dermed blei dette perspektivet også med og prega turopplevinga på Jerusalem Trail for oss.

Eg tar med nokre fleire bilde frå turen.

IMG_2084

IMG_5427

Raoul Wallenberg
Raoul Wallenberg

IMG_2095

IMG_2107

Funn av hasmoneisk akvedukt, Jerusalem 5/2015

Foto: Israel Antiquities Authority
Foto: Israel Antiquities Authority

Ein del av ein akvedukt som førte vatn til Jerusalem allereie på Jesu tid, er nyleg funne i Aust-Jerusalem. Akvedukten er frå hasmoneisk tid (ca 150 – 37 f.Kr.)

Eg fekk tips av ein israelsk venn om at Jerusalem Post skreiv om dette funnet i dag (21.05.2015). Nå har eg funne fram til pressemeldinga frå IAA. Her er eit utdrag:

A Section of Ancient Jerusalem’s Lower Aqueduct was Exposed in the Eastern Jerusalem Neighborhood of Umm Tuba-MAY 2015

A section of Jerusalem’s Lower Aqueduct, which conveyed water to the city more than 2,000 years ago, was exposed in the Umm Tuba quarter (near Har Homa) during the construction of a sewer line in the neighborhood by the Gihon Company. (…)

The Israel Antiquities Authority conducted an archaeological excavation there following the discovery of the aqueduct. According to Ya’akov Billig, the excavation director, “The Lower Aqueduct to Jerusalem, which the Hasmonean kings constructed more than two thousand years ago in order to provide water to Jerusalem, operated intermittently until about one hundred years ago. The aqueduct begins at the ‘En ‘Eitam spring, near Solomon’s Pools south of Bethlehem, and is approximately 21 kilometers long. Despite its length, it flows along a very gentle downward slope whereby the water level falls just one meter per kilometer of distance. At first, the water was conveyed inside an open channel and about 500 years ago, during the Ottoman period, a terra cotta pipe was installed inside the channel in order to better protect the water”.

Les meir

Bynamnet Jerusalem

Byen Jerusalem har hatt mange namn opp gjennom historia. I dag heiter byen Yerushalayim på hebraisk og Al-Quds på arabisk.

Haaretz har ein gjennomgang av bynamnet si historie:

Why is Jerusalem called Jerusalem?
From its earliest name Ursalim, Jerusalem’s name has mirrored the city’s conquerors, passing through Jebus to the Roman Aelia Capitolina to al-Quds – and back to the ancient Israelite Yerushalayim.

Les meir

(via PaleoJudaica)

Ny guidebok om tempelhøgda

jerusalem-the-temple-mount-a-carta-field-guide

Denne veka fekk eg tilsendt den rykande ferske guideboka om tempelhøgda i Jerusalem. Eg hadde bestilt boka frå forlaget, slik at eg skulle få den så snart som mogleg. Boka blir omtalt slik:

JERUSALEM—THE TEMPLE MOUNT is the first modern guide  to the Temple Mount for visitors of all religions. (…) The authoritative text of JERUSALEM: THE TEMPLE MOUNT contains priceless information and is richly documented with detailed maps, plans and stunningly evocative reconstructive illustrations. An artistic masterpiece in itself, this important addition to the scant literature on the Temple Mount will be equally appreciated by Jerusalem residents, tourists and armchair travellers.

Eg har så vidt begynt å bla i boka. Ho ser svært interessant ut. Her er mykje informasjon, gode foto og ikkje minst: flotte teikningar i kjent Ritmeyer-stil. Den som vil gjera seg kjent med teikningane hans, kan følga bloggen Ritmeyer Archaeological Design. Eg ser fram til å lesa boka, og ikkje minst til å ha den med meg neste gong eg skal til Jerusalem!

Sist gong eg var oppe på tempelplassen, var på ein studietur i 2013. Då var eg med i ei gruppe som fekk omvisning av ein muslimsk guide, faktisk også inne i Al-Aqsa-moskéen og Klippedomen. Det var ei spesiell oppleving; omvisninga handla bare om islam og muslimsk kulturhistorie, og guiden gav ikkje uttrykk for at han kjente til noko jødisk tempel på staden! Det er i den samanhengen interessant at den forrige guideboka til tempelhøgda, gitt ut av The Supreme Moslim Council i 1925, visstnok tydeleg stadfesta samanhengen tilbake til Salomos tempel (her).

Tempelhøgda er viktig for tre religionar; jødedomen, islam og kristendomen. Her stod Salomos tempel i kongetida (Det gamle testamentet). Her stod Det andre tempelet (Herodes´ tempel) på Jesu tid. Og her var det naturlege sentrum i Jerusalem for Jesus og disiplane, når dei var i byen i samband med dei store høgtidene. I dag er staden prega av muslimsk kultur og arkitektur. Erling Rimehaug skreiv nyleg om staden i Vårt Land, i ein serie om viktige stadar der religionar møter kvarandre: Steiner med hellige spor.

Det er mange kjente bibeltekstar som viser til at Jesus ofte heldt seg på tempelplassen når han var i Jerusalem. Men det er også mange mindre kjente «overgangsavsnitt» som ikkje blir lagt merke til på same måte. Eg skriv dette laurdag før palmesøndag. Derfor tar eg med eit slikt avsnitt som høver godt nå i tida før påske:

Dei leita etter Jesus, og medan dei stod på tempelplassen, sa dei til kvarandre: «Kva trur de? Kjem han ikkje til høgtida?» Overprestane og farisearane hadde gjeve påbod om at den som fekk vita kvar han var, skulle seia frå, så dei kunne gripa han. (Joh 11,56-57)

Sjå også tidlegare notat om staden, for eksempel desse: Klippedomen og Vestmuren.

Fall dei i jordskjelv eller krig?

Vestmuren («Klagemuren») er kalla an icon of contemporary Jerusalem. Den blir gjerne omtalt som viktigaste heilage staden i jødedomen i dag.

Litt sør for den opne plassen ved Vestmuren, er muren ein del av ei arkeologisk utstilling. Her ligg framleis store steinar som ein gong har falle ned. «Alle» reknar med at dette skjedde då romarane øydela tempelet og byen i år 70. Nå hevdar ein israelsk arkeolog at muren fall først 300 år seinare, og då på grunn av jordskjelv. Les meir om dette under bildet.

Foto: Arne Berge 2013
Foto: Arne Berge 2013
Haaretz har i dag ein interessant artikkel som viser at det er ulike synspunkt blant arkeologiske ekspertar på kva tid Vestmuren fall.

Professor Shimon Gibson hevdar nå at desse murane fell saman i jordskjelvet i år 363, altså ca 300 år etter romarane sine øydeleggingar, i den bysantinske (kristne) tida. Men dette blir sterkt tilbakevist av professor Ronny Reich. Etter første gongs gjennomlesing må eg seia at eg syns Reich argumenterer godt for det tradisjonelle synet.

Les tidlegare notat om Vestmuren – og fleire tidlegare notat her.

Haaretz skriv:

Archaeologist: Western Wall stones result of earthquake, not Roman demolition

(…) The Old City in Jerusalem is full of archaeological attractions from all periods of its life. But one of its most emotional – certainly for Jewish visitors – is the pile of huge stones lying next to the southern section of the Western Wall, in the Jerusalem Archaeological Garden and Davidson Center, next to the Western Wall plaza.

Information signs, tour guides, books and archaeologists explain that these stones fell to the street during the destruction of the Holy Temple, with the end of the Great Revolt in 70 C.E., and that they are the most palpable testimony to the destruction.

However, professor of archaeology Shimon Gibson suggests these walls stayed in place nearly 300 years after the destruction, and fell not by the hands of man but in a major earthquake that wracked Jerusalem in 363 C.E. He presented this thesis for the first time at Bar-Ilan University, Ramat Gan, last week, and the theory has aroused disputes among senior archaeologists.

Prof. Benjamin Mazar conducted the first digs to uncover the fallen stones, in the 1970s. There has been a consensus since then that the giant stones lying on the ground are from the destruction of the Holy Temple.

(…)

“It doesn’t hold water,” he states. Reich’s strongest evidence against the theory is a layer of mud or dirt several centimeters thick, which was discovered underneath the fallen stones.

‘The rockslide doesn’t lie on the street. It lies on a layer of sediment 3-5 centimeters thick,” he says. “We cleaned this layer very exactingly, and we found 120-125 coins. It is sediment that collected on the street after it went out of use and before the collapse – I suppose in the first winters after the destruction. The last coin we found is from the fourth year of the rebellion, that is to say 69 C.E. If Gibson is right, could it be that for 290 years, no other coins were collected under the pile of stones? What happened between 70 and 363?”

Reich does not assert that legionnaires destroyed the wall immediately after the destruction of the Temple but perhaps a few years later, even in honor of the visit of Emperor Hadrian in 130 C.E. But he is sure they did not stay standing through the fourth century.

“Size matters in archaeology,” says Reich about the earthquake. “It’s true buildings collapse, but you are talking about the walls of Temple Mount. That’s not just another structure.”

Les meir

(via PaleoJudaica)

The beauty of Ottoman Palestine

The Times of Israel skriv om bildesamlinga til teologen Gustaf Dalman (1855-1941), leiar av det tyske arkeologiske instituttet på Oljeberget:

The beauty of Ottoman Palestine, lovingly explored and documented

100 years ago, a German polymath theologian with a passion for the Holy Land snapped an enchanting collection of photos. We publish them here for the first time, along with his ultimately sad story.

In the basement of a house on the Mount of Olives is a collection of 100-year-old photographs of Ottoman Palestine — published here for the first time — that document the people, sites and lifestyle of Palestine in the twilight years of Turkish rule.

The photos were taken by the first director of the German Protestant Institute of Archaeology (DEIAHL), Gustaf Dalman, an eclectic early-20th century polymath who fell in love with the Holy Land and set out to catalog its inhabitants, plants, animals, sounds and way of life. The DEIAHL was founded in 1900 by the German Protestant church at the behest of Kaiser Wilhelm II following his historic visit to Jerusalem two years earlier, with the stated aim of promoting “the exploration of the Holy Land and its diverse past, cultures and religions.”

Les meir

(Via BiblePlaces Blog)

Dette er Gustaf Dalman:

GustafDalman. Foto: Wikipedia

Mariapilegrim i Jerusalem

Eg sit på Oljeberget og ser utover Jerusalem. Det er fint å vera her og å oppleva alle dei heilage stadane. Samtidig så urimeleg gale at byen er prega av ufred og rivaliserande grupper og folkeslag. Her på Oljeberget gret Jesus over byen og sa: ”Hadde du berre på denne dagen skjøna, du òg, kva som tener til fred!”

Eg reiser meg og går ned bakkane til Getsemane. Der har eg ei stille stund i hagen med gamle oliventre. Så går eg ned i Marias grav, eit stort krossforma gravkammer opplyst av utallige oljelampar. Her i botnen av Kedrondalen trur dei ortodokse kristne at Maria blei lagt, før ho blei tatt opp til himmelen.

Vidare går eg opp på andre sida av dalen og inn i Gamlebyen. Der følger eg Via Dolorosa, andaktsvegen som fører fram til Gravkyrkja. Eg vil knela på Golgata og ved Jesu grav. Vegen er bygd opp omkring fjorten stasjonar. Plutseleg er det som om eg er der, på Jesu tid. Ved fjerde stasjon møter han mora si. Blikka deira møtest. Ho er full av sorg og gret høgt. Ho greier bare så vidt å bli med i følgjet på veg ut av byen til Golgata.

Nei, nå er eg tilbake i vår tid. Eg er ein moderne pilegrim, slett ikkje ein samtidig av Jesus. Men i tankane var eg visst der ein augeblink…

Dette er den siste av fem pilegrimstekstar som blei framført i Mariakonserten for eit år sidan, i november 2012. Eg skreiv desse tekstane om ein tenkt pilegrim som reiser i Marias fotspor. Dei er skrivne på bakgrunn av eigne reiser i bibelske landskap i Nasaret, Betlehem, Kairo, Kana og Jerusalem.

Sjå tekstane om Mariapilegrimen her: NasaretBetlehemKairo, Kana og Jerusalem.

Jerusalems sekulære religion

Eg les Montefiore sin Jerusalemsbiografi for tida. Det er ei stor bok i alle tydingar av ordet. Eg er fascinert og kjem sikkert tilbake til boka seinare.

I dag vil eg sitera frå eit par avsnitt som blei sjølvransakande for meg i mi interesse for Jerusalems arkeologi. Eg står sikkert i fare for å oversjå menneska mellom alt det som er religions- og kulturhistorisk interessant.

Eg har kome til skildringa av 1800-talet. I kapitlet om 1860-åra skriv han om arkeologien i samband med den engelske prins Albert Edward sitt besøk i 1862:

Prinsens besøk styrket følelsen av at Jerusalem på sett og vis var en liten del av England. (…) Prinsen ble vist rundt til severdighetene av domprosten i Westminster, Arthur Stanley, hvis uhyre innflytelsesrike bok om bibelhistorien og arkeologiske spekulasjoner fikk en hel generasjon briter til å tro at Jerusalem var «et land som fra barndommen er oss mer kjært enn selv England». Midt på 1800-tallet ble arkeologien ikke bare en ny historisk disiplin innen studiet av fortiden, men også en måte å forme fremtiden på. Ikke rart at arkeologien straks ble politisert. Den var ikke lenger bare en kulturell fetisj, en trend i tiden og en kongelig hobby, men imperiebygging med andre midler og en form for militær spionasje. Den ble Jerusalems sekulære religion og dessuten, i hendene på imperialistiske kristne som domprost Stanley, en vitenskap i Guds tjeneste. Hvis den kunne bekrefte at Bibelen og lidelseshistorien var sanne, kunne kristne kreve Det hellige land tilbake. (side 437-438)

Og litt seinare, om «troskyldige turister»:

Turistene, enten de var religiøse eller ikke, kristne eller jøder, enten de het Chateaubriand, Montefiore eller Twain, var flinke til å se hvor guder hadde stått, men nesten blinde når det gjaldt å se menneskene som nå bodde der. Gjennom historien har Jerusalem eksistert i fantasien til troende som befant seg langt unna, i Amerika og Europa. Nå som de kom i tusentall om bord på dampskip, forventet de å gjenfinne de eksotiske og farlige, pittoreske og autentiske scenene de hadde sett for seg ved hjelp av Bibelen, viktorianske rasefordommer og, etter ankomst, ved hjelp av tolker og guider. (side 442-443)

Dette gir, som sagt, god grunn til sjølvransaking for meg. Og sikkert også for andre som er glade i å reisa til Israel og dei palestinske områda.

Ved nærare ettertanke trur eg likevel eg kan seia at teologistudiet og engasjementet i Den Norske Israelsmisjon har gitt ein god ballast i møte med desse tendensane som Montefiore skildrar så treffande. Arkeologien er ikkje eit middel som beviser noko for meg som teolog. Den er heller med og utvider perspektivet eg har på Bibelen. Og i Israelsmisjonen har eg lært å vera opptatt av dei levande steinane, altså menneska, ikkje bare dei døde. Derfor går misjon og forsoningsarbeid hand i hand med interessa for bibelhistoria.

Bøker i Jerusalem

Eg interesserer meg for bøker. Gamle og nye bøker. Ser eg ein bokhandel eller eit antikvariat når eg er ute og reiser, kan du vera trygg på at eg gjer det eg kan for å gå inn og bruka tid der. Det gjeld også når eg er i Jerusalem.

Derfor likte eg artikkelen Top 5 Jerusalem bookstores som stod i Jerusalem Post sist veke. Skribenten rangerte butikkane slik:

  1. Book Gallery
  2. Steimatsky
  3. M. Pomeranz Bookseller
  4. Munther’s Book Shop
  5. Olam Qatan

Då eg var i Jerusalem i haustferien i fjor, budde eg på eit hotell like ved Book Gallery. Dermed fekk eg mitt første, men neppe det siste, besøk i denne butikken. Dette var verkeleg ein stad med atmosfære. Sjå nettsida deira her (også for online handel).

Besøket i Book Gallery førte elles til at eg hadde med meg ein godbit heim; George Adam Smith si Historical Geography of Jerusalem (bd 1) og  History of Jerusalem (bd 2) i eit opptrykk av originalutgåva frå 1907. Eit klassisk Jerusalemsverk!

(via BiblePlaces Blog)

Yom Kippur i Jerusalem

Det er Yom Kippur i dag (07.10.2011), den store forsoningsdagen i jødisk tradisjon. Eg er i Jerusalem og syns det er interessant å oppleva denne viktige jødiske heilagdagen her i byen.

Yom Kippur varer frå fredag kveld til laurdag kveld. Nå fredag kveld har eg vore ute og gått i gatene og opplevd den spesielle stemninga. Det er heilt stilt, ingen trafikk. Alle butikkar og restaurantar er stengt. Folk nyter å kunna gå midt i gata, sjølv i det som til vanleg er dei mest trafikkerte hovudgatene.

Hovudsynagogen i Jerusalem ligg like i nærleiken. Det var spennande å vera der og sjå då festkledde jødar kom ut frå gudstenesta i kveld.

Den store forsoningsdagen har bakgrunn i 3. Mosebok kapittel 16. Denne dagen blei i gamaltestamentleg tid feira med at øvstepresten gjekk inn i det aller heilagste i tempelet i Jerusalem og bar fram spesielle offer. Sjølv om jødane ikkje har tempel lenger, betyr den årlege forsoningsdagen mykje. Den er framleis ein fastedag og ein bønedag.

Hotellet der eg bur, hadde lagt eit informasjonsskriv på alle romma i dag. Der forklarte dei bakgrunnen for at dei har redusert bemanning dette døgnet. Hotellet forklarar også gjestane bakgrunnen for dagen:

Yom Kippur is the holiest day of the year –  the day on which we are closest to god and to the quintessence of our own souls. The Day of Atonement – «For on this day He will forgive you, to purify you, that you be clansed from all your sin befor God» (Leviticus 16:30).

For twnty-six hours – from several minutes before sunset on October 7th to after nightfall on October 8th we «afflict our souls»: we abstain from food and drink, do not wash or anoint our bodies, do not wear leather footwear, and abstain fron marital relations.»

For meg som kristen, er det viktig at Gud ved Jesu død og oppstode har skapt eit heilt nytt forhold mellom Gud og menneske. Han har forsona oss med seg sjølv og har gjeve oss forsoningstenesta (2. kor 5,18 ff). Me treng ikkje lenger ein årleg forsoningsdag; vegen fram til Gud er open kvar dag gjennom trua på Jesus.

Hebrearbrevet handlar i stor grad om dette; om Jesus som den store øvstepresten som avløyser den gamle offertenesta. Han gav livet sitt som eit offer éin gong for alle (Hebr 4,14-10,18).

I morgon, framleis på Yom Kippur, skal eg gå til staden der dette skjedde; Golgata og Jesu grav. Desse stadane finn me i dag i Gravkyrkja inne i Gamlebyen her i Jerusalem. Seinare på dagen skal eg gå til Gravhagen, der engelske kristne har skapt ein flott andaktsstad som kan minna oss om Jesu soningsdød. Der skal eg feira Jesu oppstode i nattverdfellesskapet med reisefølget mitt. Det ser eg fram til.

Montefiore om Jerusalem

Den kjente biografen Simon Sebag Montefiore har skrive biografi om Jerusalem.

Gå til boka.

Dag og Tid skriv i dag:

Historia om Jerusalem er eit stykke verdshistorie, meiner Montefiore, som er i Oslo denne veka for å lansere den siste boka si, som ber den ambisiøse tittelen Jerusalem. Biografien.

– Det er ein ambisiøs tittel, og det er ei ambisiøs bok, seier 46-åringen.

– Eg ville skrive ein ny type historie som tek utgangspunkt i personane som skapte byen, ikkje i arkitekturen og bygning­ane, noko som så ofte er tilfellet, kanskje særleg i Jerusalem. Eg skriv alltid bøker for meg sjølv, først og fremst. Dette er boka om Jerusalem som eg alltid har hatt lyst til å lese.

Resultatet er eit kompakt verk på over seks hundre sider som guidar lesaren gjennom tre tusen år med krig, øydelegging, herjing, plyndring, massakrar og valdtekter, sinnssjuke despotar og intrigante elskarinner, men me vert samstundes kjende med briljante leiarar og eventyrlege einskildlagnader, i tillegg til ukjende sider ved kjende historiske personar. Visste du til dømes at kong Herodes farga håret?

– Eg ville skrive ei bok som er tilgjengeleg for alle. Samstundes skulle ho innehalde alle fakta, alle namn, alt som høyrer med når ein skriv om verdas religiøse hovudstad. Eg ville dessutan ha med alt det forfattarar og historikarar aldri skriv om når dei skriv om Jerusalem, nemleg kvinner, sex, mat, poesi og musikk. Jerusalems historie er full av alt dette.

– Det var tre årsaker til at eg ville skrive om Jerusalem, fortel Montefiore, som frå før er mest kjend som forfattar av Den unge Stalin og Stalin. Den røde tsarens hoff, attåt biografien om Potemkin og Katarina den store.

– Eg er sjølv jøde og har eit sterkt forhold til byen, især til Klagemuren, som er ein heilag stad for meg. Dessutan har Montefiore-familien sterk tilknyting til byen, eg har sjølv besøkt Jerusalem frå eg var tre år, kanskje yngre; familiemottoet vårt er «Jerusalem!». Sist, men ikkje minst så må Jerusalem vere den mest interessante byen i verda for ein historikar.

(Les meir)

Oppdatering 10.12.2011: Todd Leopold (CNN) skriv om boka på Belief Blog

Gravkyrkja

Jerusalems 10 på topp #2

Gravkyrkja er meir fascinerande enn inspirerande, skriv Jerome Murphy-O’Connor i det han plasserer den viktige kyrkja på andreplassen på lista over The Top Ten Sites in the Holy City.

Gravkyrkja i Gamlebyen i Jerusalem er relativt sikkert bygd over Golgata og Jesu grav. For den som er opptatt av heilage stadar, må dette vera den viktigaste kristne heilagstaden i verda. Men sjølv om kyrkja er spesiell, er den verken spesielt stor eller spesielt vakker. Innvendig er den mørk, utvendig er den innebygd i ein uoversiktleg bygningsmasse. Den har ikkje eitt samlande kyrkjerom, men består av mange små kapell. Prestane og munkane som gjer teneste i kyrkja, har det oftast travelt. Og dei er ikkje spesielt imøtekomande.

Det er mange som har skrive om Gravkyrkja. Det er gjennomgåande at menneske frå vesten gjerne ville at kyrkja skulle vore annleis. Den skulle vore slik me meiner ei kyrkje skal vera. Mange har blitt skuffa, støtte eller provoserte over koss kyrkja som er bygd over Golgata og Jesu grav, tar seg ut.

Den skildringa som har gjort sterkast inntrykk på meg, har Sven Kærup Bjørneboe skrive i boka Jerusalem. En sentimental reise (som er alt anna enn sentimental). Han skriv først eit kapittel der han utbroderer alt det negative. Deretter skriv han eit kapittel som er heilt annleis. Det begynner slik:

Førsteinntrykket av en helligdom, det første møtet når du trer inn fylt av forventning, betyr alt. Om positivt eller negativt er det dette du tar med deg, det gror eller visner i ditt sinn.

Men i Gravkirken opplever jeg noe annet. Jeg går dit flere ganger og for hver gang mildnes skuffelsen; jeg er forberedt, mine forventninger små. Litt etter litt endrer stedet karakter.

Kan det være slik at dette helligste sted i kristenheten på en måte beskytter seg mot førsteinntrykket? Ved hjelp av glitteret og det heslige? Et sterkere og sterkere nærvær gror opp i meg. Jeg er på stedet, jeg ser ikke hesligheten mer. En ”fettet”, ”geskjeftig”, ”intrigant” prestemunk slår korsets tegn idet han går forbi – han sletter mine skjellsord.

(…)

I ettertid er det som om jeg førte meg selv bak lyset. Jeg glemte dette ene: Stedet, åstedet. La så være at slik stedets helligdom fremstår i dag, må troen på Kristi oppstandelse bli desto mer absurd. Men det absurde har ingen grader. Da korsfestelsen fant sted, kan en oppstandelse neppe ha virket mindre absurd. Og mindre absurd bør det heller ikke være for oss.

Sven Kærup Bjørneboe fekk Brageprisen for boka (i 1996). Eg gjer ikkje noko forsøk på å gjera hans ord til mine. Men eg registrerer at eg som han, etter mange besøk i kyrkja, ser forbi det forstyrrande og opplever at eg er på heilag grunn.

Då eg var på ferie i Jerusalem tidlegare i sommar, hadde eg ei flott oppleving i Gravkyrkja. Eg kom åleine dit ei tidleg morgonstund. Framfor Jesu grav var menneske samla til gudsteneste. Dei feira Jesu oppstode på staden der det skjedde. Eg stilte meg først forsiktig i bakgrunnen ved ei søyle, for å sjå på. Etter ei tid blei lengselen etter å delta ganske sterk. Då dei andre knelte, knelte eg óg.

Dette notatet er ein del av ein serie om Jerusalems 10 på topp. Gravkyrkja er altså rangert som nr 2.

Oppdatering: Her er lenker til heile serien over Jerusalems 10 på topp:

Tunnel ved tempelhøgda II

Her er nøktern og informativ informasjon om dreneringstunnelen som er graven fram i området mellom tempelhøgda og Siloadammen i Jerusalem.

Det er Caspari Media Review 03.02.2011 som formidlar denne teksten frå avisa Ma’ariv:

An ancient drainage tunnel running the length of the Tyropoeon Valley has recently been cleared of dirt and refuse accumulated over the course of 2,000 years, allowing body-height access for the first time since its discovery. The channel is located beneath the main paved and stepped road which traversed Jerusalem in those days, passing alongside the Western Wall in the north and down to the Siloam Pool in the southern portion of the City of David. Neither the road nor the channel pass beneath the Temple Mount itself.

Sjå tidlegare notat om tunnelen her.

Gamle graver i Kedrondalen

Jerusalems 10 på topp #4

I Kedrondalen i Jerualem står tre store og imponerande gravmonument. Gravene stod her allereie på Jesu tid. Bildet viser Bene Hasirs grav til venstre og Sakarjas grav til høgre. Litt lenger til venstre for desse, utanfor bildet, ligg Absaloms grav. Desse gravene er med på ei liste over Jerusalems 10 på topp for den som er historisk og arkeologisk interessert.

Jesus gjekk her

Dette var sikkert ein stad Jesus ofte passerte på sine vandringar mellom Jerusalem og Oljeberget, slik det f eks er skildra her:

Om dagen var Jesus i tempelet og underviste, men om kvelden gjekk han ut til den høgda som heiter Oljeberget, og var der om natta. Og tidleg om morgonen flokka folket seg om han på tempelplassen og høyrde på han. (Luk 21,37-38)

Jesus og disiplane passerte truleg også dei gamle gravene den natta dei gjekk frå innstiftinga av nattverdmåltidet til Getsemane, der Jesus blei arrestert:

Då Jesus hadde sagt dette, gjekk han ut saman med disiplane sine og over til andre sida av Kedronbekken. Der var det ein hage, og den gjekk dei inn i. (Joh 18,1)

Namna på gravene

Gravmonumenta har gjennom tradisjonen blitt knytt til kjente namn frå Bibelen. Absaloms grav blei i 1170 e. Kr. knytt til Absalom med utgangspunkt i teksten frå 2. Sam 18,18:

Medan Absalom levde, hadde han reist ein minnestein for seg. Det er den steinen som enno står i Kongsdalen. «For eg har ingen son som kan halda oppe minnet om namnet mitt,» sa han. Difor gav han steinen namn etter seg, og sidan har han vorte kalla «Absaloms minne» og heiter så den dag i dag.

Bene Hesir var ein prestefamilie som er nemnt i 1. Krøn 24,15. Grava har fått dette namnet etter orda i ei hebraisk innskrift over dei to søylene. Sakarjas grav er blitt knytt både til den gamaltestamentlege profeten Sakarja og til døyparen Johannes sin far.

Historikarar daterer derimot gravmonumenta til 1. og 2. hundreår f Kr, altså til mellomtestamentleg tid, og gravene har nok ingen historisk tilknyting til personane dei har fått namn etter.

Jerusalems 10 på topp

Det er arkeologen og bibelforskaren Jerome Murphy-O’Connor som plasserer Kidron Valleys Tombs på fjerde plass på si liste over Jerusalems 10 på topp.

Her er heile lista over Jerusalems 10 på topp:

Det herodianske kvarteret

Jerusalems 10 på topp #5

Under eit av dei moderne bygga i det jødiske kvarteret i Gamlebyen, ligg eit museum som viser fram dei arkeologiske utgravingane av seks luksushus frå herodiansk tid (37 f Kr – 70 e Kr). Her kan ein sjå denne flotte mosaikken, bordet og dei to steinkara.

The Palatial Mansion

Spesielt eitt av husa, The Palatial Mansion, skil seg ut. Dette er ein relativt godt bevart bygning på 600 kvadratmeter over to etasjar, blant anna  med ein stor mottakingshall og eit innebygd gardsrom. I tilknyting til bygget ligg The Peristyle Building, ein bygning som utmerkar seg med imponerande søyler som minnar om det som er funne i luksusvillaer i Pompeii og herodianske palass i Masada, Herodion og Jeriko. I kjellaren er det funne rituelle bad som viser at dei som budde her, la vekt på å følgja dei jødiske forskriftene.

Det herodianske kvarteret

Utgravingane av dei seks bygningane blir kalla Det herodianske kvarteret og er tilgjengeleg som Wohl Archaeological Museum. Du finn inngangen like ved Hurva Square.

Kven budde her?

Arkeologen Nahman Avigad var ansvarleg for utgravinga av området. Han meiner at The Mansion kan ha vore bustaden til ein rik øvsteprestleg familie eller ein av familiane i det sekulære aristokratiet i Jerusalem. Bargil Pixner har utfordra dette synet ved å hevda at arkeologane her har funne delar av Det hasmoneiske palasset der kong Herodes den store budde den første tida av regjeringstida si. Dette er eit omstridt synspunkt, men Pixner får støtte frå fleire fagfolk. Teorien er interessant, men eg tenkjer me bør vera forsiktige med ein slik identifikasjon før det evt kjem fram historisk eller arkeologisk kunnskap som gir sterkare støtte til teorien.

Jerusalems 10 på topp

Eg har funne fram ein uavslutta serie om Jerusalems 10 på topp og ser for meg at eg nå vil fullføra serien. Det er den kjende forskaren Jerome Murphy-O’Connor som har laga lista som eg følgjer. Han har rangert Herodian Mansions som nr 5 på denne lista.

Relatert stoff (om det hasmoneiske palasset) her på bloggen: Notatet om Pilatus si borg.

Oppdatering: Serien er nå ferdig:

Nattverdssalen på Sionshøgda

nattverdssalen1Det er mange kompliserte spørsmål knytt til dei såkalla heilage stadane i Jerusalem. Alt ligg så tett og stadane har tilknyting til ulike religionar. Det viser seg svært vanskeleg å finna gode og rause løysingar på slike spørsmål.

Ein av dei stadane der religionane sine heilage stadar ligg tett på kvarandre, er Sionshøgda like sør for Gamlebyen. Ein interessant bygning frå korsfarartida inneheld her både den kristne Nattverdssalen / Øvresalen (The Cenacle) og den jødiske Kong Davids grav. Biletet viser litt av Nattverdssalen.

I går (30.04.2009) var det forhandlingar mellom Vatikanet og representantar for staten Israel om retten til å disponera denne staden. Møtet i går var bare eitt av mange møte i langvarige og vanskelege forhandlingar mellom Israel og Vatikanet om ulike kyrkjelege eigedomar og stadar i Israel.

Vatikanet skal ha uttrykt sitt ønske slik i 2005:

«The State of Israel hands over to the Holy See the use of the Cenacle [the Last Supper room], of the access path to it, and of the spaces adjacent to it… It is the Holy See’s intention to inform the Bishops – and through them the world’s Priests – that the Catholic Church has been given the use of the Cenacle, inviting them to visit the Holy Place together with their faithful… The Holy See hands over this use of the Cenacle to the Custody of the Holy Land [which acts on behalf of the Holy See]… [which] will keep the Cenacle open from 6 AM to 8 AM for the celebration of the Holy Mass… Official liturgical celebrations of non-Catholic Churches can take place only upon prior written permission by the Custody of the Holy Land.»

Det er ikkje nokon teikn til at Israel har planar om å oppfylla dette ønsket. Situasjonen er som nemnt at Nattverdssalen ligg i andre etasje i eit historisk bygg som også huser Kong Davids grav, ein av dei viktigaste heilag stadane i jødedommen! Heile bygningen er under israelsk herredøme. Nattverdssalen står open for kristne som kjem dit, – eg har vore der mange gonger. Men det vakre rommet er dessverre tomt og utan nokon form for kyrkjeleg innhald eller personell.

Her kan du lesa heile meldinga No Mt. Zion Deal om forhandlingane, sendt ut av IsraelNationalNews.

Den aktuelle bygningen på Sionshøgda har ein viktig posisjon i kristen tradisjon. Staden blir tradisjonelt knytt både til innstiftinga av nattverden og til pinseunderet. Og ikkje nok med det; arkeologen Bargil Pixner argumenterte for at dei eldste murane stammer frå ein synagoge som blei nytta av apostlane og dei første kristne i Jerusalem! Dette kan du lesa meir om i hans artikkel Church of the Apostles found on Mt. Zion. Det skal rett nok seiast at dette ikkje er ein alment anerkjent teori. Det som er sikkert er at bygningen som huser både Davids grav og Nattverdssalen, er frå korsfarartida. Men dei eldste murane er opplagt mykje eldre!

Vedlikehald av Klagemuren

vestmurenIsraelske arkeologar har sett i gang eit tverrfagleg prosjekt for konservering av Klagemuren. Arbeidet vil visstnok pågå i to månadar.

Her gjeld det å ikkje gjera noko feil; alt arbeid her må ta omsyn til at området er eit minefelt, både religiøst og politisk.

Men arbeidet er følsomt, også ut frå reint jødisk tankegang:

In touching the stones of the Western Wall the conservators of the Israel Antiquities Authority are touching what has been the very heart of Jewish heritage for generations.

(Les heile pressemeldinga)

Den israelske avisa Haaretz skriv:

Israeli archaeologists are inspecting the Western Wall stone by stone in a new conservation effort at the Jewish holy site.

The oldest stones were laid 2,000 years ago as part of the retaining wall of the Jewish Temple, and the newest by the Ottomans – who ruled the area until 1917.

Israeli Antiquities Authority archaeologist Jon Seligman says the work aims to make sure stones don’t collapse on those praying below.

On Sunday workers on a platform cleaned stones near the top of the 20-meter high wall, which is a religious flash point. The authority says work will likely continue for two months.

Jews sanctify the raised area above the wall as the Temple Mount, their holiest site. To Muslims it is the Noble Sanctuary, their third-holiest place.

(via PaleoJudaica)

Oppdatering: Sjå dette fotoessayet frå arbeidet ved Klagemuren, frå IsraelNationalNews.

Kristen demografi i Jerusalem

I dagens utgåve av Caspari Center Media Review fann eg ei interessant demografiske skildring av den litle kristne minoriteten i Jerusalem, henta frå ei israelsk avis.

… According to these, the Christian community in the city numbers around 15,000 persons and constitutes 2% of the city’s population. This has fallen from 31,000 (19%) in 1946 due to the series of wars and the effects of the Israeli-Arab conflict. The Christian population’s birth rate is lower than that of both the Jewish and Muslim communities, standing at 2.14 in contrast to 2.75 amongst the Jewish population and four children per Muslim family on average. The Christian community in Israel in general is split between Arab and non-Arab Christians … (Les meir)

Dei messianske jødane er ikkje med i desse tala. Dei utgjer ein enda mindre minoritet.

Funn frå Davidsbyen

Her er den offisielle rapporten frå Israel Antiquities Authority med analyse av funna frå utgravingane i Davidsbyen i Jerusalem i 2007. BiblePlaces Blog har ein omtale av rapporten og trekk fram nokre av dei mest interessante avsnitta.

David si borg i Jerusalem?

Jerusalems #6

I den eldste delen av Jerusalem er det dei siste åra grave fram nokre imponerande og svært gamle murar. Desse murane var alt 200 år gamle då kong David gjorde Jerusalem til hovudstad i riket sitt ca 1000 f.Kr.!

Det er i dag mange fagfolk som seier at dette truleg har vore delar av støttemurane til kongeborga som er nemnt i GT:

«Men David tok Sion-borga, som no er Davids-byen. (…) David slo seg ned i borga og kalla henne Davids-byen.» (2. Sam 5,7 og 9).

Dei gamle murane blir kalla The Stepped-Stone Structure. Dei ligg i Davidsbyen, i området sør for tempelplassen. Om det ikkje kan seiast sikkert at dette er restar frå Sionborga, er det i alle høve eit spennande funn som viser at Jerusalem inneheldt mektig arkitektur i så gamal tid, altså i tida før og under Davids overtaking av byen.

Eg har tidlegare skildra ein tur i Davidsbyen i samband med haustferien i fjor, og eg har også anbefalt nettsida City of David. I denne omgang tar eg dette stoffet fram fordi The Stepped-Stone Structure er rangert som nr 6 på lista over Jerusalems 10 på topp. Eg håper eg gjennom denne serien kan inspirera fleire til å utforska Jerusalem, som eg meiner er blant dei aller mest interessante og viktige byane i verda.

Her er heile lista over Jerusalems 10 på topp:

The American Colony

The American Colony Hotel er ein fascinerande stad i Aust-Jerusalem. Det berømte hotellet har ei spesiell historie som går tilbake til Anna Spafford, ei markert kvinne som faktisk var født i Stavanger! Anna var den mektige ledaren i ei eskjatologisk sekt som danna fellesskapet The American Colony. Anna og sekta hennar var igjen utgangspunkt for historia i Selma Lagerløf sin roman Jerusalem.

Eg har aldri overnatta på hotellet. Men det går an å oppleva staden ved å gå innom og ta ein lunch (biletet) eller bare ein kopp kaffi. Eg har gjort begge delar.

Odd Karsten Tveit har skrive den interessante boka Annas hus som går grundig inn i historia om Anna Spafford og The American Colony. Det er nokre år sidan eg las boka, men eg blei minna om den i kveld (27.06.2008) då eg kom over dette avsnittet i den siste utgåva av Caspari Center Media Review:

The offspring (by marriage) of one of the most prominent and celebrated Christian families living in Israel died this week, at the age of 96 (Haaretz, June 20). Valentine Vester was the proprietor of the American Colony Hotel, a Jerusalem landmark. «Born in 1912 in Britain to a wealthy family, Vester, an Oxford graduate, came to Jerusalem in the 1960s with her husband Horatio, the grandson of the Colony’s founders.» Horatio was the grandson of Anna and Horatio Spafford who, in 1881, «led a small American contingent to Jerusalem to form a Christian utopian society known as the American Colony. Colony members, later joined by Swedish Christians, engaged in philanthropic work in Jerusalem, gaining the trust of the local Muslim, Jewish and Christian communities. A year after arriving in Jerusalem, they bought the pasha’s house from the Husseini family, and turned it into an inn. Over the years it became a luxury hotel.» Horatio himself died in 1985, and while Valentine considered Britain her true home, she devoted herself to the hotel in Jerusalem.

Arkivet i Christ Church

Christ Church er den eldste protestantiske kyrkja i Jerusalem, bygd i 1849. Kyrkja ligg i Gamlebyen, like innanfor Jaffaporten. Her er det i dag ein engelskspråkleg internasjonal kyrkjelyd som har gudstenester på søndagane og ei hebraiskspråkleg messiansk jødisk forsamling som har gudstenester på laurdagane. Men kyrkja har ei lang og viktig historie, og denne veka har den israelske avisa Haaretz ei interessant artikkel om arkivet i kyrkja:

Tucked away in Jerusalem’s Old City, between the entrance to the David Street market and the Armenian Quarter is one of Jerusalem’s unsung treasures – a small room chock full of books, letters and documents in the historic Christ Church complex. Many of the documents are hand-written in the flowery style of the 19th century or earlier, written by Europeans, particularly the British, who lived and worked here. Coming to the documents» hopeful rescue is a recently initiated project that applies a combination of cutting edge technology and devotion to history to set them on their way toward digitalization as a means of preserving the stories they tell for future generations.

«Every time I turn a page or unfold an old letter, it’s like opening a window into 19th century Palestine, a window that not many people have been able to look into,» Niek Arentsen, a theologian and the volunteer librarian says of his work for the past two years. (les meir)

Rennande vatn i Davidsbyen

Hiskias tunnelJerusalems #7

Vatn er nødvendig i ein by. Jerusalem ligg langt oppe i fjella og var frå gamal tid avhengig av kjeldevatn. Byen er 3000 år gamal og vatnsystemet som er funne i Davidsbyen, det eldste Jerusalem, har element som går mest så langt tilbake i historia. Det er fascinerande å sjå nærare på Warren’s sjakt, Gihonkjelda, Hiskias tunnel og Siloadammen. Dette vatnsystemet er rangert som nr 7 på lista over Jerusalems 10 på topp.

Eg har tidlegare skildra ein tur ned gjennom Warren’s sjakt til Gihonkjelda. Denne kjelda forsynte byen med vatn. Her har også viktige historiske hendingar skjedd; Bibelen fortel at kong Salomo blei salva til konge ved Gihonkjelda (1. kong 1).

Frå kjelda er det mogleg å gå gjennom Hiskias tunnel (biletet 1) som blei hogd ut i fjellet under byen på 700-talet f Kr, for å sikra vatn i urolege tider. Gihonkjelda låg nemleg utanfor bymuren og tunnelen enda inne i byen. Tunnelen er ca 600 m lang og går i ein stor bue (som ein S). Her går ein i stummande mørker i rennande, temperert vatn. Vatnet går så vidt opp på leggen det meste av turen, bare eit par plassar er det litt djupare. Tunnelen er trong, men sikker. Og det er umogleg å gå seg vill!

SiloadammenDet rennande vatnet i Hiskias tunnel blei ført fram til Siloadammen. Biletet til høgre viser den dammen som låg der på Jesu tid. Den er funnen for få år sidan, eit lite stykke frå staden der tunnelen endar i dag. Eg opplevde for første gong å koma til det nytestamentlege Siloa i haustferien i fjor og eg syns det var fantastisk! Sjå også BAR sitt biletgalleri frå staden.

Denne dammen er nemnt i NT:

Så sa han: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Siloa tyder utsend. Mannen gjekk dit og vaska seg, og då han kom att, kunne han sjå. (Joh 9,7)

Den vanlege oppfatninga er at Siloadammen hadde ein viktig funksjon som reinsingsbad (miqveh) for folk som skulle opp til tempelet, ikkje minst når det i dei tre jødiske høgtidene kom tusenar av pilegrimar til byen. Men det er også sett fram ein teori om at det var eit offentleg svømmebasseng. Les gjerne Hershel Shanks» artikkel Ritual Bath or Swimming Pool i det siste nummeret av BAR (3/2008). Han held på at Siloadammen truleg har fungert som eit stort reinsingsbad med rennande vatn og med ein viktig funksjon i forhold til tempelet.

Sjå òg den flotte sida City of David som nyleg har vunne ein pris:

Israel may have missed out at the Oscars in Hollywood, but an Israel website, www.cityofdavid.org.il, won first prize at the UN-sponsored World Summit Awards (WSA) in Venice recently.

Selected as «the best in e-content and creativity in the category of e-culture,» «this outstanding website brings remote visitors face to face with the protagonists and locations of the living Bible,» the WSA stated in its laudatory citation. (les meir)

Oppdatering: Serien er nå ferdig:

Kristne korstog?

(Dette innlegget skreiv eg på den tidlegare TypePad-bloggen min 15.03.2006. Innlegget blei sletta i samband med konverteringa frå TypePad til WordPress, og sidan det er relativt tidlaust, tar eg det inn her på bloggen nå).

Eg har truffe mange interessante menneske når eg har vore ute og reist, ikkje minst i Israel og dei palestinske områda. Ei kvinne som på mange måtar skil seg ut, er Søster Abraham, eller Kirsten Stoffregen Pedersen, som er hennar borgarlege namn.

Søster Abraham er dansk, men har sidan 1967 budd i Jerusalem. Der lever ho eit enkelt liv som nonne på Oljeberget, samtidig som ho er ein lærd forskar og foredragshaldar. For nokre år sidan, faktisk på 45-års dagen min, høyrde eg henne ha foredrag om ikonmaling og om den etiopiske kyrkja på Tantur Ecumenical Institute i Jerusalem. I dag blei eg minna på dette interessante møtet med henne, då eg kom over eit svar ho hadde skrive på den danske sida Religion.dk om koss kristne har kunna forsvara korstoga med utgangspunkt i Bibelen.

KORSTOG: Kirsten Stoffregen Pedersen forklarer, hvordan kristne har kunnet bruge Bibelen til at forsvare korstog. Det er svært at finde hjemmel i bibelen for korstog, siger søster Abraham.

Kære Martin Terkildsen! Man har bedt mig om at besvare dit spørgsmål om synet på anvendelsen af vold i Islam og i Kristendommen. Du vil gerne vide, hvor man har kunnet finde hjemmel i Bibelen for korstogene.

Ja, det er sandelig ikke let! Naturligvis findes der tale om krig til forsvar for Israel (det jødiske folk) i Gamle Testamente. Da Amalekitterne forbyder Israel at passere gennem deres land, fører det til krig mod Amalek fra generation til generation (2.Mosebog 17:16).

Men Jesus var modstander af krig og vold. På et sted, hvor Han forudsiger sin nært forestående lidelse og død, viser disciplene ham to sværd: «Herre, se her er to sværd. » Men Han sagde til dem: «Det er nok»”. (Lukas.22:38).

Da det kommer til stykket, og en af disciplene trækker sit sværd for at forsvare sin mester mod dem, der er ved at arrestere ham, og hugger ypperstepræstens tjeners øre af, så siger Jesus: «Stik dit sværd i skeden. For alle de som griber til sværdet, skal omkomme ved sværdet» (Mat.26:52).

Da Pilatus undrer sig over, at ingen kommer og forsvarer ham, når han nu selv har erklæret, at han er en konge, svarer Jesus: «Mit rige er ikke af denne verden.»

Nej, det er meget svært i det Nye Testamente at finde forsvar for Korstogene.

Selv om Jesus også siger: «I skal ikke mene, at jeg er komet for at bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for at bringe fred, men sværd.» (Matth.10:34).

Det viser sig dog straks, at den krig, der her er tale om, er den, der foregår i disciplenes eget liv, nemlig at de ikke må foretrække nogen eller noget frem for Gud. Hvad, der gav stødet til Korstogene. var frem for alt den spændte og urolige tilstand i det Mellemste Østen og det Hellige Land fra slutningen af 900-tallet og op gennem 1000-tallet.

Den fatimidiske hersker i området, El-Hakim, som regerede fra Ægypten, havde i 1008 ladet de kristnes hovedkirke, den hellige Gravs Kirke i Jerusalem brænde ned til grunden og ødelagt en mængde andre kirker. De vestlige kristne magter rejste sig – og så rullede bolden videre.

Det var ikke den gang let at se, hvad man burde gøre. Men der var allerede den gang folk, som ikke gik ind for korstogene. Da man sagde til den hellige Birgitta af Sverige (1303-1373), at det måtte være en ukristelig gerning at slå hedninger ihjel, mente hun dog, at det var bedre for en hedning at dø ung, end at han kom til at leve længe og begå mange synder!

Men det var langt fra alle hendes trosfæller, som var enige med hende i dette, og i dag er det heldigvis svært at finde kristne med en sådan indstilling.

Dr. Kirsten Stoffregen Pedersen / Søster Abraham, Jerusalem

Arkeologisk arkitektur

Dr Leen Ritmeyer er arkeologisk arkitekt med bibelsk arkeologi som spesialitet. The Bible illustration blog har gjort eit interessant intervju med han.

Her er eit utdrag:

Leen, you’re job title is «Archaeological Architect specializing in Biblical Archaeology». In layman’s terms, what exactly does an archaeological architect do?

The work I have done for a long time now, is reconstructing ancient sites. I have done this with pen and ink on paper or as a painting, by designing and building models and also by actually building up ancient sites to show some of their former glory. Before making any reconstruction, one first has to make plans, elevations and sections of the site. One also needs to do a survey of all the fallen or destroyed remains which are no longer «in situ», i.e. in their original location. It is also important to study any available ancient sources and study comparative architectural styles.

(…)

Out of all the archaeological sites that you’ve worked on, which Biblical site has excited you the most?

Undoubtedly the Temple Mount. It was, as it were, love at first sight. I knew the Bible well, since I began reading it carefully in Israel in 1967 and the sacred buildings, such as the Tabernacle and the Temples built by Solomon and Herod, always intrigued me. It was a privilege to have worked there for so many years and to get to know the building details intimately.

(…)

You mentioned to me that part of your work in Israel was to reconstruct actual Biblical buildings. Can you tell us something about the buildings that you’ve worked on?

Yes, I have (partially) reconstructed a Crusader church, a Byzantine colonnaded street, namely the Cardo in Jerusalem, Herodian villas, one of which may have been the palace of Annas the High Priest, who, with his son-in-law Caiphas, condemned Jesus to death, and other buildings, such as monasteries and agricultural installations. The most complete reconstruction was a section of the Cardo, where we assembled complete columns with their capitals and a wooden roof construction on top. Usually, however, the work involved building up walls and doorways a few feet to help visitors with spatial orientation and the repair of floors and approach roads. Special care needs to be taken not to reconstruct anything one is not hundred percent certain of. (…)

Les heile intervjuet her.

Sjå også Dr Leen Ritmeyer’s blog og nettsida Ritmeyer Archaeological Design.

Damaskusporten

Jerusalems #8

Gamlebyen i Jerusalem er omkransa av ein bymur frå 1500-talet. Det er sju portar i muren. Damaskusporten er den største og flottaste av byportane og den har fått 8. plass på lista over Jerusalems 10 på topp.

Damaskusporten ligg i den arabiske delen av Jerusalem. Heile området, både på utsida og innsida av porten, er som ein stor marknadsplass. Det er eit fascinerande folkeliv i dette området. Like innanfor porten kan du setja seg ned med ein kopp kaffi og sjå på dette folkelivet. Og eg lovar: Du vil ikkje kjeda deg!

Porten er eit flott eksempel på ottomansk arkitektur. Den blei bygd av den ottomanske sultanen Suleiman som også er byggherre for den bymuren som står i dag.

Men den første byporten på staden blei bygd allereie av kong Herodes Agrippa I, som regjerte i år 41-44, altså ca 10 år etter Jesu død og oppstode. Denne kongen er nemnt i Apg 12,20-23. Han utvida byen slik at dette området, inklusiv Golgata og Jesu grav, kom innanfor murene.

Seinare blei byporten bygd opp igjen av keisar Hadrian i 135 då han bygde den romerske byen Aelia Capitolina over ruinane av Jerusalem, som var øydelagt i år 70. Byplanen over området ved porten er i dag frå Hadrians tid, med plassen som var utgangspunkt for dei to romerske hovudgatene. Desse svarer i dag til dei to arabiske marknadsgatene (Suq og el-Wad) som begynner like innanfor porten.

Det er gjort arkeologiske utgravingar under Damaskusporten, og desse er opne for publikum. Eg har dessverre ikkje vore nede og sett på desse utgravingane. Det må eg få gjort noko med!

Gamlebyen med bymurane er ført opp på UNESCO si liste over verdsarven.

Her er lenker til heile serien over Jerusalems 10 på topp:

The Shrine of the Book

Jerusalems #9

Dødehavsrullane fascinerer svært mange menneske. Dei gamle rullane som blei funne i leirkrukker i fjellholer i ørkenen nede ved Dødehavet, er utgangspunkt både for utrulege historier og for viktig forskning.

Dødehavsrullane er presentert på ein original måte i utstillinga The Shrine of the Book ved Israels Museum i Jerusalem. Det er mange interessante musear i denne byen; dette er nok det mest unike. Museet har fått 9. plassen på lista over Jerusalems 10 på topp.

Når du kjem til The Shrine of the Book, ser du bare taket som er forma som lokket på ein av leirkrukkene som rullane blei funne i. Anlegget er bygd av skinnande kvit stein. Som ein kontrast må du passera ein høg mur i svart stein. Denne symbolikken peikar på tankegangen til essearane, den jødisk grupperinga som stod bak dei gamle skriftrullene. Dei såg på seg sjølv som barn av lyset, i motsetnad til alle andre som var barn av mørkret. Når du går inn, er det som å gå inn i ei av holene. Der får me sjå nokre av Dødehavsrullane, nokre andre skriftrullar og ei utstilling om miljøet desse rullane blei til i. Det er spesielt å tenkja på at dei er så gamle, og at dei dokumenterer bibelske skrifter og annan jødisk litteratur på ein så spesiell måte.

Her er heile lista over Jerusalems 10 på topp: