Om englar og mikkelsmess

Mikkelsmess er alle englars dag i kyrkjeåret. Det har vore mykje snakk om engletru i år (2007), etter at prinsessa sin såkalla engleskule blei kjent. «Trur du på englar?» spurte VG lesarane i sommar, og så vidt eg huskar svara 40 % av «det norske folk» ja på dette. Men kva betyr det eigentleg å tru på englar?

Eg trur på englar. Eg trur at dei er himmelske vesen som kan bli synlege når Gud har noko viktig på gang. Og eg har mi personlege englehistorie som eg stort sett held for meg sjølv som ein verdifull skatt i mi eiga livs- og trushistorie.

Men viktigare enn dette er dei bibelske historiene om englane si oppgåve som bodberarar for Gud. Tenk f eks på englane sin plass i forteljingane om Jesu fødsel og om hans død og oppstode. Og tanken på at englane har med Guds omsorg å gjera, er heilt naturleg ut frå Bibelen sin tankegang.

Jesus sa: Ta dykk i vare så de ikkje ser med forakt på ein einaste av desse små! For eg seier dykk: Dei har sine englar i himmelen som alltid ser andletet til min himmelske Far. (Matt 18,10)

Den norske kyrkja har dei seinare åra tatt fram igjen markeringa av Mikkelsmess som alle englars dag. Den gamle festdagen blei ikkje avskaffa i reformasjonen, men faktisk under ein statleg reduksjon av kristne heilagdagar i 1770. Den eigentlege datoen for Mikkelsmess er 29. september, og dei kyrkjelydane som ønskjer å markera dagen, gjer dette på den søndagen som fell nærast, altså i dag.

«- Når kirken ønsker å fornye tradisjonene med Mikkelsmess, er det ut fra en tro på englene som Guds budbærere til oss mennesker, sier Åge Haavik, Kirkerådets rådgiver for liturgiske spørsmål. – Englene fortjener oppmerksomhet når Guds virkelighet skal utfoldes for menigheten gjennom kirkeåret. Mikael-skikkelsen har i den kristne tradisjon stått som frontfigur for kampen mot ondskapens krefter.»

(…)

«- I vår tid ser vi en sterk oppblomstring av interesse for engler både i litteratur og film, sier Åge Haavik. –
Men da har man ofte forlatt det bibelske materialet som utgangspunkt for tanker og forestillinger. Her er interessen for engler noe som fyller tomrommet etter et hundreårig rasjonalistisk kvelertak på den vesterlandske kultur. I og med bortfallet av Mikkelsmess kommer englenes rolle svært sjelden til uttrykk i forkynnelsen. Englenes verden hører åpenbart med til det bibelske verdensbildet, selv om dette
er en skjult del av virkeligheten. Likevel er dette en del av virkeligheten som kirken lenge har overlatt til andre å si noe om. Dermed ligger feltet åpent for alskens spekulativ overtro.» (Les meir)

Ei natt i Troas

Når eg les dagens bibelord, ser eg for meg eit varmt lokale med mykje folk, sterke kjensler og tett os frå mange oljelamper. Teksten gir eit uventa glimt inn i den første kristne misjonsverksemda. Me møter Paulus som forkynnar (med lange talar) og som omsorgsfull kristen leiar, på gjennomreise i Troas i dagens Tyrkia.

Teksten fortel om kor opptatt Paulus var av å forkynna Ordet og å samla sine medkristne rundt Bordet (nattverdsmåltidet). Eg trur både han og tilhøyrarane hans gløymde tid og stad den kvelden og natta. Og den unge Evtykos hadde nok funne den beste plasseringa av alle, der han sat i vindauget og trakk frisk luft. Bare så synd at han somna og fall ned tre etasjar …

Teksten fascinerer meg. Den seier meg noko om intensitet og fellesskap blant dei første kristne. Og midt i dette får me høyra om eit fantastisk Guds under, på gata i Troas.

Her er teksten:

Første
dagen i veka var vi samla for å bryta brødet. Paulus tala til dei, og
han heldt på heilt til midnatt, sidan han skulle reisa dagen etter.
Det var mange lamper i den salen ovanpå der vi var samla. Ein
ung gut som heitte Evtykos, sat i vindauget. Då Paulus tala så lenge,
fall han i djup søvn og datt ut gjennom vindauget frå tredje høgda. Han
var død då dei tok han opp.
Men Paulus gjekk ned, bøygde seg over han, slo armane kring han og sa: «Ver ikkje redde! Det er liv i han.» Så gjekk han opp att, braut brødet og åt, og tala endå lenge, heilt til det lysna. Då drog han av stad. Dei leidde guten heim i live, og det var til useieleg trøyst for dei.
(Apg 20,7-12)

Herodes sitt steinbrot

001_vestmuren
Arkeologar meiner dei har funne eit steinbrot som blei brukt då Herodes den store bygde tempelet og tempelplassen i Jerusalem. Dette blei offentleggjort i israelske medier i går. Steinbrotet ligg ca 4 km nordvest for Gamlebyen i Jerusalem.

Herodes sitt tempel blei øydelagt då romarane tok Jerusalem i år 70. Men dei nedre delane av muren rundt tempelplassen ligg framleis der og viser dei enorme dimensjonane det var over staden. Biletet viser Vestmuren ("Klagemuren"), som er ein del av desse murane.

Tempelet og tempelplassen spelar ei viktig rolle i NT. Dette var arena for det meste av Jesus si verksemd i Jerusalem, og det var også ein samlingsstad for apostlane og den første kristne kyrkja.

Her fortel arkeologen Yuval Baruch om steinane som blei hogd ut i steinbrotet:

The quarry’s pristine white
rock, which resembles marble, and its huge, five-to-seven-ton blocks
"are unprecedented and similar to those of the Temple Mount," he said.

The huge stones were likely transported to the area of the
Temple Mount by horses, camels, or masses of slaves, Baruch said,
noting that part of an ancient main road to Jerusalem which was used
for the immense operation was recently uncovered just 100 meters from
the site of the quarry.

The use of these enormous high quality stones during the
construction of the Temple Mount compound is what maintained the
stability of the structure over thousands of years, without requiring
the use of plaster or cement. (les meir)

(via BiblePlaces Blog)

Oppdatering 25.09: Sjå foto frå steinbrotet her. (via PaleoJudaica)

Jom Kippur

Jødane feirar i dag Jom Kippur, den store forsoningsdagen. Dette er kanskje den aller viktigaste heilagdagen deira. Bakgrunnen finn me blant anna i 3 Mosebok 16:

Dette skal vera ei evig lov for dykk: Den tiande dagen i den sjuande månaden skal de fasta og ikkje gjera noko slag arbeid, korkje den som er fødd og fostra i landet, eller innflyttaren som bur mellom dykk. For den dagen skal det gjerast soning for dykk, og de skal reinsast for alle syndene dykkar, så de vert reine for Herren. (3 Mos 16,29-30)

I bibelsk tid var offertenesta svært viktig i jødisk tru. Øvstepresten gjorde daglege offer for folket, og på Jom Kippur gjekk han inn i det aller heilagste og skvetta blod på «soningsstaden». På denne dagen blei også folket sine synder lagt over på ein bukk som blei sendt ut i ørkenen som syndebukk! Sjølv om desse skikkane er borte i moderne jødedom, er Jom Kippur framleis ein svært viktig dag i jødisk tru og tradisjon, med vekt på faste og bøn.

Dei messianske jødane (jødar som trur at Jesus er Messias) markerer også den store forsoningsdagen, og dei nyttar høvet til å forkynna at forsoninga har fått ein heilt ny dimensjon gjennom Jesu død og oppstode.

Hald fram med å lese «Jom Kippur»

Nytt liv i Nain

Notat til søndagens tekst: Luk 7,11-17

17. søndag i treeiningstida blir ofte kalla hausten sin påskedag. Temaet for dagen er oppstoda til nytt liv.

Preiketekstane er knytt til Jesu makt over døden. Éin av tekstane for dagen er  forteljinga om då Jesus vekte opp sonen til ei enkje i landsbyen Nain, ca 8 km søraust for Nasaret i Galilea.

NT fortel nokre få gonger at Jesus vekte døde tilbake til livet. Riktignok var det bare snakk om ei utsetjing. Dei som blei gjort levande, måtte sidan døy igjen. Men desse sterke hendingane viser fram mot Jesu eigen oppstode, og viser menneske (òg i dag) at Jesus har makt over døden. Samtidig viser desse bibeltekstane veldig sterkt kor stor omsorg Jesus hadde for enkeltmenneske som hadde det vondt. Han fekk «inderleg medkjensle» med kvinna som hadde mista sitt næraste og viktigaste familiemedlem.

Når eg denne veka har lese teksten, har eg elles lagt spesielt merke til to moment som har skapt undring og ettertanke.

  • Det første Jesus i følgje teksten sa til enkja, var orda «Gråt ikkje!» Eg trur me i vår tid ville sagt omtrent slik: «Det er heilt i orden at du gret!» Gråt var akseptert som eit naturleg uttrykk for sorg, også på Jesu tid. Joh 11,35-36 fortel at Jesus gret då vennen Lasarus var død. I forteljinga frå Nain ligg vekta ein annan stad. Ut frå samanhengen er Jesu ord ikkje uttrykk for manglande innleving i den vonde situasjonen, men uttrykk for at han i møte med enkja si sorg, skapar noko nytt og godt inn i denne situasjonen.
  • Det andre momentet er setninga om at alle blei fylte av ærefrykt etter underet. Ordet «ærefrykt» kjem frå tysk (ehrfurcht) og betyr djup respekt. Dette er vel ikkje eit mykje brukt ord i norsk språk, men Bibelselskapet brukar det altså i den nyaste omsetjinga, både på bokmål og nynorsk. Eg syns det er eit flott ord som eg elles helst knyter til uttrykket ærefrykt for livet.

Eg vil også peika på ein detalj som har med geografi å gjera. Det verkar kanskje forvirrande at forteljinga om underet i Nain i Galilea sluttar med at ryktet om det var skjedd, spreidde seg i heile Judea og landet omkring?

Namnet Judea blir i snever tyding brukt om området rundt Jerusalem. Men i NT finn me både denne snevre bruken og ei vidare bruk av namnet der det, som her i Lukas 7, blir nytta om eit større landområde (som også inkluderer Galilea). Dette har bakgrunn i den romerske provinsen Judea som i perioden 63-4 f.Kr omfatta området Idumea, Galilea, Perea og det eigentlege Judea (kjelde: Bibelselskapet si studieutgåve av NT, s 1360).

Her er bibelfortellinga:

Jesus vekkjer opp sonen til enkja i Nain
11 Kort tid etter gav Jesus seg i veg til ein by som heiter Nain. Læresveinane og mykje folk var med han. 12 Då han nærma seg byporten, vart ein død boren til grava. Han var einaste sonen til mor si, og ho var enkje. Mykje folk frå byen var med henne. 13 Då Herren såg enkja, fekk han inderleg medkjensle med henne og sa: «Gråt ikkje!» 14 Han gjekk borttil og la handa på båra. Då stansa dei som bar. Så sa han: «Du unge mann, eg seier deg: Stå opp!» 15 Då sette den døde seg opp og tok til å tala, og Jesus gav han til mor hans. 16 Då vart alle fylte av ærefrykt; dei lova Gud og sa: «Ein stor profet har stige fram hos oss, og Gud har gjesta sitt folk.» 17 Dette ordet om han spreidde seg i heile Judea og landet omkring. (Lukas 7,11-17)

(Sist oppdatert 13.09.2018)

Ehud Netzer om Herodes» grav

Herodes den store si grav blei, som tidlegare omtalt, funne på Herodion tidlegare i år (sjå her). Utgangspunktet for leitinga har vore dei skriftlege kjeldene (Josefus) og det store bygningskomplekset som ligg ute i ørkenen sør for Jerusalem.

Josefus skriv:

Han sparte ingenting når det gjaldt farens begravelse. Katafalken var av gull med innlagte edelsteiner, og legemet var kledt i fiolett. En gullkrone stod på hans hode, og han hadde et septer i sin høyre hånd. Omkring katafalken marsjerte Herodes´sønner og hans tallrike slektninger. De ble fulgt av vaktene, fremmede tropper og hæren. Foran dem gikk hærførerne og offiserene. Fem hundre tjenere som bar velluktende urter, fulgte etter i toget mot Herodion der begravelsen fant sted. (Sitert frå Paul L Maier: Josefus hovedverk s 256).

Etter fleire års leiting kunne den israelske arkeologen Ehud Netzer 8. mai i år kunngjera at grava var funnen i restane av eit mausoleum i det øvre Herodion. Teamet som har arbeidd på staden, har gått ut frå at han var gravlagt ein stad på det nedre Herodion, og først for omlag eit år sidan begynte ein å sjå etter kor grava kunne liggja viss den låg i den øvre delen av det enorme anlegget.

Her kan du lesa eit ferskt intervju med Ehud Netzer om det interessante gravfunnet.

Hald fram med å lese «Ehud Netzer om Herodes» grav»

Gamaltestamentleg honning

Eg likar honning! Dette har eg truleg felles med folket som levde i Israel for snart 3000 år sidan. I sommar har arkeologar funne bikuber frå ca år 900 f. Kr. i utgravingane i Tel Rehov i nærleiken av Bet Shean. Dette er truleg dei eldste bikubene som nokon gong er funne, og dei viser at folket den gong dreiv med avansert birøkt.

Hald fram med å lese «Gamaltestamentleg honning»

Imponerande dreneringskanal

Det har i dag (09.09.2007) blitt kjent at eit lengre stykke av ein imponerande dreneringskanal frå tida før år 70 er oppdaga under Davidsbyen i Jerusalem. Byen har verkeleg hatt ein godt utbygd infrastruktur!

Dei omfattande underjordiske dreneringskanalane er kjent frå Josefus si skildring av beleiringa i år 70 i Den jødiske krig. Han fortel at mange søkte tilflukt i dreneringssystemet før dei greidde å flykta gjennom den sørlege byporten.

Haaretz skriv:

A 70-meter-long segment of Jerusalem’s central drain dating from the Second Temple period was discovered Sunday by the Israel Antiquities Authority.

The segment is located between the Temple Mount and the Pool of Siloam. It apparently was part of a long drain that spanned from the Western Wall to the Kidron River, near the Dead Sea.

The drain stretched underneath the Old City’s main street, and cleared rainwater from the areas now known as the Jewish Quarter and the western section of City of David, as well as the Temple Mount, before the city’s destruction at the hands of the Romans in 70 C.E.

(…)

«According to Josephus, the historian who recorded the siege, occupation and destruction of Jerusalem, people found refuge in the drain until they managed to escape through the city’s southern gate,» they said.

Les meir: Ancient Escape Hatch Found in Israel

(via BiblePlaces Blog)

Be uavlateleg!

En russisk pilegrims beretning
Notat til søndagens tekst

Førstkomande søndag er 15. søndag etter pinse. Nå i 2007 er preiketeksten denne søndagen henta frå 1. Tess 5,15-24. Teksten handlar om livet i ein kristen kyrkjelyd.

Her finn me formaninga Be uavlateleg! (vers 17). Kva betyr det?

Dette spørsmålet står sentralt i den fascinerande boka En russisk pilegrims beretning. Boka er skriven av ein anonym forfattar i Russland på 1800-talet og den har ein viktig plass i ortodoks fromhetsliv.

Boka begynner slik:

Av Guds miskunn er jeg et kristen-menneske, ved mine gjerninger en stor synder, av stand er jeg en hjemløs vandringsmann av ringeste byrd som vandrer omkring fra sted til sted. Her er mitt gods: På ryggen bærer jeg en nisteskreppe, på brystet har jeg den hellige Bibelen; det er alt.

En gang gikk jeg i kirken for å delta i gudstjenesten. Det var 24. søndag etter Pinse, og epistellesningen var fra brevet til tessalonikerne, hvor det blir sagt: «Be uavlatelig». Disse ordene trengte seg med særlig styrke inn i mitt sinn, og jeg begynte å grunne på hvordan det kunne være mulig å be uten opphold; folk må jo også beskjeftige seg med andre ting for å opprettholde livet. Jeg slo opp i Bibelen; og der kunne jeg med egne øyne lese det jeg hadde hørt i kirken – nemlig at det er nødvendig å be i ånden til enhver tid, løfte hendene til bønn hvor en enn befinner seg. Jeg grunnet og grunnet, men var ikke i stand til å finne noen løsning.

Boka held fram med at pilegrimen oppsøkjer ulike forkynnarar for å bli undervist om temaet, utan å finna ut av det han undrar seg over. Til slutt får han hjelp av ein eremitt frå eit kloster. Han viser han den gamle boka Filokalia og lærte han opp i å leva med den såkalla Jesusbøna: «Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg» (= Kriste eleison).

Stephen Reid skriv i Luthersk Kirketidende 14/2007 om denne preiketeksten. Når han skal skriva om vers 17, tenkjer han som meg på denne russiske boka. Han skriv:

I den mye leste og klassiske boken «En russisk pilgrims beretninger» tolkes dette som at man skal be bønnen «Herre Jesus Kristus, miskunne deg over oss» bokstavelig talt uavlatelig til bønnen så å si setter seg i hjertet og bes der konstant uansett hva man ellers sier eller gjør. Denne anbefalingen fra den mer mystisk-ortodokse kirketradisjon er utfordrende, men for de fleste ikke et praktisk forbilde. Hvordan skal vi da holde frem denne Paulus» formaning? Problemet oppstår kanskje fordi vi tenker begrenset om bønn. At vi alltid skal være i forbønn er umulig – men Ordet utfordrer oss til å uavbrutt være i en lyttende og søkende holdning til Gud uansett omstendighet (jfr forrige formaning) og også i smått og stort legge frem for Gud i bønn og takk alt som ligger oss på hjertet (Filipp 4,6).

Eg er einig med Stephen Reid. Å be uavlatande handlar nok først og fremst om alltid å leva med ei lyttande og søkjande haldning til Gud. Men eg vil likevel seia at eg er fascinert av den ortodokse tradisjonen som så sterkt kjem til orde i boka En russisk pilegrims beretning.

Og når eg først har skrive så mykje om boka, kan eg jo ta med litt meir: Mi norske utgåve er utgjeven på Dreyer Forlag A/S i 1985 med innleiing av den norske ortodokse presten Fader Johannes (Johansen) og med essayet Det nye hjerte av Aasmund Brynhildsen som etterord. Eg har kjøpt boka på antikvariat.

Fader Johannes skriv slik i forordet:

«En russisk pilegrims beretning» er en merkelig bok, for den er hverken rent skjønnlitterær eller oppbyggelseslitteratur, ikke heller strikt selvbiografisk. Noe av hemmeligheten ved dens popularitet ligger kanskje nettopp i det at den forener alle disse aspekter. Den utgir seg for å være en enkel fortelling om opplevde hendelser i løpet av en periode av forfatterens liv. Dette er ikke fremstilt som tørr selvbiografi, men novellistisk som en rekke handlingsmettede episoder, adskilt med lengre dialoger og religiøse betraktninger. Alt dette holdes sammen av bokens tema: nemlig forfatterens eller bokens «jeg»s søken etter undervisning i «den uavlatelige bønn». Det resulterer i et helt unikt innblikk i det aller innerste og vesentligste i den russiske religiøse og kulturelle identitet.

Arameisk i bruk i dag

Landsbyen Malula i Syria er visstnok ein av dei få stadane arameisk framleis er i bruk. Dette gamle språket har ein heilt spesiell interesse fordi det var Jesu morsmål, sjå det eg tidlegare har skrive om dette her. Nå har CBS News publisert ein artikkel som fortel om landsbyen og om arbeidet som blir gjort der for å bevara språket:

For thousands of years, a tiny Syrian village has kept a well-guarded treasure: the language of Jesus. Tucked away in the Qalamoun Mountains, just north of Damascus, Syria, is Malula – one of the last places on earth where Aramaic is still spoken.

(…)

The locals and the Syrian government are taking conservation of this national treasure very seriously. They have opened a special school where students from 5 to 50 brush up on their Aramaic, and, for the first time in their history, learn to write this traditionally oral language.

It’s a sense of pride for the village children.

«They want to know their grandfathers» language, and speaking it and writing,» says student Yousef Sanjar.

For centuries Malula’s geographic isolation protected it from invasion, warding off the influx of Arabic and other languages.

For a time, Aramaic was the global language of trade, commerce and communication reaching as far east as China. Then the advent of modern technology began to chip away at Aramaic’s existence.

But somehow, the 5,000 residents continue to tell their stories in their special language. It’s a never-ending union between Malulans and Aramaic – a marriage sure to preserve the language of Jesus.

Her er ein annan artikkel om Malula og språket der: In Isolated Pocket of Syria, the Language Spoken by Jesus Survives.

Velsigning av valkampen!

Dagens tekst i bibelleseplanen er eit avsnitt med mange velsigningar frå 5. Mosebok 28. Her er eit lite utdrag frå Sindre Eide sin andakt over teksten i Vårt Land i dag:

Kanskje vi med frimodighet skulle lyse Guds velsignelse over valgkamp og stemmelokaler – med ønske og håp om at alle som blir valgt, vil ha ett fokus i sitt fremtidige politiske arbeid: Hva er til velsignelse for vårt lokalsamfunn – og den verden vi lever i?

Les heile andakten her.

Hein

Nå i sommar har Hein Steinskog slutta som prest i Klepp prestegjeld her på Jæren. Han har vore residerande kapellan i Klepp sidan 1974 (!), og var nå den siste med denne gamle tittelen, i alle høve i vårt bispedøme. Eg blei kjent med han i 1975 då eg kom som eittåring til KFUK/KFUM-arbeidet på Klepp. Seinare kom eg tilbake til Klepp sokn for å arbeida som barne- og ungdomssekretær. Og dei siste fjorten åra har Hein og eg vore prestar i same prostiet. Så me har faktisk hatt ganske mange treffpunkt opp gjennom åra!

Hein kan utruleg mykje om GT. Eg kjenner ikkje nokon prest som på same måten som han, kan gå i djupna i GT-tekstane når det skal forkynnast over dei i kyrkja. Derfor har me i prestefellesskapet vårt ofte brukt hans kompetanse når me arbeidde med GT-tekstar. Dette kjem eg til å sakna nå når Hein har blitt pensjonist.

Nå har han, saman med kona, starta opp Bokstovå te Steinskog.

Menighetsbladet for Klepp (nr 4/2007) har eit godt avskjedsintervju med han. Eg saksar litt frå dette:

(…)

Fleire gonger har du i talane dine teke oppatt setninga: Gud er meir nådig enn menneske. Kan du seie litt om trua di og kva den betyr for deg i kvardagen?

– Mi tru er dei tre trusartiklane: Gud Fader, Sonen og Den Heilage Ande. Trua er ikkje noko eg kan gripe med handa. Eg er samd med Luther som seier at tvil og tru er tvillingar. Trua mi er der og har vore der, eg har ikkje noko historie som er knytt til ei spesiell hending eller tid i livet mitt. Trua får konsekvensar for livet eg lever. Jærbuen snakkar ikkje så høgt om trua si, dei held seg til dei tre trusartiklane. Me har mykje å læra av vår Herre og sonen hans om korleis behandle menneske. Som menneske vert me både skuffa og kan kjenna på vanskelege følelsar, som gjer at me ikkje alltid er så nådige mot kvarandre. Me må sjå på menneske som det dei er og ikkje slik vi ønsker dei skal vere. For Gud har me alle lik verdi. Gud er nådig og kan frelse alle!

(…)

– Får me sjå deg att eller korleis vert det med pensjonisten Steinskog?

– Som sagt vert eg dreng for kona. Det er ho som er ansvarleg for antikvariatet som me opnar i Kleppekrossen. Der kan eg studere Jærsk kyrkjehistorie og Det Gamle Testamentet. Eg skal sjå nærare på om israelittane sin lærdom frå tida i Babylon og Egypt har kome med inn i Det Gamle Testamentet. Dette gjer eg for å kose meg og av eiga interesse. Samtidig er eg klar for å slå av ein prat når nokon stikk innom. Kontakt med menneske er viktig for meg, det er så mange møtestadar som er på veg ut i vår tid.

(…)

– Er det noko du har lyst å seie til folket i Klepp prestegjeld?

– Ja! Takk for alt godt!

Pilegrimsseminar

I morgon skal eg delta på eit kveldsseminar om pilegrimsvandring, arrangert av Frøyland og Orstad kyrkjelyd. Eg skal presentera bakgrunn og erfaringar frå pilegrimsprosjektet i Jæren prosti, elles er det andre som skal ha innlegg med andre vinklingar.

Her er programmet for kvelden:

  • Arkeolog Margareth Buer Søiland – Perspektiv på pilegrimsvandringar i fortid – kva innebar det å vera pilegrim?
  • Musikalsk leiar Hilde Svela – ”Må din vei komme deg i møte …” – keltisk songtradisjon, også ein pilegrimstradisjon for i dag?
  • Rådgjevar Asbjørn Finnbakk – Om å ta i bruk pilegrimsvandring i formidlinga av evangeliet til menneske i vår tid
  • Sokneprest Arne Berge – "Pilegrimsvandring langs Kongevegen på Jæren” – om pilegrimsprosjektet i Jæren prosti

Etter innleiingar og orienteringar blir det samtale om pilegrimsvandring og korleis dette eventuelt kan og bør arbeidast vidare med i Frøyland og Orstad kyrkjelyd.

Månafossen

Mn_001 Eg trur aldri eg har sett Månafossen så stor som i dag! Det var bare heilt utrulege mengder med vatn som kasta seg utfor det 90 meter høge fossefallet.

Det tar 30-40 minutt å gå inn til Friluftsgarden Mån frå parkeringsplassen, og undervegs passerer me den flotte fossen. Me tok ein ettermiddagstur dit etter gudstenesta i dag, saman med gode turvenner. Veret var grått, men betre enn vermeldinga skulle tilseia.

Eg trivst godt på Mån, og det var kjekt å ta denne turen i dag. Det var faktisk over eit år sidan eg var der sist.

Konfirmasjon

Idag på hadde me konfirmasjon for 17 ungdomar her på Bryne, dei me kallar sommarkonfirmantane. I tillegg var det dåp av tre barn. Ein flott festdag med god stemning, ekstra song- og musikk-krefter og svært mykje folk i kyrkja. Gudstenesta hadde i overkant av 500 deltakarar, dvs 100 meir enn me hadde berekna! Me kunne dessverre ikkje by på anna enn ståplass til dei som kom sist. Og når eg først har nemnt solosongen, må eg få seia at Hege song heilt fantastisk!

Les meir om konfirmasjon på bloggen i samband med konfirmasjonsdagen i vår.