Olsok og Olavsfestdagane

Det er olsok (29. juli) og me er tilbake i Trøndelag. På denne tida av sommaren er det verkeleg flott å vera i Trondheim; her er det omfattande olsokfeiring i ramma av Olavsfestdagane. Me har valt ut ein del av det kyrkjelege programmet i og rundt Nidarosdomen, eller Kristkyrkja som den også blir kalla. Men det blir også ein tur til Stiklestad og Spelet om Heilag Olav på sjølve olsokkvelden.

I går føremiddag fekk me med oss opninga av Olavsfestdagane og den historiske marknaden i borggarden i Erkebispegården.

I går kveld var me i Nidarosdomen der 1000 menneske hadde samla seg for å høyra ein samtale! Det dreidde seg om ein samtale med utanriksminister Jonas Gahr Støre og kronprinsesse Mette-Marit om Tro, håp og kjærlighet. Den første snakka mest om tru og håp, den andre om tru og kjærleik. Dei to hadde, saman med ektefellene sine, vandra som pilegrimar eit par dagar før dei kom til Trondheim.

Prest og forfattar Per Arne Dahl leia samtalen. Det kom fram mykje interessant. Eg la spesielt merke til koss utanriksministeren, som ikkje hadde ei barnetru å byggja på, midt i ei krevjande kvardag hadde kome fram til at han trong ei tru for å få livet til å gå opp. Vidare koss kronprinsessa omtalte kyrkja som ein heim og dessutan fortalde personleg og flott om kva kjærleiken til kronprins Haakon har betydd for henne.

Etter samtalen i kyrkja var me på salmekveld i Borggården i Erkebispegården, vidare utover kvelden og natta hadde me ein god prat med venner og deretter var me innom Olavsvaka i kyrkja.

I dag har eg vore på Olsokhøgmesse. Ikkje verst å kunna samla nesten fullsett katedral til høgmesse ein torsdag kl 11! Det var ei flott gudsteneste med song av Skruk og preike ved ein gjestande svensk biskop. Etter gudstenesta var det bekransning av statuen av Heilag Olav på Vestveggen (med lift!). Deretter var eg innom besøkssenteret og kjøpte meg ein liten godbit; Til Romaborg og Jorsal (reiseguide frå 1100-talet om ei reise til Roma og Jerusalem). Den tok eg med meg og las mens eg tok meg kyrkjekaffi i Pilegrimsgarden.

Alt snakket om «Olavsarven» er nok først og fremst ei trøndersk greie, men det er like fullt mykje flott å få med seg i Trondheim under Olavsfestdagane. Dette er innhaldsrike og givande feriedagar. I strålande sommarver.

(Oppdatert 1. august 2010)

Petter Dass-museet

Måndag var eg ein dagstur frå Vega til Petter Dass-museet på Alstahaug. Det nye hovudbygget, teikna av Snøhetta AS, er eit kvalitetsbygg som eg har sett fram til å besøkja. Sist eg var på staden, var det under bygging. Bygget svarte til forventningane!

Hovudutstillinga var også interessant, sjølv om den gjekk mindre i djupna på Petter Dass sitt forfattarskap enn eg hadde rekna med. Dette trekket var enda meir tydeleg i omvisninga me fekk i utstillinga. Me fekk heldigvis med oss ein bildeserie som var god. Deretter følgde me ein guide som var flink på å fortelja om bygget og om koss utstillinga var bygd opp, vidare også om Borgny Farstad Svalastog sin kunst som var stilt ut i museet. Veldig bra!  Men guiden hadde lite å seia om Petter Dass. Det verka som om ho var mest opptatt av at han som ung huslærar var «nøytt til» å gifta seg. Det er då sanneleg ikkje derfor han er huska og er verdt eit praktmuseum!

Les om Petter Dass» sine skrifter på museet sine nettsider her.

Ei helg på Vega

Eg er på Vega igjen. Eg har gode sommarminne frå eit kort opphald på øya for tre år sidan (her), men nå er eg på besøk hos Trygve, som har budd her i eit halvt år. Det gir eit heilt anna utgangspunkt for å oppleva dette spesielle øyriket. Vegaøyan er Norges største skjærgard med 6.500 øyer, holmar og skjær. Tidlegare var det fast busetnad på 59 av desse, i dag bur det bare folk på Vega og Ylvingen. Noko av det mest fascinerande med desse øyane er at dei fleste er heilt låge, det er såvidt dei stig opp av havet, mens nokre få har bratte og høge fjelltoppar.

Fredag reiste me på guida båttur til Utværet Lånan, 16 nautiske mil nordvest for Vega. Her har menneske og ærfugl gjennom fleire hundreår levd i eit spennande samspel. I dag bur fuglevaktarane på staden om sommaren og held tradisjonen ved like. Det var ei flott oppleving å få betre kjennskap til den unike ærfugldrifta som har ført til at Vega har kome inn UNESCO si verdsarvliste. På føremiddagen var me forresten også innom Kystens dag på Vegstein og fekk omvisning i den historiske samlinga til Kystlaget.

Laurdag gjekk Trygve og eg opp på Trollvasstind, 799 moh, den høgaste toppen på øya. Fantastisk utsikt over øyar og hav, riktignok gjennom ein sverm av fluer. Me gjekk opp frå Vegdalsskaret og ned til Ervika. På veg ned danna eg dei (for meg) nye orda nedoversti og bortoversti. Det var godt å koma over på ein bortoversti etter nesten 800 meter intensiv nedoversti.

Søndag var me på gudsteneste i Vega kyrkje og deretter på vandring langs havet, på vestsida av øya. Me gjekk til Vegdalen, der me låg i sola på eit svaberg eit par timar før me rusla tilbake. Ei perfekt avslutning på ei flott helg!

Korttidspilegrim

I går var eg korttidspilegrim. Eg var innom Nidaros Pilegrimsgård. Der møtte eg den danske pilegrimspresten Elisabeth Lidell som nå er sommarpilegrimsprest i Trondheim. Ho inviterte meg med i ei gruppe som skulle gå ei lita vandring i området rundt og i Nidarosdomen. Me var innom Olavskjelda og bønekorset, me gjekk rundt katedralen og me gjekk inn og opp i Mariakapellet for ein pilegrimsandakt. Det var eit enkelt opplegg og samtidig ei flott oppleving.

Det heile begynte med at eg nå på ferien hadde ein dag for meg sjølv i Trondheim. Eg ville gjerne sjå pilegrimsgarden som blei opna i fjor. Der var eg bare så vidt komen innanfor døra før eg blei ønskt velkomen av pilegrimspresten. Eg var heldig med tidspunktet – eg kom akkurat til middagsbøna i det stille rommet og deretter sesongopning av pilegrimskafeen. Det viste seg også at denne sesongopninga var ei samling for frivillige medarbeidarar ved pilegrimsgarden. Eg blei invitert med, og fekk dermed eit inntrykk av korleis dei tenkjer og arbeider. Den lille vandringa var også eit eksempel på korleis dei tar imot pilegrimar som kjem til katedralen.

Her møtte eg også to rumenske teologiske studentar som var i praksis på pilegrimsgarden. Dei var med på opninga av kafeen og fortalde om bakgrunnen sin og om korfor dei var i Trondheim. Dessutan song dei rumensk-ortodoks liturgisk song for oss. Vakkert! Dei la vekt på at ortodoks pilegrimstradisjon er mest opptatt av bøna framme ved målet, mens dei opplevde at me i vår tradisjon snakkar meir om vegen og det å vera undervegs. Dei har truleg rett i at det er ein forskjell her.

Etter programmet på pilegrimsgarden og vandringa med pilegrimspresten sette eg meg på Café To Tårn utanfor Nidarosdomen. Her blei eg sitjande lenge med tankane mine og kaffien min.

Augustin om intentio

Eg skal snart på ferie til Trøndelag og Nordland, og skal i tida omkring olsok innom Olavsfestdagane og Stiklestad. Meir om dette seinare. Som ein del av førebuinga har eg sett på litt pilegrimslitteratur. Eg fann blant anna desse tankane, formulert av Trond Berg Eriksen:

Kirkefaderen Augustin har et interessant skille mellom det han kaller distentio og intentio. Det første står for adspredelse, forvirring, glupskhet og grenseløshet – at man fortaper seg i den ytre verden. Det andre står for konsentrasjon og fordypelse – at man gjenfinner seg selv i den indre verden. Augustin reklamerer imidlertid ikke for selvopptatthet. Han tror at det indre liv kan samles om ett punkt, i samme grad som vi samler våre ytre handlinger om ett punkt. Alternativet til adspredelsenes forvirring er å feste blikket på et mål, innse at livets gyldige bestemmelsessted allerede er satt av Gud. Han pustet sin ånde inn i mennesket ved livets første begynnelse, og siktet det inn i den retning det skulle følge.

(…)

Pilegrimsferder kan selvsagt planlegges og gjennomføres systematisk som andre reiseforetak. Men det finnes også forskjeller. Når man drar til Paris, får man garantert se Eiffeltårnet. Om man drar til Jerusalem, er man ikke garantert å møte Vår Herre. I kristen forståelse er det avgjørende møte ikke bundet opp til bestemte flekker i tiden eller rommet. Relikvier, helgenfester og hellige steder kan ikke binde Guds evne til å gripe inn. Men de kan tjene som metaforer og støttepunkter for det Augustin kalte intentio, dvs den fokusering på et ytre mål som kan skape samling, konsentrasjon og fordypelse i menneskesinnet.

(Trond Berg Eriksen i artikkelen Mennesket som vandrer i Pilegrimshåndboka, Verbum 1997)

Gullfunn i Betsaida

Ein romersk gullmynt frå 2. hundreår e. Kr. er eit spennande funn i arkeologisk samanheng. Ein slik mynt blei nyleg funnen i Betsaida ved Gennesaretsjøen. Funnet kan vera med og kasta nytt lys over Galilea si historie i følgje Rami Arav, som leier utgravingsarbeidet på staden.

Arutz Sheva skriv:

2,000-Year-Old Gold Coin a Testament to Galilee Ancient History

A 2,000-year-old gold coin discovered by a West Virginia University student at an archaeological site in the upper Galilee has proven to be the find of the season.

(…)

The coin, which Arav described as a discovery of Biblical dimensions, weights 7 grams of 24-karat gold – 97.6 percent gold, to be exact. It depicts the portrait of Antonius Pius, a Roman emperor who rules from 138-161 CE.

(…)

The coin also supports the theory that Pius embraced the Jewish population in Rome, unlike his father, who brutally oppressed the Jewish revolts. Pius is considered to have been a personal friend of Rabbi Yehudah (Judah) the Prince, creator of the Mishnah.

Bethsaida was founded as a capital of the ancient kingdom of Geshur and was the birthplace of at least three Christian apostles – Peter, Andrew and Philip. The ancient town is located at Park HaYarden, north of Lake Kinneret, also known as the Sea of Galilee. The site, discovered by Arav in 1987, has seen 24 seasons of excavations thus far.

Les meir

Les også om funnet i Omaha World-Herald.

(via PaleoJudaica)

Biskop Wrights avskjedspreike

N. T. Wright (Tom Wright) er ein spennande person i anglikansk kyrkjeliv. Han er biskop i Durham og ein interessant teologisk forskar og forfattar. Nå går han av som biskop for å bli professor.

Christian Today refererer frå avskjedspreika:

Bishop Wright says church must challenge world’s ‘self-serving’ notions

Bishop Tom Wright bid farewell to the Diocese of Durham on Tuesday night with a reminder to the Church to stand against political correctness and be the voice of justice for the poor and God’s creation.

Delivering his farewell sermon before his retirement as Bishop of Durham next month, Bishop Wright challenged the notion that being interested in social justice meant denying the resurrection of Jesus, whilst being interested in eternal salvation meant having to treat the world as irrelevant.

He urged Christians to speak out in the face of injustice and give hope to those in difficulty, such as the poor and asylum seekers.

He said: “Some voices are suggesting we should now put the cart before the horse and have the church dance to whichever tunes the government of the day want to play. Not so.

“That is simply to allow the iron law of political correctness to trump the liberating grace of Jesus.

(…)

Bishop Wright retires on August 31 to take up a new academic position as Research Professor of New Testament and Early Christianity at the University of St Andrews in Scotland.

(Les meir)

(via Biblical Paths)

Brobyggere – mot alle odds

Endelig en bok som Bridgebuilders, om menneskene, utfordringene og undervisningen. Det utfordrer også oss i Norge – forsoningen er viktig her også.

Mange mener mye om situasjonen i Midtøsten. Det blir mange ord og sterke meninger.

Disse unge israelerne og palestinerne gjør noe.

Hvordan kan konflikten i Midtøsten løses? Ved at flere heier på palestinerne? Eller på israelerne? Hjelper det om vi roper høyere? Eller bidrar det bare til å forsterke konflikten?

Les meir

Les også om Bridgebuilders her.

GTs apokryfe skrifter

Dagfinn Rian fortel i eit intervju på Bokklubben si nettside om dei apokryfe skriftene i GT. Han forklarer blant anna korfor desse skriftene ikkje er med i dei vanlege bibelutgåvene våre:

Bibelens skjulte skrifter

– Disse tekstene står på samme teologiske grunn som Det gamle testamente. Sjangrene er de samme: Fromme fortellinger, historieskrivning, profetord, visdomsord, leveregler, religiøse dikt og salmer.

(…)

Så hvorfor aksepterte ikke Martin Luther disse tekstene som en del av Det gamle testamente? Hvorfor ble de likevel tatt med i lutherske bibler – og hvorfor forsvant de etter hvert fra norske utgaver?

– De apokryfe bøkene er skrifter som ble til på slutten av gammeltestamentlig tid og begynnelsen av nytestamentlig tid, mellom ca 200 f.Kr og 100 e.Kr. I katolsk tradisjon kalles skriftene De deuterokanoniske bøker. Både den romersk-katolske og de ortodokse kirker regner dem til Det gamle testamente. I den latinske bibelen Vulgata er tekstene spredt blant de andre bøkene.

Luthers begrunnelse er ifølge Dagfinn Rian snarere historisk enn teologisk.

– I renessansen hadde det oppstått en ny interesse for språk. Luther var selv bibeloversetter. Når man begynte å lese bibelutgaver på forskjellige språk, så man jo at de ikke var helt like. Den greske bibelen, Septuaginta – som Hieronymus arbeidet med da han oversatte Bibelen til latin på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet – inneholdt flere gammeltestamentlige tekster enn den jødiske bibelen, forteller Rian. Noen tekster var altså kommet til etter at jødedommens kanoniske skrifter forelå på hebraisk.

– Disse skriftene var forfattet hovedsakelig på gresk i de lærde jødiske miljøene i Palestina og Alexandria og ble tatt med i den greske utgaven av Bibelen – som ble oversatt nettopp i Alexandria. Dermed kunne ikke tekstene være likestilt med Den hellige skrift, hevdet Luther.

– Luther mente imidlertid at bøkene likevel var «nyttige og gode å lese». Både den lutherske og den anglikanske kirke har gitt ut bibler med apokryfene, samlet i en egen avdeling mellom Det gamle og Det nye testamente. Mens de reformerte kirker er blant dem som ikke har villet ha dem med, sier Rian.

Les heile intervjuet her.

Intervjuet er gjort i samband med at Bokklubben har gitt ut Gammeltestamentlige apokryfer i den flotte serien Verdens Hellige Skrifter. Rian sitt innleiande essay i denne utgåva har nå kome inn på leselista mi!

For meg er apokryfene interessante fordi dei er viktige jødiske tekstar frå perioden like før den nytestamentlege tida. Det er ikkje noko mystisk eller skjult ved dei, sjølv om dei har fått dette namnet (apokryf betyr skjult). Skriftene er ikkje meir skjulte enn at dei ligg opne på Bibelselskapet si nettside, side om side ved dei 66 ordinære bøkene i Bibelen, under overskrifta De deuterokanoniske bøker. Bibelselskapet har også gitt dei ut i bokform.

Ein Gud som kan angra

Bibelomsetjar Hans-Olav Mørk er intervjua i tidsskriftet Kors:vei 2/2010. Her er eit utdrag:

– Du har vært gateprest i Kirkens bymisjon. Er det en nyttig ballast når du skal oversette gammeltestamentlige tekster?
– Min egen bakgrunn som bymisjonsprest har jeg hatt glede av når jeg har oversatt profeten Jonas bok. Denne teksten, som handler om en profet som sendes av Gud for å rope ut budskapet om omvendelse på torget i storbyen Ninive, var også en viktig tekst for meg da jeg startet som gateprest i Oslo. Profetens spørsmål etter synlige resultater er veldig gjenkjennelig for en gatepredikant. Det er også selvmedlidenheten når det tilsynelatende ikke skjer noen ting etter at ordet er forkynt.
– I Jona-boken finner vi dessuten et dristig gudsbilde: Gud kan angre. Denne egenskapen ved Gud var blitt litt borte i den forrige oversettelsen. Der heter det at Gud kan endre sin plan (Jona 3,9−10). Men en slik Gud er jo bare strateg. En Gud som kan angre, har et hjerte som kan bli berørt. Han blir berørt av menneskene i byen. Han elsker dem. Slik må også gateprestens holdning til mennesker være.

Teksten «i den forrige oversettelsen», det vil seia 1978/85, er slik:

9 Kan henda Gud då vil endra sin plan og halda att sin brennande vreide, så vi ikkje går til grunne.»
10 Dei vende om frå si vonde ferd, og då Gud såg det, endra han sin plan og sende ikkje den ulukka han hadde varsla.

Den gamle omsetjinga frå 1938 hadde med det Hans-Olav Mørk kallar det dristige gudsbildet:

9 Kven veit? Gud kunde då venda um og angra det, venda um frå den brennande vreide sin, so me ikkje gjeng under. 10 Då no Gud såg det dei gjorde, at dei vende um frå sin vonde veg, angra han det vonde han hadde sagt han vilde gjera mot dei, og han gjorde det ikkje.

Nå kan me altså sjå fram mot ei ny omsetjing til moderne norsk der omsetjarane vågar å nytta den bibelske bilderikdomen, sjølv om den kan kjennast dristig. Den nye bibelomsetjinga kjem hausten 2011.

Frå landsmøtet i DNI

Landsmøtet i Den Norske Israelsmisjon (DNI) i Stavanger 2010

Sist veke var eg med og arrangerte landsmøtet for DNI på Solborg folkehøgskole i Stavanger. Dette er ikkje av dei største kristne sommartreffa, men det er viktig for oss som har eit engasjement i denne misjonsorganisasjonen. Det var ca 270 deltakarar på landsmøtet.

Visjonen vår er: Evangeliet tilbake til jødane. Uttrykket Israel i organisasjonen sitt namn, er ikkje knytt til staten Israel, men til den bibelske språkbruken der Israel er eit heidersnamn på det jødiske folket. Ca halvparten av jødane i verda bur i dag i staten Israel og me vil framleis ha hovudfokus på arbeidet i dette landet. Samtidig vil me i åra framover ha eit sterkare fokus på misjon blant jødar i andre land, særleg i Europa.

Eg har vore med i landsstyret dei siste tre åra og blei nå gjenvalt for perioden 2010-2012. Dei eg skal arbeida saman med i det nye styret, er Torgeir Flateby (leiar) frå Askim, Kjetil Lorentzen frå Tynset, Paul Odland frå Askøy, Anne Synnøve Ropstad  frå Sørum og Gunvor Fyllingsnes frå Lindås. Dessutan Odd Bjarne Skogestad frå Sotra, som er dei tilsette sin representant. I tillegg møter Eva Waldehaug Sæther frå Giske fast som første varamedlem. Eg ser fram til det vidare arbeidet i landsstyret. Det er ei interessant og givande teneste, og sjølvsagt også eit stort ansvar.

Elles var nok den viktigaste landsmøtesaka, i tillegg til dei faste årsmeldingane og rekneskapane, behandlinga av landsstyret sin strategiplan for dei neste ti åra. Her fekk landsstyret full oppslutning om dei vala som var gjort. Ikkje minst gleda eg meg over dei sterke signala om forsoningsarbeidet. Det blei sagt tydeleg at dette bør ha stor vekt, også i åra framover. Strategiplanen seier det slik:

Vi vil i ord og handling arbeide for fred og forsoning mellom mennesker både i vårt arbeid i Norge og i andre land, og særlig i møte mellom jøder og palestinere.

Oppdatering 10.07.2010: Generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann sitt profilforedrag på landsmøtet er nå lagt ut på nettet. Foredraget tar utgangspunkt i dagens situasjon og vegen vidare for Israelsmisjonen, og har tittelen Forankring og fornying.