Leivningane etter Paulus?

I går kunngjorde paven at sarkofagen som er funnen i Basilica San Paolo fuori le Mura i Roma, er undersøkt på eit foreløpig vis og at den inneheld restar etter eit menneske frå 1. eller 2. hundreår. Paven trur dette er leivningane etter Paulus! Ikkje noko mindre!

Eg har nettopp markert avslutninga av Paulusåret 2008-2009 her på bloggen. Det ser ut for at det likevel vil bli nok av stoff relatert til Paulus også i tida som kjem!

NTB har sendt ut ei melding om funnet. Her er eit utdrag henta frå DagenMagazinet:

Et lite hull ble boret inn i sarkofagen for at arkeologene skulle få innsyn. Inne i sarkofagen så de spor av et purpurfarget linklede, laminert med rent gull, samt et blåfarget tøystykke.
Det ble også funnet små beinfragmenter, sa pave Benedikt søndag. Disse er nå datert ved hjelp av karbon 14-metoden, og det viser seg at beinrestene stammer fra en person som levde i det første eller andre århundret e.Kr.
– Dette ser ut til å bekrefte den tradisjonelle oppfatningen om at dette er levningene etter apostelen Paulus, sa pave Benedikt. (Les meir)

Aftenposten skreiv om funnet av sarkofagen i 2006 (her), men då var den altså ikkje opna.

Vidare blei det i går også gjort kjent at arkeologar i Vatikanet nyleg har avdekka ein freske med det som kanskje er Paulus sitt ansikt i ein katakombe (St. Tekla) nær Pauluskatedralen. Fresken viser seg å vera frå 300-talet og er i tilfelle det eldste kjente biletet av apostelen.

Vatican newspaper Osservatore Romano, revealing the find on Sunday, published a picture of a frescoed image of the face of a man with a pointed black beard on a red background, inside a bright yellow halo. The high forehead is furrowed. (Les meir)

Les meir:

Oppdatering 30.03.09:

BiblePlacesBlog skriv nøkternt:

The skeptical would note that a lot of people lived in the first and second centuries.  However, these bones were within a tomb traditionally identified with Paul.  I wouldn’t call that proof, but it seems to point in the direction of authenticity.  At least, it is unlikely that somebody in the Middle Ages set this all up.  CNN has a report.

Paulusåret 2008-2009

logo_anno_paolino1

Paulusåret Anno Paolino Bimillenario er nå avslutta. I dag på Persok (29. juni) er det eitt år sidan eg første gong skreiv om Paulusåret her på bloggen.  Persok er det norske namnet på Apostlane Peters og Paulus» dag.

Eg har markert Paulusåret med regelmessig å skriva litt i tilknyting til sitat frå dei paulinske breva i NT. Her er ei oversikt over desse notata:

I tillegg har eg dette året skrive desse notata med direkte tilknyting til Paulus:

Med dette er Paulusåret 2008-2009 avslutta også her på bloggen.

Paulus om slaven Onesimos

logo_anno_paolino1«Her er ikkje jøde eller grekar, her er ikkje slave eller fri, her er ikkje mann og kvinne. De er alle ein i Kristus Jesus.»  Slik skriv Paulus i Galatarbrevet (3,28). Dette må ha vekt oppsikt på den tida, både når det gjaldt etnisitet, samfunnsorden og kjønnsperspektiv. Her vil eg ta opp det som kanskje kjennest fjernast i vår samanheng; haldninga til slaveriet.

Det siste året har vore eit økumenisk Paulusår, og eg har markert det her på bloggen med eit kjent sitat kvar månad, eitt frå kvart av dei tretten Paulusbreva i NT. Me har nå kome til det siste av desse breva; Paulus sitt brev til Filemon. Junisitatet er henta frå Fil 10-12, der Paulus bed for den rømde slaven Onesimos til slaveeigaren Filemon:

… eg bed deg for barnet mitt som eg har fått her eg sit i lenkjer: Onesimos. Ein gong var han unyttig for deg, men no er han nyttig for både meg og deg. Når eg no sender han tilbake til deg, er det som om eg sender mitt eige hjarte.

Bakgrunnen for brevet til Filemon er truleg at Onesimos hadde rømt frå eigaren Filemon som budde i byen Kolossai. Under flukta hadde han kome i kontakt med Paulus, som sat i fengsel, og blitt kristen. Ikkje bare det; han hadde blitt ein kjær medarbeidar for Paulus («som om eg sender mitt eige hjarte»). Men apostelen var innstilt på å følgja samfunnet sine ordningar og kjende seg dermed forplikta på å senda rømlingen tilbake til eigaren. Problemet med å gjera dette var at ein slaveeigar som fekk returnert ein rømt slave, kunne straffa vedkomande hardt.

Me veit ikkje om Filemon var kristen då Onesimos rømde, men på det tidspunktet Paulus skreiv brevet han ville senda med Onesimos, var Filemon ein av leiarane blant dei kristne i Kolossai.

Paulus ville gjerne anbefala Onesimos for Filemon. Han meinte at slaveeigaren nå burde sjå på Onesimos meir som ein kristen bror enn som ein slave og foreslo i vage ordelag at han kanskje burde bli ein fri mann. Paulus sin bruk av orda unyttig/nyttig i teksten har bakgrunn i at namnet namnet Onesimos betyr nyttig og at Paulus her utnytta dette språklege poenget.

Brevet til Filemon blei skrive av Paulus mens han sat i fengsel, anten i Efesos i år 54-55 eller i Roma ca år 60. Brevet har nær samanheng med Kolossarbrevet, som truleg blei skrive samtidig. Begge breva blei i så fall sendt med Onesimos til Kolossai (Kol 4,7-9).

Det er interessant å merka seg at brevet til Filemon opp gjennom historia har blitt brukt både av dei som forsvarte slaveriet og av dei som kjempa mot denne samfunnsordninga! Sett frå min ståstad er det opplagt at Paulus med sin likskapstanke (jfr Gal 3,28 som blei sitert innleiingsvis) legg grunnen for ei forståing som gjer slaveriet uhaldbart, sjølv om han i den aktuelle situasjonen sende Onesimos tilbake til Filemon.

Det må også nemnast at me ikkje veit koss det gjekk med Onesimos.

Bibelfaglege ressursar

Har nettopp lagt til lenker til to større oversikter over bibelfaglege ressursar på nettet:

    Resource Pages for Biblical Studies (Prof Torrey Seland, MHS)
    Biblical Studies Resources (Prof Jim West)

Desse to ressurssamlingane viser veg til store mengder med stoff. Så her, som i så mange andre samanhengar, gjeld det bibelske prinsippet om at den som leitar, han finn (Matt 7,8)

Grottefunn nær Jeriko

Haaretz skriv om funnet av eit underjordisk steinbrot i Jordandalen, nær Jeriko. Den store grotta inneheld kristne symbol frå bysantinsk tid.

Her er eit utdrag frå meldinga i den israelske avisa:

Discovery of giant underground quarry in Jordan Valley may rock archaeological thinking

A spectacular underground quarry has recently been discovered in the Jordan Valley north of Jericho, which archaeologists believe may have marked a biblical site sacred to ancient Christians.

(…)

Zertal says their working theory is that the site is Galgala, biblical Gilgal, mentioned on the sixth-century Madaba mosaic map. The cave, buried 10 meters underground, is about 100 meters long, 40 meters wide and 4 meters high, is the largest artificial cave so far discovered in Israel.  (Les meir)

Oppdatering 23.06.09: I dag skriv Vårt Land om det arkeologiske funnet. Her er eit utdrag:

Et stort underjordisk rom er oppdaget nær den gamle byen Jeriko på Vestbredden. Israelske arkeologer kan opplyse at hulen strekker seg over 4000 kvadratmeter og antagelig er over 2000 år gammel.

(…)

Hovedhallen i hulen er rundt tre meter høy og understøttes av 20 steinpilarer. Det er gravert inn ulike symboler på veggene, blandt annet kristne kors, som er datert til rundt år 350.

Arkeologene tror at stein fra steinbruddet er blitt brukt til å bygge kirker og andre bygninger i området, men påpeker at det her er behov for ytterligere undersøkelser. (Les meir)

(via PaleoJudaica)

The Museum of the Good Samaritan

The Museum of the Good Samaritan er eit nytt museum (og det einaste spesialmuseet) som viser fram gamal mosaikk i Israel. Museet er plassert på vegen mellom Jerusalem og Jeriko, på staden som ifølgje kristen tradisjon er knytt til likninga om den miskunnsame samaritanen.

Jerusalem Post skriv om opninga, og legg vekt på at Israel opnar eit museum på ein stad knytt til kristendomen, og det inne på Vestbreidda:

«I believe that this site will become a center of pilgrimage for millions of Christians from around the world,» Misezhnikov said. (Les meir)

Opninga av museeet er omtalt av Israel Antiquities Authority (IAA) og eg syns denne omtalen er interessant av fleire grunnar. For det første fordi artikkelen (sjølvsagt) gir informasjon om det nye museet, som heilt sikkert er verdt eit besøk:

Today, 4 June 2009, the Museum of the Good Samaritan opened to the public. This is the only mosaic museum in Israel, displaying mosaics and other finds discovered in Judea, Samaria and the Gaza Strip. (…) The mosaics are divided into two groups: those on open-air display and those inside the museum building. In addition, various artifacts from different places are on exhibit.

The museum is situated within the Inn of the Good Samaritan site, which includes Second Temple-period remains such as dwelling caves, cisterns from different periods, and the reconstructed Good Samaritan Byzantine church. These remains serve to underline the importance of the site for Christians through the ages.

(Les meir og sjå bilete)

Men eg syns også artikkelen er interessant fordi den gjer eit nummer av at Jesu likning inkluderer «dei tre ulike religionane»:

This parable includes men of three different faiths: Jesus, the founder of Christianity, Jews, and a Samaritan who performs a merciful deed. Accordingly, the museum exhibits mosaics and artifacts from both Jewish and Samaritan synagogues, as well as from churches.

Ved å omtala Jesus som «grunnleggjaren av kristendomen», plasserer IAA han trygt utanfor jødedomen. Det er for så vidt verken uventa eller unaturleg. Eg vil likevel hevda at det er meir relevant å plassera Jesus innanfor ein jødisk kontekst enn utanfor! Likninga om den miskunnsame samaritanen kan vanskeleg lesast som noko anna enn ei jødisk forteljing. Likninga handlar bl a om ein jødisk prest og ein levitt, som begge hadde viktige funksjonar i tempeltenesta i Jerusalem. Vidare handlar den om å gjera gode gjerningar, tydeleg inspirert av jødisk etikk. Forteljinga blei fortald av jøden Jesus til ein annan jødisk mann som blir omtalt som «lovkunnig», dvs ein som hadde god kjennskap til jødisk religion.

Trass i dette vil eg likevel seia at det kanskje mest interessante ved omtalen av The Museum of the Good Samaritan, er at Israel Antiquities Authority i ein offisiell og statleg israelsk omtale, faktisk fokuserer utelukkande positivt på ein nytestamentleg tekst! Og når det er sagt, tar eg sjølvsagt med den aktuelle teksten frå Lukasevangeliet:

Jesus tok dette opp og sa: «Ein mann var på veg frå Jerusalem ned til Jeriko. Då fall han i hendene på røvarar. Dei reiv av han kleda og skamslo han, så gjekk dei sin veg og lét han liggja der halvdød. Så hende det at ein prest kom same vegen. Han såg mannen, men gjekk utanom og forbi. Det same gjorde ein levitt; han kom dit, såg mannen og gjekk rett forbi. Ein samaritan som var ute på reise, kom òg den vegen. Og då han fekk sjå mannen, fekk han inderleg medkjensle med han. Han gjekk bort til mannen, helte olje og vin på såra hans og la forbinding på dei. Så lyfte han mannen opp på eselet sitt og førte han til eit herberge og stelte vel med han. Morgonen etter tok han fram to denarar, gav dei til verten og sa: «Sørg vel for mannen, og må du leggja ut meir, skal du få det når eg kjem tilbake.» Kven av desse tre tykkjer du viste seg som ein neste for han som fall i hendene på røvarane?» «Den som synte miskunn mot han,» svara den lovkunnige. Då sa Jesus: «Gå du og gjer som han.» (Luk 10,30-37)

Det nye museet er altså plassert i tilknyting til The Inn of the Good Samaritan. Her er det viktig å halda hovudet klart; det Jesus fortalde var ei likning og ikkje ei historie om noko som har hendt. Dette herberget, som i vår tid tar imot pilegrimar og andre reisande, kan altså ikkje reklamera med at det var på denne staden mannen blei overfalt eller at dette var herberget der han fekk godt stell av samaritanen. Men herberget, som held til i ein tyrkisk bygning frå 1800-talet, er sjølvsagt likevel av interesse. Staden og landskapet gir utan tvil bibelforteljinga farge og liv.

(via Arutz-7 og BiblePlaces Blog)

Torget i Smyrna / Izmir

Den tyrkiske storbyen Izmir byr på historiske stadar knytt til antikk historie og dermed også til bibelsk tid. Byen heitte på den gong Smyrna. Den er nemnt i Johannes Openberring (2,8-11) og den er også elles vel kjent frå den første kristne tid, ikkje minst gjennom historia om biskop Polykarp som blei martyr ca år 155.

Artikkelen The Agora at Izmir, skriven av Ben Witherington på Beliefnet, presenterer det imponerande torget som er grave fram i byen. Artikkelen har gode bilete frå det store utgravingsområdet og har også med generelt stoff om torget (agora) i greske byar i antikken.

Her er eit utdrag:

The visitor is immediately impressed with the size and scope of this place, with its many columns, arcades, shops.  Here was the jumping off place for slaves from the eastern part of the Empire about to be sold, for business persons returning from Rome, for grain freighters,  ambassadors, soldiers, and ordinary families or individuals on the move— such as St. Paul or  John of Patmos.

Women and slaves came here in the morning to take water from the natural spring (pictured above). They came here to buy bread or olive oil or vegetables for the day. In the ages before refrigeration, you had to shop frequently for food.  But the agora was not just the supermarket of its day.

In the agora there would be the exchange of ideas, not just the exchange of goods.  Consider the story of Paul dialoguing with the Stoics and Cynics in the agora in Athens.  Here the politicians and rhetoricians and philosophers debated the issues of the day. People did not spend their days in their tiny homes or flats, they were public people and almost all life functions happened out of doors.  Orators were often the entertainment for the day in an age before TV, movies and at a time when only the more well off could afford to go to the Odeon and see a Greek drama. (Les meir)

Paulus som mediekritikar

Kvar laurdag har Stavanger Aftenblad ein kommentar under overskrifta Medieblikk. Desse artiklane, som er signerte Svein Egil Omdal, pleier vera både interessante og velskrivne.

I dag var kommentaren dessutan i så stor grad prega av bibelske omgrep, at eg tar med eit utdrag. Her blir til og med Paulus tatt inn i varmen, denne gong i kategorien mediekritikar i særklasse.

Vinner Twitter stortingsvalget?

En gang avhang et menneskes frelse av at navnet sto innskrevet i Livet Bok. Nå er det nok viktigere å være omsvermet på Facebook. Følge Jesus? Ja, bare gi meg twitterkontoen hans.

Det står en svart katt og skygger for tastaturet mens jeg skriver. Den vil så gjerne bli klødd bak øret. Mens jeg atspredt småklorer den til murrende tilfredshet, melder det seg bibelske tanker: Paulus skriver i sitt andre brev til Timoteus at folk så gjerne vil bli klødd – ikke bak, men i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten, og holde seg til myter, skriver han, og bedre mediekritikk har vel aldri noen formulert.

Og her er Paulusteksten det blir vist til:

For det skal koma ei tid då folk ikkje toler den sunne læra, men etter eige hovud tek seg lærarar i hopetal, for dei vil ha det som kilar i øyret. Dei skal venda øyret frå sanninga og halda seg til mytar. (2 Tim 4,3-4)

Generalistar i bibelfaga

In this short piece we will present a case for the value of generalists in biblical studies, that is, for the scholar who is “jack of all trades, but master of none.”

Det er Michael F. Bird og Craig Keener som i ein artikkel på SBL Forum, argumenterer for verdien av generalistane i bibelfaga. Artikkelen er kanskje mest interessant for teologistudentar?

Young scholars beginning their careers in biblical studies may have to decide if they are to pursue a career as a “specialist” in one particular field like Pentateuch, Prophets, Paul, Petrine literature or be a “generalist” with expertise across a whole Testament, Second Temple literature, and often even rabbinic and early Christian writings. The attraction to the specialist track can easily be identified: (1) It is easier to master the primary sources of one specific area; (2) secondary literature in our guild is growing exponentially and it is impossible to keep up with the scholarly developments in more than one field; and (3) in terms of career prospects it is easier to develop a research portfolio, and thus secure tenure and promotion, if one sticks to one field of research. That said, the generalist track should also remain a viable and fruitful avenue for scholars to pursue as careers. In this short piece we will present a case for the value of generalists in biblical studies, that is, for the scholar who is “jack of all trades, but master of none.” (Les meir)

For lenker til vidare diskusjon på nettet, sjå innlegget Generalist and Specialists Follow Up på bloggen Euangelion.

Skapinga og sabbaten

Det er ikkje mennesket som er høgdepunkt i skapinga, men sabbaten!

Denne uvanlege påstanden fekk eg med meg i dag, i eit interessant og utfordrande foredrag av Eyvind Skeie. Og han har jo rett i at det er høgtida og kvilen på den sjuande dagen som er det avsluttande høgdepunktet i skapingsberetninga i 1. Mosebok 1-2, ikkje skapinga av mennesket, slik me har lett for å tenkja.

Denne skapingsberetninga sluttar slik (her gjengitt slik den er omsett i prøveteksten til ny bibelomsetjing):

Den sjuande dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuande dagen kvilte han frå heile det arbeidet han hadde gjort. Gud velsigna den sjuande dagen og lyste han heilag. For den dagen kvilte han frå heile sitt arbeid, det som Gud hadde gjort då han skapte. (1. Mos 2,2-3)

Eyvind Skeie hadde foredrag om trua på Jesus Kristus. Han tok utgangspunkt i den andre trusartikkelen og kom med mange spennande formuleringar som eg syns opna opp for kreativ tankegang i møte med dei gamle trussetningane. Utsegna om sabbaten kom i samanheng med omtalen av skapinga og «tida før tida», der Jesus som den preeksistente Guds Son (sjølvsagt) også hadde ei rolle.

Eyvind Skeie nemnar foredraget han hadde i Stavanger i dag på bloggen sin, i innlegga Nordisk rundreise og På vei til Danmark.

Gratulerer, STF!

Preikestolen Fjellstue har vunne Statens Byggeskikkpris for 2009.

Hytta tegnet av artiktektkontoret Helen & Hard fra Stavanger, var en av de sju nominerte byggene til prisen, som ble vunnet av den nye Operaen i Oslo i 2008. (Les meir)

Eg var innom hytta for eit par månadar sidan (sjå Tur til Preikestolen) og vil gjerne vera med og gratulera turistforeninga!

Stavanger Turistforening skriv om prisen her.

Hansen Government Hospital

Spedalsksjukehus i Jerusalem oppkalla etter norsk forskar

Jerusalem Post hadde nyleg (06.06.2009) ein artikkel om ein gamal bygning som ein gong var sjukehus for spedalske i Jerusalem. Huset blei oppført i 1887 og blei kalla Hansen Government Hospital etter nordmannen Armauer Hansen (1841-1912) som var ein viktig forskar på lepra (spedalsksjuke).

Avisartikkelen er interessant av fleire grunnar. I tillegg til informasjonen om bygningen med tilknyting til Armauer Hansen, skriv avisa om spedalsksjuke i Bibelen, dvs i GT.

Her er eit utdrag frå artikkelen From biblical curse to cultural blessing:

One could have lived in Jerusalem for decades and never set foot in the mysterious yet majestic 122-year-old building opposite the Jerusalem Theater, two staircases down from 9 Rehov Marcus. Most of those who have heard of it call it the «Lepers» Hospital,» but the name preferred by those who have worked there is Hansen Government Hospital.

(…)

Over the many decades since 1887, it has housed and treated around 600 victims of Hansen’s disease, named for Norwegian researcher Dr. Gerhard Henrik Armeur Hansen after he discovered in 1883 that leprosy is caused by a bacterium called Mycobacterium leprae.

(…)

THE LEPROSY (tzara’at in Hebrew) mentioned 55 times in the Bible that has terrified humanity since ancient times gave Hansen’s disease a bad rap. Dermatologists say the condition that struck Miriam for speaking against her brother Moses (for marrying a Cushite woman), Naaman (in Kings II) and King Uziah (in Chronicles II) was a disease that turned their skin (and even hair) white; this symptom is connected to vitiligo – an autoimmune condition in which skin pigments are destroyed. In the Bible, this illness was regarded as divine punishment for «evil talk» and other sins. It is also described as afflicting the walls of buildings, leather garments and other clothing.

(Les meir)

Spedalske menneske spelar sjølvsagt også ei rolle i NT, sjølv om det er utanfor horisonten til Jerusalem Post. Dei synoptiske evangelia har fleire avsnitt der sjukdomen (gr: lépra) er nemnt, blant anna i Matt 8,1 ff; Mark 1,40 ff; Luk 17,11 ff. Desse tekstane fortel at reinsing av spedalske var ein del av Jesu helbredande gjerning. Sjå også kva bodskap han sendte til Døyparen Johannes som sat i fengsel og som undra seg på om Jesus var «den som skulle koma»:

«Blinde ser, og lamme går, spedalske blir reine, og døve høyrer, døde står opp, og den gode bodskapen blir forkynt for fattige.»  (Matt 11,5)

(via PaleoJudaica)

Det samaritanske folket i dag

Samaritanane er ei lita folkegruppe som bur i Israel og dei palestinske områda. Det er i dag mindre enn 1000 samaritanar. Folket har likevel overlevd som gruppe med eigen kultur og religion, heilt frå bibelsk tid.

På Jesu tid var det fiendskap mellom jødane og samaritanane. Likevel sjokkerte Jesus med å la dei vera forbilete i forteljingane om den miskunnsame samaritanen (Luk 10,30-35) og den takksame samaritanen (Luk 17,11-19).

Men kva veit me om samaritanane i dag? Reuters FaithWorld Blog har nyleg lagt ut ein artikkel som skildrar eit besøk hos dei:

Visiting the Samaritans on their Holy West Bank Mountain

Samaritan High Priest Abdel Moin Sadaqa was relaxing on his porch watching Al-Jazeera on a wide-screen TV when we dropped by his home to talk about his ancient religion. “I like to keep up with the news,” the 83-year-old head of one of the world’s oldest and smallest religions explained as he turned down the volume. Told we wanted to make him part of the news, more precisely part of a feature on Samaritanism, he sat up, carefully put on his red priestly turban and proceeded to chat away in the fluent English he learned as a boy under the British mandate for Palestine. (Les meir)

(via PaleoJudaica, som har meir stoff om samaritanane her)

Norske jødar og staten Israel

Den norske historikaren Vibeke Kieding Banik har undersøkt kva opprettinga av staten Israel i 1948 fekk å seia for dei norske jødane.

Forskning.no skriv:

Opprettelsen av Israel ga etterkrigstidens norske jøder en ny verdighet og lot dem føle seg enda mer norske, ifølge ny doktorgrad.

(…)

Vibeke Kieding Banik disputerte 15. mai for ph.d.-graden med avhandlingen «Solidaritet og tilhørighet. Norske jøders forhold til Israel 1945-1975» ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

Les meir