Museum ved Vestmuren?

Det er planlagt eit nytt museum like ved Vestmuren/Klagemuren i Gamlebyen i Jerusalem. Utfordringa er at det under bakken der bygget skal reisast, ligg flotte restar etter ein romersk hovudveg. Ved bygging av det planlagte museet, vil det bli umogleg å arbeida vidare med desse funna frå romersk tid. Det er derfor strid blant arkeologar omkring dette anlegget.

Den romerske vegen det er snakk om, gjekk ned gjennom Tyropoiondalen. Denne dalen var tidlegare svært tydeleg i terrenget i Jerusalem, som ein sentral dal mellom Hinnomdalen og Kedrondalen. Dalen er idag meir eller mindre fylt igjen, men eksisterer framleis som vegen el-Wad og plassen framfor Vestmuren/Klagemuren. Via Dolorosa følgjer el-Wad mellom 3. og 5. stasjon.

Haaretz skriv nå at ei gruppe arkeologar advarer mot det planlagte museet:

Western Wall museum plans threaten Roman relics, archaeologists warn

Jerusalem planning council to rule on controversial project that opponents claim would destroy valuable ancient structures beneath the Old City.

Jerusalem’s district planning council was on Sunday set to rule on a controversial museum project that archaeologists claim would destroy valuable ancient structures beneath the Old City.

(…)

But a group of archaeologists who have petitioned the council says the new building, designed by architect Ada Karmi, would damage an ancient Roman road, flanked by rare and elaborate columns, that runs beneath the planned construction.

(…)

«The plans would destroy the chance to create a continuous passage of road over 200 meters long – originally a colonnade – which could serve as a foundation stone for researchers and students of Jerusalem’s history, as well as to tourists and the general public,» the archaeologists wrote.

(Les meir)

(via PaleoJudaica)

Landsmøte i Israelsmisjonen

Denne veka skal eg delta på landsmøte i Den Norske Israelsmisjon i Stavanger. Organisasjonen inviterer til dagar med fellesskap, fornying, lovsong, livsglede, visjon og misjon. Tema for dagane er Løft blikket!

Eg har tidlegare skrive mykje her på bloggen om engasjementet mitt i DNI. Eit av dei første innlegga her på bloggen (i januar 2005) handla om Israel og dei palestinske områda. Då skreiv eg blant anna:

Eg har funne at mitt engasjement for Israel høyrer heime i Den Norske Israelsmisjon. Det er ein organisasjon som først og fremst er opptatt av å fortelja det jødiske folket om Jesus, og forkynna at Han er den Messias dei ventar på. Dessutan er det ein organisasjon som er opptatt av forsoning mellom jødar og palestinarar. Og det er ein av dei organisasjonane som arbeider innanfor Den norske kyrkja og som samarbeider med kyrkja.

På landsmøtet skal me drøfta mål og strategiar for dei neste 10 åra, me skal ha val, bibeltimar, seminar, turar i distriktet, sosiale samlingar og gudsteneste. Det er eigne samlingar for barn og unge. Eg har sjølv vore med og planlagt arrangementet, og meiner me har sett saman eit bra program. Nå ser eg fram tid desse dagane og nøler ikkje med å seia: Eg gleder meg!

Les meir om landsmøtet på nettsidene til Israelsmisjonen og return2sender.

UKM om misjon

Sist veke var Ungdommens kirkemøte (UKM) samla på Toneheim ved Hamar. Dette året stod misjon på sakskartet, i tillegg til nokre andre saker.

– Misjon er noe vi har omfavnet på UKM, noe vi virkelig har tatt til oss, sier Kristin Mørreaunet. Hun har vært komitéleder for saken «Kom – og gå!» Kristin kommer fra Melhus i Sør-Trøndelag og sitter i Den norske kirkes Utvalg for ungdomsspørsmål (Ufung).

– For meg handler misjon mye om dynamikken mellom det å komme og gå. Vi kan aldri skille de to tingene, men må gjøre begge deler. Vi kommer til kirken, til fellesskapet, til Jesus og sendes ut sammen med Jesus til våre medmennesker. Jeg synes det er fint at vi har sagt noe om at vi som kirke ikke kan velge bort misjon, sier Mørreaunet.

(les meir)

Eg syns det er flott å lesa at UKM uttaler seg slik dei gjer i denne saka. Det kjem tydeleg fram at misjon ikkje er ein aktivitet me som kyrkje driv, men ein sentral dimensjon ved det å vera kyrkje.

Apostelportrett frå ca 400

Det er i dag blitt kjent at det er funne portrett av apostlane Andreas, Johannes, Peter og Paulus i St. Tecla-katakomben nær Pauluskyrkja, like utanfor bymuren i den gamle delen av Roma.

Bileta blir datert til siste del av 300-talet eller første del av 400-talet. Dette er dermed dei eldste kjente bileta av apostlane.

Reuters skriv:

The paintings have the same characteristics as later images, such as St Paul’s rugged, wrinkled and elongated forehead and balding head and pointy beard, indicating they may have been the ones which set the standard.

Likskapen med seinare portrett av apostlane kan vel like gjerne forklarast med at det har eksistert enda eldre maleri som i dag ikkje er kjende og som allereie på 300-talet var modellerande for korleis ein tenkte seg apostlane hadde sett ut?

Les og sjå bilete av funna:

Synagogen (?) i Magdala

Ein av dei store nyheitene i bibelsk arkeologi i fjor, var funnet av ein synagoge i Magdala ved Gennesaretsjøen. Nå blir det stilt spørsmål ved om det som er funne, verkeleg var ein synagoge. Bloggaren Tom Powers meiner det er gode grunnar for å stilla spørsmålsteikn ved synagogeteorien:

However, I must ask certain questions about the present find, especially in relation to the other synagogues long dated to the late 2nd Temple period in this country – and there are only a handful: Masada, Herodium, Gamla, Jericho, and perhaps one or two others. For one thing, what other synagogue from this period has a mosaic floor (of any kind or design)? What other synagogue lacks stepped benches around the periphery of the hall? And, indeed, what other synagogue has a decorative carved stone set into the middle of the floor? In short, almost everything about the Magdala structure seems to be an anomaly – if it is what the archaeologists claim.

(…)

As for the present find, from everything I’ve read it seems that the sole basis for the synagogue interpretation is the image of a menorah appearing on one face of the stone in the floor. This, to me, is rather slim evidence. (Les meir)

(via BiblePlaces Blog)

Utgravingar i Omrit 2010

Dei arkeologiske utgravingane held nå i juni 2010 fram i Omrit nær Cæsarea Filippi, nord i Galilea. Her er det blant anna funne eit interessant tempel. Utgravingane har sin uoffisielle blogg som også har bilder frå staden, sjå Omrit 2010.

Jerusalem Post skreiv i fjor om at dette kunne vera eit tempel bygd av Herodes den store til ære for keisar Augustus. Dei skreiv vidare om ein mulig kristen (jødekristen!) etterbruk av templet. Sjå her.

(via BiblePlaces Blog)

Kartveit om politisk arkeologi

Professor Magnar Kartveit, MHS, har i dag (17.06.2010) ein kommentarartikkel i Stavanger Aftenblad (papiravisa) om politiseringa av arkeologien i Israel. Han brukar arkeologen Eilat Mazar sine funn (her), som veldig tydeleg og truleg ganske ukvalifisert blir knytt til kong David, som eksempel. Samtidig refererer Kartveit til korleis ein annan kjent israelsk arkeolog, Israel Finkelstein, tenkjer heilt annleis om desse funna og om Jerusalems historie i gamaltestamentleg tid.

Eg vil ikkje utgje meg for å vera fagmann på dette feltet. Og mine tankar om Mazar og Finkelstein har ingen tyding i den store samanhengen. Men eg tenkjer nok at det er relativt trygt å plassera seg ein stad mellom desse to i tolkinga av dei arkeologiske funna i Davidsbyen.

Kartveit er kritisk til politiseringa av arkeologien. Her er nokre sitat frå artikkelen:

Arkeologi er politikk i Jerusalem

(…)

Slike funn er viktige i statsbygginga av Israel. Mange sionistar støttar seg på Bibelen, men arkeologiske funn er like viktige. Som den samaritanske kvinna sa det: Fedrane våre tilbad på dette fjellet.

(…)

Ein boikott ville svekka den seriøse arkeologien eller driva han i armane på dei høgre-orienterte.

(…)

Palestinsk arkeologi har så vidt kome i gang, og ein kan rekna med at den også vil leita etter røter. Kven leitar dei etter? Finkelstein seier at dei første israelittane var kanaanearar. Så kanskje palestinarane vil koma til at dei første palestinarane var israelittar? Frå kvar sin kant vil dei grava seg fram til sanninga. Og brått kan dei stå ansikt til ansikt. Det kan bli steinløye.

Katolske eigedomar i Israel

Den katolske kyrkja har mange interessante eigedomar i Israel og dei palestinske områda. For staten Israel er ikkje dette uproblematisk. Det har derfor vore ført krevjande forhandlingar omkring desse eigedomane gjennom fleire år.

Eg har tidlegare skrive om Nattverdssalen på Sionhøgda i Jerusalem, ein av dei stadane som verkeleg skapar problem. Her har israelarane lagt sterke restriksjonar på katolikkane på bakgrunn av at den same bygningen også inneheld ein viktig jødisk heilagstad. Nå har det vore nye rundar om dette. «We have wanted the status quo, and they have wanted sovereignty» uttalar ei kjelde i det israelske utanriks-departementet. Det ser ut for at Vatikanet heller ikkje denne gongen har kome noko lenger her. Dei ønskjer å kunna feira gudstenester i Nattverdssalen.

Forhandlingane har også handla om 21 andre katolske eigedomar og om Israels rett til å konfiskera dei viss det er «nødvendig for sikkerheita». Dette gjeld blant anna viktige reisemål for kristne pilegrimar og turistar som Saligprisingsfjellet, Tabgha, Kapernaum og Getsemane.  Her har Vatikanet fått sikra seg eit ekstra vern mot eventuell konfiskering på dei seks viktigaste eigedomane.

Arutz-7 skriv frå israelsk synsvinkel:

One of the most difficult points of contention between Israel and the Vatican is the question of who controls the Last Supper Room. The room is said to mark the burial site of Kings Solomon and Hezekiah, and is also located in the same structure that houses the tomb of King David. Further complicating the matter is the fact that the building is known as the oldest Catholic church in the world, and has also served as a synagogue and as a mosque — in fact, Muslim inscriptions can still be seen on its walls. To simplify matters, the Last Supper Room was taken out of the agreement. «We basically reached the principle that it will not be part of this agreement,» the source said.

(…)

Progress was also apparently made on the issue of Israel’s right to expropriate land when necessary, albeit not without some caveats. The status quo was maintained on most of the 21 disputed properties in the Land of Israel, but there were six outstanding exceptions in which Israel has allegedly agreed not to confiscate land «unless there is an extreme need»: the Mount of Beatitudes, Tabha, Capernaum, the Church of the Annunciation, Mt. Tabor and the Garden of Gethsemane. «Obviously if there is a security situation, the State of Israel can expropriate, as is the sovereign right of any nation,» the source said. «After 11 years, that’s real progress,» he said.

(les meir)

(via BiblePlaces Blog)

«The time of Jesus»

Eg pleier naturleg nok å nytta uttrykket på Jesu tid når eg skriv om forhold i Israel og dei palestinske områda i første halvdel av det første hundreåret. I israelsk samanheng er det meir vanleg å kalla perioden det andre templets tid eller romersk tid.

Derfor syns eg det er interessant at den israelsk avisa Haaretz nå skriv om the time of Jesus i eit oppslag, riktignok med tekst henta frå turistministeriet si nettside.

Haaretz skriv:

The Shrine of the Book and the Model of Second Temple Jerusalem
The model of Second Temple-era Jerusalem, recently relocated to a spectacular new home next to the Shrine of the Book at the Israel Museum – itself recently refurbished – has made these two sites companion pieces illuminating the time of Jesus. (Les meir)

Ei helg i Selje

Selje var målet for oss som var på pilegrimsreise nordover langs kysten frå Stavanger. Me hadde ei flott helg her på og ved Stadlandet.

På søndagen var me på tur ut til den litle øya Selja som er ein viktig stad for den eldste kyrkjehistoria vår:

  • Øya er knytt til tradisjonen om Sta Sunniva og Seljemennene, som skal ha kome hit i båt frå Irland. Her er den keltiske påverknaden sterk og dette var kanskje det første pilegrimsmålet i Norge, allereie frå omlag år 1000.
  • Vidare var øya eit av dei første bispeseta i landet i hundre år frå 1068 då kong Olav Kyrre delte landet i tre bispedømme. Bispesetet blei flytta til Bergen i 1170, saman med relikviane knytt til Sta Sunniva.
  • Så må det også nemnast at det blei bygd kloster og fleire kyrkjer her på 1200-talet. Nå er det ruinar som gjev eit inntrykk av klosteret, og tårnet frå Albanuskyrkja viser godt igjen i terrenget (sjå bildet).

(I parentes vil eg nemna at det nå visstnok er gresk-ortodokse kristne som ønskjer å starta eit nytt kloster på Selja, – og at dette er nonner frå klosterfellesskapet som eg kjenner frå klosteret i Thiva.)

På laurdagen gjekk me fjelltur over Stadlandet til Dragseidet, der det er sett opp eit kors til minne om kristninga av denne delen av landet. Vidare reiste me med buss ut til Ervik og Vestkapp.

Eg syns det var spesielt flott å koma opp på Vestkapp, det vestlegaste fjellplatået i landet, nesten 500 meter over Stadhavet. Det er mindre enn to månadar sidan eg var på Kapp det gode håp og Cape Point, og desse to kapp-opplevingane (begge i godver!) har gjort eit sterkt inntrykk på meg. Her er det mykje himmel og mykje hav. Det uendelege kjem nær. Og me menneske blir små i slik natur.

Her er alle notata frå turen:

 

Kinna-kyrkja

Interiør, Kinna-kyrkja
Kinna-kyrkja. Foto: Arne Berge 2010

Me hadde mange flotte opplevingar på pilegrimsreisa vår langs kysten frå Stavanger til Selje. Eit av dei absolutte høgdepunkta var besøket på Kinn, ei øy med åtte fastbuande langt ute mot havet utanfor Florø. Den gamle kyrkja frå 1100-talet er heilt spesiell, og her blei me tatt imot på ein måte som gjorde inntrykk!

Heile kyrkja er eit klenodium. Det mest spesielle med den er nok lektoriet, eit galleri over kordøra. Lektoriet er truleg frå 1200-talet og har vore nytta i liturgisk samanheng, til song og lesing, kanskje også til kunngjeringar. Figurane som er skorne ut i fronten på lektoriet er Jesus og dei tolv apostlane som sit på tronstolar (Matt 19,28), med ein engel ytst på kvar side.

Framme i koret er det tre store kvinnefigurar i tre; det er Sta Barbara, Sta Katarina og Maria Magdalena. Desse figurane kom truleg hit på i løpet av dei siste hundre åra før reformasjonen, og dei var då plasserte i det sentrale feltet i altartavla. Det spesielle er at dei fekk bli ståande der i meir enn 150 år etter reformasjonen! I 1703 blei dei flytta frå altartavla. Nå står dei i eit altarskap på sørsida oppe i koret. Elles syns eg også det er spesiellt at Sta Katarina av Alexandria, den helgenen som er knytt til Katarinaklosteret i Sinai, har funne vegen her til ei øy ytst på vestlandskysten.

Kinna-kyrkja
Kinna-kyrkja. Foto: Arne Berge 2010

Naturen utanfor kyrkja er mektig. Her ligg storhavet rett utanfor, Her er den spesielle fjellformasjonen Kinnaklova. Eg hadde ein verdifull time for meg sjølv på benken som står ved kyrkja. Og mens eg var der ved kyrkja, flaug ei havørn rett over meg!

Her er alle notata frå turen:

 

Sissels lysglimt

Dotter mi, Sissel, samlar på lysglimt. Nå vil ho gjerne dela dei med andre.

Ho brukar ulike teknikkar innan maleri, collage og collagraph. Nettsida Sissel Ruud viser ein del av det ho lagar.

Sissel fortel, når ho presenterer seg, at ho har drive med kunst så lenge ho og dei rundt henne, kan huska.  Eg kan bekrefta at det er sant. Ho har eigentleg alltid sagt at ho ville bli kunstnar. Og det er kjekt når draumar blir oppfylte!

Nå i juni skal ho ha utstillinga Lysglimt i Mølleparken på Tau, ein kort ferjetur frå Stavanger. Utstillinga opnar søndag 6. juni kl 13.00 og er open søndagar kl 13 – 17 til og med 4. juli.

Oppdatering etter opninga søndag 6. juni: Opningsdagen blei ei flott oppleving. Mykje folk, godt ver og god stemning.

 

Frå Stavanger til Selje

Eg har i kveld kome heim frå ei pilegrimsreise langs kystleia frå Stavanger til Selje. Nokre vil kanskje undra seg over at eg kallar denne turen ei pilegrimsreise, for eg har ikkje gått så mykje. Det har derimot vore ein tur med mykje kollektivtransport (i båt) og kanskje er det rettare å seia at eg har vore på ei reise i pilegrimars kjølvatn. Eg meiner likevel eg har orda mine i behald. For meg betyr det å vera pilegrim for det første at eg er undervegs mot eit (heilagt) mål, for det andre at eg er på ei indre reise som går parallelt med den ytre reisa. Begge desse kriteria har vore til stades på denne turen.

Selje med klosterruinane på den litle øya Selja er ein viktig stad for den eldste kristne historia i landet vårt. Her er det ein sterk tradisjon knytt til legenda om St. Sunniva og Seljemennene. Dette er kanskje det eldste pilegrimsmålet i Norge. Reisa frå Stavanger til Selje kan derfor både sjåast som ein del av ei større reise, fram til Nidaros-domen, og som ei eiga reise med Selje som det endelege målet.

Eg har skrive eit par notat undervegs. Kanskje kjem det meir stoff om turen i tida framover.

Oppdatering: Her er alle notata frå turen: