Her er ein ny episode i podkastserien om bibelske stadar knytt til Jesu liv. Eg fortel om Jordanelva og om Jesu dåpsplass.
Korfor er eigentleg Jordanelva så kjent? Det er jo ikkje nokon stor og imponerande elv. Og koss er det å koma til staden der Jesus blei døypt? Kva skjedde ved Jesu dåp?
Elisabet og Sakarja var foreldra til Døyparen Johannes. Det var til deira heim «i fjellbygdene i Juda» den unge Maria reiste då ho hadde fått bodskapet om at ho skulle bli Jesu mor. Tradisjonen som plasserer dette i landsbyen Ein Kerem vest for Jerusalem, kan visstnok følgast tilbake til 500-talet.
Den store Johanneskyrkja i Ein Kerem er ei fransiskansk kyrkje frå 1600-talet. Tradisjonen seier at den er bygd over Døyparen Johannes sin fødestad. Det som er meir sikkert, er at den er bygd over tidlegare kyrkjer frå bysantinsk tid og korsfarartida. Til venstre for hovudaltaret i kyrkja er det ei grotte som markerer fødestaden. På golvet under altaret i grotta står det: Hic Praecursor Domini Natus Est. Omsett skulle det bli: Her er Herrens forløpar født.
St. Hans
Døyparen Johannes har i den kristne tradisjonen blitt sett på som «Herrens forløpar», han som skulle førebu Jesu kome og livsgjerning. Sankthansdagen 24. juni er minnedagen hans i kyrkjeåret, mens St. Hans-kvelden 23. juni er prega av folkeleg feiring av midtsommar, meir eller mindre lausrive frå døyparen.
Elisabet og Sakarja
Det første kapitlet i Lukasevangeliet handlar om det som skjedde før Jesus blei født. I denne samanhengen er historia om Elisabet, Sakarja og guten deira viktig. Evangelisten Lukas gir Elisabet og Sakarja denne fine omtalen:
Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderleg etter alle Herrens bod og forskrifter.
Luk 1,6
Dei var eit gamalt par som var barnlause og som ved eit under fekk sonen Johannes. Elisabet og Maria (Jesu mor) var i slekt og dei blei begge gravide ved eit under. Maria budde hos den eldre slektningen sin i tre månadar i løpet av svangerskapet, og fekk hjelp og støtte hos henne. Barna deira, Johannes og Jesus, blei født med ei halvt års mellomrom.
I gardsrommet utanfor kyrkja er det keramikkfliser med Sakarjas lovsong (Luk 1,68-79) på mange ulike språk. Lovsongen var i følge evangelisten Lukas ein profeti frå faren Sakarja. Det var det første han sa etter Johannes sin fødsel. Teksten sluttar slik:
Og du, barn, skal kallast profet for Den høgste, for du skal gå fram føre Herren og rydda hans vegar
og læra folket hans å kjenna frelsa når deira synder blir tilgjevne,
for vår Gud er rik på miskunn.
Slik skal lyset frå det høge gjesta oss som ein soloppgang
og skina for dei som bur i mørker og dødens skugge, og styra våre føter inn på fredens veg.
Luk 1,76-79
Døyparen Johannes i kunsten
I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et lam. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet.
I denne podkasten fortel eg om den fransiskanske Bryllaupskyrkja i Kana i Galilea, og litt om byen og gjestehuset eg har budd på når eg har vore i byen. Det dreier seg om den arabiske byen Kfar Kanna nokre kilometer nordaust for Nasaret. Tradisjonen seier at det var her Jesu vinunder skjedde.
Dei fleste gongene eg har vore i Kana, er det som overnattingsstad etter første dagsetappe på pilegrimsvandring på Jesus Trail. Eg har samla det eg har skrive om slike turar under kategorien Jesus Trail.
Du finn heile serien om bibelske stadar her på Radio pTro.
Gravkyrkja i Gamlebyen i Jerusalem er truleg bygd over Golgata og Jesu grav. Nå skal det for første gong gjerast systematiske arkeologiske undersøkingar av golvet i kyrkja. Dette er ei oppfølging av undersøkingane under The Edicule, kapellet over Jesu grav inne i kyrkja, i 2016-2017.
Dette er sjølvsagt eit viktig pilegrimsmål for svært mange menneske. Samtidig er det ein stad med svært samansett og brokete historie. Det er mange kyrkjesamfunn som har ansvar for staden saman, og det er ein streng avtale om Status Quo mellom dei, det vil stort sett seia at alt skal vera som det «alltid» har vore. Nå har tydelegvis dei tre viktigaste av desse kyrkjesamfunna, den gresk-ortodokse kyrkja, den katolske kyrkja og den armenske kyrkja likevel greidd å samarbeida om desse arkeologiske undersøkingane.
Arbeidet skal gjerast i ulike etappar, slik at ein ikkje stenger for den omfattande folkestraumen som kjem til staden.
Jerusalem Post skriv denne veka om saka. Her er eit utdrag:
Most of any remains found are likely to be then covered up in order to keep in accordance with the Status Quo.
An archaeological study of the floor under the Church of the Holy Sepulchre will be possible for the first time, after a two-year undertaking to repair and restore its pavement stones got underway in an inaugural ceremony on Monday.
(…) “We don’t know what is beneath the floor,” said Prof. Giorgio Piras, director of the Department of Ancient Sciences at the Sapienza University of Rome, which will be responsible for the archaeological excavations of the entire floor area during the restoration of the pavement. “It has never been systematically excavated, so we don’t know what we shall find. But it should be at least some remains of [Roman Emperor] Constantine’s church.
“We hope to understand the structure of this very holy place. Maybe there will be some remains from Hadrian’s Temple.”
The pavement stones date from various periods ranging from the medieval period to last century, he said.
Salme 31 har nå blitt ei dagleg felles bønn i Ukraina. Dei ukrainske kyrkjene har blitt einige om å be denne salmen kvar dag kl 17, etter oppfordring frå ein jødisk rabbi i landet. Det betyr at ortodokse, katolske, protestantiske og evangeliske kristne står saman med ukrainske jødar i bønn til Gud i den fortvila situasjonen folket er i.
2 Herre, eg søkjer tilflukt hos deg, lat meg aldri bli til skamme! Fri meg ut i di rettferd!
3 Vend øyret til meg, skund deg og redd meg! Ver meg eit vern og eit berg, ei borg til frelse!
4 Du er mitt fjell og mi borg; for ditt namn skuld fører og leier du meg.
5 Løys meg or garnet dei har spent ut for meg! For du er mi tilflukt.
Salmen er gjennomsyra av ein trygg tillit til Gud, midt i ein vanskeleg situasjon. Fienden er tydeleg til stades i teksten; vidare utover i salmen står det om planar om å ta liv (v 14), overgrep frå menneske (v 21) og ein kringsett by (v 22). Derfor blir også dei tillitsfulle orda ekstra sterke.
Oppdatering: Nå skriv Bibelselskapet om bruken av Salme 31 på nettsida si, og bekrefter historia om koss salmen har blitt ei felles dagleg bønn:
På møte i det religiøse rådet i Ukraina løftet den ledende jødiske rabbiner opp Salme 31 som en felles bønnesalme for folket i denne truende situasjonen. Salmen ble på kort tid brukt av både i synagogene og i de kristne kirkene.
Nå er dette en bønn som bes av millioner av ukrainere hver dag mellom klokken fire og klokken fem. Også vi inviteres inn i denne bønnen. Både som enkeltmennesker og i fellesskap. Bønnen kan gjerne stykkes opp med et Kyrie eleison mellom delene.
Vi anbefaler at denne salmen bes på søndagens gudstjenester i felleskap med kristne i Ukraina og ellers i verden. Vi legger også ved noen flere forslag til bønner som kan brukes i denne vanskelige tiden.