Folkemordet på armenarane

24/04/2015
Foto: Bodil Biørn.

Foto: Bodil Biørn. «Den armenske leder Papasian betragter de siste rester efter de grufulle myrderier ved Der-ez-Zor i 1915-1916. De andre ben har Eufrat skyllet bort.» Kjelde: Riksarkivet

I dag (24. april 2015) blir hundreårsdagen for folkemordet på armenarane markert. Det er ikkje ukontroversielt å seia dette. Norge er dessverre blant dei landa som foreløpig ikkje vil nytta ordet folkemord (genocide) om tyrkarane sine handlingar mot det armenske folket i 1915 og åra etterpå.

FN definerte ordet folkemord slik i 1948: «Folkemord er handlinger utført med den intensjon å utrydde, helt eller delvis en rase eller en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe som sådan».

Eg fekk interesse for armensk kultur gjennom eit møte med folk i det armenske kvarteret i Jerusalem i 2001. Eg var med på ekskursjon til kvarteret og fekk med meg gudsteneste i Jakobskatedralen, omvisning i museet og i nokre andre delar av kvarteret, – og eit møte med patriarken Torkom Manoogian (1919-2012). Då eg kom heim, las eg romanen De førti dagene på Musa Dagh av Franz Werfel. Boka, som byggjer på historiske hendingar i 1915, gjorde sterkt inntrykk. Du kan lesa meir om boka blant anna på Tore Nedrebø sin blogg og i ein større artikkel på Wikipedia.

Bildet er henta frå bildesamlinga etter den norske misjonæren Bodil Biørn som var utsending blant armenarane då katastrofen braut ut. Samlinga er i dag på Riksarkivet (her).

Aftenposten har i dag ein artikkel om Bodil Biørn og bildesamlinga hennar. Artikkelen har også med noko bakgrunnsstoff om folkemordet:

«Jeg har vært med å se alt det frykteligste som tenkes»
Minst én million mennesker ble drept under folkemordet på armenerne. Et viktig minne er fotografiene etter den norske misjonæren Bodil Biørn.

Generalsekretær Olav Fykse Tveit talte i går på markeringa i Jerevan:

(…) This day is a moment of truth. Let us all use it as an opportunity to build a future together where no people, no group of ethnic or religious identity, or any other common identification, should experience again these kinds of brutality we commemorate today. We need the courage to say “no” to what destroys our dignity. Even more we need the courage to say “yes” to our common humanity. Today the victims of the Armenian genocide call and help us to do so. All Christian churches recently celebrated the resurrection of Christ. In the joyful Easter period, we remember in our prayers the victims of the genocide, participating in the death and resurrection of Christ. In our creeds we confess our hope as the one community of saints, of forgiveness of sins and the resurrection of the dead. Injustice, violence, sin and death will not have the last word. (Les meir)

Sjå også denne relaterte filmen frå Stefanusalliansen:


Alfred Hauge: Lidelsens veier

13/04/2015

Lidelsens veier er kjærlighetens veier. Alfred Hauge 100 år.

Dette var temaet for kulturkvelden i Hinna kyrkje i forrige veke. Me hadde eit allsidig kulturprogram, mellom anna med diktlesing, song og musikk ved Hauges barn, barnebarn og oldebarn. Men temaet «lidelsens veier» var først og fremst ivaretatt av professor Jan Inge Sørbø, som hadde eit godt og innhaldsrikt foredrag om Hauges teologiske tenking med utgangspunkt i dette Haugesitatet.

For meg blei det ein kveld som sette i gang mykje mimring. Eg las mange av bøkene til Alfred Hauge på 70- og 80-talet. Nå har eg funne fleire av dei fram igjen. Eg hugsar forfattaren som fast deltakar i  gudstenestelivet i Hinna kyrkje frå ungdomsåra mine i kyrkja på 1970-talet.  Og sist, men ikkje minst, var mimringa knytt til vennskapet med Jan Inge, som eg blei kjend med siste året på gymnaset. I åra som følgde, hadde me blant anna fleire gode fjellturar saman i Ryfylkeheiane. Nå var det kjekt å treffa han igjen.

Men mimringa var likevel ikkje det viktigaste med denne kvelden. For meg, og sikkert for mange andre, skapte den ei fornya interesse for Hauge sine salmar og bøker. Kulturutvalet i Hinna kyrkjelyd hadde gjort eit godt arbeid med å setja saman programmet. I tilegg til det som alt er nemnt, var det felles salmesong, song ved menighetskoret og eit innslag ved Edvard Eikill, som var venn av Hauge. Sjølv fekk eg gleda av å leia kvelden.

Jan Inge bygde foredraget på kulturkvelden opp omkring dei fire salmane Hauge har i Norsk salmebok (2013):

  • Når stride stormar mot deg jagar (1940), nr 477, i avsnittet Trengsel og trøyst
  • Opna deg, hjarte! (1967), nr 556, i avsnittet Søndag og kyrkjegang (skriven til vigslinga av Hinna kyrkje)
  • Alle dei fuglar som flaug under himmelen blå (1970), nr 775, i avsnittet Ved senga
  • Du er Gud over år og tider (1966, 1972), nr 850, i avsnittet Åremålsdagar

Gudstrua sitt forhold til lidinga i verda er eit viktig tema i Hauge sitt forfattarskap. Han ville skriva sant om det vanskelege. Ein annan som høyrde foredraget, kollega Jostein Vestbø, samanfatta det slik på facebook: «smerte og medliding, tryggleik og kjærleik i Hauges forfattarskap og teologiske tenking». Ja, for det dreidde seg slett ikkje bare om liding. Her var det også humor og lyse historier.

Sjølv om foredraget tok utgangspunkt i dei fire salmane, er temaformuleringa henta frå romanen Mysterium. Den handlar om liding og medliding. Hovudpersonane er Victor, som har mista hukommelsen, og professor Oneiropompos. I eit avsluttande kapittel trer forteljaren, altså Alfred Hauge sjølv, inn i boka. Eg tar med eit avsnitt som også blei sentralt mot slutten i Jan Inges foredrag:

Men med hensyn til den verden han (dvs Victor) har sett inn i, og de billeder han bruker: Den som leser og har kunnskap alene, vil lite kunne tyde og tolke dem. Den som dertil eier visdom, vil kunne tyde mer. Har han dertil kjærlighet, vet han å tyde alt. For der hvor det finnes kjærlighet, der er alltid lidelsen og lidelsens visjon til stede, og der hvor lidelsens visjon er til stede, der strømmer større kjærlighet til – som de hvite blodlegemer til et sår. Der hvor kjærligheten er, der er legedommen, også legedommen mot døden.

Hvilke ord er det fortelleren drister seg til å bruke?

Han vet bedre enn noen annen at når Victor denne morgenen reiser fra klosteret, da er det nettopp døden – den uovervinnelige – han vil stilles overfor. Hans hustru er kanskje allerede gått bort. Og lever hun fremdeles, er hun trolig hinsides bevissthetens grense, i en verden som kanskje ligner den Victor har gjennomstreifet, eller mer grufull, eller mer skjønn, eller hun er inne i en stor hvile og glemsel. For ved livets veier ligger gehenna og paradisene, og også ved dødens veier. Og portene til den store stillhet åpnes langsomt.

Eller om hun er ved bevissthet, så vil hennes pine være som et instrument hvor hver streng vibrerer. Og hennes pine er Victors pine. Det kan ikke annerledes være.

Og som deres lodd er, slik er menneskenes lodd i verden. Også leserens lodd, også fortellerens lodd. Kan summen av all lidelse i verden være større enn summen av to menneskers lidelse? Fortelleren tør ikke svare.

Men midt i lidelsen står han som profeten vitner dette om: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg og våre piner har han båret.» Dette er også fortellerens vitnesbyrd, grunnet på erfaring. Derfor skal det stå nedskrevet her, innen Victor trer ut av vår historie.

Dette betyr visselig at gjennom Kristus går det veier ut av lidelsen. Men det betyr også at gjennom ham, den velsignede, går det veier inn i lidelsen, for lidelsens veier er kjærlighets veier.

Jan inge skriv om denne boka i artikkelen om Alfred Hauge i Norsk biografisk leksikon:

Det visjonære krevde etter hvert større plass i Hauges litteratur, og i Mysterium fra 1967 handler det nesten bare om syner og drømmer; romanen er en vandring i menneskets indre liv, samtidig som den på en ny måte setter lidelsesproblematikken i fokus. Fra og med denne boken var Hauges bøker knyttet sammen i Utstein Kloster-syklusen med det gamle klosteret som et geografisk og idémessig senter. Les meir

HinnAvis om arrangementet: Ingen lidelse uten kjærlighet.

Oppdatering 10.08.2015: Sjå òg Litterært blikk på Utstein kloster.


Shalom = helse!

06/04/2015

Det gode livet. KM 2015

I bibelsk forstand betyr helse helhet og velvære, og at alle gode relasjoner er intakte. Det er dette som ligger i ordet shalom som i vår bibel gjerne er oversatt til «fred». Det ser vi for eksempel i fortellingen om Josef. Da han spør brødrene om hvordan det står til med faren (1 Mos 43,26), bruker den hebraiske Bibelen her shalom, mens den jødiske oversettelsen til gresk (Septuaginta) har «er han frisk?». Relasjonen til slekten og den nære familie er av grunnleggende betydning.

Kyrkjemøtet 2015, som begynner denne veka, skal blant anna drøfta ei sak om kyrkje og helse. Avsnittet om det hebraiske ordet shalom også kan bety helse, er på ingen måte hovudtema i sakspapira til denne viktige saka. Likevel vil eg her på bloggen henta fram nettopp desse linjene. Dei seier oss at den kristne trua har jødiske røter også i dette; at helse betyr «helhet og velvære, og at alle gode relasjoner er intakte». (Bibeltilvisinga skulle vel elles vore 1 Mos 43,27 om ein skal vera pinleg nøyaktig).

Saka er faktisk også hovudtema for Kyrkjemøtet 2015, under overskrifta Det gode livet. Eg blei klar over omfanget og innhaldet i saka då eg i januar deltok på ein konferanse om kyrkje og helse. Her hadde professor Kjell Nordstokke, som har vore sentral i forarbeidet med KM-saka, eit foredrag der han presenterte temaet.

Eg opplever at «saksframlegget gir teologisk innsikt og tar opp helsefaglige utfordringer», slik det blir lova i innleiinga til det store hovuddokumentet. Me er mange kyrkjelege medarbeidarar, både løna og uløna, som kan ha god nytte av å lesa dette.

Kyrkjemøtet si nettside Litt om nokre av sakene gir ein kortversjon av kva saka handlar om:

Sak KM 09/17 Kyrkje og helse
Hovudtemaet for Kyrkjemøtet 2015 er òg ei sak på sakslista. I denne saka er er Kyrkjemøtet invitert til å se nærare på korleis helsespørsmål meir og meir sett preg på mediebilete og politiske debattar. Samstundes løftar saksframstillinga fram det helserelaterte arbeidet i kyrkja.
Gjennom eit stort spekter av diakonale institusjonar, og i arbeidet i kyrkjelydane, vert det utført eit omfattande arbeid innanfor helse og omsorg. Kyrkjemøtet er nå utfordra til å styrkje denne delen av verksemda til kyrkja. Den aktuelle samfunnsmessige konteksten blir løfta fram i saksframstillinga.
Til dømes syner ein til at Samhandlingsreforma og Omsorgsreforma utfordrar kyrkjelydane og dei diakonale institusjonane til ny innsats.
Saksframstillinga har eit eige kapittel om ”Kyrkja i den offentlege debatt om helse”. Her seier ein at kyrkja kan bidra til at det blir tala sant om livet og om døden i det offentlege rom. Det vert òg advara mot at stereotype oppfatningar av perfekt helse kan føre til ei nedtoning av menneskeverdet til den som ikkje svarar til dette idealet. ”I verste fall kan det grunngi praksisar som inneber eit steg i retning av sorteringssamfunnet sitt menneskesyn”, heiter det i dokumentet.
I framlegget til vedtak vert norske styresmakter utfordra til å se til at verdiar og etiske spørsmål får auka gjennomslag i helse- og sosialpolitikken. Ved prioriteringar i helsebudsjetta, bed ein styresmaktene vere særleg merksam på menneske i sårbare livssituasjonar og deira rettigheiter.

Du kan lesa heile saksframlegget til KM-saka her. Eg siterer eit lite avsnitt frå innleiinga, som seier noko om kor vidt kyrkja tenkjer når ein nå tar opp denne saka:

Saksdokumentet tematiserer kirkens helserelaterte tjeneste i vid forstand: som forebyggende helsearbeid, som hjelp til livsmestring, som medisinsk behandling og som omsorg for syke. Dokumentet drøfter helsebegrepet i lys av aktuelle forståelsesmåter. Intensjonen er å etablere en dypere forståelse som bekrefter at vi som kirke deler visjonen om å utføre denne viktige tjenesten i verden. Saksframlegget gir teologisk innsikt og tar opp helsefaglige utfordringer. På den måten kan den være en felles referanse for ulike deler av det kirkelige helsearbeidet. Framlegget er et ressursmateriale som kan bidra til å øke samhørigheten mellom de ulike arbeidsformene, og gi inspirasjon i arbeidet. Derfor retter forslagene til vedtak seg til både diakonale institusjoner, menigheter og til Kirkerådet.


Anastasis

05/04/2015

God påske 2015 

Bildet er tatt i Jesu grav i Jerusalem. Her er det ein tom benk med lys og anna utsmykning, typisk for gresk-ortodokse kyrkjer. Teksten på teppet, XRISTOS ANESTÆ (transkribert til vårt alfabet), betyr: KRISTUS ER OPPSTADEN.

Jesu grav i Gravkyrkja

«Grava» er i dag ei bygning eller eit kapell inne i Gravkyrkja, under den store kuppelen. Grava har vore øydelagt nokre gonger gjennom historia, men er kvar gong bygd opp på ny på den same plassen.

Me vestlege kristne kallar kyrkja Gravkyrkja, The Church of the Holy Sepulchre. Dei ortodokse kristne har eigentleg eit mykje finare namn på kyrkja; Anastasis (ανάστασις), oppstode.

(Her kan du lesa meir om historia bak staden: Golgata og Jesu grav)

Eg tar i dag fram Johan Nordahl Brun sin gamle og monumentale påskesalme:

Jesus lever, graven brast!
Han stod opp med guddoms velde.
Trøsten står som klippen fast:
at hans død og blod skal gjelde.
Lynet blinker, jorden bever,
graven brast, og Jesus lever!

Jeg har vunnet, Jesus vant,
døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt,
jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet,
Jesus vant, og jeg har vunnet!

Denne påskesalmen passar innhaldsmessig spesielt godt til evangeliet etter Matteus, som er preiketekst på påskedag dette året. Her er det lyn og jordskjelv ved Jesu oppstode:

1 Då sabbaten var til ende og det tok til å lysna første dagen i veka, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å sjå til grava. 2 Då kom det brått eit kraftig jordskjelv, for ein Herrens engel steig ned frå himmelen, gjekk fram til grava, rulla steinen ifrå og sette seg på han. 3 Han var som eit lyn å sjå til, og kleda hans var kvite som snø. 4 Vaktmennene skalv av redsle for han og vart liggjande som døde. 5 Men engelen tala til kvinnene og sa: «Ver ikkje redde! Eg veit at de leitar etter Jesus, den krossfeste. 6 Han er ikkje her; han er stått opp, som han sa. Kom og sjå staden der han låg! 7 Skund dykk av stad og sei til læresveinane hans: ‘Han er stått opp frå dei døde, og no går han føre dykk til Galilea; der skal de få sjå han.’ – No har eg sagt det til dykk.»
 8 Då skunda dei seg bort frå grava, redde, men jublande glade; og dei sprang av stad for å fortelja det til læresveinane. 9 Og sjå, Jesus kom imot dei og sa: «Ver helsa!» Då gjekk dei fram, tok om føtene hans og tilbad han. 10 Og Jesus sa til dei: «Ver ikkje redde! Gå og sei til brørne mine at dei skal fara til Galilea. Der skal dei få sjå meg.» (Matt 28,1-10)


Påskekunst: Golgata

02/04/2015

Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.

Golgata. Jesu kors

Hinna kyrkje har ein heil vegg med monumental glaskunst av Victor Sparre (1919-2008). Kunstnaren har utsmykning i 25 kyrkjer. Han var aktiv som kunstnar, debattant og menneskerettsforkjempar. Les meir


%d bloggarar likar dette: