Den norske forskaren Torleif Elgvin, som er spesialist på Dødehavsrullane, har nyleg opna ei nettside: torleifelgvin.no. Her er det mykje interessant stoff!
Oppdatering: Her kan du blant anna lesa unikt stoff om Gabriels openberring, ein nyfunnen Dødehavstekst som Torleif har omsett og skrive ein introduksjonsartikkel til. Sjå her.
Ressurssida er nå lagt inn i lista over lenker i høgre spalte.
(via PaleoJudaica)
I den nye bibelomsetjinga finn me nokre poetiske tekstar der det er markert at teksten eigentleg følgjer det hebraiske alfabetet. Eg syns det er flott at dette nå er gjort synleg i Bibel 2011. På den måten kan alle bibellesarar få eit lite innblikk i éi av formene i hebraisk poesi.
Dette dreier seg om såkalla alfabetsalmar. Dei er bygde opp omkring dei 22 konsonantane i det hebraiske alfabetet. Det betyr at første verslinje (evt første strofe) begynner med Alef, som er den første bokstaven i det hebraiske alfabetet. Neste verslinje begynner med Bet, som er neste bokstav i alfabetet osv.
I Bibel 2011 dette markert med at dei hebraiske bokstavane er tatt med framfor versa i Salme 25, 34, 37, 111, 112, 119, 145 og i Klagesongane 1-4. Det er ein kort omtale av fenomenet i den forklarande noten til Sal 25,1 og i forklaringane bak i Bibelen under oppslagsordet Poetiske bøker.
Teksten i Sal 145,13b, som begynner med den hebraiske bokstaven Nun, er interessant. Dette er eit av dei små tekstavsnitta som er henta frå Dødehavsrullane og som altså er med i Bibelen for første gong nå i Bibel 2011:
HERREN er påliteleg i alt han seier, trufast i alt han gjer.
Her har den tidlegare kjente hebraiske teksten mangla den verslinja som skulle begynna på Nun. Så blei altså den ukjente tekstlinja funnen i Salmerullen frå Qumran.
På tilsvarande vis manglar for eksempel verslinja som skulle begynt med Waw i Salme 34 (mellom vers 6 og 7). Kanskje blir det ein gong funnen ein gamal tekstrull som har med dette bibelverset også?
Det kan også nemnast at det finst fleire enn dei sju nemnte salmane som er skrivne som alfabetsalmar utan at det er markert i den norske Bibelen. Dette gjeld f eks Sal 9-10. Eg reknar med at markeringa her er utelaten fordi den poetiske forma ikkje ser ut til å vera fullstendig bevart i den hebraiske grunnteksten.
Alfabetsalmen som poetisk form er ikkje ukjent for den som har studert teologi og som har arbeidd med den hebraiske grunnteksten. Forma er tydeleg markert i hebraiske tekstutgåver, f eks i Biblia Hebraica Stuttgartensia som eg har nytta når eg har skrive dette. For meg blei likevel møtet med dei hebraiske bokstavane i min nye norske Bibel utgangspunkt for ein interessant repetisjon omkring denne hebraiske poesien.
(Oppdatert 25.11.2011)
Notat til dagens tekst: Joh 15,1-8
Første del av vers 8 blir ulikt omsett på nynorsk og bokmål i Bibel 2011:
Nynorsk: For ved dette lyser herlegdomsglans om Far min, at de ber mykje frukt og blir mine læresveinar.
Bokmål: For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
Det ville vore fullt mogleg å skriva «For ved dette blir Far min æra …» på nynorsk. Eg meiner faktisk dette er eit uttrykk som ville fungera like godt på nynorsk som på bokmål. Likevel har altså Bibelselskapet valt ei langt tyngre formulering ved å nytta ordet herlegdomsglans.
Det er omsetjinga av det greske ordet ἐδοξάσθη det dreier seg om. Det kan hende den nynorske omsetjinga får fram meir av innhaldet i dette ordet. Det er likevel vanskeleg å forstå logikken i at dei to norske målformene skal ha så ulik valør i den same Bibelutgåva.
Er det nokon som kan hjelpa meg til å forstå Bibelselskapet sin tankegang?
Hagia Sophia i Nikea (i dag: Iznik)
I Tyrkia er dessverre den historiske kyrkjeruinen etter Hagia Sophia i Nikea nyleg gjort om til moské.
Staden har ei tyding i kyrkje-historia ved at det sjuande og siste økumeniske konsilet var samla her i 787.
Eg hadde ei flott oppleving då eg besøkte staden i 2005. Les om besøket i kyrkja og byen Iznik i notatet Nikea. Mens me var samla i kyrkjeruinen oppstod ideen til studiegruppa Oldkyrkja som framleis eksisterer på Bryne.
Hagia Sophia i Nikea blei bygd på 500-talet av keisar Justinian. I 1331 blei den gjort om til moské og i 1920 blei den museum. Og nå er den altså gjort om til moské igjen.
Les om saka på AsiaNews.it: Erdogan’s religious acrobatics: Nicaea council church back to being a mosque
(via BiblePlaces Blog)
Koss kan me sikkert lokalisera dei stadane det står om i Bibelen? Kan me stola på dei lokale tradisjonane? Dette er tema eg ofte har kome tilbake til når eg har skrive om ulike stadar i dei bibelske landskapa. Situasjonen er at nokre stadar er ganske sikkert lokaliserte, andre er mykje meir usikre.
Donald L. Brake skriv om dette i The Washington Times i ein artikkel som eigentleg handlar om Fødselskyrkja i Betlehem:
Bethlehem and beyond: Tracing the life of Jesus
The Holy Land has preserved churches and monuments that memorialize events in the life of Jesus. The truth is that we cannot be absolutely certain of the identity of these places. Tradition, Scripture, and reason are guides to indicate potential sites. For Christians the “holy sites” are not places to be worshipped, but an aid to understanding the events and teachings of the Bible.
Characters in the original scenes did not leave a pillar or stone to designate the location of an event. They were too busy with the cares of daily life. Nevertheless, knowledge of the background of Scripture is important to the interpretation of the events and instructions mentioned in the Bible.
Just how are the biblical locations identified with any degree of certainty when they were lost so long ago? Can tourists to the Holy Land be assured they are visiting real, identifiable sites or are they imaginary unsubstantiated locations used to satisfy a spiritual pilgrimage?
There are various avenues of research that can be used to identify traditional sites:
1) Literary sources, such as Josephus (1st century Jewish historian) and the church fathers often record distances from one location to another. These are invaluable for discovery. They may also remark how something is near a place previously identified.
2) Toponomy (study of place names) is often preserved in modern Arabic or Hebrew names.
3) Archaeology and geography are apt to paint a picture that match the biblical account.
4) Tradition, while it may be flawed, can be quite reliable. Sites became “holy” very early because eyewitnesses remembered traumatic events and where they took place.
Eg syns det er flott å sjå den godt bevarte fiskebåten som er utstilt på museet i Kibbutz Ginosar. Båten er funnen i Gennesaretsjøen og den er frå det første hundreåret.
Det er ingenting ved båten som knyter den spesielt til Jesus eller disiplane, men den er frå rett epoke og gjev meg eit godt inntrykk av kva slags båtar som blei nytta på Gennesaretsjøen på Jesu tid. Det at båten har fått namnet «Jesusbåten», har vel helst med kommersielle interesser å gjera.
Oppdatering 2020: Så vidt eg forstår, har ein nå i israelsk samanheng slutta å bruka namnet Jesusbåten, ein vil heller omtala den som The Ancient Galilee Boat. Wikipedia-artikkelen om båten heiter Sea of Galilee Boat.
Eg anbefalar gjerne spaltisten Wayne Stiles´ artikkel om båten i Jerusalem Post denne veka (2011):
Sights and Insights: Not just any old shipwreck
An abandoned first-century boat found at Nof Ginosar remains one of the finest archaeological discoveries in Israel.
“The Kinneret will give us a treasure one day,” one brother told another. Turns out, he was right.
Wayne Stiles i Jerusalem Post 14.11.2011
Kinneret er det hebraiske namnet på Gennesaretsjøen. Det blir også ofte brukt i engelskspråkleg samanheng.
Oppdatert 13.07.2020. Oppdatering av tekst, og foto frå 2018.
I Bibel 2011 møter me ikkje namnet Adam før i 1 Mos 4,25, det vil seia etter at menneska er drivne ut av Edens hage.
Bibelomsetjar Anders Aschim skriv om dette i Vårt Land i dag 14.11.2011. Han svarer på eit lesarbrev frå ein som hadde observert at eigennamnet Adam er sjeldare i den nye Bibelen enn i den forrige utgåva.
Anders skriv:
«Adam» er i utgangspunktet ikke et egennavn, det er det vanlige hebraiske ordet for «menneske». I løpet av Bibelens første kapitler blir det et egennavn, men når skjer det? Det er gode argumenter for at det nettopp skjer i 1 Mos 4,25. Dette er det første stedet hvor «Adam» forekommer uten den bestemte artikkelen eller andre forstavelser. For den bestemte formen ha-adam har Bibel 2011 brukt oversettelsen «mennesket». Fra 1 Mos 2,21, hvor kvinnen blir skapt, brukes «mannen».
Vårt Land, papirutgåva 14.11.2011
I tillegg til denne korte forklaringa, gjev Anders oss ei lenke til eit grundigare innlegg han har skrive om temaet på bloggen hos Oversetterforeningen.:
Hvordan oversette Adam?
Denne uken kom Bibelen i ny norsk oversettelse. I dette innlegget forteller bibeloversetter, teolog og forfatter Anders Aschim litt om en av utfordringene en bibeloversetter støter på:
Oversette? Er ikke ”Adam” et egennavn? Dette lille hebraiske ordet skaper større vanskeligheter for bibeloversetterne enn en skulle tro.
Ordet adam betyr rett og slett ”menneske”. Men fra Første Mosebok kjenner vi det også som egennavn på det første mennesket, tradisjonelt gjengitt i transkripsjon som ”Adam”. Alternativer er tenkelige.
(…)
Den hebraiske teksten inneholder forresten ordspill både på adam og isj. Ordspill er svært vanskelige å overføre til et annet språk. Det hebraiske ordet for ”åkerjord” heter adamâ og ligner på adam. Ordet for ”kvinne” heter isjâ og er avledet av isj. I 2,7 står det altså: ”Herren Gud formet ha-adam av støv fra ha-adamâ”. Og i 2,23 heter det: ”Da sa ha-adam: Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles isjâ, for av isj er hun tatt.” Eldre nynorske bibeloversettelser har faktisk forsøkt å gjenskape det siste ordspillet: ”Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.”
(…)
I en del bibellesende kretser står idealet om en ”konkordant” oversettelse sterkt, en ord for ord-oversettelse der ett og samme ord i kildespråket alltid gjengis med en og samme ekvivalent i målspråket. Som alle oversettere vet, og som dette lille eksempelet viser: Det er ikke riktig så enkelt.
Det var elles ikkje bare på nynorsk ein prøvde seg med kreative ordspel i tidlegare omsetjingar. Den klassiske bokmålsomsetjinga frå 1930 omsette ordparet isj – isjâ slik: «hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt»!
November 2011:
Å forene tilgivelse og rettferdighet er en stor og vanskelig oppgave, men vi er forpliktet på den kjærligheten som aldri svikter.
Det gjer inntrykk når desse orda kjem i ei helsing frå kyrkja i Egypt. Denne søndagen er ein internasjonal solidaritetsdag for kristne som blir forfølgde for trua si. Eg tar med heile helsinga frå biskop Thomas. Han er ein uredd talsmann for forfølgde kristne i den koptiske kyrkja.
Kjære venner
Takk for at dere er med oss i vår vanskelige tid. Vi vandrer gjennom en mørk tunnel av vold. Vi fortviler over død og urettferdighet. Tilgivelsens lys skinner med en smertefull kjærlighet. Å forene tilgivelse og rettferdighet er en stor og vanskelig oppgave, men vi er forpliktet på den kjærligheten som aldri svikter.
Vi er hardt presset fra alle kanter. Vi er presset, men ikke knekket, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut. Vi mister ikke motet og fortsetter å arbeide for rettferdighet. Vi fortsetter å elske og å tilgi, slik at Guds fred kan omslutte alle hjerter.
Vi fortsetter å gi helbredelse og hjelp til de uskyldige ofrene. Og vi fortsetter å be for ofrene, for overgriperne og for en bedre fremtid.
Takk til dere alle for deres kjærlighet, omsorg, ord og handlinger for å forene rettferdighet og tilgivelse.
Biskop Thomas, oktober 2011.
Sjå også nettsida International Day of Prayer for the persecuted church.
Notat til søndagens tekst: 2. Mos 3,11-15
Her får Moses læra å kjenna Gudsnamnet JHWH, det som oftast blir skrive Jahve og omsett «Eg er den eg er». I den nye bibelomsetjinga er namnet markert med store bokstavar; HERREN eller GUD.
Dagfinn Rian er ein svært kompetent person til å seia noko om den interessante og viktige teksten som er preiketekst denne helga (22. søndag etter pinse 2011). Eg vel derfor å senda deg vidare til Israelsmisjonen sin preikeverkstad, der Rian skriv om teksten her.
Jesus vaks opp i eit jødisk arameisk-språkleg miljø i Galilea. Dei heilage tekstane deira var skrivne på hebraisk. Familien hans levde i eit land som var under romersk styre og som hadde vore under hellenistisk (gresk) påverknad sidan Alexander den store si tid (332 f Kr). Det nye testamentet er skrive på gresk.
Dette gjer det naturleg å stilla seg spørsmål om kva som eigentleg var den språklege situasjonen i området på Jesu tid. Og når det gjeld Jesus sjølv: Evangeliet etter Lukas fortel at Jesus las frå profeten Jesaia i synagogen i Nasaret (Luk 4,16-17). Dette har vore på hebraisk. Kor mange språk beherska han? Og er det sannsynleg at han kunne skriva?
Professor Ben Witherington skriv for tida ein interessant serie om slike tema på bloggen The Bible and Culture:
Arne Berge 