Jesu morsmål

30/05/2014

Det er relativt sikkert at Jesu morsmål var arameisk. Men kunne han også hebraisk? Og kjente han til gresk? Det blei denne veka ein liten disputt mellom paven og Netanyahu om Jesu morsmål.

Eg fann fram til notisen om dette via PaleoJudaica, som har følgjande kommentar til saka: What language(s) did Jesus speak?

Reuters skriv:

Pope, Netanyahu spar over Jesus» native language
Mon, May 26 2014
JERUSALEM (Reuters) – Pope Francis and Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu traded words on Monday over the language spoken by Jesus two millennia ago.
«Jesus was here, in this land. He spoke Hebrew,» Netanyahu told Francis, at a public meeting in Jerusalem in which the Israeli leader cited a strong connection between Judaism and Christianity.
«Aramaic,» the pope interjected.
«He spoke Aramaic, but he knew Hebrew,» Netanyahu shot back.
Like many things in the Middle East, where the pope is on the last leg of a three-day visit, modern-day discourse about Jesus is complicated and often political.
A Jew, Jesus was born in Bethlehem in the Roman-ruled region of Judea, now the Israeli-occupied West Bank. He grew up in Nazareth and ministered in Galilee, both in northern Israel, and died in Jerusalem, a city revered by Jews, Christians and Muslims, and to which Israelis and Palestinians lay claim.
Palestinians sometimes describe Jesus as a Palestinian. Israelis object to that.
Israeli linguistics professor Ghil’ad Zuckermann told Reuters that both Netanyahu, son of a distinguished Jewish historian, and the pope, the spiritual leader of the world’s 1.2 billion Catholics, had a point.
«Jesus was a native Aramaic speaker,» he said about the largely defunct Semitic language closely related to Hebrew. «But he would have also known Hebrew because there were extant religious writings in Hebrew.»
Zuckermann said that during Jesus» time, Hebrew was spoken by the lower classes – «the kind of people he ministered to».

Relaterte notat:

Oppdateringar:

Dette har ført til mykje meir stoff om temaet på nettet. F eks BBC sitt oppslag: Who, What, Why: What language would Jesus have spoken?  Og PaleoJudaica følgjer opp med viktige kommentarar her.

Og her er ein artikkel som argumenterer for at Jesus snakka HEBRAISK: Why Jesus really was a Hebrew speaker (Haaretz i dag 07.06.2014).

Her er meir stoff å henta:

 

Advertisements

Guds hender som rører ved oss

27/05/2014

Notat til søndagens tekst: Joh 15,26-27

Denne søndagen som kjem mellom Kristi Himmelfartsdag og pinsedag, viser fram mot pinsehøgtida. Jesu løfte om Den heilage ande er sentralt i preiketeksten, og samtidig dreier det seg om disiplane si vitneteneste.

Tekstane for dagen

Hag 2, 3-9 er oppmuntrande ord til leiaren Serubabel, øvstepresten Josva og til heile folket då dei skulle gjenreisa tempelet i Jerusalem på 500-talet f. Kr. Dei skal få styrke i ei krevjande tid, fordi Herren sjølv er med dei.

Apg 1, 12-14 handlar direkte om ventetida for dei Jesustruande i Jerusalem mellom Kristi Himmelfart og pinse. Dei hadde ein samlingsstad, og dei heldt trufast saman i bøn. Obs: Jesu brør hadde nå blitt med i flokken (Kva tid skjedde det? Var det etter oppstoda, då Jesus blant anna viste seg for sin bror Jakob ifølgje 1 Kor 15, 7?).

1 Pet 4,7-11 er ei formaning til dei Jesustruande adressatane (og til oss) med oppfordring til inderleg kjærleik og gjensidig teneste. For ”Enden på alle ting er nær”.

Preiketeksten Joh 15,26-27 er eitt av dei avsnitta i Joh 14-16 der Jesus omtaler Den heilage ande som Talsmannen (Joh 14,16 ff / 14,26 / 15,26 f / 16,7 ff).

Talsmannen skal vitna

Det greske ordet som er omsett med Talsmannen, er ho paraklætos. Ordet betyr ein hjelpar, eller meir nøyaktig: Ein som blir tilkalla for å hjelpa. Ordet har ein språkleg samanheng med ordet advokat, men den bibelske bruken går langt ut over vår tankegang om ei advokatteneste. I Joh får ordet ei utvida betydning med å læra, trøysta, minna om, tolka og forklara Jesu ord (Øystein I. Larsen i Luthersk Kirketidende 2013, side 253, til Joh 14, 23 ff).

Vår tekst fokuserer spesielt på at Talsmannen skal vitna om Jesus og på at disiplane også skal vera vitne. Det å vitna om Jesus er sentralt i heile Johannesevangeliet. Bibel 2011 gir grunnleggjande innføring i dette i fotnoten til Joh 1, 19 og i ordforklaringa til omgrepet ”vitne”.

Nyleg avdøde Hans Kvalbein er kanskje den som tydelegast sette heile Johannesevangeliet inn i ein rettssamanheng. Han meinte at evangeliet like gjerne kunne vore kalla Vitnesbyrdet etter Johannes. Han peikte på at evangeliet inneheldt ei uavslutta rettssak (Ung Teologi 1/1982 s 83 ff). Han plasserte vitneomgrepet (martyreo/martyria) inn i ein rettssamanheng, slik forkynning (kerygma/evangelion) høyrer heime på marknadsplassen og lære (didache) høyrer heime i skule- og oppsedingssamanheng. Han meinte at me best les Joh når me ser det som vitneutsegn der ulike vitne får koma til orde og tala om kven Jesus er. Det første vitnet i evangeliet er Døyparen Johannes. Så er det vidare mange ulike stemmer som vitnar om Jesus. Mot slutten av evangeliet kjem tekstar som seier at Talsmannen i framtida skal halda fram med å vitna om Jesus. Og at disiplane skal vitna saman med han. ”Rettssaka” er altså uavslutta.

Kvalbein peikte også på at dette juridiske perspektivet har røter tilbake til GT. Éin del av denne gamaltestamentlege bakgrunnen finn me hos Deuterojesaia (Jes 40 ff). Eit eksempel: I Jes 43, 9-11 fører Gud sak mot heidningefolka og deira avgudar. Avgudane blir bedne om å føra fram vitne for sin eksistens, men dei kan ikkje. Teksten bruker vidare ord som svarer til viktige omgrep i Joh: Kjenna meg / tru på meg / skjøna at eg er Han.

Disiplane skal òg vitna

Preiketeksten (v 27) seier at også disiplane skal vitna om Jesus. Dette blir knytt til deira augevitne-funksjon; dei har vore saman med Jesus ”frå første stund”. Men dette kan ikkje lesast lausrive frå samanhengen med Talsmannen sitt vitnesbyrd; han verkar gjennom disiplane når dei vitnar om det dei har opplevd saman med Jesus.

Dette blir tydeleg når me ser vers 27 i samanheng med dei andre tekstane om Talsmannen / Sanningsanden i Joh 14-16. Talsmannen skal læra disiplane ”alt” og minna dei om Jesu ord (14, 26). Han skal leia dei fram til heile sanninga, herleggjera Jesus og forkynna for disiplane (16, 13-15). Alt dette vil vera spela med når disiplane skal vitna om Jesus.

Me òg skal vitna

Talsmannen si vitneteneste er ikkje slutt med den første generasjon av Jesustruande disiplar. Nå er det vår generasjon som ikkje er att som foreldrelause born. Nå er det me som er kalla til å vera disiplar og som kan gleda oss over Talsmannens nærvere mellom oss.

Vårt vitnesbyrd er ikkje knytt til det å vera augevitne til Jesu liv, død og oppstode. Men me har Ordet frå den første generasjon vitne, og me har erfaringa av at Jesus er nær, også i vår tid.

Når me skal forkynne om vitneteneste i vår tid, kan det vera nyttig å reflektera omkring kven som har vore viktige vitne for oss sjølve, for eksempel i oppveksten. For min eigen del vil eg seia at mora mi og andre i den nære familien lenge var svært viktige vitne. Og i tenåringstida var nokre andre ungdomar, som berre var litt eldre enn meg sjølv, også viktige vitne. Eg tenkjer at ein slik refleksjon får det å vera vitne om Jesus, ned på eit ”overkommeleg” nivå. Dette er for vanlege menneske, nettopp fordi me trur at Talsmannen er verksam, også i vår tid.

Nærvere

Forkynninga denne søndagen skal peika fram mot pinsehøgtida. Me skal forkynna at Gud er midt i blant oss, ved Den heilage ande. Men fokus skal likevel ikkje vera på Anden. Det er Jesus som er sentrum for evangeliet, også i pinsen. ”Eg er med dykk alle dagar så lenge verda står” (Matt 28,20). Det er ikkje nokon motsetnad mellom løfta hos Matt og Joh. Trua på den treenige Gud har nettopp einskapen i Gud som poeng. Gud er Far, Son og Ande.

Kanskje det er mogleg å bruka eit slikt bilete: Jesus og talsmannen Den heilage ande er nå Guds to hender blant oss. Med desse kjem han til oss og rører ved oss.

Dette kan me forkynna som ein del av pinsebodskapen. Bodskapen om Talsmannen opnar for Jesus, den lukkar ikkje. Det gode evangeliet om Talsmannen som er hos oss, gir oss alle ein god grunn til å søkja Gud og dei kjeldene som finst i trua på Jesus (Joh 7, 37-39).

Dette notatet er skrive for Den Norske Israelsmisjon sin preikeverkstad til søndag før pinse 2014.


Grunnlovsjubileet

17/05/2014

Den Norske Rigs-Forsamlings Forhandlinger paa Eidsvold i Aaret 1814. Udgivne efter Hoved-Protocollen ved undertegnede af Rigs-Forsamlingen udnævnte Redacteurer G. Sverdrup, L. Stoud Platou, Omsen. Andet Bind. Christiania 1814.

Riksforsamlinga 1814

Denne boka fann eg i bokhylla mi for nokre veker sidan. Nokre gonger er det jammen også positive sider ved å måtta rydda og sortera for å redusera talet på hyllemeter bøker i heimen! Då eg fann boka, la eg den til side for å kunna ta den fram på 17. mai.

I dag har eg tatt boka fram igjen som ein del av mi personlege jubileumsmarkering. Mellom mykje anna kjekt program saman med venner og familie, har eg kost meg med dette klenodiet. Herleg!

Forhandlingane frå riksforsamlinga blei altså gitt ut i bokform allereie i 1814. Eg har dessverre bare det andre av to band. Bøkene blei gitt ut av Georg Sverdrup, Ludvig Stoud Platou og Christopher Frimann Omsen.


The beauty of Ottoman Palestine

13/05/2014

The Times of Israel skriv om bildesamlinga til teologen Gustaf Dalman (1855-1941), leiar av det tyske arkeologiske instituttet på Oljeberget:

The beauty of Ottoman Palestine, lovingly explored and documented

100 years ago, a German polymath theologian with a passion for the Holy Land snapped an enchanting collection of photos. We publish them here for the first time, along with his ultimately sad story.

In the basement of a house on the Mount of Olives is a collection of 100-year-old photographs of Ottoman Palestine — published here for the first time — that document the people, sites and lifestyle of Palestine in the twilight years of Turkish rule.

The photos were taken by the first director of the German Protestant Institute of Archaeology (DEIAHL), Gustaf Dalman, an eclectic early-20th century polymath who fell in love with the Holy Land and set out to catalog its inhabitants, plants, animals, sounds and way of life. The DEIAHL was founded in 1900 by the German Protestant church at the behest of Kaiser Wilhelm II following his historic visit to Jerusalem two years earlier, with the stated aim of promoting “the exploration of the Holy Land and its diverse past, cultures and religions.”

Les meir

(Via BiblePlaces Blog)

Dette er Gustaf Dalman:

GustafDalman. Foto: Wikipedia


Konf, gåver og gode ord

07/05/2014

… hvis de ikke synes at de trenger noe, er vel det de voksne sitt ansvar?, spør hun. (…) At de er opptatt av penger handler ikke om konfirmanttida, men om hele samfunnet. (…) Jeg skulle ønske at de som ga gaver også var flinke til å skrive noen gode ord til konfirmantene. Det kan de finne frem mange år seinere, sier hun.

Det er kollega og kateket Kirsti Melangen som uttaler seg lett samfunns-kritisk og samtidig så fint om ungdomane som er konfirmantar i kyrkja.

Her på Hinna er det tid for konfirmasjon, som så mange andre stadar. Meir enn 90 ungdomar er konfirmantar i kyrkja vår dette året. Dei er fordelte på fem konfirmasjonsgudstenester over to helger.

Avisene skriv helst om gåver, pengebruk osv når dei omtaler konfirmasjonen. Me som brukar tid saman med ungdomane gjennom eit år, er eigentleg meir opptatt av andre sider ved konfirmasjonstida. Me har fokus på kristen tru, livstolking og livsmeistring, – og på engasjement og ansvar!

Ønsker seg penger på gavebordet
Konfirmantene har det meste de trenger, så de vil gjerne ha påfyll i sparegrisen. De sparer til designerveske, språkreise og shopping i USA.

(…)

Kateket Kirsti Melangen i Hinna menighet håper konfirmantene føler at folk rundt dem bryr seg om dem.

– Det er lite snakk om gaver gjennom konfirmasjonsåret, men i siste del tenker de en del på det. Jeg må jo si at jeg unner dem å få gaver. For all del, vi ønsker jo at folk skal tenke seg om og ikke bare øse ut med penger, men at ungdom får gaver som forteller dem at det er noen som bryr seg om dem, er en god skatt å ha med seg. Om 20 år har de glemt hva de fikk og hvem de fikk det fra, men de husker opplevelsen av om dette var noe som var fint og godt, sier Melangen.

Hun forteller at fattigdom og urettferdighet er blant temaene i konfirmasjonsundervisningen, og at konfirmantene samler inn penger til Kirkens Nødhjelp.

– Vi snakker blant annet om ansvaret de har for andre mennesker, både fjernt og nært, og at de kan bety en positiv forskjell i verden, sier hun.

Kateketen mener det er unødvendig å snakke moralistisk om penger og pengebruk til konfirmantene.

– Men jeg skulle ønske det ikke ble snakket så mye høyt om beløp. Kanskje voksne kan prøve å tenke litt nøkternt og samtidig vise at ungdommen betyr mye for meg.

– Mange vet ikke hva de skal ønske seg. Synes du de er bortskjemte?

– Nei, jeg opplever dem ikke som bortskjemte. Og hvis de ikke synes at de trenger noe, er vel det de voksne sitt ansvar?, spør hun.

– Jeg unner ungdommene å få et selskap hvor de selv er hovedperson. At de er opptatt av penger handler ikke om konfirmanttida, men om hele samfunnet. Jeg skulle ønske at de som ga gaver også var flinke til å skrive noen gode ord til konfirmantene. Det kan de finne frem mange år seinere, sier hun.

Les meir


%d bloggarar likar dette: