Den gode lederen

Søndagstanker 3. søndag i påsketida

Jeg er den gode gjeteren, sa Jesus. Her på Hinna i 2020 tror jeg Jesus like gjerne ville sagt at han er den gode lederen. Gjetere er nok en yrkesgruppe de fleste av oss har et litt fjernt forhold til. Ledere derimot, det forholder vi oss alle til. Ledelse handler om å ta ansvar. En god leder er en som tar gode valg og som viser veg for andre. 

Når Jesus omtaler seg selv som den gode gjeteren, tenker jeg at det dessuten er et sterkt innslag av omsorg og kjærlighet, beskyttelse og vern i dette uttrykket. Denne teksten brukes nå i påsketida i kirkene våre. Det gjør det naturlig for oss å se sammenhengen mellom den omsorgsfulle gjeteren og den oppstandne Jesus som lever i dag.

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 10, vers 11-18: 

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Slik lyder det hellige evangelium.

I musikk, litteratur og bildekunst har det utviklet seg en egen sjanger som kalles pastorale, ut fra det latinske ordet pastor som betyr gjeter/hyrde. Pastorale er et ord som brukes om noe landlig og idyllisk. Det er nok bakgrunnen for at vi ikke bare har et fjernt bilde av hva det vil si å være gjeter, men ofte også et romantisk bilde av gjeteryrket. 

Bibelteksten om den gode gjeteren handler om noe helt annet. Det er viktig å få med seg faremomentet i teksten for å forstå den rett. Gjeter var et vanlig yrke på Jesu tid. Det var også et viktig yrke, selv om det visstnok ofte var fattigfolk som var gjetere. Husdyra trang beskyttelse mot ulver og andre fiender. Gjetermotivet var ikke et romantisk glansbilde, det bygde på de harde realitetene i livet. 

Den viktigste bakgrunnen for bildet av den gode gjeteren finner vi i Det gamle testamentet. Her er dette et kjent og kjært bilde på Gud. «Herren er min hyrde» står det i Salme 23. Og hos profeten Esekiel står det: «Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud. Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» (fra Esek 34,11-16). Hos profeten blir denne gode gjeteren veldig tydelig tegnet som en kontrast til de dårlige lederne som folket hadde på den tida. 

I Det gamle testamentet er det Gud som er den gode gjeteren. Da Jesus brukte uttrykket om seg selv, provoserte han mange. Dette ble ikke bedre av at Jesus så tydelig sa «Jeg er» den gode gjeteren. Det hebraiske navnet på Gud (Jahve) henger sammen med verbet å være. «Jeg er den jeg er» sa Gud til Moses ved den brennende tornebusken (2 Mos 3,14). Da Jesus sa «Jeg er den gode gjeteren» brukte han et språk som gjorde ham lik Gud. Han gikk inn i Guds sted. Dette førte faktisk til at han stod i fare for å bli drept på grunn av blasfemi. Men nettopp dette utsagnet hans har til alle tider siden vært et av de mest kjære bildene på hvem Jesus egentlig er. 

Hva betyr det forresten at Jesus har andre sauer som ikke hører til «denne flokken»? Og hva betyr det at han også må gjete disse, og at det skal bli «én flokk og én gjeter»? For å forstå disse ordene, må vi tenke på at Jesus og disiplene var jøder og levde i en jødisk kontekst. Jesus ser her ut over denne konteksten. Han taler om «andre sauer» som ikke er av jødisk bakgrunn. Jeg tror altså at vi som tror på Jesus og som ikke tilhører det jødiske folket, er blant disse «andre sauene» som Jesus også ville lede. Og han er alltid på veg til nye mennesker! Teksten om den gode gjeteren forteller på denne måten også at Guds rike er større enn våre lokale forhold og våre selvopptatte tanker. Guds folk er nå utvidet og består av alle som tror på Jesus. Paulus skriver: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)

Jeg synes «den gode gjeteren» er et godt, trygt og omsorgsfullt bilde av hvem Jesus er. Det sier jeg, samtidig som jeg vet at mange ikke opplever eller merker Jesu beskyttelse og vern i livet. Mange vil heller si: Hvor var du, Jesus, da jeg møtte det vonde? Dette året har vi i tillegg til alt det andre vi skal forholde oss til, også blitt rammet av koronakrisen som rammer oss helsemessig og økonomisk. Pandemien rammer samfunnet vårt hardt i vår trygge del av verden. Og i andre deler av verden er krisen enda mye verre.

Hvordan skal vi tenke og tro om det kontrastfylte forholdet mellom den gode gjeteren og en verden som inneholder både godt og vondt? Hvordan skal vi lese og forstå en slik tekst? Mitt svar i dag er dette: Jeg tror ikke at det vonde kommer fra Gud. Men jeg tror på Guds nærvær midt i virkeligheten, som inneholder både godt og vondt. Jeg tror at han er her sammen med oss. Han har sendt Jesus til oss. 

Vi er nå i påsketida i kirkeåret. I dagens tekst står det at den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Dermed er enda et perspektiv med i tankegangen om den gode gjeteren. Bildet sier oss noe viktig om betydningen av Jesu død og oppstandelse; det skjedde for oss! Han døde for oss, og han stod opp for oss. Den gode gjeteren er også den gode frelseren. «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» (Joh 10,27-28). 

Jesus er den gode lederen. Han er den som kan lede oss her i livet og helt fram til det evige livet. Han er nær med sin omsorg, sin kjærlighet og sin frelse. Han har ikke lovet oss et problemfritt liv. Men han har lovet å være med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).

Desse søndagstankane blei publiserte på hinnakirke.no søndag 26.04.2020.

Teateret i Efesos

Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring

Teateret i Efesos. Foto Arne Berge 2005

Teateret på bildet er det einaste teateret som er nemnt i Bibelen. Me finn det i utgravingane etter den store og viktige antikke byen Efesos.

I nytestamentleg tid var teateret allereie gamalt og det var under utviding. Arbeidet med utvidinga starta under keisar Claudius (41-54) og blei avslutta under keisar Trajan (98-117). Då det stod ferdig romma det ca 25.000 tilskodarar.

Grunnen til at teateret i Efesos blir omtalt i Det nye testamentet, er at det var sentralt i eit opprør mot Paulus si forkynning og undervisning i byen på 50-talet. Opprøret er omtalt i Apostelgjerningane.

Dei kristne i Efesos på slutten av det første hundreåret, då Apostelgjerningane og Johannes openberring blei skrive, hadde nok ikkje noko positivt forhold til staden. Teateret var eit sentrum i den gresk-romerske kulturen og dei kristne hadde med seg den dramatiske historia om opprøret mot Paulus ein generasjon tidlegare.

Utgangspunktet var ein situasjon der Paulus blei anklaga for å vera ein trussel mot Artemiskulten, som var så viktig i byen. Dette har eg skrive om i notatet Artemistempelet i Efesos. Her følgjer andre delen av den godt formulerte forteljinga i Apostelgjerningane, kapittel 19:

Uroa breidde seg over heile byen, og alle som ein storma av stad til teateret og drog med seg Gaius og Aristarkos, to makedonarar som hadde følgt Paulus på reisa. Paulus ville gå inn i folkehopen, men læresveinane hindra han. Nokre av dei høgste embetsmennene i provinsen, som var mellom venene hans, sende òg bod til han at han ikkje måtte våga seg inn i teateret. Forsamlinga var no i fullt opprør. Somme skreik éin ting, andre noko anna, og dei fleste visste ikkje eingong kvifor dei hadde kome saman. Då skuva jødane fram ein mann som heitte Aleksander, og nokre i flokken sette han inn i saka. Aleksander gjorde teikn med handa og ville halda ein forsvarstale til folket. Men då dei skjøna at han var jøde, skreik dei alle i kor i to samfulle timar: «Stor er efesargudinna Artemis!» Men byskrivaren roa folkehopen og sa: «Efesarar, finst det noko menneske som ikkje veit at efesarbyen er sett til vaktar for tempelet til den store Artemis og steinen som har falle ned frå himmelen? Dette kan ingen nekta, og difor bør de no vera rolege og ikkje fara for brått fram. No har de ført hit desse mennene som verken er tempelranarar eller har spotta gudinna vår. Vil Demetrios og handverkarane hans reisa sak mot nokon, så har vi dei vanlege rettsmøta, og vi har våre guvernørar. Partane kan stemna kvarandre for retten. Og har de noko anna å krevja, skal det bli avgjort på det lovlege folketinget. Etter det som har hendt i dag, kan vi lett bli klaga for opprør. Og vi har ingen ting å visa til om nokon krev oss til rekneskap for dette oppstyret.» Med desse orda fekk han folkehopen til å skiljast.

Apg 19,29-40

Eg tenker meg at Lukas, då han skreiv dette avsnittet, truleg har snakka med Gaius og/eller Aristarkos. Dette var dei to mennene som hadde vore i Paulus sitt reisefølge og som nå hamna midt i kaoset i teateret. Dei blei augevitne og representantar for dei som trudde på Jesus, midt i den farlege situasjonen.

Byskrivaren som greidde å roa ned folkemengda i tempelet, var ein lokal tenestemann. Han var opptatt av at folket i byen skulle ha eit godt forhold til den romerske administrasjonen for provinsen, som også var lokalisert i byen. I talen sin forsvarar han faktisk dei kristne med å seia at dei er heilt ufarlege for den gresk-romerske kulturen; dei er verken tempelranarar eller nokon som har spotta den lokale gudinna. Han får roa forsamlinga ved å argumentera for at saka, om det då er nokon sak, heller må førast for dei ordinære rettsorgana. Og med talen sin oppnår han at folket forlet teateret. Dermed er også teateret ute av bibelhistoria. Men Paulus «sende bod etter læresveinane og sette mot i dei» før han reiste vidare (Apg 20,1). Etter den skremmande hendinga, trong dei nok å bearbeida det dei hadde opplevd.

Dette notatet er ein del av ein påbegynt serie med bilde frå dei sju byane i Johannes openberring. Stadane ligg i dag i Tyrkia. Kor mange notat det blir i serien og over kor lang tid den vil gå, veit eg ikkje. Men utgravningane etter Efesos er så innhaldsrike at det kjem meir før eg rettar blikket mot neste by. Efesos er jo også den av desse byane som betyr mest i bibel- og kyrkjehistoria.

Tidlegare er teateret omtalt her på bloggen i notata Paulus i Efesos (2005) og Gladiatorar i Efesos (2007).

Medvandraren Jesus

Påsketanker, 2. påskedag 2020

Jesu oppstandelse skapte noe nytt. Nå i påsketida er det naturlig å lytte til bibeltekster som handler om hvordan Jesus møtte disiplene etter oppstandelsen og om hvordan han kommer til oss i vår tid.

I dag vil jeg hente fram ei flott fortelling om hvordan Jesus møtte to disipler den dagen han hadde stått opp fra de døde. Han viste seg som en medvandrer og slo følge med dem på vegen. Fortellinga får på en fin måte fram at Jesus er annerledes etter oppstandelsen. Han lar seg åpenbare, men han virker først og fremst i det skjulte. Likevel: Han er nærværende og møter oss der vi er, midt i livet.

Det står skrevet i Evangeliet etter Lukas:

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
    Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
    De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. (Luk 24,13-35)

Slik lyder det hellige evangelium.

I denne teksten møter vi Jesus som medvandreren. Det første jeg tenker på med dette uttrykket, er at Jesus er en som lytter. Fortellinga om de to Emmausvandrerne viser oss dette på en flott måte. Han var opptatt av det de var opptatt av. Han ville høre deres versjon av det som var skjedd i Jerusalem i påsken. Jeg tror at Jesus mer enn gjerne vil lytte til våre livserfaringer også i dag. Vi kan åpne oss for Gud i bønn. Vi kan fortelle ham om det som opptar oss. Og vi kan ta imot hans kjærlighetsfulle korrigering. 

For etter at medvandreren Jesus hadde lyttet lenge og vel, hadde han mye han ville vise disiplene. Han åpnet skriftene for dem, står det. Han lærte dem om Gud, om Guds frelse og om sammenhengene i livet og troen. Han lærte dem om hva Bibelen kunne fortelle om Messias, og det gjorde han på en måte slik at de etterpå forstod han hadde snakket om seg selv. Jeg tror at Jesus mer enn gjerne vil rettlede oss også i dag. I en av de kjente Messiasprofetiene blir han kalt «underfull rådgiver» (Jes 9,6). Det navnet sier noe veldig fint om hvordan han møter oss.

Da de to disiplene kom fram til Emmaus sammen med medvandreren, inviterte de ham inn. Kanskje de bodde i Emmaus og nå var kommet hjem? Da de skulle spise kveldsmat, åpenbarte han hvem han var. Han gjorde det ved å gjøre det han hadde gjort sammen med dem mange ganger før. Han «tok brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem». Her kan vi tenke på da han mettet 5000 i ødemarken. Vi kan tenke på de utallige måltidene Jesus hadde hatt sammen med vennene sine uten at de er omtalt i Bibelen. Og vi kan ikke minst tenke på det siste påskemåltidet han hadde med dem, da han innstiftet nattverden. De to disiplene kjente ham igjen gjennom nærheten det gir å sitte til bords sammen. Medvandreren skapte fellesskap, og gjennom fellesskapet viste han hvem han var.  

Da de to disiplene forstod hvem medvandreren var, ville de dele opplevelsen med vennene sine. Mismotet deres var borte. Han som hadde lyttet, veiledet og skapt fellesskap, ga dem mot og ny kraft. Selv om de hadde hatt en krevende dag, la de på veg tilbake for å finne de andre. Jeg tror Jesus kan gi mot og kraft til livet videre, også til oss. Ikke som en gjentakelse av Emmaus-vandrerne sin opplevelse. Men på den måten vi trenger det, i vår tid og vår situasjon.

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil også i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Vær sterk, min sjel, i denne tid kan være en hilsen spesielt til de av oss som opplever denne tida krevende og tung. Salmen står i Norsk Salmebok på nr 478. Den er full av håp knyttet til Guds framtid.

Vær sterk, min sjel, i denne tid,
når du har tungt å bære.
Hold ut i prøvens stund og lid
de døgn du går i lære.
En dag til slutt
blir mørket brutt
av lyset fra Guds fremtid.

Gi håpet rom i denne tid,
hvor langt du enn er nede.
Hos dem som taper i sin strid,
er Herren skjult til stede.
Ved Kristi verk
skal du bli sterk
og hvile i Guds fremtid.

Se, mørket blir din modningstid!
Hold ut til natten vender!
Se bort fra angst og indre splid,
du er i gode hender!
Se, du er fri
og lever i
Guds løfterike fremtid.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Desse påsketankane blei publiserte på hinnakirke.no 2. påskedag 13.04.2020.

Jesus er stått opp!

Påsketanker, påskedag 2020

Jesu oppstandelse skapte noe nytt. «Han er ikke her, han er stått opp.» Dette var englenes budskap til kvinnene som kom til den tomme grava i Jerusalem. Siden den tid har troen på Jesus blitt spredd over store deler av verden. I dag lyder påskedagens jubelrop på svært mange ulike språk: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! 

Det står skrevet i Evangeliet etter Lukas, kapittel 24:

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Slik lyder det hellige evanglium.

Den kristne troen bygger på Jesu oppstandelse. Vi tror at Jesus lever og er her nå, usynlig og virkelig til stede. Nær oss, slik livet er akkurat nå. Vi tror at han er den samme i dag som da han levde et menneskeliv for ca 2000 år siden. Men etter oppstandelsen har han et nytt og annerledes liv. Han er ikke lenger bundet av en menneskelig kropp. Han er heller ikke bunden av tid og sted.

Kvinnene som det står om i evangeliet, møtte ei tom grav og engler som forkynte Jesu oppstandelse. De ble naturlig nok både usikre og redde, men englene minnet dem om Jesu ord. Han hadde selv sagt at han måtte lide og dø, og at han etter dette skulle stå opp til nytt liv. Da kvinnene fikk høre englenes ord om dette, gikk de og fortalte om opplevelsen til disiplene og til alle som ville høre. Siden møtte kvinnene og disiplene den oppstandne Jesus selv. I dette møtet ble påsketroen skapt.

«Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Dette løftet ga Jesus til disiplene litt seinere. Tenk på hvem de var, de som fikk denne hilsenen. De var Jesu disipler og venner. De hadde levd sammen med ham. De hadde lært av ham og de husket det han hadde sagt og gjort. Likevel hadde de sviktet ham tidligere i påsken. De hadde stukket av da Jesus ble arrestert. Peter hadde bannet på at han ikke kjente ham. Påskemorgen var de heller ikke sammen med kvinnene som hadde tenkt seg til grava for å sørge og som dermed ble de første vitnene om oppstandelsen. Men kvinnene viste omsorg for de falne disiplene og fikk dem med seg i troen på oppstandelsen. 

Etter dette er stadig nye mennesker tatt inn i fellesskapet rundt den oppstandne, gjennom dåpen og troen. Vi har fått del i «et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). Dette håpet er sterkere enn alt annet vi kan møte i livet! Det bærer oss til og med gjennom vår egen død og inn i det evige livet.

«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39)

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil også i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Døden må vike for Gudsrikets krefter står i Norsk Salmebok på nr 209.

Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Du som var død, er vår Herre i dag!
Kristus, du lever og står ved vår side
her hvor vi rammes av jordlivets slag.

Selv om vi føler oss svake i verden,
bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
underet, skjedde på ny i vår dåp.

Livet og døden, ja, alt er forvandlet!
Dåps-vannet gjenspeiler regnbuens pakt.
Troen er gitt oss: Guds rike skal seire!
Mørket som binder oss, mister sin makt.

Løftet står fast når vår fremtid er truet:
Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!
Engang skal Gud få sin skapning tilbake.
Verden blir frigjort fra fiendens bånd.

Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Påsketankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no påskedag 12.04.2020.

Ingen har større kjærlighet

Påsketanker, langfredag 2020

Det sentrale motivet i Victor Sparres glasskunst i Hinna kirke (1967)

I Hinna kirke er vi så heldige at vi har en hel vegg med fargerik glasskunst av Victor Sparre. Vi er mange som er glade i denne kunsten og som opplever at veggen gir farge og liv til kirkerommet. Denne langfredagen må vi dessverre bare se for oss alterveggen i tankene våre.

Victor Sparre (1919-2008) var aktiv som kunstner, debattant og menneskerettsforkjemper. Han har laget utsmykning til 25 kirker. Da han skulle beskrive glasskunsten på Hinna, sa han det slik:

«Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.»

Det er en underlig – og samtidig spennende – tanke kunstneren har: Det vi ser som den lysende Jesus på korset, er egentlig et avtrykk som står igjen etter at Jesus er tatt ned fra korset. Er det mulig? Hva er det Victor Sparre vil si oss med et slikt perspektiv?

Det er nok et spørsmål vi aldri blir ferdige med. Men jeg syns det gir god mening å snakke om et avtrykk i denne sammenhengen. Jesu død på korset er verdens mest omtalte dødsfall. Og ingen dødsscene er framstilt av så mange kunstnere opp gjennom historia. Ut fra vår kristne tro er det også naturlig å si at Jesu død forandret verden for alltid. Det som ser ut som et nederlag, viser seg å være en stor seier. Jesus ble seierherre gjennom å være slaktoffer, sa Augustin, i et flott uttrykk på latin: Victor quia victima!

Lidelseshistoria blir å år lest fra Evangeliet etter Markus (Mark 14,26-15,37). Dette dreier seg om historia fra Jesus og disiplene samlet seg i Getsemanehagen torsdag kveld til Jesus ble korsfestet om ettermiddagen på langfredagen. Les gjerne hele historia i Bibelen!

Markus forteller at Jesus like før han døde, ropte med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det er arameisk og betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Litt etter skriver Markus at Jesus ropte høyt og utåndet.

De fire evangeliene gjengir litt forskjellig av de ordene Jesus sa da han ble korsfestet. I kristen tradisjon er dette satt sammen til det vi kaller Jesu sju ord på korset. Med det menes selvsagt ikke sju enkelte ord, men sju utsagn. Antallet ord vil uansett variere ut fra hvilket språk det er oversatt til.

Her er «Jesu sju ord på korset»:

  • Om folket som spottet og mobbet ham: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34)
  • Til Maria: «Kvinne, dette er din sønn.» Til Johannes: «Dette er din mor.» (Joh 19,26-27)
  • Til den ene røveren som var korsfestet ved siden hans: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk 23,43)
  • «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34 / Matt 27,46)
  • «Jeg tørster.» (Joh 19,28)
  • «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30)
  • «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46)

Hva var drivkraften som holdt Jesus oppe? Jeg tror vi finner hemmeligheten i hans egne ord: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» (Joh 15,13)

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Fremdeles blør den kjærlighet ble skrevet i 1976 på bakgrunn av en eldre tekst. Den står i Norsk Salmebok, på nr 142.

1 Fremdeles blør den kjærlighet
som du til verden gav.
Du bærer korsets dype sår
igjennom død og grav.

2 Men korset, der ditt liv brant ned,
der du bar all vår nød,
forvandles til et seiers-tegn;
du gir oss liv av død.

3 Den kjærlighet du gir vår jord
er fylt av kongemakt.
Ditt kors er tronen, der vårt liv
skal bli deg underlagt.

4 Og vi får se deg opphøyd der,
med utstrakt hånd du står
og drar oss med den kjærlighet
som leger verdens sår.

5 Ved korset får vi se vår nød,
vår avstand ifra deg.
Hvor ofte vi har vendt oss bort
fra lydighetens vei!

6 O du som seiret i vårt sted,
vinn seier i oss nå!
O Kjærlighet, la oss få se
den vei som vi skal gå!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Påsketankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no langfredag 10.04.2020.

Sjå også det tidlegare notatet Jesu bønerop på korset om Jesu sju ord på korset og om samanhengen med Salme 22 i GT.

Nærhet og avstand

Påsketanker, skjærtorsdag 2020

Fortellinga om da Jesus vasket disiplenes føtter hører hjemme i dag på skjærtorsdag. Jesus ville lære disiplene noe viktig om nærhet, omsorg og tjenersinn. De var samlet til det siste måltidet. Men Jesus provoserte ved å starte kvelden med å vaske føttene deres, noe som ble regnet som nedverdigende slavearbeid. «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?» spurte han etterpå og fortsatte: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» 

Denne påsken er vi i en veldig spesiell situasjon. Nå lærer vi at vi viser god omsorg ved å holde avstand. Det vil si: fysisk avstand. For vi blir samtidig utfordret på hvordan vi kan vise nærhet på andre måter. Jeg tror Jesus denne skjærtorsdagen kaller oss til å finne ut mer om hvordan vi kan vise omsorg og på en kreativ måte «vaske hverandres føtter» på avstand.

Samtidig er det mange som i disse dager gjør en uvurderlig tjeneste ved å gi eldre og syke fysisk nærvær og den pleie de trenger. Dette er de av oss som må «tørre nærhet og gjøre det med ansvar og den risiko det innebærer», som tidligere biskop Ole Christian Kvarme skrev så fint i et avisinnlegg før påske. En stor takk til alle i helsevesenet og alle som steller for smittede og syke hjemme!

Her følger en kortversjon av den kjente bibelfortellinga (som du kan lese nederst i denne artikkelen): Rett før påske holdt Jesus og disiplene måltid sammen. Judas, som siden skulle svike Jesus, var fremdeles sammen med dem. Før måltidet fant Jesus fram vaskeutstyr og begynte å vaske disiplenes føtter. Peter protesterte, men Jesus sa at dette var en handling det var nødvendig å gjøre. Han sa også at den som er badet, er helt ren og bare trenger å vaske føttene. Etter fotvaskinga utfordret Jesus disiplene til å ha ham som forbilde i det å tjene hverandre.

Fotvaskinga er en handling som viser oss noe helt grunnleggende ved Jesus. Han var fra evighet «i Guds skikkelse», men «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik». Ja, ikke bare det: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. (Fil 2,6-8). Også i vår tid møter vi Jesus som en tjener, en som bøyer seg ned for andre, en som bærer verdens synder.

Fotvaskinga er også en handling som til alle tider har formet og inspirert kristne til aktiv tjeneste. I kirka bruker vi gjerne det greske ordet diakoni, som betyr tjeneste. Den norske kirke har definert dette ordet slik: «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Det er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet».

Vårt norske navn på skjærtorsdagen har sammenheng med å vaske og å rense. Bakgrunnen er det gamle norrøne ordet skir, som betyr å være rein. Men teksten handler ikke om smittefare og desinfeksjon. Jesus snakker her om å bli renset i forholdet til Gud, altså å få tilgitt synd. Slik jeg tolker teksten, taler han her om en sammenheng mellom «dåpens bad» og vårt behov for daglig syndstilgivelse.

Skjærtorsdag er en dag for fellesskap og tjeneste. Innstiftelsen av nattverdsmåltidet er også en viktig bibeltekst på denne dagen. Vi er mange som nå for tida lengter etter å dele brød og vin i kirka, og slik motta den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Kjenner du på den lengselen, kan du være takknemlig. Nattverden knytter sammen svært forskjellige mennesker. Det som er felles, er ønsket om å høre til i fellesskapet rundt Jesus og å ta imot Guds gaver. Her er det rom for deg. Jeg ser med glede fram til den dagen vi igjen kan møtes til gudstjeneste.

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen står i Norsk Salmebok på nr 678.

1 Vi rekker våre hender frem
som tomme skåler.
Kom til oss, Gud, og gi oss liv
fra kilder utenfor oss selv.

2 Alt godt, til vårt og andres vel,
er dine gaver.
I svakhet fremmer du ditt verk,
vår bare kvist skal skyte knopp!

3 Vi løfter våre hender opp
i bønn for verden.
La dem som lider, finne vern
mot kalde hjerters is og sne!

4 La våre henders nakne tre
få blomst og blader.
La våre liv få bære frukt
til legedom for andres sår!

5 Vi venter, efter smertens vår,
din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst
med frukt vi ikke selv kan se.

6 Din nådes skaperverk skal skje
i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 13:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Slik lyder det hellige evangelium.

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no skjærtorsdag 09.04.2020.