Undersøking av Jesu grav 2016

Jesu grav i Gravkyrkja. Foto: Arne Berge 2005

Jesu grav i Gravkyrkja i Jerusalem blir nå grundig undersøkt. Dette skjer i samband med at det er sett i gang heilt nødvendig restaurering av The Edicule, den litle bygningen (eit kapell) som står på staden der Jesu grav truleg låg. Bildet viser inngangen til kapellet.

The Edicule blei sist bygd opp i 1810 og er altså 200 år gamal. Nå held den på å falla frå kvarandre. Så vidt eg forstår vil The Edicule meir eller mindre bli bygd opp på nytt etter at undersøkingane på staden er gjort.

National Geographic skreiv 31.10.2016:

Unsealing of Christ’s Reputed Tomb Turns Up New Revelations.
For just 60 hours, researchers had the opportunity to examine the holiest site in Christianity. Here’s what they found.

Få dagar tidlegare skreiv dei denne artikkelen om det pågåande arbeidet:

Exclusive: Christ’s Burial Place Exposed for First Time in Centuries

Restorers working in the Church of the Holy Sepulchre in Israel uncover stone slab venerated as the resting place of Jesus Christ.

For the first time in centuries, scientists have exposed the original surface of what is traditionally considered the tomb of Jesus Christ. Located in the Church of the Holy Sepulchre in the Old City of Jerusalem, the tomb has been covered by marble cladding since at least 1555 A.D., and most likely centuries earlier.

(…)

This burial shelf is now enclosed by a small structure known as the Edicule (from the Latin aedicule, or «little house»), which was last reconstructed in 1808-1810 after being destroyed in a fire. The Edicule and the interior tomb are currently undergoing restoration by a team of scientists from the National Technical University of Athens, under the direction of Chief Scientific Supervisor Professor Antonia Moropoulou.

(…)

The structural integrity of the early 19th-century Edicule has been a concern for decades. It suffered damage during a 1927 earthquake, and British authorities were forced to shore up the building in 1947 with unsightly exterior girders that remain to this day. Difficulties among the Status Quo representatives and a lack of financial resources have hindered its repair.

(Les meir)

Neste år inviterer Inger og eg på nytt til tur med pilegrimsvandring i Galilea og Jerusalem. Her blir det ein god kombinasjon av kulturhistorie, bibelhistorie og friluftsliv. Og me skal sjølvsagt oppsøka Gravkyrkja med Golgata og Jesu grav: I Jesu fotspor.

Magnar Kartveits avskjedsforelesing

I dag kjenner eg meg inspirert og berika. Då professor Magnar Kartveit hadde si avskjedsforelesing på VID Misjonshøgskolen i dag, blei det invitert til eit ope arrangement. Til og med dei tilsette sitt kakeselskap med helsingar til jubilanten blei opna opp. Og eg som ein bibelfagleg interessert prest, tok imot invitasjonen. Magnar var min første lærar i GT då eg starta som hospitant på (det som den gong heitte) Misjonsskulen i 1976, og eg har alltid sidan sett pris på han som person og bibelforskar.

Magnar heldt ei glimrande forelesing over spørsmålet Kva skal me med Det gamle testamentet? I tillegg var det mange helsingar med gode ord til han og om han. Han delte raust ut manuset då forelesinga var ferdig. Eg fekk også kjøpt med meg festskriftet Jerusalem, Samaria og jordens ender som blei gitt ut til hans 65-årsdag i 2011. Av ein eller annan grunn skaffa eg meg ikkje dette då det var nytt.

Forelesinga vil nok bli publisert fullstendig i ein eller annan samanheng. Eg tar her bare med hans ti punkt med innsikter og tankemønster som me har fått gjennom GT, og som hovuddelen av forelesinga var bygd opp over:

1. Lineær tid, motsett syklisk tid
2. Gud: monoteisme
3. Sekularisert naturforståing
4. Sjudagars-skjemaet
5. Geografisk forståing
6. Synd og sjukdom
7. Sosial tenkjing
8. Mot korrupsjon
9. Maktfordelingsprinsippet
10. Djupnene i Gud

Før desse punkta hadde han ei innleiing der han nemnte mange som sikkert ville ha blitt forarga over spørsmålet Kva skal me med Det gamle testamentet? Her var både Bob Dylan, settlarane på Vestbreidda og hans eiga bestemor nemnt.

Etter dei ti punkta hadde han nokre kloke ord om koss me skal tolka GT. Han viste til at GT både inneheld viktige idear og tankar som me som kristne kan overta direkte, og tekstar som me må ta imot med ettertanke og filtrera gjennom NT.

I avslutninga framheva han at bibelfagleg arbeid med GT vil gje innhald, form og farge til Guds kjærleik, som NT så flott skildrar i 1. kor 13. Dermed blei dette dei siste orda: Så blir dei verande desse tre: tru, von og kjærleik. Og størst av dei er kjærleiken.

Den gode samaritanen

Notat til søndagens tekst: Lukas 10,25-37

Jesu forteljing om den gode samaritanen er ei litterær perle frå Bibelen:

«Ein mann var på veg frå Jerusalem ned til Jeriko. Då fall han i hendene på røvarar. Dei reiv av han kleda og skamslo han, så gjekk dei sin veg og lét han liggja der halvdød. Så hende det at ein prest kom same vegen. Han såg mannen, men gjekk utanom og forbi. Det same gjorde ein levitt; han kom dit, såg mannen og gjekk rett forbi. Ein samaritan som var ute på reise, kom òg den vegen. Og då han fekk sjå mannen, fekk han inderleg medkjensle med han. Han gjekk bort til mannen, helte olje og vin på såra hans og la forbinding på dei. Så lyfte han mannen opp på eselet sitt og førte han til eit herberge og stelte vel med han. Morgonen etter tok han fram to denarar, gav dei til verten og sa: ‘Sørg vel for mannen, og må du leggja ut meir, skal du få det når eg kjem tilbake.’
Kven av desse tre tykkjer du viste seg som ein neste for han som fall i hendene på røvarane?» «Den som viste miskunn mot han», svara den lovkunnige. Då sa Jesus: «Gå du og gjer som han.» (Luk 10,30-37)

Den korte forteljinga har eit sterkt innhald som utfordrar oss til å sjå våre medmenneske, og særleg dei lidande, når han eller ho treng hjelp. Det kan dreia seg om ein som blir mobba der me er til stades, for eksempel på skulen eller på arbeidsplassen, eller lidande menneske i eit internasjonalt perspektiv. Alle menneske er vår neste. Me høyrer saman og me har ansvar for kvarandre.

Men det er også andre viktige sider ved bibelhistoria, som denne: Jesus let han som viste miskunn, vera ein utlending. Israelsfolket var tradisjonelt delt inn i tre grupper; prestane, levittane og folket. Oppbygginga av forteljinga skulle då logisk tilseia at det var ein representant for folket som kom som den tredje personen og som viste seg som det gode medmennesket. Jesu ord må ha vore sjokkerande. Samaritanane var eit forhatt nabofolk.

Eg tar med ei dramatisering av forteljinga frå 1920-åra. Då filmen «bare» er snaue 100 år gamal, blir det feil å seia at den er autentisk. Men det er interessant å sjå forteljinga i eit gamalt opptak i ørkenen der den høyrer heime.

Filmen sluttar med dette bodskapet:

The act of the Good Samaritan, a lesson in universal brotherhood, teaches the beauty of loving our neighbour as ourselves regardless of creed, color and race.

Eg syns det kviler ein merkeleg ro over filmatiseringa. Eg vil tru både Jesus og tilhøyrarane såg for seg større dramatikk då han fortalde historia!

Her er eit utdrag av omtalen av filmen på YouTube:

Drama of the biblical story of The Good Samaritan shot on location in Palestine in the 1920s. It is an excerpt from a 60 minute independently made silent feature film, released in the U.S. in 1925, called «The Man Nobody Knows», directed by Errett Leroy Kenepp and based on a book by Bruce Barton of the same name published in 1924. The main character is played by a real Samaritan – The High Priest Yitzhaq b. «Amram, aka Isaac Ben Omram, (1855-1932).

I kristen forkynning finn me ofte også  eit anna perspektiv på forteljinga; at Jesus sjølv er skjult til stades som den gode samaritanen. Han er den som ikkje går forbi den som treng hjelp. Han er den som bøyer seg ned, heilt frå himmelen, for å hjelpa og frelsa. Ser du det bildet? Det finst òg i søndagens tekst.

I kyrkjeåret høyrer forteljinga om den gode samaritanen heime på 22. søndag i treeiningstida som forteljingstekst og som evangelietekst i tredje tekstrekke. Det vil seia at det blir forkynt over denne teksten i kyrkjene førstkomande søndag, 16. oktober 2016. I kyrkja tar ein då med versa i forkant av forteljinga, slik at bakgrunnen for Jesu ord også er med:

25 Då steig det fram ein lovkunnig. Han ville setja Jesus på prøve og sa: «Meister, kva skal eg gjera så eg kan arva evig liv?» 26 «Kva står skrive i lova?» sa Jesus. «Korleis les du?» 27 Han svara: « Du skal elska Herren din Gud av heile ditt hjarte og av heile di sjel og av all di makt og av alt ditt vit, og elska nesten din som deg sjølv.» 28 Då sa Jesus: «Du svara rett. Gjer det, så skal du leva.» 29 Men mannen ville gjera seg rettferdig og spurde: «Kven er så nesten min?» 30 Jesus tok dette opp og sa:
«Ein mann var på veg frå Jerusalem ned til Jeriko. Då fall han i hendene på røvarar. Dei reiv av han kleda og skamslo han, så gjekk dei sin veg og lét han liggja der halvdød ….

Relaterte notat:

• Samaritanane i dag
• The Museum of the Good Samaritan

Erik Gunnes: NT

I bokhylla mi står to eksemplar av Erik Gunnes si utgåve av Det nye testamentet.

Det eine eksemplaret er godt brukt. Dette var det nytestamentet eg brukte mest då eg ca 16-17 år gamal blei ein aktiv bibellesar. Den slitte pocketboka betyr derfor mykje for meg, den er ein del av mi personlege bibelhistorie.

Nå syns eg det er ganske interessant å sjå tilbake på koss eg som tenåring las Bibelen. Eg kan gjennom slitne sider og mange understrekingar i teksten sjå kva tekstar eg den gong merka meg som spesielt viktige. Og klistremerket eg hadde på framsida er typisk for 1970-talets kristne ungdomskultur.

Det andre eksemplaret er ubrukt. Eg kom nyleg over boka på loppemarknad og kjøpte den i pur glede over å finna eit reint eksemplar av den same bibelutgåva.

Til konfirmasjonen i 1971 hadde eg fått ein skinninnbunden Bibel av fadrane mine. Dette var den klassiske bibelomsetjinga frå 1930, med eit språk som på 70-talet var veldig gamaldags. Eg hadde også den såkalla Ungdomsoversettelsen av NT. Men det var Gunnes si omsetjing av NT eg likte best. Bare det at den var gitt ut som pocketbok med eit spennande Jesusbilde på framsida, gjorde at eg opplevde den utruleg moderne.

Erik Gunnes (1924-1999) var professor i historie på Universitetet i Oslo. Han hadde bakgrunn som katolsk prest, og gav ut si eiga omsetjing av Det nye testamentet i 1968. Denne omsetjinga er nå online tilgjengeleg her.

Eg tar også med baksida av pocketboka. Eg har ikkje tenkt over det før, men ser nå at eg kanskje alt som tenåring kan ha fått interesse for å lesa Bibelen i forskjellige utgåver og på ulike språk.