Over Pyreneane i godt ver

Ein flott etappe på pilegrimsvandringa

IMG_0845 (1)
Inger på veg oppover i det grøne landskapet i Pyreneane. Foto: Arne Berge 2019

Det blir ingen pilegrimstur i Spania i år. Men eg har rikeleg med bilde og andre minne frå turen i fjor, også stoff som eg hittil ikkje har skrive om her på bloggen.

I desse dagane er det eit år sidan Inger og eg gjekk over Pyreneane i juli 2019. Dette var eitt av høgdepunkta på pilegrimsturen sist sommar. Men det blei likevel ikkje at eg skreiv om denne strekninga på bloggen. Eg prioriterte å skriva om vandringa fram til Saint-Jean-Pied-de-Port, som langt færre pilegrimar får med seg, og så innhenta sikkert kvardagen meg. Nå tar eg fram igjen desse minna.

For oss var det å koma fram til den gamle pilegrimsbyen ved foten av Pyreneane, avslutninga på ei ca 75 mil lang vandring i Frankrike, fordelt over fire feriar. Les om vandringa i Frankrike i notatet Pilegrimsvegen Via Podiensis.

Men turen gjekk altså vidare, over Pyreneane og inn i Spania. Me heldt fram eit par dagsetappar i Spania før me reiste heim.

Det kjem fleire bilde frå turen over fjellet lenger nede i notatet.

Veret kan vera mildt sagt skiftande i desse fjella. Me var heldige og hadde ein flott tur med behageleg temperatur og god sikt. Det vil seia, det var i høgda me kan kalla temperaturen behageleg. I låglandet var temperaturen uvanleg høg.

Pilegrimsvegane går normalt ikkje til fjells. Som pilegrimar held me oss meir der folk bur og i kulturlandskapet. Me er ofte innom landsbyar, av og til innom større byar. Men så hender det sjølvsagt at naturen krev at me må over fjellparti for å koma vidare mot målet. For dei som går dei lange løypene mot Santiago de Compostela frå denne delen av Frankrike, er turen over Pyreneane ein slik fjellovergang.

Løypa me gjekk, blir kalla Napoleonsruta. Rett og slett fordi Napoleon skal ha brukt denne ruta over fjellet under felttoget mot Spania og Portugal på begynnelsen av 1800-talet.

Napoleonsruta går frå Saint-Jean-Pied-de-Port (180 moh) i Frankrike til Roncesvalles (900 moh) i Spania. Det høgaste punktet på løypa er 1429 moh. Dette er i dag den vanlegaste ruta å gå for dei som går denne pilegrimsvegen. Men det finst også eit alternativ i Valcarlosruta.

Me hadde høyrt mykje om kor hard fjellovergangen skulle vera. Opplevinga er nok ganske veravhengig, og me var som sagt heldige.

Me hadde dessutan planlagt turen slik at me tok den første delen av stigninga på ettermiddagen dagen før me skulle heilt over fjella. Dei fleste pilegrimane overnattar i Saint-Jean. Me hadde heller berekna å ha lunch der og hadde bestilt overnatting på eit gjestehus i landsbyen Honto, eit stykke oppe i bakkane. Det var ei god løysing. For oss blei turen over Pyreneane ein flott etappe på pilegrimsvegen!

Me tok oss god tid i den historiske pilegrimsbyen Saint-Jean. Byen har ca 1500 innbyggarar og den har pilegrimskontor, sportsbutikk, kyrkje og mange restaurantar. Altså alt det me kunne trenga for ein lang pause før fjellovergangen.

På ettermiddagen gjekk me opp bakkane til overnattingsstaden Ferme Ithurburia. Dette var ein flott stad med nydeleg utsikt tilbake mot det franske landskapet der me hadde gått i dei siste dagane.

Ferme Ithurburia, Pyreneane. Foto: Arne Berge 2019
Utsikt frå Ferme Ithurburia. Foto: Arne Berge 2019

Neste dag starta me tidleg på morgonen, og det gjekk bratt oppover på smale gardsvegar omkransa av blomar og dyr. Etter ei stund kom me til Orisson. Der ligg det siste herberget på vegen til fjells. Her hadde eg sjølvsagt kaffi.

Morgonstemning i Orisson, Pyreneane. Foto: Inger Bakke Berge 2019

Vidare følgde me vegar og stigar til fjells i ein heilt fantastisk natur!

Over oss såg me ofte store fuglar som såg ut som ørn. Ein medvandrar fortalde at det var gribbar (åtselgribb/egyptisk gribb) og at dei har eit vingespenn på 170 cm! Me syns dei store fuglane var eit flott syn!

Elles såg me helst husdyr på beite, først og fremst saueflokker. Og sidan Inger har eit nært forhold til sauer og det er lettare å få tatt gode bilde av sauene enn av gribbane, kjem det her eit par sauebilde.

Saueflokk i Pyreneane. Foto: Arne Berge 2019

«Markene kler seg med sauer …» (Sal 65,14). Eg syns dette poetiske uttrykket frå Salmane i Det gamle testamentet passar veldig godt til bildet over. Den gamle salmen handlar elles om mykje meir enn sauer. Den er ein lovsong til Gud for alle velsigningane i naturen, først og fremst for vatnet si store tyding. Og vatn er det mykje av i Pyreneane; det er derfor fjella er så grønkledde.

Det neste sauebildet viser koss sauene gjekk på beite, også langs vegen.

Frå Pyreneane. Foto: Inger Bakke Berge 2019

Men som pilegrim har eg vanlegvis meir kontakt med menneske enn med dyr. Ei viktig side ved slike turar er å vera open for nye menneske. På pilegrimsvegen er det lett å koma i kontakt med andre som er på vandring. Det er eit internasjonalt miljø, folk har ofte felles interesser og er positivt interesserte til meir enn overfladisk kontakt. Denne dagen blei me kjent med Marco frå Brasil. Me hadde følge med han ein del av dagen, gjekk og prata saman, hadde fleire pauser saman, blant anna ved ein varebil som fungerer som salsbod langt oppe i fjellheimen.

Denne bilen som mest dagleg står parkert oppe i fjellet, hadde me høyrt om på førehand. Pilegrimskontoret i Saint-Jean fortalde om den, men sa at me ikkje kunne stola på at den ville vera der. Det heile er visst avhengig av éin mann som køyrer opp frå bygda og sel frukt og drikke til pilegrimane som passerer. Ein populær pauseplass!

Det er mange kristne symbol og markeringar langs pilegrimsvegen. Først og fremst er me ofte innom kyrkjer og kapell. Me ser også ofte ulike kors som er sett opp langs løypa. Og av og til passerer me andre typar monument, som Jomfruen av Orisson som står her i Pyreneane. Kyrkjer er det sjølvsagt lite av på fjellovergangen, men denne Mariaskulpturen står der, langt over 1000 moh. Den er visstnok frakta hit den lange vegen frå Lourdes.

Jomfruen av Orisson. Foto: Arne Berge 2019

Det neste bildet er tatt enda lenger oppe. På dette tidspunktet trudde me at me hadde nådd toppen. Det viste seg likevel at det ennå var eit stykke igjen til det høgaste punktet. Me var framleis i Frankrike. Og heile tida let me oss fascinera av dei grøne fjella.

Frå Pyreneane. Foto: Arne Berge 2019

Riksgrensa er ved Rolandskjelda. Grensa er mest ikkje markert, og faktisk oppdaga me ikkje at me hadde kome inn i Spania, før me hadde passert. Me hadde vore for opptatt med å drikka vatn!

Då me kom fram til sjølve toppunktet, Col Lopoeder på 1429 moh, opna verkeleg det spanske landskapet seg for oss.

Col Lopoeder, 1429 moh.

Herfrå er det 500 meter bratt nedstigning i skog. Det er to vegar å gå. Me gjekk den brattaste. Kjem eg nokon gong tilbake til desse fjella, og det ville ikkje vera meg i mot, så vil eg gå den andre løypa ned til Roncesvalles! Den er ikkje så bratt og det er også den som blir anbefalt frå pilegrimskontoret.

Skjelvande i beina kom me utpå ettermiddagen fram til Roncesvalles. Dette er ein historisk landsby som ligg ganske for seg sjølve inne i store skogar, ca 900 moh. Her er det spisestadar, kyrkjer, museum og klosterhotell. Eg trur det er få som bur fast i landsbyen, for det er meir vanlege bustadar i den vesle byen Burguete som ligg 3 km unna. Der er det også fleire overnattingsstadar. Me passerte denne byen på vandringa neste morgon.

Kulturhistorisk sett er Roncesvalles (fransk: Roncevaux) knytt til den berømte tradisjonen om Roland, som var Karl den stores hærførar på 700-talet og som fall i eit slag i dette området i 778. Den mytiske forteljinga om heltemotet hans har blitt ein del av den europeiske litteraturkanon gjennom diktet Rolandskvadet.

Me hadde ei svært god overnatting i Roncesvalles, på hotellet som framleis er relativt nyinnreia i bygningane etter eit gamalt og stort kloster. Tidlegare budde pilegrimane her i ein stor sal med 100 senger! Det var dette overnattingstidbodet som blei skildra i filmen The Way (2010), som har handlinga si frå ei pilegrimsvandring til Santiago de Compostela.

Klosterhotellet i Roncesvalles. Foto: Arne Berge 2019

Paulus og idretten

foto: https://dwellingintheword.wordpress.com

Eg trur Paulus må ha vore sportsinteressert. Han brukar i alle fall ord og uttrykk frå idretten i fleire av breva sine. Kanskje han har vore fortruleg med konkurranseidrett heilt frå oppveksten sin i Tarsos? Eller kanskje dette var noko han blei godt kjent med då dei isthmiske leikane blei arrangert mens han var i Korint?

Storbyen Korint var vertskap for dei isthmiske leikane som blei arrangert annankvar vår i Isthmos, like utanfor byen. Mon tru om Paulus var på tribunen på stadion under leikane? Det veit me ikkje. Men han var i Korint fleire gonger, den lengste perioden var på 18 månadar rundt år 50, og det er sannsynleg at han var i byen då leikane blei arrangert våren 51.

… det er ikke usannsynlig at Paulus eller korintiske menighetslemmer kan ha vært tilskuere. Like sannsynlig er det at noen av menighetslemmene kan ha deltatt som hjelpere til en utøver – aktiv deltakelse var ressursmessige årsaker forbeholdt eliten.

Professor Jorunn Økland i Studiebibelen. Verbum 2019.

Under leikane var det mange tilreisande, yrande folkeliv og truleg store teltleirar ved Isthmos. Paulus levde av å vera teltmakar. Eg ser derfor for meg at det har vore viktig for Paulus å vera på plass i området, der det kan ha vore rikeleg med arbeidsoppgåver. Men eg trur også han var der av ein annan grunn. Han var ein strategisk misjonær og likte seg der han kunne koma i prat med mange forskjellige folk.

Spring slik at de vinn prisen!

Ein av dei mest kjente idrettstekstane til Paulus står i Første korintarbrev, eit brev han skreiv til dei kristne i Korint ca år 55.

Veit de ikkje at dei som spring på stadion, dei er alle med i løpet, men berre éin får sigersprisen? Spring då slik at de vinn prisen! Alle som er med i kampleikane, må nekta seg alt. Dei gjer det for å vinna ein forgjengeleg krans, men vi for å vinna ein uforgjengeleg. Så spring eg ikkje utan mål; eg er ikkje som ein nevekjempar som slår i lause lufta. Nei, eg er hard med kroppen min og tvingar han til å lystra, så ikkje eg, som har forkynt for andre, sjølv skal koma til kort.

1 Kor 9,24-27

Paulus omtaler her to idrettar som eksempel: løping og boksing. Han brukar mange ord og uttrykk frå idrettsarenaen (stadion), og han skriv om å vera hard med kroppen sin og å gjera alt for å vinna ein konkurranse.

Det å vinna var veldig viktig. Idrettsutøvarane satsa alt for å vinna. Sigersprisen var ein krans, og den stod høgt i kurs. I dei isthmiske leikane var dette ein krans av pinje, eit bartre i furufamilien. I dei olympiske leikane var kransen av laurbær. Uansett materiale var dette ein forgjengeleg krans. Paulus brukar dette som motsats til det som ventar i det evige Guds rike; ein uforgjengeleg krans, ein evig siger, eit evig liv.

I Paulus´ fotspor

Den første gongen eg reiste i Paulus´ fotspor i Korintområdet, stoppa me på staden der dei isthmiske leikane blei haldne. Den gong var Ernst Baasland, som då var lærar i Den nye testamentet på MF, fagleg ansvarleg for turen som eg deltok på. Det var svært interessant! Dette var tilbake på 1990-talet, og altså før dei digitale bilda si tid. Eg har derfor dessverre ikkje bilde tilgjengelege frå denne turen.

Baasland har sidan gitt ut boka I Paulus´ fotspor saman med kollegaene Bjørn Helge Sandvei og Karl Olav Sandnes. I denne boka frå 2008 har eg funne mykje av stoffet til dette notatet.

Bodskapet i Paulus sine idrettstekstar

I boka skriv Baasland om koss Paulus brukar ord og uttrykk frå idretten når han skriv om livet som ein kamp fram mot eit mål. Idrett føreset trening og øving (jfr 1 Tim 4,7b-8). Idrett føreset at alle følger spelereglane (jfr 2 Tim 2,5). Idrett krev forsaking (jfr 1 Kor 9,25 og 27). Idrett dreier seg om kamp mot konkurrentar, for eit lag eller eit samfunn. Skriv forresten Paulus om idrett eller krig i Fil 1,27-28? Og sist, men ikkje minst: det viktigaste er målet eller sigeren (jfr 1 Kor 9,24). Her gjeld det å vinna! I antikken fantest ikkje sølv- eller bronseplass.

Paulus viser med denne språk- og bildebruken at han hadde god kjennskap til idrettsleikane. Han hadde sans for utøvarane og deira sjølvfornekting, trening og iver for å vinna. Eg trur også han forstod kor høgt verdsatt sigerskransen var.

Men nettopp når det gjaldt det å vinna løpet, sprenger det bibelske bodskapet samanlikninga med idretten. Og det er Paulus fullstendig klar over. For den evige sigerskransen er ikkje bare for éin person, her vinn alle som fullfører løpet. Og målet er ikkje for den fullkomne, det er Jesu handlingar for oss som er det grunnleggande:

Eg meiner ikkje at eg alt har nådd dette, eller alt er fullkomen, men eg jagar etter det for å gripa det, for eg er sjølv gripen av Kristus Jesus. Mine sysken, eg trur ikkje om meg sjølv at eg har gripe det, men eitt gjer eg: Eg gløymer det som ligg bak, og strekkjer meg mot det som er framanfor, og jagar fram mot målet, mot den sigersprisen som Gud frå det høge har kalla oss til i Kristus Jesus. 

Fil 3,12-14

Den som blei nysgjerrig på dette temaet og som vil finna Paulus sine idrettstekstar i Bibelen, kan begynna å grava her: Apg 20,24; 1 Kor 9,24-27; Fil 3,12-16; Kol 2,1; Fil 1,30; Fil 2,16; 1 Tim 4,7b-8; 2 Tim 2,5; 2 Tim 4,7-8. Eg vågar ikkje å seia at lista er fullstendig!

Falske profetar

Om fake news i Bibelen

Eit underleg tema for søndagens bibeltekstar? Vel, der det er profetar, er det truleg også falske profetar! Bibelen reknar i alle høve med det. Og dette er tema for bibeltekstane i kyrkja søndag 5. juli 2020 (5. søndag i treeiningstida).

Evangelieteksten for søndagen er henta frå Evangeliet etter Matteus:

15 Ta dykk i vare for dei falske profetane! Dei kjem til dykk i saueham, men innvendig er dei grådige ulvar. 16 På fruktene skal de kjenna dei. Kan ein plukka druer av klunger eller fiken av tistlar? 17 Eit godt tre ber god frukt, eit dårleg tre ber dårleg frukt. 18 Eit godt tre kan ikkje bera dårleg frukt, og eit dårleg tre kan ikkje bera god frukt. 19 Kvart tre som ikkje ber god frukt, blir hogge ned og kasta på elden. 20 Difor skal de kjenna dei på fruktene.

Matt 7,15-20

Eg har skrive om forkynninga over desse tekstane for Prekenverkstedet til Den Norske Israelsmisjon:

Vern oss mot falske røyster og forførande ord

Dagens bøn i Den norske kyrkja sin liturgi gir ei god retning for forkynninga denne søndagen: «Nådige Gud, du sende profetane til å vitna og forkynna din vilje. Vi bed deg: Lat kyrkja vera sannings røyst i verda. Vern oss mot falske røyster og forførande ord, så vi kan stå faste i trua på din nåde, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre …»

Den danske biskop Georg S Geil skriv at preika denne dagen i grunnen kan skrivast ned til to linjer: «Vogt jer! siger Kristus. Og vi svarer ham ved at sige: Vogt os, Herre – for vi kan ikke vogte os selv.» (Georg S. Geil: Befrielse. Side 113ff).

Les meir på israelsmisjonen.no

Oppdatert 04.07.2020

Høgtidsprat om pinsen

Eg ønsker lesarane av bloggen ei god pinsehøgtid!

Anbefaling: Her kan du sjå ein innhaldsrik og informert samtale om pinsen mellom tidlegare biskop Ole Christian Kvarme og tidlegare generalsekretær i Israelsmisjonen Rolf Gunnar Heitmann. Samtalen handlar både om den jødiske bakgrunnen for den kristne pinsefeiringa og om nokre av dei aktuelle bibeltekstane som blir lesne i pinsen.

Samtalen er også tilgjengeleg som podkast her.

Pinse er gudsfolkets gledesfest. Jeg skulle ønske at vi kunne få noe av jødenes frodighet inn i vår pinsefeiring.

Ole Christian Kvarme

Sjå også Israelsmisjonen si side med fleire ressursar og studieopplegg her.

Mariakyrkja i Efesos

Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring

Mariakyrkja, Efesos. Foto: Arne Berge 2005

Eg meiner at ein tur bortom Mariakyrkja høyrer med til eit besøk i Efesos, sjølv om den ligg litt utanfor løypa dei fleste guidar vil prioritera.

Det er flott å koma inn i desse kyrkjeruinane. Når eg har vore der, har det vore få turistar, noko som gir ei heilt anna ro enn i mange av dei andre delane av det arkeologiske utgravingsområdet. Kyrkja har vore ein stad for stille, ettertanke og andakt. Men den roen eg har kjent her, har dessverre ikkje alltid prega det som har skjedd i kyrkja.

Dette er visstnok den eldste Mariakyrkja i verda. Den blei truleg bygd ca 350-400 med utgangspunkt i ein sivil romersk basilika som hadde blitt øydelagt under gotarane sitt angrep på byen på 260-talet. Alt dette skjedde altså lenge etter den nytestamentlege tida, og heller ikkje den sivile basilikaen stod der i den første kristne tida. Kyrkja er likevel viktig i kyrkjehistorisk samanheng, fordi den sommaren 431 var samlingspunkt for det tredje økumeniske kyrkjemøtet i oldkyrkja.

Denne skissa gir inntrykk av det lange, smale bygget. Tilbygget på nordveggen, er baptisteriet (dåpskapellet). Kyrkjeruinen skal vera ca 145 meter lang.

Mariakyrkja i Efesos. Credit: Wikimedia Commons. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ephesos_Church_of_Mary_building_phases.png

Konsilet i 431 samla ca 250 biskopar. Hovudtemaet var forholdet mellom det guddommelege og det menneskelege ved Jesus, med utgangspunktet i spørsmålet om det var rett å bruka uttrykket theotokos (Gud-føderske) om Maria, Jesu mor. Biskop Kyrillos av Alexandria kjempa hardt for dette uttrykket og blei ståande som den sigrande kyrkjeleiaren. Engasjementet til Kyrillos var retta mot Nestorius og dei som støtta han. Nestorius var biskop av Konstantinopel, men han kom frå Antiokia og hadde nok i hovudsak støtte i dei austlege kyrkjene.

Grunnen til at dette kunne bli ein hard strid, var at det handla om noko så sentralt som koss ein skulle forstå Jesus som Guds son. Eg trur det er rett å seia at synet som vann fram, tok vare på ein sunn balanse mellom yttarleggåande synspunkt i ulike retningar. Kyrillos si forståing har også i hovudsak blitt ståande i kristen teologi, både i ortodokse, katolske og protestantiske kyrkjer. Men det er også livskraftige kyrkjer i Midt-Austen som har halde på arven frå Nestorius.

I vår meir økumenisk innstilte tid er det nok mange som tenker at dei kan ha snakka forbi kvarandre med sine harde og store ord i Mariakyrkja sommaren 431. Det kan ha vore personlege motsetnadar, og det kan ha vore språklege og kulturelle forskjellar som gjorde kommunikasjonen mellom Alexandria og Antiokia svært vanskeleg. Det som den gong blei oppfatta som fundamentale meiningsforskjellar om Jesus Kristus som Gud og menneske, kan faktisk ha vore relativt små nyansar.

Sjølv om Kyrillos sin teologi har vist seg å vera berekraftig, har kyrkjene i ettertid ikkje lagt skjul på at han oppførte seg ufint for å vinna fram på konsilet i Mariakyrkja. Kyrie eleison, Herre miskunna deg over oss! Dette er ei passande bøn med tanke på slike delar av kyrkjehistoria.

Eg tar med nokre fleire bilde frå Mariakyrkja. Det første viser apsis mot aust. Plata som står på veggen, fortel at pave Paul 6. besøkte staden i 1967. Det neste bildet viser dåpskapellet som ein overgrodd ruin. Men dåpsbassenget med trapp på to sider, er heldigvis godt synleg. Det siste bildet viser ei informasjonstavle som gir ein del historisk informasjon om bygningen.

Frå Mariakyrkja. Foto: Arne Berge 2019
Frå dåpskapellet, Mariakyrkja. Foto: Arne Berge 2005
Informasjonstavle ved Mariakyrkja. Foto: Arne Berge 2005

Relaterte notat:

2000 år gamle rom funne under bakken ved Vestmuren

Denne filmen viser interessante arkeologiske funn som er presenterte idag frå utgravingane under plassen framfor Vestmuren i Jerusalem: Her er det funne rom som er hogd ut i fjellgrunnen for ca 2000 år sidan. Foreløpig er det usikkert kva romma blei brukt til. Romma låg under ein monumental bygning frå bysantinsk tid, også den under bakken i dag.

Det skal bli interessant når desse funna blir opna for publikum. Då satsar eg på å kunna vera blant dei som besøker staden!

Israel Antiquities Authority skriv:

Researchers suppose that the complex was used by Jerusalem residents during the Early Roman period, prior to the destruction of Jerusalem and the Second Temple. The system was sealed beneath the floor of a large and impressive structure from the Byzantine period, waiting for some 2,000 years to be discovered.

(…)

Dr. Barak Monnickendam-Givon and Tehila Sadiel, directors of the excavation on behalf of the Israel Antiquities Authority, said: “This is a unique finding. This is the first time a subterranean system has been uncovered adjacent to the Western Wall. You must understand that 2,000 years ago in Jerusalem, like today, it was customary to build out of stone. The question is, why were such efforts and resources invested in hewing rooms underground in the hard bedrock?” According to Dr. Monnickendam-Givon and Sadiel “The rich array of findings discovered in this excavation shed light on the daily life of the residents of the ancient city. Among other things, we found clay cooking vessels, cores of oil lamps used for light, a stone mug unique to Second Temple Period Jewish sites, and a fragment of a qalal – a large stone basin used to hold water, thought to be linked to Jewish practices of ritual purity”

Les meir

(Via PaleoJudaica)

Kristi himmelfartsdag

Kristi himmelfartsdag eller helgetorsdag er ein kristen heilagdag til minne om at Jesus blei tatt opp til himmelen førti dagar etter at han stod opp frå dei døde. Dagen blir derfor alltid markert den torsdagen som kjem førti dagar etter påskedag.

Det er mange som knapt nok kjenner bakgrunnen for at denne torsdagen er ein fridag. For svært mange er dette først og fremst ein god mulighet til å ha ei ekstra lang helg på ei fin tid av året. Det er sjølvsagt heilt i orden at folk utnyttar fridagane sine. Det har eg ingenting imot. Men eg ønsker likevel å peika på himmelfartsdagen sitt innhald. Det er det viktig å halda fast på når me lever i ein kristen samanheng.

Lukas skriv i evangeliet sitt:

Så førte han dei ut mot Betania, og han lyfte hendene og velsigna dei. Og medan han velsigna dei, skildest han frå dei og vart teken opp til himmelen. Då fall dei på kne og tilbad han. Så gjekk dei tilbake til Jerusalem i stor glede. 

Luk 24,50-52

Kva betyr det at han blei tatt opp til himmelen? Først litt om kva det ikkje betyr: Eg trur ikkje dette har med at han forsvann ut i himmelrommet, bak skyene. Det er ikkje snakk om noko som kunne likna på ei romferd. For eg trur ikkje at himmelen i kristen språkbruk er det same som universet, slik at me skulle kunna lokalisera Gud ein eller annan stad i universet.

Ordet himmel betyr to ting. På engelsk har me forskjellen mellom sky og heaven. På norsk brukar me det same ordet i begge tydingane. Eg trur himmelen (heaven) er ei usynleg verd som er like verkeleg som den synlege verda. I den hendinga som me kallar Jesu himmelferd tok han det endelege steget tilbake frå den synlege verda til den usynlege verda, som me også kallar Guds rike.

Det var frå denne usynlege verda han kom då han blei født som eit lite barn i Betlehem. Og det var tilbake til denne verda han gjekk då han forlét disiplane på himmelfartsdagen. Vegen mellom himmel og jord er opna av Jesus. Han har gått den vegen i begge retningar. I jula seier me at himmel og jord møtest i barnet Jesus i Betlehem. På same måte fekk disiplane eit glimt av dette møtet, då Jesus blei tatt bort for auga deira.

I tida mellom Jesu oppstode på påskedagen og hans himmelferd gjekk han på ein måte ut og inn av den usynlege verda. Han viste seg fleire gonger for disiplane og for andre som trudde på han, men han var ikkje lenger saman med dei slik han hadde vore før korsfestinga (Matt 28, Mark 16, Luk 24, Joh 20-21 og 1. kor 15,3-7).

I Apostelgjerningane fortel Lukas meir om det disiplane opplevde:

Etter at han hadde lide døden, steig han levande fram for dei med mange klåre bevis på at han levde: I førti dagar synte han seg for dei og tala om det som høyrer Guds rike til.

(…)

Medan dei var samla, spurde dei han: «Herre, er tida komen då du vil reisa opp att riket for Israel?»  Han svara: «Det er ikkje gjeve dykk å kjenna tider og stunder som Far har fastsett av si eiga makt.  Men de skal få kraft når Den heilage ande kjem over dykk, og de skal vera mine vitne i Jerusalem og heile Judea, i Samaria og heilt til enden av jorda.»

Då han hadde sagt dette, vart han lyft opp medan dei såg på, og ei sky tok han bort for auga deira. Som dei stod og stirte opp mot himmelen då han fór bort, stod det med eitt to menn i kvite klede framfor dei og sa: «Galilearar, kvifor står de og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som vart teken bort frå dykk opp til himmelen, han skal koma att på same måten som de såg han fara opp til himmelen.»

Då vende dei tilbake til Jerusalem frå den høgda som heiter Oljeberget og ligg nær Jerusalem, berre ei sabbatsreise unna. 

Apg 1,3-12

Skya er fleire stadar i Bibelen eit symbol på Guds spesielle nærvere. Og poenget med Jesu himmelferd er ikkje at han forsvinn bak skyene, men at han i og med skyen blir tatt opp i den himmelske, usynlege verda.

Forteljinga om Jesu himmelferd har elles ein viktig bibelsk bakgrunn i historia om då Elia blei tatt opp til himmelen i 2. Kongebok 2,1-18.

Kva kan så Kristi himmelfartsdag sitt innhald seia oss som trur på Jesus i dag? Eg tar med nokre korte punkt:

  • Jesus gir på himmelfartsdagen disiplane eit oppdrag om å vitna om han, først i Jerusalem og landet omkring, og så vidare til alle folkeslag. Dette oppdraget får me vera ein del av, også i vår tid.
  • Jesus gir på himmelfartsdagen eit løfte om at den som trur på han, skal bli utrusta med kraft frå Guds Ånd.
  • Jesus inntar på himmelfartsdagen den plassen me treng han mest; den mektige plassen ved Guds side («ved Guds høgre hand»). Der ber han for oss. Frå denne staden skal han ein dag koma synleg tilbake.
  • Det at Jesus nå er Herre i det usynlege Guds rike (= himmelen), gjer også at han kan oppfylla løftet om å vera med oss «alle dagar så lenge verda står» (Matt 28,20). Han er nå ikkje bunden av tid og rom, og kan derfor vera nær menneske alle stadar i verda samtidig.

Denne hendinga er ein så sentral del av det nytestamentlege vitnesbyrdet om Jesus at den er tatt med i den apostoliske truvedkjenninga:

Eg trur på Jesus Kristus, Guds einborne Son, vår Herre, som vart avla ved Den heilage ande, fødd av Maria møy, pint under Pontius Pilatus, vart krossfest, døydde og vart gravlagd, fór ned til dødsriket, stod opp frå dei døde tredje dagen, fór opp til himmelen, sit ved høgre handa åt Gud, den allmektige Fader, skal koma att derifrå og døma levande og døde.

Dette notatet er oppdatert og publisert på nytt på bloggen 18.05.2020.

Celsusbiblioteket i Efesos

Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring

Celsusbiblioteket. Foto: Arne Berge 2019

Celsusbiblioteket blei bygd på 100-talet e. Kr. og stod dermed ikkje i Efesos i nytestamentleg tid. Eg tar likevel med eit notat om dette vakre bygget i serien med bilde frå dei sju byane i Johannes openberring. Alle som besøker Efesos, vil sjølvsagt også vera opptatt av denne bygningen.

Biblioteket var ferdig i år 125, det vil seia ca 30 år etter Johannes openberring blei skriven og ca 70 år etter apostelen Paulus si verksemd i byen.

Bygget er oppkalla etter Tiberius Julius Celsus som var guvernør i provinsen Asia. Han døydde i 114 og sonen hans begynte å bygga biblioteket over grava til faren. Men også sonen døydde tidleg, og bygget blei fullført av barnebarnet til guvernøren.

Celsusbiblioteket skal på det meste ha hatt 12.000 bokrullar. Desse blei oppbevart i nisjer i veggen og var beskytta mot fukt og temperatursvingningar ved at dei var plassert inne i doble murar. Eg skulle gjerne visst meir om innhaldet i desse rullane. Tenk om desse hadde vore bevarte, eventuelt bare fragment av dei! Det hadde vore ein fantastisk litterær skatt! Men dessverre: Biblioteket blei øydelagt og brent då gotarane invaderte byen i 263.

Til høgre for fronten av biblioteket ser me litt av ein stor portal som går inn til torget i byen. Portalen er eldre enn biblioteket og den stod der i nytestamentleg tid. Så her har nok Paulus og Johannes passert mange gonger. Les om torget her.

I trappa framfor fronten av biblioteket er det ein interessant detalj. Her er det rissa ein menorah inn i steintrappa, altså ein jødisk sjuarma lysestake. Det var ei stor jødisk befolkning i Efesos, og me veit at det var synagoge i byen. Det var der Paulus begynte verksemda si på 50-talet (Apg 19,8). Men det er ikkje kjent kvar synagogen låg. Menorahen ved Celsusbiblioteket er det einaste konkrete jødiske symbolet som hittil er funne i dei arkeologiske utgravingane.

Menorah rissa i stein ved Celsusbiblioteket. Foto: Arne Berge 2019
Informasjon ved menorahen. Foto: Arne Berge 2019

Relaterte notat:

Keisarkulten i Efesos og Johannes openberring

Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring

Skulptur frå Domitiantempelet, nå i Ephesus Museum. Foto: Arne Berge 2019

Armen og hovudet er alt som er igjen etter den enorme keisarskulpturen i Domitiantempelet i Efesos. Ut frå størrelsen på hovudet, reknar ein med at skulpturen var ca 5 meter høg.

Domitian var keisar i perioden 81-96. Han blei kalla Herre og Gud. Tempelet blei bygd i 89-90 og stod som eit tydeleg teikn på keisarkulten eller emperiekulten i tida då Johannes openberring blei skrive. Domitian blei elles mektig upopulær utover på 90-talet, og han blei drepen i 96. Då han var død, blei det bestemt at minnet etter han skulle vera fordømt (damnatio memoriae). Tempelet blei då omgjort til eit tempel til ære for faren Vespasian og broren Titus, som hadde vore keisarar før Domitian.

Det neste bildet viser nokre av restane som er igjen av Domitiantempelet i Efesos. Tempelet var bygd på ei stor plattform. Steinmurane me ser, var ein del av fundamenteringa for denne plattforma. Tempelet stod på nivået over steinbogane. Rett til høgre for dei to søylene ser me ei trapp som gjekk frå nedre nivå opp til øvre nivå der tempelet stod.

Sjå fleire bilde med god informasjon hos Carl Rasmussen på Holy Land Photo.

Murane under Domitiantempelet, Efesos. Foto: Arne Berge 2005

Så vidt eg forstår, meiner mange historikarar i dag at den store keisarskulpturen ikkje er ein skulptur av Domitian, men av Titus (sjølv om det ikkje blei presentert slik i Ephesus Museum i 2019). Begge desse har elles hatt eit negativt omdøme i kyrkja si historie. Titus var han som, før han blei keisar, leia øydelegginga av Jerusalem i år 70. Og Domitian har blitt knytt til forfølging av kristne i Efesosområdet på 90-talet.

I det 20. hundreåret har synet på Domitian endra seg. Han blir nå vurdert meir positivt enn tidlegare, i alle høve i den første perioden av dei 15 åra han var keisar. Upopulariteten som førte til drapet i 96, er framleis ein del av historia som blir fortalt. Sjå f eks i Store norske leksikon.

Det er interessant at det nå også blir rekna som usikkert om det verkeleg var systematisk kristenforfølging i Efesos så tidleg som under Domitian, og dermed også om imperiekulten på 90-talet var den konkrete bakgrunnen for Johannes openberring.

Det tradisjonelle synet har vore at apostelen Johannes som gamal var leiar for kyrkja i Efesos, at han under Domitian blei forvist til Patmos der han fekk synene sine og skreiv Johannes openberring, og at han etter Domitians død fekk koma tilbake til Efesos. Dette bygger på det kyrkjefedrane skreiv. Eusebios omtalte forfølging under Dometian i si kyrkjehistorie frå 320-talet (Kyrkjehistorie, bok III, 17-23), men så tidlege kyrkjefedre som Klemens av Alexandria (ca 150-215) og Tertullian (ca 160-220) skal også ha skrive om dette.

Eg vil her visa eit par ulike vurderingar av dette. Martin Synnes, som var ein av lærarane mine då eg studerte teologi, skreiv i 1996 at bakgrunnen for Johannes openberring var forfølging i Efesos under Domitian. Men han rekna ikkje med at Domitian sjølv, som levde langt borte i Roma, var involvert i dette:

Det er imidlertid lite sannsynlig at keiseren har befattet seg med en slik episode i en provins. Når vi betenker den rolle som Roms keiser (Domitian) inntar i Joh åp, er det ikke merkelig med en viss tilvekst i den kirkelige tradisjonen. Vi må slutte at Johannes tvangsmessig er blitt adskilt fra sine trosfeller. En angiver fra fiendtlig hold kan ha utløst guvernørens reaksjon.

Martin Synnes: Sju profetiske budskap til menighetene. Verbum forlag, Oslo 1996. Side 45

Professor Jorunn Økland skriv heilt annleis om dette i introduksjonen til Johannes openberring i Studiebibelen (2019):

I lang tid anså den historiske forskningen det for en sentral teori at forfølgelser var bakgrunnen for skriftet. Men historikere i dag finner ikke spor av eller kilder til at det skal ha vært systematiske kristenforfølgelser i Lilleasia i denne tidlige perioden. Johannes sier bare at han er på Patmos «på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus» (1,9) – det kan altså like gjerne ha vært for å misjonere. At skriftet er kritisk til romersk kolonimakt og storsamfunnet generelt, og at det oppfordrer til motstand mot imperiet, er det større enighet om. Forfatteren ser den sosiale, politiske og religiøse motstanden i et kosmisk perspektiv. Fordi alle jordiske imperier før eller siden faller, vil Roma falle som Babylon en gang gjorde det, og da vil Jerusalem frigjøres fra romersk overmakt – Jerusalem er etter Johannes´ mening Guds utvalgte by fra evighet til evighet (Åp 21).

Studiebibelen. Det Norske Bibelselskap 2019. Side 1209

Uavhengig av om det var forfølging av dei kristne i Efesos under Domitian eller ikkje; Domitiantempelet stod der på slutten av det første hundreåret. Det må ha vore eit mektig teikn på det kyrkja oppfatta som avgudsdyrking. For dei kristne kunne ingen andre enn Jesus Kristus vera «Herre og Gud».

Oppdatert 03.05.2020

Relaterte notat:

Jfr også det tidlegare notatet Johannes i Efesos.

Den gode lederen

Søndagstanker 3. søndag i påsketida

Jeg er den gode gjeteren, sa Jesus. Her på Hinna i 2020 tror jeg Jesus like gjerne ville sagt at han er den gode lederen. Gjetere er nok en yrkesgruppe de fleste av oss har et litt fjernt forhold til. Ledere derimot, det forholder vi oss alle til. Ledelse handler om å ta ansvar. En god leder er en som tar gode valg og som viser veg for andre. 

Når Jesus omtaler seg selv som den gode gjeteren, tenker jeg at det dessuten er et sterkt innslag av omsorg og kjærlighet, beskyttelse og vern i dette uttrykket. Denne teksten brukes nå i påsketida i kirkene våre. Det gjør det naturlig for oss å se sammenhengen mellom den omsorgsfulle gjeteren og den oppstandne Jesus som lever i dag.

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 10, vers 11-18: 

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Slik lyder det hellige evangelium.

I musikk, litteratur og bildekunst har det utviklet seg en egen sjanger som kalles pastorale, ut fra det latinske ordet pastor som betyr gjeter/hyrde. Pastorale er et ord som brukes om noe landlig og idyllisk. Det er nok bakgrunnen for at vi ikke bare har et fjernt bilde av hva det vil si å være gjeter, men ofte også et romantisk bilde av gjeteryrket. 

Bibelteksten om den gode gjeteren handler om noe helt annet. Det er viktig å få med seg faremomentet i teksten for å forstå den rett. Gjeter var et vanlig yrke på Jesu tid. Det var også et viktig yrke, selv om det visstnok ofte var fattigfolk som var gjetere. Husdyra trang beskyttelse mot ulver og andre fiender. Gjetermotivet var ikke et romantisk glansbilde, det bygde på de harde realitetene i livet. 

Den viktigste bakgrunnen for bildet av den gode gjeteren finner vi i Det gamle testamentet. Her er dette et kjent og kjært bilde på Gud. «Herren er min hyrde» står det i Salme 23. Og hos profeten Esekiel står det: «Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud. Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» (fra Esek 34,11-16). Hos profeten blir denne gode gjeteren veldig tydelig tegnet som en kontrast til de dårlige lederne som folket hadde på den tida. 

I Det gamle testamentet er det Gud som er den gode gjeteren. Da Jesus brukte uttrykket om seg selv, provoserte han mange. Dette ble ikke bedre av at Jesus så tydelig sa «Jeg er» den gode gjeteren. Det hebraiske navnet på Gud (Jahve) henger sammen med verbet å være. «Jeg er den jeg er» sa Gud til Moses ved den brennende tornebusken (2 Mos 3,14). Da Jesus sa «Jeg er den gode gjeteren» brukte han et språk som gjorde ham lik Gud. Han gikk inn i Guds sted. Dette førte faktisk til at han stod i fare for å bli drept på grunn av blasfemi. Men nettopp dette utsagnet hans har til alle tider siden vært et av de mest kjære bildene på hvem Jesus egentlig er. 

Hva betyr det forresten at Jesus har andre sauer som ikke hører til «denne flokken»? Og hva betyr det at han også må gjete disse, og at det skal bli «én flokk og én gjeter»? For å forstå disse ordene, må vi tenke på at Jesus og disiplene var jøder og levde i en jødisk kontekst. Jesus ser her ut over denne konteksten. Han taler om «andre sauer» som ikke er av jødisk bakgrunn. Jeg tror altså at vi som tror på Jesus og som ikke tilhører det jødiske folket, er blant disse «andre sauene» som Jesus også ville lede. Og han er alltid på veg til nye mennesker! Teksten om den gode gjeteren forteller på denne måten også at Guds rike er større enn våre lokale forhold og våre selvopptatte tanker. Guds folk er nå utvidet og består av alle som tror på Jesus. Paulus skriver: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)

Jeg synes «den gode gjeteren» er et godt, trygt og omsorgsfullt bilde av hvem Jesus er. Det sier jeg, samtidig som jeg vet at mange ikke opplever eller merker Jesu beskyttelse og vern i livet. Mange vil heller si: Hvor var du, Jesus, da jeg møtte det vonde? Dette året har vi i tillegg til alt det andre vi skal forholde oss til, også blitt rammet av koronakrisen som rammer oss helsemessig og økonomisk. Pandemien rammer samfunnet vårt hardt i vår trygge del av verden. Og i andre deler av verden er krisen enda mye verre.

Hvordan skal vi tenke og tro om det kontrastfylte forholdet mellom den gode gjeteren og en verden som inneholder både godt og vondt? Hvordan skal vi lese og forstå en slik tekst? Mitt svar i dag er dette: Jeg tror ikke at det vonde kommer fra Gud. Men jeg tror på Guds nærvær midt i virkeligheten, som inneholder både godt og vondt. Jeg tror at han er her sammen med oss. Han har sendt Jesus til oss. 

Vi er nå i påsketida i kirkeåret. I dagens tekst står det at den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Dermed er enda et perspektiv med i tankegangen om den gode gjeteren. Bildet sier oss noe viktig om betydningen av Jesu død og oppstandelse; det skjedde for oss! Han døde for oss, og han stod opp for oss. Den gode gjeteren er også den gode frelseren. «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» (Joh 10,27-28). 

Jesus er den gode lederen. Han er den som kan lede oss her i livet og helt fram til det evige livet. Han er nær med sin omsorg, sin kjærlighet og sin frelse. Han har ikke lovet oss et problemfritt liv. Men han har lovet å være med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).

Desse søndagstankane blei publiserte på hinnakirke.no søndag 26.04.2020.

Teateret i Efesos

Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring

Teateret i Efesos. Foto Arne Berge 2005

Teateret på bildet er det einaste teateret som er nemnt i Bibelen. Me finn det i utgravingane etter den store og viktige antikke byen Efesos.

I nytestamentleg tid var teateret allereie gamalt og det var under utviding. Arbeidet med utvidinga starta under keisar Claudius (41-54) og blei avslutta under keisar Trajan (98-117). Då det stod ferdig romma det ca 25.000 tilskodarar.

Grunnen til at teateret i Efesos blir omtalt i Det nye testamentet, er at det var sentralt i eit opprør mot Paulus si forkynning og undervisning i byen på 50-talet. Opprøret er omtalt i Apostelgjerningane.

Dei kristne i Efesos på slutten av det første hundreåret, då Apostelgjerningane og Johannes openberring blei skrive, hadde nok ikkje noko positivt forhold til staden. Teateret var eit sentrum i den gresk-romerske kulturen og dei kristne hadde med seg den dramatiske historia om opprøret mot Paulus ein generasjon tidlegare.

Utgangspunktet var ein situasjon der Paulus blei anklaga for å vera ein trussel mot Artemiskulten, som var så viktig i byen. Dette har eg skrive om i notatet Artemistempelet i Efesos. Her følgjer andre delen av den godt formulerte forteljinga i Apostelgjerningane, kapittel 19:

Uroa breidde seg over heile byen, og alle som ein storma av stad til teateret og drog med seg Gaius og Aristarkos, to makedonarar som hadde følgt Paulus på reisa. Paulus ville gå inn i folkehopen, men læresveinane hindra han. Nokre av dei høgste embetsmennene i provinsen, som var mellom venene hans, sende òg bod til han at han ikkje måtte våga seg inn i teateret. Forsamlinga var no i fullt opprør. Somme skreik éin ting, andre noko anna, og dei fleste visste ikkje eingong kvifor dei hadde kome saman. Då skuva jødane fram ein mann som heitte Aleksander, og nokre i flokken sette han inn i saka. Aleksander gjorde teikn med handa og ville halda ein forsvarstale til folket. Men då dei skjøna at han var jøde, skreik dei alle i kor i to samfulle timar: «Stor er efesargudinna Artemis!» Men byskrivaren roa folkehopen og sa: «Efesarar, finst det noko menneske som ikkje veit at efesarbyen er sett til vaktar for tempelet til den store Artemis og steinen som har falle ned frå himmelen? Dette kan ingen nekta, og difor bør de no vera rolege og ikkje fara for brått fram. No har de ført hit desse mennene som verken er tempelranarar eller har spotta gudinna vår. Vil Demetrios og handverkarane hans reisa sak mot nokon, så har vi dei vanlege rettsmøta, og vi har våre guvernørar. Partane kan stemna kvarandre for retten. Og har de noko anna å krevja, skal det bli avgjort på det lovlege folketinget. Etter det som har hendt i dag, kan vi lett bli klaga for opprør. Og vi har ingen ting å visa til om nokon krev oss til rekneskap for dette oppstyret.» Med desse orda fekk han folkehopen til å skiljast.

Apg 19,29-40

Eg tenker meg at Lukas, då han skreiv dette avsnittet, truleg har snakka med Gaius og/eller Aristarkos. Dette var dei to mennene som hadde vore i Paulus sitt reisefølge og som nå hamna midt i kaoset i teateret. Dei blei augevitne og representantar for dei som trudde på Jesus, midt i den farlege situasjonen.

Byskrivaren som greidde å roa ned folkemengda i tempelet, var ein lokal tenestemann. Han var opptatt av at folket i byen skulle ha eit godt forhold til den romerske administrasjonen for provinsen, som også var lokalisert i byen. I talen sin forsvarar han faktisk dei kristne med å seia at dei er heilt ufarlege for den gresk-romerske kulturen; dei er verken tempelranarar eller nokon som har spotta den lokale gudinna. Han får roa forsamlinga ved å argumentera for at saka, om det då er nokon sak, heller må førast for dei ordinære rettsorgana. Og med talen sin oppnår han at folket forlet teateret. Dermed er også teateret ute av bibelhistoria. Men Paulus «sende bod etter læresveinane og sette mot i dei» før han reiste vidare (Apg 20,1). Etter den skremmande hendinga, trong dei nok å bearbeida det dei hadde opplevd.

Dette notatet er ein del av ein påbegynt serie med bilde frå dei sju byane i Johannes openberring. Stadane ligg i dag i Tyrkia. Kor mange notat det blir i serien og over kor lang tid den vil gå, veit eg ikkje. Men utgravningane etter Efesos er så innhaldsrike at det kjem meir før eg rettar blikket mot neste by. Efesos er jo også den av desse byane som betyr mest i bibel- og kyrkjehistoria.

Tidlegare er teateret omtalt her på bloggen i notata Paulus i Efesos (2005) og Gladiatorar i Efesos (2007).

Medvandraren Jesus

Påsketanker, 2. påskedag 2020

Jesu oppstandelse skapte noe nytt. Nå i påsketida er det naturlig å lytte til bibeltekster som handler om hvordan Jesus møtte disiplene etter oppstandelsen og om hvordan han kommer til oss i vår tid.

I dag vil jeg hente fram ei flott fortelling om hvordan Jesus møtte to disipler den dagen han hadde stått opp fra de døde. Han viste seg som en medvandrer og slo følge med dem på vegen. Fortellinga får på en fin måte fram at Jesus er annerledes etter oppstandelsen. Han lar seg åpenbare, men han virker først og fremst i det skjulte. Likevel: Han er nærværende og møter oss der vi er, midt i livet.

Det står skrevet i Evangeliet etter Lukas:

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
    Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
    De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. (Luk 24,13-35)

Slik lyder det hellige evangelium.

I denne teksten møter vi Jesus som medvandreren. Det første jeg tenker på med dette uttrykket, er at Jesus er en som lytter. Fortellinga om de to Emmausvandrerne viser oss dette på en flott måte. Han var opptatt av det de var opptatt av. Han ville høre deres versjon av det som var skjedd i Jerusalem i påsken. Jeg tror at Jesus mer enn gjerne vil lytte til våre livserfaringer også i dag. Vi kan åpne oss for Gud i bønn. Vi kan fortelle ham om det som opptar oss. Og vi kan ta imot hans kjærlighetsfulle korrigering. 

For etter at medvandreren Jesus hadde lyttet lenge og vel, hadde han mye han ville vise disiplene. Han åpnet skriftene for dem, står det. Han lærte dem om Gud, om Guds frelse og om sammenhengene i livet og troen. Han lærte dem om hva Bibelen kunne fortelle om Messias, og det gjorde han på en måte slik at de etterpå forstod han hadde snakket om seg selv. Jeg tror at Jesus mer enn gjerne vil rettlede oss også i dag. I en av de kjente Messiasprofetiene blir han kalt «underfull rådgiver» (Jes 9,6). Det navnet sier noe veldig fint om hvordan han møter oss.

Da de to disiplene kom fram til Emmaus sammen med medvandreren, inviterte de ham inn. Kanskje de bodde i Emmaus og nå var kommet hjem? Da de skulle spise kveldsmat, åpenbarte han hvem han var. Han gjorde det ved å gjøre det han hadde gjort sammen med dem mange ganger før. Han «tok brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem». Her kan vi tenke på da han mettet 5000 i ødemarken. Vi kan tenke på de utallige måltidene Jesus hadde hatt sammen med vennene sine uten at de er omtalt i Bibelen. Og vi kan ikke minst tenke på det siste påskemåltidet han hadde med dem, da han innstiftet nattverden. De to disiplene kjente ham igjen gjennom nærheten det gir å sitte til bords sammen. Medvandreren skapte fellesskap, og gjennom fellesskapet viste han hvem han var.  

Da de to disiplene forstod hvem medvandreren var, ville de dele opplevelsen med vennene sine. Mismotet deres var borte. Han som hadde lyttet, veiledet og skapt fellesskap, ga dem mot og ny kraft. Selv om de hadde hatt en krevende dag, la de på veg tilbake for å finne de andre. Jeg tror Jesus kan gi mot og kraft til livet videre, også til oss. Ikke som en gjentakelse av Emmaus-vandrerne sin opplevelse. Men på den måten vi trenger det, i vår tid og vår situasjon.

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil også i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Vær sterk, min sjel, i denne tid kan være en hilsen spesielt til de av oss som opplever denne tida krevende og tung. Salmen står i Norsk Salmebok på nr 478. Den er full av håp knyttet til Guds framtid.

Vær sterk, min sjel, i denne tid,
når du har tungt å bære.
Hold ut i prøvens stund og lid
de døgn du går i lære.
En dag til slutt
blir mørket brutt
av lyset fra Guds fremtid.

Gi håpet rom i denne tid,
hvor langt du enn er nede.
Hos dem som taper i sin strid,
er Herren skjult til stede.
Ved Kristi verk
skal du bli sterk
og hvile i Guds fremtid.

Se, mørket blir din modningstid!
Hold ut til natten vender!
Se bort fra angst og indre splid,
du er i gode hender!
Se, du er fri
og lever i
Guds løfterike fremtid.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Desse påsketankane blei publiserte på hinnakirke.no 2. påskedag 13.04.2020.

Jesus er stått opp!

Påsketanker, påskedag 2020

Jesu oppstandelse skapte noe nytt. «Han er ikke her, han er stått opp.» Dette var englenes budskap til kvinnene som kom til den tomme grava i Jerusalem. Siden den tid har troen på Jesus blitt spredd over store deler av verden. I dag lyder påskedagens jubelrop på svært mange ulike språk: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! 

Det står skrevet i Evangeliet etter Lukas, kapittel 24:

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Slik lyder det hellige evanglium.

Den kristne troen bygger på Jesu oppstandelse. Vi tror at Jesus lever og er her nå, usynlig og virkelig til stede. Nær oss, slik livet er akkurat nå. Vi tror at han er den samme i dag som da han levde et menneskeliv for ca 2000 år siden. Men etter oppstandelsen har han et nytt og annerledes liv. Han er ikke lenger bundet av en menneskelig kropp. Han er heller ikke bunden av tid og sted.

Kvinnene som det står om i evangeliet, møtte ei tom grav og engler som forkynte Jesu oppstandelse. De ble naturlig nok både usikre og redde, men englene minnet dem om Jesu ord. Han hadde selv sagt at han måtte lide og dø, og at han etter dette skulle stå opp til nytt liv. Da kvinnene fikk høre englenes ord om dette, gikk de og fortalte om opplevelsen til disiplene og til alle som ville høre. Siden møtte kvinnene og disiplene den oppstandne Jesus selv. I dette møtet ble påsketroen skapt.

«Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Dette løftet ga Jesus til disiplene litt seinere. Tenk på hvem de var, de som fikk denne hilsenen. De var Jesu disipler og venner. De hadde levd sammen med ham. De hadde lært av ham og de husket det han hadde sagt og gjort. Likevel hadde de sviktet ham tidligere i påsken. De hadde stukket av da Jesus ble arrestert. Peter hadde bannet på at han ikke kjente ham. Påskemorgen var de heller ikke sammen med kvinnene som hadde tenkt seg til grava for å sørge og som dermed ble de første vitnene om oppstandelsen. Men kvinnene viste omsorg for de falne disiplene og fikk dem med seg i troen på oppstandelsen. 

Etter dette er stadig nye mennesker tatt inn i fellesskapet rundt den oppstandne, gjennom dåpen og troen. Vi har fått del i «et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). Dette håpet er sterkere enn alt annet vi kan møte i livet! Det bærer oss til og med gjennom vår egen død og inn i det evige livet.

«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39)

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil også i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Døden må vike for Gudsrikets krefter står i Norsk Salmebok på nr 209.

Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Du som var død, er vår Herre i dag!
Kristus, du lever og står ved vår side
her hvor vi rammes av jordlivets slag.

Selv om vi føler oss svake i verden,
bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
underet, skjedde på ny i vår dåp.

Livet og døden, ja, alt er forvandlet!
Dåps-vannet gjenspeiler regnbuens pakt.
Troen er gitt oss: Guds rike skal seire!
Mørket som binder oss, mister sin makt.

Løftet står fast når vår fremtid er truet:
Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!
Engang skal Gud få sin skapning tilbake.
Verden blir frigjort fra fiendens bånd.

Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Påsketankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no påskedag 12.04.2020.

Ingen har større kjærlighet

Påsketanker, langfredag 2020

Det sentrale motivet i Victor Sparres glasskunst i Hinna kirke (1967)

I Hinna kirke er vi så heldige at vi har en hel vegg med fargerik glasskunst av Victor Sparre. Vi er mange som er glade i denne kunsten og som opplever at veggen gir farge og liv til kirkerommet. Denne langfredagen må vi dessverre bare se for oss alterveggen i tankene våre.

Victor Sparre (1919-2008) var aktiv som kunstner, debattant og menneskerettsforkjemper. Han har laget utsmykning til 25 kirker. Da han skulle beskrive glasskunsten på Hinna, sa han det slik:

«Golgatascenen er tom. Det er langfredag aften. Kristi legeme er tatt ned, men tilbake på korset er det et avtrykk, som aldri kan viskes ut av vår verden.»

Det er en underlig – og samtidig spennende – tanke kunstneren har: Det vi ser som den lysende Jesus på korset, er egentlig et avtrykk som står igjen etter at Jesus er tatt ned fra korset. Er det mulig? Hva er det Victor Sparre vil si oss med et slikt perspektiv?

Det er nok et spørsmål vi aldri blir ferdige med. Men jeg syns det gir god mening å snakke om et avtrykk i denne sammenhengen. Jesu død på korset er verdens mest omtalte dødsfall. Og ingen dødsscene er framstilt av så mange kunstnere opp gjennom historia. Ut fra vår kristne tro er det også naturlig å si at Jesu død forandret verden for alltid. Det som ser ut som et nederlag, viser seg å være en stor seier. Jesus ble seierherre gjennom å være slaktoffer, sa Augustin, i et flott uttrykk på latin: Victor quia victima!

Lidelseshistoria blir å år lest fra Evangeliet etter Markus (Mark 14,26-15,37). Dette dreier seg om historia fra Jesus og disiplene samlet seg i Getsemanehagen torsdag kveld til Jesus ble korsfestet om ettermiddagen på langfredagen. Les gjerne hele historia i Bibelen!

Markus forteller at Jesus like før han døde, ropte med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det er arameisk og betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Litt etter skriver Markus at Jesus ropte høyt og utåndet.

De fire evangeliene gjengir litt forskjellig av de ordene Jesus sa da han ble korsfestet. I kristen tradisjon er dette satt sammen til det vi kaller Jesu sju ord på korset. Med det menes selvsagt ikke sju enkelte ord, men sju utsagn. Antallet ord vil uansett variere ut fra hvilket språk det er oversatt til.

Her er «Jesu sju ord på korset»:

  • Om folket som spottet og mobbet ham: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34)
  • Til Maria: «Kvinne, dette er din sønn.» Til Johannes: «Dette er din mor.» (Joh 19,26-27)
  • Til den ene røveren som var korsfestet ved siden hans: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk 23,43)
  • «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34 / Matt 27,46)
  • «Jeg tørster.» (Joh 19,28)
  • «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30)
  • «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46)

Hva var drivkraften som holdt Jesus oppe? Jeg tror vi finner hemmeligheten i hans egne ord: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» (Joh 15,13)

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Fremdeles blør den kjærlighet ble skrevet i 1976 på bakgrunn av en eldre tekst. Den står i Norsk Salmebok, på nr 142.

1 Fremdeles blør den kjærlighet
som du til verden gav.
Du bærer korsets dype sår
igjennom død og grav.

2 Men korset, der ditt liv brant ned,
der du bar all vår nød,
forvandles til et seiers-tegn;
du gir oss liv av død.

3 Den kjærlighet du gir vår jord
er fylt av kongemakt.
Ditt kors er tronen, der vårt liv
skal bli deg underlagt.

4 Og vi får se deg opphøyd der,
med utstrakt hånd du står
og drar oss med den kjærlighet
som leger verdens sår.

5 Ved korset får vi se vår nød,
vår avstand ifra deg.
Hvor ofte vi har vendt oss bort
fra lydighetens vei!

6 O du som seiret i vårt sted,
vinn seier i oss nå!
O Kjærlighet, la oss få se
den vei som vi skal gå!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Påsketankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no langfredag 10.04.2020.

Sjå også det tidlegare notatet Jesu bønerop på korset om Jesu sju ord på korset og om samanhengen med Salme 22 i GT.

Nærhet og avstand

Påsketanker, skjærtorsdag 2020

Fortellinga om da Jesus vasket disiplenes føtter hører hjemme i dag på skjærtorsdag. Jesus ville lære disiplene noe viktig om nærhet, omsorg og tjenersinn. De var samlet til det siste måltidet. Men Jesus provoserte ved å starte kvelden med å vaske føttene deres, noe som ble regnet som nedverdigende slavearbeid. «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?» spurte han etterpå og fortsatte: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» 

Denne påsken er vi i en veldig spesiell situasjon. Nå lærer vi at vi viser god omsorg ved å holde avstand. Det vil si: fysisk avstand. For vi blir samtidig utfordret på hvordan vi kan vise nærhet på andre måter. Jeg tror Jesus denne skjærtorsdagen kaller oss til å finne ut mer om hvordan vi kan vise omsorg og på en kreativ måte «vaske hverandres føtter» på avstand.

Samtidig er det mange som i disse dager gjør en uvurderlig tjeneste ved å gi eldre og syke fysisk nærvær og den pleie de trenger. Dette er de av oss som må «tørre nærhet og gjøre det med ansvar og den risiko det innebærer», som tidligere biskop Ole Christian Kvarme skrev så fint i et avisinnlegg før påske. En stor takk til alle i helsevesenet og alle som steller for smittede og syke hjemme!

Her følger en kortversjon av den kjente bibelfortellinga (som du kan lese nederst i denne artikkelen): Rett før påske holdt Jesus og disiplene måltid sammen. Judas, som siden skulle svike Jesus, var fremdeles sammen med dem. Før måltidet fant Jesus fram vaskeutstyr og begynte å vaske disiplenes føtter. Peter protesterte, men Jesus sa at dette var en handling det var nødvendig å gjøre. Han sa også at den som er badet, er helt ren og bare trenger å vaske føttene. Etter fotvaskinga utfordret Jesus disiplene til å ha ham som forbilde i det å tjene hverandre.

Fotvaskinga er en handling som viser oss noe helt grunnleggende ved Jesus. Han var fra evighet «i Guds skikkelse», men «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik». Ja, ikke bare det: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. (Fil 2,6-8). Også i vår tid møter vi Jesus som en tjener, en som bøyer seg ned for andre, en som bærer verdens synder.

Fotvaskinga er også en handling som til alle tider har formet og inspirert kristne til aktiv tjeneste. I kirka bruker vi gjerne det greske ordet diakoni, som betyr tjeneste. Den norske kirke har definert dette ordet slik: «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Det er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet».

Vårt norske navn på skjærtorsdagen har sammenheng med å vaske og å rense. Bakgrunnen er det gamle norrøne ordet skir, som betyr å være rein. Men teksten handler ikke om smittefare og desinfeksjon. Jesus snakker her om å bli renset i forholdet til Gud, altså å få tilgitt synd. Slik jeg tolker teksten, taler han her om en sammenheng mellom «dåpens bad» og vårt behov for daglig syndstilgivelse.

Skjærtorsdag er en dag for fellesskap og tjeneste. Innstiftelsen av nattverdsmåltidet er også en viktig bibeltekst på denne dagen. Vi er mange som nå for tida lengter etter å dele brød og vin i kirka, og slik motta den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Kjenner du på den lengselen, kan du være takknemlig. Nattverden knytter sammen svært forskjellige mennesker. Det som er felles, er ønsket om å høre til i fellesskapet rundt Jesus og å ta imot Guds gaver. Her er det rom for deg. Jeg ser med glede fram til den dagen vi igjen kan møtes til gudstjeneste.

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen står i Norsk Salmebok på nr 678.

1 Vi rekker våre hender frem
som tomme skåler.
Kom til oss, Gud, og gi oss liv
fra kilder utenfor oss selv.

2 Alt godt, til vårt og andres vel,
er dine gaver.
I svakhet fremmer du ditt verk,
vår bare kvist skal skyte knopp!

3 Vi løfter våre hender opp
i bønn for verden.
La dem som lider, finne vern
mot kalde hjerters is og sne!

4 La våre henders nakne tre
få blomst og blader.
La våre liv få bære frukt
til legedom for andres sår!

5 Vi venter, efter smertens vår,
din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst
med frukt vi ikke selv kan se.

6 Din nådes skaperverk skal skje
i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 13:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Slik lyder det hellige evangelium.

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no skjærtorsdag 09.04.2020. 

Palmesøndag med pasjon og håp

Påsketanker, palmesøndag 2020

Palmesøndag og den stille uke. Pasjonstid og påske. Det er så mange navn knyttet til dagene og ukene vi er inne i. Navnene har bakgrunn i fortellingen om Jesus. De viser til påsken som en kristen høytid. Årets påske er ikke avlyst, som det av og til blir sagt. Men påsken er i år absolutt annerledes enn andre år. Kanskje den kan åpne våre tanker og utvide våre perspektiver?

I dag er det palmesøndag. Navnet på dagen er knyttet til Jesu inntog i Jerusalem før den siste påsken hans. Det er en dag fylt av forventninger til Jesus. Det underlige er at den kristne tradisjonen om palmesøndag er preget både av jubel og gråt. Vi kan si at det er noe tvetydig med palmesøndagen. Det er noen sterke toner av smerte og medlidelse som klinger sammen med gleden og håpet. Det er dette som ligger i ordet pasjon.

Den stille uke begynner i dag. Det er uka fra palmesøndag til påskeaften. Tradisjonelt har dette vært ei tid med dempet stemning, ei uke preget av Jesu veg mot lidelse og død. Men under dette ligger hele tiden forvissningen om at Jesus gav livet sitt for oss og at han siden i påsken viste seg som Herre over dødens makt.

Pasjon, medlidelse og kjærlighet er ord for vår tid. Dette er ord som gir oss en retning i livet. «Nå går vi inn i den stilleste uken vi noensinne har opplevd», skrev statsministeren i Aftenbladet før helga, og fortsatte: «Derfor er det viktigere enn noen gang å fortsette og bry oss om hverandre».

Bibelhistoria om Jesu inntog i Jerusalem forteller at folk som feiret påske i Jerusalem, kom med palmegreiner og jubelsang. De sang om forventningene til Jesus som Messias. Og Jesus lot seg hylle på denne måten. Men han som kalte seg Menneskesønnen, viste seg som en annerledes konge og Messias. Han var større enn forventningene som var knyttet til ham. Han kom på sin egen måte.

Jesus sa: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Dette er ord fra dagens evangelium. Hele teksten står gjengitt nederst i denne artikkelen.)

Menneskesønnen Jesus kom og kommer til oss, også i dag. Inn i vår verden, inn i vår tid. Også i denne veldig spesielle tida som vi opplever akkurat nå. Gjennom sin død bærer han rik frukt. Gjennom sin oppstandelse gir han evig liv. Og han gir oss løfte om nærvær i gode og vonde dager med ordene «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende».

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 12:

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!

Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.

Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Slik lyder det hellige evangelium.

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no søndag 05.04.2020. Du kan lesa meir om palmesøndag i eit tidlegare bloggnotat her og lesa eit palmesøndagsdikt av Heidi Strand Harboe her.

Arkeologiske utgravingar i sentrum av Nasaret

Nasaret. Foto: Arne Berge 2013

Eg kom nyleg over ein artikkel som fortel om arkeologiske utgravingar frå Jesu tid like ved Bodskapskyrkja (Basilica of the Annunciation) i sentrum av Nasaret. Ei kartskisse i artikkelen viser at den moderne kyrkja ligg der den jødiske landsbyen Nasaret låg i tidleg romersk tid. Eg syns dette er interessant fordi me her er på sporet av den landsbyen der Jesus levde det meste av livet sitt. Etter at han hadde forlate byen, blei han kalla «Jesus frå Nasaret».

Det arkeologiske arbeidet er gjort på eigedomen til Mariasenteret som ligg i bakken ovanfor Bodskapskyrkja. På bildet over vil det seia like utanfor den venstre bildekanten. Arkeologane har dokumentert funn frå nytestamentleg tid her. Det er gjort funn frå tre tidsperiodar på staden: Lag I: Korsfarartida – Mamelukktida / Lag II: Sein hellenistisk tid – tidleg romersk tid / Lag III: Jernalderen. Det er lag II som er interessant med tanke på Det nye testamentet; dette laget inneheld funn frå perioden frå ca 150 f. Kr. til ca 130 e. Kr.

Utgravingane blei gjort i perioden 2009-2011 og er eit lite prosjekt i arkeologisk samanheng. Men det er likevel viktig og interessant, ikkje minst fordi det tidlegare er gjort få arkeologiske undersøkingar i denne byen. Det stod litt om utgravingane på nettet allereie i 2009 (her), men så vidt eg veit er det nå første gong det kjem ein presentasjon i eit fagtidsskrift.

Ein skal nok vera over gjennomsnittet interessert i arkeologi for å lesa heile artikkelen. Men det går an å lesa delar av den og samtidig sjå på bilda og skissene. Artikkelen er tilgjengeleg som pdf-fil i tidsskriftet Atiqot nr 98 (2020), utgjeve av Israel Antiquities Authority. Her er deira presentasjon av artikkelen:

A small-scale excavation carried out next to the Franciscan Church of the Annunciation compound in Nazareth exposed the remains of three building strata: Stratum III, from Iron IIA–B (tenth–early eighth centuries BCE); Stratum II, from the late Hellenistic to the Early Roman period (late second century BCE–first third of the second century CE); and Stratum I, from the Crusader to Mamluk periods (twelfth–fifteenth centuries CE). The late Hellenistic to Early Roman-period dwelling incorporated a three-level complex of subterranean pits or silos. Within the pits, many potsherds were discarded, perhaps attesting to the Jewish practice of ritual defilement of ceramic vessels that were rendered impure. Similar findings were documented at other Jewish villages of the Early Roman period in Galilee. 

Eg har her omtalt staden som Mariasenteret. Det formelle namnet er The Mary of Nazareth international Centre.

Her er nokre bilde eg tok på staden i 2012:

Mariasenteret i Nasaret. Foto: Arne Berge 2012

Frå Mariasenteret. Foto: Arne Berge 2012
Skisser på staden. Foto: Arne Berge 2012

Håpstegn

Søndagstankar, søndag 29. mars 2020

Midt i koronakrisen begynte italienske barn å tegne regnbuer som et viktig håpssymbol. Dette har spredd seg til mange land, og nå tegner også norske barn regnbuer sammen med teksten «Alt blir bra».

Jeg synes det er fint at regnbuen med de sju fargene på himmelen, blir brukt aktivt som et sterkt håpstegn i ei vanskelig tid. Denne tankegangen går helt tilbake til Bibelens fortelling om Noahs ark. I følge denne fortellinga minner regnbuen oss om Guds løfter.

Vi opplever ei tid med mye usikkerhet og frykt. Strenge restriksjoner og tydelige råd regulerer hverdagen vår. Nyhetene er fulle av tall over antall smittede, innlagte på sjukehus og de som er døde. I slike vanskelige og vonde dager trenger vi håpstegn!

Styresmaktene sin satsning på forskning, er et håpstegn fra den siste uka. Jeg synes det er flott at vi i Norge kan bruke noe av rikdommen vår til så raskt som mulig å få fram kunnskap om hvilke medisiner som kan ha effekt i kampen mot koronaviruset.

Fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp er et annet aktuelt håpstegn. Du og jeg kan være med på å sikre såpe og rent vann til sårbare mennesker i områder der dette er mangelvare. Vi kan fram til tirsdag 31. mars gi penger via menighetens facebookaksjon eller på Vipps nr 2426. På tirsdag skulle konfirmanter og mange voksne fra Hinna menighet gått fra dør til dør i hele soknet for å samle inn penger til denne aksjonen. Nå kan vi ikke gjøre det. Men vi er med på Kirkens Nødhjelps digitale aksjon, og aldri har fasteaksjonen vært viktigere enn i år!

Det er snart påske. Det gode budskapet om at Guds Sønn har kommet inn i vår verden og at vi gjennom Jesu Kristi død og oppstandelse har «et levende håp» (1 Pet 1,3) er etter mitt skjønn det sterkeste håpstegnet som finnes. I en av denne søndagens bibeltekster står det slik:

Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid. (Hebr 4,14-16)

Teksten sier at Jesus kan lide med oss i vår svakhet. Og at han «er prøvet i alt på samme måte som vi». Jeg tror derfor det er rett å si at også Jesu liv var påvirket av smittefare og sykdom. Han levde i et samfunn med mye lidelse, mange syke og lav gjennomsnittlig levealder. Bibelen forteller oss at han ikke var upåvirket av dette. Tvert imot: dette var hverdagen. Og evangeliene forteller at han, på en guddommelig måte, fikk «inderlig medfølelse» med alle lidende mennesker.

Dette budskapet om at Jesus både var Gud og menneske, gir oss håp. Vi kan be og finne barmhjertighet og nåde som gir hjelp i rette tid, sier teksten i Hebreerbrevet. Men troen er ikke en quick-fix som raskt løser problemer, den er heller et grunnlag å bygge livet på. Et solid grunnlag som vi kan bygge livet på i gode og vonde dager. Jesus Kristus er et håpstegn for vår tid.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no søndag 29.03.2020. Du kan lesa meir om bakgrunnen for regnbogen som håpsteikn i den tidlegare preika Guds pakt med Noah.

Om å reisa utan å reisa

Gamlebyen i Jerusalem. Foto: Arne Berge 2009

Denne bloggen handlar mykje om Bibel, reiseliv, kultur og historie. Nå i desse koronatider vil eg framleis skriva om reiser i dei bibelske landskapa og den kristne kulturhistoria. For det går an å reisa utan å reisa, slik eg las i eit klokt avisinnlegg nyleg:

Det er mange måter å reise på. Selv har jeg hatt stor glede av å haike rundt i verden ved hjelp av bøkene. Det er trygt, billig og forurenser ikke. (Inge Eidsvåg 2020)

Bildet over er forresten frå Gamlebyen i Jerusalem, der kristne, muslimar og jødar har sine heilage stadar tett på kvarandre i ein spesiell og krevande sameksistens.

Eg syns det er godt å vera opptatt av noko anna enn pandemien i ein del av fritida. Derfor les eg bøker. Derfor skriv eg tekstar. Derfor prøver eg å læra fleire språk. Dermed brukar eg tida på noko som utvidar perspektiva, også i denne krevande tida.

Når eg skriv om Bibelen, skriv eg likevel ikkje bare om fysiske reiser i dei bibelske landskapa. Eg skriv også om håp og tru. Å opna seg for det vår kristne tru har å by på, kan også visa seg å vera ei reise; ei indre reise.

Høgtidsprat om påskemåltidet

Eg delar denne litle filmen der eg fortel om påskemåltidet. Som du forstår blei filmen laga før koronaviruset gjorde det umogleg å samla folk til eit slik måltid denne påsken.

«Påsken er avlyst» høyrde eg i ei nyheitssending for nokre dagar sidan. Det er den ikkje! Eg skal feira på påske, sjølv om det ikkje blir på vanleg måte!

Tradisjonen med påskemåltidet har djupe bibelske røter. Eg har skrive ein del om dette måltidet her på bloggen tidlegare. Søk gjerne opp det.

Filmen er laga av return2sender / Den Norske Israelsmisjon.

Pasjonsspelet Oberammergau 2020 er utsett til 2022

Last-supper_783e934e0c67f08be13bd948c695ffc6-2
Frå pasjonsspelet i Oberammergau

Pasjonsspelet Oberammergau 2020 kan ikkje gjennomførast i år. Det overraskar ikkje, med den krevande situasjonen me er i nå. Beslutninga blei offentleggjort i går 19. mars. Turen som eg, saman med kona mi Inger, skulle vera reiseleiar for i sommar, blir dermed naturleg nok avlyst. Sjølve pasjonsspelet er derimot ikkje avlyst, men utsett til 2022. Så det blir høve til å sjå det igjen!

Dette er eit stort arrangement. Pasjonsspelet i Oberammergau blir sett opp kvart tiande år. I løpet av sommarsesongen 2020 skulle omlag 500.000 menneske vera tilskodarar. Og det blir opplyst at ca 95 % av billettane var selde.

Her er pressemeldinga frå Pasjonsspelet:

Wichtige Mitteilung

Die 42. Oberammergauer Passionsspiele werden aufgrund der aktuellen Situation durch die Corona-Pandemie verschoben. Grundlage ist ein Bescheid des Landratsamtes Garmisch-Partenkirchen, der die Durchführung der vom 16.05.2020 bis zum 04.10.2020 geplanten Veranstaltung untersagt. Die Gesundheit unserer Gäste und Mitwirkenden hat für uns höchste Priorität, daher haben sich die Verantwortlichen entschlossen, die für den 16. Mai 2020 geplante Premiere der Passionsspiele auf das Jahr 2022 zu verschieben. Die Premiere ist für den 21. Mai 2022 geplant.

(…)

Wir möchten uns bei Ihnen herzlich für die vielen warmen Worte und die Unterstützung bedanken! Auch wir müssen den Beschluss erst einmal verarbeiten, uns sortieren und für 2022 neu aufstellen. Bitte haben Sie etwas Geduld, wir versuchen Sie so schnell wie möglich über den neuen Stand zu informieren. Gemeinsam blicken wir nun auf 2022 und hoffen, Sie dann in Oberammergau begrüßen zu dürfen.

(Les meir)

Turen me skulle leia, var arrangert av Plussreiser AS. Sjå deira orientering om situasjonen her.

Midt i virkeligheten

Søndagstanker, søndag 15. mars 2020

I bokhylla mi har jeg ei svensk bok som heter «Mitt i verkligheten». Denne helga synes jeg boktittelen ble veldig aktuell. Den minner meg om Guds nærvær, også i ei tid da vi er alle påvirket av den alvorlige situasjonen med koronaviruset og smittefaren. Vår kristne tro sier oss at vi også i slike krevende tider kan stole på Guds kjærlighet og nærvær. Og Bibelen viser oss at vi kan komme med alle våre tanker og bekymringer til Gud i bønn.

Mange kjenner nå på helsemessig eller økonomisk usikkerhet. Det er helt naturlig. Men i dag trenger mange av oss Guds hjelp slik at frykten ikke får føre ordet eller angsten får styre handlingene våre. Gud kaller oss til et ansvarlig liv der vi passer på hverandre og har omsorg for hverandre. Samtidig som vi tar vare på oss selv.

Vi trenger hverandre når livet blir utfordrende. Derfor er det krevende at vi i disse tider skal redusere den sosiale aktiviteten og medmenneskelige kontakten. Heldigvis kan vi likevel vise omsorg for eksempel gjennom å snakke i telefonen med dem vi ellers ville vært sammen med. Og de av oss som har helse og overskudd til å bidra med ulike frivillige hjelpeoppgaver, vil i tida framover kunne ha mange muligheter til dette.

Til alle tider har mennesker funnet håp og trøst i Guds ord. Ikke minst har tekster fra Salmenes bok i Det gamle testamentet blitt lest og bedt av mennesker i ulike situasjoner og vanskelige tider. Før helga fikk jeg en fin hilsen fra Bibelselskapet via facebook. Generalsekretær Paul Erik Wirgenes minnet meg på Salme 23, en av de mest kjente tekstene fra Bibelen. Denne salmen begynner med ordene «Herren er min hyrde» og forteller med flotte naturbilder om Guds omsorg. Men den har også med sterke ord om at denne omsorgen gjelder «om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal».

Jeg tenker at Salme 23 er en bibeltekst som sier oss noe viktig: Gud er nær, midt i virkeligheten. Dette ser vi aller klarest i budskapet om Jesus Kristus. Han er nær med sin omsorg, sin kjærlighet og sin frelse. Han har ikke lovet oss et problemfritt liv. Men han har lovet å være med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).

De bibelske salmene har også påvirket kulturen vår på mange måter. Dette bærer både litteratur og sangtradisjon preg av. I Bibelselskapet sin hilsen ble jeg minnet på hvordan salmen «Jeg er i Herrens hender» er inspirert av Salme 23 og av andre bibeltekster. Vi tar med oss et vers fra denne salmen, som står i Norsk Salmebok på nr 494:

Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Og la oss ta imot Herrens velsignelse, midt i virkeligheten:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no. Eg delar dei også med lesarane av bloggen og ønsker alle Guds fred og alt godt i ei krevande tid.

God bok: Boka om boka – gjennom to tusen år

Boka om bok

Boka om boka peiker på Bibelen som eit lokomotiv som har drive bokhistoria framover. «I denne store boka har ein alltid brukt berre det beste av skrivematerialar, det vakraste av kunsten, det nyaste av teknologi – alt dette som har forma både bokkunsten og vår eigen kultur» skriv forlaget på omslaget.

Eg har lese boka og blitt begeistra!

Les omtalen eg har skrive om boka på prest.no.

Artemistempelet i Efesos

Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring

IMG_1444
Restar etter Artemistempelet i Efesos. Foto: Arne Berge 2019

Ei fordjupning i terrenget, stein frå gamle murar og ei søyle som er reist opp av arkeologar. Det er dei restane me i dag kan sjå etter det berømte Artemistempelet i Efesos. Men sjølv om det ikkje er så mykje å sjå av tidlegare tiders prakt, er det interessant å koma til denne staden. Tempelet som stod her, blei i antikken rekna som eit av dei sju underverka i verda. Og det er det einaste av desse sju underverka som er nemnt i Bibelen.

Tempelet var kjent for rikdomen sin og fordi at det var så vakkert. Bygningen var med vår tids språkbruk ein turistattraksjon for Efesos, og efesarane var nok svært stolte av tempelet og av gudinna Artemis som var knytt til byen.

Tempelet er omtalt i Apostelgjerningane kapittel 19. Dette skriftet blei truleg skrive i 80- eller 90-åra e. Kr. Episoden som blir omtalt, hende på 50-talet og er knytt til apostelen Paulus si verksemd i byen.

Forkynninga og undervisninga til Paulus blei tydelegvis oppfatta som ein trussel mot Artemiskulten (eller mot økonomien i denne kulten). Når det står om «heile Asia» i bibelteksten, handlar det om den romerske provinsen Asia som bestod av ein region rundt Efesos i Lilleasia, altså ikkje vår tids verdsdel.

Her er den første delen av teksten som omtaler tempelet:

På den tida vart det ei stor uro om Vegen. Ein sølvsmed som heitte Demetrios, laga Artemis-tempel av sølv og hjelpte handverkarane til god inntekt. Ein dag kalla han saman både dei og arbeidarane som dreiv med dette, og sa: «Godt folk! De veit at velstanden vår kjem frå dette arbeidet. Men no kan de både sjå og høyra korleis denne Paulus overtalar menneske i store mengder og fører dei vill, ikkje berre her i Efesos, men i mest heile Asia. Han seier at gudar som er laga av menneskehender, ikkje er gudar. Det er fare for at yrket vårt får dårleg ord på seg, men verre er det at tempelet til Artemis, den store gudinna vår, kan bli rekna for ingen ting, og at ho som heile Asia, ja, heile verda dyrkar, kan koma til å mista sitt velde.» Då dei høyrde det, vart dei rasande og ropa: «Stor er efesargudinna Artemis!» (Apg 19,23-28)

Litt lenger ute i teksten står det at det var allment kjent «… at efesarbyen er sett til vaktar for tempelet til den store Artemis …» (Apg 19,35). Det same uttrykket skal vera funne på ein mynt frå keisar Nero si tid, altså frå same tidsepoke som Paulus var i verksemd. Dette seier noko om historisiteten i den godt formulerte forteljinga i Apostelgjerningane.

Resten av teksten i Apostelgjerningane kapittel 19 kjem i neste notat frå Efesos; då skal det bli bilde frå teateret i byen.

Då teksten i Apostelgjerningane blei skriven på 80- eller 90-talet, var Artemistempelet allereie fleire hundre år gamalt, og det stod ennå i nesten 200 år. For faktakunnskap om tempelet: sjå for eksempel Store norske leksikon sin artikkel her.

Tilbake til bildet frå Efesos: I bakgrunnen kan du sjå Ayasoluk-høgda med mange interessante bygningar. Den grå bygningen til venstre framfor høgdedraget er moskéen Isa Bey frå 1300-talet. Over moskéen ligg det ei borg frå kristen mellomalder. Mellom borga og søyla frå tempelet ser du restane av den store Johannesbasilikaen. Den blei bygd på 500-talet der ein i følge den lokale tradisjonen meiner at apostelen Johannes er gravlagt.

Efesos er ein av dei sju byane i Johannes openberring.

På torget i Efesos

Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring

IMG_1399
Agora, Efesos. Foto: Arne Berge 2019

Paulus og Johannes på torget

Det å rusla rundt på restane av det store torget (agora) i Efesos, gjer det bibelske stoffet knytt til byen ganske nært for meg. Dette var den sentrale markedsplassen i det gamle Efesos. Her har nok både Paulus og Johannes, som begge budde i byen ein del av livet, gjort sine innkjøp. Og her har dei truleg hatt mange samtalar med folk, også om trua på Jesus.

Paulus var den første som forkynte trua på Jesus i Efesos. Dette var tidleg på 50-talet, altså bare ca 20 år etter Jesu død og oppstode i Jerusalem. Og den kristne tradisjonen seier at apostelen Johannes budde her ein lang periode etter år 70. Han leia truleg den kristne kyrkja her i vanskelege tider med mykje forfølging, spesielt på 90-talet.

Nokre av dei første notata her på bloggen handlar om koss desse to er knytt til staden, sjå notata Paulus i Efesos og Johannes i Efesos frå 2005.

Efesos var ein viktig by for den tidlege kristne kyrkja. Store delar av den nytestamentlege litteraturen som er knytt til Paulus og Johannes, er enten skriven i Efesos eller skriven til dei kristne som budde i byen. Og staden blei også verande viktig i fleire hundre år framover. Det tredje av dei sju økumeniske kyrkjemøta (konsila) i oldkyrkja, blei halde her i 431. Kyrkjemøtet var samla i den store Mariakyrkja, nokre hundre meter frå torget i byen.

Fakta om torget

Her er fakta og planteikning henta frå ei informasjonstavle på staden:

IMG_1401
IMG_1402

Å reisa til Efesos

Det arkeologiske utgravingsområdet ligg eit par kilometer frå småbyen Selcuk, eller Selçuk, som det blir skrive på tyrkisk. Efesos er altså ikkje eit moderne stadnamn. Skal du finna staden på eit moderne kart, kan du leita etter turistbyen Kusadasi sør for Izmir.

Det er mange turistar som kjem til Efesos. Det er ikkje så merkeleg. Trass i folkemengda syns eg det er ei stor oppleving å koma til staden. Her er det mykje flott og interessant å sjå frå den gresk-romerske kulturen i austre del av Romarriket. Og det at byen har ein så sentral posisjon både i NT og i den eldste kristne kyrkja si historie, gjer den etter mitt skjøn ekstra interessant som reisemål.

Efesos er ein av dei sju byane i Johannes openberring.

Dei sju byane i Johannes openberring

Seven churches of asia

 «Det du får sjå, skal du skriva ned i ei bok og senda til dei sju forsamlingane: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» (Op 1,11)

Slik står det i første kapittel i Johannes openberring. Eg har reist til desse sju byane og vil i tida framover dela nokre bilde frå stadane.

Andre og tredje kapittel i openberringsboka inneheld sju korte brev til dei kristne i desse byane. Breva blir tradisjonelt kalla sendebrev, men kunne like gjerne vore kalla profetiar. Resten av openberringsboka er synene som forfattaren fekk og som saman med breva blei sendt til dei kristne i dei sju byane. Rekkefølga som byane er nemnt i, speglar ei naturleg reiserute med utgangspunkt i Efesos. Dersom det var ein bodberar som reiste med openberringsboka frå Patmos, kom han truleg i land i Efesos, den viktigaste hamnebyen i området.

Nokre av dei eldste notata her på bloggen blei skrivne etter at eg hadde to turar til området i 2005. Hausten 2019 var eg tilbake i dette bibelske landskapet på studietur. Det er inntrykk frå desse turane eg vil nå vil dela gjennom foto og kommentarar.

Oppdatering med serien Bilde frå dei sju byane i Johannes openberring:

På torget i Efesos / Artemistempelet i Efesos / Teateret i Efesos / Keisarkulten i Efesos og Johannes openberring / Celsusbiblioteket i Efesos / Mariakyrja i Efesos

Like ved Laodikea ligg restane etter byen Hierapolis ved dagens Pamukkale. Hierapolis er også nemnt i Det nye testamentet, men er altså ikkje ein av «dei sju byane». Sjå notatet: Filips grav i Hierapolis.

Kartet er henta frå https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_churches_of_Asia

Krosshaug i Klepp

IMG_2908 (1)
Krosshaug, Klepp. Foto: Arne Berge 2020

Krosshaug i Klepp er ein stad for dei lange linjene i historia, og dermed ein stad eg trivst å koma til. Gravhaugen er frå ca 450 og steinkorset frå 1000-talet. Korset blei altså reist på haugen i den første kristne tida i landet vårt, 600 år etter at staden var brukt som gravhaug.

Krosshaug ligg på garden Hauge i Klepp, nær Bryne, i eit område med fleire fornminne og god utsikt over Jæren. Tinghaug, som ligg like ved, er med sine 102 moh det høgaste punktet på låg-Jæren. Dette området var i gamal tid truleg tingstad og sentrum for denne delen av Jæren, kanskje også eit høvdingsete. Her ligg også Dysjane, eit ringforma tunanlegg frå eldre jernalder.

For meg er Krosshaug med det gamle steinkorset den viktigaste staden i dette interessante kulturlandskapet. Området er lett tilgjengeleg. Du kan følga turløypa Tinghaugrunden (Stavanger Turistforening) som går i området nord for Bryne og vest for Frøylandsvatnet. Det er også parkeringsplass ved den gamle Postvegen som går like aust for Tinghaug.

Tidlegare Stavangerbiskop Fridtjov Birkeli forska på dei gamle steinkorsa som det er mange av, særleg på vestlandet. Han framhever kor stor tyding dei over femti steinkorsa på har for forståinga av den første misjonsverksemda i Norge:

Det er innlysende at bak reisingen av nettopp disse steinkorsene står motiver og impulser som er kommet til Norge utenfra. Og når liknende steinkors så å si ikke eksisterer ellers i hele Skandinavia, må man søke etter impulsenes opphav enten på kontinentet eller på de britiske øyer. Kan det tenkes en tid i Vest-Norges forbindelse med disse deler av Europa, da det av en eller annen grunn var naturlig å reise steinkors nettopp der og ikke ellers i Skandinavia? Kan det videre tenkes at en her rører ved problemer som skiller kristen misjon vestfra fra misjonen fra kontinentet?

(Fritdjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder, 1973, s 34)

Geografen Jens Kraft* skreiv på 1840-talet at garden Hauge er «et i antikvarisk Henseende mærkeligt Sted«. Denne innsikta forhindra dessverre ikkje at Krosshaug blei meir eller mindre øydelagt seinare på 1800-talet. Korset blei øydelagt under jonsokfeiringa i 1855, jord og stein frå gravhaugen blei fjerna på 1860-talet og sjølve grava blei hardhendt opna og tømt i 1869. Mykje av innhaldet frå grava er heldigvis berga, sjå f eks omtale av eit gullsmykke. Steinkorset blei reparert og sett opp igjen i 1937. Gravkammeret i haugen ligg ope.

Arkeologisk Museum i Stavanger si informasjonstavle ved Krosshaug:

IMG_2909

Nettsida Kulturminnesøk skriv om Krosshaug:

Godt markert rundhaug. Haugen var i sin tid dekket av et jordlag. Men i tidsrommet 1845 – 1870 er hele torv- laget og en god delstein fjernet. I dag er haugen en stor steinrøys. På toppen av haugen står et steinkors, h. 2,10 m, br. 0,40 m, tykkelse 0,10 m Selve krossen ca 75 cm lang. I V sees et åpent gravkammer. Oppbygget av heller og en del større stein. L.: 4,8 m, br. 0,96 m, dybde 0,90 m I dette kammer ble det gjort en rekke viktige funn som for det meste ble ødelagt avutgraveren. Resten finnes i Bergens Museum I øst, inn mot krossen, er bygget en hytte. 4 m innunder haugen fyllmasse. D. 30 m, h. 2 m Se forøvrig Helliesen: Hauge nr. 10. Haugen kalles Krosshaug. Les meir

Er dette ein gamal tekst? Omtalen av ei hytte som bygd inn mot korset, stemmer ikkje med det som er å sjå i dag. Men det er restar etter menneskeleg aktivitet i røysa omkring korset. Informasjonstavla seier at det i søraustre kant av haugen ligg restar etter etter ein tysk bunkers frå andre verdskrigen.

* Jens Kraft: Historisk-topographisk Haandbog over Kongeriget Norge, Christiania 1845-1848, side 427.

Tur til Oberammergau og Mayrhofen

Pasjonsspelet i Oberammergau 2020

Last-supper_783e934e0c67f08be13bd948c695ffc6-2
Frå pasjonsspelet. Foto: Plussreiser sin brosjyre for turen

Oppdatering 20. mars 2020: Turen er avlyst, då Pasjonsspelet Oberammergau 2020 er utsett i to år til 2022. Dette sjølvsagt pga korona-epidemien. Eg anbefalar folk å dra til pasjonsspelet i 2022!

Innbyggarane i den litle byen i Sør-Tyskand dramatiserer kvart tiande år Jesu lidingshistorie, som ei stor teateroppsetjing. Det er framføringar fem dagar i veka i perioden mai til oktober. Gjennom sesongen kjem fleire hundre tusen tilreisande for å oppleva dette spesielle pasjonsspelet.

Inger og eg skal i juli 2020 vera turteam/reiseleiarar for ei gruppe som drar for å sjå pasjonsspelet. Me skal først vera nokre dagar til fjells, i landsbyen Mayrhofen i Østerrike. Her blir det aktive feriedagar med fjellturar og andre naturopplevingar. Me skal også ein tur over Brennerpasset til den italienske sida av Alpene.

Så reiser me til Oberammergau for å oppleva pasjonsspelet. Framføringa tar ein heil ettermiddag og kveld, inkludert middagspause.

Her er program, fleire bilde og meir opplysningar om turen: Oberammergau 2020 og Mayrhofen 7.-14. juli 2020.

Plussreiser skriv om bakgrunnen for pasjonsspelet:

I 1633, midt i 30-års krigen, herjet det en pest i området. Innbyggerne i den lille byen Oberammergau bad til Gud og lovte at om ingen flere døde av sykdommen i byen deres skulle de hvert 10. år fremføre et takkespill – et pasjonsspill som skildret Jesu lidelse og død. Innbyggerne ble bønnhørt og ingen flere døde. I 1634 holdt de derfor løftet sitt og fremførte spillet som de hadde lovet. Spillet ble fremført på kirkegården, over gravene til ofrene for pesten. I over 380 år, nesten uten avbrudd har de fremført pasjonsspillet hvert 10. år. Når det nå vises for 42. gang blir det sett på som det viktigste spillet i verden, og den lille landsbyen i Bayern forventer ca 500.000 besøkende i forbindelse med forestillingene. Over halvparten av disse forventes å være utlendinger.

I henhold til reglementet kommer alle skuespillerne i verdens største amatør dramaforestilling fra landsbyen. Alle som deltar, det være seg alt fra hovedrollene som Jesus, Maria og Judas, medlemmene i koret og orkesteret, brannmenn og de som hjelper deg til sitteplassen din. Alle må være født i Oberammergau eller ha bodd der i minst 20 år.

(Les meir)

Fagartiklar om misjon blant jødar

NTM_1-2019_0

Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap har nyleg kome med eit temanummer om misjon blant jødar og om messianske jødar.

Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap utgis og publiseres av Egede Instituttet.  Det er det eneste og viktigste organ for misjonsvitenskapelig publisering på norsk eller nordiske språk med fagfellevurdering.

Artiklane kan lastast ned som pdf-filar via desse lenkene:

Reidar Hvalvik (gjesteredaktør): Leder, s. 3-4.  (PDF)

Knut Alfsvåg: «For jøde først»: Om kristen misjon til jøder og hedninger. s. 5-15.  (PDF)

Rolf Kjøde: «… at dei må bli frelste», eller treng dei det? Norsk teologi om jødemisjon i global kontekst. s. 16-30. (PDF)

Rolf Gunnar Heitmann: Er det legitimt å drive misjon blant jøder? Om endringene i de tyske protestantiske kirkene etter 2. verdenskrig. s. 31-39. (PDF)

Hilde Brekke Møller: Den jødiske Jesus og spørsmålet om antisemittisme i tysk jødemisjon. s. 40-49. (PDF)

Raymond Lillevik: Jødekristen identitet som ambivalens i israelsmisjonene i Norge, Sverige og Danmark 1890-1914. s 50-61. (PDF)

David Serner: Den messianske bevægelse i Israel- et forsigtig blik. s. 62-68. (PDF)

Richard Harvey: Messianic Jewish Theology: A Preliminary Topology. s. 69-83. (PDF)

Bokrevy:

Andreas Johansson: Messiansk identitet og misjon blant det jødiske folk. s. 84-97 (PDF)