Kraft om Selja

08/07/2014

Det er Seljumannamesse i dag, 8. juli. Eg markerer dagen med eit lite notat i skjæringspunktet mellom to av interessene mine; pilegrimsreiser og gamle bøker. Eg fann i går kveld fram Krafts Haandbog over Norge, ei av dei gamle geografibøkene eg har i bokhylla, for å sjå korleis denne boka omtaler klosterruinane på Selja.

Klosteret på Selja

Seljumannamesse er ein gamal merkedag knytt til legenda om den heilage Sunniva og klosteret på Selja ved Stadlandet. Selja er ein viktig stad i den eldste norske kyrkjehistoria og kanskje det første norske pilegrimsmålet. Den som ikkje kjenner historia, kan f eks lesa Wikipedia-artikkelen om Selje kloster.

Bildet viser klosterruinane. Tårnet står igjen etter Albanus-kyrkja. Eg tok bildet då eg var på staden i 2010, på kystpilegrimstur frå Stavanger til Selje.

Historisk-topographisk Haandbog over Kongeriget Norge (1845-1848) er skriven av Jens Edvard Kraft (1784-1853).

Øya Selja heitte på den tida Sælø.  Boka har ein kort omtale av staden i avsnittet om Hove Præstegaard i Sælø Præstegjeld (Nordre Bergenhuus Amt). Ruinane var den gong ennå ikkje restaurert, men dei var tydelegvis kjente og blei sett på som så interessante at dei fortente ein omtale i boka.

… under hvilken Gaard hører Øen Sælø, paa hvilken Ø Kong Olaf Tryggvesen anlagde en Kirke, ligesom Hovedsognets Kirke stod her indtil Aar 1654, da den blev flyttet over til Fastlandet paa Præstegaardens Grund, og paa samme Ø, der er bekjendt af Legenden om den irske Dronning Synneve (Sunniva), var det St. Albanus helligede Kloster, hvoraf endnu Ruiner sees.

Ein fotnote viser til den tids tilgjengelege litteratur om klosterruinane:

See Klüivers Norske Mindesmærker, S. 133-137, hvor der findes en udførlig Beskrivelse med Kart over disse Ruiner, saavelsom Biskop Neumanns Reisebemærkninger i Budstikkens Sjette Aargang, Sp. 567-577, og Sammes Beretning i Tidsskriftet Urda, 1ste Bd. S. 215-217, med Hensyn til to herværende Bjerghuler. Klosteret selv og dets Skjebne omhandles i Langes “Norske Klostres Historie” S. 537-544.

Relaterte notat:

 

 


Studietur til Assisi 2014

11/04/2014
Solnedgang, Assisi. Foto: Arne Berge 2014

Solnedgang, Assisi. Foto: Arne Berge 2014

Assisi er ein herleg liten by i Umbria i Italia. Her er det tronge gater og opne torg, mange kyrkjer og gode restaurantar. Byen er viktig på grunn av éin person: Frans av Assisi. Men denne eine personen er ikkje nokon kven som helst. Sjølv 800 år etter sin død er han ein viktig inspirasjonskjelde for kristne over heile verda. Han var opptatt av eit enkelt liv, av å leva som Jesus og ikkje minst å forkynna fred. I ei tid då korstoga prega store delar av kyrkja, gjekk Frans ein heilt annan veg.

Eg har nyleg vore på studietur til Assisi. Ti prestar på tur, det er ikkje å forakta. Me hadde det flott saman, opplevde mykje, lærte om Frans og hadde mange djupe og mindre djupe samtalar. Dei djupe handla ikkje minst om det å vera prest i dag.

Ein av dagane gjekk me opp bakkane til San Eremo-klosteret i fjellet ovanfor byen. Her fann Frans ein stille stad når han ville vera åleine.

Eg har lese litt om Frans i samband med turen. Meir skal det bli. Frans er ein fascinerande person som eg gjerne vil gjera meg meir kjent med.

Og bildet frå Assisi? Eg presterte å reisa utan kamera på denne turen. Det blei derfor med nokre få bilde tatt med mobilen, blant anna dette som er tatt like utanfor kyrkja Santa Chiara. Me hadde vore inne og sett på San Damiano-korset – som var viktig i den åndelege utviklinga til Frans – og kom ut til denne flotte solnedgangen.

Relatert notat: Cimabue: Frans av Assisi

 


Cimabue: Frans av Assisi

31/03/2014

Foto: Wikipedia Commons

Basilikaen som er reist over Frans av Assisi si grav, inneheld mykje flott kunst. Eg har nyleg kome heim frå ein studietur til Assisi, og besøka i basilikaen var blant høgdepunkta på turen.

Denne fresken, Maestà av Cimabue, er først og fremst interessant fordi kunstnaren har måla Frans inn i bildet, til høgre for hovudmotivet.

Cimabue (ca 1240-1302) måla fresken ca 1278-1280, det vil seia ca 50 år etter Frans’ død i 1226. Kanskje er dette det mest autentiske bildet som finst av Frans?

 


Bysantinsk funn i Jerusalem

29/10/2011

“a miniature Christian prayer box”

Det blir stadig gjort interessante funn i utgravingane i Davidsbyen i Jerusalem. Denne veka blei det kjent at det er funne eit lite objekt med kristen ikonkunst frå det sjette eller sjuande hundreåret, det vil seia frå bysantinsk tid (som i Jerusalem tilsvarer perioden 325-638 e.Kr).

Funn er gjort på parkeringsplassen Givati i Davidsbyen, like utanfor Gamlebyen.

Arutz-7 skriv:

Byzantine Prayer Box Found in Jerusalem Dig
Miniature box adorned with cross dates from 6-7 century CE. Contained two icons surrounded by gold leaf.
By Gil Ronen

Archaeologists in Jerusalem discovered a miniature Christian prayer box that dates back to the sixth or seventh century CE.

The box was found at the “Givati parking lot” dig in Ir David. Dig supervisors noted that illustrated Byzantine holy objects are very rarely found in the Holy Land.

The box contained two icon paintings surrounded by gold leaf and was probably a personal prayer object. It is 2.2 cm. (about 0.9 inch) long by 1.6 cm. wide and is made from the bone of a large animal – cattle, a camel or a horse.

The find was presented by dig supervisor Yana Tchekhanovets, along with Israel Antiquities Authority’s Dr. Doron Ben Ami.

One painting inside the box depicts a bearded man with dark hair, wearing what appears to be a white tunic. The other painting seems to show a female figure dressed in blue. Similar boxes were found on bodies discovered in burial caves in the Moshchevaya Balka site in the northern Caucasus.

Sjå artikkel med bilete.

(via BiblePlaces Blog)

Oppdatering: Israel Antiquities Authority har lagt ut ei pressemelding om saka: An Ancient Christian Prayer Box was Discovered in Excavations in Jerusalem 


Den eldste europeiske boka

08/08/2011

St. Cuthberts evangeliebok – frå slutten av 600-talet

The Economist har historia om (og eit fint bilete av) det som skal vera den eldste kjente europeiske boka, ei evangeliebok som nå er kjøpt heim til dei britiske øyane og som “halve tida” vil bli stilt ut i British Library. Historia har trådar både til norsk vikinghistorie og til den koptiske kyrkja:

THE book fits into the palm of your hand. Barely three inches across, it weighs no more than a few ounces and opens with words familiar through the ages: In principio erat verbum (“In the beginning was the word”). It was written more than 1,300 years ago in a neat hand using ink made of oak-gall nuts mixed with carbon. On July 14th news came that St Cuthbert’s Gospel, the earliest intact European book—looking exactly as it did when it was made at the end of the seventh century—will be bought for Britain for £9m ($14.3m) from the Jesuit order. It will be on display half the time at the British Library in London, and half the time in the north-east of England.

What is remarkable is not the price; though a record for a religious book, it is still considered a bargain (the Rothschild “Book of Hours”, an illuminated work dating from 1505, fetched £8.6m at auction in 1999). Nor is it a shock that the funds have all come from philanthropic sources, given Britain’s newly whetted appetite for private giving (see chart below). The real story is the object itself. The gospel was commissioned to honour St Cuthbert, a monk, hermit and then reluctant bishop of the Northumbrian island of Lindisfarne, whose life and miracles were set down by the Venerable Bede, an early medieval chronicler. Bede lived and worked on the mainland at Wearmouth-Jarrow, the monastery where the book is believed to have been made by a man trained in the tradition of Egyptian Coptic bookbinding and decoration. Shortly after Bede’s hero, Cuthbert, died in 687, the book was placed in his coffin.

When the Vikings began raiding the north-east of England, the monks of Lindisfarne fled their island home with Cuthbert’s bones and wandered, like the Israelites in the desert, until they found sanctuary in Durham. In 1104 another chronicler, Simeon of Durham, records how Cuthbert’s coffin was opened in preparation for formal reinterment in a new church, the precursor of Durham cathedral. Cuthbert seemed not so much dead as sleeping, wrote Simeon. His limbs were flexible and his body “gave off a very pleasant odour”. By his head lay the book. Durham became a place of pilgrimage, and Cuthbert’s relics competed with those of the later Thomas à Becket in Canterbury.

Encased in its leather wrappings, Cuthbert’s gospel was protected from misadventure. Following the dissolution of the monasteries in the 16th century it passed into the hands of collectors. In 1769 it was given to the Jesuits, who packed the book in a small oak box and placed it in the library of their boys’ school, Stonyhurst College.

Since the 1970s the gospel has been on long-term loan to the British Library. The Jesuits have received a number of private offers for it, and fears had been growing that it might be sold abroad. Says Scot McKendrick, head of history and classical studies at the British Library, who has led the negotiations to buy Cuthbert’s gospel, “We have no other book that has such a strong, unassailable, unimpeachable association with a major saint. This book is not just rare; it’s unique.”

(via PaleoJudaica)

Og her er British Library si nyheit om saka: The St Cuthbert Gospel


Pilegrim i Jorsalaborg II

21/11/2010

Kva tankar hadde ein norrøn pilegrim som var på veg mot Jerusalem? Eg skriv nå vidare på serien (sjå del I) om abbed Nikolas Bergssons reise til “Jorsalaborg” på 1150-talet og går inn i abbedens tekst i det han nærmar seg Jerusalem:

Så går det oppover til Jorsalaborg, som er den gildaste av alle byar i heile verda. Om den vert det sunge overalt i heile den kristne verda, for der kan ein enno sjå stormerkelege ting etter Kristi pinsle.

Det er kjent for alle som har vore i området, at Jerusalem ligg oppe i fjella, ca 800 m.o.h. Det er derfor heilt korrekt når Nikolas skriv at det går oppover når han nærmar seg byen.

Eg merkar meg at motivasjonen hans ligg i at han skal få sjå ting knytt til Jesu lidingshistorie. Hovudmålet var nok den nyrestaurerte Gravkyrkja (gjenvigsla i 1149 etter korsfararane si ombygging og utviding). Denne kyrkja kjem eg tilbake til i neste del av serien.

Det mest interessante i dette avsnittet, er likevel det abbeden skriv om koss han ser på Jerusalem.  Byen er “den gildaste av alle byar i heile verda”. Dette er eit godt uttrykk for den posisjonen byen hadde fått i høgmellomalderen i Europa, i alle høve i kyrkjeleg samanheng. Han skriv at det blir sunge om byen “overalt i heile den kristne verda”.

Det stemmer at byen Jerusalem har ein spesiell plass i den kristne salmetradisjonen, både i bokstavleg og ikkje minst i overført tyding. Slik er det også i vår tid. Og dette gjeld ulike kristne tradisjonar i ulike delar av verda. Bakgrunnen er den posisjonen byen har i Bibelen.

Salmen Se, vi går opp til Jerusalem er eit kjent eksempel frå Den norske kyrkja i dag. Salmediktaren Eyvind Skeie omsette den frå svensk i 1980. Salmen blir særleg brukt i fastetida, dei siste vekene før påske. Det siste verset er slik:

Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.

(Norsk Salmebok nr 128, vers 4)

Salmen gir meining å synga, sjølv om ein ikkje fysisk er på veg til Jerusalem. Den handlar om å nærma seg “Frelserens kors og pine” (vers 3) som tema for fastetid og påskefeiring, meir enn å nærma seg byen i geografisk forstand. Likevel har eg fleire gonger opplevd det meiningsfullt å synga salmen når eg er på stadane “der det skjedde”.

Hadde salmen vore skriven på 1100-talet, hadde kanskje abbed Nikolas nynna på den mens han sleit seg opp bakkane mot Jerusalem?

Sjå del 3.


Pilegrim i Jorsalaborg I

11/11/2010

Jerusalem har ei spesiell tiltrekningskraft. Det er mange menneske som reiser dit, anten som pilegrimar eller som turistar. Dei første kristne pilegrimane som me kjenner til, kom til Jerusalem på 300-talet. Sidan har det vore pilegrimstrafikk til byen, sjølv om omfanget av denne trafikken har variert.

Dei første norske pilegrimane kom rundt år 1100, i korsfarartida. Historia om korsfararane er ei trist historie; ut frå vår tids vurderingar gjorde korsfararane mykje uklokt og ukristeleg. Eg vil likevel hevda at det er med dette som med så mykje anna, – me skal vera forsiktige med å døma menneska i ei anna tid med vår tids målestokk.

Korsfararane opna utan tvil “det heilage landet” for pilegrimsreiser frå Europa. Og det var ein del pilegrimar som reiste. I bokhylla mi har eg eit lite hefte med ei norrøn reiseskildring frå ca 1150, skrive av abbed Nikolas Bergsson. Abbeden drog som pilegrim frå Island via Norge til Roma og Jerusalem. Etterpå skreiv han om kva han hadde opplevd.

Reiseskildringa hans er omsett til norsk og har fått tittelen Til Romaborg og Jorsal. Abbed Nikolas skreiv om heile turen, og mest detaljert om Roma. Men han skreiv også om opphaldet i “Jorsalaborg”, det vil seia Jerusalem. Den norrøne teksten er omsett av Jan Ragnar Hagland som også har skrive ei interessant innleiing til teksten.

Eg kom over heftet då eg var i Nidarosdomen i sommar (her) og eg kjøpte det sjølvsagt. Eg ville finna ut kva ein norrøn kristen fekk med seg av pilegrimsmål i Jerusalem på 1100-talet. Dette vil eg nå skriva litt om her på bloggen, i ein liten serie om abbeden sitt opphald i Jerusalem.

Sjå del 2, del 3.


%d bloggarar likar dette: