The Edicule. Frå Gravkyrkja i Jerusalem. Foto: Arne Berge påsken 2023
Arkeologar som arbeider i Gravkyrkja i Jerusalem, meiner dei kan ha gjort funn knytt til det første kristne gravmonumentet på staden!
Det dreier seg om eit sirkulært steingolv av marmor frå 300-talet. Dette var truleg base for eit lite kapell eller ei anna form for heilagdom (sacellum). Det ser ut for at steingolvet var omgitt av ein søylegang (deambulatory).
Det arkeologiske arbeidet i kyrkja som blei gjort i 2023, er svært viktig, og så vidt eg forstår bare begynnelsen på eit langvarig og omfattande arbeid. Nå vil det bli forska på funna i lang tid framover. Eg ser fram til å følga det som vil bli publisert frå prosjektet. Forskingsarbeidet vil gje ny kunnskap om historia til denne staden som er så sterkt knytt til Jesu død og oppstode.
Eg har tidlegare skrive om prosjektet, men oppdaga først nå at det var kome enda ei pressemelding om saka, publisert 21.12.2023 (via Jerusalem Tracker #6). For å setja det arkeologiske arbeidet i samanheng med det ein kan sjå i kyrkja i dag, hentar eg fram litt frå det forrige notatet, om kapellet The Edicule:
Ordet har latinsk bakgrunn og betyr ein liten heilagdom. I denne samanhengen blir det brukt spesifikt om bygningen, me kan også seia kapellet, som står inne i Gravkyrkja på staden der Jesu grav skal ha lagt, midt under den største kuppelen. Bygningen har vore øydelagt og bygd opp på nytt fleire gonger. Dagens Edicule er bygd opp etter den øydeleggande brannen i Gravkyrkja i 1808. (Les meir)
Her er dei aktuelle avsnitta i pressemeldinga om saka:
Under the present aedicule, a circular marble base was found, made of re-used Roman pieces, defining an area of 6 m in diameter, which can be attributed to the first monumentalisation of the venerated tomb. The base belongs to a sacellum with a circular base and a forecourt with three steps to the east. The forepart had a north-south liturgical enclosure, the bases of which were found in the present-day Chapel of the Angel; immediately to the east of this enclosure, in the centre of the tomb entrance, must have been a small cippus-shaped mensa.
The monument must have been surrounded by a series of 12 supports, probably columns, defining a deambulatory of about 3 m. In front of the monument ran a colonnade with a north-south orientation, of which the stylobate was found. The presence of a water collection channel along the entire marble base suggests that this first monumentalisation was open-air.
At the end of the 4th century, this arrangement changed with the completion of the construction of the Rotunda. The chronology is given by the coin deposit found in 2022 in the floor preparation of the Rotunda, the later coins of which are from the third to the fourth century. The presence of the Rotunda involves the defunctionalisation of the colonnade around the Aedicule and the stylobate in front of it, on which the new floor preparation is laid. The interior of the Aedicule and the area between them and the entrance is also renovated and paved.
Det eldste pipeorgelet som er kjent, er faktisk funne ved Jesu fødestad i Betlehem! Nå skal orgelet restaurerast og planen er å plassera det i fransiskanarane sitt museum i Jerusalem.
Orgelet kom truleg til Betlehem med franske korsfararar på 1100-talet. Musikkhistorikaren som uttaler seg om orgelet, seier det blei brukt i snautt hundre år i Fødselskyrkja.
Les om saka i Aleteia:
Reconstructing a 12th-century pipe organ discovered in the Holy Land
In the early 20th century, a team of archaeologists unearthed a 12th-century organ from beneath the Basilica of the Nativity in Bethlehem. The organ, which was preserved by the dry climate for centuries, is the oldest extant example of a pipe organ. Now, Spanish music historian and organist David Catalunya will attempt to reconstruct it so it might sound again.
For eit par dagar sidan kom den interessante nyheita om at forskarar frå MF har funne eit klosteranlegg frå ca år 350 i ørkenen i Egypt. NRK publiserte ein artikkel om saka og hadde same dag eit innslag i Kveldsnytt. I dag har Vårt Land eit stort oppslag om saka.
Det er flott å få så god og kvalifisert medieomtale av ei slik sak. Men så er det jo også eit veldig spesielt arkeologisk funn som verkeleg har tyding i kultur- og kyrkjehistorisk samanheng.
Det er neppe grunnlag for å seia at det er det eldste klosteret som nå er funne. Me kan jo ikkje vita kva som ennå ikkje er funne. Men det skal vera det eldste klosteret som til nå er funne, på verdsplan. Og det er ikkje lite! Dette poenget blir også framheva av professor Victor Ghica, som har leia prosjektet.
NRK skriv (og har mange bilde):
– Det er utrolig gøy og spennende. Dette ser ut til å være det tidligst daterte kristne klosteret i verden, sier Victor Ghica, som er arkeolog og professor i antikken og den tidlige kristendom.
(…)
– Funnene endrer vår forståelse av den tidlige kristendom. Allerede rundt år 350 e.kr fantes det veletablerte klostersamfunn helt i ytterkanten av Romerriket, noe som er ekstremt tidlig.
– Dette viser at det allerede rundt år 350 e. Kr. fantes veletablerte klostersamfunn helt i ytterkanten av Romerriket. Dette er noe vi ikke har vært klar over før, sier Victor Ghica, som er arkeolog og professor ved MF vitenskapelig høyskole.
Han har ledet utgravningsarbeidet i Bahariya-oasen i den vestlige ørkenen i Egypt, rundt 370 kilometer sørvest for Kairo. Arbeidet har pågått i tre omganger, sist i desember 2020. Utgravningene har vært et samarbeid mellom Institut Français d’Archéologie Orientale og MF Vitenskapelig Høyskole. (…)
Veggene i klosterets kirke er dekket av religiøse tekster skrevet på gresk. Noen av tekstene er sitater av munken Evagrius Ponticus (345-399). Andre er hentet fra den assyriske teologen og dikteren Efrem Syreren (306-373). (…)
– Det går ikke an å overdrive klosterbevegelsens betydning for kirken. Og alt startet her i Egypts ørken på 300-tallet, sier Haanes som også er professor i kirkehistorie.
Staden heiter Tall Ğanūb Qaṣr al-‘Ağūz og den ligg i Bahariya-oasen. Som me ser i artikkelen frå Vårt Land, skal dette vera i den vestlege ørkenen i Egypt.
Det som er spesielt oppsiktsvekkande ved utgravinga, er den sikre dateringa forskarane har gjort gjennom det som er funne. Vårt Land skriv om dette:
Ghica mener funnet endrer fortellingen om tidlig kristendom. Til nå har det ikke vært gjort funn av klostre som kan dateres til så tidlig som til 300-tallet. Karbondateringer og funn av mynter, keramikk og glassobjekter bekrefter at klosteret stammer fra rundt år 350, eller kanskje enda tidligere. (…)
Ghica ser funnene av klosteret som del av et stort puslespill og understreker at det unike er at klosteret er så vel bevart og mulig å datere.
– Vi kan ikke si at dette verdens første kloster, men det er det eldste vi kjenner til som har overlevd og som dateres med sikkerhet, sier Ghica.
Her er eit par andre flotte bilde frå staden, tatt av professor Victor Ghica:
Skrifta på veggen. Klosteret i Bahariya-oasen i Egypt. Foto: Victor Ghica/MF. Gjengitt med tillating.Frå utgravinga av klosteret i Bahariya-oasen i Egypt. Foto: Victor Ghica/MF. Gjengitt med tillating.
Då openberringsboka kom frå Efesos til Smyrna, blei den nok grundig studert ved høgtlesing i den kristne forsamlinga. Me veit ikkje kven som kom med boka. Kanskje var det Johannes sjølv? Kanskje ein bodberar eller eit følge av kristne søsken frå Efesos? Uansett kan me rekna med at den snart tretti år gamle Polykarp var blant dei som lytta ivrig, viss han då ikkje sjølv var den som stod for høgtlesinga. Polykarp hadde vakse opp som lokal kristen ungdom og han blei på denne tida (eller få år etterpå) biskop i byen.
Polykarp er eit viktig bindeledd mellom apostlane og teologane i oldkyrkja, og på grunn av han har Smyrna ein framtredande posisjon i den eldste kyrkja si historie.
For meg har interessa for dei sju byane i Johannes openberring ført til at eg på ny har funne fram historia om Polykarp. Her vil eg dela litt av dei skattane som finst i boka De apostoliske fedre. Boka inneheld kristne skrift frå den første tida etter at Det nye testamentet blei skrive. Her finn me interessant stoff om og av Polykarp.
Polykarp
Polykarp var født ca 69 og døydde som martyr ca 155. Eusebios omtaler han i kyrkjehistoria si som «aposteldisippel» og skriv at han fekk bispeembetet av dei som hadde sett og tent Herren (III,36,1).
Denne tilknytinga til apostlane kjem tydeleg fram hos Ireneus av Lyon. Han var født ca 125-130 i Smyrna og vaks opp med Polykarp som sin kristne leiar. Ireneus blei seinare biskop i Lyon og ein viktig teolog i oldkyrkja.
Ireneus skreiv om Polykarp i eit brev som er gjengitt i Eusebios si kyrkjehistorie (som eg har i svensk omsetjing):
Jag minns bättre vad som hände då än det som nyss skett ty det vi upplever i barndomen växer samman med själen och blir ett med den. Jag kan till och med nämna stället där den helige Polykarpos satt och språkade, hur han gick ut och in. Jag minns hans levnadssätt, hans utseende, hans tal till folket, hur han berättade om sitt umgänge med Johannes och med andra som hade sett Herren, hur han kom ihåg vad de sagt och vad han hört om Herren av dem, om hans kraftgärningar och undervisning. Såsom en som mottagit det av ögonvittnen till livets Ord berättade Polykarpos allt i överensstämmelse med Skriften.
Eusebios: Kyrkohistoria, bok V,20,5-6
Det finst også andre kjelder til kunnskap om Polykarp enn Ireneus sitt brev. Polykarp er kjent frå Ignatius sitt brev til han, frå hans eige brev til forsamlinga i Filippi og frå skriftet Polykarps martyrium.
Det er martyrforteljinga som er mest kjend. Den kjem eg tilbake til. Men først litt stoff om livet hans før han blei martyr, og om dei kjeldene me har til kunnskap om han.
Ignatius sine brev
Biskop Ignatius frå Antiokia blei ca 110 ført som fange frå Antokia til Roma, der han blei martyr. Undervegs var han ein periode i Smyrna der han møtte Polykarp. Ignatius skreiv sju brev i løpet av denne reisa; fire av dei blei skrivne mens han var i Smyrna og dei tre siste i Troas. Seks av breva var skrivne til ulike kristne forsamlingar (som delvis overlappar med openberringsboka sine «sju byar») og eitt var skrive til biskop Polykarp (forkorta Ign Pol), etter at han hadde møtt han i Smyrna. Ignatius sine brev er gjengitt i boka De apostoliske fedre. Dei er på mange måtar inspirert av Paulus og utgjer den eldste kristne brevsamling utanom Det nye testamentet.
Ignatius sine brev er prega av at han som dødsdømd var på veg mot martyriet i Roma. Det er som om han lengtar etter å bli martyr. Dette er ein underleg tankegang i vår tid. For Polykarp var det kanskje ein meir nærliggande tanke?
Ignatius roser Polykarp slik i brevet til han:
Jeg verdsetter ditt gudfryktige sinnelag. Det står fast som på en urokkelig klippe, og jeg er full av lovprisning etter at jeg ble aktet verdig til å se ditt rene ansikt, som jeg gjerne ville gledes ved hos Gud.
Ign Pol 1,1, frå De apostoliske fedre, side 69
Polykarps brev til filipparane
Det finst også eit brev frå Polykarps eiga hand; brevet til filipparane (forkorta Pol Fil). Dette blei truleg skrive i perioden 110-120. Brevet viser at Polykarp er godt kjent med dei nytestamentlege skrifta, som han dels siterer og dels hentar ord og uttrykk frå.
Han skriv også eit interessant avsnitt om Paulus og filipparane:
Dette brødre, skriver jeg til dere om rettferdigheten, ikke fordi jeg har gitt meg selv denne myndighet, men fordi dere har oppfordret meg. For hverken jeg eller noen annen i samme stilling som jeg, kan nå opp til den salige og lovpriste Paulus´ visdom, han som kom til dere i egen person og lærte grundig og pålitelig sannhetens ord blant dem som levde den gang. Og når han var borte, skrev han brev til dere. Om dere fordyper dere i dem, kan dere bli bygget opp i den tro som er gitt dere. Det er den tro som er mor til oss alle, men håpet følger etter, og kjærligheten til Gud, Kristus og vår neste går foran.
Pol Fil 3,1-3a, frå De apostoliske fedre, side 88
Polykarps martyrium
Dette skriftet (forkorta Pol Mart) er ei lita perle i den tidlege kristne litteraturen. Det er ei augevitne-forteljing frå forsamlinga i Smyrna til ei anna forsamling som hadde bede om å få høyra kva som skjedde då biskop Polykarp blei martyr. Den vanlegaste dateringa av martyriet er år 155, og skriftet er skrive kort tid etter dette.
Skriftet handlar om det som førte til arrestasjonen av han, om forhøyr og førebuing til henrettinga, om Polykarp si siste bøn, om sjølve henrettelsen på bålet og om dei jordiske levningane etter han.
Under forhøyret prøvde prokonsulen å få den gamle biskopen til å fornekta Kristus. Polykarp svarte med det som har blitt det mest kjende sitatet frå martyrhistoria hans:
I åttiseks år har jeg tjent ham, og han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?
Pol Mart 9,3, frå De apostoliske fedre, side 105
Det er vanleg å forstå dette slik at Polykarp var 86 år gamal og at han hadde vakse opp med trua på Jesus heilt frå han var liten.
Hans Johan Sagrusten skriv i Boka om boka om koss Polykarps martyrium også er ei kjelde for den som vil sjå koss dei handskrivne bøkene spreidde seg i antikken. For Pol Mart har eit etterskrift som seier kven som førte det i pennen og kva tid det blei skrive, og som også gjengir den vidare avskriftshistoria. Det er den store namnlause skaren av avskrivarar som er heltane i bokhistoria, skriv Sagrusten. For meg blei dette kapitlet (side 147 ff) eitt av fleire høgdepunkt då eg las Sagrusten si bok. Les min omtale av denne boka her.
Eit par eldre utgåver av Polykarps martyrium
Skrifta om Polykarp er i dag lett tilgjengelege på norsk i boka De apostoliske fedre. Men Polykarps martyrium finst også i andre og tidlegare bokutgjevingar. Eg har nokre ulike utgåver i bokhylla, og det finst heilt sikkert fleire andre.
Eg syns det er interessant at serien Vidnesbyrd af Kirkefædrene blei gitt ut på norsk i 19 band så tidleg som i perioden 1880-1897. Band 11 frå 1885 inneheld skrift av Ignatius og Polykarp, omsett av Søren Bruun Bugge.
Boka Kristne martyrer i det gamle Rom har eit kapittel om Polykarps martyrium. Den er omsett frå svensk og gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1948. Denne boka betyr noko spesielt for meg, for det er éi av nokre få bøker eg har etter morfar Abraham Salthe (1885-1962). Han var på sine eldre dagar forkynnar i trussamfunnet Den apostoliske tro.
Samanhengen med Johannes openberring
Ver tru til døden, så skal eg gje deg livsens sigerskrans!
Op 2,10
Slik står det i Johannes openberring, i bodskapet som var spesielt retta til den kristne forsamlinga i Smyrna.
Folket i Smyrna var stolte av byen sin og dei kalla den Asias krone (sjå notatet Frå den gresk-romerske byen Smyrna). Det greske ordet som er brukt i bibelteksten (hostefanos), kan omsetjast både krone og sigerskrans. Bodskapet til forsamlinga i Smyrna kan gjennom ordbruken her ha gitt dei stolte smyrnarane ei viktig påminning: det er viktigare å søka det evige livet enn å søka ære i denne verda.
Eg vil også, som ein kuriositet nå «i desse koronatider», nemna at ho stefanos på latin blir omsett med corona, og at Jesus i dette bibelverset på latin gir løfte om coronam vitae!
Eg tenker meg at Polykarp gjennom heile livet hadde med seg bodskapet om å vera tru til døden. Heile openberringsboka har sjølvsagt vore viktig for han. Men kanskje denne setninga med Jesu løfte om livsens sigerskrans likevel blei spesielt viktig? Eg tenker meg at orda om sigerskransen har gitt Polykarp mot og håp då han sjølv møtte martyriet.
Her står eg ved Izniksjøen i Tyrkia på eit bilde frå 2005. Under vatnet her ligg staden der kyrkjemøtet i Nikea blei halde i 325. Nå les eg at det nyleg er oppdaga ein kyrkjeruin ute i vatnet, 2-3 meter under overflata og bare 50 meter frå land. Det er den russiske nettstaden rt.com som skriv om dette. Dersom det er korrekt, er det mest utruleg at kyrkjeruinen ikkje er funnen før!
Archeologists find one of Christianity’s most important sites & plan to open underwater museum
A chance discovery by a team of archeologists in Turkey may have revealed one of the most significant sites in the history of Christianity after years of fruitless searching. And they’re now planning an underwater museum.
(via facebooksida til Holy Scriptures Forum – Forum for hellige skrifter)
Det var ei veldig spesiell oppleving å stå på stranda i Iznik den gongen. Gruppa frå Bryne kyrkjelyd hadde truvedkjenninga og kyrkjemøtet i 325 som tema for besøket i byen, sjølv om me veldig godt visste at den endelege utforminga av Nicenum først skjedde på konsilet i Konstantinopel drøyt 50 år seinare.
Den tyrkiske guiden som me hadde med oss, visste sjølvsagt ikkje noko om kyrkjeruinen. Det me høyrde om, var det gamle sentatspalasset som hadde lege her, og som nå låg under sjøen. Det blei sagt at murane me ser ut i vatnet, var restar etter dette palasset som var staden for kyrkjemøtet. Det treng sjølvsagt ikkje vera nokon motsetnad her. Saman med eit palass kan det godt ha vore ei kyrkje, og den har i så fall naturleg nok vore viktig når biskopar frå den verdsvide kyrkja samla seg til møte.
Les også denne artikkelen som eg skreiv etter turen:
Nikea
Biskopane som kom saman i Nikea på forsommaren 325, hadde nok mykje å snakka om! For ei kjensle av fridom dei må ha kjent på! For første gong kunne leiarane for dei kristne kyrkjelydane rundt i Romarriket samlast ope, og det til og med på invitasjon frå keisaren!
Kristendomen var på dette tidspunktet nyleg blitt lovleg religion i den austre delen av det romerske riket. Det var keisar Konstantin som hadde skapt dei grunnleggjande endringane og som nå kalla saman alle biskopane til konsil i Nikea. Forskarane fortel at det var om lag 250-300 biskopar som deltok på møtet. Dei fleste kom frå det austlege middelhavsområdet. Det var nok ei ganske spesiell forsamling. Mange av dei var prega, både med indre og ytre sår, etter tida med forfylging og undertrykking.
Denne artikkelen vil ta deg med til den tyrkiske byen Iznik …
Olav den heilage i Fødselskyrkja, bilde frå Dreyers kalender 1941
Dette eldste kjente bildet av St. Olav er måla på ei av søylene i Fødselskyrkja i Betlehem. Bildet har lenge vore svært utydeleg. Eg var innom Fødselskyrkja tidlegare i sommar (2018), og fekk sjå at bilda på søylene nå er under restaurering i samband med det store prosjektet The Restoration of the Church of Nativity – Bethlehem.
Sjølv har eg bildet frå eit kalenderblad frå 1941, utgitt av Dreyers grafiske anstalt i Stavanger. Her blir bildet tidfesta til 1165-1180. Kanskje er det enda eldre? Historikaren Trond Norén Isaksen daterer bildet til rundt 1150-1160 i boka Hellig krig om Norges krone (s. 160). Eg har lånt ut bildet frå kalenderbladet til denne boka.
8. juli er det Seljumannamesse. Eg markerer dagen med eit lite notat i skjæringspunktet mellom to av interessene mine; pilegrimsreiser og gamle bøker. Eg fann i går kveld fram Krafts Haandbog over Norge, ei av dei gamle geografibøkene eg har i bokhylla, for å sjå korleis denne boka omtaler klosterruinane på Selja.
Seljumannamesse er ein gamal merkedag knytt til legenda om den heilage Sunniva og klosteret på Selja ved Stadlandet. Selja er ein viktig stad i den eldste norske kyrkjehistoria og kanskje det første norske pilegrimsmålet. Den som ikkje kjenner historia, kan f eks lesa Wikipedia-artikkelen om Selje kloster.
Bildet viser klosterruinane. Tårnet står igjen etter Albanus-kyrkja. Eg tok bildet då eg var på staden i 2010, på kystpilegrimstur frå Stavanger til Selje.
Historisk-topographisk Haandbog over Kongeriget Norge (1845-1848) er skriven av Jens Edvard Kraft (1784-1853).
Øya Selja heitte på den tida Sælø. Boka har ein kort omtale av staden i avsnittet om Hove Præstegaard i Sælø Præstegjeld (Nordre Bergenhuus Amt). Ruinane var den gong ennå ikkje restaurert, men dei var tydelegvis kjente og blei sett på som så interessante at dei fortente ein omtale i boka.
… under hvilken Gaard hører Øen Sælø, paa hvilken Ø Kong Olaf Tryggvesen anlagde en Kirke, ligesom Hovedsognets Kirke stod her indtil Aar 1654, da den blev flyttet over til Fastlandet paa Præstegaardens Grund, og paa samme Ø, der er bekjendt af Legenden om den irske Dronning Synneve (Sunniva), var det St. Albanus helligede Kloster, hvoraf endnu Ruiner sees.
Ein fotnote viser til den tids tilgjengelege litteratur om klosterruinane:
See Klüivers Norske Mindesmærker, S. 133-137, hvor der findes en udførlig Beskrivelse med Kart over disse Ruiner, saavelsom Biskop Neumanns Reisebemærkninger i Budstikkens Sjette Aargang, Sp. 567-577, og Sammes Beretning i Tidsskriftet Urda, 1ste Bd. S. 215-217, med Hensyn til to herværende Bjerghuler. Klosteret selv og dets Skjebne omhandles i Langes «Norske Klostres Historie» S. 537-544.
Assisi er ein herleg liten by i Umbria i Italia. Her er det tronge gater og opne torg, mange kyrkjer og gode restaurantar. Byen er viktig på grunn av éin person: Frans av Assisi. Men denne eine personen er ikkje nokon kven som helst. Sjølv 800 år etter sin død er han ein viktig inspirasjonskjelde for kristne over heile verda. Han var opptatt av eit enkelt liv, av å leva som Jesus og ikkje minst å forkynna fred. I ei tid då korstoga prega store delar av kyrkja, gjekk Frans ein heilt annan veg.
Eg har nyleg vore på studietur til Assisi. Ti prestar på tur, det er ikkje å forakta. Me hadde det flott saman, opplevde mykje, lærte om Frans og hadde mange djupe og mindre djupe samtalar. Dei djupe handla ikkje minst om det å vera prest i dag.
Ein av dagane gjekk me opp bakkane til San Eremo-klosteret i fjellet ovanfor byen. Her fann Frans ein stille stad når han ville vera åleine.
Eg har lese litt om Frans i samband med turen. Meir skal det bli. Frans er ein fascinerande person som eg gjerne vil gjera meg meir kjent med.
Og bildet frå Assisi? Eg presterte å reisa utan kamera på denne turen. Det blei derfor med nokre få bilde tatt med mobilen, blant anna dette som er tatt like utanfor kyrkja Santa Chiara. Me hadde vore inne og sett på San Damiano-korset – som var viktig i den åndelege utviklinga til Frans – og kom ut til denne flotte solnedgangen.
Basilikaen som er reist over Frans av Assisi si grav, inneheld mykje flott kunst. Eg har nyleg kome heim frå ein studietur til Assisi, og besøka i basilikaen var blant høgdepunkta på turen.
Denne fresken, Maestà av Cimabue, er først og fremst interessant fordi kunstnaren har måla Frans inn i bildet, til høgre for hovudmotivet.
Cimabue (ca 1240-1302) måla fresken ca 1278-1280, det vil seia ca 50 år etter Frans død i 1226.
Dei eldste bilda av Frans blei faktisk laga allereie på 1230-talet. Dette var ikon-aktige bilde med Frans i sentrum og småbilde av ulike scenar frå legendetradisjonen om han i felta rundt. Dei bilda som likevel har betydd mest i tradisjonen etter Frans, er Giotto sin kunst i den øvre delen av basilikaen. Desse blei måla omkring år 1300.
Cimabue sitt bilde av Frans er altså eldre enn Giotto sine bilde. Han har måla ein oppreist Frans med sårmerka hender og føter, som i dei eldre ikonane, inn i eit bilde med eit anna hovudmotiv.
Ein lett tilgjengeleg norsk tekst om dei eldste bilda av Frans, finn du i Tarald Rasmussen sitt innleiande essay i boka Frans av Assisi. Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2005 (side XXI-XXIV).
Det blir stadig gjort interessante funn i utgravingane i Davidsbyen i Jerusalem. Denne veka blei det kjent at det er funne eit lite objekt med kristen ikonkunst frå det sjette eller sjuande hundreåret, det vil seia frå bysantinsk tid (som i Jerusalem tilsvarer perioden 325-638 e.Kr).
Funn er gjort på parkeringsplassen Givati i Davidsbyen, like utanfor Gamlebyen.
Byzantine Prayer Box Found in Jerusalem Dig
Miniature box adorned with cross dates from 6-7 century CE. Contained two icons surrounded by gold leaf.
By Gil Ronen
Archaeologists in Jerusalem discovered a miniature Christian prayer box that dates back to the sixth or seventh century CE.
The box was found at the «Givati parking lot» dig in Ir David. Dig supervisors noted that illustrated Byzantine holy objects are very rarely found in the Holy Land.
The box contained two icon paintings surrounded by gold leaf and was probably a personal prayer object. It is 2.2 cm. (about 0.9 inch) long by 1.6 cm. wide and is made from the bone of a large animal – cattle, a camel or a horse.
The find was presented by dig supervisor Yana Tchekhanovets, along with Israel Antiquities Authority’s Dr. Doron Ben Ami.
One painting inside the box depicts a bearded man with dark hair, wearing what appears to be a white tunic. The other painting seems to show a female figure dressed in blue. Similar boxes were found on bodies discovered in burial caves in the Moshchevaya Balka site in the northern Caucasus.
St. Cuthberts evangeliebok – frå slutten av 600-talet
The Economist har historia om (og eit fint bilete av) det som skal vera den eldste kjente europeiske boka, ei evangeliebok som nå er kjøpt heim til dei britiske øyane og som «halve tida» vil bli stilt ut i British Library. Historia har trådar både til norsk vikinghistorie og til den koptiske kyrkja:
THE book fits into the palm of your hand. Barely three inches across, it weighs no more than a few ounces and opens with words familiar through the ages: In principio erat verbum (“In the beginning was the word”). It was written more than 1,300 years ago in a neat hand using ink made of oak-gall nuts mixed with carbon. On July 14th news came that St Cuthbert’s Gospel, the earliest intact European book—looking exactly as it did when it was made at the end of the seventh century—will be bought for Britain for £9m ($14.3m) from the Jesuit order. It will be on display half the time at the British Library in London, and half the time in the north-east of England.
What is remarkable is not the price; though a record for a religious book, it is still considered a bargain (the Rothschild «Book of Hours», an illuminated work dating from 1505, fetched £8.6m at auction in 1999). Nor is it a shock that the funds have all come from philanthropic sources, given Britain’s newly whetted appetite for private giving (see chart below). The real story is the object itself. The gospel was commissioned to honour St Cuthbert, a monk, hermit and then reluctant bishop of the Northumbrian island of Lindisfarne, whose life and miracles were set down by the Venerable Bede, an early medieval chronicler. Bede lived and worked on the mainland at Wearmouth-Jarrow, the monastery where the book is believed to have been made by a man trained in the tradition of Egyptian Coptic bookbinding and decoration. Shortly after Bede’s hero, Cuthbert, died in 687, the book was placed in his coffin.
When the Vikings began raiding the north-east of England, the monks of Lindisfarne fled their island home with Cuthbert’s bones and wandered, like the Israelites in the desert, until they found sanctuary in Durham. In 1104 another chronicler, Simeon of Durham, records how Cuthbert’s coffin was opened in preparation for formal reinterment in a new church, the precursor of Durham cathedral. Cuthbert seemed not so much dead as sleeping, wrote Simeon. His limbs were flexible and his body “gave off a very pleasant odour”. By his head lay the book. Durham became a place of pilgrimage, and Cuthbert’s relics competed with those of the later Thomas à Becket in Canterbury.
Encased in its leather wrappings, Cuthbert’s gospel was protected from misadventure. Following the dissolution of the monasteries in the 16th century it passed into the hands of collectors. In 1769 it was given to the Jesuits, who packed the book in a small oak box and placed it in the library of their boys’ school, Stonyhurst College.
Since the 1970s the gospel has been on long-term loan to the British Library. The Jesuits have received a number of private offers for it, and fears had been growing that it might be sold abroad. Says Scot McKendrick, head of history and classical studies at the British Library, who has led the negotiations to buy Cuthbert’s gospel, “We have no other book that has such a strong, unassailable, unimpeachable association with a major saint. This book is not just rare; it’s unique.”
Kva tankar hadde ein norrøn pilegrim som var på veg mot Jerusalem? Eg skriv nå vidare på serien (sjå del I) om abbed Nikolas Bergssons reise til «Jorsalaborg» på 1150-talet og går inn i abbedens tekst i det han nærmar seg Jerusalem:
Så går det oppover til Jorsalaborg, som er den gildaste av alle byar i heile verda. Om den vert det sunge overalt i heile den kristne verda, for der kan ein enno sjå stormerkelege ting etter Kristi pinsle.
Det er kjent for alle som har vore i området, at Jerusalem ligg oppe i fjella, ca 800 m.o.h. Det er derfor heilt korrekt når Nikolas skriv at det går oppover når han nærmar seg byen.
Eg merkar meg at motivasjonen hans ligg i at han skal få sjå ting knytt til Jesu lidingshistorie. Hovudmålet var nok den nyrestaurerte Gravkyrkja (gjenvigsla i 1149 etter korsfararane si ombygging og utviding). Denne kyrkja kjem eg tilbake til i neste del av serien.
Det mest interessante i dette avsnittet, er likevel det abbeden skriv om koss han ser på Jerusalem. Byen er «den gildaste av alle byar i heile verda». Dette er eit godt uttrykk for den posisjonen byen hadde fått i høgmellomalderen i Europa, i alle høve i kyrkjeleg samanheng. Han skriv at det blir sunge om byen «overalt i heile den kristne verda».
Det stemmer at byen Jerusalem har ein spesiell plass i den kristne salmetradisjonen, både i bokstavleg og ikkje minst i overført tyding. Slik er det også i vår tid. Og dette gjeld ulike kristne tradisjonar i ulike delar av verda. Bakgrunnen er den posisjonen byen har i Bibelen.
Salmen Se, vi går opp til Jerusalem er eit kjent eksempel frå Den norske kyrkja i dag. Salmediktaren Eyvind Skeie omsette den frå svensk i 1980. Salmen blir særleg brukt i fastetida, dei siste vekene før påske. Det siste verset er slik:
Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.
(Norsk Salmebok nr 128, vers 4)
Salmen gir meining å synga, sjølv om ein ikkje fysisk er på veg til Jerusalem. Den handlar om å nærma seg «Frelserens kors og pine» (vers 3) som tema for fastetid og påskefeiring, meir enn å nærma seg byen i geografisk forstand. Likevel har eg fleire gonger opplevd det meiningsfullt å synga salmen når eg er på stadane «der det skjedde».
Hadde salmen vore skriven på 1100-talet, hadde kanskje abbed Nikolas nynna på den mens han sleit seg opp bakkane mot Jerusalem?
Jerusalem har ei spesiell tiltrekningskraft. Det er mange menneske som reiser dit, anten som pilegrimar eller som turistar. Dei første kristne pilegrimane som me kjenner til, kom til Jerusalem på 300-talet. Sidan har det vore pilegrimstrafikk til byen, sjølv om omfanget av denne trafikken har variert.
Dei første norske pilegrimane kom rundt år 1100, i korsfarartida. Historia om korsfararane er ei trist historie; ut frå vår tids vurderingar gjorde korsfararane mykje uklokt og ukristeleg. Eg vil likevel hevda at det er med dette som med så mykje anna, – me skal vera forsiktige med å døma menneska i ei anna tid med vår tids målestokk.
Korsfararane opna utan tvil «det heilage landet» for pilegrimsreiser frå Europa. Og det var ein del pilegrimar som reiste. I bokhylla mi har eg eit lite hefte med ei norrøn reiseskildring frå ca 1150, skrive av abbed Nikolas Bergsson. Abbeden drog som pilegrim frå Island via Norge til Roma og Jerusalem. Etterpå skreiv han om kva han hadde opplevd.
Reiseskildringa hans er omsett til norsk og har fått tittelen Til Romaborg og Jorsal. Abbed Nikolas skreiv om heile turen, og mest detaljert om Roma. Men han skreiv også om opphaldet i «Jorsalaborg», det vil seia Jerusalem. Den norrøne teksten er omsett av Jan Ragnar Hagland som også har skrive ei interessant innleiing til teksten.
Eg kom over heftet då eg var i Nidarosdomen i sommar (her) og eg kjøpte det sjølvsagt. Eg ville finna ut kva ein norrøn kristen fekk med seg av pilegrimsmål i Jerusalem på 1100-talet. Dette vil eg nå skriva litt om her på bloggen, i ein liten serie om abbeden sitt opphald i Jerusalem.
Det er mange gamle steinkors her på Vestlandet. Sjølv om Rogaland har svært mange av desse, er det interessant også å sjå nokre av korsa som står lenger nord langs kysten.
I dag har eg fått sjå nærare på to av dei flottaste av desse korsa. Eg tenkjer på korsa i Eivindvik. Korsa er truleg frå perioden 950 – 1050 og dei har nok ei eller anna tilknyting til den eldste tingstaden for Gulatinget. Truleg låg tingstaden mellom dei to korsa.
Dei to korsa har litt ulik form; det eine blir kalla eit anglisk kors, det andre eit keltisk kors. Begge er såleis tydelege teikn på den kyrkjelege kontakten med dei britiske øyane i den eldste kristne tida.
Det er flott å sjå slike kors og å læra om historia til stadane der dei står. Begge korsa i Eivindvik er uskadde og dei står på den autentiske staden der dei først blei sette opp.
Det keltiske korset står like ved porten inn på kyrkjegarden. Det har rette korsarmar og karakteristiske halvsirkelforma ”armholer”. Det angliske korset står i ein bakke med utsikt over bygda og fjorden. Denne korsforma har runde bogar mellom korsarmane. Det er interessant at dette korset står plassert akkurat så langt oppe i bakken at sola skin på heile korset sjølv på den mørkaste dagen i året.
Tidlegare Stavangerbiskop Fridtjov Birkeli er framleis ein autoritet når det gjeld dei gamle steinkorsa. Han meiner at det angliske korset er det eldste av dei to korsa i Eivindvik og at det truleg er frå Håkon Adelsteinsfostre si tid.
Birkeli viser i boka Norske steinkors i tidlig middelalder kor stor tyding dei over femti steinkorsa på Vestlandet har for forståinga av den første misjonsverksemda i Norge. I innleiingskapitlet i boka skriv han slik:
Det er innlysende at bak reisingen av nettopp disse steinkorsene står motiver og impulser som er kommet til Norge utenfra. Og når liknende steinkors så å si ikke eksisterer ellers i hele Skandinavia, må man søke etter impulsenes opphav enten på kontinentet eller på de britiske øyer. Kan det tenkes en tid i Vest-Norges forbindelse med disse deler av Europa, da det av en eller annen grunn var naturlig å reise steinkors nettopp der og ikke ellers i Skandinavia? Kan det videre tenkes at en her rører ved problemer som skiller kristen misjon vestfra fra misjonen fra kontinentet?
(Fritdjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder, s 34)
Tilslutt nokre ord om den utruleg flotte lokale kulturformidlinga eg møtte i Gulen. Dei lokale representantane for kyrkja og kultursektoren gjorde ein strålande innsats. Dei gav oss kunnskap og var stolte av kva bygda deira hadde å by på. Dette gjaldt både den kyrkjelege tradisjonen om steinkors, kyrkjebygg og prost Dahl, og den meir almene historia om Gulatinget. Dette siste ikkje minst då me besøkte tusenårsstaden.
15.07.2009: Dagen i dag (15. juli) blir rekna som minnedag for St. Svithun, som er Stavangers skytshelgen.
Svithun er ikkje blant dei mest kjende helgenane, men her i Stavanger-distriktet er namnet hans godt kjent, også i vår tid. Sjølv har eg i barndomen sykla på Svithunsykkel, eg har vore tilsett på St. Svithun vidaregåande skule og eg har hatt mange flotte opplevingar i domkyrkja, som er vigd til St. Svithun. Det bør vel også nemnast at St. Svithun katolske menighet er ein av dei største kyrkjelydane i byen i dag.
Stavanger Aftenblad (papirutgåva 15.07.2009) har i dag eit stort oppslag om Svithun, som var biskop i Winchester på 800-talet. Informasjonen i avisa er stort sett henta frå den katolske kyrkja sin helgenbiografi Den hellige Svithun av Winchester (ca 800-862).
Kristkrossen på Njærheim i Hå kommune er ein av dei gamle steinkrossane her på Vestlandet. Krossen blir datert til ca år 1000, og ein teori er at den er sett opp på ein tidlegare heilagstad, evt gravstad, for å markera overgang til den nye trua.
Krossen står inne på ein gamal kyrkjegard, der Njærheimkyrkja låg frå den eldste kristne tida og fram til 1834.
Arkeologiske Museum i Stavanger har følgjande omtale av staden:
Njærheim kyrkjegard var ein av tre kyrkjestader i Hå prestegjeld i mellomalderen. Kyrkjegarden er orientert aust-vest og er kring 70 x 40 m stor, men noko innsnevra i vestre delen. Han er avgrensa av ein steinmur med ein port i det nordaustre hjørnet. Tidlegare var porten midt på nordre langside. Kyrkja stod omlag midt på kyrkjegarden til ho blei riven i 1834. Fleire steinar i bakken markerer kor kyrkja har stått. På kyrkjegarden er det ingen minne att etter dei gravlagde i dag.
(…)
Sør for kyrkjetufta står ein steinkross av fylittskifer, som er 1,5 m høg og 0,7 m brei over armane. Han blir kalla «Kristkrossen» og skal ha stått på same staden i uminnelege tider. Eit kileforma merke nedst på krossen kan vera ei etterlikning i stein av ein prosesjonskross. Dette merket finst også på minnekrossen over Erling Skjalgsson og ein av steinkrossane frå Tjora kyrkjegard i Sola. Slike krossar er truleg frå byrjinga av 1000-talet. (Les meir)
I dag (2. påskedag 2009) har eg vore med på ei lokal pilegrimsvandring ved havet her på Jæren. Me starta med ei enkel gudsteneste i Stefanuskyrkja på Nærland og gjekk via Håtangen til Kristkrossen på Njærheim.
(Oppdatering 2015: Jæren prosti legg framleis opp til slike pilegrims-vandringar på 2. påskedag. Nå er Stefanuskyrkja avvigsla og vandringa begynner med friluftsgudsteneste utanfor den tidlegare kyrkja.)
Kyrkjestaden på Gran på Hadeland er ein fascinerande stad. Eg var der nyleg, i samband med Israelsmisjonen sitt Rådsmøte. Søndag morgon fekk eg forretta ved ei gudsteneste for rådsmøtedeltakarane i Nikolaikyrkja (til høgre). Det sette eg pris på.
Mariakyrkja og Nikolaikyrkja er frå 1100-talet. Her er eit lite utdrag frå informasjonstavla som står på kyrkjegarden:
Søsterkirkene ble bygd ved et av innlandets vesentlige knutepunkt i middelalderen. Nikolaikirken er den største og er blitt hovedkirke, men fagfolk anser Mariakirken som eldste kjente kirkebygg på Granavollen – reist omkring år 1100. Den første Nicolai-utgaven stod trolig ferdig omkring det tidspunkt Nidaros ble Nordens erkebispesete; det var i år 1152. Det som gjør tidfesting av Søsterkirkene noe upresis, er at begge senere ble ombygd og utvidet.
(…)
Når det ble to kirker i Gran, sier det nettopp noe om stedets betydning. Oss gir det grunnlag for funderinger. Var den opprinnelige Mariakirken i mindre format ment som klosterkirke? Hva skulle så utvidelsen bare noen årtier etterpå være godt for? I byene var det ikke uvanlig med to eller tre kirker i samme nabolag, med hver sine formål. Kan knutepunktet Granavollen tilsvarende hatt én fylkes- og én soknekirke? Med disse spørsmålene gir vi ikke svar.
Aasmund Olavson Vinje er gravlagt på kyrkegarden ved Søsterkyrkjene. På minnesmerket står det: «daaen i Gran 30. juli 1870». Eg spurte vertskapet om ordet daaen, og fekk vita at det truleg var Vinje-mål. Det var i alle høve ikkje eit uttrykk som høyrde heime i dialekten på Gran.
Den siste veka har eit arkeologisk funn i Rihab, nord i Jordan, vekt stor interesse. Og dersom dei opplysningane som har kome fram, er korrekte, er dette absolutt eit interessant funn. Det dreier seg om ei grotte som ligg under kyrkja St Georgeous (ikkje St Gregorius, slik NTB og dermed norske aviser har skrive). St Georgeouskyrkja blir datert til år 230, noko som er svært gamalt til kyrkjer å vera. Og grotta, som ligg under kyrkja og som truleg er enda eldre, inneheld blant anna ein apsis som gjer at arkeologane identifiserer også den som ei kyrkje.
Det spesielle med offentleggjeringa av dette funnet, er at arkeologane går ut med uvanleg store ord og seier at dei har funne den eldste kyrkja i verda, at ho er frå perioden mellom år 33 og 70 og at dei har teikn som tyder på at ho gav ly for forfulgte kristne på flukt frå forfølgingar i Jerusalem. Ja, dei seier til og med at kyrkja er grunnlagt av «dei 70», ei utvida gruppe med disiplar av Jesus.
Eg tar med litt frå Vårt Land sin versjon av den aktuelle NTB-meldinga, som igjen byggjer på BBC NEWS:
Er ruinene som nylig ble avdekket i Jordan virkelig restene av verdens eldste kirkebygning? Noen arkeologer tror det, andre er mer skeptiske – men alle jubler over funnet.
Restene av det som kan være en nesten 2.000 år gammel kirke er funnet i det nordlige Jordan nær grensen mot Syria. De lå begravd under en nyere kirke, St. Gregorius, som ble bygd rundt år 230 etter Kristus, og må derfor være eldre enn denne.
– Vi har gjort funn som tyder på at denne kirken ga ly til de første kristne – til 70 av Jesu egne disipler, sier den jordanske arkeologen Abdul Qader al-Husan ifølge nyhetsbyrået AFP. Disse disiplene skal ha flyktet fra forfølgelser i Jerusalem.
Ifølge al-Husans teori grunnla disiplene flere kirker i det som i dag er staten Jordan. I en mosaikk i bygningsrestene som nå er funnet, beskrives grunnleggerne som «de 70 som var elsket av Gud og guddommelige». (les meir)
Arkeologane har den siste veka oppnådd akkurat det dei ville. Kyrkjefunnet har blitt kjent over heile verda. Nyheten nådde f eks via BBC og NTB heilt fram til Stavanger Aftenblad (papirutgåva 16.06). Samtidig har dei sjølvsagt blitt motsagt av mange fagfolk, for her har nokon truleg trekt hypotesane sine altfor langt og altfor fort, slik at det heile framstår som useriøst.
BiblePlaces Blog siterer forskaren Jerome Murphy-O’Connor:
«Pushing the (date) back to the year 70 is very speculative. (The Jordanians) are desperate to create church sites (for tourism). I would be suspicious of this sort of hype.» (Les meir, – bloggen har også ei lenke til ei større samling lenker til saka).
MSN har ein artikkel frå The Associated Press der den skeptiske historikaren S. Robert Parker blir sitert:
The cave is under St. George’s Church, which some believe was built in the year 230, though the date is widely disputed. That would make it one of the oldest churches in the world, along with one unearthed in the Jordanian southern port of Aqaba in 1998 and another in Israel discovered in 2005.
(…)
S. Thomas Parker, a historian at North Carolina State University who led the team that discovered the church in Aqaba, said that while he hadn’t seen the Rihab site, any such claim should be taken with a degree of caution.
“An extraordinary claim like this requires extraordinary evidence,” he said. “We need to see the artifacts and dating evidence to suggest such an occupation in the 1st century A.D.”
Parker asked how archaeologists could be certain whether the “cave was actually a center of Christian worship.”
The archaeologist also noted that mosaics are difficult to date unless there is a precise date in the text of the mosaic inscriptions themselves. Typical mosaic inscriptions with Christian themes are from the 5th to 6th century.
“It’s quite possible that there was a cave with earlier occupation which was later converted to Christian use. But to make the jump that this was actually used by Christians fleeing Jerusalem in the 1st century A.D. seems like a stretch to me,” Parker said. (les meir)
Eg syns funnet av den gamle grottekyrkja i Rihab er altfor interessant til at det skal bli «øydelagt» av useriøse teoriar og store ord som det ikkje er dekning for. Eg håper derfor det vil koma meir nøkterne rapportar som fortel meir om kyrkja.
Eg har truffe mange interessante menneske når eg har vore ute og reist, ikkje minst i Israel og dei palestinske områda. Ei kvinne som på mange måtar skil seg ut, er Søster Abraham, eller Kirsten Stoffregen Pedersen, som er hennar borgarlege namn.
Søster Abraham er dansk, men har sidan 1967 budd i Jerusalem. Der lever ho eit enkelt liv som nonne på Oljeberget, samtidig som ho er ein lærd forskar og foredragshaldar. For nokre år sidan, faktisk på 45-års dagen min, høyrde eg henne ha foredrag om ikonmaling og om den etiopiske kyrkja på Tantur Ecumenical Institute i Jerusalem. I dag (15.03.2006) blei eg minna på dette interessante møtet med henne, då eg kom over eit svar ho hadde skrive på den danske sida Religion.dk om koss kristne har kunna forsvara korstoga med utgangspunkt i Bibelen.
KORSTOG: Kirsten Stoffregen Pedersen forklarer, hvordan kristne har kunnet bruge Bibelen til at forsvare korstog. Det er svært at finde hjemmel i bibelen for korstog, siger søster Abraham.
Kære Martin Terkildsen! Man har bedt mig om at besvare dit spørgsmål om synet på anvendelsen af vold i Islam og i Kristendommen. Du vil gerne vide, hvor man har kunnet finde hjemmel i Bibelen for korstogene.
Ja, det er sandelig ikke let! Naturligvis findes der tale om krig til forsvar for Israel (det jødiske folk) i Gamle Testamente. Da Amalekitterne forbyder Israel at passere gennem deres land, fører det til krig mod Amalek fra generation til generation (2.Mosebog 17:16).
Men Jesus var modstander af krig og vold. På et sted, hvor Han forudsiger sin nært forestående lidelse og død, viser disciplene ham to sværd: «Herre, se her er to sværd. » Men Han sagde til dem: «Det er nok»”. (Lukas.22:38).
Da det kommer til stykket, og en af disciplene trækker sit sværd for at forsvare sin mester mod dem, der er ved at arrestere ham, og hugger ypperstepræstens tjeners øre af, så siger Jesus: «Stik dit sværd i skeden. For alle de som griber til sværdet, skal omkomme ved sværdet» (Mat.26:52).
Da Pilatus undrer sig over, at ingen kommer og forsvarer ham, når han nu selv har erklæret, at han er en konge, svarer Jesus: «Mit rige er ikke af denne verden.»
Nej, det er meget svært i det Nye Testamente at finde forsvar for Korstogene.
Selv om Jesus også siger: «I skal ikke mene, at jeg er komet for at bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for at bringe fred, men sværd.» (Matth.10:34).
Det viser sig dog straks, at den krig, der her er tale om, er den, der foregår i disciplenes eget liv, nemlig at de ikke må foretrække nogen eller noget frem for Gud. Hvad, der gav stødet til Korstogene. var frem for alt den spændte og urolige tilstand i det Mellemste Østen og det Hellige Land fra slutningen af 900-tallet og op gennem 1000-tallet.
Den fatimidiske hersker i området, El-Hakim, som regerede fra Ægypten, havde i 1008 ladet de kristnes hovedkirke, den hellige Gravs Kirke i Jerusalem brænde ned til grunden og ødelagt en mængde andre kirker. De vestlige kristne magter rejste sig – og så rullede bolden videre.
Det var ikke den gang let at se, hvad man burde gøre. Men der var allerede den gang folk, som ikke gik ind for korstogene. Da man sagde til den hellige Birgitta af Sverige (1303-1373), at det måtte være en ukristelig gerning at slå hedninger ihjel, mente hun dog, at det var bedre for en hedning at dø ung, end at han kom til at leve længe og begå mange synder!
Men det var langt fra alle hendes trosfæller, som var enige med hende i dette, og i dag er det heldigvis svært at finde kristne med en sådan indstilling.
Dr. Kirsten Stoffregen Pedersen / Søster Abraham, Jerusalem
(Dette innlegget skreiv eg på den tidlegare TypePad-bloggen min 15.03.2006. Innlegget blei dessverre sletta i samband med konverteringa frå TypePad til WordPress, og sidan det er relativt tidlaust, la eg det på nytt inn på bloggen då eg oppdaga dette 20.05.2008).
Morgenbladet har i dag (18.04.2008) ein artikkel som handlar om den form for lesing som stimulerer til tenkning; Den som har øyne: hør. Artikkelen begynner med ein interessant observasjon frå 300-talet, knytt til to av dei største kyrkjefedrane. Det blir sitert frå Bekjennelser der Augustin fortel om det inntrykket det gjorde å oppleva at Ambrosius, biskopen i Milano, var stille mens han las! Her er eit utdrag av artikkelen:
Augustin skriver i sine Bekjennelser om kirkefaderen Ambrosius som leste på høyst uvanlig vis: Øynene hans skannet siden og hjertet søkte ut meningen, men stemmen var taus og tungen lå stille. «Enhver kunne fritt nærme seg ham, og siden gjester sjelden ble annonsert, var det ofte slik at når vi kom for å besøke ham fant vi ham lesende på denne måten i taushet, for han leste aldri høyt.»
Bokstaver er tegn for lyder som er tegn for ting vi tenker, oppfunnet for at vi kan samtale med dem som ikke er til stede. Slik anså Augustin det. Men at denne samtalen med de fraværende skulle kunne foregå i taushet, med hvilende tunge og stemmebåndene i ro, det syntes Augustin var bemerkelsesverdig: Ambrosius hensunket i stillelesning, uforstyrrelig fortryllet av en konversasjon som foregikk i hans eget utvidede indre, og som de besøkende ikke fikk del i.
Framhaldet av Kari Løvaas sin artikkel er relativt krevjande å lesa. I kontrast til omgrepet oppmerksomhetsøkonomi endar ho opp med å framheva den kontemplative lesinga. Morgenbladet oppsummerer sjølv hennar synspunkt:
Kari Løvaas formulerer her et forsvar for den meditative lesningen, og minner om at oppmerksomhet betyr to ting: Dels å dominere scenen; dels den kontemplative hengivelse som boklesningen har gjort til sin særskilte kunst.
Mars 2008: I påsken var eg ein tur i flott vinterver på Varhaug gamle kyrkjegard, heilt ute ved kysten her på Jæren. Kyrkjegarden har vore i bruk sidan mellomalderen. Her låg kyrkja for Varhaug sokn gjennom mange hundre år. Den første kyrkja på staden blei truleg bygd på 1300-talet, seinare blei det bygd nye kyrkjer på 1600-talet og 1800-talet. Den siste blei riven i 1905 då den nye Varhaugkyrkja var bygd på Odland. I dag står det eit lite kapell på staden.
Det er sjelden vi ser evigheten. På Varhaug gamle kirkegård ser vi den.
Per Thomsen
Slik skreiv journalist og forfattar Per Thomsen etter ei gravferd på staden i 1968. Eg trur eg skjønner opplevinga hans. Dette er ein fascinerande og veldig spesiell stad!
Studieturen til Egypt opna ei ny verd for meg. Landet har ei spesiell og lang kulturhistorie, og det er utruleg mykje interessant stoff å gripa fatt i. Det har eg sjølvsagt visst lenge, utan å ha særleg kunnskap ut over det eg ein gong lærte på gymnaset. Derfor var det kjekt å få eit fornya og meir direkte forhold til denne kulturhistoria gjennom å sjå og oppleva i alle høve litt av det landet har å by på.
Det som verkeleg var nytt for meg, var livet i den koptiske kyrkja, både i historisk og dagsaktuelt perspektiv. Dermed har eg fått enda ei interesse, enda nokre fleire bøker og enda eit tema som truleg vil få plass på bloggen i tida framover.
Ja, eg hadde sjølvsagt med meg ein del bøker heim. Eg har funne fram to av dei i kveld, begge gjevne ut av Gawdat Gabra, tidlegare
direktør på det koptiske museet i Cairo:
Den siste av dei er ei stor praktbok, gjeven ut i samband med år
2000-jubileet. Den handlar om den egyptiske tradisjonen som byggjer på bibelforteljinga om flukta til Egypt då
kong Herodes ville drepa ein eventuell utfordrar til
kongekrona (Matt 2,13-15). Eit fascinerande tema, som eg vil koma tilbake til.
Når eg sit her i kveld og tenkjer desse tankane, er det fordi eg nettopp har lese ein artikkel i Al-Ahram Weekly Online med referat frå ein konferanse om koptisk klosterliv i Øvre Egypt. For eit halvt år sidan hadde eg aldri kome på å lesa noko slikt. Men nå har eg altså lese dette, og faktisk funne ting som eg fann interessant! Gawdat Gabra er elles nemnt i artikkelen, men då fordi han ikkje var til stades (og var savna).
Her er nokre utdrag frå artikkelen:
The spirit of monasticism in Upper Egypt
The recent Coptic convention at Naqada drew scholars from all over the
world. The symposium, organised by the Saint Mark Foundation for Coptic
Studies, took place in the church of the Archangel Michael from 6 to 11
February. Its aim was to draw attention to the rich heritage of one of
the lesser-known monastic sites in Upper Egypt; to present an overview
of the current state of research, conservation and restoration in the
Naqada and Qus (Coptos) region; to increase general knowledge of the
area; and to activate concern for conserving and preserving its
Christian heritage. Bishop Beiman gave the opening address in the grand
new hall of the monastery. Attending were Magdi Ayoub, the governor of
Qena, who said a word about the specialised gathering being a part of a
wider culture and identity which spanned the ages, along with VIPs,
participants, guests, the press, and a large number of residents of
Naqada and Qena anxious to witness such an important event taking place
at a site which is not on the regular tourist map and, until relatively
recently, not easily accessible by road.
Entitled «Christianity and Monasticism in Upper Egypt», this was the
fourth in the series of Coptic symposia organised by Fawzi Estafanous
to take place in a monastic setting. Although the smallest of the four
such gatherings to date, it was lacking neither in spirit nor in the
quality and diversity of the papers presented. As for the location, it
was with surprise and pleasure that participants and guests found what
could best be described as «five-star facilities». A great deal of
effort had clearly gone into preparing the monastery for its
distinguished guests, and as a possible venue for future conferences.
The symposium brought together a group of highly professional and
gifted individuals who presented lectures on subjects of their
expertise concerning the Christian heritage of the large area that lies
to the south of the River Nile, where it describes a great
semi-circular loop towards the west at Qena before resuming it’s flow
northward at Nag Hammadi. To the north of this diversion (that is to
say on the east bank of the Nile), is Faw Qibli (Pbow), where St
Pachomius, the founder of cenobitic monasticism, began his life as a
Christian. Beyond rises Gabal Al-Tarif, the lofty mountain range
studded with caves and rock-tombs that were occupied by early hermits,
and where the Gnostic codices were found. Naqada itself is directly
opposite Qus (Coptos).
(…)
On the question of comprehensive documentation, and in view of the
revival of interest in Coptic churches and monasteries since the 1970s,
it was heartening to learn of the multi- media database being developed
by Howard Middleton-Jones. This is designed to produce an interactive
catalogue of all sites, all over Egypt–whether restored, undergoing
excavation, or in various stages of restoration, as well as those that
have never been documented at all. A large number of monasteries,
especially in desert areas such as Naqada, are little known, and some
are in ruinous condition. Clearly there is a need to develop a system
of Coptic sites, whereby information can easily be accessed, alongside
interactive visual multi-media documentation, in an effort to improve
and enhance Coptic research.
This is a major ongoing project, and full text and bibliographical
references will be progressively added along with a complete
photographic survey of each site. «It will include film footage, aerial
and satellite imagery, excavation reports and audio interviews where
available,» said Middleton-Jones. «The end result will be an important
tool for retrieval of archaeological records, for Coptic research in
general, and it will help encourage the survival and spirit of the
Coptic culture–and hopefully enliven new ideas and interest in the
future of Coptology.»
(…)
No seminar on Coptic studies should fail to refer to martyrs, and His
Grace Bishop Martyros of Naqada delivered a paper entitled «The Martyrs
of Esna». This is the site of the Monastery of the
Three-Thousand-Six-Hundred-Martyrs who died for their faith in the time
of Emperor Diocletian. His brutal attack on Christians, His Grace
pointed out, was the tenth in a long chain of persecutions under his
predecessors. In order to establish control of the country, Diocletian
divided Egypt into three regions: Alexandria and the western Delta; the
eastern Delta; and the Thebaid. Irianus governed the latter area from
his headquarters at what is now known as Sheikh Abadah village, and
from there he extended his control in Upper Egypt as far south as the
border with Nubia. Diocletian was so ferocious, said His Grace, that
any region he invaded was abandoned by its inhabitants, either because
they received the crown of martyrdom, or because they fled to the
mountains. A few years ago, while digging in the monastery at Esna,
bodies of martyrs were discovered piled one upon the other, but a study
of the relics has yet to be carried out.
(…)
We missed you at the symposium Gawdat Gabra, and look forward to seeing
you at the International Conference on Coptic Studies slated to take
place in Cairo next September. It is expected to be a bumper event,
coinciding with the foundation of the Coptic Museum by Morcos Samaika
in 1908.
Eg var innom ein heil del kyrkjer på ferien i Nordland. Den kyrkja som gjorde sterkast inntrykk, var Dønnes kyrkje, ei flott mellomalderkyrkje nord på øya Dønna. Kyrkja blei bygd på 1200-talet på storgarden Dønnes. I tidlegare tider var dette ei privatkyrkje knytt til Dønnesgodset, men nå er det ei vanleg soknekyrkje. Me fann oppslag om at me kunne få omvisning i kyrkja ved å venda oss til folket på garden. Det gjorde me, og då traff me faktisk kjentfolk som var på besøk der, og i tillegg fekk me god omvisning i kyrkja ved kona på garden!
Denne kyrkja har faktisk eige mausoleum for folket på Dønnesgodset! Ein kjem inn i det gjennom ei gamal kopardør i det indre koret. På biletet ser me mausoleet som eit tilbygg som står vinkelrett på sjølve kyrkja. Her inne står det 22 kister med blant anna seks generasjonar av Tønder- og Coldevinslekta som i si tid dreiv garden. Eg syns kistene hadde halde seg forbausande godt. Den eldste kista var amtmann Peder Tønder si kiste frå 1694; den var kledd med geiteskinn. Den yngste kista var frå 1869.
Men sjølv om mausoleet var spesielt, vil eg først og fremst seia at det var sjølve kyrkja som gjorde så sterkt inntrykk. Sjølv om den var påbygd fleire gonger, var det ein fin heilskap over bygget. Og det var tatt vare på relativt mykje gamal kyrkjekunst her, for eksempel ein 1200-tals trefigur av Jomfru Maria med Jesusbarnet og ein figur av St. Laurentius frå 1400-talet.
Turistavisa Opplevelser på Helgelandskysten 2007 fortel meg at Dønnes kyrkje blir kalla den vakraste kyrkja i Nord-Norge. Eg har dessverre ikkje samanlikningsgrunnlag nok til å kunna skriva under på dette, men det var i alle høve ei flott oppleving å besøkja kyrkja.
Etter besøket i kyrkja var me oppe på Dønnesfjellet (127 moh) og hadde fiskesuppe og fantastisk utsikt ut over havet, blant anna med øyane Lovund og Træna i det fjerne.
Denne artikkelen har eg skrive til Luthersk Kirketidende (nr 11, 2007). Avsnittet om Iznik/Nikea byggjer på det eg tidlegare har skrive om byen her på bloggen.
– ”Eg skal i Oldkyrkja i kveld”. Den dagen eg høyrde denne kommentaren frå ei kvinne i kyrkjelyden, forstod eg at studiegruppa vår rett og slett har fått namnet ”Oldkyrkja”. Dette er eit festleg namn, spesielt med tanke på at me i Bryne kyrkjelyd i over 25 år har drive eit ungdomsarbeid som heiter ”Ungkyrkja”!
Det heile begynte på ein kyrkjelydstur til Tyrkia i 2005. Hovuddelen av turen gjekk i apostlane sine fotspor i Efesos-området. Men me hadde også noko kyrkjehistorisk stoff om oldkyrkja og det bysantinske riket på programmet, med besøk i Iznik (Nikea) og Istanbul (Konstantinopel). I ettertid er det først og fremst besøket i det gamle Nikea som har skapt noko nytt i kyrkjelyden vår. Der og då kom ideen: kva om me kunne starta ei studiegruppe når me kjem heim til Bryne? Nokre av turdeltakarane hadde kome på sporet av noko dei ville vita meir om!
Då gruppa frå kyrkjelyden var i Iznik, hadde me samlingar i kyrkja Hagia Sophia og på stranda ved Izniksjøen. Hagia Sophia var samlingsstad for det sjuande og siste økumeniske konsilet i 787. Restane av kyrkja, som i si tid blei gjort om til moske, står nå som ein vakker og stille ruin i ein liten park i sentrum av byen. Og Senatspalasset, som romma det første kyrkjemøtet i 325, ligg i dag under vatn i Izniksjøen. Kultur- og naturforholda har verkeleg endra seg i løpet av ein periode på mest 1700 år, men begge stadane gav oss eit sterkt inntrykk av autentisitet.
Begge stadane las me den nikenske truvedkjenninga, vel vitande om at den ikkje blei ferdigformulert før i Konstantinopel i 381. Men eg var vel ikkje så langt frå sanninga då eg sa at kyrkjemøtet i 325 la mykje av grunnlaget for den flotte vedkjenninga? Og tankane gjekk; på den eine sida opplevde turdeltakarane at dei var i ein utkant i verda. På den andre sida sette dei ord på undringa over at denne byen var viktig nok til å vera vertskap for to av dei sju konsila i oldkyrkja! Her arbeidde høgt skolerte teologar med formuleringar om korleis kyrkja skulle forstå Bibelen, formuleringar som sidan har prega heile den verdsvide kyrkja. Me opplevde sterkt at me i vår tid er avhengige av arbeidet som desse tidlege kyrkjeleiarane gjorde. Deira finslipte formuleringar har sidan alltid vore forståingsnøkkel til inkarnasjonen sitt mysterium.
Ei tid etter turen inviterte nokre av turdeltakarane til den første samlinga i ei studiegruppe som også eg blei med i. Engasjementet deira smitta, og det blei faktisk slik at dei måtte setja grense for kor mange som kunne vera med. Gruppa arbeider med boka 21 kirkefedre av Peter Halldorf. Me har ei samling i månaden, og alle førebur seg med å lesa eit kapittel om ein av kyrkjefedrane. Ofte finn enkelte av deltakarane også fram anna stoff om den aktuelle personen. Så brukar me kvelden til å samtala om det me har lese. Me er opptekne av kyrkjefedrane sine liv og deira tankegang, og me blir også stadig fascinert av korleis Peter Halldorf trekkjer trådane til vår tid og gjer kyrkjefedrane aktuelle for oss. Samtidig er det mykje som undrar oss og som gjer at me får lyst til å finna ut meir.
Gruppa bruker Bøneboka som andaktsbok og me opnar samlingane med å lesa nokre bøner og (sjølvsagt!) den nikenske truvedkjenninga. Kveldane blir også avslutta med bøner frå Bøneboka.
Eg trur kyrkjefedrane og oldkyrkja blir opplevd som eit meir aktuelt tema i dag enn for få år sidan. Mi oppfordring til andre kyrkjelydar og andre prestar er å setja historia vår på dagsorden! Ver gjerne kreative! Det treng ikkje starta med ein kyrkjelydstur til Tyrkia, men for oss var det ein slik tur som sette det heile i gang.
Eg vil også seia noko om min rolle som prest i denne samanhengen. På turen til Tyrkia var eg ein av reiseleiarane, men i gruppa er eg nå ”bare” ein av deltakarane. Gruppa består av tolv personar med svært ulik utdannings- og yrkesbakgrunn, og eldsjelene som blei sette i brann i Nikea, har framleis både det organisatoriske og innhaldsmessige ansvaret. Alle har sitt å bidra med, og sjølvsagt har eg den faglege bakgrunnen med meg inn i fellesskapet.
Det er godt for ein kyrkjelyd å ha medlemer som har interesse for kyrkja sine røter. Og for mitt eige vedkomande vil eg seia det er eit privilegium å vera med i denne studiegruppa. Kveldane ”i Oldkyrkja” er inspirerande. Dei utfordrar meg både som prest og som menneske.
Dette biletet fortel ei historie som eg syns fortener å koma fram. Me ser her «Gabriel Olsens bibelklasse» på Storhaug i Stavanger ca 1927. Gabriel Olsen, som sit midt i biletet på fremste rad, samla denne ungdomsgruppa i heimen sin kvar laurdag kveld!
Faren min, Trygve Berge (1912-2001), gjekk i bibelklassen. Han står lengst til venstre i den midterste rekka. Han fortalde meg fleire gonger om at han hadde gått i bibelklassen då han var ungdom, og han omtalte alltid Gabriel Olsen med stor respekt.
Biletet har kome fram fordi eg denne våren har vore med og rydda i papir, bilete og mykje anna etter at mor døydde i vinter (2007).
Kan det tenkjast at kristendomen har vore kjent i Norden på 300-talet? Det høyrest heilt urimeleg ut. Men nå har altså ein dansk arkeolog, Peter Pentz, kasta fram ein slik brannfakkel tidsskriftet Sfinx. Han tolkar eit gamalt og kjent arkeologisk funn på ein ny måte ved å hevda at ein smykkestein som kan daterast til … Hald fram med å lese «1700 år gamalt kristent symbol?»
Kan det tenkjast at kristendomen har vore kjent i Norden på 300-talet? Det høyrest heilt urimeleg ut. Men nå har altså ein dansk arkeolog, Peter Pentz, kasta fram ein slik brannfakkel tidsskriftet Sfinx. Han tolkar eit gamalt og kjent arkeologisk funn på ein ny måte ved å hevda at ein smykkestein som kan daterast til 300-talet, kan vera prega av kristen symbolikk i form av eit anker. Steinen blei funnen på Fyn i 1820.
Eg må seia at eg er skeptisk. Ein teori om eit så tidleg spor av kristen tru i nordisk samanheng oppfattar eg først og fremst som ein kuriositet. Eg lar likevel teorien få koma til orde her gjennom Kristelig Dagblad sin artikkel Er dette et spor af tidlig dansk kristendom?
På NLA sine kyrkjehistoriske fagsider finst det bl a kyrkjehistoriske tabellar over ulike tidsperiodar og tema, f eks oversikt over oldkyrkja (30-500 e Kr)
Her står eg ved Izniksjøen i Tyrkia på eit bilde frå 2005. Under vatnet her ligg staden der kyrkjemøtet i Nikea blei halde i 325. Nå les eg at det nyleg er oppdaga ein kyrkjeruin ute i vatnet, 2-3 meter under overflata og bare 50 meter frå land. Det er den russiske nettstaden rt.com som skriv om dette. Dersom det er korrekt, er det mest utruleg at kyrkjeruinen ikkje er funnen før!
Arne Berge 