Paulus om mot og styrke til …

Mot og styrke er eigenskapar me menneske kan trenga i ulike situasjonar. Ikkje minst når me opplever noko vanskeleg.

Me er inne i eit Paulusår, og eg markerer det her på bloggen med eit kjent sitat kvar månad, eitt frå kvart av dei tretten Paulusbreva i NT.

Februarsitatet er frå 2. Tessalonikarbrev. Eg gjer denne gongen eit unntak ved utveljinga av sitat. Eg har funne fram til eit sitat som eg personleg knyter til ein spesiell og krevjande dag, sjølv om sitatet vel ikkje er av dei mest kjente. Eg tenkjer likevel at det er eit svært typisk Paulussitat, der han ber for dei han skriv til, samtidig som han får sagt noko viktig om Gud:

Vår Herre Jesus Kristus sjølv og Gud, vår Far, som har elska oss og i sin nåde gjeve oss ei evig trøyst og eit rikt håp, måtte han gje dykkar hjarte mot og styrkje dykk til alt godt, i ord og gjerning! (2. Tess 2,16-17)

Mitt spesielle minne knytt til denne bibelteksten er at den var utgangspunkt for presten sin tale då faren min (Trygve Berge, 1912-2001) blei gravlagt. Eg huskar at talen traff godt i den aktuelle situasjonen. Bibelteksten og det presten sa i talen, sette ord på trøysta og håpet me har i den kristne trua. Samtidig uttrykte orda noko oppmuntrande og godt til oss som var pårørande og som var i sorg.

Men tilbake til Paulus og bøna hans i 2. Tessalonikarbrev. Apostelen skreiv dette brevet frå Korint til Tessalonika (i dag: Thessaloniki) under den andre misjonsreisa, ca år 50. Det er skrive kort tid etter at han skreiv 1. Tess, og desse to skrifta er truleg dei aller eldste i NT, kanskje med unntak av Jakobs brev.  Noko av bakgrunnen er at den Jesustruande forsamlinga i Tessalonika møtte motgang og vanskar. Det var også uro i forsamlinga omkring læra om Jesu gjenkomst.

Me kan merka oss at Paulus, når han ber om at dei skal få mot og styrke frå Gud, gjev dette ei retning og eit mål. Han ber om at dei skal få guddomelege krefter til alt godt, i ord og gjerning. Han ønskjer at dei skal kunne leva rett og godt, sjølv om dei har det vanskeleg. Me møter Paulus si forkynning om kva som er det gode livet, nedskrive nokre år seinare i eit av dei andre breva i NT:

Alt som er sant, og alt som er ære verdt, alt som er rett, og alt som er reint, alt som er verdt å elska, og alt som er verdt å akta, ja, all god gjerning og alt som fortener ros, legg vinn på det! Det som de har lært, og det de har teke imot, det de har sett og det de har høyrt av meg, gjer alt dette – og fredens Gud skal vera med dykk. (Fil 4,8-9)

Oppdatering: Eg har markert Paulusåret 2008-2009 med regelmessig å skriva litt i tilknyting til eit sitat frå kvart av dei paulinske breva:

• Juni 08: Rom 1,16 om evangeliet som ei Guds kraft til frelse
• Juli 08: 1 kor 13 om kjærleiken
• August 08: 2 kor 12,7-10 om tornen i kroppen
• September 08: Gal 3,26-29 om einskap i trua
• Oktober 08: Ef 1,1-2 med opningshelsinga
• November 08: Fil 4,4-7 om gleda
• Desember 08: Kol 1,15-17 om Kristi preeksistens
• Januar 09: 1 Tess 5,23 om ånd, sjel og kropp
• Februar 09: 2 Tess 2,16-17 om mot og styrke
• Mars 09: 1 Tim 1,1-6a om Guds frelsesvilje
• April 09: 2 Tim 3,14-17 om GT
• Mai 09: Tit 3,5-7 om ein ny fødsel
• Juni 09: Fil 10-12 om slaven Onesimos

Fastetid 2009

Fastetida begynner i dag på askeonsdag (25.02.2009) og varer i 40 dagar fram til påske. Fastetida utfordrar meg til å forsaka noko eg normalt prioriterer. Gjer eg det, kan eg leggja større vekt på verdiar som å søkja Jesus Kristus, byggja fellesskap, leva enklare og fremma rettferd.

Eg er usikker på kor mykje denne utfordringa vil få styra prioriteringane mine dei komande vekene. Eg skal blant anna inn i ein periode med mykje uregelmessig arbeidstid. Men eg tar likevel med meg dette perspektivet inn i fastetida. Kanskje det er fleire enn meg som tenkjer slik, og som vil la seg utfordra?

Du lurar kanskje på dette med dei 40 dagane? Dette går tilbake til Jesu faste i ørkenen (Matt 4,1 ff). På kalenderen for 2009 er forklaringa at det er 40 dagar frå askeonsdag (25.02) til påskedag (12.04) når du ikkje reknar med søndagane, som ikkje er fastedagar.

Her er nokre aktuelle lenker for fastetida:

• Fasteblogg 2009
• Fastetiden – som skapt for ettertanke
• Bibelleseplan for fastetida 2009, basert på dei fire nemnte verdiane (Korsvei sine vegvisarar)

Apostelen Mattias

I første kapittel av Apostelgjerningane (Apg 1,15-26) står historia om då Mattias blei valt til apostel som erstatning for Judas Iskariot.

I dag (24. februar) er det Mattismesse etter gamal kalender og namnedag for dei som heiter Mattias og Mathias.

Dette veit me ut frå bibelteksten om apostelen Mattias:

• Han var ein jøde som trudde på Jesus, altså det me i dag ville ha kalla ein messiansk jøde. På dette tidspunktet gjaldt det alle dei som tilhøyrde urkyrkja, det første Jesustruande fellesskapet. Den første ikkje-jøden som blei døypt, møter me først i Apgj 10.
  
• Han hadde vore saman med Jesus og disiplane heilt frå den gong Jesus blei døypt i Jordan og til himmelfarten. Kanskje han var ein av dei 72 disiplane i den utvida disippelflokken (Luk 10,1)? Evangelia gjev fleire gonger inntrykk av at det var mange saman med Jesus og dei tolv, men oppgjev sjeldan namn. Mattias er altså ein av dei mange som har gått namnlaus gjennom alle historiene i evangelia.
• Han blei etter Kristi himmelfart valt til apostel som erstatning for Judas Iskariot, og blei etter dette rekna som apostel saman med dei elleve.

Då Mattias blei apostel, var det Peter som leia utvelginga. Det var 120 menneske samla (v 15). I denne forsamlinga var det «nokre menn» som fylte kriteria (v 21-22) og av desse blei to kalla fram: Josef Barsabbas og Mattias (v 23). Mattias blei valt ved loddkasting. For oss kan det verka merkeleg ved eit så viktig val, men bibelteksten viser oss at det i denne forsamlinga var eit naturleg middel til å avgjera kva som var rett eller i samsvar med Guds vilje, i tråd med gamaltestamentleg tradisjon (jfr historia om då Saul blei konge, 1. Sam 10,20-24).

Den katolske kyrkja har ein helgenbiografi som inneheld mykje tradisjonsstoff om Mattias her.

Klagemuren / Vestmuren

Oppdatering: Sjå også det nyare notatet Vestmuren. Jerusalems 10 på topp #3.

I programmet for Israelsturen som Inger og eg skal vera reiseleiarar for i oktober (2009), står det slik om ein av dagane:

Me begynner dagen ved den berømte Klagemuren / Vestmuren, som i dag er den mest heilage staden for jødane i Jerusalem. Plassen framfor Klagemuren fungerer i dag som ein friluftssynagoge, der det alltid er jødar samla i bøn. Her får me også eit inntrykk av tempelplassen og restane av murane rundt tempelet frå Jesu tid. Dersom det er mogleg, tar me også turen opp på tempelplassen.

Biletet, som Inger tok for tre veker sidan, viser det aktuelle området. Klagemuren ligg bak gangbrua som fører opp til tempelplassen. Den blå Klippedomen med gullkuppel er den vakre muslimske heilagdomen (frå rundt år 690) som nå står der tempelet stod på Jesu tid. Biletet viser kor små avstandar det er mellom desse heilagstadane.

Det er ulike måtar å omtala denne muren på. Eg er vant med å bruka Klagemuren, men vekslar nok av og til også med å bruka Vestmuren.

Det hebraiske namnet er HaKotel HaMa’aravi ( הכותל המערבי ) eller bare HaKotel, med trykk på siste staving.

På engelsk brukar ein i Israel The Western Wall. Dette er eit namn som viser til at muren er ein del av dei gamle murane rundt tempelplassen frå kong Herodes si tid. Klagemuren er eit namn som blir brukt av ikkje-jødar. Namnet blei visstnok introdusert av britane i 1917 (The Wailing Wall, som også kunne vore omsett Gråtemuren på norsk).

En utbredt misforståelse – og opprinnelsen til betegnelsen «klagemuren» – er at disse bønnene er sorgfulle påminnelser om tempelets ødeleggelse. I den utstrekning at bønner refererer til dette bestemte stedet, har det sammenheng med et ønske om en messiansk tid der det blir fred og tempelet bygges igjen. (Wikipedia)

Den som kjenner forholda i Gamlebyen i Jerusalem, veit at dette er ein stad med ei heilt spesiell tyding for jødane. Samtidig er det ein svært krevjande stad med tanke på å få til fred mellom religionar og folkegrupper. Wikipedia-sitatet ovanfor viser det til fulle; her blir den messianske tid, som i følgje jødisk tru ennå ikkje har kome, knytt til tanken om å gjenreisa tempelet på tempelplassen.

Eg har høyrt at ein i diplomatiske kretsar vil vera forsiktig med å nytta namnet Vestmuren. Dette fordi det knyter så sterke band til det historiske faktum at jødane sitt tempel i bibelsk tid stod på tempelhøgda (noko som fleire muslimske miljø utruleg nok prøvar å fornekta), men også fordi det implisitt i namnet kan liggja ein tanke om at Israel skal ha heile den vestre muren rundt tempelplassen. Det meste av «vestveggen» går i dag gjennom det muslimske kvarteret i Gamlebyen. Dersom ein skal følgja ein slik tankegang, vil Klagemuren vera eit meir forsiktig uttrykk i den politiske situasjonen.

Dette er, som de forstår, komplisert. Til alt overmål har eg dei siste dagane blitt merksam på at også omtalen av muren som «den mest heilage staden», kan vera kontroversiell. Det viser seg at ein i nokre  jødiske miljø vil seia at det bare er sjølve tempelberget, der tempelet stod, som kan kallast den mest heilage staden i jødedomen. BBC har faktisk nyleg måtta orsaka seg etter ein tilsvarande omtale som den me har stått for i turprogrammet, sjå her.

Sidan eg i dette notatet har nemnt tanken om ei gjenoppbygging av det jødiske tempelet på tempelplassen, vil eg presisera kva eg sjølv står for her. Det finst ultraortodokse jødiske retningar som arbeider for å gjenreisa tempelet. Ein omtalar då dette som «det tredje tempelet». Dessverre er det kristne som støttar denne tanken. Eg meiner det bør vera uaktuelt for kristne å støtta eit slikt prosjekt, både av politiske og teologiske grunnar.

(Notatet er oppdatert 24.02.2009)

«Livsstil-nazien Paulus»

I dag (19.02.2009) er eg sjokka av Aftenbladet si filmmelding Fantastisk Penn mot Paulus. Ikkje fordi meldaren rosar filmen Milk (som eg ikkje har sett) og gir den terningkast fem. Heller ikkje fordi han tydelegvis mislikar apostelen Paulus, som har skrive store delar av NT. Men fordi han omtalar Paulus som «livsstil-nazi». Dette er ei uttrykksform eg ikkje har nokon ting til overs for.

Slik avsluttar filmmeldinga:

Dessuten er det en veldig betimelig påminnelse at den tenkende delen av Vesten også har vært nødt til å slåss mot kristne fundamentalister. På slutten av 1970-tallet kjempet homofile aktivister mot Anita Bryants korstog for en lov som forbød homofile og de som forsvarte dem å ta jobb i skolen. Kanskje hersker den tidlige livsstil-nazien Paulus ennå. Vi får se.

Eg reknar meg ikkje som kristen fundamentalist, langt derifrå! Eg er rett og slett ein vanleg kristen i Den norske kyrkja. Eg har også eit sjølvbilete som gjer at eg pleier å plassera meg innanfor «den tenkende delen av Vesten». Og nettopp derfor aksepterer eg på ingen måte at avisa mi, som eg les med stor glede kvar dag, omtalar Paulus på denne måten. Dette er uønska språkbruk, verken meir eller mindre!

Forsoningsarbeid

En ting er å sitte i Norge og kreve forsoning mellom uenige parter i Midtøsten, en annen å lytte til mennesker som har opplevd og stadig opplever krenkelser som en del av hverdagen, og høre dem snakke om forsoning og tilgivelse og ikke minst vise det i praksis. Besøket ble et sterkt vitnesbyrd om ord omsatt i handling, og jeg tror jeg trygt kan si de aller fleste ble berørt i møte med S og R og Salim Munayer. (Les meir)

Studentar med entusiasme

Seks amerikanske studentar som har vore med på viktige arkeologiske utgravingar i Jerusalem, fortel i Edmond Outlook om kva dei har opplevd. Eg går ikkje god for alle vurderingane deira og veit ingenting om magasinet som dei uttalar seg til, men merkar meg entusiasmen og iveren som dei fortel med:

Working with Dr. Eilat Mazar, one of Israel’s top archaeologists, Brent Nagtegaal, Edwin Trebels, John Rambo, Jeremy Cocomise, Brandon Nice and Victor Vejil made significant finds. The first, the Wall of Nehemiah, dates back to the 5th-6th century B.C. The second, a tunnel associated with the palace of David, points even farther back in time to 1,000 B.C., giving the Bible historical credibility in the academic community that it hasn’t enjoyed in years.

Archaeology isn’t clean work. Says Rambo, “It’s dirty, it’s cramped, but the excitement of finding what lies around the corner keeps you going. After we explored the whole thing we wanted to get the debris out of the way so we could see where the tunnel led. The excitement of that keeps you interested the whole day. When we were working underground for eight hours it seemed like four hours and the day would go by and then the sun was going down.”

Their discovery may lead to still bigger, more amazing discoveries. “When we think about the tunnel, we think about all the what-ifs, all the possibilities relating to this tunnel,” says Vejil. “Dr. Mazar thinks it may lead to a pool called the “artificial pool,” mentioned in the book of Nehemiah. That would be a great find and could lead to further excavation. If the tunnel goes north, we know that may lead to the location of the Temple. We always have these big expectations that keep us excited, keep us motivated. But you never know until you excavate it.”

(les meir)

Unik hebraisk boksamling

New York Times skriv i artikkelen A Lifetime’s Collection of Texts in Hebrew, at Sotheby’s om ei svært spesiell boksamling som akkurat nå er lagt ut for sal.

Is bibliophilia a religious impulse? You can’t walk into Sotheby’s exhibition space in Manhattan right now and not sense the devotion or be swept up in its passions and particularities.

Norges Kristne Råd i Israel

Februar 2009: Styret i Norges Kristne Råd har vore på studietur til Israel og dei palestinske områda. Det ligg litt stoff frå turen på nettsida til det breidt samansette økumeniske organet.

Etter første dag på turen blei det lagt ut nokre inntrykk frå Galilea:

”I Galilea har vi revet ned murene mellom kirkene og brukt restene til å bygge veier mellom oss.” Slik ordla hun seg kvinnen fra Sabeel-instituttet som møtte styret for Norges Kristne Råd i Nasaret søndag 1. februar.  Det er nettopp legfolket som gjennom bevisst arbeid har bidratt til å bringe kirker av ulike tradisjoner nærmere hverandre.

(…)

Dagen har også bidratt til å avdekke kompleksiteten i situasjonen i Israel og ønsket om å lære mer, ønsket om å lytte til våre søstre og brødre som lever hverdagen her. Hele veien er vi akkompagnert i våre opplevelser av biskop Ole Chr. M Kvarmes kunnskap om land og folk, både i historie og nåtid. (Les meir)

Nå når styret har kome tilbake, skriv dei i ei pressemelding:

Vi har sett mye av fortvilelse og frustrasjon både hos israelere og palestinere, sier styreleder Svein J. Veland etter turen og føyer til:

– Den gjensidige mangelen på tillit synes å være veldig stor.  På samme tid har vi møtt representanter for kirkene som er bærere av håp.

Bibeldagen 2009

Bibeldagen blir i dag (søndag 8. februar) markert i kyrkjer og ulike kristne forsamlingar over heile landet. Fokus i år er støtte til arbeidet med å spreia Bibelen i Russland.

I 2009 markeres 20-årsdagen for Berlin-murens fall. Det ble innledning på store endringer i Øst, som medførte sammenbrudd for både Sovjetunionen og de regjerende kommunistpartier. Samtidig fikk kirkene tilbake sin frihet og til dels sine eiendeler. Fra Bibelselskapets side startet en massiv bibelbro til øst, med produksjon og distribusjon av store antall bibler til mennesker som aldri tidligere hadde kunnet skaffe seg sin egen bibel.

I takknemlighet over et åpnere samfunn i øst og i en erkjennelse av at svært mye ennå er ugjort samler vi i år inn midler til bibelarbeidet i Russland. Følgende prosjekter er vårt hovedmål:

På Bibeldagen 2009 vil vi spesielt støtte:
• Bibelmateriell til skoler for å utruste lærerne til å undervise kristendom.
• Bibler til verdens ende, store deler av Russland er svært øde, vi distribuerer bibler til mennesker der de er.
• Oversettelse av bibelen til russiske minoritetsspråk.
• Kolahalvøya og bibelarbeidet der er et naturlig fokus for oss nordmenn.

(Les meir)

Bibeldagen blir markert på Såmannssøndagen. Dagen har fått namn etter likninga om såmannen, ei av Jesu likningar der han samanliknar Guds ord med såkornet:

«Ein såmann gjekk ut for å så kornet sitt. Og då han sådde, fall noko attmed vegen. Det vart nedtrakka, og fuglane under himmelen kom og åt det opp. Noko fall på steingrunn, og det visna med same det kom opp, fordi det ikkje fekk væte. Noko fall mellom klunger, og klungeren voks opp saman med kornet og kvelte det. Men noko fall i god jord, og det voks opp og gav grøde, heile hundre gonger det som vart sådd.» ( Luk 8,5-8 )

Til vanleg tolka truleg ikkje Jesus likningane sine. Hans tolkingar er i alle høve normalt ikkje blitt med i NT, og det er nærliggjande å tenkja at han overlét den vidare tankeverksemda til tilhøyrarane. Men i dette tilfellet held han fram, på oppfordring frå disiplane:

Likninga tyder: Såkornet er Guds ord. Dei attmed vegen er dei som høyrer ordet; men så kjem djevelen og tek det bort frå hjartet deira, så dei ikkje skal tru og bli frelste. Dei på steingrunn er dei som tek imot ordet med glede når dei høyrer det. Men dei har ikkje rot; dei trur ei tid, men når dei blir sette på prøve, fell dei frå. Det som fall mellom klunger, er dei som høyrer ordet, men på vegen gjennom livet blir dei kvelte av sorger og rikdom og nytingar og ber ikkje fullmogen grøde. Men det i den gode jorda, det er dei som høyrer ordet og tek vare på det i eit fint og godt hjarte, held ut og ber grøde. (v 11-15)

Les også  Anders Aschim (bibelomsetjar, bloggar og Blix-spesialist) sin kommentar til teksten, der han knyter trådene mellom Blix sin fedrelandssalme, bibelomsetjingsarbeid og denne bibelteksten.

Tre seniorbloggarar

Vårt Land har i dag ein artikkel om tre godt vaksne bloggar. Dei har alle tre hatt viktige posisjonar i kyrkje- og samfunnsliv, og formidlar nå kommentarar og tankar via bloggosfæren:

Se, der blogger bestefar

Thor Bjarne Bore, Oddbjørn Evenshaug og Sigurd Osberg er både bloggere og bestefedre.
– Vi skulle ønske flere fra vår generasjon kunne oppdage denne muligheten, sier de.

Osberg og Evenshaug er for veteraner å regne, med to års fartstid. Bore startet i november 2008, men er allerede hekta, og har en stor produksjon bak seg.

– Det er ofte trangt om plassen i papiravisene. På bloggen kan vi boltre oss og skrive så langt vi vil. Om hva vi vil. Og det er mulig å ha en skikkelig saksfremstilling, mener de.

Begge de tidligere lederne av Kirkerådet blogger daglig. Gamlebispen, Osberg, har tatt en pause fra sin blogg i Dagbladet, der han har vært aktiv i to år. Nå skal familie og forskning få mer tid.

– Som pensjonister er vi ute av posisjonene. Da behøver vi ikke ta så mange hensyn. Men det er selvsagt viktig å være saklig, sier Evenshaug. (Les meir)

Eg har tidlegare nemnt og anbefalt Oddbjørn Evenshaug sin blogg.

Biblical Studies Carnival 38

Februar 2009: Biblical Studies Carnival 38 har blitt publisert hos Judy’s research blog. Dette er ein gjennomgang av utvalde artiklar frå ulike bibliobloggar i januar. Eg merka meg spesielt guiden Top 100 Theology blogs frå Christian Colleges.

Klosteret i Thiva

The Sacred Monastery of the Exaltation of The Holy Cross

Eg har gjennom fleire år hatt kontakt med det gresk-ortodokse klosteret i Thiva i Hellas. Klosteret Opplyftinga av Det Heilage Korset høyrer til i eit fellesskap av kloster som me kan kan kalla ein klosterfamilie. Den norske nonna Syster Thavoria, som er utgangspunkt for kontakten med klosteret, er sentral i dette fellesskapet.

Oppdatering mars 2021: Dette notatet blei skrive i 2009. Thavoria er nå abbedisse på ein norsk kloster som i desse dagar er aktuelt gjennom filmen Tro kan flytte fjell.

Eg møtte Syster Thavoria første gong under ein studietur med Stavanger bispedøme i 1994. Då møtte ho prestegruppa vår og fortalde om livet som nonne i Hellas. Året etter inviterte klosteret hennar ein prest frå bispedømet vårt til ein viktig fest, og eg var heldig og fekk reisa. Eg var då gjest (og dugnadsarbeidar) i klosteret i ei veke. Sidan har eg halde kontakten med litt brevskriving og med besøk med norske grupper. Eg var sist på besøk i Thiva i fjor haust (2008) saman med gruppa som reiste i Paulus fotspor. Ein av deltakarane på denne turen har oppfordra meg til å skriva litt om kontakten med klosteret. Det gjer eg gjerne!

Klosteret ligg på eit høgdedrag utanfor Thiva, eit par timars køyring nord for Athen. Det er flott utsikt til alle kantar. Nonnene starta med ei lita kyrkje som låg der frå før. Då eg var der i 1995 var det svært enkle forhold, med matlaging på primus og oppvask ute i det fri. Nå har dei gode bygningar og eit flott uteanlegg på klosteret. Desse nonnene har stor sans for estetikk, og legg mykje arbeid i å gjera det fint, både ute og inne. Det er rett og slett vakkert på klosteret!

Dette er ikkje eit lukka fellesskap, slik me gjerne her i Norge tenkjer oss at alle kloster fungerer. Då gruppa vår kom på besøk i haust, tok dei imot oss med ein gjestfridom av dei sjeldne. Me kjende oss inkludert på staden, sjølv om livsforma dei lever i, er ulik det me kjenner frå Norge.

Dette ikonet viser Opplyftinga av Det Heilage Korset. Tradisjonen om denne hendinga (les meir) er sentral på klosteret.

Klosteret i Thiva tilhøyrer som nemnt det eg har kalla ein «klosterfamilie». Med det meiner eg eit fellesskap eller nettverk av kloster med felles leiing og profil. Det dreier seg både om nonnekloster og munkekloster. Det gamle Holy Cross Monastery i Jerusalem høyrer til i det same klosterfellesskapet. Den åndelege leiaren for desse klostera er Fader Dionysios, eller Geronda («den eldste») som dei gjerne kallar han. Dette er verkeleg ein leiar med karisma og han betyr utan tvil mykje for nonnene og munkane som er knytt til fellesskapet. Slik eg oppfattar det, er han heilt klart medverkande til at dette er eit veksande klosterfellesskap, i motsetnad til mange andre kloster i aust.

Allereie første gongen eg var der, la eg merke til gjestfridomen deira. Her kom det folk kvar dag, både barn, tenåringar og vaksne, og Syster Thavoria omtalte alltid gjestene som venner av klosteret. Alle kunne vera med på gudstenester og på måltid i klosteret (gjestene hadde nok stort sett med seg større bidrag til kosten enn dei sjølve hadde behov for). I desse dagane før innviingsfesten kom det også mange for å vera med i det praktiske arbeidet.

Eg blei sett til dugnadsarbeid av forskjellig slag for å gjera det nyetablerte klosteret mest mogleg klart til festen. Det gjekk i hagearbeid, steinplukking og reingjering. Men eg fekk også overraskande oppgåver, som å pakka ein veteranbil inn i plast (det var ei vanskeleg oppgåve å gjera åleine, for det blåste friskt) og å vera assistent då den lokale slaktaren kom for å slakta ei av geitene på klosteret! Samtidig hadde eg alle måltida saman med nonnene og eg var med på tidebønene og gudstenestene i kyrkja. Eg fekk også høve til å gjera eit større intervju med Syster Thavoria, noko som førte til ein artikkel i Stavanger Aftenblad seinare på hausten (Aftenbladet 02.12.1995, ho heitte på denne tida Syster Irinea).

Etter nokre dagar med hardt arbeid kom den store festen 14.09 for Opplyftinga av det heilage korset. Denne tradisjonen, som er knytt til keisarinne Helana sitt besøk i Jerualem på 300-talet, er som nemnt svært sentral på klosteret. Festen blir kvart år markert av nonnene og vennene deira. På festen i -95 blei Syster Diodora, ei tysk venninne av Syster Thavoria, innsett som den første abbedissa på klosteret. Dei to hadde konvertert til gresk-ortodoks tru på 1980-talet, då dei var kunststudentar i Berlin.

Markeringa av festen bestod av gudstenester, måltid og sosialt fellesskap. Gudstenestene var lange og innhaldsrike, og sjølvsagt på gresk. Likevel kjeda eg meg ikkje. Det skjedde så mykje, også overraskande ting. Som då biskopen delte ut basilikumskvastar til alle som var til stades, til minne om at det skal ha vakse basilikum der Helena fann Jesu kors. Og som då Fader Dionysios klypte håret til Syster Diodora under gudstenesta, mens kyrkjelyden song Kyrie eleison!

Under måltida i klosteret er det vanleg med høgtlesing. Når det kjem nordmenn på besøk, les Syster Thavoria gjerne på norsk. Då eg var der i haust, las ho frå boka Ord fra Athos av Jean-Yves Leloup, omsett av Kjell Arild Pollestad (1994). Her kjem Fader Dionysios, som tidlegare var prestemunk på Athos, til orde i eit avsnitt «Om munken og klosterlivets mål». Kanskje seier tankegangen i avsnittet noko om Syster Thavoria sine eigne opplevingar og prioriteringar, ho som forlet familie og venner i Norge for å bli nonne i Hellas:

«Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre! Stem tanke og sinn etter dem, og ikke etter de jordiske ting. For dere har vært gjennom døden, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus står frem i lyset – han som er vårt liv – da skal også dere stå frem med ham i herligheten.» (Kol 3,1-4).

Paulus beskriver meget godt det paradoksale i det å være kristen. Vi er døde, vi eksisterer ikke lenger for denne verden, vårt gamle menneske er blitt korsfestet, vi har gitt avkall på de mange begjær, på hovmodet og hatet, og litt etter litt blir vi delaktige i den oppstandnes liv. Vi lever sammen med ham, og vender oss til Faderen i den Hellige Ånd. Slik er den kristnes liv og slik er munkens liv.

Munken er en kristen som i størst mulig grad vil virkeliggjøre de krav og det kall som dåpen innebærer.

Thiva er byen som i gresk historie heiter Theben i landskapet Boiotia. Staden er blant anna kjent i samband med Ødipusforteljinga. I kristen samanheng er det av interesse at evangelisten Lukas blir knytt til denne byen. Ein tradisjon seier at Lukas blei gravlagt her og at Lukaskyrkja i sentrum av byen er bygd over evangelisten si grav. Då eg besøkte denne kyrkja i -95, var den dessverre i elendig forfatning. Håper det er gjort noko med den sidan! Tradisjonen som knyter Lukas til Thiva, er omtalt slik i Olaf Moe si bok Legen Lukas. Evangelisten og historikeren, s. 19-20:

Men før vi undersøker hva vi kan slutte av Den nye testamente om Lukas» liv og virke, må vi føye til at han ifølge en senere tradisjon skal ha vært ugift og ha skrevet sitt evangelium i Akaia og være død i Bøotia (Theben) i en alder av 74 eller 84 år. Etter sagnet skal han ha vært kunstmaler og ha malt et bilde av jomfru Maria som keiserinne Evdoksia ca år 440 sendte til Konstantinopel fra Jerusalem. Tradisjonen vil vite at evangeliet er skrevet i Akaia, og at Lukas er død i Bøotia. Det siste synes å stadfestes ved at hans jordiske levninger i året 356-57 ble brakt fra Theben til Konstaninopel og bisatt i den snart deretter innviede Apostelkirke. (Så Hieronymus i sin fortsettelse av Evsebs krønike).

Oppdatert 31.03.2021