Å bli tatt inn i Guds folk

29/09/2012

Notat til søndagens tekst: Matt 8,5-13 ff

Bibelteksten fortel om Jesu møte med «ein heidning» (i Bibelen betyr det ein som ikkje er jøde) som har ei enkel og tillitsfull tru. Jesus gir mannen, som er utanlandsk offiser i Kapernaum, denne attesten:

Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru.

Eg vil her ta med eit utdrag frå kommentaren til teksten i Luthersk Kirketidende nr 15/2012. Her skriv prost Even Borch om koss Jesus opnar gudsfellesskapet for oss som ikkje er jødar.

Det finst mykje usunn teologi om koss me som kristne skal sjå på jødane som Guds folk. Derfor siterer eg gjerne dette som eg meiner inneheld god teologi i enkel form.

Jesu møte med offiseren i Kapernaum er ei underforteljing, men samstundes ei forteljing der Jesus inkluderer dei som ikkje tilhøyrer Israelsfolket, i Guds rike.

(…)

Det andre fokuset i forteljinga, det at Jesus opnar gudsfellesskapet for andre enn jødar, er kan hende det viktigaste i teksten. Det er også det teologisk mest utfordrande. For samstundes med at Jesus opnar opp, så kjem han med sterk kritikk av arvingane til riket, Guds utvalde folk.

Gjennom historia veit vi at nettopp denne bibelteksten har vore brukt som grunnlag for  antijødiske eller antisemittiske teoriar. Også i dag har mange kyrkjer og teologar det ein gjerne kallar erstatningsteologi. Det vil seie at etter Jesu tid, er jødane forkasta som Guds eigedomsfolk og erstatta av den kristne kyrkja.

Dette temaet tar Paulus grundig opp i Romarbrevet. Hans forståing er tydeleg at jødane ikkje er forkasta som Guds folk, men at heidningane i Kristus blir innpoda i vintreet slik at dei på ein måte blir jødar. Den paulinske tanken harmonerar godt med måten Jesus omtaler himmelen: Der skal folk komme frå aust og frå vest og sitte til bords med dei jødiske patriarkane.

At det finst arvingar som blir kasta ut i mørket, er også eit faktum. Det understrekar det radikale i å vera med i Guds rike. Det er ei gåve du må ta imot i tru enten du er jøde eller heidning.

Og her er bibelteksten frå Matteusevangeliet kap. 8:

Då Jesus gjekk inn i Kapernaum, kom det ein offiser til han og bad om hjelp:6 «Herre», sa han, «tenesteguten min ligg lam heime og har svære plager.»7 Jesus sa: «Eg skal koma og lækja han.» 8 «Herre», svara offiseren, «eg er ikkje verdig til at du kjem inn under mitt tak. Men sei berre eit ord, så blir tenesteguten min lækt. 9 For eg må sjølv lyda dei som er over meg, og eg har soldatar under meg. Seier eg til éin: ‘Gå!’ så går han, og til ein annan: ‘Kom!’ så kjem han, og til tenaren min: ‘Gjer dette!’ så gjer han det.» 10 Då Jesus høyrde det, undra han seg og sa til dei som følgde han: «Sanneleg, eg seier dykk: Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru. 11 Og det skal de vita: Mange skal koma frå aust og frå vest og sitja til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. 12 Men borna av riket skal kastast ut i mørkret utanfor, der dei græt og skjer tenner.» 13 Og Jesus sa til offiseren: «Gå! Det skal skje, slik du trudde.» Og tenesteguten vart frisk i same stunda.


Haaretz om Jesus trail

27/09/2012

Den israelske avisa Haaretz skriv i dag om Jesus trail og om Maoz Inon som eg traff på gjestehuset hans i Nasaret i sommar: The Gospel Tour, off the beaten track. Avisa legg stor vekt på Maoz» sine tankar om independent travel som alternativ til organisert reiseverksemd.

Les om mitt besøk hos Maoz her: Nye opplevingar i Nasaret.


Hattins horn

23/09/2012

Notat frå Jesus trail IV

Sjølv om Hattins horn ikkje hever seg så høgt over slettelandet, er det ei utruleg flott utsikt over store delar av Galilea frå fjellet. Turløypa Jesus trail går over den vulkanske toppen, og her spanderte Inger og eg på oss ein lang pause då me gjekk der i sommar, sjølv om det var tidleg på dagen og sola ikkje hadde begynt å ta skikkeleg i (så det hadde også vore fint å gå vidare). Rundt oss sprang nysgjerrige fjellgrevlingar.

Hattins horn er mest kjent for det store slaget mellom korsfararhæren og Saladin 4. juli 1187. Korsfararane leid eit fullstendig nederlag som snudde den historiske utviklinga i området og som var byrjinga på slutten av korsfarartida. Ikkje så trist, syns du kanskje? Du er i så fall ikkje åleine om å tenkja slik. Med vår tids auge er det eit stort paradoks at korsfararane kunne vera så råe og ukristelege i si kamp for å etablera eit kristent styre i Det heilage landet.

A militant and truculent Christianity, as false as the relics of the «True Cross» round which it was rallied, met its judicial end within view of the scenes where Christ proclaimed the Gospel of Peace, and went about doing good.

(George Adam Smith: The Historical Geography of the Holy Land. Først utgitt 1894. Revidert 1931. Nytt opptrykk 1974. Side 285)

Les om slaget på Hattins horn her.

Staden har også ei mykje eldre historie. Blant anna var det ein israelittisk by her i gamaltestamentleg tid. Sjå informasjonsteksten på biletet (som blir større om du klikkar på det).

Eg hadde vore ein gong tidlegare på Hattins horn, faktisk på datoen for slaget, 4. juli, i fjor. Då var eg uheldig (uklok?) og gjekk opp frå austsida gjennom eit ubehageleg kratt, utan å finna nokon sti. Nå fulgte me god sti opp frå sørsida og ned på nordsida, slik Jesus trail går over toppen.

På veg opp passerte me ein konstruksjon der det er skrive eit sitat frå NT. Her kunne me lesa Mark 3,13 (på gamal engelsk):

Så gjekk Jesus opp i fjellet. Han kalla til seg dei han ville, og dei kom til han.

Eg kjenner ikkje historia til denne staden, men ser ikkje bort frå at den er knytt til ein teori frå 1800-talet om at Jesus heldt Bergpreika her. Dette er nemnt på Wikipedia:

Some scholars have identified the hill with the Mount of Beatitudes, where Jesus delivered his Sermon on the Mount. Writing in 1864, Fergus Ferguson describes it as the «supposed» site, because although «its position corresponds with the particulars of the narrative», no one can declare with any certainty that He gave a sermon at that exact spot.»

Er det nokon som kjenner til historia til denne konstruksjonen, er eg interessert.

Oppdatering 24.01.2016: Caspari Center Media Review 22.01.2016 viser faktisk til ein israelsk artikkel som omtaler Hattins Horn som ei mogleg lokalisering av Bergpreika!

Status HaTzafon, January 1, 2016
This article protests the planning of a housing project on the southern slope of Karnei Hittin, as it is not only the location of famous battles such as the Crusader defeat by Saladin in 1187, but also one of the possible locations of the Mount of Beatitudes.

Sjå alle notat frå turen:


«Evangeliet» om Jesu kone

20/09/2012

Denne veka (september 2012) har me på nytt sett at apokryfe skrifter har ei eiga tiltrekningskraft.

For eit par dagar sidan blei det offentleggjort at det finst eit lite fragment av eit koptisk handskrift frå 300-talet der Jesus refererer til «kona mi». Dermed var det blitt skapt ei nyheit som er omtalt i medier verda rundt, til og med i Dagbladet!

Dersom fragmentet er ekte, seier det sjølvsagt ikkje anna enn at nokre på 300-talet trudde at Jesus var gift. Men eg er skeptisk.

Les kva Jim Davila skriv på PaleoJudaica i si oppdatering om saka i dag. Han gir også lenker vidare til andre som kommenterer saka.

THE GOSPEL OF JESUS» WIFE is getting endless attention in the media and the blogosphere, but I don’t see very much today which adds anything new.  As far as I know, no papyrologist has come out in favor of its authenticity or even pointed to another ancient papyrus fragment that shares its odd features.  So it looks to me as though we have a small fragment that really, really fortunately preserves just the words that say exactly what we really, really would like to have an ancient gospel fragment say about Jesus.  Coincidentally, the physical features of the fragment are also highly unusual or even unprecedented.  So we’ve won the lottery twice.  Either that or it’s a fake.

Les meir

Vårt Land har intervjua «myteknuser» Bjørn Are Davidsen om saka:

Nytt «evangelium» sår tvil om Jesus som ungkar

(…)  Forfatter og myteknuser Bjørn Are Davidsen, som blant annet har tilbakevist forfatteren Dan Browns konspirasjonsteorier, synes funnet er av interesse.

– Det er interessant å vite hva noen i koptiske sammenhenger mente i det tredje århundre, men som en kilde til noe historisk om Jesus er det mange hundre år for sent, mener Davidsen.

Han påpeker at det bare er en liten flik av et manusskript man har funnet. I beste fall dokumenterer det muligens hva noen i en koptisk sammenheng mente i det tredje århundre.

– Vi har lett for å tenke at alle skrifter som omtaler Jesus uansett århundre er like gode, men slik er det ikke for historikere.

Davidsen forklarer at historikere må benytte seg av allmenne kriterier som går på nærhet i tid og sted.

– Kilder fra det første århundre som kan plasseres i Palestina-traktene kan brukes ut ifra kildekritiske forutsetninger. Kilder fra det andre eller tredje århundre som også ikke er plassert i Palestina-traktene kan man ikke bruke. Enkelt og greit, slår Davidsen fast.

Les meir

Oppdatering 22.10.2012:

The Guardian har ein artikkel der det blir hevda at fragmentet inneheld ein skrivefeil som er kjent frå ein digital versjon av Thomasevangeliet!

Les artikkelen i The Guardian:

The gospel of Jesus’s wife: a very modern fake
A typo shows the Jesus’s wife text can only be as old as the online document from which it seems to have been copied

(via Vårt Land som i dag har eit resyme av artikkelen frå The Guardian)


Jerusalems sekulære religion

16/09/2012

Eg les Montefiore sin Jerusalemsbiografi for tida. Det er ei stor bok i alle tydingar av ordet. Eg er fascinert og kjem sikkert tilbake til boka seinare.

I dag vil eg sitera frå eit par avsnitt som blei sjølvransakande for meg i mi interesse for Jerusalems arkeologi. Eg står sikkert i fare for å oversjå menneska mellom alt det som er religions- og kulturhistorisk interessant.

Eg har kome til skildringa av 1800-talet. I kapitlet om 1860-åra skriv han om arkeologien i samband med den engelske prins Albert Edward sitt besøk i 1862:

Prinsens besøk styrket følelsen av at Jerusalem på sett og vis var en liten del av England. (…) Prinsen ble vist rundt til severdighetene av domprosten i Westminster, Arthur Stanley, hvis uhyre innflytelsesrike bok om bibelhistorien og arkeologiske spekulasjoner fikk en hel generasjon briter til å tro at Jerusalem var «et land som fra barndommen er oss mer kjært enn selv England». Midt på 1800-tallet ble arkeologien ikke bare en ny historisk disiplin innen studiet av fortiden, men også en måte å forme fremtiden på. Ikke rart at arkeologien straks ble politisert. Den var ikke lenger bare en kulturell fetisj, en trend i tiden og en kongelig hobby, men imperiebygging med andre midler og en form for militær spionasje. Den ble Jerusalems sekulære religion og dessuten, i hendene på imperialistiske kristne som domprost Stanley, en vitenskap i Guds tjeneste. Hvis den kunne bekrefte at Bibelen og lidelseshistorien var sanne, kunne kristne kreve Det hellige land tilbake. (side 437-438)

Og litt seinare, om «troskyldige turister»:

Turistene, enten de var religiøse eller ikke, kristne eller jøder, enten de het Chateaubriand, Montefiore eller Twain, var flinke til å se hvor guder hadde stått, men nesten blinde når det gjaldt å se menneskene som nå bodde der. Gjennom historien har Jerusalem eksistert i fantasien til troende som befant seg langt unna, i Amerika og Europa. Nå som de kom i tusentall om bord på dampskip, forventet de å gjenfinne de eksotiske og farlige, pittoreske og autentiske scenene de hadde sett for seg ved hjelp av Bibelen, viktorianske rasefordommer og, etter ankomst, ved hjelp av tolker og guider. (side 442-443)

Dette gir, som sagt, god grunn til sjølvransaking for meg. Og sikkert også for andre som er glade i å reisa til Israel og dei palestinske områda.

Ved nærare ettertanke trur eg likevel eg kan seia at teologistudiet og engasjementet i Den Norske Israelsmisjon har gitt ein god ballast i møte med desse tendensane som Montefiore skildrar så treffande. Arkeologien er ikkje eit middel som beviser noko for meg som teolog. Den er heller med og utvider perspektivet eg har på Bibelen. Og i Israelsmisjonen har eg lært å vera opptatt av dei levande steinane, altså menneska, ikkje bare dei døde. Derfor går misjon og forsoningsarbeid hand i hand med interessa for bibelhistoria.


Jesu gøymestad i Jordan?

15/09/2012

Heldt Jesus og disiplane seg i skjul i ein sidedal på austsida av Jordanelva den siste vinteren før Jesu død og oppstode? Kan i så fall denne skjulestaden lokaliserast?

Både Johannes- og Markus-evangeliet seier at Jesus drog til landet på andre sida av Jordan (Mark 10,1 og Joh 10,40). Johannes kallar staden Ainon ved Salim, og seier at det var mykje vatn der (Joh 3,22).

Professor James Tabor argumenterer på bloggen Taborblog for at dette truleg kan lokaliserast til Wadi el-Yabis sør for Beth Shean, og at denne staden kanskje fungerte som Jesu gøymestad den siste vinteren før påsken då Jesus blei korsfesta.

Tabor gjer også eit poeng av at dette truleg er «bekken Kerit» der Elia i følgje 1. Kong 17,5 oppheldt seg då han fekk mat av ramnane, og med staden Pella der Jesustruande jødar skjulte seg for romarane i år 68.

A «Jesus Hideout» in Jordan

(…) Based on the traditions of both Mark and John regarding Jesus’ excursion “beyond the Jordan,” as well as the Pella flight tradition, I am convinced that the location of Wadi el-Yabis as a “Jesus Hideout” has good historical probability. If John’s chronology is correct this is where Jesus and his entourage spent the last winter of his life, from December until early April, when he hears of Lazarus being deathly ill and is summoned by Mary and Martha of Bethany to come to the Jerusalem area. It would also be the location where the band of fleeing Nazarenes went in 68 CE as the Roman laid siege to Jerusalem.

Les meir

(via Bible History Daily)


Vatn i Jerusalem i GTs tid

07/09/2012

Det er nyleg funne store reservoar for vatn frå gamaltestamentleg tid like ved tempelhøgda i Jerusalem. Funna blei presenterte på ein konferanse i byen i går kveld.

Vatn er viktig. Jerusalem ligg høgt oppe i fjella i ein region med varmt klima. Sikker tilgang på vatn har alltid vore heilt avgjerande. Det har lenge vore kjent at Gihonkjelda i gamal tid var sentral for forsyninga av vatn, både i krig og i fred. Nå er det altså gjort arkeologiske funn som viser at også andre «kjelder» har vore viktige i byen sitt liv.

Funna er gjort i samband med det arkeologiske arbeidet i det gamle avløpssystemet. Det har dei siste åra blitt arbeidd mykje med «hovudvegen» med tilhøyrande avløpstunnel som gjekk ned Tyropoiondalen frå tempelhøgda til Siloadammen. Både vegen (trappa) og avløpstunnelen ligg i dag under bakkenivå.

IAA har lagt ut ei pressemelding om saka:

A Public Water Reservoir Dating to the First Temple Period has been Exposed for the First Time next to the Western Wall (September 2012)

According to Eli Shukron, excavation director on behalf of the Israel Antiquities Authority, “It is now absolutely clear that the Jerusalem’s water consumption during the First Temple period was not solely based on the output of the Gihon Spring, but that it also relied on public reservoirs

(…)

The excavation, during the course of which the reservoir was discovered, is part of an archaeological project whereby the entire drainage channel of Jerusalem dating to the Second Temple period is being exposed. The channel runs north along the City of David spur, from the Siloam Pool to a point beneath Robinson’s Arch. The route of the channel was fixed in the center of the main valley that extends from north to south the length of the ancient city, parallel to the Temple Mount. In his description of Jerusalem in the Second Temple period, Josephus refers to the valley by its Greek name “Tyropoeon”, which scholars believe means “Valley of the Cheese-makers”. Another interpretation identifies the valley with the “Valley of the Decision”, mentioned in the Book of Joel.

It became apparent while excavating the channel that during the construction of this enormous engineering enterprise its builders had to remove earlier structures that were situated along the route of the channel and “pass through” existing rock-hewn installations that were located along it. An extraordinary installation that was exposed in recent weeks is a large water reservoir treated with several layers of plaster, which probably dates to the First Temple period.

The reservoir has an approximate capacity of 250 cubic meters and is therefore one of the largest water reservoirs from the First Temple period to be discovered so far in Jerusalem, and this was presumably a reservoir that was used by the general public

(…)

According to Dr. Yuval Baruch, archaeologist in charge of the Jerusalem Region of the Israel Antiquities Authority, “Upon completion of the excavations along the route of the drainage channel, the IAA will examine possibilities of incorporating the impressive water reservoir in the planned visitors’ path.

Les meir


%d bloggarar likar dette: