Dette bildet viser terrenget på Hattins horn, eit vulkansk fjell i Galilea. Det me ser her, er det som kan minna om eit krater.
Staden er kjent for slaget som stod her 4. juli 1187 mellom Saladin og korsfararane. Saladins hær vann ein knusande siger som fekk stor historisk tyding. Den som har lese Jan Guillou sin trilogi om Arn, kan nok sjå for seg dette slaget!
Den fire dagar lange pilegrimsløypa Jesus trail går over Hattins horn. Her er det ein flott utsikt over store delar av Galilea. Neste notat i denne bildeserien skal visa noko av utsikta.
Kapellet over det som truleg er Jesu grav i Gravkyrkja i Jerusalem, blei i går (22.03.2017) opna igjen etter omfattande restaurering.
Det er flott å sjå artiklar med bilde av kapellet, som normalt blir omtalt som The Edicule. Den litle bygningen blei sist bygd opp i 1810, og er altså meir enn 200 år gamal.
Det latinske patriarkatet i Jerusalem skreiv slik før opninga:
Completion of work at the Holy Sepulcher: inauguration scheduled for March 22
The restoration work in the Basilica of the Holy Sepulcher is completed. Pilgrims, visitors and the faithful will soon be able to admire the beauty of the Aedicule that protects the Tomb of Christ. An inauguration ceremony will take place in the Basilica on Wednesday, March 22
Restoration work on the Tomb of Christ began less than a year ago in May 2016. Ten months later, with the help of generous benefactors and thanks to everyone’s patience, the scaffoldings will soon be completely taken down. At the beginning of March, the work was in its final phase and particularly focused on the non-visible part of the Tomb. The next few days will be devoted to the consolidation of the whole structure to prevent possible seismic movements and to preserve the Tomb in the event of a powerful earthquake, like the one that struck the country in 1927 that weakened the Aedicule. The last work of consolidation of the Anastasis dates back to those devised by the British in 1947, who had been unable to complete the restoration because there was no agreement between the three Christian communities: Orthodox, Armenians and Franciscans who share custody of the Basilica.
For the first time since the status quo of 1857, an agreement was finally reached between the three Christian communities, which was essential to commence the restoration work last year. Father Dobromir Jasztal, Vicar of the Custody of the Holy Land, openly describes this as “an historic moment for the Basilica of the Holy Sepulcher and for our presence in the Holy Land”. (Les meir)
Eg ser fram til å koma tilbake til Jerusalem og besøka Gravkyrkja igjen om eit par månadar, i mai 2017.
Arkeologar har funne restar etter ein annan og større Titusbue enn den kjente Titusbuen som står på Forum Romanum i Roma. Funnet er gjort ved Circus Maximus. Buen blei bygd som minnesmerke etter sigeren over jødane og øydelegginga av Jerusalem i år 70.
Det er Haaretz som skriv om dette i dag:
Second Monumental Arch of Titus Celebrating Victory over Jews Found in Rome.
Arch unearthed at the entrance of the Circus Maximus was built by Titus» brother Domitian, boasting of how the Romans had done the undoable and «subdued the Jews».
read more: http://www.haaretz.com/archaeology/1.778103
Her er eit lite utdrag:
Actually, scholars had long suspected the existence of the second Arch of Titus, from depictions in ancient maps and Roman art, but its remains only came to light over a decade-long archaeological dig at the southern end of the Circus Maximus, which reopened to the public late last year.
Experts now have a good idea of how the arch would have looked like. At a width of 17 meters and a height of more than 10 meters, the massive triple arch was much larger than its single-gated counterpart on the Palatine. Decorated with a bronze statue of Titus driving a four-horse chariot, just like the ones that raced in the circus, it was the first major sight for visitors entering the city from the south, and a key landmark under which military parades and religious processions would pass.
The two arches would have had slightly different purposes, says Buonfiglio: The one on the Palatine was more a monument to Titus, marking his post-mortem deification. The arch in the circus “was a proper triumphal arch” commemorating his victory over the Jews, the archaeologist explains.
read more: http://www.haaretz.com/archaeology/1.778103
Bildet er tatt i 2012 i bakkane opp på Hattins horn i Galilea. Eg kjenner ikkje historia til desse murane, men eg har forstått at det på 1800-talet var relativt vanleg å seia at Jesus heldt Bergpreika på dette fjellet. Murane var truleg ikkje reist i 1863, då den norske skuleleiaren Volrath Vogt reiste i området. Han skreiv seinare om tradisjonen som knytte Jesus til staden, utan å omtala byggverket.
Oppdatering juli 2017: Det viser seg at monumentet blei sett opp av ei pinsekyrkje i 1962. Det blei erstatta av eit nytt monument i 2014. Nå i 2017 er dette nye monumentet dessverre vandalisert. Les meir i notatet Monumentet på Hattins horn.
På muren står det ein tekst frå Markusevangeliet, på hebraisk og gamal engelsk:
Så gjekk Jesus opp i fjellet. Han kalla til seg dei han ville, og dei kom til han. (Mark 3,13)
Det at dette skjedde på «fjellet», har ei viss teologisk tyding. Det er mange viktige bibelske hendingar som skjer til fjells. Men det er ikkje mogleg å seia kva fjell det skjedde på. Teksten frå Mark 3 om kallinga av disiplane fortel elles om ei anna hending enn den såkalla Bergpreika. I dag blir gjerne Bergpreika knytt til den katolske eigedomen på «Mount of Beatitudes», eit høgdedrag nær Gennesaretsjøen.
Den merka pilegrimsruta Jesus trail går over Hattins horn, på dag 3 frå Kibbutz Lavi til Moshav Arbel. Stien passerer murkonstruksjonen på bildet. Denne må vera bygd av kristne som knytte Jesus til dette fjellet. Dette blir etter mitt skjøn spekulasjon, sjølv om Jesus heilt opplagt må ha vore godt kjent i området. Når han gjekk mellom Nasaret og Kapernaum, var Duedalen den mest naturlege vegen å gå i bakkane på vestsida av Gennesaretsjøen. Då var han ikkje langt frå Hattins horn.
Mange bibelske tekstar kan meir eller mindre sikkert knytast til kjende stadar. Eg syns det er interessant å oppsøka desse stadane. Men eg syns også det er interessant å sjå koss folk har lokalisert bibeltekstar når det ikkje er haldepunkt for dette. På Hattins horn har ei slik lokalisering blitt festa til staden gjennom ein fysisk konstruksjon ute i terrenget. Likevel er det få kristne pilegrimar som oppsøker dette fjellet, som eigentleg bare er eit høgdedrag, når dei er på reise i Israel.
Eg har skrive om Hattins horn før (her og her). Nå har eg nyleg kome over litt meir informasjon om den gamle tradisjonen som knyter Jesus til staden.
Den nemnte Vogt skreiv nøkternt om dette «sagnet»:
Hornene ved Hattin. Saa kaldes, efter Byen Hattin i Nærheden, to «Horn» eller Bjergknauser, som hæve sig 60 Fod op af en Slette, der ligger omkring 1100 Fod over Gennesarets Sø og 500 over Havet. De kaldes ogsaa Salighedernes Bjerg, da efter Sagnet Jesus derfra holdt Bjergprædikenen, hvis 9 første Vers begynde med : «Salige ere». Da Sagnet først omtales af Brocardus (1283), er det rimeligvis opkommet blandt Latinerne under Korstogene. Det godkjendes ikke af den græske Kirke.
Fotnote til opplysningen om Brocardus: Brocard. 4,7
Volrath Vogt: Det hellige land. Kristiania 1879. Side 28 (les om boka her)
Elles har eg funne ein omtale av tradisjonen i ei original (men ikkje vitskapleg) bok frå 2009. Denne boka argumenterer faktisk for at Jesus heldt Bergpreika på Hattins horn!
Before the Church of the Beatitudes was built in 1938, most Christians considered the Horns of Hattin to be the place where Yeshua (Jesus) taught the Avinu Prayer (Fadervår) as part of the Sermon on the Mount. A traveler who visited the Horns of Hattin in 1905 referred to it matter-of-factly as the «mountain or hill … known to the pilgrims as the Mount of the Beatitudes.» Even the Catholic Encyclopedia, published in 1913, identifies the Horns of Hattin as the traditional Christian site of the Sermon on the Mount. For generations, Christian pilgrims used to walk to the Horns of Hattin from Tiberius …
Gordon and Johnson: A Prayer to Our Father. Hebrew Origins of the Lords Prayer. Side 76.
(Boka har fotnotar med referansar til tekstane frå 1905 og 1913. Eg har sjølv lagt til parentesane som forklarar dei hebraiske orda i teksten.)
Sjå oversikt over heile bildeserien frå Jesus Trail her.
Så fór Jesus derifrå og tok vegen til landet kring Tyros og Sidon.
Slik begynner bibelteksten om den kanaaneiske kvinna, éin av tekstane på 2. søndag i fastetida. Teksten skildrar ei av Jesu reiser ut av Israelslandet.
Tyros og Sidon er to gamle byar, som nå ligg i Libanon. Dei to byane blir ofte nemnte saman i NT. Byane har sjølvsagt ikkje hovudfokus i teksten, men dei dannar den geografiske ramma for forteljinga om Jesu møte med «den kanaaneiske kvinna». Eg vil her gjera nokre notat om koss desse byane dukkar opp i ulike samanhengar i NT.
Kart: Wikimedia Commons
Markus skriv i evangeliet sitt at det kom folk frå «bygdene kring Tyros og Sidon» til Jesus ved Gennesaretsjøen, tidleg i verksemda hans, for «dei hadde høyrt om alt han gjorde»:
Så drog Jesus med læresveinane sine ned til sjøen, og ein stor folkehop frå Galilea følgde han. Og frå Judea og Jerusalem, frå Idumea og landet bortanfor Jordan og frå bygdene kring Tyros og Sidon kom dei til han i store flokkar, for dei hadde høyrt om alt han gjorde. (Mark 3,7-8)
Lukas skriv i evangeliet sitt at det var folk frå Tyros og Sidon i den store folkemengda som samla seg om Jesus då han heldt Slettepreika (som tilsvarar Bergpreika hos Matteus):
Så gjekk han nedover att i lag med dei og vart ståande på ei slette. Der var ein stor flokk av disiplane hans samla og ei mengd med folk frå heile Judea og Jerusalem og frå sjøbygdene ved Tyros og Sidon.Dei var komne og ville høyra han og bli lækte for sjukdomane sine. (Luk 6,17-18a)
Apostelgjerningane fortel at det tidleg blei danna Jesustruande forsamlingar, som Paulus hadde kontakt med, i desse byane.
Då Paulus på slutten av den tredje misjonsreisa si var på veg frå Milet (avskjeden med dei eldste i Efesos) til Jerusalem, kom båten han reiste med i land i Tyros. Der oppsøkte han dei kristne, som her blir kalla «disiplane», og blei verande hos dei ei veke mens skipet lossa:
Då vi hadde rive oss laus frå dei, la vi frå land og segla beint til Kos, dagen etter til Rodos og derifrå til Patara.Der fann vi eit skip som skulle over til Fønikia. Vi gjekk om bord og la ut att.Då vi fekk Kypros i syne, heldt vi til høgre for øya og segla mot Syria. I Tyros la vi til land, for skipet skulle lossa.Vi leita opp disiplane og vart verande der i sju dagar. Drivne av Anden sa dei til Paulus at han ikkje måtte dra opp til Jerusalem.Då dagane våre der var til ende, heldt vi fram på reisa. Alle følgde oss ut av byen, med koner og born. På stranda bøygde vi kne og bad,før vi sa farvel til kvarandre. Vi gjekk om bord i skipet, og dei vende heim att. (Apg 21,1-6)
Seinare, etter arrestasjon i Jerusalem og fangeopphald og forhøyr i Cæsarea, blei Paulus sendt til Roma. Han hadde, som romersk borgar, anka saka si til keisaren. Den lange og farefulle reisa med båt over Middelhavet blir relativt grundig skildra i Apostelgjerningane (kap 27). Dagen etter at dei har forlate Cæsarea, er dei innom hamna i Sidon. Der får Paulus lov til å besøkja dei kristne, som her blir kalla «venene»:
Då det var avgjort at vi skulle segla til Italia, gav dei Paulus og nokre andre fangar over til ein offiser med namnet Julius frå Den keisarlege hæravdelinga.Vi gjekk om bord i eit skip frå Adramyttium som skulle til hamnene i Asia, og la så ut. Saman med oss var makedonaren Aristarkos frå Tessalonika.Dagen etter la vi til land i Sidon. Julius var venleg mot Paulus og gav han lov til å vitja venene sine og nyta godt av deira omsorg.Vi sette til havs att og segla i le av Kypros, fordi vinden bar imot.Så segla vi over havstykket utanfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.Der fann offiseren eit skip frå Aleksandria som skulle til Italia, og han sette oss om bord i det. (Apg 27,1-6)
Desse to siste bibeltekstane handlar om Paulus sine reiser på 50- og 60-talet. Dei kristne forsamlingane som han møter i Tyros og Sidon, hadde kanskje bakgrunn i forfølginga i Jerusalem like etter at Stefanus blei martyr på 30-talet, sjølv om byane ikkje låg i Judea eller Samaria:
Same dagen braut det ut ei hard forfølging mot forsamlinga i Jerusalem. Alle så nær som apostlane vart spreidde omkring i Judea og Samaria. (…) Dei som var spreidde omkring, drog rundt og forkynte Ordet. (Apg 8, 1 og 4)
Det blir også referert til desse som «blei spreidde» etter denne forfølginga i samband med omtalen av dei første kristne i Antiokia. Her blir Fønikia, dvs landområdet rundt Tyros og Sidon, spesielt nemnt:
Dei som no hadde vorte spreidde omkring på grunn av den forfølginga som tok til med Stefanus, kom heilt til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men dei tala ikkje Ordet til andre enn jødar. (Apg 11,19)
Kanskje er det også ein samanheng mellom desse tidlege forsamlingane av jødar som trudde på Jesus, og evangelieforteljingane som tyder på at mange i «landet kring Tyros og Sidon» møtte Jesus og høyrde forkynninga hans?
Til slutt vil eg peika på at det dagens tekst eigentleg handlar om, er koss Jesus møtte ei kvinne som ikkje tilhøyrde det jødiske folket. Teksten er ikkje enkel å forstå. Jesus seier tydeleg at hans eige folk (jødane) står i fokus for verksemda hans. Men han hjelper likevel denne kvinna, på grunn av trua hennar. Sidan gjev Jesus disiplane misjonsoppdraget om å gjera alle folkeslag til disiplar.
Oppdateringar: Matt 21,15 ff nå er preiketekst på 2. søndag i fastetida, første tekstrekke. Oppdatert 2020 med kart og tilvising til Mark 3 og Apg 11. Sjå òg notatet Kanaan-hunden frå 2012.
Biblical Studies Carnival for februar 2017 er nå publisert på bloggen Persuing Veritas. Dette er ei oversikt over lenker til innlegg på faglege bibliobloggar i februar om GT, NT, den eldste kyrkja, teologi og hermeneutikk, bokmeldingar, ressursar og nyheiter om konferanser mm.
Det pågår for tida ein viktig forsoningsprosess mellom palestinske kristne og messianske jødar, støtta av The Lausanne Initiative for Reconciliation in Israel/Palestine (LIRIP). Ei gruppe leiarar frå begge sider var nyleg samla til konferanse i Vrahati i Hellas. Dette var ei oppfølging av ei tilsvarande samling i Larnaca på Kypros for eitt år sidan, då ein blei einige om Larnaca-erklæringa.
Det er oppmuntrande at det finst slike initiativ i ein region som er prega av mange konfliktar.
Her er utdrag frå pressemeldinga om konferansen (via Come and see):
Palestinian Christians and Messianic Jews Share Reconciliation Journeys
Twenty-four Palestinian Christians and Messianic Jews met in Vrahati, Greece, January 23-26, 2017 for four days of discussion, prayer and joint activities.
(…)
The participants shared their personal journeys in reconciliation and gave presentations on the Theology of the Land, the Bridging of Israeli and Palestinian Narratives of the Conflict, and Questions of Justice and Joint Action.
(…)
Co-chair Botrus Mansour said “This was a very productive meeting. The fellowship and discussions are greatly needed, and our unity in the Body of Christ challenges us to be reconciled with one another as a demonstration of the practical implications and outworking of the Gospel.”
Co-chair Lisa Loden said “I feel that we have reached an important stage in our meetings – we are building a group who are serious about every aspect of reconciliation in the Israeli-Palestinian conflict, including the biblical, theological, historical and practical aspects of building peace. This is a challenge to us in our divided land and society, but vital for bringing hope to the next generation.”
Arne Berge 