Bror Daniel, ein jødisk munk


Ei bokmelding i den israelske avisa Haaretz sette meg på sporet av ei interessant historie. Det handlar om ein polsk jøde som konverterte til kristendomen og blei munk, men som likevel ønskte å behalda identiteten som jøde. Trass i dette endte han opp som ein høgt skatta person i Israel!

Biletet viser klosteret Stella Maris i Haifa, der denne fascinerande personen levde siste del av livet. Historia er undervegs også innom Krakow.

Meet Brother Daniel: A Jew-converted-Christian-turned-monk
The truth behind the story told by Russian novelist Ludmila Ulitskaya, a fictionalized version of the life of Brother Daniel, a Jew converted to Christianity-turned- monk, is so remarkable in itself that it’s not clear why the author saw the need to turn it into a novel.

By Shalom Goldman


Novel in Documents, by Ludmila Ulitskaya (translated from Russian by Arch Tait ) Overlook Duckworth, 416 pages, $27.95

In the struggle over definitions of Israeli and Jewish identity, Oswald Rufeisen, better known as Brother Daniel, was a pivotal figure. The case that Rufeisen (1922-1998 ) took to Israel’s High Court of Justice in 1962 brought the question of «Who is a Jew?» to public attention in a new and startling manner. And the decision in that case, which historian Michael Stanislawski has called «a fundamental episode in the history of the Jewish State,» has influenced Israeli law and public opinion to this day. In it, the court was asked to decide whether Rufeisen, a Polish Jew who had converted to Catholicism during World War II, and had served for many years as a Catholic priest, should be granted citizenship under the Law of Return. In a four to one decision, the High Court ruled against Rufeisen, on the grounds that by joining another religion, he had forfeited his right to fast-tracked citizenship in the Jewish state.


After the war, Oswald joined the Carmelite Monastery in Cracow. The Polish provincial of the order suggested that Rufeisen take the name Daniel, because «he had been like Daniel in the lions» den and survived.» From 1945 to 1949 Rufeisen received training as a monk, taking his vows in 1949, at the age of 27.

Though he was a respected and beloved priest in the Catholic Church in Poland, Brother Daniel had never given up on the dream to live in Israel.


Brother Daniel’s life after he arrived in Israel was in many ways as remarkable as his life had been in Nazi-occupied Europe and Communist Poland. From his arrival at Stella Maris and until his death, Rufeisen lived in the monastery, and served as a priest to the non-Arab Catholics of the Galilee area (Catholics of the Arab community were ministered to by their own Arabic-speaking clergy ). The 1962 trial in which he brought suit against the Israeli Ministry of Interior occupied much of his time in that year, and of course it brought him into the limelight.

In his request to the Interior Ministry, Rufeisen asked for the State of Israel to accept him as a Jew. As he recalled in a 1998 conversation with journalist David B. Green, in The Jerusalem Report, «The interior minister, Moshe Haim Shapira, invited me to talk. I had an hour-long conversation with him, his juridical counsel and the ministry’s director general. He offered me citizenship, but told me: «Don’t go to the High Court, because not everybody will understand. They’ll see it as discrimination against a baptized Jew.'»

In the late ’50s and early 1960s, there were thousands of Eastern European Catholic residents in Israel – many of them Polish (or Romanian, Czech or Bulgarian ) women married to Jewish men. These couples had come to Mandatory Palestine after the war. Realizing that Israeli Hebrew was their common language, Rufeisen established a special ministry for these Christian believers. Interviewed in the 1980s, Rufeisen recalled that, «Eventually, as I worked with these people, I found Hebrew as a common language for all of them. From this grew the idea of a Hebrew Church. This was a gradual evolutionary development.»

Stella Maris monastery provided a place for Brother Daniel to live, but it did not support his many projects. He soon realized that his many charitable and pastoral efforts required him to earn a steady income, and so, from the mid-’60s to the mid-’80s, he guided groups of Christian tourists to holy sites in Israel. Thus from 1965 onwards Brother Daniel supported his projects by serving as a licensed Israeli tour guide. During that period, Brother Daniel was so well-liked and respected by those who took his tours that word of his success reached the Tourism Ministry. The agency soon hired him to teach government-approved tour guides about the history and geography of Christianity in the Holy Land.

By the mid-1980s, Daniel was able to give up his work as a guide. He had attracted his own group of financial supporters, particularly in Germany, who sent him money on a regular basis. With that money he supported his charitable work, which included an old age home that he founded in Nahariya. Brother Daniel died in 1998 and was buried on Mount Carmel in the cemetery of the Stella Maris monastery.

All the episodes and elements that I have described can be found in Ulitskaya’s book, but they appear there in a jumbled and artificial manner. For the reader who has never heard of Brother Daniel, this book provides an introduction to the fascinating life of the «the Jewish monk.» But for those already familiar with his life’s outline, Ulitskaya’s novel will be a disappointment.

Les heile bokmeldinga her.

Å restaurera Damaskusporten


Det er utført viktig restaureringsarbeid på Damaskusporten denne sommaren.

Dette er den største av portane i bymuren rundt Gamlebyen i Jerusalem. Den blei bygd i 1538 av den tyrkiske herskaren sultan Suleiman, som då hadde makta i Jerusalem.

Den første biletet viser den store byporten frå utsida av bymuren. Det andre biletet viser marknadsområdet like innanfor.

Haaretz skreiv nyleg om restaureringa. Her er eit lite utdrag:

Jerusalem Old City renovation shows gateway to the past

(…) The main dilemma that restorers faced was the question of the «correct» restoration of the gate. Should they use modern elements to reconstruct the way it looked 500 years ago, and remove any elements added mistakenly over the centuries? Or should they recognize that later elements also have their place?

For example, the British, who restored the gate in the early 20th century, added stone decorations that either did not fit properly or were installed in the wrong places. Have these, too, not earned a place in the gate’s historical saga?

Israel Antiquities Authority architect Avi Mashiah, who led the project together with architects Tamar Nativ and Yuval Avraham, said: «There are two stories here. On the one hand, there is the most magnificent of the gates, and on the other, signs of changes over the years. When you strengthen one story you weaken another. In the end, we decided there was no reason to preserve mistakes and to try to restore the gate to its appearence in 1538.»

Les meir

Damaskusporten er plassert på 8. plass på lista over Jerusalems 10 på topp, sjå her.

Gamle bilete frå Masada


Every Tourist Goes to Masada — Even 110 Years Ago

The famous Israeli archeologist Yigal Yadin didn’t discover the desert fortress of Masada in his 1963-1965 archeological expedition.   It was discovered a century earlier. Yadin role was to unearth Masada’s many secrets.

Sjå gamle bilete frå Masada på Israels History – a Picture a Day.

Éin million til Israel Museum


Israel Museum i Jerusalem blei gjenopna for eit drøyt år sidan. Nå blir det fortalt at det har vore ein million besøkjande på dette året!

Sjå museet si nettside her. skriv:

In an unprecedented achievement for an Israeli cultural institution, the Israel Museum is proud to announce that it has welcomed one million people to its renewed campus since its inauguration one year ago. During this time, visitors have enjoyed the Museum’s renewed galleries, new architecture and rich program of exhibitions, events and activities.

Les meir

(via PaleoJudaica)

Evangelisten Matteus


Matteus – den skriftlærde jøden med sans for kyrkja

Det står ikkje noko i Bibelen om kven som er forfattar av Matteusevangeliet. Men det finst ein gamal tradisjon i kyrkja som knyter evangeliet til disippelen Matteus, tollaren frå Kapernaum (9,9). Derfor har evangeliet heilt frå det 2. hundreår blitt kalla ”Evangeliet etter Matteus”. I dag meiner dei fleste forskarar at det er lite sannsynleg at denne disippelen skreiv evangeliet. Eg omtalar likevel evangelisten som Matteus, sjølv om me ikkje veit sikkert kven han var.

Nå i helga hadde eg eit innlegg om evangelisten Matteus på ei temagudsteneste i Bryne kyrkje. Gudstenesta var den første av fire som tar for seg evangelistane og deira vitnemål om Jesus. Overskrifta over gudstenesta var Matteus – den skriftlærde jøden med sans for kyrkja. «Bestillinga» frå gudstenesteutvalet var å seia noko om kva som er særpreget ved Matteusevangeliet. Dessutan noko om den utfordringa til medarbeidarskap som me finn i dette evangeliet. Her er ein skriftleg versjon av talen. Bibeltilvisingane som berre inneheld tal, viser til Matteusevangeliet.

Kom, sa Jesus. ”Kom, følg meg, så skal eg gjera dykk til menneskefiskarar.” Det sa Jesus då han kalla sine første disiplar, i følgje Matteusevangeliet (4,19).

Gå, sa Jesus. ”Gå difor og gjer alle folkeslag til disiplar.” Det var det siste Jesus sa før himmelfarten, óg det i følgje Matteusevangeliet (28,19).

Matteus var opptatt av at det å følgja Jesus og det å vera sendt av Jesus, er to sider av same sak. Det dreier seg om å høyra til i Jesu kyrkje, den kyrkja som Jesus ville byggja.

Det første og viktigaste som eg vil peika på som typisk for Matteus, er at han er svært godt kjent med Det gamle testamentet.

Det kan me blant anna sjå av koss han gjennom heile evangeliet bevisst vil visa lesaren at det som skjer i Jesu liv, var ei oppfylling av løfter som Gud hadde gitt gjennom profetane i GT.

Allereie i opninga av evangeliet, viser han oss dette: Jesus er den Messias (Kristus) som er omtalt i løftene i GT (1,1). Han høyrer heime i jødisk tradisjon og har røter som går tilbake til David og Abraham.

For å underbygga at Jesus er Messias, utvikla Matteus ei spesiell form for sitat frå GT, det me kallar oppfyllingssitat eller refleksjonssitat.

Eg vil gje eit par eksempel, – evangeliet inneheld mange fleire:

  • Ein engel fortel Josef om Jesus før fødselen: 1,18-23. Merk vers 22: ”Alt dette hende så det skulle oppfyllast, det Herren har tala gjennom profeten …”
  • Ved starten av Jesu offentlege verksemd, fortel Matteus at Jesus flyttar frå Nasaret til Kapernaum ved Gennesaretsjøen: 4,12ff. Merk vers 14: ”Slik skulle det oppfyllast, det som er tala gjennom profeten Jesaia …”

Ei anna sak som seier oss noko om Matteus og hans forhold til GT, har med språk å gjera.

Matteusevangeliet er skrive på gresk, dei lærde seier til og med at evangeliet er skrive på god gresk. I det første hundreåret fanst GT på to språk; Den hebraiske bibelen og den greske omsetjinga, Septuaginta. Sjølv om Matteusevangeliet har blitt til i eit greskspråkleg miljø, siterer evangelisten normalt frå den hebraiske teksten når han siterer frå GT. Dette til forskjell frå Lukas, som normalt siterer frå Septuaginta.

Det finst faktisk óg ein teori om at Matteus-evangeliet først blei skrive på hebraisk (eller arameisk), og ikkje på gresk som resten av NT. Bakgrunnen er ein tekst frå ca 130 e. Kr., den same teksten som knyter evangeliet til disippelen Matteus. Biskop Papias i Hieropolis (dagens Pamukkale i Tyrkia) skreiv at disippelen Matteus nedteikna Jesu ord på hebraisk. Men det er usikkert om dette viser til det evangeliet me kjenner, eller til ei tidlegare samling Jesusord.

Måten evangelisten Matteus brukar GT på, gjer at me kan kalla han «ein jødisk teolog». I dag ville ein Jesustruande jøde kanskje seia «ein messiansk teolog». Eller med eit uttrykk me kjenner frå Jesu tid, rett og slett «ein skriftlærd».

Me er vant med at ordet skriftlærd blir brukt i negativ omtale av Jesu fiendar, for eksempel i uttrykket ”dei skriftlærde og farisearane” (sjå f eks 5,20). Derfor er det spesielt å leggja merke til at ordet faktisk også er brukt i positiv samanheng hos Matteus (13,52 og 23,34). Nokre har peika på at me i 13,52 kanskje til og med finn eit diskret «visittkort» etter forfattaren, i eit uttrykk som er spesielt for dette evangeliet:

… kvar skriftlærd som har fått opplæring om himmelriket, (er) lik ein husherre som hentar fram nytt og gammalt av det han har samla.

Ordrett står det på gresk noko slikt som: ”kvar skriftlærd som er blitt gjort til disippel for himmelriket”.

Dei skriftlærde var på Jesu tid ei gruppe lærarar som hadde ansvar for å leggja ut lova i det jødiske samfunnet. Dei blei kalla «rabbi». Dei levde ikkje av å vera skriftlærde, men hadde eit handverk ved sidan av. Eg har lese at dei fleste skriftlærde truleg var farisearar, men at ikkje alle farisearar var skriftlærde.

Det er slett ikkje sikkert at evangelisten nokon gong blei rekna som ein skriftlærd. Men det er ingen tvil om at han var ein jøde som kjente skriftene i GT svært godt og som var opptatt av å visa den nære samanhengen mellom løfta i GT og historia om Jesus.

Enda eit trekk som viser kor forankra Matteus var i ein jødisk, for ikkje å seia rabbinsk tankegang: Der dei andre evangelistane gjengir Jesu forkynning om Guds rike, omskriv Matteus dette med himmelriket. Dette viser ei særleg pietetsfull haldning til jødiske tradisjonar, der ein var forsiktig med å uttala Guds namn og heller brukte ulike omskrivingar.

Ein annan ting som skil Matteus frå dei andre evangelistane, er at han skriv om kyrkja og kyrkjelyden.

Når han gjer det brukar han ordet ekklesia, som ikkje er brukt av dei andre evangelistane. I den viktigaste teksten (16,18) peiker Jesus på Peter som den første kristne leiaren: ”Du er Peter, og på dette fjellet vil eg byggja mi kyrkje.” (Ordspel på gresk: Petros – he petra).

Heilskapen i evangeliet viser at det er blitt til i ein kyrkjelyd som bestod av menneske med jødisk og ikkje-jødisk bakgrunn, altså ein stad der det nye Gudsfolket levde i trua på Jesus som Messias.

Dei fleste forskarar vil seia at evangeliet truleg blei til i Antiokia på slutten av det første hundreåret. Antiokia var ein viktig by i den første kyrkja. Her blei dei Jesustruande for første gong kalla kristne (Apg 11,26). Kyrkjelyden bestod av menneske med jødisk og ikkje-jødisk bakgrunn, og den var også eit miljø med brytningar mellom jødisk og ikkje-jødisk Jesustru.

Den skriftlærde Matteus var på mange måtar ein redaktør då han skreiv sitt evangelium. Forskarane meiner likevel at evangelia ikkje blei til ved eit skrivebord, men ved levd liv i forkynning og undervisning med fokus på Jesus.

Når me ser på Matteus som redaktør, kan me sjå fleire særtrekk ved han. For eksempel desse:

  • Evangeliet har ein formanande / oppmuntrande vinkling både på taler, likningar og fortellingsstoff
  • Evangeliet er redigert slik at fem lange talar (f eks Bergpreika) vekslar med forteljingsstoff gjennom heile Matteusevangeliet
  • Det universelle perspektivet (vismennene i Matt 2 og misjonsbefalinga i Matt 28)

Matteus formidlar at Jesus ville ha ei kyrkje av medarbeidarar.

Å vera medarbeidar i Jesu kyrkje er å følgja Jesus og å vera sendt av han. Dette var Matteus opptatt av. Det gjeld for oss alle, for vanlege menneske som deg og meg. Måten Jesus ville bruka Peter på som medarbeidar, gjer dette tydeleg. Matteus viser oss den store spennvidda i Peter sitt liv som disippel. Han fortel at Peter var fjellet som Jesus ville byggja kyrkja på, like før Jesus blei nøytt til å seia til Peter: ”Vik bak meg, Satan! Du vil føra meg til fall.” (16,18 og 16,23).

Eit eksempel på koss Matteus framheva etterfølginga, er forteljinga om då Jesus gjekk på vatnet.

Markus 6,45 ff fortel historia om då Jesus kom gåande på vatnet midt på natta og om kor redde disiplane blei. Så kom Jesus opp i båten til dei, og vinden stilna.

Når Matteus etterpå tar med denne historia, tar han med eit tillegg; at Peter óg ville gå på vatnet (14,28 ff). Også då sa Jesus: Kom! Og Peter gjekk ut av båten og gjekk på vatnet bort til Jesus. Men då han såg kor hardt det bles, blei han redd og tok til å synka. Peter fekk erfara noko om å følgja Jesus på hans ord, og han vekk erfara at trua sine motkrefter nok ein gong øydela for han.

Jesu ord om etterfølging og om å vera sendt, er viktige for oss som i dag er hans kyrkje. Matteus hjelper oss som kristne til å ha rett fokus: Jesus!

Me får hjelp til å tolka sendinga med vår tids ord og vår tids forståing i Stavanger bispedømme sin nye strategi for perioden 2011-2014:

Vi er sendt av den treeinige Gud for å dela evangeliet om Jesus Kristus i ord og handling.

Dette er uttrykk for ei ny økumenisk misjonstenking, jfr Lausannebevegelsen sitt store møte i Cape Town hausten 2010 der dette var heilt sentralt. Me er ein del av Guds misjon på jorda. Me har eit oppdrag. Me er sendt av han. Misjon er ikkje noko me driv, det er noko Gud driv. For oss gjeld det å melda oss på det Gud gjer!

Denne tankegangen er sterkt forankra i Matteusevangeliet. Kyrkja er Jesu kyrkje som han byggjer. Misjonsbefalinga viser oss i klartekst at me er sendt, med eit oppdrag.

Den enkelte av oss har del i denne sendinga. Å vera disippel er å vera med i Guds store misjon i verda; å gjera alle folkeslag til disiplar. Det gjeld folk i lokalmiljøet vårt og det gjeld folk i alle andre delar av verda.

Eg har óg lyst å peika på at Matteus utfordrar oss spesielt på det som er vårt misjonsprosjekt i Bryne kyrkjelyd; å driva misjon blant jødar. Oppfyllingssitata / refleksjonssitata i Matteusevangeliet minner oss om dette spesielle ansvaret: Jesus er den Messias som GT handlar om. Dette er eit viktig bodskap å gje tilbake til det jødiske folket. Return to sender! Det er flott at Bryne kyrkjelyd er med på dette!

Kom, sa Jesus. ”Kom, følg meg, så skal eg gjera dykk til menneskefiskarar.” Gå, sa Jesus. ”Gå difor og gjer alle folkeslag til disiplar.”

Då Matteus skreiv evangeliet, var han opptatt av å få fram at det å følgja Jesus og det å vera sendt av Jesus, er to sider av same sak. Det dreier seg om å høyra til i Jesu kyrkje. Det gjeld óg for oss!

La oss derfor lytta til denne skriftlærde jøden med sans for kyrkja, lytta til hans utfordringar og oppmuntringar til å leva i teneste, til å følgja Jesus og til å la seg senda av Jesus.



Jerusalems 10 på topp #2

Gravkyrkja er meir fascinerande enn inspirerande, skriv Jerome Murphy-O’Connor i det han plasserer den viktige kyrkja på andreplassen på lista over The Top Ten Sites in the Holy City.

Gravkyrkja i Gamlebyen i Jerusalem er relativt sikkert bygd over Golgata og Jesu grav. For den som er opptatt av heilage stadar, må dette vera den viktigaste kristne heilagstaden i verda. Men sjølv om kyrkja er spesiell, er den verken spesielt stor eller spesielt vakker. Innvendig er den mørk, utvendig er den innebygd i ein uoversiktleg bygningsmasse. Den har ikkje eitt samlande kyrkjerom, men består av mange små kapell. Prestane og munkane som gjer teneste i kyrkja, har det oftast travelt. Og dei er ikkje spesielt imøtekomande.

Det er mange som har skrive om Gravkyrkja. Det er gjennomgåande at menneske frå vesten gjerne ville at kyrkja skulle vore annleis. Den skulle vore slik me meiner ei kyrkje skal vera. Mange har blitt skuffa, støtte eller provoserte over koss kyrkja som er bygd over Golgata og Jesu grav, tar seg ut.

Den skildringa som har gjort sterkast inntrykk på meg, har Sven Kærup Bjørneboe skrive i boka Jerusalem. En sentimental reise (som er alt anna enn sentimental). Han skriv først eit kapittel der han utbroderer alt det negative. Deretter skriv han eit kapittel som er heilt annleis. Det begynner slik:

Førsteinntrykket av en helligdom, det første møtet når du trer inn fylt av forventning, betyr alt. Om positivt eller negativt er det dette du tar med deg, det gror eller visner i ditt sinn.

Men i Gravkirken opplever jeg noe annet. Jeg går dit flere ganger og for hver gang mildnes skuffelsen; jeg er forberedt, mine forventninger små. Litt etter litt endrer stedet karakter.

Kan det være slik at dette helligste sted i kristenheten på en måte beskytter seg mot førsteinntrykket? Ved hjelp av glitteret og det heslige? Et sterkere og sterkere nærvær gror opp i meg. Jeg er på stedet, jeg ser ikke hesligheten mer. En ”fettet”, ”geskjeftig”, ”intrigant” prestemunk slår korsets tegn idet han går forbi – han sletter mine skjellsord.


I ettertid er det som om jeg førte meg selv bak lyset. Jeg glemte dette ene: Stedet, åstedet. La så være at slik stedets helligdom fremstår i dag, må troen på Kristi oppstandelse bli desto mer absurd. Men det absurde har ingen grader. Da korsfestelsen fant sted, kan en oppstandelse neppe ha virket mindre absurd. Og mindre absurd bør det heller ikke være for oss.

Sven Kærup Bjørneboe fekk Brageprisen for boka (i 1996). Eg gjer ikkje noko forsøk på å gjera hans ord til mine. Men eg registrerer at eg som han, etter mange besøk i kyrkja, ser forbi det forstyrrande og opplever at eg er på heilag grunn.

Då eg var på ferie i Jerusalem tidlegare i sommar, hadde eg ei flott oppleving i Gravkyrkja. Eg kom åleine dit ei tidleg morgonstund. Framfor Jesu grav var menneske samla til gudsteneste. Dei feira Jesu oppstode på staden der det skjedde. Eg stilte meg først forsiktig i bakgrunnen ved ei søyle, for å sjå på. Etter ei tid blei lengselen etter å delta ganske sterk. Då dei andre knelte, knelte eg óg.

Dette notatet er ein del av ein serie om Jerusalems 10 på topp. Gravkyrkja er altså rangert som nr 2.

Oppdatering: Her er lenker til heile serien over Jerusalems 10 på topp:

Tilstandsrapport for Dnk 2011


Den som vil ha fakta, bakgrunnsstoff og fagleg begrunna meiningar om Den norske kyrkja, bør lesa den årlege Tilstandsrapport for Den norske kirke frå KIFO (Stiftelsen Kirkeforskning).

KIFO har nettopp sendt ut rapporten for 2011. Hovudtemaet i år er oppslutninga om kyrkjelege handlingar som dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd.

Rapporten er skriven på bakgrunn av statistikk for 2010. Den fangar altså ikkje opp det som har skjedd etter dei grufulle hendingane 22. juli i år. Den aktuelle situasjonen blir likevel kommentert i forordet:

Tema for hovedartikkelen i årets rapport er kirkelige handlinger, med særlig vekt på konfirmasjon og gravferd. Ved hjelp av data fra ulike spørreundersøkelser og resultater fra annen forskning supplerer vi kirkelig årsstatistikk for å analysere bruk av og holdninger til denne siden ved Den norske kirkes virksomhet. Hendelsene 22. juli har aktualisert betydningen av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn i forbindelse med kriser, sorg og død. Vi understreker at alle data i denne rapporten er fra 2010 (eller tidligere) og altså ikke kan si noe om situasjonen i etterkant av 22. juli. Derimot kan de mer generelt belyse hvordan folk bruker Den norske kirkes tilbud i forbindelse med død og gravferd, og hvilken betydning de tillegger dette.

Gå til Tilstandsrapport for Den norske kirke 2011. Anbefales!

%d bloggarar likar dette: