Steinkorsa i Eivindvik

Det er mange gamle steinkors her på Vestlandet. Sjølv om Rogaland har svært mange av desse, er det interessant også å sjå nokre av korsa som står lenger nord langs kysten.

I dag har eg fått sjå nærare på to av dei flottaste av desse korsa. Eg tenkjer på korsa i Eivindvik. Korsa er truleg frå perioden 950 – 1050 og dei har nok ei eller anna tilknyting til den eldste tingstaden for Gulatinget. Truleg låg tingstaden mellom dei to korsa.

Dei to korsa har litt ulik form; det eine blir kalla eit anglisk kors, det andre eit keltisk kors. Begge er såleis tydelege teikn på den kyrkjelege kontakten med dei britiske øyane i den eldste kristne tida.

Det er flott å sjå slike kors og å læra om historia til stadane der dei står. Begge korsa i Eivindvik er uskadde og dei står på den autentiske staden der dei først blei sette opp.

Det keltiske korset står like ved porten inn på kyrkjegarden. Det har rette korsarmar og karakteristiske halvsirkelforma ”armholer”. Det angliske korset står i ein bakke med utsikt over bygda og fjorden. Denne korsforma har runde bogar mellom korsarmane. Det er interessant at dette korset står plassert akkurat så langt oppe i bakken at sola skin på heile korset sjølv på den mørkaste dagen i året.

Tidlegare Stavangerbiskop Fridtjov Birkeli er framleis ein autoritet når det gjeld dei gamle steinkorsa. Han meiner at det angliske korset er det eldste av dei to korsa i Eivindvik og at det truleg er frå Håkon Adelsteinsfostre si tid.

Birkeli viser i boka Norske steinkors i tidlig middelalder kor stor tyding dei over femti steinkorsa på Vestlandet har for forståinga av den første misjonsverksemda i Norge. I innleiingskapitlet i boka skriv han slik:

Det er innlysende at bak reisingen av nettopp disse steinkorsene står motiver og impulser som er kommet til Norge utenfra. Og når liknende steinkors så å si ikke eksisterer ellers i hele Skandinavia, må man søke etter impulsenes opphav enten på kontinentet eller på de britiske øyer. Kan det tenkes en tid i Vest-Norges forbindelse med disse deler av Europa, da det av en eller annen grunn var naturlig å reise steinkors nettopp der og ikke ellers i Skandinavia? Kan det videre tenkes at en her rører ved problemer som skiller kristen misjon vestfra fra misjonen fra kontinentet?

(Fritdjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder, s 34)

Tilslutt nokre ord om den utruleg flotte lokale kulturformidlinga eg møtte i Gulen. Dei lokale representantane for kyrkja og kultursektoren gjorde ein strålande innsats. Dei gav oss kunnskap og var stolte av kva bygda deira hadde å by på. Dette gjaldt både den kyrkjelege tradisjonen om steinkors, kyrkjebygg og prost Dahl, og den meir almene historia om Gulatinget. Dette siste ikkje minst då me besøkte tusenårsstaden.

Her er alle notata frå turen:

 

Kystpilegrim

Eg er kystpilegrim for nokre dagar (mai 2010). Eller kanskje det er rettare å seia at eg er på tur i pilegrimars kjølvatn. Saman med kollegaer reiser eg nordover langs kysten frå Stavanger.

Me reiser med offentleg kommunikasjon det meste av turen. Akkurat nå sit eg på rutebåten mellom Gulen og Selje.

Turen starta med morgonsong tidleg i går i Bispekapellet i Stavanger (bildet over). Undervegs er me innom Avaldsnes, Moster, Bergen, Gulen og Kinn før me når målet vårt, klosterruinane på Selje. Det vil seia, Kinn skal me av praktiske grunnar innom på heimreisa. Hadde me hatt meir tid til disposisjon, hadde me nok lagt ut på heile kystleia fram til Trondheim og Nidarosdomen. Den siste etappen får venta til ein annan gong.

Turprogrammet vårt inneheld stopp på viktige stadar frå den eldste kristne tida i Norge. Kvar dag har me små pilegrimsgudstenester i kyrkjer me er innom. Elles har jo også det å reisa saman ein eigenverdi. Her er det rom for mange gode samtalar og spennande opplevingar.

Første stopp var Olavskyrkja (bilde 2) som blei bygd av kong Håkon Håkonsson ca 1250 på den gamle kongsgarden Avaldsnes ved Karmsundet. Denne kyrkja var eit lokalt pilegrimsmål i mellomalderen, og i vår tid har kyrkjelyden tatt opp tradisjonen og arrangerer lokale pilegrimsvandringar rundt Olsok. Bildet viser kyrkja med den spesielle bautasteinen Jomfru Marias synål, som er over sju meter høg og som lener seg inn mot kyrkja. Eit gamalt sagn seier at det blir dommedag den dagen steinen kjem borti kyrkja. Det blir også sagt at enkelte prestar av den grunn har gjort sitt for at steinen ikkje skal berøra kyrkja!

Godt skjult i terrenget nedanfor kyrkja ligg det moderne Nordvegen Historiesenter. Her på Avaldsnes ved Karmsundet finn me faktisk opphavet til namnet Noreg/Norge.

Neste stopp var Gamle Moster kyrkje og Moster Amfi. Kyrkja her skal visstnok vera den eldste i landet og det var her det var stort tusenårs-jubileum for kristendommen i Norge i 1995. Og så kom me fram til Bergen som var første overnattingsstad.

I skrivande stund sit eg som nemnt på båten nordover frå Gulen. Det er kveld nå, og eg har hatt ein interessant dag i Gulen. Eg kom dit i føremiddag og gjekk først langs Nordsjøløypa frå kaia i Sollibotn og inn til Eivindvik. Soknepresten og kulturkonsulenten hadde vidare lagt opp eit innhaldsrikt program for oss. Tidlegare har eg bare kjent stadnamnet Eivindvik gjennom Henrik Wergeland sitt dikt om staden. Derfor var det kjekt å få plassert bygda på kartet inne i hovudet mitt, – og dessutan få eit innblikk i Eivindvik si historie og store tyding for heile landsdelen.

Her låg Gulatinget, det eldste utgangspunktet for demokrati og lovgjeving i landet vårt. Dette tinget hadde også ein funksjon i kristningsprosessen. Kristenretten i Gulatingslova formulerer seg blant anna slik:

Det er opphavet til lovene våre at vi skal bøya oss mot aust og be til den heilage Krist om godt år og fred og om at det at vi kan halda landet vårt busett og landherren (dvs kongen) vår heil. Han vere vår ven, og vi hans, og Gud ven med oss alle.

Me har fått laga oss eit pilegrimspass som er tilpassa turen langs kystleia frå Stavanger til Nidaros. Hittil har eg fått passet mitt stempla med kyrkjelege stempel i Stavanger domkyrkje, Avaldsnes og Gulen. I Moster fekk eg signatur av ho som tok i mot oss på historiesenteret. I Bergen, der me hadde oss ein tur på byen og blant anna såg på staden der Kristkyrkja låg i middelalderen, har eg stempel frå Egon Restaurant. Dermed inneheld altså pilegrimspasset også eit minne frå den meir sosiale delen av turprogrammet!

Oppdatering sommaren 2020: Margun som var reiseleiar for oss på denne turen i 2010, har nå skrive bok om Kystpilegrimsleia!

Her er alle notata frå turen i 2010:

Brann i Gamla

Gamla på Golanhøgdene har nyleg blitt ramma av brann. Gamla er kjent som jødisk by som blei øydelagt av romarane under den jødiske krigen i år 67. Denne gong var det militærøving som utgjorde ein trussel mot staden!

Wildfire rips through Golan, scorching ancient ruins

A bush fire which reports said was sparked by an army live-fire exercise raged through a park in the Israeli-occupied Golan Heights on Thursday, scorching an ancient archaeological site.

As hundreds of hectares went up in smoke, Gamla National Park staff evacuated a colony of griffon vultures when the flames approached their enclosure.

Media reports said flames and soot blackened 1st century archaeological remains nearby, but the extent of the damage was still unclear.

(…)

Gamla is the site of an ancient Jewish town destroyed in 67 CE during a revolt against Roman rule.

According to Jewish historian Flavius Josephus, Roman soldiers killed 4,000 of the cliff-top town’s 9,000 defenders and the remainder committed suicide by hurling themselves into a canyon below. (Les meir)

(via PaleoJudaica)

See The Holy Land

Det har dukka opp ei ny nettside med stoff for den som likar å reisa i dei bibelske landskapa. Sjå sida See The Holy Land.

Her er eit utdrag frå «about»-sida:

Welcome to Seetheholyland.net. We hope it will encourage you to go as a pilgrim to this place where three faiths believe God entered into a relationship with the human race.

For our purpose, the Holy Land encompasses the places in the Middle East that are mentioned in the Old and New Testaments. It includes Israel and the Palestinian Territories, western Jordan, the Sinai Peninsula in Egypt and southern Syria.

(…)

Seetheholyland.net looks at the sacred sites from a Christian perspective but with respect for the beliefs and traditions of all faiths. In the interests of modern Christian pilgrims, the focus is mainly on sites of the New Testament.

We seek to be factual rather than pious. We aim to present well-researched articles written in a down-to-earth style that avoids the hype and — to coin a word — sanctimentality that descriptions of holy places sometimes employ.

(via BiblePlaces Blog)

Rowan Williams om kyrkja

Det er pinse, og då passar det godt å ta med dette sitatet frå erkebiskopen av Canterbury om å vera kyrkje i vår tid:

If  «church» is what happens when people encounter the Risen Jesus and commit themselves to sustaining and deepening that encounter in their encounter with each other, there is plenty of theological room for diversity of rhythm and style, so long as we have ways of identifying the same living Christ at the heart of every expression of Christian life in common.

(frå Rowan Williams» forord til rapporten Mission-shaped church. Church planting and fresh expressions of church in a changing context. London 2004)

Jødisk bakgrunn for pinsen

I kveld (18.05.2010) begynner den jødiske pinsefesten shavuot. Den komande helga blir pinsehøgtida markert i dei kristne kyrkjene. Men kva er samanhengen mellom den jødiske og den kristne pinsen?

Den enkle samanhengen kan forklarast slik: Den kristne kyrkja feirar pinse på grunn av ei konkret hending som skjedde under feiringa av den jødiske pinsen i Jerusalem få veker etter Jesu død og oppstode der i byen. Eg tenkjer her på det som skjedde då disiplane fekk Den heilage ande frå Gud. Samanhengen mellom den jødiske og den kristne påskehøgtida har altså ei historisk side, som handlar om samanfall i tid. Men det er også ei innhaldsmessig side, som er vel så interessant.

Den som vil gå grundigare inn i den innhaldsmessige sida, kan lesa artikkelen Toraåpenbaring og ostekake: Mer utførlig om jødisk pinsefeiring av Gunnar Haaland, Høgskolen i Oslo (oppdatering 28.05.2012: lenka til denne artikkelen på http://www.prest.no er dessverre ikkje lenger i funksjon).

Gunnar Haaland går grundig inn i temaet. Her tar eg bare med eit lite utdrag som poengterer at det faktisk ikkje er heilt sakssvarande å omtala pinsen som kyrkja sin bursdag.  Denne vanlege uttrykksmåten legg nemleg meir vekt på brotet enn på kontinuiteten i forholdet mellom den første kyrkja og denne kyrkja sine jødiske røter:

Her kan vi oppdage et gammeltestamentlig forbilde for omtalen av pinsen (gjerne i kateketisk sammenheng) som «kirkens bursdag». For på pinsedag lyder ordet om den oppstandne Jesus Kristus, den skremte disippelflokken kommer ut av skapet, og den kristne kirke etableres gjennom dåp av tre tusen troende.

Omtalen av pinsen som kirkens bursdag har imidlertid en slagside: Den betoner bruddet på bekostningen av kontinuiteten. Vi risikerer å gjøre Jesus og hans apostler primært til stiftere av et nytt trossamfunn og en ny religion, mens det teologisk sett snarere forholder seg slik at Jesus oppfyller GTs løfter og apostlene forkynner starten på en ny tidsepoke. Mye kunne vært skrevet om dette; her får vi konsentrere oss om å se på noen paralleller og sammenhenger mellom toraåpenbaringen på Sinai og åndsutgytelsen i Jerusalem.

Eg anbefalar gjerne heile artikkelen for den teologisk interesserte lesar!

Oppdatering pinsen 2018: Eg anbefalar også å lesa Andreas Johansons «prekenverksted» til preiketeksten frå Joh 14,15-21. Her skriv han mykje om den jødiske bakgrunnen for pinsen. Sjå Pinse – ei jødisk høgtid med lang historie.

Menneska ved The Jesus Trail

The Jesus Trail er ei rute for vandring i Jesu fotspor i Galilea. ChristianityToday har nyleg (mai 2010) ein artikkel om kva ein kan oppleva langs denne løypa som går frå Nasaret til Kapernaum.

Oppdatering 2020: Dette notatet blei skrive før eg sjølv første gong gjekk The Jesus Trail i 2012. Det er mange nyare notat om denne turløypa her på bloggen, sjå kategorien Jesus Trail.

Det interessante med artikkelen, er at forfattaren (Gerald McDermott) er mest opptatt av kva han lærte av menneska han møtte. Han skriv ut frå vinklinga: «What we learned from Jews, Muslims, and Arab Christians as we traced the footsteps of Christ in Galilee.»

On the Jesus Trail

The land around Cana, where Jesus turned water into wine, was remarkably beautiful one October morning last fall. Green vineyards and silvery olive groves added patches of color to the brown hills. But my blistered feet were aching for a rest, so I was glad when I saw a man picking dates from a tree in front of his spacious house. Marwan, a 41-year-old lawyer, invited us to join him and his wife and brother for coffee.

Gerald McDermott er amerikansk professor i religion. Han vandra langs The Jesus Trail saman med sonen Ross McDermott, som er multimedia-journalist. Artikkelen fortel om mange ulike menneske dei møtte undervegs og me får eit inntrykk av korleis folk snakka om Jesus, om forholda for dei kristne arabarane i Galilea i dag og om ulike jødiske haldningar til den kristne trua.

Dei to traff også ein messiansk jøde på vandringa si:

Yet more Jews in Israel are receiving Jesus as Messiah. Yossi Ovadia, a Messianic Jewish pastor in Karmiel, told us there are now between 10,000 and 15,000 Jewish believers in Israel. He told us that he grew up the son of a synagogue cantor in Israel, but at age 16 decided that his Jewish faith was no longer relevant. «So I put my kippah (skullcap) in my back pocket.» A short time later, while walking by the shore of the Sea of Galilee, he met a Christian girl from England who told him that God loves Jews and lived inside her.

Yossi was stunned that anyone loved Jews, since he thought the world hated his people. He was also surprised that God could be so real to someone. When he met this girl’s friends months later and discovered that they had the same intimacy with God, he became envious. «Just as Paul predicted in Romans 11:11,» Yossi laughed, «Gentile Christians would provoke Jews to envy.»

Yossi’s father refused to speak to him for years after he became a Christian, even hanging up on Yossi when he called from Lebanon while fighting in the first war. Thankfully, the two were reconciled three days before his father died.

Mange av dei som blir omtalt i artikkelen, strevar med å sjå håp for framtida i det konfliktfylte Israel. Men nettopp i møte med den messianske Yossi, såg artikkelforfattaren «a glimmer of hope»:

Yet we found a glimmer of hope. Yossi told us that for some years now, Arab Christians have been meeting with Messianic Jews for a weekend of prayer and worship. The 2008 gathering drew 1,200. At the end of the weekend, the Messianic and Arab pastors joined hands at the front and repeated in both Hebrew and Arabic, «We are one in Christ. God can break the wall of partition between us.»

Les heile artikkelen i ChristianityToday her.

(Oppdatert 16.05.2010)

Studium ved Caspari Center

Caspari Center i Jerusalem tilbyr nå teologistudentar og prestar å få eit skreddarsydd studieopplegg på senteret.

Presteforeninga skriv:

Caspari Center i Jerusalem kan tilrettelegge et skreddersydd studieopplegg, som passer til den enkeltes studier og interesser. Et skreddersydd studieopphold i Jerusalem kan være alt fra et 2-3 ukers selvstudium til et lengre opphold med skrivning av en større oppgave (f.eks. spesialavhandling, masteroppgave eller feltarbeid). Vi kan være behjelpelige med å finne relevant emne, tilrettelegge opplegget og tilby akademisk veiledning, i tillegg til bruk av vårt unike bibliotek som vil stå til rådighet under oppholdet.

(…)

Den fremvoksende messianske bevegelse er, med sine bestrebelser på å finne frem til en autentisk kombinasjon av den jødisk trosarv og identitet, og troen på jøden Jesus, særdeles interessant fra et missiologisk perspektiv. Møtet med bevegelsen bidrar til refleksjon over ens egen teologiske tradisjon og kirkelige praksis.

(Les meir)

Nynorskjubileum

I dag er det 125 år sidan landsmålet blei jamstelt med det almindelige Skrift- og Bogsprog. Vedtaket blei gjort i Stortinget 12. mai 1885 og her blir målforma kalla det norske Folkesprog.

Eg markerer jubileet her på bloggen med eit utdrag frå ein kronikk av Berit Rekve i Aftenposten i går:

Meirspråkleg glede

«Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» 78 røysta for, 31 mot. Landsmålet, seinare omdøypt til nynorsk, vart eit offisielt skriftspråk i Noreg.

I 1885 var motstanden mot landsmålet stor. Det var berre 12 år etter at Ivar Aasen gav ut Norsk Ordbog, og det «nye» norske skriftspråket var enno ikkje tatt i bruk av mange. Noreg, nær 100 år før oljeeventyret, var heller ikkje noko rikt land. Likevel gjorde Stortinget med stort fleirtal det demokratiske prinsippvedtaket om å gjera den norske språkarven, slik han hadde nedfelt seg i målføra, til offisielt skriftspråk i landet. Det fortel oss at det ikkje var noka småskore forsamling som gjorde jamstellingsvedtaket.

(les meir)

(via Anders Aschim på Facebook)

Funn av bru i Jerusalem

Arutz-7 melder i dag at det er funne restar av «a spectacular arched bridge» ved Sultan’s Pool like utanfor Gamlebyen i Jerusalem. Brua blei bygd i 1320 og erstatta då ein eldre del av det gamle systemet som førte vatn til tempelet i «det andre tempelets tid», dvs på Jesu tid.

Regards from the Past: Ancient Water Bridge Found in Jerusalem

Part of the ancient aqueduct that brought water to the Temple Mount has been exposed near the Sultan’s Pool across from Mt. Zion. The Israel Antiquities Authority (IAA) says it found a “spectacular arched bridge” that marked part of Jerusalem’s ancient water system while conducting archaeological rescue excavations prior to work on the city’s modern water system.

(…)

In actuality, the newly-discovered bridge was built in 1320 C.E. by the sultan Nasser al-Din Muhammed Ibn Qalawun, as evidenced by its dedicatory inscription. However, it was apparently constructed to replace an earlier bridge dating to the time of the Second Temple period that was part of the original aqueduct.

Yechiel Zelinger, excavation director on behalf of the Israel Antiquities Authority, said, “The bridge, which could still be seen at the end of the 19th century and appears in old photographs, was covered over during the 20th century. We were thrilled when it suddenly reappeared in all its grandeur during the course of the archaeological excavations.”

“The route of the Low Level aqueduct from the time of the Second Temple, beginning at Solomon’s Pools near Bethlehem and ending at the Temple Mount, is well known to scholars,” Zelinger said. “Substantial parts of it have been documented along the edge of Yemin Moshe neighborhood and on the slope adjacent to the Old City’s western wall. In order to maintain the elevation of the path along which the water flowed, a bridge was erected above the ravine.”

(les meir)

Svarte og kvite sørafrikanarar

Framleis store skilnadar mellom folkegruppene i Sør-Afrika

Eg har fått spørsmål det verkeleg er slik at det er svarte, farga og kvite kyrkjelydar i dagens Sør-Afrika, etter det eg har skrive (f eks her) om studieturen til Stellenbosch. Dette er skrive i 2010. Er verkeleg ikkje apartheid avvikla?

Eg skal ikkje gje meg ut for å vera spesialist på Sør-Afrika etter eit besøk på tre veker. Men eg har i alle høve sett og forstått at landet står overfor store utfordringar. Sjølv om heile befolkninga i landet i prinsippet nå har like rettar, lever dei ulike folkegruppene ved sidan av kvarandre, i stor grad også utan å vera i reell kontakt. Dette gjeld heile samfunnet, også i kyrkjeleg samanheng.

Toril Risholm skildra nyleg situasjonen slik (Stavanger Aftenblad, papiravisa 30.04.2010):

20 år etter at apartheid ble opphevet i Sør-Afrika, lever det fortsatt videre i beste velgående – ikke på papiret, men inne i hodene på folk.

Det kan godt vera at det er rett å seia det så sterkt. Men eg vil også ha sagt at eg møtte kvite som, så langt eg kunne bedømma, verkeleg hadde tatt eit oppgjer med fortida si og som nå ønskte å gjera ein forskjell. Eg tenkjer spesielt på nokre av teologane eg hadde kontakt med på det teologiske fakultetet på Universitetet i Stellenbosch.

Me skal også huska at 20 år ikkje er så lang tid i det store perspektivet, når det dreier seg om å endra eit heilt samfunn. Det er mange hinder for endring, blant anna ein så grunnleggjande ting som at det er mange språk i landet. I Western Cape, der eg var, har dei kvite afrikaans og dei svarte xhosa som morsmål.

Studieturen vår var lagt opp i samarbeid med eit reformert senter for kyrkjelydsutvikling. Dermed er det først og fremst reformerte kyrkjer eg kan seia noko om. Etter apartheidtida gjekk den farga og den svarte reformerte kyrkja saman til Uniting Reformed Church in Southern Africa (URC). Dei kvite kyrkjelydane dannar framleis Dutch Reformed Church (DRC). Det pågår eit arbeid for å slå saman dei to kyrkjesamfunna, men prosessen har vist seg vanskeleg. Eg skulle ønskt at dette hadde vore gjennomført, slik at eg kunne seia at den kyrkjelege prosessen låg i forkant av samfunnsutviklinga. Eg må dessverre konstatera at det ikkje er tilfellet.

Men eg såg nokre lyspunkt. Eg var gjest i ein kvit DRC-kyrkjelyd i utkanten av Hermanus ei helg. Leiarane i kyrkjelyden var klar over at dei kunne leva liva sine utan å tenkja på dei svarte og farga samfunna som eksisterer like i nærleiken. Derfor var det oppmuntrande å sjå at den kvite kyrkjelyden bevisst arbeidde med å motverka ein slik tendens. Dei ønskte ein nærare kontakt med kyrkjelydane i URC og med befolkninga i townshipane (slumområda). I programmet for besøket mitt var det fleire kontaktpunkt med den svarte xhosa-befolkninga i Zwelihle township. Og den kvite kyrkjelyden hadde invitert presten i URC-kyrkjelyden her til å vera predikant denne helga, uavhengig av mitt besøk.

Presten i kyrkjelyden eg besøkte, tok med meg til Enlighten Education Trust, eit humanitært barne- og ungdomssenter som ligg like ved innfartsvegen til Zwelihle. Her blei eg tatt i mot av ein representant som hadde ansvar for senteret sitt ungdomsprogram. Han fortalte om utfordringane for dei unge i townshipen og om senteret sitt arbeid, – og tok meg med på ein tur rundt i dette slumområdet. Dagen etter var eg på ny inne i townshipen. Då besøkte me Hou Moed Center (Hou Moed – «ver frimodige», henta frå Joh 16,33), eit kristent senter for barn. Her blei det drive førskule og ulike aktivitetar i eit trygt miljø for skulebarn etter skuletid.

Zwelihle township er eit fattig, svart samfunn. Sør-Afrika er eit land med svært store forskjellar mellom fattige og rike, kanskje det landet med størst forskjellar. Men det er også slik at nokre svarte og farga i løpet av dei 20 åra som har gått etter at apartheid-lovene blei oppheva, har fått betre økonomi og kome inn i det me kan kalla ein middelklasse. I artikkelen i Aftenbladet blir forskaren Liv Tørres sitert på at Sør-Afrika i løpet av desse åra har gått frå å vera eit rasedelt samfunn til eit klassedelt samfunn.

Det er lett for oss nordmenn å kritisera det sørafrikanske samfunnet for at ein ikkje har greidd å gjera meir med forskjellane mellom folkegruppene. Eg vil likevel seia at ein slik kritikk, om me ser saka i globalt perspektiv, slår tilbake på oss sjølve.  Forholdet mellom rike og fattige som lever ved sidan av kvarandre, utan å vera i reell kontakt, er i eit globalt perspektiv like mykje vårt problem og vår utfordring.

Fiskeforbod i Gennesaretsjøen

Alt fiske i Gennesaretsjøen er nå (04.05.2010) stoppa for ein periode på to år. Dette skjer fordi fiskebestanden har gått dramatisk ned dei siste åra. Det er truleg problem både med overfiske og med lite vatn i innsjøen.

Vårt Land skriv i dag:

Stopper alt fiske i bibelsk innsjø

(…) Chaim Anjioni, direktør- for fiskeri i landbruksdepartementet begrunner forbudet med at fiskebestanden er kritisk lav.

– Vi er like før en katastrofe, derfor har vi gjort vedtaket om å stoppe alt fiske. Vi må gi små fisk muligheten til å vokse, og dermed øke fiskebestanden og gi sjøen mulighet til å komme seg igjen, sier han.

Den vanligste fisken i sjøen er St. Petersfisken, som har fått navnet sitt fordi en historie forteller at St. Peter plukket en gullmynt ut fra munnen på en slik fisk. Men de senere årene er det blitt stadig færre slike fisker. Før 2005 ble det årlig fisket 295 tonn St. Petersfisk her. I 2009 var fangsten sunket til åtte tonn.

Avsnittet om St. Petersfisken forklarar det spesielle namnet med ei «historie» om St. Peter og ei gullmynt. Eg er usikker på om det er den israelske fiskeridirektøren eller journalisten som her uttaler seg litt omtrentleg. Det var Jesus som sa til Peter at han skulle finna ein mynt i munnen på ein fisk. Det dreier seg om ei underleg forteljing frå Kapernaum, Jesu heimby ved Gennesaretsjøen. Her er forteljinga slik me finn den i Matteusevangeliet (men her med ein sølvmynt):

Då dei vel var framme i Kapernaum, kom dei som kravde inn tempelskatten, bort til Peter og spurde: «Betaler ikkje meisteren dykkar skatt til tempelet?» «Jau, det gjer han,» svara Peter. Då han kom heim, spurde Jesus, før Peter hadde sagt noko: «Kva meiner du, Simon? Kven er det kongane på jorda krev toll eller skatt av? Er det av borna sine eller av framande?» «Av framande,» svara Peter. «Så går borna fri då,» sa Jesus. «Men vi vil ikkje støyta dei; difor skal du gå ned til sjøen og kasta ut eit snøre. Ta den første fisken du får, og når du opnar gapet på han, finn du ein sølvmynt. Ta den og gjev han til dei for meg og deg.» (Matt 17,24-27).

Jordan – ei elv utan vatn?

Jordanelva, som renn frå Gennesaretsjøen til Dødehavet, står visstnok i fare for å gå tom for vatn.

Alle som har sett Jordanelva, veit at den er svært liten. Den ser ut som eit nesten uttørka bekkefar som buktar seg ned gjennom Jordandalen. Skal den bli ei skikkeleg elv igjen, må det tas eit krafttak, og det må i så fall gjerast i fellesskap av nasjonar som ikkje er så vande med å samarbeida.

Ferrell’s Travel Blog har eit fersk bilde som viser tilstaden i elva.

Det er The Jerusalem Post som i dag skriv om dei dystre spådomane til EcoPeace / Friends of the Earth Middle East. Her er eit utdrag:

Jordan River to run dry by next year

(…) The NGO ran tests over a year to determine how much water would be needed to rehabilitate the river and damage had been caused by the lack of water in it. Israel, Jordan and Syria divert 98 percent of the flow for their respective country’s use. (Les meir)

(via BiblePlaces Blog)

VM i sørafrikanske kyrkjer

«Fotball-VM kan bli ein stor fest for landet vårt. Men det er eit stort MEN …»

Slike formuleringar høyrde eg i preika begge dei to søndagane eg nyleg var på gudsteneste i Sør-Afrika, ca to månadar før fotball-VM vil setja sitt preg på landet. Det er visstnok venta opp mot 400.000 tilreisande i samband med arrangementet. Kva tankar er det som gjer at sørafrikanske prestar nå tar opp dette som tema i forkynninga si?

Den eine søndagen deltok eg i gudstenesta i ein kvit reformert kyrkjelyd i utkanten av Hermanus. Denne søndagen hadde dei invitert ein svart prest frå kyrkjelyden i townshipen like ved, som forkynnar. Han sa at VM kunne bli ei velsigning for landet og at dei kristne kunne vera med og gjera dette til noko flott. Men han tok også opp problemet med at det var folk som ville organisera prostitusjon under arrangementet og at fotball-VM slik kunne bli øydeleggjande for mange sørafrikanske kvinner. «Dette er ikkje etter Jesu vilje», understreka han.

Den neste søndagen deltok eg i gudstenesta i ein farga luthersk kyrkjelyd i utkanten av Cape Town. Presten her tok også opp fotball-VM i preika. Han var bekymra for to ting. Det eine var at unge i bydelen skulle trekkja inn mot sentrum under det store arrangementet. Det andre var konsekvensane av at skuleferien ville bli utvida i samband med VM. «Barna her går ikkje bare på skule for å læra, men også for å få mat!» Han var redd mange barn ville sulta i den lange ferien fordi dei ikkje fekk det viktige daglege måltidet på skulen. Han oppfordra derfor kyrkjelyden til å vera med i ein ekstra diakonal innsats i lokalmiljøet i den komande perioden.

Gjennom to tilfeldige preiker to søndagar i april 2010 fekk eg her eit lite innblikk i at den komande fotballfesten, sett med lokalbefolkninga sine auge, ikkje bare er ein fest.