Steinkorsa i Eivindvik

28/05/2010

Det er mange gamle steinkors her på Vestlandet. Sjølv om Rogaland har svært mange av desse, er det interessant også å sjå nokre av korsa som står lenger nord langs kysten.

I dag har eg fått sjå nærare på to av dei flottaste av desse korsa. Eg tenkjer på korsa i Eivindvik. Korsa er truleg frå perioden 950 – 1050 og dei har nok ei eller anna tilknyting til den eldste tingstaden for Gulatinget. Truleg låg tingstaden mellom dei to korsa.

Dei to korsa har litt ulik form; det eine blir kalla eit anglisk kors, det andre eit keltisk kors. Begge er såleis tydelege teikn på den kyrkjelege kontakten med dei britiske øyane i den eldste kristne tida.

Det er flott å sjå slike kors og å læra om historia til stadane der dei står. Begge korsa i Eivindvik er uskadde og dei står på den autentiske staden der dei først blei sette opp.

Det keltiske korset står like ved porten inn på kyrkjegarden. Det har rette korsarmar og karakteristiske halvsirkelforma ”armholer”. Det angliske korset står i ein bakke med utsikt over bygda og fjorden. Denne korsforma har runde bogar mellom korsarmane. Det er interessant at dette korset står plassert akkurat så langt oppe i bakken at sola skin på heile korset sjølv på den mørkaste dagen i året.

Tidlegare Stavangerbiskop Fridtjov Birkeli er framleis ein autoritet når det gjeld dei gamle steinkorsa. Han meiner at det angliske korset er det eldste av dei to korsa i Eivindvik og at det truleg er frå Håkon Adelsteinsfostre si tid.

Birkeli viser i boka Norske steinkors i tidlig middelalder kor stor tyding dei over femti steinkorsa på Vestlandet har for forståinga av den første misjonsverksemda i Norge. I innleiingskapitlet i boka skriv han slik:

Det er innlysende at bak reisingen av nettopp disse steinkorsene står motiver og impulser som er kommet til Norge utenfra. Og når liknende steinkors så å si ikke eksisterer ellers i hele Skandinavia, må man søke etter impulsenes opphav enten på kontinentet eller på de britiske øyer. Kan det tenkes en tid i Vest-Norges forbindelse med disse deler av Europa, da det av en eller annen grunn var naturlig å reise steinkors nettopp der og ikke ellers i Skandinavia? Kan det videre tenkes at en her rører ved problemer som skiller kristen misjon vestfra fra misjonen fra kontinentet?

(Fritdjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder, s 34)

Tilslutt nokre ord om den utruleg flotte lokale kulturformidlinga eg møtte i Gulen. Dei lokale representantane for kyrkja og kultursektoren gjorde ein strålande innsats. Dei gav oss kunnskap og var stolte av kva bygda deira hadde å by på. Dette gjaldt både den kyrkjelege tradisjonen om steinkors, kyrkjebygg og prost Dahl, og den meir almene historia om Gulatinget. Dette siste ikkje minst då me besøkte tusenårsstaden.

Her er alle notata frå turen:

 

Advertisements

Kystpilegrim

28/05/2010

Eg er kystpilegrim for nokre dagar. Eller kanskje det er rettare å seia at eg er på tur i pilegrimars kjølvatn. Saman med kollegaer reiser eg nordover langs kysten frå Stavanger.

Me reiser med offentleg kommunikasjon det meste av turen. Akkurat nå sit eg på rutebåten mellom Gulen og Selje.

Turen starta med morgonsong tidleg i går i Bispekapellet i Stavanger (bildet). Undervegs er me innom Avaldsnes, Moster, Bergen, Gulen og Kinn før me når målet vårt, klosterruinane på Selje. Det vil seia, Kinn skal me av praktiske grunnar innom på heimreisa. Hadde me hatt meir tid til disposisjon, hadde me nok lagt ut på heile kystleia fram til Trondheim og Nidarosdomen. Den siste etappen får venta til ein annan gong.

Turprogrammet vårt inneheld stopp på viktige stadar frå den eldste kristne tida i Norge. Kvar dag har me små pilegrimsgudstenester i kyrkjer me er innom. Elles har jo også det å reisa saman ein eigenverdi. Her er det rom for mange gode samtalar og spennande opplevingar.

Første stopp var Olavskyrkja (bilde 2) som blei bygd av kong Håkon Håkonsson ca 1250 på den gamle kongsgarden Avaldsnes ved Karmsundet. Denne kyrkja var eit lokalt pilegrimsmål i mellomalderen, og i vår tid har kyrkjelyden tatt opp tradisjonen og arrangerer lokale pilegrimsvandringar rundt Olsok. Bildet viser kyrkja med den spesielle bautasteinen Jomfru Marias synål, som er over sju meter høg og som lener seg inn mot kyrkja. Eit gamalt sagn seier at det blir dommedag den dagen steinen kjem borti kyrkja. Det blir også sagt at enkelte prestar av den grunn har gjort sitt for at steinen ikkje skal berøra kyrkja!

Godt skjult i terrenget nedanfor kyrkja ligg det moderne Nordvegen Historiesenter. Her på Avaldsnes ved Karmsundet finn me faktisk opphavet til namnet Noreg/Norge.

Neste stopp var Gamle Moster kyrkje og Moster Amfi. Kyrkja her skal visstnok vera den eldste i landet og det var her det var stort tusenårs-jubileum for kristendommen i Norge i 1995. Og så kom me fram til Bergen som var første overnattingsstad.

I skrivande stund sit eg som nemnt på båten nordover frå Gulen. Det er kveld nå, og eg har hatt ein interessant dag i Gulen. Eg kom dit i føremiddag og gjekk først langs Nordsjøløypa frå kaia i Sollibotn og inn til Eivindvik. Soknepresten og kulturkonsulenten hadde vidare lagt opp eit innhaldsrikt program for oss. Tidlegare har eg bare kjent stadnamnet Eivindvik gjennom Henrik Wergeland sitt dikt om staden. Derfor var det kjekt å få plassert bygda på kartet inne i hovudet mitt, – og dessutan få eit innblikk i Eivindvik si historie og store tyding for heile landsdelen.

Her låg Gulatinget, det eldste utgangspunktet for demokrati og lovgjeving i landet vårt. Dette tinget hadde også ein funksjon i kristningsprosessen. Kristenretten i Gulatingslova formulerer seg blant anna slik:

Det er opphavet til lovene våre at vi skal bøya oss mot aust og be til den heilage Krist om godt år og fred og om at det at vi kan halda landet vårt busett og landherren (dvs kongen) vår heil. Han vere vår ven, og vi hans, og Gud ven med oss alle.

Me har fått laga oss eit pilegrimspass som er tilpassa turen langs kystleia frå Stavanger til Nidaros. Hittil har eg fått passet mitt stempla med kyrkjelege stempel i Stavanger domkyrkje, Avaldsnes og Gulen. I Moster fekk eg signatur av ho som tok i mot oss på historiesenteret. I Bergen, der me hadde oss ein tur på byen og blant anna såg på staden der Kristkyrkja låg i middelalderen, har eg stempel frå Egon Restaurant. Dermed inneheld altså pilegrimspasset også eit minne frå den meir sosiale delen av turprogrammet!

(Notatet er oppdatert 30.05.2010)

Her er alle notata frå turen:

 


Brann i Gamla

28/05/2010

Gamla på Golanhøgdene har nyleg blitt ramma av brann. Gamla er kjent som jødisk by som blei øydelagt av romarane under den jødiske krigen i år 67. Denne gong var det militærøving som utgjorde ein trussel mot staden!

Wildfire rips through Golan, scorching ancient ruins

A bush fire which reports said was sparked by an army live-fire exercise raged through a park in the Israeli-occupied Golan Heights on Thursday, scorching an ancient archaeological site.

As hundreds of hectares went up in smoke, Gamla National Park staff evacuated a colony of griffon vultures when the flames approached their enclosure.

Media reports said flames and soot blackened 1st century archaeological remains nearby, but the extent of the damage was still unclear.

(…)

Gamla is the site of an ancient Jewish town destroyed in 67 CE during a revolt against Roman rule.

According to Jewish historian Flavius Josephus, Roman soldiers killed 4,000 of the cliff-top town’s 9,000 defenders and the remainder committed suicide by hurling themselves into a canyon below. (Les meir)

(via PaleoJudaica)


See The Holy Land

25/05/2010

Det har dukka opp ei ny nettside med stoff for den som likar å reisa i dei bibelske landskapa. Sjå sida See The Holy Land.

Her er eit utdrag frå «about»-sida:

Welcome to Seetheholyland.net. We hope it will encourage you to go as a pilgrim to this place where three faiths believe God entered into a relationship with the human race.

For our purpose, the Holy Land encompasses the places in the Middle East that are mentioned in the Old and New Testaments. It includes Israel and the Palestinian Territories, western Jordan, the Sinai Peninsula in Egypt and southern Syria.

(…)

Seetheholyland.net looks at the sacred sites from a Christian perspective but with respect for the beliefs and traditions of all faiths. In the interests of modern Christian pilgrims, the focus is mainly on sites of the New Testament.

We seek to be factual rather than pious. We aim to present well-researched articles written in a down-to-earth style that avoids the hype and — to coin a word — sanctimentality that descriptions of holy places sometimes employ.

(via BiblePlaces Blog)


Rowan Williams om kyrkja

24/05/2010

Det er pinse, og då passar det godt å ta med dette sitatet frå erkebiskopen av Canterbury om å vera kyrkje i vår tid:

If  «church» is what happens when people encounter the Risen Jesus and commit themselves to sustaining and deepening that encounter in their encounter with each other, there is plenty of theological room for diversity of rhythm and style, so long as we have ways of identifying the same living Christ at the heart of every expression of Christian life in common.

(frå Rowan Williams» forord til rapporten Mission-shaped church. Church planting and fresh expressions of church in a changing context. London 2004)


Jødisk bakgrunn for pinsen

18/05/2010

I kveld (18.05.2010) begynner den jødiske pinsefesten shavuot. Den komande helga blir pinsehøgtida markert i dei kristne kyrkjene. Men kva er samanhengen mellom den jødiske og den kristne pinsen?

Den enkle samanhengen kan forklarast slik: Den kristne kyrkja feirar pinse på grunn av ei konkret hending som skjedde under feiringa av den jødiske pinsen i Jerusalem få veker etter Jesu død og oppstode der i byen. Eg tenkjer her på det som skjedde då disiplane fekk Den heilage ande frå Gud. Samanhengen mellom den jødiske og den kristne påskehøgtida har altså ei historisk side, som handlar om samanfall i tid. Men det er også ei innhaldsmessig side, som er vel så interessant.

Den som vil gå grundigare inn i den innhaldsmessige sida, kan lesa artikkelen Toraåpenbaring og ostekake: Mer utførlig om jødisk pinsefeiring av Gunnar Haaland, Høgskolen i Oslo (oppdatering 28.05.2012: lenka til denne artikkelen på http://www.prest.no er dessverre ikkje lenger i funksjon).

Gunnar Haaland går grundig inn i temaet. Her tar eg bare med eit lite utdrag som poengterer at det faktisk ikkje er heilt sakssvarande å omtala pinsen som kyrkja sin bursdag.  Denne vanlege uttrykksmåten legg nemleg meir vekt på brotet enn på kontinuiteten i forholdet mellom den første kyrkja og denne kyrkja sine jødiske røter:

Her kan vi oppdage et gammeltestamentlig forbilde for omtalen av pinsen (gjerne i kateketisk sammenheng) som «kirkens bursdag». For på pinsedag lyder ordet om den oppstandne Jesus Kristus, den skremte disippelflokken kommer ut av skapet, og den kristne kirke etableres gjennom dåp av tre tusen troende.

Omtalen av pinsen som kirkens bursdag har imidlertid en slagside: Den betoner bruddet på bekostningen av kontinuiteten. Vi risikerer å gjøre Jesus og hans apostler primært til stiftere av et nytt trossamfunn og en ny religion, mens det teologisk sett snarere forholder seg slik at Jesus oppfyller GTs løfter og apostlene forkynner starten på en ny tidsepoke. Mye kunne vært skrevet om dette; her får vi konsentrere oss om å se på noen paralleller og sammenhenger mellom toraåpenbaringen på Sinai og åndsutgytelsen i Jerusalem.

Eg anbefalar gjerne heile artikkelen for den teologisk interesserte lesar!


Menneska ved The Jesus Trail

15/05/2010

The Jesus Trail er ei rute for vandring i Jesu fotspor i Galilea. Tidsskriftet ChristianityToday har nyleg lagt ut ein artikkel om kva ein kan oppleva når ein vandrar langs denne ruta, som går frå Nasaret til Kapernaum.

Det interessante med artikkelen, er at forfattaren (Gerald McDermott) er mest opptatt av kva han lærte av menneska han møtte. Han skriv ut frå vinklinga: «What we learned from Jews, Muslims, and Arab Christians as we traced the footsteps of Christ in Galilee.»

On the Jesus Trail

The land around Cana, where Jesus turned water into wine, was remarkably beautiful one October morning last fall. Green vineyards and silvery olive groves added patches of color to the brown hills. But my blistered feet were aching for a rest, so I was glad when I saw a man picking dates from a tree in front of his spacious house. Marwan, a 41-year-old lawyer, invited us to join him and his wife and brother for coffee.

Gerald McDermott er amerikansk professor i religion. Han vandra langs The Jesus Trail saman med sonen Ross McDermott, som er multimedia-journalist. Artikkelen fortel om mange ulike menneske dei møtte undervegs og me får eit inntrykk av korleis folk snakka om Jesus, om forholda for dei kristne arabarane i Galilea i dag og om ulike jødiske haldningar til den kristne trua.

Dei to traff også ein messiansk jøde på vandringa si:

Yet more Jews in Israel are receiving Jesus as Messiah. Yossi Ovadia, a Messianic Jewish pastor in Karmiel, told us there are now between 10,000 and 15,000 Jewish believers in Israel. He told us that he grew up the son of a synagogue cantor in Israel, but at age 16 decided that his Jewish faith was no longer relevant. «So I put my kippah (skullcap) in my back pocket.» A short time later, while walking by the shore of the Sea of Galilee, he met a Christian girl from England who told him that God loves Jews and lived inside her.

Yossi was stunned that anyone loved Jews, since he thought the world hated his people. He was also surprised that God could be so real to someone. When he met this girl’s friends months later and discovered that they had the same intimacy with God, he became envious. «Just as Paul predicted in Romans 11:11,» Yossi laughed, «Gentile Christians would provoke Jews to envy.»

Yossi’s father refused to speak to him for years after he became a Christian, even hanging up on Yossi when he called from Lebanon while fighting in the first war. Thankfully, the two were reconciled three days before his father died.

Mange av dei som blir omtalt i artikkelen, strevar med å sjå håp for framtida i det konfliktfylte Israel. Men nettopp i møte med den messianske Yossi, såg artikkelforfattaren «a glimmer of hope»:

Yet we found a glimmer of hope. Yossi told us that for some years now, Arab Christians have been meeting with Messianic Jews for a weekend of prayer and worship. The 2008 gathering drew 1,200. At the end of the weekend, the Messianic and Arab pastors joined hands at the front and repeated in both Hebrew and Arabic, «We are one in Christ. God can break the wall of partition between us.»

Les heile artikkelen i ChristianityToday her.

(Oppdatert 16.05.2010)


%d bloggarar likar dette: