Korfor stod Jesus opp?

Jesus lever! Det er den grunnleggjande bodskapen til oss nå i påsketida. Men korfor stod eigentleg Jesus opp frå døden?

Bloggen Singing In The Reign, som er skriven av to katolske teologar, peikar på at teologen og filosofen Thomas Aquinas (på 1200-talet) rekna opp fem grunnar til Jesu oppstode:

1. It reveals God’s justice.
Because Christ humbled himself and died on the cross out of love and
obedience to the Father, God lifted him up by a glorious resurrection.

2. It was necessary for the confirmation of our faith in Christ. Thomas cites Paul, who explains that the resurrection attests to the power of God (2 Cor 13:4).

3. It gives us hope for the resurrection of our bodies.
This, of course, is the whole point of 1 Corinthians 15. As Paul
writes, “Now if Christ be preached that He rose from the dead, how do
some among you say, that there is no resurrection of the dead?» (1 Cor
15:12)

4. It means death to sin and new life in Christ for us. Since
we are united with Christ we have not only died with him but been
raised with him to newness of life. Thomas cites Romans 6:4, 11: “We
were buried therefore with him by baptism into death, so that as Christ
was raised from the dead by the glory of the Father, we too might walk
in newness of life… 11 So you also must consider yourselves dead to
sin and alive to God in Christ Jesus.”

5. It completes the work of salvation. This is an especially important point that is far
too often overlooked. Christ’s death is not the only aspect of his work
for our salvation. Again, Thomas cites Paul, who explains that Christ
was “put to death for our trespasses and raised for our justification” (Rom 4:25). Most people forget about this verse and simply profess that Jesus died for our salvation–but that’s only part of it!

Varhaug gamle kyrkjegard

Varhaug_gamle_kyrkjegard
I påsken var eg ein tur i flott vinterver på Varhaug gamle kyrkjegard, heilt ute ved kysten her på Jæren. Kyrkjegarden har vore i bruk sidan mellomalderen. Her låg kyrkja for Varhaug sokn gjennom mange hundre år. Den første kyrkja på staden blei truleg bygd på 1300-talet, seinare blei det bygd nye kyrkjer på 1600-talet og 1800-talet. Den siste blei riven i 1905 då den nye Varhaugkyrkja var bygd på Odland. I dag står det eit lite kapell på staden.

«Det er sjelden vi ser evigheten. På Varhaug gamle kirkegård ser vi den.» Slik skreiv journalist og forfattar Per Thomsen etter ei gravferd på staden i 1968. Eg trur eg skjønner opplevinga hans. Dette er ein fascinerande og veldig spesiell stad!

Eg føyer staden til lista over thin places.

Bakgrunnsstoff om påsken

Påsken er slett ikkje over ennå! I kyrkjeåret varer påsketida heilt fram til pinse, og det er Jesu oppstode som er det store og viktige tema i denne utvida påskefeiringa.

Påsken er den eldste kristne høgtida og heile kyrkjeåret er bygd opp
med utgangspunkt i påsken. Den første kristne påskedagen var den dagen
då Jesus stod opp av grava og dette gav den første vekedagen ei unik
tyding for dei første kristne. Kvar søndag er eigentleg ein påskedag. (les meir)

Ei bøn på påskedagen

Lova vere du, vår Gud og Far! Himmelen og jorda syng av glede denne morgonen då lyset sprengde seg veg inn i gravmørket og Kristus stod opp av døden som den første av mange. Vi fattar det ikkje, det er for underfullt for oss at det som skjedde den morgonen i gravhagen, også kan skje for oss. Derfor ber vi deg: Kom til oss, Herre Jesus! Gjev deg til kjenne for oss og tak redsla vår bort! For berre då kan vi tru det som ikkje skjer og håpa det som ingen ser: at som du lever, skal også vi leva. I denne levande vona vil vi lova og prisa deg, du livsens sigerherre, frå æve til æve.

Denne kollektbøna for påskedagen er skriven av den danske presten Holger Lissner og er tatt med i Bøneboka (bøn nr 332).

God påske!

Eg ønskjer alle lesarar ein god påske!

Her er evangeliet for påskedag:

Tidleg om morgonen første dagen i veka, medan det
endå er mørkt, kjem Maria Magdalena til grava. Då får ho sjå at steinen
er teken bort frå grava.

2 Ho
spring av stad og kjem til Simon Peter og den andre disippelen, han som
Jesus hadde kjær, og seier til dei: «Dei har teke Herren ut av grava,
og vi veit ikkje kvar dei har lagt han.»

3 Då tok Peter og den andre disippelen ut og kom til grava.
4 Dei sprang saman, men den andre disippelen sprang fortare enn Peter og kom først til grava.
5 Han bøygde seg inn og såg linkleda som låg der, men han gjekk ikkje inn i grava.
6 Simon Peter følgde etter, og han gjekk inn. Han såg linkleda som låg der,
7 og duken som Jesus hadde hatt over hovudet. Den låg ikkje saman med linkleda, men samanrulla på ein stad for seg.
8 Då gjekk den andre disippelen òg inn, han som var komen først fram til grava. Han såg og trudde.
9 For endå hadde dei ikkje skjøna det Skrifta seier, at han måtte stå opp frå dei døde.
10 Så gjekk disiplane heim.
(Joh 20,1-10)

Påskeaftan

Eg har vore på ferie på Sørlandet nokre dagar og har kome heim nå i kveld for å feira påskehelga i eigen kyrkjelyd. I kveld kl 23 skal eg på påskenattmesse i Time kyrkje. I morgon på høgtidsgudsteneste i Bryne kyrkje.

Påske er ei flott høgtid som rommar så mykje. Det dreier seg både om smerte og om glede. Eg vil likevel seia at Guds frelseshandlingar og håpet om det evige liv er det sentrale av påskebodskapen.

Den stille veka

Denne veka blir ofte omtalt som påskeveka, noko som rett og slett er feil! Påskeveka begynner med første påskedag. Den veka som begynner med palmesøndag, heiter frå gamalt av Den stille veka.

Vil du ha ein god gjennomgang av kva kristen påske er, kan du lesa artikkelen Påskens overlevelseskraft.

Tilbake til uttrykket Den stille veka. Tore Kopperud, som eg hadde som lærar på praktikum på MF, skriv i boka På vandring gjennom kirkeåret (s 80):

… Sjeldent innholdsrik som denne uke er, har den gjennom tidene hatt flere navn: Den store uke, den hellige uke, den mørke uke, den sorte uke (i motsetning til "den hvite uke" etter påske) og sorgens uke. I "sorgens uke" klaget man over Jesu lidelse, mens man i "gledens uke" (første uke etter påske) jublet over hans oppstandelse.

Navnet "den stille uke" går helt tilbake til keiser Konstantin den stores tid (ca 325), da alt som kunne forstyrre helgefreden ble forbudt.

I den stille uke har man gjennom tidene lest beretningene om Jesu lidelse i utdrag eller de forskjellige evangeliene i rekkefølge. I vår tid kan i kanskje anbefale følgende:
Mandag: Matt 26-27
Tirsdag: Mark 14-15
Onsdag: Luk 22-23
Torsdag: Joh 18-19

Da har man hele lidelseshistorien  med seg når man kommer så langt som til Langfredag, og vi igjen skal være stille innfor en av disse beretningene …

Prost Birger Foseide på www.orkdalsmenighetene.no skriv:

Frå gammalt av har veka mellom Palmesøndag og Påskedag vore kalla Den stille veka. Maria kan lære oss litt om å vere hos Jesus i stille tilbeding og undring. Kristen livsholdning er ikkje berre ord, aktivitetar og møtegang og liturgiar. Maria kan lære oss at det går an å hylle og tilbe Jesus som konge utan å bruke ord.

Ein betre vår ein gong

Anders Aschim, som eg har mykje felles med (gamal speidar, prest og bloggar på BlixBlog), har nå fått ferdig Blixbiografien sin, Ein betre vår ein gong. Eg er litt seint ute med å gratulera, men gjer det likevel.

Gratulerer så mykje, Anders!

Det er flott at boka har fått strålande omtale, sjå f eks Bjørn Kvalsvik Nicolaysen si melding i Dag og Tid:

Meisterleg om salmemeisteren

God sakprosa, eller litteratur i det heile, får vi når den som skriv,
orkar å tenkje og skjønar at tenking er arbeid. Biografien om Elias
Blix (1836–1902) er resultatet av hardt arbeid, men framlagt på ein
leikande lett måte som gjer boka kjekk å lese, og svært opplysande,
både for næmingar og dei som kjenner perioden godt. Her er det ei mengd
nytt stoff, som vert sett inn i ei forklårande forteljing så det vert
greitt å forstå både kva inntrykk Blix tok av om­­veltingane i samtida,
og kva for påverknader han sjølv stod for. Det er meisterleg gjort,
ikkje mindre enn eit kunststykke, å få den store mengda av nye
opplysning­ar til å føye seg inn i eit stort heilskapsbilete, utan at
framstillinga løyser seg opp i fragment og digresjonar og utan at det
kjem trøyttande oppattakingar. (les meir)

Dagbladet har også melding av boka, sjå her.

Viktor Sparre (1919-2008)

Kunstnaren Viktor Sparre er død, 88 år gamal. Eg blei kjent med Viktor Sparre sin kunst då eg var tenåring og gjekk til gudsteneste i Hinna kyrkje. Der er det ein flott altarvegg med store glassmaleri som han har laga.

Seinare har eg blitt kjent med glassmaleria hans i Immanuelskyrkja i Tel Aviv. Der har han laga mange glassmaleri med bibelske tema, fantastiske bilete som fungerer som forkynning for mange israelarar som kjem innom kyrkja.

NTB har sendt ut følgjande melding om dødsfallet:

Victor Sparre er død

Bildekunstneren Victor Sparre er død 88 år gammel. Sparre var født i Bærum i 1919 og var særlig kjent for sine fargesterke malerier og sine glassmalerier.

Hans monumentale glass-utsmykning av østveggen i Jeløy kirke fra 1975
regnes som et av hans hovedverk. Han har også laget glassutsmykninger i
Ishavskatedralen i Tromsø og i Hinna kirke.

Sparres malerier har ofte symbolske og religiøse undertoner. Han var i mange år aktiv i menneskerettsbevegelsen.

Eg kjenner bare kyrkjekunsten hans. Maleria hans har eg ikkje sett. For Viktor Sparres kyrkjekunst vil i alle høve "religiøse undertoner" vera det me kallar eit typisk understatement.

Påskepynt forsvann i flyttinga

Me har ikkje funne all påskepynten etter flyttinga. Dessverre. Påskeegg frå Praha, kyllingar og annan påskepynt får anten koma på plass seinare i den stille veka eller før påske neste år.

Heldigvis fann me eska med Påls påskefigurar, som han laga då han var tretten år. Dei har nå kome på plass i den nye stua vår. Sjå Påls omtale med bilete her.

Oppdatering påsken 2009: Resten av påskepynten blei funnen i løpet av året, – så nå er påskeegg, kyllingar og annan påskepynt på plass for første gong i dette huset!

Interesse for den koptiske kyrkja

Studieturen til Egypt opna ei ny verd for meg. Landet har ei spesiell og lang kulturhistorie, og det er utruleg mykje interessant stoff å gripa fatt i. Det har eg sjølvsagt visst lenge, utan å ha særleg kunnskap ut over det eg ein gong lærte på gymnaset. Derfor var det kjekt å få eit fornya og meir direkte forhold til denne kulturhistoria gjennom å sjå og oppleva i alle høve litt av det landet har å by på.

Det som verkeleg var nytt for meg, var livet i den koptiske kyrkja, både i historisk og dagsaktuelt perspektiv. Dermed har eg fått enda ei interesse, enda nokre fleire bøker og enda eit tema som truleg vil få plass på bloggen i tida framover.

Ja, eg hadde sjølvsagt med meg ein del bøker heim. Eg har funne fram to av dei i kveld, begge gjevne ut av Gawdat Gabra, tidlegare
direktør på det koptiske museet i Cairo:

Den siste av dei er ei stor praktbok, gjeven ut i samband med år
2000-jubileet. Den handlar om den egyptiske tradisjonen som byggjer på bibelforteljinga om flukta til Egypt då
kong Herodes ville drepa ein eventuell utfordrar til
kongekrona (Matt 2,13-15). Eit fascinerande tema, som eg vil koma tilbake til.

Når eg sit her i kveld og tenkjer desse tankane, er det fordi eg nettopp har lese ein artikkel i Al-Ahram Weekly Online med referat frå ein konferanse om koptisk klosterliv i Øvre Egypt. For eit halvt år sidan hadde eg aldri kome på å lesa noko slikt. Men nå har eg altså lese dette, og faktisk funne ting som eg fann interessant! Gawdat Gabra er elles nemnt i artikkelen, men då fordi han ikkje var til stades (og var savna).

Her er nokre utdrag frå artikkelen:

The spirit of monasticism in Upper Egypt

The recent Coptic convention at Naqada drew scholars from all over the
world. The symposium, organised by the Saint Mark Foundation for Coptic
Studies, took place in the church of the Archangel Michael from 6 to 11
February. Its aim was to draw attention to the rich heritage of one of
the lesser-known monastic sites in Upper Egypt; to present an overview
of the current state of research, conservation and restoration in the
Naqada and Qus (Coptos) region; to increase general knowledge of the
area; and to activate concern for conserving and preserving its
Christian heritage. Bishop Beiman gave the opening address in the grand
new hall of the monastery. Attending were Magdi Ayoub, the governor of
Qena, who said a word about the specialised gathering being a part of a
wider culture and identity which spanned the ages, along with VIPs,
participants, guests, the press, and a large number of residents of
Naqada and Qena anxious to witness such an important event taking place
at a site which is not on the regular tourist map and, until relatively
recently, not easily accessible by road.

Entitled «Christianity and Monasticism in Upper Egypt», this was the
fourth in the series of Coptic symposia organised by Fawzi Estafanous
to take place in a monastic setting. Although the smallest of the four
such gatherings to date, it was lacking neither in spirit nor in the
quality and diversity of the papers presented. As for the location, it
was with surprise and pleasure that participants and guests found what
could best be described as «five-star facilities». A great deal of
effort had clearly gone into preparing the monastery for its
distinguished guests, and as a possible venue for future conferences.

The symposium brought together a group of highly professional and
gifted individuals who presented lectures on subjects of their
expertise concerning the Christian heritage of the large area that lies
to the south of the River Nile, where it describes a great
semi-circular loop towards the west at Qena before resuming it’s flow
northward at Nag Hammadi. To the north of this diversion (that is to
say on the east bank of the Nile), is Faw Qibli (Pbow), where St
Pachomius, the founder of cenobitic monasticism, began his life as a
Christian. Beyond rises Gabal Al-Tarif, the lofty mountain range
studded with caves and rock-tombs that were occupied by early hermits,
and where the Gnostic codices were found. Naqada itself is directly
opposite Qus (Coptos).

(…)

On the question of comprehensive documentation, and in view of the
revival of interest in Coptic churches and monasteries since the 1970s,
it was heartening to learn of the multi- media database being developed
by Howard Middleton-Jones. This is designed to produce an interactive
catalogue of all sites, all over Egypt–whether restored, undergoing
excavation, or in various stages of restoration, as well as those that
have never been documented at all. A large number of monasteries,
especially in desert areas such as Naqada, are little known, and some
are in ruinous condition. Clearly there is a need to develop a system
of Coptic sites, whereby information can easily be accessed, alongside
interactive visual multi-media documentation, in an effort to improve
and enhance Coptic research.

This is a major ongoing project, and full text and bibliographical
references will be progressively added along with a complete
photographic survey of each site. «It will include film footage, aerial
and satellite imagery, excavation reports and audio interviews where
available,» said Middleton-Jones. «The end result will be an important
tool for retrieval of archaeological records, for Coptic research in
general, and it will help encourage the survival and spirit of the
Coptic culture–and hopefully enliven new ideas and interest in the
future of Coptology.»

(…)

No seminar on Coptic studies should fail to refer to martyrs, and His
Grace Bishop Martyros of Naqada delivered a paper entitled «The Martyrs
of Esna». This is the site of the Monastery of the
Three-Thousand-Six-Hundred-Martyrs who died for their faith in the time
of Emperor Diocletian. His brutal attack on Christians, His Grace
pointed out, was the tenth in a long chain of persecutions under his
predecessors. In order to establish control of the country, Diocletian
divided Egypt into three regions: Alexandria and the western Delta; the
eastern Delta; and the Thebaid. Irianus governed the latter area from
his headquarters at what is now known as Sheikh Abadah village, and
from there he extended his control in Upper Egypt as far south as the
border with Nubia. Diocletian was so ferocious, said His Grace, that
any region he invaded was abandoned by its inhabitants, either because
they received the crown of martyrdom, or because they fled to the
mountains. A few years ago, while digging in the monastery at Esna,
bodies of martyrs were discovered piled one upon the other, but a study
of the relics has yet to be carried out.

(…)

We missed you at the symposium Gawdat Gabra, and look forward to seeing
you at the International Conference on Coptic Studies slated to take
place in Cairo next September. It is expected to be a bumper event,
coinciding with the foundation of the Coptic Museum by Morcos Samaika
in 1908.

(via PaleoJudaica)

 

Utgravingar ved Vestmuren

Img_4722
Dei siste par åra har det vore arkeologiske utgravingar på plassen framfor Vestmuren (Klagemuren) i Jerusalem. Det har ikkje vore kjent kva som er funne, men ryktet har sagt at det har vore svært interessante funn.

Tidlegare har utgravingsområdet vore heilt avsperra, men då eg var i Jerusalem i februar, var det mogleg å koma inntil sperringane og ta bilete.  Det såg svært rotete ut for meg, og det var umogleg for meg å tolka kva eg såg der og då.

Img_4723Denne veka har Israel Antiquities Authority letta på sløret og lagt ut informasjon om utgravingane på nettsida si.

A rich layer of finds from the latter part of the First Temple period
(8th-6th centuries BCE) was recently discovered in archaeological
salvage excavations that are being carried out in the northwestern part
of the Western Wall plaza, c. 100 meters west of the Temple Mount. (les meir)

Dei fortel om funn av hus og gjenstandar, også med inskripsjon av namn, frå første tempelperiode. Dessutan har dei funne restar etter den
austre romerske hovudgata frå 2. hundreår e Kr, kjent frå Madabakartet
som den austre Cardo.

Oppdatering 17.03: Dr Leen Ritmeyer’s blog presiserer at det ikkje er første gong at så gamle funn er gjort så nær Tempelplassen. Han har med ei skisse som viser jernaldergraver kloss inntil Tempelplassen. "As I said before, it is very exciting to read about these finds, but
one could wish that the reporters would do their homework a little
better. A blooper like this headline should never have been published."

Nyt fra Jaffo

Det er nyleg lagt ut eit nyhetsbrev frå Immanuelskyrkja i Jaffa/Tel Aviv på nettet. Det er Jan, som er prest i kyrkja, som skriv. Og sidan Jan er dansk, skriv han sjølvsagt på sitt smukke modersmål.

Slik begynner Jan:

Kære gode venner! Der er sker mange fine ting i Immanuelskirken i, og det er på tide at dele lidt af det med jer. Det er en stor opmuntring at se menigheden blive mere og mere involveret. På mange måder er det mere bøvlet, men det er alt bøvlet værd! For det er sådan det skal være: et fællesskab om og i Kristus! Det er sådan vi alle vokser, individuelt og sammen. I den forstand oplever vi vækst med al den udfordring og opmuntring, der ligger i det. God læselyst!

I nyhetsbrevet kan du lesa om:

– Hvordan det gik med vores store julesatsning.

– En lille seddel med stor virkning…

– Et stort skridt – menighedens første generalforsamling siden 1992.

– Skoleinspektør inspiserer kirken – om det nu går an at sende israelske klasser ”i kirke” her.

– Vicka’s nye volontørarbejde i Ramallah en gang om ugen.

– … og meget mere!

Julius Paltiel (1924-2008)

Den norske jøden Julius Paltiel døde 7. mars og blei bisatt i går i Trondheim. Han var ein av dei norske jødane som overlevde opphald i Auschwitz. Dei siste åra har han brukt mykje tid og krefter på å fortelja skuleelevar og andre om kva han opplevde under krigen. Han var svært tydeleg på å formidla at dette aldri må få skje igjen.

Eg møtte Julius Paltiel sist sommar. Han tok imot utsendingar til Israelsmisjonen sitt landsmøte i det jødiske museet i Trondheim (som han har vore med og bygd opp) og viste oss rundt der. Seinare same dag hadde han ei helsing til landsmøtet.  Det gjorde inntrykk å møta denne mannen!

I 2004 blei han utnemnt til ridder av St. Olavs orden for innsatsen han har gjort. I går var fleire representantar for det offisielle Norge, mellom andre kongen, til stades i bisetjinga hans (sjå bilete).

Asgeir Ueland om Midt-Austen

Oppdatering 2016: Asgeir har nå opna blogg: Asgeir Ueland. Verden sett fra Galilea.

Eg har vore i Time Folkeakademi og høyrt foredrag av journalist Asgeir Ueland i kveld (12.03.2008). Kvardagsliv i Jerusalem var tittelen hans, men eigentleg var foredraget meir ei vurdering av situasjonen i og rundt Israel i dag, med historiske tilbakeblikk tilbake til seksdagarskrigen i 1967. Uansett: det blei ein svært interessant kveld!

Frå forhandsomtalen av arrangementet i Jærbladet:

Det er alltid dei ekstreme bileta du får frå Israel, nyansane kjem sjeldan fram. Det er ting som krev lang fartstid for å forstå, seier Asgeir Ueland.

Han har tatt Israel på pulsen i 11 år, størsteparten av tida har Asgeir Ueland (34) budd i Jerusalem. Han lærte seg hebraisk av ein gammal mann på kibbutzen der han jobba dei første to åra. Seinare vart det studiar i historia, Midtausten og islam-kunnskap, arabisk og tyrkisk som bifag på universitetet i Jerusalem …

Asgeir Ueland kom til Israel for å bu nokre månadar i kibbutz og blei verande der i 11 år, m.a. som student på det hebraiske universitetet i Jerusalem. Mens han var der, begynte han å skriva for norske aviser (sjå for eksempel her og her). I dag er han journalist i Jærbladet her på Bryne.

Eg syns han var balansert i si framstilling. Dessverre var han meir pessimistisk enn eg likar, blant anna med tanke på den posisjonen som Hamas har fått i Gaza (og etter kvart på Vestbreidda) og med eit USA som først og fremst tenkjer på situasjonen sin i Irak. Det er bare USA som kan gjera noko med situasjonen i Israel og dei palestinske områda, meiner han. Og det har han nok rett i.

Israel er eit intenst land å bu i, ikkje minst er livet i Jerusalem intenst, fortalde han. For å seia det slik: det er få som snakkar om veret i Israel.

Tarjei Vesaas debutantpris

Nils Henrik Smith frå Bryne har fått Tarjei Vesaas debutantpris for 2007. Gratulerer, Nils Henrik!

Jærbladet skriv:

Det litterære råd kallar romanen vill og ambisiøs. «Manhatten skyline
er ein roman det er vanskeleg å fange i kortfattede beskrivelser. Det
er en fortelling som nekter å falle til ro, som vågalt søker ut over
grenser den selv setter, og den etterlater leseren undrende, rørt og
begeistret», skriv juryen i si grunngjeving.

(…)

Nils Henrik Smith kjem i godt selskap med denne tildelinga. Av andre
kjende norske forfattarar som har fått prisen tidlegare er Lars Saabye
Christensen, Roy Jacobsen, Tor Obrestad og Tore Renberg. (les meir)

Oppdateringar:

Aftenbladet.no skriv også om pristildelinga:

– Dette var selvfølgelig hyggelig. Det er ikke så mye mer å si om den saken,
sier en beskjeden Nils Henrik Smith (27) til Aftenbladet.no.

(…)

– Da jeg fikk vite at jeg fikk prisen, ble jeg glad og overrasket. Alle som
debuterer går rundt og tenker på at de kanskje kan få debutantprisen. Jeg
vet ikke om noen andre debutantpriser som har en tilsvarende posisjon, sier
Smith. (les meir)

Triumf

Aftenbladet har i dag ein kommentarartikkel av kulturredaktør Tarald Aano der han skildrar Pasjon08 som ein triumf, med mysteriespelet i Domkyrkja som kjerne og tyngdepunkt. Han har forstått kva dette er, på ein heilt annan måte enn ho som meldte spelet for avisa i forrige veke (her), ho som blant anna presterte å omtala mysteriespelet som «en historie vi har hørt mange ganger»!

Tarald Aano skriv etter å ha skildra middelalderaktivitetane utanfor kyrkja:

Kjernen i Pasjon08 er likevel mysteriespillet «Overalt», et klassisk
pasjonsdrama der spillerommet ikke er større enn bibeltekstene og
tradisjonene tillater. Likevel har regissør og forfatter Svein Harry S.
Hauge skapt et fortettet stykke kirkelig teater som utfordrer det sakrale
rommet ved å innføre store doser humor og burleske opptrinn. Samtidig
utfordrer han andre veien ved å gjøre mysteriespillet til en voldsom
kontrast til ablegøyene og forlystelsen utenfor. Ute er morskapen – inne er
smerten. Ute er tempoet – inne er ettertanken. Ute er underholdningen – inne
er en fortelling som ikke gir rom for likegyldighet.

Det skyldes ikke minst skuespiller Duc Mai-The som er en av de bedre Jesus-skikkelsene vi har sett på scenen. En Jesus som vil forbi glansbildeklisjeene og inn i mildhet og sinne, kjærlighet og fortvilelse, glede og angst. Den spenningen han og mysteriespillet skaper i Pasjon08 gir dybde til det som er blitt en kunstnerisk triumf for den kunstneriske lederen Anna S. Songe-Møller allerede tre forestillinger før slutt. (les meir)

Pasjonsspelet

Eg vore på Pasjon 08 i Domkyrkja i dag. Inger er med som korsongar og statist.

Forestillinga har mange høgdepunkt og for meg var desse stort sett knytt til Duc Mai-The si tolking av Jesus. Skal eg framheva noko, vil eg peika på innslaga med guten Saul, som var dikta inn i forteljinga og som utvikla eit nært og fint forhold til Jesus. Desse innslaga var nydelege. Elles syns eg scenen med kampen i Getsemane var sterk og talande.

Her er eit lite, men spennande tekstutdrag:

Eg har tala om Guds rike for dykk og alle som har villa høyra. Mange har spurt kvar det er og når det vil koma. Eg seier dykk: det er her, no, midt iblant dykk, over alt og inni dykk. Det er her! Eg er her! De må bare opna opp og ta det inn. Du skal elska Herren din Gud av heile di sjel, men det er like viktig å elska nesten din.

Og din neste er alle som treng deg, alle som treng din hjelp og din kjærleik. Elsk han som du elskar deg sjølv og du må elska deg sjølv slik Faderen elskar deg. Faderen elskar deg som du er. Han har skapt deg i sitt bilete, teikna deg i sine hender. Gjort deg til menneske og han elskar deg som menneske. Som ein far elskar sine born.

Om de kan bringa denne bodskapen ut, slik at alle kan ta imot meg, skapar vi Guds rike.

Les også Heidi sine korte notat om Pasjonsspelet.

Maria Bodskapsdag

Det er Maria Bodskapsdag i dag. Eg viser til artikkelen her på bloggen på dagen i fjor, som inneheld preika mi for dagen og ein heil del stoff knytt til forteljinga om Maria som skulle bli Jesu mor. Sjå her.

Preiketekst i år er Marias lovsong, den såkalla Magnificat, frå Luk 1,46-55:

46 Då sa Maria:

«Mi sjel høglovar Herren,

47 og mi ånd frydar seg i Gud, min frelsar.

48 For han har sett til si ringe tenestekvinne.
Og sjå, frå no av skal alle ætter prisa meg sæl,

49 for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; heilagt er hans namn.

50 Frå ætt til ætt varer hans miskunn
for dei som ottast han.

51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spreidde dei som bar hovmodstankar i hjartet.

52 Han støytte stormenn ned frå trona
og lyfte opp dei låge.

53 Han metta dei svoltne med gode gåver,
men sende dei rike tomhendte frå seg.

54 Han tok seg av Israel, sin tenar,
og kom i hug si miskunn

55 slik han lova våre fedrar,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Grunnleggjande einskap

Fr Arnfinn Haram, ein av dei to norske katolske bloggarprestane (her og her), er for tida i Roma og skriv i dag om betydninga av økumenisk tilnærming mellom katolske og ortodokse kristne:

Det er verdt å merke seg at den ortodokse, ekumeniske patriarken i
Konstantinopel/Istanbul, Bartolomeos, er i byen! For å treffe pave
Benedikt. Det er eit svært god tilhøve mellom dei, noko som i høg grad
påverkar det ekumeniske arbeidet. Bartolomeos er svært positiv til
tilnærminga mellom den katolske og den ortodokse kyrkja. Ikkje alle
ortodokse er samde med han i dette, men eg trur det går den rette vegen
– for den katolske kyrkja, er relasjonen til dei ortodokse høgste
ekumeniske prioritet. Sett frå katolsk synsstad, er det ein
grunnleggjande einskap mellom desse systerkyrkjene, trass det som er
ulikt, og trass at den fulle fellesskapen ikkje er på plass. ”Katolsk”
og ”ortodoks” er jo på sett og vis to ord for det same. Kyrkja kan
eigentleg ikkje vere anten ‘katolsk’ eller ‘ortodoks’ – ho må vere
begge deler. (les meir)

I 2003 var patriark Bartolomeus i Norge, på generalforsamling i Konferansen av Europeiske Kirker. Han talte då i Nidarosdomen. Den økumeniske patriarken har altså kontaktar i mange samanhengar:

I dagene 25. juni – 2. juli kommer over 700 utsendinger fra hela Europa til Trondheim. Konferansen av Europeiske Kirker (KEK) arrangerer sin 12. generalforsamling med temaet "Jesus Kristus helbreder og forsoner – Vårt vitnesbyrd i Europa".

Nidarosdomen er stedet for den innledende gudstjenesten torsdag 26. juni. Der deltar Hans Majestet Kong Harald V sammen med statsminister Kjell Magne Bondevik. Predikant er den økumeniske patriarken av Konstantinopel, Bartholomeos.
(les meir)

Det er flott å lesa at den katolske Fr Arnfinn Haram, som tidlegare var luthersk prest, reknar med ein grunnleggjande einskap mellom kristne sysken i ulike kyrkjesamfunn. For å seia det med den nikenske truvedkjenninga: Vi trur på éi heilag, allmenn og apostolisk kyrkje!

BAR om Emmaus

Bar_2008
Det nyaste nummeret av Biblical Archaeology Review er lagt ut på nettet (her). Eg skal nok lesa ein heil del av dette, anten på nettet eller når eg snart får papirutgåva i postkassa.

Spesielt nysgjerrig blei eg på artikkelen om utgraving av det som skal vera Emmaus.

Denne landsbyen som er nemnt i Lukas 24,13 ff:

Same dagen var to disiplar på veg til ein landsby som heiter Emmaus, seksti stadiar frå Jerusalem, og dei tala med kvarandre om alt det som hadde hendt. Medan dei no tala saman og drøfte dette med kvarandre, kom Jesus sjølv og gav seg i lag med dei. Men auga deira vart hindra i å sjå, så dei ikkje kjende han att….

Denne landsbyen er ikkje sikkert lokalisert. Det er fleire teoriar om kvar Emmaus låg. Artikkelen i BAR hevdar at Emmaus-Nicopolis er den mest sannsynlege lokaliseringa.

NRK om pasjonsspelet

NRK skriv om pasjonsspelet Over alt og meldaren er gripen av innhaldet:

En gripende, men også springende forestilling, mener vår anmelder om mysteriespillet under Pasjon 2008.

(…)

I alt 130 medvirkende er på scenen. Et fåtall av dem er
profesjonelle – her er barn og unge dansere og flere kor som alle gjør
en formidabel innsats.

I sentrum står likevel Jesus sjøl, spilt
av Duc Mai-The. Han er sterk, men samtidig sårbar, og han gjør akkurat
det det skorter litt på ellers i forestillingen. Gjennom kontrollert
spill, får han fram Jesu indre opprør. Og det er da – når pasjonen blir
en indre kraft, uten utvendige proklamasjoner – at forstillingen blir
virkelig intens. Da er Pasjon 2008 på sitt beste. (les meir)

Pasjon08

Denne helga blir mysteriespelet Over alt spela i Stavanger Domkyrkje. Dette er ein del av det større prosjektet Pasjon08. Denne oppsettinga har eg høyrt mykje om dei siste vekene, for Inger er med som korsongar. Det er ingen tvil om at ho har det både kjekt og inspirerande i denne samanhengen, sjølv om det blir mange og lange dagar i kyrkja. Sjølv skal eg sjå stykket søndag ettermiddag. Eg gleder meg!

"I Domkyrkja er det bygd opp ein 17 meter brei scene under søylene langs den eine langveggen. Rundt 130 deltakarar er med i den nyskrivne oppsettinga, her er både profesjonelle og semiprofesjonelle skodespelarar, drama- og dansestudentar, musikarar og songarar. – Dette er ei forestilling med veldig mange uttrykksformer, seier kunstnarisk leiar og regissør Svein Harry S. Hauge …" (Stavanger Aftenblad 04.03, papirutgåva)

Stavanger Aftenblad skriv meir om stykket i dag. Avisa sin meldar gjer eit poeng av at dette er "en historie vi har hørt mange ganger" og leitar etter det nyskapande:

Det er kanskje først og fremst myldringen av små og store skuespillere og
sangere, i tillegg til den fantastiske lyssettingen, som gjør dette til en
annerledes opplevelse av en historie vi har hørt mange ganger.

(…)

Det er ingen
lett oppgave å skape noe nytt ut av noe som er både velprøvd og velkjent. I
dette tilfellet er det kanskje omgivelsene som gir den mest uvanlige
opplevelsen. At podiet kommer foran de brede søylene har både fordeler og
ulemper. På den ene siden er lyset nydelig, og scenen hvor en harmdirrende
Jesus velter salgsboder og brøler i tempelet fungerer godt. Men når podiet
befolkes av mange skuespillere samtidig, er det lett å miste oversikten over
hvem som snakker, og ikke minst hvem de henvender seg til.

(…)

Derimot fungerer musikken, og særlig korpartiene, godt. De sakrale
stemningene som bæres fram av lette barnestemmer, er mye mer effektfulle enn
brølingen til fariseere og romerske soldater, som til tider balanserer
farlig nær grensen til det parodiske. På samme måte er det de lavmælte
scenene med mariaene som skaper dynamikk i en velkjent historie hvor det
dramatiske og høylytte dominerer. (les meir)

Sjå også tidlegare oppslag om Duc Mai-The, som har rolla som Jesus.

Ny bok av Anne Rice

Road_to_cana
Eg les Kristus – Egypteren for tida. Dette er ein interessant roman om Jesu barndom. Nå har den tidlegare grøssarforfattaren kome med ei ny Jesus-bok: The Road to Cana.

    The second book in Anne Rice’s hugely ambitious and courageous life of Christ begins during his last winter before his baptism in the Jordan and concludes with the miracle at Cana.

   

(…)

As with Out of Egypt, the opening novel, The Road to Cana is based on the Gospels and on the most respected New Testament scholarship. The book’s power derives from the profound feeling its author brings to the writing and the way in which she summons up the presence of Jesus. (les meir)

Gamle teologiske tidsskrift

Eg ryddar i esker på det som skal bli heimekontoret mitt. Er det nokon som er interessert i ei samling gamle teologiske og kyrkjelege tidsskrift? Tidsskrifta er for det meste meir enn 50 år gamle, nokre ca 100 år gamle. Det dreier seg om Luthersk Kirketidende, Luthersk Ugeskrift, For Kirke og Kultur, Tidsskrift for Teologi og Kirke og eit som heiter Kirkebladet som eg ikkje veit så mykje om. Interesserte må sjølv kunne henta eskene heime hos meg på Bryne.

Oppdatering: Alt er nå henta!

Morgontur på Karmelfjellet

6a00d8341cb87053ef00e550a944908834-640wi
Forrige helg hadde eg ei overnatting i Haifa, på Stella Maris Monastery, eit kloster som også driv enkel hotelldrift. Klosteret ligg høgt og fritt på Karmelfjellet, med flott utsikt over byen og over Middelhavet. Romkameraten min og eg pleide så ofte som mogleg å ta oss morgon- og kveldsturar for å utforska områda rundt hotella der me låg. Men på Stella Maris gjekk morgonturen vår ikkje heilt etter oppskrifta.

Me gjekk ut hovuddøra frå eit mørklagt kloster, mens nonnene var i gang med morgongudstenesta si. Nå viste det seg at jernporten i gjerdet rundt klosterområdet slett ikkje kunne opnast, heller ikkje frå innsida. Den måtte eventuelt opnast frå resepsjonen (som var utan folk på den tida av døgnet). Så me gav eigentleg opp og ville gå inn igjen. Men nei då. Klosterdøra kunne bare opnast frå innsida!  Me var altså både ute- og innelåste.

Dermed var det duka for ein runde rundt sjølve klosteret. Og heldigvis: klosteret sin eigedom på Karmelfjellet var større enn me først hadde tenkt oss. Mens dagslyset kom, gjekk me oppover ein sti og fekk etterkvart fint overblikk over klosteret der det ligg høgt over Middelhavet.

Det høyrer med til historia at me, då me kom tilbake, framleis ikkje greidde å få kontakt med nokon som kunne låsa oss inn. Så me måtte bita i det sure eplet, finna fram mobilen og vekka Jorunn, reiseleiaren vår som faktisk hadde lagt opp til ein sein frukost akkurat denne morgonen. Det blei i alle høve mykje lått og løye omkring denne historia ved frukostbordet. Me gløymte til og med at me kanskje burde vore stille, sidan me trass alt budde på eit kloster!

Nettprat om bibelomsetjing

Aftenposten har i dag hatt nettprat om bibelomsetjing med Hans-Olav Mørk frå Bibelselskapet. Bakgrunnen er arbeidet med ny omsetjing av Det gamle testamentet.

Den nye omsetjinga av NT ligg på nettet her. I april vil det bli lagt ut prøvetekstar frå GT.

Her er nokre få eksempel på spørsmål og svar:

Hei der. Hva med Guds navn Jehova, eller Jahve, som i grunntekstene av bibelen sto nesten 7000 ganger, blir det tatt med nå, eller er man enda redd for at navnet skal bli "misbrukt", som jo var grunnen til at navnet man ber om skal bli "holdt hellig" i fadervåret, ble tatt bort? På forhånd takk. Linda., Drammen

Hans-Olav Mørk: Kjære Linda! Takk for interessant spørsmål. Guds navn JHWH – som ingen lenger vet hvordan man uttaler, siden det blant jødene vokaliseres og leses som et annet ord – Adonai – vil bli markert i den nye bibelteksten. Ordet "Herren" – og noen ganger "Gud" – vil bli satt med små versaler ("små store bokstaver") i den norske teksten for å markere hvor de forekommer i den hebraiske teksten. Grunnen til at vi oversettter "Herren" er tradisjonen fra den gamle greske oversettelsen Septuaginta, som oversetter det med "kyrios", som på norsk betyr "Herre". I sammensatte gudsnavn som "Herren hærskarenes Gud" er det noen ganger "Gud" som fungerer som oversettelse av JHWH.

Hei, Siden Bibelen visstnok er Guds ord, krever det ikke ekstremt mye selvtillit å forandre disse ordene? Dag Sørås, Oslo

Hans-Olav Mørk: Kjære Dag Sørås! For et fantastisk relevant spørsmål! En bibeloversetter må fremfor alt være kritisk i forhold til sitt eget arbeid! I vårt oversetterarbeid forsøker vi å følge de samme kriterier for faglig forsvarlighet som man følger når man oversetter andre typer tekster. Det er svært vanskelig å oversette en tekst som er opptil 2500 år gammel, der vi ikke kan spørre forfatterne om hva de faktisk har ment med det de skrev! Spør du meg, krever bibeloversettelse en god porsjon ydmykhet, men også etterrettelighet: der oversetterne er i tvil om hva som faktiskt står, må man også inrømme det, for eksempel i en fotnote. Vi er også opptatt av at stadig nye generasjoner unge, ikke minst de som studerer teologi, skal lære seg bibelspråkene slik at de selv kan lese og fortolke kildetekstene.

Kan du forklare en ikke-troende som meg hvorfor vi skal tro på Bibelen? Bibelen er beviselig full av feil, feil-oversettelser, feil-kopier, bevisste teologiske forvrengninger osv. — så hvordan kan noen påstå at dette er Guds ord? Bibelen er helt åpenbart en tekst skrevet av mennesker – uten guddommelig inngripen (i så fall ville jo Bibelen ha vært feilfri). Barry, Oslo

Hans-Olav Mørk: Kjære Barry! Takk for et viktig spørsmål. Vi anbefaler deg rett og slett å jobbe videre med spørsmålet gjennom å lese Bibelen og gjerne også faglitteratur om bibelens tilblivelse. "Den Fullstendige Bibelhåndboken" av John Bowker er gitt ut hos oss, og gir en god innføring i bibeltekstenes bakgrunn uten å legge skjul på noen av de spørsmålene som moderne forskere stiller til teksten. Gud ble menneske i Jesus. Helt og fullt menneske og samtidig var han helt og fullt Gud. På samme måte er det med Bibelen. Det er en menneskelig bok, som mange har arbeidet på og mange skrevet i og mange tatt vare på gjennom historien. Likevel tror den kristne kirke at Gud snakker til oss gjennom denne boka. Den er i stand til å skape tro hos den som leser med et åpent sinn, den tåler å bli motsagt, forsket på, slitt med et liv. Den eneste måten å finne ut mer, er å lese den selv. Man trenger ingen personlig tro for å gjøre det, og det er jo også fint, egentlig. Dette er også grunnen til at vi oversetter Bibelen: alle skal kunne lese og tolke den selv, uten å være avhengig av at andre tolker den for en.

Les heile nettpraten her.

Aftenposten har i dag også ein artikkel der leiarar i ulike kyrkjesamfunn uttaler seg om behovet for ny bibelomsetjing. Øystein Olsen frå Metodistkyrkja blir sitert på følgjande måte:

   

Som øverste leder for Metodistkirken i hele Norden og Baltikum er han kjent med ulike oversettelser av teksten, og synes det er positivt med en ny norsk versjon.- Jeg har hatt flere gode aha-opplevelser ved å lese ulike utgaver på ulike språk. Det blir ofte fokusert på det negative når det kommer en ny oversettelse, men det er mange eksempler på det motsatte.

    – Et konkret er i salme 121, der det heter «herren skal bevare din utgang og din inngang» i den norske oversettelsen fra 1978. I den nye svenske oversettelsen som kom for noen år siden er dette derimot endret til «herren skal bevare deg under alle av livets skiften.» Det synes jeg gjør innholdet mer forståelig, sier Olsen.