Dnk og Luthers syn på jødane

25/11/2016

Den norske kyrkja tar i forkant av reformasjonsjubileet i 2017 avstand frå Luther sine antijødiske uttalar. Eg er glad for at biskopane i dag har kome med denne uttalen:

Arven fra Luther og det jødiske folk 

Markeringen av 500 års-jubileet for reformasjonen i 2017 gir oss anledning til å fornye det som er av varig verdi i forståelsen av evangeliet og kirkens samfunnsoppdrag. Men det krever også kritisk oppgjør med elementer i arven fra Luther, og det gjelder særlig forholdet til jødene.

På 1520-tallet skrev Luther forsonlig om jødene, at de er av Kristi folk og våre brødre. I skriftet Jesus Kristus: en jøde av fødsel (1523) ville han vise dem at Jesus er deres Messias, og gikk til angrep på pavekirkens behandling av dem ”som om de var hunder og ikke mennesker”. Noen år senere kom han imidlertid selv med krasse utfall mot jødene. Luther var nok skuffet over at de ikke vendte seg til troen på Jesus, men det er neppe hele forklaringen.

I sin fortolkning av Bibelen tok Luther som utgangspunkt at det er en grunnleggende kontrast mellom det kristne og det jødiske. Luther var lite opptatt av jødene som folk og hadde liten kjennskap til jødisk tradisjon. Derimot tok han opp antijødiske tradisjoner fra oldkirken og middelalderen som la vekt på denne kontrasten og skjøv jødene ut i mørket, nærmest som et ikke-folk.

I skriftet Om jødene og deres løgner (1543) gav Luther denne arven rom. Jødene står under Guds vrede og er djevelens barn, hevngjerrige og morderiske. Deres skoler og synagoger bør derfor brennes, deres hus rives, de bør fratas sine skrifter, forbys å drive undervisning og plasseres i leirer.

På en annen måte enn oldkirkens og middelalderens antijødiske teologer kom Luthers skrifter til å bli brukt som begrunnelse for antisemittiske holdninger i nyere tid. Det nådde et høydepunkt under nazismen på 1930- og 40-tallet. Da ble sitater fra Luther brukt i antisemittisk propaganda, og det skjedde også i Norge. Ett forhold er at den tyske okkupasjonsmakt oversatte og spredte skriftet Om jødene og deres løgner. Like viktig for oss er det at enkelte norske teologer på slutten av 30-tallet skrev mot jødene og direkte eller indirekte støttet tysk antisemittisme.

I november 1942 protesterte den felleskirkelige ledelsen i vårt land mot nazistenes behandling av jødene og formante myndighetene: ”Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.” Protesten kom imidlertid for sent til å forhindre deportasjonen av norske jøder til Auschwitz seksten dager senere, og understreker på nytt nødvendigheten av årvåkenhet og handling i tide.

Oppgjør med antijødiske og antisemittiske holdninger er en varig utfordring for kirke og samfunn. I reformasjonsåret 2017 må vi som kirke ta tydelig avstand fra den antijudaisme som Luther etterlot seg. Det gjelder også den kirkelige antisemittisme som har brakt usigelige lidelser over det jødiske folk og fortsatt kaster mørke skygger over forholdet mellom kristne og jøder.

For oss er det vesentlig at Jesus og disiplene ikke bare selv var jøder, men også identifiserte seg med sitt folk og dets tradisjoner, og de så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Dette gir oss som kristne en særskilt tilknytning til det jødiske folk. Et oppgjør med den antijødiske arven fra Luther i reformasjonsåret 2017 gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon. I dag uttrykker vi derfor også vår takknemlighet for kontakten og samarbeidet med Det Mosaiske Trossamfunn i vårt land.

Oslo, 25. november 2016
Uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke

Advertisements

Ei uforståeleg historie

01/11/2016

Det har nyleg kome ut ein biografi om presten Sigmund Feyling, ein av dei mest sentrale nazistane i Norge under krigen. Vårt Land har eit stort oppslag om boka i dag. Aftenbladet skreiv om den for ei veke sidan.

Feyling var fram til 1941 sokneprest og prost i Egersund. Då blei han ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet. Historia om Feyling er trist lesing. Det som for meg er ekstra uforståeleg og trist er at han faktisk også fram til 1941 var formann i Stavanger krets av Den Norske Israelsmisjon.

Stavanger krets er 100 år nå i 2016. I jubileumsåret er eg leiar i kretsstyret. Me har markert kretsjubileet på mange forskjellige måtar, noko av dette har eg også skrive om her på bloggen. Det eg vil trekka fram i kveld, er at me også har tatt tak i denne vanskelege delen av historia vår. Det er på mange måtar sjokkerande at ein person som hadde tillitsverv i Israelsmisjonen, kunne utvikla seg til å bli nazist.

Israelsmisjonen hadde som ein del av kulturhelga me arrangerte i september, eit historieseminar i Egersund. Her hadde generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann og misjonssekretær Paul Odland foredrag om koss situasjonen var for organisasjonen under den andre verdskrigen. Historia om Feyling var ein del av dette foredraget.

I oktober inviterte me forfattaren Jostein Berglyd, som har skrive boka Presten som ville nazifisere Norge, til ei temasamling for frivillige medarbeidarar i kretsen. Berglyd hadde då foredrag om personen Feyling, om bakgrunnen hans, utviklinga hans og om rettssaka mot han etter krigen. Boka var ikkje komen ut på dette tidspunktet, den kom i postkassa først for ca ei veke sidan. Eg vil også her på bloggen takka Jostein Berglyd for det store og viktige arbeidet han har gjort med biografien, den første som er skriven om Feyling.

Dette er ikkje ein del av historia me er stolte av i Israelsmisjonen. Me har likevel tenkt at det var viktig å ta det fram i lyset i jubileumsåret, slik at me blir betre kjent med ulike sider av historia vår. Om me nokon gong vil kunna forstå denne delen av historia vår, er ei anna sak.

Her er lenker til avisartiklane:


Kyrkja reagerte for seint

19/10/2012

Bispemøtet har denne veka behandla saka Kirken og jødene.

Biskopane har blant anna vedtatt ein uttale om Den norske kyrkja sitt forhold til jødane under okkupasjonen 1940-1942. Det er nå i haust 70 år sidan dei norske jødane blei deportert til Tyskland.

Uttalen viser at kyrkja reagerte på det som skjedde, men dessverre alt for seint. Derfor seier biskopane nå:

Idag erkjenner vi at også kirken var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, og at den var for sent ute med sin protest mot antisemittismen og jødeforfølgelsen.

Her er heile uttalen (som du finn lenke til her):

Kirkens forhold til jødene under okkupasjonen 1940-1945

Den nazistiske storaksjonen mot de norske jødene for 70 år siden kaster fortsatt mørke skygger innover vårt folk. I dag erkjenner vi at også kirken var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, og at den var for sent ute med sin protest mot antisemittismen og jødeforfølgelsen.

Høsten 1942 ble om lag 40 % av jødene her i landet arrestert, deportert og tilintetgjort. Dette skjedde ikke fordi jødene hadde forbrutt seg mot lov og rett, men ene og alene fordi de var jøder. Til grunn for aksjonen lå en ideologisk og politisk rasisme som gikk ut på at den ariske rase skulle overta verdensherredømmet, og at jøder og andre ikke-ariske folkegrupper skulle utryddes.

Den norske kirke må ta sin del av ansvaret for folkemordet som rammet norske jøder under okkupasjonen. I årene før krigen var en på ledende kirkelig hold i Norge kjent med antisemittismen og jødeforfølgelsen som bredte seg i Tyskland, uten at det til å begynne med førte til noen samlet kirkelig opposisjon i vårt land.

Da Den norske kirke for alvor tok opp kampen mot tyskernes og Nasjonal Samlings kirkepolitikk i begynnelsen av 1941, begynte en med å fremholde kirkens ansvar for retten, spesielt knyttet til menneskeverdet og rettssikkerheten. Det gav kirken en plattform for kritikk av rettskrenkelsene i samfunnet. Da departementet sommeren 1941 foreslo å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder og mellom nordmenn og samer, protesterte biskopene. Biskop Eivind Berggrav argumenterte med at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjenner enkelte folk menneskeverd, er i åpenbar strid med den kristne tro. Det bidro til at forslaget om endring av ekteskapsloven ble lagt til side inntil videre og først ble vedtatt i desember 1942.

Likevel må vi erkjenne at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Enkelte prester og aktive menighetslemmer viste omsorg for jøder som ble sjikanert, mistet sine jobber og fikk sine boliger beslaglagt. Men dette var ikke blant de temaer som stod høyt på kirkens dagsorden. Kirken forholdt seg taus til Politidepartementets kunngjøring av 20. januar 1942 om at alle jøder i Norge måtte melde seg til politiet for å få en rød «J» i sine legitimasjonspapirer. Det kirkelige lederskap valgte også å tie da Quisling-styret den 12. mars 1942 gjeninnførte forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens § 2.  I forarbeidene til bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som lå til grunn for prestenes nedleggelse av sine statlige embeter påskedag 1942, hadde en tatt inn en protest mot denne endringen av Grunnloven. Men en valgte til slutt å droppe protesten av taktiske grunner. En ville unngå at rikskommissær Terboven og ministerpresident Quisling gjorde felles sak mot kirken.

Da den sivile motstandsbevegelsen, som kirken var en del av, i september 1942 ble varslet om at tyskerne planla en aksjon mot jødene i Norge, ble det ikke slått alarm. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Kirkeledelsen fremhevet at alle mennesker ifølge Guds ord har samme menneskeverd og samme menneskerett. Det ble også vist til at da Jesus kom til verden, «lot han seg føde i et jødisk hjem av en jødisk mor». Brevet, som på folkemunne gikk under navnet «Hebreerbrevet», vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.

Men protesten kom for sent til å få noen betydning for den videre opptrapping av jødeforfølgelsen i landet. Den 26. november ble alle jødiske kvinner og barn arrestert, også denne gang godt hjulpet av norsk politi. Samme dag kunne det tyske skipet D/S «Donau» seile til Tyskland og Polen med 532 jøder om bord for å bli tilintetgjort. Senere ble ytterligere 240 norske jøder deportert. Bare noen ytterst få overlevde.

Det forferdelige som skjedde med jødene den gang, også i vårt land, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd. Kirken har et særlig ansvar for å slå ring om religiøse minoriteter og andre utstøtte grupper som trues av undertrykkelse og forfølgelse. Det kristne menneskesyn forplikter kirken til å ta opp kampen mot antisemittismen og andre former for rasisme der slike holdninger kommer til overflaten både i vårt land, i Europa og andre land. Det utfordrer oss i dag til fornyet bevissthet, årvåkenhet og handling.

Vedtatt i Bispemøtet 15.-19. oktober 2012, sak 037/12 Kirken og jødene.


Å bli tatt inn i Guds folk

29/09/2012

Notat til søndagens tekst: Matt 8,5-13 ff

Bibelteksten fortel om Jesu møte med «ein heidning» (i Bibelen betyr det ein som ikkje er jøde) som har ei enkel og tillitsfull tru. Jesus gir mannen, som er utanlandsk offiser i Kapernaum, denne attesten:

Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru.

Eg vil her ta med eit utdrag frå kommentaren til teksten i Luthersk Kirketidende nr 15/2012. Her skriv prost Even Borch om koss Jesus opnar gudsfellesskapet for oss som ikkje er jødar.

Det finst mykje usunn teologi om koss me som kristne skal sjå på jødane som Guds folk. Derfor siterer eg gjerne dette som eg meiner inneheld god teologi i enkel form.

Jesu møte med offiseren i Kapernaum er ei underforteljing, men samstundes ei forteljing der Jesus inkluderer dei som ikkje tilhøyrer Israelsfolket, i Guds rike.

(…)

Det andre fokuset i forteljinga, det at Jesus opnar gudsfellesskapet for andre enn jødar, er kan hende det viktigaste i teksten. Det er også det teologisk mest utfordrande. For samstundes med at Jesus opnar opp, så kjem han med sterk kritikk av arvingane til riket, Guds utvalde folk.

Gjennom historia veit vi at nettopp denne bibelteksten har vore brukt som grunnlag for  antijødiske eller antisemittiske teoriar. Også i dag har mange kyrkjer og teologar det ein gjerne kallar erstatningsteologi. Det vil seie at etter Jesu tid, er jødane forkasta som Guds eigedomsfolk og erstatta av den kristne kyrkja.

Dette temaet tar Paulus grundig opp i Romarbrevet. Hans forståing er tydeleg at jødane ikkje er forkasta som Guds folk, men at heidningane i Kristus blir innpoda i vintreet slik at dei på ein måte blir jødar. Den paulinske tanken harmonerar godt med måten Jesus omtaler himmelen: Der skal folk komme frå aust og frå vest og sitte til bords med dei jødiske patriarkane.

At det finst arvingar som blir kasta ut i mørket, er også eit faktum. Det understrekar det radikale i å vera med i Guds rike. Det er ei gåve du må ta imot i tru enten du er jøde eller heidning.

Og her er bibelteksten frå Matteusevangeliet kap. 8:

Då Jesus gjekk inn i Kapernaum, kom det ein offiser til han og bad om hjelp:6 «Herre», sa han, «tenesteguten min ligg lam heime og har svære plager.»7 Jesus sa: «Eg skal koma og lækja han.» 8 «Herre», svara offiseren, «eg er ikkje verdig til at du kjem inn under mitt tak. Men sei berre eit ord, så blir tenesteguten min lækt. 9 For eg må sjølv lyda dei som er over meg, og eg har soldatar under meg. Seier eg til éin: ‘Gå!’ så går han, og til ein annan: ‘Kom!’ så kjem han, og til tenaren min: ‘Gjer dette!’ så gjer han det.» 10 Då Jesus høyrde det, undra han seg og sa til dei som følgde han: «Sanneleg, eg seier dykk: Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru. 11 Og det skal de vita: Mange skal koma frå aust og frå vest og sitja til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. 12 Men borna av riket skal kastast ut i mørkret utanfor, der dei græt og skjer tenner.» 13 Og Jesus sa til offiseren: «Gå! Det skal skje, slik du trudde.» Og tenesteguten vart frisk i same stunda.


Vårt lokale holocaust

27/04/2012

Morgenbladet om Stavangers jødiske historie

Det budde norske jødar i Stavanger på første del av 1900-talet. Éin familie budde til og med nokre år på Bryne. Dei blei utrydda av tyske nazistar, godt hjelpte av andre nordmenn som truleg var for prega av antisemittisme til å reagera.

Morgenbladet har i dag ein interessant omtale av boka Kjersti Dybvig: Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Pax 2012.

Her er eit utdrag frå omtalen:

Ingen er bare offer
Noen ganger forteller mangelen på kilder den viktigste historien.

Alle de norske jødene i Stavanger ble deportert i 1942. Alle ble drept. Ingen vendte tilbake. Hvorfor, spør Kjersti Dybvig, og hva står det om dette i historiebøkene?

(…)

Ingen er bare et offer. Dette helt allmenne og viktige prinsippet synes å ha vært grunnleggende for Dybvigs prisverdige arbeid. Ved å fortelle disse familienes historie gjør hun disse personene til historiske skikkelser, og på den måte yter hun motstand mot utslettelsen. En del av utslettelsen er jo at navnene bare assosieres med at de ble drept. Dette var drapsmennenes plan, at de skulle reduseres til ofre, til noen som skulle huskes bare fordi de var utslettet.

Les meir


Solidaritet med jødane

15/04/2012

Denne veka har eg vore med på å vedta følgjande uttale frå landsstyret i Den Norske Israelsmisjon:

Det er i år 70 år siden norske jøder ble fanget og deportert til utryddelsesleirene. Målet om kollektiv tilintetgjørelse av et helt folk, og den ideologi som lå bak, hadde dessverre altfor mange støttespillere i Norge. Vi er glade for at norske myndigheter har erkjent, bekjent og beklaget at norsk politi og embetsverk deltok i denne forbrytelsen mot våre jødiske landsmenn.

Som kristen organisasjon og misjon må vi også bekjenne at vi ikke hadde nok kraft og mot til et handlekraftig forsvar for vår jødiske minoritet når det gjaldt som mest. Det er ikke tilstrekkelig å skjule seg bak parolen om at vi ikke driver politisk virksomhet når vår nabos liv er truet.

Les meir


Våre jødar

27/01/2012

Statsministeren talte i dag om våre jødar. Han var med på markeringa av den internasjonale holocaustdagen 27. januar, og nytta høvet til å beklaga at norske jødar for 70 år sidan blei arrestert (av nordmenn!) og sendt til tyske konsentrasjonsleirar.

Slik eg oppfattar uttrykket våre jødar, tydeleggjer det at norske jødar er nordmenn, at dei sjølvsagt høyrer til i landet og at dei har same rettar som andre nordmenn. Altså eit sterkt uttrykk å møta antisemittismen med.

Her er eit lite utdrag frå Stoltenberg sin tale:

Hva med ugjerningene mot Ruth Maier og de andre jødene?
Drapene er uten tvil nazistenes verk.

Men det var nordmenn som arresterte.
Det var nordmenn som kjørte bilene.
Og det skjedde i Norge.

I løpet av krigen ble 772 norske jøder og jødiske flyktninger arrestert og deportert.
Bare 34 overlevde.

Uten å frata nazistene ansvaret, er det tid for å se at politifolk og andre nordmenn deltok i arrestasjoner og deportasjoner av jøder.

Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord.

(…)

Også norske jøder forteller at de lever i frykt.

I avisa Vårt Land leser vi at noen av våre jøder er redde for å gjøre seg synlige som jøder.
Slik skal vi ikke ha det i Norge.
Ingen skal behøve å skjule sin tro, kulturelle identitet eller legning.

Ethvert menneske er like mye verdt.
Alle har like rettigheter.

Slik, og bare slik, skal det være i Norge.

(les meir)

Flott Stoltenberg! Det kan sjølvsagt innvendast at det ikkje burde tatt 70 år før ein norsk statsminister sa desse orda. Men likefullt er det viktig, ikkje minst i vår tid, at dette nå blir sagt så klart!


%d bloggarar likar dette: