Dnk og Luthers syn på jødane

Den norske kyrkja tar i forkant av reformasjonsjubileet i 2017 avstand frå Luther sine antijødiske uttalar. Eg er glad for at biskopane i dag har kome med denne uttalen:

Arven fra Luther og det jødiske folk 

Markeringen av 500 års-jubileet for reformasjonen i 2017 gir oss anledning til å fornye det som er av varig verdi i forståelsen av evangeliet og kirkens samfunnsoppdrag. Men det krever også kritisk oppgjør med elementer i arven fra Luther, og det gjelder særlig forholdet til jødene.

På 1520-tallet skrev Luther forsonlig om jødene, at de er av Kristi folk og våre brødre. I skriftet Jesus Kristus: en jøde av fødsel (1523) ville han vise dem at Jesus er deres Messias, og gikk til angrep på pavekirkens behandling av dem ”som om de var hunder og ikke mennesker”. Noen år senere kom han imidlertid selv med krasse utfall mot jødene. Luther var nok skuffet over at de ikke vendte seg til troen på Jesus, men det er neppe hele forklaringen.

I sin fortolkning av Bibelen tok Luther som utgangspunkt at det er en grunnleggende kontrast mellom det kristne og det jødiske. Luther var lite opptatt av jødene som folk og hadde liten kjennskap til jødisk tradisjon. Derimot tok han opp antijødiske tradisjoner fra oldkirken og middelalderen som la vekt på denne kontrasten og skjøv jødene ut i mørket, nærmest som et ikke-folk.

I skriftet Om jødene og deres løgner (1543) gav Luther denne arven rom. Jødene står under Guds vrede og er djevelens barn, hevngjerrige og morderiske. Deres skoler og synagoger bør derfor brennes, deres hus rives, de bør fratas sine skrifter, forbys å drive undervisning og plasseres i leirer.

På en annen måte enn oldkirkens og middelalderens antijødiske teologer kom Luthers skrifter til å bli brukt som begrunnelse for antisemittiske holdninger i nyere tid. Det nådde et høydepunkt under nazismen på 1930- og 40-tallet. Da ble sitater fra Luther brukt i antisemittisk propaganda, og det skjedde også i Norge. Ett forhold er at den tyske okkupasjonsmakt oversatte og spredte skriftet Om jødene og deres løgner. Like viktig for oss er det at enkelte norske teologer på slutten av 30-tallet skrev mot jødene og direkte eller indirekte støttet tysk antisemittisme.

I november 1942 protesterte den felleskirkelige ledelsen i vårt land mot nazistenes behandling av jødene og formante myndighetene: ”Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.” Protesten kom imidlertid for sent til å forhindre deportasjonen av norske jøder til Auschwitz seksten dager senere, og understreker på nytt nødvendigheten av årvåkenhet og handling i tide.

Oppgjør med antijødiske og antisemittiske holdninger er en varig utfordring for kirke og samfunn. I reformasjonsåret 2017 må vi som kirke ta tydelig avstand fra den antijudaisme som Luther etterlot seg. Det gjelder også den kirkelige antisemittisme som har brakt usigelige lidelser over det jødiske folk og fortsatt kaster mørke skygger over forholdet mellom kristne og jøder.

For oss er det vesentlig at Jesus og disiplene ikke bare selv var jøder, men også identifiserte seg med sitt folk og dets tradisjoner, og de så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Dette gir oss som kristne en særskilt tilknytning til det jødiske folk. Et oppgjør med den antijødiske arven fra Luther i reformasjonsåret 2017 gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon. I dag uttrykker vi derfor også vår takknemlighet for kontakten og samarbeidet med Det Mosaiske Trossamfunn i vårt land.

Oslo, 25. november 2016
Uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke

Ei uforståeleg historie

Det har nyleg kome ut ein biografi om presten Sigmund Feyling, ein av dei mest sentrale nazistane i Norge under krigen. Vårt Land har eit stort oppslag om boka i dag. Aftenbladet skreiv om den for ei veke sidan.

Feyling var fram til 1941 sokneprest og prost i Egersund. Då blei han ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet. Historia om Feyling er trist lesing. Det som for meg er ekstra uforståeleg og trist er at han faktisk også fram til 1941 var formann i Stavanger krets av Den Norske Israelsmisjon.

Stavanger krets er 100 år nå i 2016. I jubileumsåret er eg leiar i kretsstyret. Me har markert kretsjubileet på mange forskjellige måtar, noko av dette har eg også skrive om her på bloggen. Det eg vil trekka fram i kveld, er at me også har tatt tak i denne vanskelege delen av historia vår. Det er på mange måtar sjokkerande at ein person som hadde tillitsverv i Israelsmisjonen, kunne utvikla seg til å bli nazist.

Israelsmisjonen hadde som ein del av kulturhelga me arrangerte i september, eit historieseminar i Egersund. Her hadde generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann og misjonssekretær Paul Odland foredrag om koss situasjonen var for organisasjonen under den andre verdskrigen. Historia om Feyling var ein del av dette foredraget.

I oktober inviterte me forfattaren Jostein Berglyd, som har skrive boka Presten som ville nazifisere Norge, til ei temasamling for frivillige medarbeidarar i kretsen. Berglyd hadde då foredrag om personen Feyling, om bakgrunnen hans, utviklinga hans og om rettssaka mot han etter krigen. Boka var ikkje komen ut på dette tidspunktet, den kom i postkassa først for ca ei veke sidan. Eg vil også her på bloggen takka Jostein Berglyd for det store og viktige arbeidet han har gjort med biografien, den første som er skriven om Feyling.

Dette er ikkje ein del av historia me er stolte av i Israelsmisjonen. Me har likevel tenkt at det var viktig å ta det fram i lyset i jubileumsåret, slik at me blir betre kjent med ulike sider av historia vår. Om me nokon gong vil kunna forstå denne delen av historia vår, er ei anna sak.

Her er lenker til avisartiklane:

Kyrkja reagerte for seint

Bispemøtet har denne veka behandla saka Kirken og jødene.

Biskopane har blant anna vedtatt ein uttale om Den norske kyrkja sitt forhold til jødane under okkupasjonen 1940-1942. Det er nå i haust 70 år sidan dei norske jødane blei deportert til Tyskland.

Uttalen viser at kyrkja reagerte på det som skjedde, men dessverre alt for seint. Derfor seier biskopane nå:

Idag erkjenner vi at også kirken var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, og at den var for sent ute med sin protest mot antisemittismen og jødeforfølgelsen.

Her er heile uttalen (som du finn lenke til her):

Kirkens forhold til jødene under okkupasjonen 1940-1945

Den nazistiske storaksjonen mot de norske jødene for 70 år siden kaster fortsatt mørke skygger innover vårt folk. I dag erkjenner vi at også kirken var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, og at den var for sent ute med sin protest mot antisemittismen og jødeforfølgelsen.

Høsten 1942 ble om lag 40 % av jødene her i landet arrestert, deportert og tilintetgjort. Dette skjedde ikke fordi jødene hadde forbrutt seg mot lov og rett, men ene og alene fordi de var jøder. Til grunn for aksjonen lå en ideologisk og politisk rasisme som gikk ut på at den ariske rase skulle overta verdensherredømmet, og at jøder og andre ikke-ariske folkegrupper skulle utryddes.

Den norske kirke må ta sin del av ansvaret for folkemordet som rammet norske jøder under okkupasjonen. I årene før krigen var en på ledende kirkelig hold i Norge kjent med antisemittismen og jødeforfølgelsen som bredte seg i Tyskland, uten at det til å begynne med førte til noen samlet kirkelig opposisjon i vårt land.

Da Den norske kirke for alvor tok opp kampen mot tyskernes og Nasjonal Samlings kirkepolitikk i begynnelsen av 1941, begynte en med å fremholde kirkens ansvar for retten, spesielt knyttet til menneskeverdet og rettssikkerheten. Det gav kirken en plattform for kritikk av rettskrenkelsene i samfunnet. Da departementet sommeren 1941 foreslo å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder og mellom nordmenn og samer, protesterte biskopene. Biskop Eivind Berggrav argumenterte med at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjenner enkelte folk menneskeverd, er i åpenbar strid med den kristne tro. Det bidro til at forslaget om endring av ekteskapsloven ble lagt til side inntil videre og først ble vedtatt i desember 1942.

Likevel må vi erkjenne at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Enkelte prester og aktive menighetslemmer viste omsorg for jøder som ble sjikanert, mistet sine jobber og fikk sine boliger beslaglagt. Men dette var ikke blant de temaer som stod høyt på kirkens dagsorden. Kirken forholdt seg taus til Politidepartementets kunngjøring av 20. januar 1942 om at alle jøder i Norge måtte melde seg til politiet for å få en rød «J» i sine legitimasjonspapirer. Det kirkelige lederskap valgte også å tie da Quisling-styret den 12. mars 1942 gjeninnførte forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens § 2.  I forarbeidene til bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som lå til grunn for prestenes nedleggelse av sine statlige embeter påskedag 1942, hadde en tatt inn en protest mot denne endringen av Grunnloven. Men en valgte til slutt å droppe protesten av taktiske grunner. En ville unngå at rikskommissær Terboven og ministerpresident Quisling gjorde felles sak mot kirken.

Da den sivile motstandsbevegelsen, som kirken var en del av, i september 1942 ble varslet om at tyskerne planla en aksjon mot jødene i Norge, ble det ikke slått alarm. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Kirkeledelsen fremhevet at alle mennesker ifølge Guds ord har samme menneskeverd og samme menneskerett. Det ble også vist til at da Jesus kom til verden, «lot han seg føde i et jødisk hjem av en jødisk mor». Brevet, som på folkemunne gikk under navnet «Hebreerbrevet», vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.

Men protesten kom for sent til å få noen betydning for den videre opptrapping av jødeforfølgelsen i landet. Den 26. november ble alle jødiske kvinner og barn arrestert, også denne gang godt hjulpet av norsk politi. Samme dag kunne det tyske skipet D/S «Donau» seile til Tyskland og Polen med 532 jøder om bord for å bli tilintetgjort. Senere ble ytterligere 240 norske jøder deportert. Bare noen ytterst få overlevde.

Det forferdelige som skjedde med jødene den gang, også i vårt land, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd. Kirken har et særlig ansvar for å slå ring om religiøse minoriteter og andre utstøtte grupper som trues av undertrykkelse og forfølgelse. Det kristne menneskesyn forplikter kirken til å ta opp kampen mot antisemittismen og andre former for rasisme der slike holdninger kommer til overflaten både i vårt land, i Europa og andre land. Det utfordrer oss i dag til fornyet bevissthet, årvåkenhet og handling.

Vedtatt i Bispemøtet 15.-19. oktober 2012, sak 037/12 Kirken og jødene.

Å bli tatt inn i Guds folk

Notat til søndagens tekst: Matt 8,5-13

Bibelteksten fortel om Jesu møte med ein «heidning» (i Bibelen betyr det ein som ikkje er jøde) som har ei enkel og tillitsfull tru. Jesus gir den utanlandske offiseren i Kapernaum denne attesten:

Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru.

Eg vil her ta med eit utdrag frå kommentaren til teksten i Luthersk Kirketidende nr 15/2012. Her skriv prost Even Borch om koss Jesus opnar gudsfellesskapet for oss som ikkje er jødar.

Det finst mykje usunn teologi om koss me som kristne skal sjå på jødane som Guds folk. Derfor siterer eg gjerne dette som eg meiner inneheld god teologi i enkel form.

Jesu møte med offiseren i Kapernaum er ei underforteljing, men samstundes ei forteljing der Jesus inkluderer dei som ikkje tilhøyrer Israelsfolket, i Guds rike.

(…)

Det andre fokuset i forteljinga, det at Jesus opnar gudsfellesskapet for andre enn jødar, er kan hende det viktigaste i teksten. Det er også det teologisk mest utfordrande. For samstundes med at Jesus opnar opp, så kjem han med sterk kritikk av arvingane til riket, Guds utvalde folk.

Gjennom historia veit vi at nettopp denne bibelteksten har vore brukt som grunnlag for  antijødiske eller antisemittiske teoriar. Også i dag har mange kyrkjer og teologar det ein gjerne kallar erstatningsteologi. Det vil seie at etter Jesu tid, er jødane forkasta som Guds eigedomsfolk og erstatta av den kristne kyrkja.

Dette temaet tar Paulus grundig opp i Romarbrevet. Hans forståing er tydeleg at jødane ikkje er forkasta som Guds folk, men at heidningane i Kristus blir innpoda i vintreet slik at dei på ein måte blir jødar. Den paulinske tanken harmonerar godt med måten Jesus omtaler himmelen: Der skal folk komme frå aust og frå vest og sitte til bords med dei jødiske patriarkane.

At det finst arvingar som blir kasta ut i mørket, er også eit faktum. Det understrekar det radikale i å vera med i Guds rike. Det er ei gåve du må ta imot i tru enten du er jøde eller heidning.

Og her er bibelteksten frå Matteusevangeliet kap. 8:

Då Jesus gjekk inn i Kapernaum, kom det ein offiser til han og bad om hjelp:6 «Herre», sa han, «tenesteguten min ligg lam heime og har svære plager.»7 Jesus sa: «Eg skal koma og lækja han.» 8 «Herre», svara offiseren, «eg er ikkje verdig til at du kjem inn under mitt tak. Men sei berre eit ord, så blir tenesteguten min lækt. 9 For eg må sjølv lyda dei som er over meg, og eg har soldatar under meg. Seier eg til éin: ‘Gå!’ så går han, og til ein annan: ‘Kom!’ så kjem han, og til tenaren min: ‘Gjer dette!’ så gjer han det.» 10 Då Jesus høyrde det, undra han seg og sa til dei som følgde han: «Sanneleg, eg seier dykk: Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru. 11 Og det skal de vita: Mange skal koma frå aust og frå vest og sitja til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. 12 Men borna av riket skal kastast ut i mørkret utanfor, der dei græt og skjer tenner.» 13 Og Jesus sa til offiseren: «Gå! Det skal skje, slik du trudde.» Og tenesteguten vart frisk i same stunda.

Vårt lokale holocaust

Morgenbladet om Stavangers jødiske historie

Det budde norske jødar i Stavanger på første del av 1900-talet. Éin familie budde til og med nokre år på Bryne. Dei blei utrydda av tyske nazistar, godt hjelpte av andre nordmenn som truleg var for prega av antisemittisme til å reagera.

Morgenbladet har i dag ein interessant omtale av boka Kjersti Dybvig: Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Pax 2012.

Her er eit utdrag frå omtalen:

Ingen er bare offer
Noen ganger forteller mangelen på kilder den viktigste historien.

Alle de norske jødene i Stavanger ble deportert i 1942. Alle ble drept. Ingen vendte tilbake. Hvorfor, spør Kjersti Dybvig, og hva står det om dette i historiebøkene?

(…)

Ingen er bare et offer. Dette helt allmenne og viktige prinsippet synes å ha vært grunnleggende for Dybvigs prisverdige arbeid. Ved å fortelle disse familienes historie gjør hun disse personene til historiske skikkelser, og på den måte yter hun motstand mot utslettelsen. En del av utslettelsen er jo at navnene bare assosieres med at de ble drept. Dette var drapsmennenes plan, at de skulle reduseres til ofre, til noen som skulle huskes bare fordi de var utslettet.

Les meir

Solidaritet med jødane

Denne veka har eg vore med på å vedta følgjande uttale frå landsstyret i Den Norske Israelsmisjon:

Det er i år 70 år siden norske jøder ble fanget og deportert til utryddelsesleirene. Målet om kollektiv tilintetgjørelse av et helt folk, og den ideologi som lå bak, hadde dessverre altfor mange støttespillere i Norge. Vi er glade for at norske myndigheter har erkjent, bekjent og beklaget at norsk politi og embetsverk deltok i denne forbrytelsen mot våre jødiske landsmenn.

Som kristen organisasjon og misjon må vi også bekjenne at vi ikke hadde nok kraft og mot til et handlekraftig forsvar for vår jødiske minoritet når det gjaldt som mest. Det er ikke tilstrekkelig å skjule seg bak parolen om at vi ikke driver politisk virksomhet når vår nabos liv er truet.

Les meir

Våre jødar

Statsministeren talte i dag om våre jødar. Han var med på markeringa av den internasjonale holocaustdagen 27. januar, og nytta høvet til å beklaga at norske jødar for 70 år sidan blei arrestert (av nordmenn!) og sendt til tyske konsentrasjonsleirar.

Slik eg oppfattar uttrykket våre jødar, tydeleggjer det at norske jødar er nordmenn, at dei sjølvsagt høyrer til i landet og at dei har same rettar som andre nordmenn. Altså eit sterkt uttrykk å møta antisemittismen med.

Her er eit lite utdrag frå Stoltenberg sin tale:

Hva med ugjerningene mot Ruth Maier og de andre jødene?
Drapene er uten tvil nazistenes verk.

Men det var nordmenn som arresterte.
Det var nordmenn som kjørte bilene.
Og det skjedde i Norge.

I løpet av krigen ble 772 norske jøder og jødiske flyktninger arrestert og deportert.
Bare 34 overlevde.

Uten å frata nazistene ansvaret, er det tid for å se at politifolk og andre nordmenn deltok i arrestasjoner og deportasjoner av jøder.

Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord.

(…)

Også norske jøder forteller at de lever i frykt.

I avisa Vårt Land leser vi at noen av våre jøder er redde for å gjøre seg synlige som jøder.
Slik skal vi ikke ha det i Norge.
Ingen skal behøve å skjule sin tro, kulturelle identitet eller legning.

Ethvert menneske er like mye verdt.
Alle har like rettigheter.

Slik, og bare slik, skal det være i Norge.

(les meir)

Flott Stoltenberg! Det kan sjølvsagt innvendast at det ikkje burde tatt 70 år før ein norsk statsminister sa desse orda. Men likefullt er det viktig, ikkje minst i vår tid, at dette nå blir sagt så klart!

Antisemittisme i Norge

Unge norske jødar opplever faktisk å bli mobba fordi dei er jødar. Dette kan ikkje aksepterast og det er viktig å setja i verk tiltak for å arbeida med haldningane i ungdomsmiljøet.

Samtidig må me vel minna kvarandre om at det kan vera like mykje grums i haldningane i foreldregenerasjonen.

Denne veka (juni 2011) har den veksande antisemittismen fått fokus på bakgrunn av ei undersøking blant ungdomsskule-elevane i Oslo. Undersøkinga viser dessverre at det er eit stort innslag av antisemittisme blant ungdomane.

Dette er skremmande. Samtidig er det godt at det blir tematisert.

Direktør Odd-Bjørn Fure ved Holocaust-senteret i Oslo kommenterer i Vårt Land:

Fure: Hadde frykta meir hat mot muslimar
Direktøren ved HL-senteret ser svært alvorleg på rapport om hets mot jødar i Oslo-skulen.

(…)

Han var ikkje overraska over at jødar vert hetsa, etter dei forteljingane han har høyrt. Men Fure er litt overraska over kor mange jødar som blir hetsa: Kvar tredje jøde i dei undersøkte årsstega seier at dei har vore utsette for negative hendingar på grunn av religionen sin to-tre gonger i månaden eller meir.

Til samanlikning var det 5,3 prosent av muslimane som svarte det same. Fure seier at han hadde frykta at fleire muslimar blir utsette for hets.

– Men i og med at muslimane er langt fleire, tyder denne prosenten at det er mange som blir hetsa. Dette er eit problem vi også må ta på alvor, seier Fure.

Han seier at det trengst meir forsking for å få svar på årsaka til at så mange jødiske skulebarn blir hetsa. Fure vil ikkje seie at den viktigaste forklaringa er at muslimsk innvandring har ført med seg import av muslimsk og arabisk jødehat.

– Det er nok noko i ei slik forklaring. Men å leggje hovudskulda på dette kan vi ikkje utan at det er dokumentert. II dag blir dette mykje spekulasjon. Antijødiske haldningar ligg djupt i både det norske og det europeiske samfunnet, seier Fure.

Han meir det er svært urovekkjande at analyseleiaren bak Oslo-rapporten seier at hetsen mot jødiske skule har stige får kring null til dette nivået på få år.

(Les meir)

Leiaren av det mosaiske trussamfunnet i Oslo uttalte i Verdibørsen i går (11.06.2011) kloke ord om at det finst to mytar om antisemittisme i Norge. Den eine er at det ikkje finst nokon antisemittisme i Norge. Den andre er at Norge er det mest antisemittiske landet i Europa. Han peika på at ingen av dei er sanne, men at sanninga ligg ein stad mellom desse ytterpunkta.

Les heile rapporten om rasisme og antisemittisme i Osloskulen her:

Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme

Auschwitz-Birkenau

For eit par veker sidan besøkte eg Auschwitz og fekk omvising i konsentrasjons-leirane der.

Det gjorde djupt inntrykk.

Leirane fungerer både som museum og minnesmerke. Her kan me læra meir om den ufattelege vondskapen som nazistane sette i system under krigen og me kan samtidig minnast alle dei menneska som blei utsletta under holocaust.

Det kjendest naturleg og rett  leggja ned blomar på minnesmerket i Auschwitz-Birkenau, der det også er ei plate med norsk tekst:

Alltid la dette sted være et rop av fortvilelse og et varsel til menneskeheten, hvor nazistene myrdet omkring halvannen million menn, kvinner, og barn, hovedsaklig jøder fra flere land i Europa. 

Auschwitz-Birkenau 1940-1945

 

Les meir

Jødisk minnesmerke

Til minne om jødane som blei deportert frå Rogaland

img_3596Det var 22 jødar frå Rogaland blant offera for Holocaust. I dag (26.10.2010) har desse omsider fått sitt minnesmerke i Stavanger, reist av Stavanger kommune og Stavanger kyrkjelege fellesråd.

Oppdatering: To bilde frå staden, 18.09.2016.

Stavanger Aftenblad skriv:

Endelig minnes Stavanger jødene som ble sendt til dødsleirene

Sam Becker var knappe to år gammel da han ble gasset ihjel. Midt på natten ble han hentet av norsk politi og sendt til dødsleiren Auschwitz.

(…)

I formiddag fikk Sam og de 21 andre rogalandske jødene som ble sendt til dødsleirene i 1942 og 1943 endelig sitt minnesmerke på Eiganes gravlund. Her har både norske soldater og utenlandske krigsfanger hatt sine minnesmerker i flere årtier, men de lokale jødenes navn og historie har vært usynlig.

– Ja. det er sent, Stavanger har brukt mer tid på dette enn de har gjort andre steder i landet, sier Trond Otto, som er en av ildsjelene bak oppbyggingen av en jødisk avdeling ved Rogaland krigshistoriske museum.

(…)

– Dety er viktig for Stavanger-regionen at dette monumentet nå er på plass. Vi har i altfor stor grad fortiet de norske jødenes skjebne når vi snakker om krigen i Norge. Og vi har fortiet vår egen deltakelse, at det var norske politifolk som hentet menn, kvinner og barn og sendte dem til dødsleirene, sier administrasjonsleder for Holocaust-senteret i Oslo, Georg Broch.

Les meir

img_3597

Josef fortel

Mytekalenderen i NRK P2 hadde Josef som tema idag (01.05.2006). Terje Nordby kunne fortelja at 1. mai i Den katolske kyrkja er Josef sin minnedag. Så vidt eg forstod av programmet, har ikkje denne koplinga nokon lang historisk tradisjon. Men kyrkja har nok gjort eit poeng av å knyta handverkaren Josef til den internasjonale arbeidarrørsla sin dag.

Josef er jo ein interessant kjenning frå bibelhistoria og eg har ingenting imot å minnast han nå i kveld. Eg har derfor funne fram ein tekst eg tidlegare har nytta som preike i jula, og lar på denne måten Josef sjølv få koma til orde her på bloggen:

«Hei, så kjekt å sjå deg! Du òg er her i Betlehem, ja. Me kom i går, på grunn av det der manntalet til Augustus. Nå er eg bare ute for å gjera någen ærend. Eg skal kjøpa litt lampeolje og någe å drikka. Kan tru eg har opplevd møje sidan me kom i går! Det er bare heilt utruleg!

Ja, du visste vel at Maria har vore gravid? Og kan du tenkja deg… Akkurat nå når me var ute og reiste, kom tida då hu skulle føda. Det kunne jo ikkje ha passa dårlegare.

Ja, du må ikkje misforstå! Det gjekk godt! Barnet lever! Og Maria er ikkje så verst i form, hu heller. Men me er jo heilt utslitne.

Me hadde ikkje ein gong greidd å finna ein skikkeleg plass å bu i går ettermiddag, då me kom til byen. Det var fullt overalt! Me hamna til slutt i ei grotte som vanlegvis blir brukt som stall, bak det huset du ser der borte. Der var det i hvert fall varmt. Og det var møje høy, så me greidde å laga oss ein god plass for å sova. Men du kan tru. Det blei ikkje særleg søvn på oss, akkurat. Utpå kvelden forstod me at barnet kom til å bli født, og då galdt det bare å gjera klar det mest nødvendige.

Ja, eg glømte forresten å seia: Han er heilt skjønne! Ja, Jesus altså. For det er det me har kalla han. Andre syns sikkert han er ein nokså normal baby. Men for Maria og meg… Me syns han er spesiell!

Du har sikkert høyrt at det har vore ein del spesielt med det at Maria venta barn nå. Det er jo eigentleg ikkje eg som er faren hans, sjølv om det ikkje er så viktig akkurat nå. For nå er me endeleg ein heil familie, og eg kjenner meg like knytt til den litle ungen som alle andre foreldre gjer. Men både Maria og eg hadde for någen månadar sidan besøk av englar som har fortalt merkelege ting om barnet vårt …

Eg trur ikkje eg har grine så møje på mange år! Ja, ikkje fordi eg er lei meg, altså, men fordi eg er så lukkeleg. Tenk, alt gjekk godt! Me som har vore så usikre på alt saman.

Men det mest utrulege skjedde eigentleg tidleg om morgonen i dag. Maria hadde vaska Jesus og pakka han inn i någen tøystykke. Og så hadde me lagt han i ei krubbe, der dyra pleier å få maten sin. Der låg han så fint!

Plutseleg kom det ein flokk med gjetarar inn i stallen. Det var både ungdomar og vaksne, og saman med dei kom det ein heil saueflokk. Dei hadde vore ute på markene i natt og passa på sauene sine. Midt på natta hadde dei sett eit kraftig lys. Ja, dei var heilt sikre på at dei hadde sett ein engel! Dei hadde blitt så redde, fortalde dei oss, at dei visste ikkje kva dei skulle gjera. Men engelen sa til dei: VER IKKJE REDDE! Og så hadde engelen fortalt at denne natta var det født eit spesielt barn i Betlehem. Eit barn som skulle vera frelsaren for alle menneske.

Ja, du skal få høyra heilt nøyaktig kva engelen sa til gjetarane:

”Ver ikkje redde! Eg kjem til dykk med bod om ei stor glede for heile folket. I dag er det født dykk ein frelsar i Davids by. Han er Messias, Herren. Og det skal de ha til teikn: De skal finna eit barn som er sveipt og ligg i ei krubbe.”

Det var så merkeleg å få besøk av desse gjetarane!

Der stod Maria og eg og høyrde på kva dei fortalde. Og rett framfor oss låg Jesus i ei krubbe! Gjetarane såg på han og me såg på han, og alle tenkte det same: Alt stemmer! Alt engelen hadde sagt, passa på dette barnet!

Så fortalde gjetarane at det plutseleg hadde kome mange englar og vist seg for dei. Og desse englane song ein lovsong til Gud: Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda blant menneske som Gud har glede i.

Så fór englane tilbake til himmelen, og gjetarane hadde stått igjen, heilt mållause. Eg veit litt om koss det er å få besøk av englar, så eg forstår godt at dei var i sjokk. Derfor er det så stilig at dei gjorde det dei gjorde: Dei gjekk inn i byen her, og leita seg fram til barnet som låg i ei krubbe. Ja, altså til barnet vårt, i stallen der me prøvde å sova etter den nattå!

Gjetarane sa at dei hadde hatt ei merkeleg natt. Og det forstår eg godt. Og alt var jo merkeleg for oss òg!

Maria og eg har snakka møje om det etterpå. Det engelen sa til gjetarane der ute på markene, er så vanskeleg å forstå. Likevel passar det så godt med barnet vårt. Og for Maria og meg har det alltid vore viktig å lytta til kva Gud vil med oss.

I dag har Maria vore så stille. Hu har så møje å tenkja på, seier hu. Hu husker alt som er sagt om Jesus, heilt nøyaktig. Då gjetarane var hos oss, ville hu at dei skulle fortelja alt saman gang på gang. Og hu lytta og tenkte og undra seg. Og nå etterpå har me snakka om kor merkeleg alt dette er…

Me har snakka møje om kva det kan bety at han skal vera frelsaren vår. Alt det me har opplevd, gjer at me har heilt spesielle forventningar til den litle guten vår. Maria og eg har jo vore blant dei som har venta på Messias, og me veit godt kva som står i profetbøkene om dette. Men det er ikkje alt som er så lett å forstå! Er det muleg at profet-orda skal gjelda han?

Viss det litle barnet vårt er frelsaren som me har venta på, så er i hvert fall det det eg vil kalla eit under! Og det viktigaste for oss når me møter eit under, er jo ikkje å forstå det, men å tru på det.

Någe av det som er overraskande, er at dette skjer blant oss heilt vanlege folk. Ikkje er me skriftlærde eller farisearar. Eg er jo ein heilt vanleg handverkar. Og desse gjetarane som fekk vita om det spesielle med Jesus, dei er jo dei fattigaste av alle her i området.

Tenk det, at han kom til oss som er heilt vanlege folk. Til og med til oss som har det ganske vanskeleg for tida! Eg tenkjer at Gud har tenkt spesielt på meg og Maria nå når me er i ein så vanskeleg familiesituasjon. Ja, eg er sikker på at han ser oss, og veit koss me har det.

Men sjølv om Maria har vore så stille, kan du tru det var møje lyd frå gjetarflokken! Dei var hos oss ganske lenge før dei gjekk ut på Betlehemsmarkene igjen. Og dei jubla og prata og song. Dei var så begeistra for at dei hadde funne Jesus der han låg i krubba si! Dei gjentok om igjen og om igjen:

  • Alt stemmer!
  • Me fann barnet!
  • Han låg i ei krubbe!

Og så song dei englane sin lovsong: Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda blant menneske som Gud har glede i!»