Haaretz om Jesu dåpsstad

Den israelske avisa Haaretz hadde tidlegare i januar ein stor og illustrert artikkel om dåpsstaden Qasr el-Yahud i Jordanelva. Artikkelen er ganske kritisk til at området rundt staden ikkje er rydda for miner. Men den fortel også at det var 590.000 (!) besøkande på staden i 2017. Eg var éin av dei.

Eg har elles vore på staden fleire gonger etter at den opna igjen hausten 2011. Det har eg opplevd ufarleg, men det er ikkje ein stad der eg går utanfor inngjerda område! Sommaren 2011 køyrde eg inn til området i leigebil saman med familien min; eg hadde lese at staden skulle opnast og trudde det allereie var gjort. Det er gjerne ikkje det klokaste eg har gjort, – men det gjekk godt, det òg. Me blei heldigvis stoppa av store vegsperringar.

Her er artikkelen frå Haaretz 18.01.2018:

Christian Pilgrims From Across the World Come to Israel to Visit This Site. There’s Just One Problem: It’s Sitting in a Minefield
Despite promises they’ll be cleared away, land mines still dot the area abutting the Jordan River that’s known for the site where Jesus was baptized. Les meir

Det er interessant å lesa at det faktisk er eit engasjement for å få fjerna minene, sjølv om skribenten ikkje er så optimistisk omkring dette. Vidare er det ein del informasjon om historia til staden og om klostera i området. Det er også skildring av feiringa av epifania-festen i januar, med store prosesjoner. Eg har aldri vore der under slik feiring.

Artikkelen omtaler ein kristen spiritualitet som er fjern frå den eg er van med frå Den norske kyrkja. Her er det mange bilde av dåp (gjendåp?) i skittent elvevatn. Artikkelen siterer også ein som hevdar at staden er den tredje mest viktige kristne heilage staden i regionen, etter Fødselskyrkja i Betlehem og Gravkyrkja i Jerusalem. Om eg ikkje vil skriva under på dette, syns eg det er ein interessant stad å besøka.

Sjå relaterte notat her på bloggen:

Volrath Vogt: Det hellige Land

Stor norsk bok med historisk geografi over Israel og Palestina

img_3745I forrige veke var eg innom Norlis Antikvariat i Oslo. Der fann eg Volrath Vogt si bok Det hellige Land, utgitt i Kristiania i 1879. Dette er ei stor bok på 789 sider, med 96 illustrasjonar og 6 kart. Her er det samla imponerande mykje kunnskap, spesielt med tanke på at dette er skrive før det blei enkelt og vanleg å kunna reisa frå Norge til Midt-Austen.

Eg samlar på bøker med historisk geografi knytt til dei bibelske landskapa. Eldre bøker inneheld sjølvsagt ikkje oppdatert kunnskap. Det er likevel mange gode grunner for at eg syns det er interessant også med gamle bøker om temaet.

Volrath Vogt si bok er prega av si tid. Eit innleiande kapittel om grenser og storleik startar på denne måten:

Det Hellige Land ligger i Asia ved Bunden af Middelhavet. Det ligger kun faa Mil fra Afrika og ikke heller langt fra Europa, altsaa omtrent midt i den Del af Jorden, som var kjendt i gamle Dage.

Vogt var ein norsk teolog, lærebokforfattar og skuleleiar («overlærer ved Kristiania Kathedralskole»). Når det gjeld kunnskapen om Det heilage landet, er det nok rett å kalla han forskar. Boka hans er omtalt (men med feil årstal) i artikkelen om forfattaren i Norsk biografisk leksikon:

Disse bibelhistoriske verkene varsler Vogts økende interesse for det hellige land. 1863 gjennomførte han en lengre forskerreise til Syria og Palestina, og her samlet han inntrykk og historiske data for sitt vitenskapelige hovedverk, Det hellige Land (1868). Boken vitner om et nøyaktig og samvittighetsfullt forskerarbeid og er preget av Vogts sedvanlige klare stil. I det korte forordet sier Vogt at det ligger 15 års arbeid bak boken, som bringer et vell av opplysninger om geografiske, historiske og sosiale forhold i Midtøsten.

Dette er ikkje ei bok eg les frå perm til perm. Men eg vil gleda meg over større og mindre avsnitt i den. Det er lett å finna fram då boka både har detaljert innhaldsliste og eit omfattande register.

Dei første 200 sidene er tematisk oppbygd. Resten, altså over 500 sider, er ei oversikt over «Byer, Landskaber, Mindesmærker m.m. i alfabetisk Orden». Her er det oppslag på svært mange stadnamn og eit vell av interessante opplysningar.

Bilda under viser noko av innhaldslista og dei gir inntrykk av detaljrikdomen i den tematiske delen.

img_3747

img_3748

Det neste bildet viser Vogts «Liste over Bogens 99 Billeder og 6 Karter».

Spesielt karta i boka er interessante. Nokre av dei er på utbrettsark. Vogt teikna faktisk fleire av karta sjølv. Eg tar med kartet hans over Jerusalem «fra Kristi Tid indtil forstyrrelsen ved Titus».

img_3751

img_3750

Sjølv om Det hellige Land blir rekna som Vogts hovudverk, er det ikkje denne boka han er mest kjent for. Han skreiv ei kort bibelhistorie som første gong blei gitt ut i 1858. Då eg gjekk på barneskolen i Stavanger på 1960-talet, var «Vogts Bibelhistorie» framleis i bruk! Bildet under viser boka eg sjølv fekk i kristendomsundervisninga på Våland skole.

Flere generasjoner norske skoleelever fikk gjennom et helt århundre et møte med “Vogts bibelhistorie” og fikk dermed oppleve denne bibelfortellingens mester på en måte som skapte gjenklang i sinnet. Det er dette Volrath Vogt først og fremst blir husket for.

Bibelhistorie

Om å kryssa Jordanelva

nypl.digitalcollections.510d47d9-64d4-a3d9-e040-e00a18064a99.001.v

Mange som ser Jordanelva for første gong, blir skuffa. Det er jo så lite vatn i elva. I Bibelen står det fleire gonger om «å gå over Jordan». Det skulle vel ikkje vera så vanskeleg, slik elva ser ut?

Dette notatet på BiblePlaces Blog set saka inn i eit større perspektiv: Seven Fascinating Facts about Crossing the Jordan River.

Eg har lenge visst at Jordanelva tidlegare var mykje større. Men ikkje at den i dag bare inneheld 2 % vatn i forhold til vassmengda for 60 år sidan! Eg har heller ikkje visst noko om gamle vadestadar i Jordanelva. Nå veit eg meir. Det var 41 vadestadar mellom Gennesaretsjøen og sideelva Jabbok, men bare fem vadestadar mellom Jabbok og Dødehavet. Flest vadestadar var det nær Beth Shean, men det var også nokre få vadestadar nær Jeriko, der elva var djupare og vanskelegare å kryssa.

Det gamle bildet av Jordanelva er frå 1894 då elva altså var mykje større enn den er i dag. Eg har funne bildet på The New York Public Library Digital Collections.

Bloggen refererer kortfatta til innhaldet i ein (foreløpig upublisert) artikkel av David Z. Moster.

Her er innleiinga til eit tidlegare notat her på bloggen:

Elva Jordan har stor symbolkraft. I historia om Israelsfolket si ferd frå slaveriet i Egypt er kryssinga av Jordan det siste hinderet undervegs til det lova landet. Dermed har elva blitt symbol på fridom. Men den er også eit symbol på døden, overgangen frå dette livet til det evige livet. (Les meir)

 

Bibelhistorier: Jesu dåp

Frå Qasr al-Yahud over mot den jordanske sida. Foto: Arne Berge 2012

Jesus blei døypt i Jordanelva av døyparen Johannes. Han opplevde sjølv at dette var noko som «måtte» skje, og me kan sjå på Jesu dåp som ei innviing til oppdraget hans.

Bildet er tatt på den tradisjonelle dåpsstaden nær Jeriko på Vestbreidda. Staden heiter Qasr al-Yahud på israelsk side og Al-Maghtas på jordansk side. Det er mogleg å gå ned til elva og vassa i det sterkt forureina vatnet, på begge sider av elva. I dag inneheld visstnok elva bare 2 % vatn i forhold til vassmengda for 60 år sidan!

Her er historia slik den står i Evangeliet etter Matteus:

13 Då kom Jesus frå Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døypt av han. 14 Men Johannes ville hindra han og sa: «Eg treng dåp av deg, og så kjem du til meg?» 15 Jesus svara: «Lat det no skje! Dette må vi gjera for å oppfylla all rettferd.» Då gjorde Johannes som Jesus ville. 16 Med det same Jesus var døypt, steig han opp av vatnet. Og sjå, himmelen opna seg, og han såg Guds Ande koma dalande ned over seg som ei due. 17 Og det lydde ei røyst frå himmelen: «Dette er Son min, han som eg elskar, i han har eg mi glede.» (Matt 3,13-17)

Bibelhistoria fortel at Den heilage ande konkret kom over Jesus og at Guds røyst høyrdest frå himmelen. Men kven høyrde dette? Éin måte å forstå bibeltekstane på, er at det bare var Jesus og Johannes som høyrde dette. Og at andre som var til stades, truleg bare såg dua. Dei forstod ikkje at dette var Anden, og dei høyrde ikkje Guds røyst. Også idag må Guds handlingar tolkast. Den som bare er tilskodar, får ikkje med seg meir enn det ytre.

Er det ein samanheng mellom denne dåpshandlinga og den kristne dåpen me har i kyrkja? Det er vanleg å seia at Jesu dåp peiker fram mot hans død og oppstode, mens vår dåp byggjer på Jesu død og oppstode.

Det er sjølvsagt ikkje mogleg å seia sikkert kvar Jesu dåp skjedde. Det nye testamentet  gjev ikkje nøyaktige geografiske opplysningar i denne saka. Men det er relativt sikkert at det skjedde ved Jordanelva (eller ei sideelv) mellom Gennesaretsjøen og Dødehavet. Det er i dag (minst) to såkalla dåpssstadar i dette området; i tillegg til Qasr al-Yahud er det også ein stad som heiter Yardenit (som ligg rett sør for Gennesaretsjøen). Den israelske avisa Haaretz hadde i 2014 ein interessant artikkel om stadane.

Baptism in the River Jordan
Ancient tradition meets modern ecology: Cleansing the soul, cleaning the water.

Av desse stadane har eg absolutt mest sans for Qasr al-Yahud. Staden er, som Haaretz påpeiker, meir autentisk (geografisk) og mindre kommersialisert enn Yardenit. Avisartikkelen legg elles vekt på den dårlege kvaliteten på vatnet, – og ser fram mot ei tid med reinare vatn i elva. La oss håpa den tid vil koma!

Avisa skriv ut frå perspektivet at kristne pilegrimar i vår tid blir døypte i elva. Ja, dette blir praktisert av ein del kristne trussamfunn. Eg er redd mykje av dette er gjendåp, noko eg har lite sans for. For meg betyr det meir å sjå på elva som stad for døyparen Johannes sin aktivitet og for Jesu dåp.

Hendinga er med i alle dei fire evangelia. Men me kan merka oss at evangelisten Johannes (altså ikkje døyparen), ikkje spesifikt nemner at Jesus blei døypt. Han er meir opptatt av at døyparen her peiker på kven Jesus er:

    29 Dagen etter ser han Jesus koma gåande mot seg og seier: «Sjå, Guds lam, som ber bort synda i verda! 30 Det var om han eg sa: Etter meg kjem det ein mann som er komen før meg, for han var til før meg. 31 Eg visste ikkje kven han var, men for at han skal bli openberra for Israel, er eg komen og døyper med vatn.»32 Og Johannes vitna og sa: «Eg såg Anden dala ned frå himmelen som ei due, og Anden vart verande over han. 33 Eg visste heller ikkje kven han var, men han som sende meg for å døypa med vatn, han sa til meg: Den du ser Anden dala ned over og bli verande over, han er den som døyper med Den heilage ande. 34 Og eg har sett det, og eg har vitna: Han er Guds Son.» (Joh 1,29-34)

Bibelhistoria om Jesu dåp er ein del av forteljingsteksten på 2. søndag i openberringstida (Matt 3,13-4,11). 

Relaterte notat:

Dåpsstadane i Jordanelva

Det er i dag to såkalla dåpssstadar i Jordanelva mellom Gennesaretsjøen og Dødehavet; Yardenit og Qasr-al-Yahud. Den israelske avisa Haaretz har nyleg hatt ein interessant artikkel om stadane.

Baptism in the River Jordan
Ancient tradition meets modern ecology: Cleansing the soul, cleaning the water.

Eg har mest sans for Qasr-al-Yahud på Vestbreidda, nær Jeriko. Staden er, som Haaretz påpeiker, meir autentisk (geografisk) og mindre kommersialisert enn Yardenit. Avisartikkelen legg elles vekt på den dårlege kvaliteten på vatnet, – og ser fram mot ei tid med reinare vatn i elva. La oss håpa den tid vil koma!

Avisa skriv ut frå perspektivet at kristne pilegrimar i vår tid blir døypte i elva. Ja, dette blir praktisert av ein del kristne trussamfunn. Eg er redd mykje av dette er gjendåp, noko eg har lite sans for. For meg betyr det meir å sjå på elva som stad for Døyparen sin aktivitet og for Jesu dåp.

Relaterte notat:

(via BiblePlaces Blog)

Ny kyrkje på Jesu dåpsstad

Foto: Arne Berge 2012
Foto: Arne Berge 2012

I går blei det vigsla ei ny kyrkje på den tradisjonelle dåpsstaden i Jordandalen, på den jordanske sida av elva. Av dei ulike stadane som blir knytt til Jesu dåp i Jordanelva, er dette utan tvil det mest interessante. Staden er mest utbygd på den jordanske sida, der det er fleire kyrkjer. På Vestbreidda har Israel opna staden dei siste par åra. Bildet er tatt frå Vestbreidda over til den jordanske sida. Elva er, som du ser, ikkje særleg brei.

Det israelske namnet på staden er Qasr al-Yahud.  Er det nokon som kjenner til om namnet blir brukt på begge sider av elva?

Oppdatering 16.07.2015: I samband med at UNESCO nyleg har tatt den jordanske staden på austbreidda av elva inn på verdsarvlista, har eg lært at staden på jordansk side heiter Al-Maghtas.

Det neste bildet som viser nokre av kyrkjebygga på staden, er også tatt over elva mot den jordanske sida. Tårnet til høgre liknar på dei bilda eg i dag har sett av den lutherske kyrkja. Er det nokon som kan bekrefta at det er den nye kyrkja?

Foto: Arne Berge 2013
Foto: Arne Berge 2013

Den nye kyrkja høyrer til Den evangelisk-lutherske kyrkja i Jordan og Det heilage land. Den norske kunstnaren Håkon Gullvåg står for utsmykninga av kyrkja.

Borg bispedømme har samarbeidsavtale med ELCJHL, og skriv om kyrkjevigslinga på nettsida si:

Den 6.januar ble kirken og gjestehuset ved dåpsstedet offisielt innviet, vakkert beliggende med utsikt over Jordandalen mot Jeriko. Området har vært et sted for pilegrimsvandringer helt tilbake til 2-300-tallet, og meningen er at dette stedet skal være åpent for mennesker fra ulike kirkesamfunn, med et spesielt fokus på retreat og pilegrimsvandringer.

Les meir

Frå Red til Dead

DødehavetDenne veka blei det underteikna ein avtale med tanke på å føra vatn frå Rødehavet til Dødehavet.

Her viser israelske, palestinske og jordanske myndigheiter at dei faktisk kan samarbeida om eit positivt prosjekt. Bra!

Vatn er viktig i Midt-Austen. Avtalen er viktig både for det unike Dødehavet, og for den totale vatnforsyninga til regionen.

Bildet er tatt frå Masada i Israel. Me ser over Dødehavet til Jordan. Dødehavet ligg mellom Israel, Vestbreidda og Jordan.

The Washington Post skriv:

New project to create drinking water from the Red Sea will also boost shrinking Dead Sea

The Dead Sea has been rapidly disappearing for 50 years, one of the world’s natural wonders careening toward ecological collapse in a region more often focused on political conflict.

On Monday, Israel, Jordan and the Palestinian Authority agreed on an ambitious plan to begin refilling the ancient salt lake with briny water pumped from the Red Sea — and relieve local shortages of fresh water at the same time.

(…) The first drop of brine would probably not be deposited into the Dead Sea before 2017.

Les meir og sjå kart

(via BiblePlaces Blog)

Jesu gøymestad i Jordan?

Heldt Jesus og disiplane seg i skjul i ein sidedal på austsida av Jordanelva den siste vinteren før Jesu død og oppstode? Kan i så fall denne skjulestaden lokaliserast?

Både Johannes- og Markus-evangeliet seier at Jesus drog til landet på andre sida av Jordan (Mark 10,1 og Joh 10,40). Johannes kallar staden Ainon ved Salim, og seier at det var mykje vatn der (Joh 3,22).

Professor James Tabor argumenterer på bloggen Taborblog for at dette truleg kan lokaliserast til Wadi el-Yabis sør for Beth Shean, og at denne staden kanskje fungerte som Jesu gøymestad den siste vinteren før påsken då Jesus blei korsfesta.

Tabor gjer også eit poeng av at dette truleg er «bekken Kerit» der Elia i følgje 1. Kong 17,5 oppheldt seg då han fekk mat av ramnane, og med staden Pella der Jesustruande jødar skjulte seg for romarane i år 68.

A «Jesus Hideout» in Jordan

(…) Based on the traditions of both Mark and John regarding Jesus’ excursion “beyond the Jordan,” as well as the Pella flight tradition, I am convinced that the location of Wadi el-Yabis as a “Jesus Hideout” has good historical probability. If John’s chronology is correct this is where Jesus and his entourage spent the last winter of his life, from December until early April, when he hears of Lazarus being deathly ill and is summoned by Mary and Martha of Bethany to come to the Jerusalem area. It would also be the location where the band of fleeing Nazarenes went in 68 CE as the Roman laid siege to Jerusalem.

Les meir

(via Bible History Daily)

Blybøker frå første hundreår?

Dei siste to vekene har det vore skrive mykje på nettet om eit mogleg funn av gamal kristen litteratur i Jordan. Det skal dreia seg om ca 70 små bøker (kodeksar) av bly og det blir påstått at dei kan vera frå det første hundreåret. I så fall er det eit funn som gjerne kan samanliknast med Dødehavsrullane.

Eg registrerte omtale av blybøkene på nettet 1. april og trudde sjølvsagt det var ein aprilspøk. Men eg fann fort ut at historia då allereie var nokre dagar gamal. Det er nok likevel ikkje nokon grunn til å festa lit til påstandane, før bøkene eventuelt er grundig undersøkt og stadfesta som ekte av fleire uavhengige forskarar.

Den enklaste måten å skaffa seg ei viss oversikt over historia om blybøkene, er gjennom følgjande norske avisoppslag:

Vil du finna internasjonale omtalar, er det greit å finna lenker via PaleoJudaica som kvar dag nå i det siste har gjeve oversikt over artiklar om The Fake Metal Codices.

Arkeologi i Israel 2/2011

The Bible and Interpretation har ei oppdatering av viktige arkeologiske funn i Israel frå januar og februar 2011.

Her kjem blant anna litt meir info om den nyopna Jesu dåpsstad:

Archaeology in Israel Update–January/February 2011

On 18th January, a ceremony was held to mark the reopening of the site on the River Jordan where John the Baptist is supposed to have baptized Jesus. It had been closed for over forty years as a military zone and has now been released by the army and renovated by the Israel Nature and Parks Authority who have improved access for pilgrims and tourists. The site is known in Arabic as Qasr al-Yehud (Castle of the Jew) and pilgrims can enter it from both the Israeli and Jordanian side, though crossing between them is not possible as it is fenced off mid-river to mark the boundary between the two countries.

Les meir

Meir om Jesu dåpsstad

Den såkalla Jesu dåpsstad på den jordanske sida av Jordanelva får omtale i Catholic Online:

Where Christ was baptized: Bethany-beyond-the-Jordan

The Baptism Site on the Jordan side of the Jordan River is one of the most important recent discoveries in biblical archaeology. Excavations only began here in 1996. In the brief time since then, more than 20 churches, caves and baptismal pools have been uncovered dating from the Roman and Byzantine periods.

(Les meir)

Sjå også tidlegare relaterte notat: Jesu dåp i Jordanelva og Jordanelva som symbol.

Jesu dåp i Jordanelva

Notat til søndagens tekst: Matt 3,13-17 / Mark 1,3-11

Jesus blei døypt i Jordanelva av Døyparen Johannes.

Men kvar skjedde det? Det er i det minste tre ulike stadar som blir rekna som Jesu dåpsstad.

Eg har tidlegare skrive om Betania på andre sida av Jordan (i Jordan).

Eg har ikkje nemnt Yardenit (biletet), etter mitt skjøn ein relativt uinteressant stad som ligg på den israelske sida like sør for Gennesaretsjøen.

Om kort tid opnar ein tredje dåpsstad; Kasr al-Yehud

i nærleiken av Jeriko. Dette kan fort bli den staden som får mest merksemd:

Kasr al-Yehud, the probable site where John the Baptist baptized his cousin Jesus of Nazareth, will be opened to the public with a special ceremony on January 18 after 42 years as a closed military zone which pilgrims could only visit after coordinating with the Civil Administration for Judea and Samaria.

The site is located in the Jordan Valley in the West Bank, but starting on the 18th it will be operated by the jurisdiction of the Israel’s Nature and Parks Authority, after Israeli authorities invested millions of shekels to build facilities there to handle a large number of tourists.

The 18th is significant because it is the traditional day when Greek and Russian Orthodox Christians make an annual pilgrimage to the site to celebrate the Feast of the Epiphany.

Vice Premier Silvan Shalom, who was instrumental in the project, said he hoped Kasr al-Yehud would become a symbol for cooperation among Israel, Jordan and the Palestinian Authority, as it would be a major attraction for tourists who would also want to visit other Biblical sites in the area.

(frå ECEJ News, via BiblePlaces Blog)

Det er sjølvsagt ikkje mogleg å seia sikkert kvar Jesu dåp skjedde. NT gjev ikkje nøyaktige geografiske opplysningar i denne saka. Men det er relativt sikkert at det skjedde ved Jordanelva (eller ei sideelv) mellom Gennesaretsjøen og Dødehavet. Alle dei tre lokaliseringane er innanfor dette området.

Sjå også notatet Jordanelva som symbol.

Teksten

13 Då kom Jesus frå Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døypt av han. 14 Men Johannes ville hindra han og sa: «Eg treng dåp av deg, og så kjem du til meg?» 15 Jesus svara: «Lat det no skje! Dette må vi gjera for å oppfylla all rettferd.» Då gjorde Johannes som Jesus ville. 16 Med det same Jesus var døypt, steig han opp av vatnet. Og sjå, himmelen opna seg, og han såg Guds Ande koma dalande ned over seg som ei due.17 Og det lydde ei røyst frå himmelen: «Dette er Son min, han som eg elskar, i han har eg mi glede.» (Matt 3,13-17)

Jesu dåp peiker fram mot Jesu død og oppstode til frelse for alle folkeslag. Vår kristne dåp byggjer på Jesu død og oppstode. Jesu dåp er ei grunnleggjande hending ved starten av Jesu offentlege virke. Han opplevde sjølv at dette ”måtte” skje, og me kan sjå på Jesu dåp som ei innviing til hans frelsargjerning.

Den Heilage Ande kom konkret over Jesus og Guds røyst høyrdest frå himmelen. Men kven høyrde dette? Truleg bare Jesus og Johannes. Andre som eventuelt var til stades, såg truleg bare dua. Dei forstod ikkje at dette var Anden, og dei høyrde truleg ikkje Guds røyst.

Også idag må Guds handlingar tolkast. Den som bare er tilskodar, får ikkje med seg meir enn det ytre.

Jordanelva som symbol

Elva Jordan har stor symbolkraft. I historia om Israelsfolket si ferd frå slaveriet i Egypt er kryssinga av Jordan det siste hinderet undervegs til det lova landet. Dermed har elva blitt symbol på fridom. Men den er også eit symbol på døden, overgangen frå dette livet til det evige livet.

I ein av dei kjente negro spirituals finn me for eksempel dette verset:

Jordan’s river is chilly and cold, hallelujah.
Kills the body but not the soul, hallelujah.

Kartet er henta frå Wikipedias artikkel om elva.

Ei av dei finaste skildringane eg har sett av Jordanelva, står i den klassiske boka The Historical Geography of the Holy Land av George Adam Smith. Boka kom første gong ut i 1894 og har sidan kome ut i utallige opplag. Mi utgåve er gjeven ut i Jerusalem i 1974. Les meir om boka hos Ritmeyer.

Slik skriv Smith om Jordanelva:

Among the rivers of the world the Jordan is unique by a twofold distinction of Nature and History. Hundreds of other streams are more large, useful, or beautiful; none has been more spoken about by mankind. Other rivers have awakened a richer poetry in the peoples through whom they pass – for the references to Jordan in the Bible are few, and, with two or three exceptions, prosaic – but of none has the music sounded so far or so pleasantly, across the world. There are holy waters which annually attract a greater number of pilgrims, but to none do pilgrims travel from such various and distant lands. In influence upon the imagination of man, the Nile is perhaps the Jordan’s only competitor. He has drown to his valley one after another of the greatest races of the world; his mystery and annual miracle have impressed the mind equally of ancient and of modern man. But the Nile has never been adopted by a universal religion. To the fathers of human civilisation that silent flood, which cut their land in two, across which their dead were ferried, and the Lord Sun himself passed daily to his death among the desert hills, was the symbolic border of the next world. But who now knows this, who feels it, save as a fact of ancient history? Whereas, still to half the world, the short, thin thread of the Jordan is the symbol of both frontiers of the spirit’s life on earth – the baptism through which it passes into God’s Church, and the waters of death which devide this pilgrim fellowship from the Promised Land.

Jordan er, som Smith skriv, relativt beskjeden til å ha blitt så berømt. Elva renn i Jordandalen ned til Dødehavet. Kjeldene er lengst nord i Israel, i området nær Hermonfjellet. Jordandalen er ein liten del av Great Rift Valley; mykje av dalen ligg lågare enn havet. Gennesaretsjøen ligg ca 210 m.u.h. og Dødehavet ca 400 m.u.h. Jordanelva er altså også unik ved at den renn ned til det lågaste punktet på jorda.

Les meir på bloggen:

See The Holy Land

Det har dukka opp ei ny nettside med stoff for den som likar å reisa i dei bibelske landskapa. Sjå sida See The Holy Land.

Her er eit utdrag frå «about»-sida:

Welcome to Seetheholyland.net. We hope it will encourage you to go as a pilgrim to this place where three faiths believe God entered into a relationship with the human race.

For our purpose, the Holy Land encompasses the places in the Middle East that are mentioned in the Old and New Testaments. It includes Israel and the Palestinian Territories, western Jordan, the Sinai Peninsula in Egypt and southern Syria.

(…)

Seetheholyland.net looks at the sacred sites from a Christian perspective but with respect for the beliefs and traditions of all faiths. In the interests of modern Christian pilgrims, the focus is mainly on sites of the New Testament.

We seek to be factual rather than pious. We aim to present well-researched articles written in a down-to-earth style that avoids the hype and — to coin a word — sanctimentality that descriptions of holy places sometimes employ.

(via BiblePlaces Blog)

Frå Jerusalem i bysantinsk tid

Madabakartet frå slutten av 500-talet

Archaeological excavation in the heart of the Old City confirms the description on the Madaba Map and reveals Jerusalem’s main road from the Byzantine period for the first time.

Opplysninga kjem frå ein talsmann for Israel Antiquities Authority. Madabakartet er eit stort mosaikk-kart frå slutten av 500-talet. Kartet er funne i ei kyrkje i Madaba i Jordan. Den delen av kartet som viser Jerusalem, gjev eit detaljrikt bilde av byen på denne tida (foto: BiblePlaces.com). Det har vist seg at dette bildet i stor grad er til å stola på. Det fungerer derfor som ei viktig kjelde til kunnskap om byen i den bysantinske perioden, som varte frå ca 325 til 638. Akkurat nå er altså dette på nytt blitt tydeleg, ved at det i utgravingar i Gamlebyen er funne restar av ein hovudveg som er med på dette kartet. Her er eit utdrag frå artikkelen som refererer til talsmannen frå IAA:

Main road of Jerusalem from the Byzantine era exposed (…) Now, because of the need for a thorough treatment of the infrastructure in the region, the Jerusalem Development Authority has initiated rehabilitation work and is renewing the infrastructure in this area in general, and next to the entrance to David Street (known to tourists as the stepped-street with the shops) in particular. Thus it is possible for both archaeologists and the public to catch a rare glimpse of what is going on beneath the flagstone pavement that is so familiar to us all. From his knowledge of the Madaba Map, Dr. Ofer Sion, excavation director on behalf of the Israel Antiquities Authority, surmised that the place where the infrastructure will be replaced is where a main road passes that is known from the map. «And indeed, after removing a number of archaeological strata, at a depth of c. 4.5 m below today’s street level, much to our excitement we discovered the large flagstones that paved the street.» The flagstones, more than a meter long, were found cracked from the burden of centuries. A foundation built of stone was unearthed alongside the street on which a sidewalk and a row of columns, which have not yet been revealed, were founded. According to Dr. Sion, «It is wonderful to see that David Street, which is teeming with so much life today, actually preserved the route of the noisy street from 1,500 years ago.»

(les meir)

(via PaleoJudaica)

Oppdatering: Sjå Ritmeyers flotte teikning av det bysantinske Jerusalem i artikkelen om funnet av denne hovudvegen.

Meir om bysantisk tid i Jerusalem her på bloggen:

Pavens program i Midt-Austen

8.-15. mai 2009

Pave Benedict er for tida på offisielt besøk i Jordan, Israel og dei palestinske områda. Dette er ei viktig reise som eg håper kan gje positive ringverknadar for den kristne minoriteten i desse landa og for forholdet mellom religionane som har røter her.

Pavebesøket i Midt-Austen starta i går då han kom til Amman. I dag har han bl a vore på Nebofjellet der Moses i følgje 5. Mosebok fekk sjå inn i det lova landet før han døydde (5. Mos 34,1-8), han har lagt ned grunnstein for eit katolsk universitet i Madaba og hatt samtalar med muslimske leiarar i Amman.

Her er nokre høgdepunkt frå paven sitt program dei komane dagane:

Søndag 10.05: Feiring av messe på stadion i Amman. Grunnsteins-nedlegging for to kyrkjer i Betania på den andre sida av Jordan.

Måndag 11.05: Paven kjem til Israel. Han landar på flyplassen i Tel Aviv og reiser vidare til Jerusalem. Besøk hos den israelske presidenten. Besøk i Yad Vashem. Møte med organisasjonar som er engasjert i religionsdialog.

Tysdag 12.05: Denne dagen skal han ha offisielle visittar hos religiøse leiarar. Først besøk hos Stormuftien, den muslimske leiaren i Jerusalem. Dette besøket skal vera på tempelplassen! Deretter besøk hos dei to sjefsrabbinarane i Jerusalem. Bøn i Øvresalen på Sionsfjellet. Deretter feirar paven messe i Kedrondalen.

Onsdag 13.05: Besøk i Betlehem, bl a med messe på Krybbeplassen framfor Fødselskyrkja og besøk i flyktiningeleiren Al Aida.

Torsdag 14.05: Besøk i Nasaret, bl a med messe, møte med religiøse leiarar i Galilea og vesper i det øvre kyrkjerommet i Bodskapskyrkja («Bebudelseskirken»).

Sjå meir detaljert program her.

Sjå elles Den katolske kyrkja i Norge si samleside om reisa, med mange lenker vidare.

Samling på Jesu dåpsstad

Eg har tidlegare skrive om Betania på andre sida av Jordan.  Nå i helga er det ei stor samling av kristne på staden, for å markera Epifania eller Kristi Openberringsdag.

Dette er ein stad som blir knytt til tekstane om Jesu dåp. Nå står det ikkje direkte i NT at Jesu dåp fann stad her. Men Johannesevangeliet formulerer seg på ein måte som gjer det sannsynleg at evangelisten plasserer dåpen her utan å nemna det direkte (Joh 1,26-29).

Dette er elles eit eksempel på koss kyrkjeåret bind saman kristne i ulike kulturar og kyrkjesamfunn. Denne helga er teksten om Jesu dåp (Matt 3,13-17) preiketekst også i Den norske kyrkja!

PR-inside.com skriv:

Thousands of Christian pilgrims are expected to congregate at the Baptism Site at the Jordan River to mark Epiphany and pilgrimage day.

Religious ceremonies will be held at the holy site (also known as Bethany Beyond the Jordan) in two events marking the occasion according to the western calendar on Friday the 9th of January, and the Eastern calendar on Friday the 16th.

(…)

The Site, where John the Baptist lived and Jesus Christ was baptized, is considered as one of the most significant religious discoveries in biblical archaeology. Excavations have already uncovered more than 20 churches, caves and baptismal pools dating from the Roman and Byzantine periods.

The site has undergone a series of renovation works by Jordan’s Baptism Site Commission to provide visitors with easy and secure access. It has drawn 280,000 tourists (mostly European) in 2008, which represents a rise of 86% over 2007. (les meir)

Dødehavet minkar

israel-oktober-2006-376Dødehavet blir mindre og mindre. Det kjem dessverre for lite vatn inn i innsjøen, i forhold til fordampinga. Noko avløp finst sjølvsagt ikkje, for Dødehavet ligg på det lågaste punktet på jorda.

Denne veka har IsraelNationalNews kome med oppdaterte fakta. Dødehavet sank 16 cm i oktober, og har hittil i år sunke 1,32 meter. Vatnet ligg nå 421,66 meter under havet.

Biletet er tatt frå Qumran, der Dødehavsrullane blei funne. Fjella på andre sida ligg i Jordan.

Den eldste kyrkja i verda?

Den siste veka har eit arkeologisk funn i Rihab, nord i Jordan, vekt stor interesse. Og dersom dei opplysningane som har kome fram, er korrekte, er dette absolutt eit interessant funn. Det dreier seg om ei grotte som ligg under kyrkja St Georgeous (ikkje St Gregorius, slik NTB og dermed norske aviser har skrive). St Georgeouskyrkja blir datert til år 230, noko som er svært gamalt til kyrkjer å vera. Og grotta, som ligg under kyrkja og som truleg er enda eldre, inneheld blant anna ein apsis som gjer at arkeologane identifiserer også den som ei kyrkje.

Det spesielle med offentleggjeringa av dette funnet, er at arkeologane går ut med uvanleg store ord og seier at dei har funne den eldste kyrkja i verda, at ho er frå perioden mellom år 33 og 70 og at dei har teikn som tyder på at ho gav ly for forfulgte kristne på flukt frå forfølgingar i Jerusalem. Ja, dei seier til og med at kyrkja er grunnlagt av «dei 70», ei utvida gruppe med disiplar av Jesus.

Eg tar med litt frå Vårt Land sin versjon av den aktuelle NTB-meldinga, som igjen byggjer på BBC NEWS:

Er ruinene som nylig ble avdekket i Jordan virkelig restene av verdens eldste kirkebygning? Noen arkeologer tror det, andre er mer skeptiske – men alle jubler over funnet.

Restene av det som kan være en nesten 2.000 år gammel kirke er funnet i det nordlige Jordan nær grensen mot Syria. De lå begravd under en nyere kirke, St. Gregorius, som ble bygd rundt år 230 etter Kristus, og må derfor være eldre enn denne.

– Vi har gjort funn som tyder på at denne kirken ga ly til de første kristne – til 70 av Jesu egne disipler, sier den jordanske arkeologen Abdul Qader al-Husan ifølge nyhetsbyrået AFP. Disse disiplene skal ha flyktet fra forfølgelser i Jerusalem.

Ifølge al-Husans teori grunnla disiplene flere kirker i det som i dag er staten Jordan. I en mosaikk i bygningsrestene som nå er funnet, beskrives grunnleggerne som «de 70 som var elsket av Gud og guddommelige». (les meir)

Arkeologane har den siste veka oppnådd akkurat det dei ville. Kyrkjefunnet har blitt kjent over heile verda. Nyheten nådde f eks via BBC og NTB heilt fram til Stavanger Aftenblad (papirutgåva 16.06). Samtidig har dei sjølvsagt blitt motsagt av mange fagfolk, for her har nokon truleg trekt hypotesane sine altfor langt og altfor fort, slik at det heile framstår som useriøst.

BiblePlaces Blog siterer forskaren Jerome Murphy-O’Connor:

«Pushing the (date) back to the year 70 is very speculative. (The Jordanians) are desperate to create church sites (for tourism). I would be suspicious of this sort of hype.» (Les meir, – bloggen har også ei lenke til ei større samling lenker til saka).

MSN har ein artikkel frå The Associated Press der den skeptiske historikaren S. Robert Parker blir sitert:

The cave is under St. George’s Church, which some believe was built in the year 230, though the date is widely disputed. That would make it one of the oldest churches in the world, along with one unearthed in the Jordanian southern port of Aqaba in 1998 and another in Israel discovered in 2005.

(…)

S. Thomas Parker, a historian at North Carolina State University who led the team that discovered the church in Aqaba, said that while he hadn’t seen the Rihab site, any such claim should be taken with a degree of caution.

“An extraordinary claim like this requires extraordinary evidence,” he said. “We need to see the artifacts and dating evidence to suggest such an occupation in the 1st century A.D.”

Parker asked how archaeologists could be certain whether the “cave was actually a center of Christian worship.”

The archaeologist also noted that mosaics are difficult to date unless there is a precise date in the text of the mosaic inscriptions themselves. Typical mosaic inscriptions with Christian themes are from the 5th to 6th century.

“It’s quite possible that there was a cave with earlier occupation which was later converted to Christian use. But to make the jump that this was actually used by Christians fleeing Jerusalem in the 1st century A.D. seems like a stretch to me,” Parker said. (les meir)

Eg syns funnet av den gamle grottekyrkja i Rihab er altfor interessant til at det skal bli «øydelagt» av useriøse teoriar og store ord som det ikkje er dekning for. Eg håper derfor det vil koma meir nøkterne rapportar som fortel meir om kyrkja.

Døyparen Johannes sin martyrdød

I dag er det ifølgje kalendaren minnedag for døyparen Johannes sin martyrdød. Forteljingane om Johannes» død er for det første interessant historisk stoff. Samtidig kan det minna oss om at det òg i vår tid er mange som lid og som ofrar livet for overtydinga si.

Eg syns dessutan det er interessant å plassera hendinga geografisk. Bibelen seier ikkje noko om staden der det skjedde, men andre kjelder lokaliserer dette til borga Makerus (eng: Machaerus) i øydemarka aust for Dødehavet.

Døyparen Johannes er ein viktig person i starten av evangelieforteljingane. Han stod fram som forkynnar i øydemarka ca år 28-29, samla store folkemengder og døypte mange i Jordanelva og ved Betania på andre sida av Jordan. Dette var like før og i starten av Jesu offentlege verksemd. Men døyparen Johannes blei relativt raskt tatt til fange av landsfyrsten Herodes Antipas. Dette skjedde dels fordi fyrsten var uroleg for Johannes» si store innflyting på folket og dels fordi Johannes konkret kritiserte fyrsten og familien hans.

Herodes Antipas hadde tatt broren si kone, Herodias, og gifta seg med henne. Dette er for øvrig bare ein liten detalj i ein familie med svært innfløkte og uoversiktelege relasjonar («Herodes-dynastiet»). Då fyrsten feira bursdag, kom dotter til Herodias inn og dansa for gjestene. Dansen hennar fekk så mykje positiv merksemd at jubilanten der og då svor på at ho kunne be om kva ho ville, og ho skulle få det. Jenta gjekk då og spurte mora si om råd, og mora fekk henne til å be om døyparen Johannes sitt hovud på eit fat!

Kongen vart ille ved, men fordi han hadde svore, og av omsyn til gjestene, ville han ikkje seia nei til henne. Han sende straks ein bøddel i veg med bod om å henta hovudet til Johannes. Bøddelen gjekk og hogg hovudet av Johannes i fengselet. Så kom han med hovudet på eit fat og lét jenta få det, og ho gav det til mor si. (Mark 6,26-28).

Historikaren Josefus skriv også om konflikten mellom døyparen og landsfyrsten. Han stadfestar biletet som NT gjev av at Johannes samla mange folk, at han forkynte og døypte og at Herodes Antipas tok han til fange og seinare blei ansvarleg for hans død. Men mens evangelia legg vekt på fyrsten sine personlege motiv for at Johannes blei drepen, legg Josefus vekt på dei politiske motiva som gjorde at døyparen hamna i fengselet.

Josefus fortel altså også at det skjedde på borga Makerus som låg i Perea, eit område aust for Dødehavet som på Jesu tid høyrde til landsfyrsten Herodes Antipas og som i dag ligg i Jordan.

«Da flere sluttet seg til folkemengden som omgav han – for de ble dypt grepet av ordene hans – ble Herodes skremt: en så sterk innflytelse over mennesker kunne føre til opprør. Folket syntes å være rede til å gjøre hva enn Johannes rådet dem til. Derfor mente Herodes at det måtte være bedre å slå til først og bli kvitt ham før noe opprør kunne utvikle seg. Han ville heller det enn selv havne i vanskeligheter og så beklage seg over at han ikke hadde handlet da opprøret begynte. Derfor ble Johannes brakt i lenger til Makerus på grunn av Herodes» mistenksomhet. Dette er den borgen vi tidligere har nevnt, og det var her han ble drept. Men jødene trodde at ødeleggelsen av Herodes» hær kom som hevn mot Herodes (for å ha henrettet Johannes), at Gud ville skade ham.» (Paul L. Maier: Josefus Hovedverk, s. 271-272)

Makerusborga var bygd av den hasmoneiske kongen Alexander Janneus (103-76 f.Kr.). Kong Herodes den store (37-4 f.Kr) bygde borga opp på nytt eit par generasjonar seinare. Denne Herodes (den store) er den harde kongen me kjenner frå forteljingane om Jesu fødsel. Han var far til Herodes Antipas som var landsfyrste i Galilea og Perea i heile den tida Jesus levde, og som altså var den som tok livet av døyparen Johannes.

Det er blitt hevda at Josefus» lokalisering av hendinga neppe kan vera korrekt. Argumentasjonen går då på at Herodes Antipas ikkje ville ha feira bursdagen sin i Makerus fordi det var ein festning og fordi staden låg i utkanten av landområdet hans, langt frå Galilea. Alternativet som blir framheva er at dette heller må ha skjedd i palasset i Tiberias, hovudstaden han hadde bygd opp ved Gennesaretsjøen. Men borga Makerus var nok mykje meir enn ei festning, – det var også eit palass der i borga. Og borga var nærare Jerusalem enn resten av Herodes Antipas sitt rike. Så det er slett ikkje utenkjeleg at fyrsten var på Makerus då han inviterte gjestar til denne feiringa. Ei feiring som enda opp med halshogging og eit makabert opptrinn: Johannes sitt hovud på eit fat.

Jesus tenkte kanskje blant anna på døyparen Johannes då han seinare underviste slik:

Sæle dei som er fattige i si ånd,
himmelriket er deira.

Sæle dei som sørgjer,
dei skal bli trøysta.

Sæle dei audmjuke,
dei skal arva jorda.

Sæle dei som hungrar og tørstar etter rettferda,
dei skal bli metta.

Sæle dei miskunnsame,
dei skal få miskunn.

Sæle dei reine i hjartet,
dei skal sjå Gud.

Sæle dei som skaper fred,
dei skal kallast Guds born.

Sæle dei som blir forfølgde for rettferd skuld,
himmelriket er deira.

Ja, sæle er de når folk for mi skuld spottar og forfølgjer dykk, lyg og talar vondt om dykk på alle vis. Gled dykk og jubla, for stor er løna dykkar i himmelen! Slik forfølgde dei òg profetane før dykk.
(Matt 5,3-12)

Betania på andre sida av Jordan

«Biblical history flows through the nation of Jordan, from the cave where Lot is said to have lived after his wife turned into a pillar of salt to the archaeological park where many believe John the Baptist baptized Jesus.»

Dette skriv Cecile S. Holmes for Religion News Service i artikkelen Jordan seeks to preserve ancient sites. Ho skriv om koss ein arbeider i Jordan for å få ein større del av turismen som er knytt til dei bibelhistoriske stadane, samtidig som landet merkar utfordringa med å ta vare på desse stadane.

Eg blei spesielt interessert i det ho skriv om Betania på andre sida av Jordan. Dette er ein stad som spelar ei viss rolle i Johannesevangeliet, først og fremst knytt til Døyparen Johannes si tidlege verksemd. Seinare kom Jesus tilbake til denne staden. Evangelisten skriv ikkje direkte at det var her Jesu dåp fann stad, men det er sannsynleg ut frå samanhengen at han plasserer dåpen her.

  • Johannes svara: «Eg døyper med vatn. Men midt imellom dykk står ein som de ikkje kjenner, han som kjem etter meg, han som eg ikkje er verdig å løysa skoreima til.» Dette hende i Betania på andre sida av Jordan, der Johannes var og døypte. Dagen etter ser han Jesus koma gåande mot seg og seier: «Sjå, Guds lam, som ber bort synda i verda! (Joh 1,26-29)
  • Så fór Jesus attende til andre sida av Jordan, til den staden der Johannes først hadde vore og døypt, og der vart han verande ei tid. Det kom mange til han, og dei sa: «Johannes gjorde ikkje noko teikn, men alt det han sa om denne mannen, var sant.» Og det var mange der som kom til tru på Jesus. (Joh 10, 40-42)

Her er nokre utdrag frå artikkelen til Cecile S. Holmes:

«Jordan is the best kept secret in the world as a travel destination, especially for people of faith,» said Graham F. Bardsley, a Presbyterian pastor and adjunct faculty member of Virginia Theological Seminary in Alexandria, Va.

(…)

Today, a park stretching 27 square miles with a large visitor center has been developed at Bethany beyond the Jordan, an archaeological wonderland located just 40 minutes from Jordan’s capital, Amman.

It’s a place where Christian history and the story of Jesus» life and ministry seem omnipresent. In the past decade, the site has generated enough publicity to attract a range of VIPs, from the late Pope John Paul II to Britain’s Prince Charles.

Hald fram med å lese «Betania på andre sida av Jordan»