Ein “ny” Titusbue i Roma

20/03/2017

Arkeologar har funne restar etter ein annan og større Titusbue enn den kjente Titusbuen som står på Forum Romanum i Roma. Funnet er gjort ved Circus Maximus. Buen blei bygd som minnesmerke etter sigeren over jødane og øydelegginga av Jerusalem i år 70.

Det er Haaretz som skriv om dette i dag:

Second Monumental Arch of Titus Celebrating Victory over Jews Found in Rome. 

Arch unearthed at the entrance of the Circus Maximus was built by Titus’ brother Domitian, boasting of how the Romans had done the undoable and ‘subdued the Jews’.
read more: http://www.haaretz.com/archaeology/1.778103

Her er eit lite utdrag:

Actually, scholars had long suspected the existence of the second Arch of Titus, from depictions in ancient maps and Roman art, but its remains only came to light over a decade-long archaeological dig at the southern end of the Circus Maximus, which reopened to the public late last year.

Experts now have a good idea of how the arch would have looked like. At a width of 17 meters and a height of more than 10 meters, the massive triple arch was much larger than its single-gated counterpart on the Palatine. Decorated with a bronze statue of Titus driving a four-horse chariot, just like the ones that raced in the circus, it was the first major sight for visitors entering the city from the south, and a key landmark under which military parades and religious processions would pass.

The two arches would have had slightly different purposes, says Buonfiglio: The one on the Palatine was more a monument to Titus, marking his post-mortem deification. The arch in the circus “was a proper triumphal arch” commemorating his victory over the Jews, the archaeologist explains.
read more: http://www.haaretz.com/archaeology/1.778103

(via PaleoJudaica)


Jesus på fjellet Hattins horn?

18/03/2017

Bilde #8 frå vandringa på Jesus trail

Konstruksjon med bibelsitat, Hattins horn 2012

Bildet er tatt i bakkane opp på Hattins horn i Galilea. Eg kjenner ikkje historia til desse murane, men eg har forstått at det på 1800-talet var relativt vanleg å seia at Jesus heldt Bergpreika på dette fjellet. Murane var truleg ikkje reist i 1863, då den norske skuleleiaren Volrath Vogt reiste i området. Han skreiv seinare om tradisjonen som knytte Jesus til staden, utan å omtala byggverket.

På muren står det ein tekst frå Markusevangeliet, på hebraisk og gamal engelsk:

Så gjekk Jesus opp i fjellet. Han kalla til seg dei han ville, og dei kom til han. (Mark 3,13)

Det at dette skjedde på “fjellet”, har ei viss teologisk tyding. Det er mange viktige bibelske hendingar som skjer til fjells. Men det er ikkje mogleg å seia kva fjell det skjedde på. Teksten frå Mark 3 om kallinga av disiplane fortel elles om ei anna hending enn den såkalla Bergpreika. I dag blir gjerne Bergpreika knytt til den katolske eigedomen på “Mount of Beatitudes”, eit høgdedrag nær Gennesaretsjøen.

Den merka pilegrimsruta Jesus trail går over Hattins horn, på dag 3 frå Kibbutz Lavi til Moshav Arbel. Stien passerer murkonstruksjonen på bildet. Denne må vera bygd av kristne som knytte Jesus til dette fjellet. Dette blir etter mitt skjøn spekulasjon, sjølv om Jesus heilt opplagt må ha vore godt kjent i området. Når han gjekk mellom Nasaret og Kapernaum, var Duedalen den mest naturlege vegen å gå i bakkane på vestsida av Gennesaretsjøen. Då var han ikkje langt frå Hattins horn.

Mange bibelske tekstar kan meir eller mindre sikkert knytast til kjende stadar. Eg syns det er interessant å oppsøka desse stadane. Men eg syns også det er interessant å sjå koss folk har lokalisert bibeltekstar når det ikkje er haldepunkt for dette. På Hattins horn har ei slik lokalisering blitt festa til staden gjennom ein fysisk konstruksjon ute i terrenget. Likevel er det få kristne pilegrimar som oppsøker dette fjellet, som eigentleg bare er eit høgdedrag, når dei er på reise i Israel.

Eg har skrive om Hattins horn før (her og her). Nå har eg nyleg kome over litt meir informasjon om den gamle tradisjonen som knyter Jesus til staden.

Den nemnte Vogt skreiv nøkternt om dette “sagnet”:

Hornene ved Hattin. Saa kaldes, efter Byen Hattin i Nærheden, to “Horn” eller Bjergknauser, som hæve sig 60 Fod op af en Slette, der ligger omkring 1100 Fod over Gennesarets Sø og 500 over Havet. De kaldes ogsaa Salighedernes Bjerg, da efter Sagnet Jesus derfra holdt Bjergprædikenen, hvis 9 første Vers begynde med : “Salige ere”. Da Sagnet først omtales af Brocardus (1283), er det rimeligvis opkommet blandt Latinerne under Korstogene. Det godkjendes ikke af den græske Kirke.

Fotnote til opplysningen om Brocardus: Brocard. 4,7

Volrath Vogt: Det hellige land. Kristiania 1879. Side 28 (les om boka her)

Elles har eg funne ein omtale av tradisjonen i ei original (men ikkje vitskapleg) bok frå 2009. Denne boka argumenterer faktisk for at Jesus heldt Bergpreika på Hattins horn!

Before the Church of the Beatitudes was built in 1938, most Christians considered the Horns of Hattin to be the place where Yeshua (Jesus) taught the Avinu Prayer (Fadervår) as part of the Sermon on the Mount. A traveler who visited the Horns of Hattin in 1905 referred to it matter-of-factly as the “mountain or hill … known to the pilgrims as the Mount of the Beatitudes.” Even the Catholic Encyclopedia, published in 1913, identifies the Horns of Hattin as the traditional Christian site of the Sermon on the Mount. For generations, Christian pilgrims used to walk to the Horns of Hattin from Tiberius …

Gordon and Johnson: A Prayer to Our Father. Hebrew Origins of the Lords Prayer. Side 76.

(Boka har fotnotar med referansar til tekstane frå 1905 og 1913. Eg har sjølv lagt til parentesane som forklarar dei hebraiske orda i teksten.)

Tidlegare notat i serien med bilde frå Jesus trail:

  1. Klar for vandring i Galilea
  2. Morgonlys over Nasaret
  3. Kulturlandskap i Galilea
  4. Galileas Mona Lisa
  5. Kana i Galilea
  6. Bryllaupskyrkja i Kana
  7. Turutstyr på Jesus trail

Tyros og Sidon

10/03/2017

Geografisk notat til søndagens tekst: Matt 15,21-28

Så fór Jesus derifrå og tok vegen til landet kring Tyros og Sidon.

Slik begynner det som er preiketekst på 2. søndag i fastetida, og teksten skildrar dermed ei av Jesu reiser ut av Israelslandet.

Tyros og Sidon er to gamle byar, som nå ligg i Libanon. Dei to byane blir ofte nemnte saman i NT. Byane har sjølvsagt ikkje hovudfokus i teksten, men dei dannar den geografiske ramma for forteljinga om Jesu møte med “den kanaaneiske kvinna”. Eg vil her gjera nokre notat om koss desse byane dukkar opp i ulike samanhengar i NT.

Lukas skriv i evangeliet sitt at det var folk frå Tyros og Sidon i den store mengda med menneske som samla seg om Jesus då han heldt Slettepreika (som tilsvarar Bergpreika hos Matteus):

Så gjekk han nedover att i lag med dei og vart ståande på ei slette. Der var ein stor flokk av disiplane hans samla og ei mengd med folk frå heile Judea og Jerusalem og frå sjøbygdene ved Tyros og Sidon. Dei var komne og ville høyra han og bli lækte for sjukdomane sine. (Luk 6,17-18a)

Apostelgjerningane fortel at det tidleg blei danna Jesustruande forsamlingar, som Paulus hadde kontakt med, i desse byane.

Då Paulus på slutten av den tredje misjonsreisa si var på veg frå Milet (avskjeden med dei eldste i Efesos) til Jerusalem, kom båten han reiste med i land i Tyros. Der oppsøkte han dei kristne, som her blir kalla “disiplane”,  og blei verande hos dei ei veke mens skipet lossa:

Då vi hadde rive oss laus frå dei, la vi frå land og segla beint til Kos, dagen etter til Rodos og derifrå til Patara. Der fann vi eit skip som skulle over til Fønikia. Vi gjekk om bord og la ut att. Då vi fekk Kypros i syne, heldt vi til høgre for øya og segla mot Syria. I Tyros la vi til land, for skipet skulle lossa. Vi leita opp disiplane og vart verande der i sju dagar. Drivne av Anden sa dei til Paulus at han ikkje måtte dra opp til Jerusalem. Då dagane våre der var til ende, heldt vi fram på reisa. Alle følgde oss ut av byen, med koner og born. På stranda bøygde vi kne og bad, før vi sa farvel til kvarandre. Vi gjekk om bord i skipet, og dei vende heim att. (Apg 21,1-6)

Seinare, etter arrestasjon i Jerusalem og fangeopphald og forhøyr i Cæsarea, blei Paulus sendt til Roma. Han hadde, som romersk borgar, anka saka si til keisaren. Den lange og farefulle reisa med båt over Middelhavet blir relativt grundig skildra i Apostelgjerningane (kap 27). Dagen etter at dei har forlate Cæsarea, er dei innom hamna i Sidon. Der får Paulus lov til å besøkja dei kristne, som her blir kalla “venene”:

Då det var avgjort at vi skulle segla til Italia, gav dei Paulus og nokre andre fangar over til ein offiser med namnet Julius frå Den keisarlege hæravdelinga. Vi gjekk om bord i eit skip frå Adramyttium som skulle til hamnene i Asia, og la så ut. Saman med oss var makedonaren Aristarkos frå Tessalonika. Dagen etter la vi til land i Sidon. Julius var venleg mot Paulus og gav han lov til å vitja venene sine og nyta godt av deira omsorg. Vi sette til havs att og segla i le av Kypros, fordi vinden bar imot. Så segla vi over havstykket utanfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. Der fann offiseren eit skip frå Aleksandria som skulle til Italia, og han sette oss om bord i det. (Apg 27,1-6)

Desse to bibeltekstane handlar om Paulus sine reiser på 50- og 60-talet. Dei kristne forsamlingane som han møter i Tyros og Sidon, hadde kanskje bakgrunn i forfølginga i Jerusalem like etter at Stefanus blei martyr på 30-talet, sjølv om byane ikkje låg i Judea eller Samaria:

Same dagen braut det ut ei hard forfølging mot forsamlinga i Jerusalem. Alle så nær som apostlane vart spreidde omkring i Judea og Samaria. (…) Dei som var spreidde omkring, drog rundt og forkynte Ordet. (Apg 8, 1 og 4)

Kanskje er det også ein samanheng mellom desse tidlege kristne forsamlingane og evangelieforteljingane som tyder på at mange i “landet kring Tyros og Sidon” møtte Jesus og høyrde forkynninga hans?

Til slutt vil eg peika på at det dagens tekst eigentleg handlar om, er koss Jesus møtte ei kvinne som ikkje tilhøyrde det jødiske folket. Teksten er ikkje enkel å forstå. Jesus seier tydeleg at hans eige folk (jødane) står i fokus for verksemda hans. Men han hjelper likevel denne kvinna, på grunn av trua hennar. Sidan gjev Jesus disiplane misjonsoppdraget om å gjera alle folkeslag til disiplar.

Dette notatet frå 2009 har eg oppdatert i samband med at Matt 21,15 ff er preiketekst på 2. søndag i fastetida 2017. Sjå òg notatet Kanaan-hunden frå 2012.


Biblical Studies Carnival 2/2017

04/03/2017

Biblical Studies Carnival for februar 2017 er nå publisert på bloggen Persuing Veritas. Dette er ei oversikt over lenker til innlegg på faglege bibliobloggar i februar om GT, NT, den eldste kyrkja, teologi og hermeneutikk, bokmeldingar, ressursar og nyheiter om konferanser mm.


Kristent palestinsk/jødisk forsoningsinitiativ

02/03/2017

Vrahati 2017

Det pågår for tida ein viktig forsoningsprosess mellom palestinske kristne og messianske jødar, støtta av The Lausanne Initiative for Reconciliation in Israel/Palestine (LIRIP). Ei gruppe leiarar frå begge sider var nyleg samla til konferanse i Vrahati i Hellas. Dette var ei oppfølging av ei tilsvarande samling i Larnaca på Kypros for eitt år sidan, då ein blei einige om Larnaca-erklæringa.

Det er oppmuntrande at det finst slike initiativ i ein region som er prega av mange konfliktar.

Her er utdrag frå pressemeldinga om konferansen (via Come and see):

Palestinian Christians and Messianic Jews Share Reconciliation Journeys

Twenty-four Palestinian Christians and Messianic Jews met in Vrahati, Greece, January 23-26, 2017 for four days of discussion, prayer and joint activities.

(…)

The participants shared their personal journeys in reconciliation and gave presentations on the Theology of the Land, the Bridging of Israeli and Palestinian Narratives of the Conflict, and Questions of Justice and Joint Action.

(…)

Co-chair Botrus Mansour said “This was a very productive meeting. The fellowship and discussions are greatly needed, and our unity in the Body of Christ challenges us to be reconciled with one another as a demonstration of the practical implications and outworking of the Gospel.”

Co-chair Lisa Loden said “I feel that we have reached an important stage in our meetings – we are building a group who are serious about every aspect of reconciliation in the Israeli-Palestinian conflict, including the biblical, theological, historical and practical aspects of building peace. This is a challenge to us in our divided land and society, but vital for bringing hope to the next generation.”

(Les meir)

Relatert notat: Larnaca-erklæringa (10.02.2016)


Turutstyr på Jesus trail

20/02/2017

Bilde #7 frå vandringa på Jesus trail

Galilea 2012 301

Kva slags turutstyr brukar me viss me skal gå fottur i Galilea? Det spørsmålet har eg fått frå folk som syns det ville vera fint å vera med på pilegrimsvandring på Jesus trail. Og koss er terrenget?

Terrenget på Jesus trail er stort sett veldig lett; mykje grusvegar og elles gode stiar. Dessverre også noko asfalt. Det er lett å finna fram; løypa er godt merka. Dette bildet er frå dag 2 på Jesus trail, mellom Kana og Kibbutz Lavi. Den fire dagar lange turen går gjennom landbruksområde og småbyar, skog, hei og fjell. Dei brattaste motbakkene er faktisk i gamlebyen i Nasaret, der me går oppover i trappar mellom gamal bebyggelse. Når me går oppom Arbelfjellet, er det ein bratt sti ned i Duedalen med fantastisk utsikt over Gennesaretsjøen.

Eg har gått mykje på fjellstøvlene mine, som på bildet her. Men etter at dette bildet blei tatt i 2012, har eg gått over til lettare midi-tursko. Det er også fullt mogleg å gå i gode joggesko, for terrenget er normalt heilt tørt bortsett frå om vinteren.

Eg likar å gå med stavar når eg går lengre turar. Men det er det jo dei færraste som gjer. Og om ein ikkje har gått med stavar på turar i Norge, er det neppe nokon grunn til å gjera det på Jesus trail.

Sjølv om det er varmt, bør ein ha med seg klær som dekker skuldrane og knea. Dette fordi me er innom heilage stadar for ulike religionar. Elles er dagstursekk, vatn, solbriller og noko å ha på hovudet viktig turutstyr. Altså ikkje noko spesielt i forhold til andre turar.

Tidlegare notat i serien med bilde frå Jesus trail:

  1. Klar for vandring i Galilea
  2. Morgonlys over Nasaret
  3. Kulturlandskap i Galilea
  4. Galileas Mona Lisa
  5. Kana i Galilea
  6. Bryllaupskyrkja i Kana

Prest i folkekirken

16/02/2017

Fra nyttår har jeg vært prest i folkekirken. Det har jeg for så vidt vært i mange år; det nye er at jeg samtidig ikke er statstjenestemann.

Den norske staten har for øvrig aldri vært en klump om foten i prestetjenesten min. Likevel syns jeg det prinsipielt er bra med et tydeligere skille mellom staten og kirken. Og dette skillet endrer heldigvis ikke prestetjenesten. Den er mer preget av sammenhengen mellom folket og kirken enn av sammenhengen mellom staten og kirken.

Det er meningsfullt, interessant og givende å være prest. Jeg er glad for at jeg valgte dette som yrke. Prestetjenesten bygger på et oppdrag fra Jesus. Det dreier seg om å være nær mennesker og å dele tro, håp og kjærlighet. En tradisjonell måte å si dette på er at prestetjenesten er en tjeneste som innebærer å forkynne Guds ord og forvalte de hellige handlingene dåp og nattverd. I praksis skjer dette gjennom gudstjenester, gravferder, vielser, trosopplæring, diakoni, samtaler og lokalt kulturarbeid.

Jeg begynte med å si at jeg er prest i folkekirken. Det er nå naturlig å prøve å slutte å bruke ordet statskirke om Den norske kirke. Ordet folkekirke er nå tatt inn i den offentlige språkbruken. Den viktigste formuleringen ble tatt inn i grunnloven (§ 16) i 2012: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Setningen om understøttelse sier at de økonomiske forutsetningene i utgangspunktet ikke skal være endret.

Ordet folkekirke kan forstås på mange måter. Det er faktisk et begrep som blir diskutert i faglig sammenheng. Forenklet kan vi si at noen teologer tar utgangspunkt i at folkekirken er folkets kirke, andre tar utgangspunkt i at en folkekirke er en kirke for folket.

Kirken er et fellesskap som bygger på dåpen og den kristne troen. Bibelen sier at kirken er Jesu Kristi kropp i verden. Den norske kirke er en del av dette verdensvide kirkefellesskapet. Når sentrum i kirkens liv står fast, kan kirken være åpen for alle som vil tilhøre den.

Dette notatet blei først trykt i Kirkehilsen 1/2017, som i desse dagane kjem i postkassene i bydelen.


%d bloggarar likar dette: