Hole Q12 funne i Qumran

08/02/2017

hu170208_caveentrance

I dag har eg fått ei overraskande og interessant nyheit tilsendt: ei pressemelding om funn av hittil ukjent hole i Qumran i ørkenen ved Dødehavet, staden der Dødehavsrullane blei funne. Funnet blir omtalt som det viktigaste i Qumran på 60 år!

Det er The Hebrew University of Jerusalem som kunngjer dette i dag (08.02.2017). Hola blir omtalt som Q12, det vil seia Qumranhole nr 12.

Foto: Casey L. Olson og Oren Gutfeld. Dei har fleire bilde som ligg ved pressemeldinga.

Her er eit utdrag:

Hebrew University Archaeologists Find 12th Dead Sea Scrolls Cave
08/02/2017

Hebrew University archaeologist Dr. Oren Gutfeld: “This is one of the most exciting archaeological discoveries, and the most important in the last 60 years, in the caves of Qumran.” …

Until now, it was believed that only 11 caves had contained scrolls. With the discovery of this cave, scholars have now suggested that it would be numbered as Cave 12. Like Cave 8, in which scroll jars but no scrolls were found, this cave will receive the designation Q12 (the Q=Qumran standing in front of the number to indicate no scrolls were found).

“This exciting excavation is the closest we’ve come to discovering new Dead Sea scrolls in 60 years. Until now, it was accepted that Dead Sea scrolls were found only in 11 caves at Qumran, but now there is no doubt that this is the 12th cave,” said Dr. Oren Gutfeld, an archaeologist at the Hebrew University’s Institute of Archaeology and director of the excavation. “Although at the end of the day no scroll was found, and instead we ‘only’ found a piece of parchment rolled up in a jug that was being processed for writing, the findings indicate beyond any doubt that the cave contained scrolls that were stolen. The findings include the jars in which the scrolls and their covering were hidden, a leather strap for binding the scroll, a cloth that wrapped the scrolls, tendons and pieces of skin connecting fragments, and more.”

Les meir

Oppdatering:

Vårt Land skriv 10.02.2017 om funnet. Avisa legg mest vekt på at skriftrullene frå Q12 truleg forsvann på 1950-talet. Dei har kommentar frå Torleif Elgvin om funnet og plyndringa av hola:

Nytt Qumranfunn vitner om plyndring
Forskere har funnet en ny grotte med spor etter dødehavsrullene.

… Torleiv Elgvin er en av verdens ledende forskere på dødehavsrullene. Han forklarer at tekstene som har vært i hulen i dag sannsynligvis befinner seg i Rockefellermuseet. Disse tekstene ble funnet av beduiner på 50-tallet og har etiketter fra hule nummer fire.

– Man kan selvsagt ikke utelukke at noen av tekstene fra Q-12 fortsatt er på vidvanke. Men jeg regner ikke dette som veldig sannsynlig, sier Elgvin og tar funnet med fatning:

– Funnet er et supplement til mye av det vi allerede vet, men vi lærer nok ikke så mye mer om qumransamfunnet …

(Les meir)


Bryllaupskyrkja i Kana

25/01/2017

Bilde #6 frå vandringa på Jesus trail

Den fransiskanske bryllaupskyrkja i Kana

Den arabiske byen Kfar Kana i Galilea er tradisjonelt rekna som staden der Jesus gjorde vatn til vin i “bryllaupet i Kana”. Den kristne minoriteten i byen er svært stolt over denne historia og den posisjonen byen har i Johannesevangeliet.

Bildet viser den fransiskanske Bryllaupskyrkja i Kana. Det er tatt frå terrassen på Cana Wedding Guest House, ein naturleg overnattingsstad på vandringa på Jesus trail.

I kyrkja møter me både ein lokal kyrkjelyd og mange tilreisande. Det er faktisk mange som kjem hit for å gifta seg. Det er også mange ektepar som fornyar ekteskapsløfta sine i eller utanfor kyrkja.

Bryllaupskyrkja er litt over 100 år gamal og bygd på ein gamal kyrkjestad. Den skal vera ein kopi av katedralen i Salzburg i Østerrike, bygd slik på grunn av ein prest frå Salzburg som gjorde teneste i Kana då kyrkja blei bygd. Dei to kyrkjetårna skal i følgje Jacob Firsel i boka Go to Galilee symbolisera brud og brudgom. Og kuppelen? Jo, den symboliserer den evige kjærleiken mellom dei to. Altartavla i kyrkja har sjølvsagt også motiv frå bryllaupet der Jesus var gjest.

Her inviterer eg til fottur på Jesus trail i mai 2017: I Jesu fotspor.

Tidlegare notat i serien med bilde frå Jesus trail:

  1. Klar for vandring i Galilea
  2. Morgonlys over Nasaret
  3. Kulturlandskap i Galilea
  4. Galileas Mona Lisa
  5. Kana i Galilea

 


Kana i Galilea

09/01/2017

Bilde #5 frå vandringa på Jesus trail

Kfar Kana

Dette bildet er tatt på ettermiddagen den første dagen på Jesus trail. Me ser i retning byen Kfar Kana der me skal ha éi av overnattingane på den fire dagar lange fotturen i Galilea.

Kana er i dag ein arabisk by med muslimsk og kristen befolkning. Me skal bu hos det kristne ekteparet Sami og Suad som driv Cana Wedding Guest House.

I bibelsk samanheng er byen kjent frå teksten om at Jesu gjorde vatn til vin i bryllaupet i Kana (Joh 2,1-12). Dei kristne i byen er stolte av denne historia og den posisjonen byen har i Johannesevangeliet. Her blir det meir enn gjerne servert Cana Wedding Wine!

Kana er i følgje Johannesevangeliet også staden for Jesu andre teikn (Joh 4,46-54) og det er heimstaden til disippelen Natanael (Joh 21,2), som tradisjonen seier er den same som Bartolomeus. Det var derfor også ei Bartolomeus-kyrkje rett i nærleiken av gjestehuset.

Det bibelske Kana blir i følge gamal tradisjon lokalisert til Kfar Kana. Men eg vil óg nemna at det er dei som meiner at “Kana i Galilea” låg ein annan stad, der det i dag heiter Khirbet Kana. Dette er ein ubebygd stad med romerske og bysantinske ruinar, 9 km nordvest for Nasaret.

Nå inviterer eg på nytt til vandring på Jesus trail: I Jesu fotspor. Her blir det ein god kombinasjon av kulturhistorie, bibelhistorie og friluftsliv! Eg skal vera reiseleiar på turen saman med kona mi, Inger.

Tidlegare notat i serien med bilde frå Jesus trail:

  1. Klar for vandring i Galilea
  2. Morgonlys over Nasaret
  3. Kulturlandskap i Galilea
  4. Galileas Mona Lisa

Per Lønning om Betlehem

30/12/2016

pixner-og-hintlian-betlehem

Det finnes knapt noen flekk i den bibelske geografi som gjennom tidene har talt til den menneskelige fantasi og lengsel som Betlehem, byen fra juleevangeliet. (…) Med en bok som denne er det som med det palestinske kulturlandskap: man begynner på overflaten for å grave seg ned i grunnen, lag etter lag. En stund med dens vakre og allsidige billedmateriale kan i seg selv være verdifullt. Men, for all del: la oss bruke tid, la oss stille oss åpne for innlevelsen!

Det er Per Lønning som skriv slik i forordet til eit billedverk om Betlehem, utgitt på Universitetsforlaget i 1981.

Boka er skriven av Bargil Pixner og George Hintlian. Pixner (død 2002) var katolsk munk, bibelforskar og arkeolog. Hintlian er armensk historikar. Begge er kjende som markante kristne guidar og historikarar i Jerusalem.

Eg las eit lånt eksemplar av Betlehemsboka deira for nokre år sidan. For eit par månadar sidan kom eg over boka i NMS sin gjenbruksbutikk i Stavanger, og kjøpte den sjølvsagt straks (for kr 10!).

Forordet til den norske utgåva er altså skrive av Per Lønning (1928-2016). Han legg vekt på Betlehem sin plass i kristne menneske sin fantasi og lengsel, og på byen som pilegrimsmål.

Lønning hadde neppe formulert avsnittet om “dagens Betlehem” slik i dag. Nå er det ein høg mur mellom Israel og Vestbreidda i området rundt Betlehem, og både dei politiske og religiøse forholda er endra og forverra sidan 1981.

Her er Lønning sitt forord til den norske utgåva:

Det finnes knapt noen flekk i den bibelske geografi som gjennom tidene har talt til den menneskelige fantasi og lengsel som Betlehem, byen fra juleevangeliet. Stedet dukker opp i beretningene allerede i forbindelse med gjetergutten David, som vokste opp i egnen. David var ikke bare eventyrskikkelsen som ble konge og grunnlegger av en kongeætt. Som dikter og musiker ble han også stående i minnet som grunnleggeren av Israels salmesang, og – i det hele – som idealbildet på en konge, kongen etter Guds hjerte. Dermed ble han gjennom århundrene også forbildet på kongenes konge, Grunnleggeren av det fullkomne gudsrike, Messias. Og profetenes hentydninger til Betlehem, kongebyen, fikk en dobbel bunn, de pekte samtidig mot Ham som skulle komme. Evangelistene Matteus og Lukas beretter at Jesus ble født i Betlehem. Mens Lukas, vår tradisjonelle juleevangelist, skildrer krybben, hyrdene og englene på marken, tegner Matteus stjernen og vismennene fra Østerland.

Helt fra 300-tallet, da interessen for “hellige steder” i Bibelens land våknet for alvor, har såvel Fødselsgrotten som Hyrdegrotten i Betlehem vært utpekt. Helligdommer ble reist på disse stedene, pilegrimer begynte å strømme til. Legendefloraen som spredte seg, førte til at også andre lokaliteter ble påvist der den hellige familie skulle ha søkt ly under sine reiser. I de mange grottene i og omkring byen begynte fromme eneboere å søke tilflukt. Det mest kjente navn er vel Hieronymus, skaperen av den mektige latinske bibeloversettelse. Med tiden skulle et stort antall klostere og kirker følge. Byens pulserende senter gjenno mer enn halvannet tusen år har imidlertid vært Fødselskirken, der krypten hvor Jesu fødselssted og likeså markeringen av krybben er markert. Kirken er utsmykket med altere så pilegrimene kan tilbe og eventuelt motta sakramentet på selve fødestedet.

Nordiske besøkende har ofte vanskelig for å dele sydlendingenes fryd over kirkepryd og alterprakt på de bibelske stedene. Vi ønsker oss heller stall og hyrdemarker slik vi forestiller oss at de må ha vært dengang. Et stykke på vei oppfyller dagens Betlehem også dette ønske: det bølgende landskapet med de vide beitemarkene bretter seg ut for øyet som de gjorde det for 2000 år siden. Gamle hyrdegrotter er bevart, ikke bare som del av det katolske og gresk-ortodokse kirkeanlegg som markerer “Hyrdemarkene”, men også i mer opprinnelig, uutsmykket utgave. I tilknytning til et anlegg som tas vare på av det internasjonale KFUM, holdes det hver julenatt friluftsgudstjeneste for dem som måtte ønske en mer “naturlig” ramme.

Billedverket om “det fagre Betlehem” gir et allsidig inntrykk av byen slik den møter sine titusentalls besøkende idag. Det gir også interessante glimt av historien. Dette skjer med stor respekt, ikke bare for den bibelske overlevering, men også for det legendestoff som gjennom tidene har bidratt til å utvikle pilegrimsbyens profil. Boken vender seg ikke først og fremst til dem som ønsker å nærme seg historien på vitenskapelige premisser, men til dem som søker innlevelse – kan hende i forbindelse med besøk på stedet.

Dagens Betlehem er en pulserende by på størrelse med Fredrikstad eller Ålesund. Tilstrømningen av arabiske flyktninger i årene etter 1948 har ført til at byens tradisjonelle kristne preg er blitt noe avstreifet. Men også den muslimske befolkning har for en stor del sitt levebrød av kunsthåndverk og forretning knyttet til byens rolle som kristent pilegrimssentrum. Ikke minst er Betlehem kjent for sitt rike utvalg av produkter i oliventre. Etter den israelske okkupasjonen har byen stort sett unngått de tilspissede konfrontasjoner mellom jøder og arabere som har preget en rekke andre byer i “Vestbredd”-området. Fjerningen av piggtrådsperringene mellom byen og det israelske Jerusalem har bidratt effektivt til turisttilstrømningen.

Betlehem er vel verdt et besøk og vel verdt et studium: et særpreget landskap, en særpreget historie, en serie særpregede kulturminner. Men mest av alt: et sted som rommer avgjørende og dyrebare minner for alle som har opplevd juleevangeliets enestående utstråling. Byen der englesangen om “fred på jorden” først ble hørt, er i all sin rastløse, kommersielle hverdagslighet en vidunderlig påminnelse om at det var på slik en jord – på vår jord – at det skjedde.

Med en bok som denne er det som med det palestinske kulturlandskap: man begynner på overflaten for å grave seg ned i grunnen, lag etter lag. En stund med dens vakre og allsidige billedmateriale kan i seg selv være verdifullt. Men, for all del: la oss bruke tid, la oss stille oss åpne for innlevelsen!


Om Det hev ei rose sprunge

29/12/2016

Sølvi Irene Vinnes fortel om rosemotivet i salmen Det hev ei rose sprunge i Vårt Land i dag, i ein artikkel om julerosa (som eigentleg er ei soleie).

Sølvi kan mykje om julesalmane. Både i år og i fjor har eg i adventstida hatt gleda av å høyra henne fortelja om eit utval julesongtekstar. Det var fint å få noko av dette i skriftleg form i avisa i dag.

Her er det aktuelle utdraget av artikkelen:

Det hev ei rose sprunge

(…) En av de mest berømte legendene knyttet til julerosen her i Norge, er historien om hvordan blomsten skal ha inspirert forfatteren av salmen Det hev ei rose sprunge:

En stille julenatt i middelalderens Tyskland gikk en munk gjennom skogen. Desemberfrosten snek seg inn under klærne. Da, midt i det mørke og kalde, får han øye på små hvite blomster, juleroser. Forsiktig plukket han dem, tok dem med tilbake til klosteret og satte dem i en vase på alteret, foran bildet av jomfru Maria. Synet av de hvite blomstene skal ha inspirert en annen i klosteret til å skrive salmen.

– Det er en legende, vi vet ikke sikkert når den første versjonen av Det hev ei rose sprunge ble skrevet, eller av hvem. Men salmen har nå uansett fått denne historien om munken og man kan finne noen tegn på at julerosen kan ha vært inspirasjonskilden. Blant annet at julerosen blomstrer midtvinters, sier Sølvi Irene Vinnes.

Hun er sogneprest i Hillevåg kirke i Stavanger, og en av få i Norge som har forsket på julesanger. Hun mener denne salmen er spesiell, fordi det brukes mye sanselig beskrivelse. Som for eksempel i tredje vers: «Guds rose ljuvleg angar og skin i jordlivsnatt».

– Men her glir nok metaforbeskrivelsen mer over mot en vanlig rose igjen. For julerosene har ikke så mye duft, sier Vinnes.

Om det var julerosen som var inspirasjonen til salmen, betyr lite for metaforbruken, mener Vinnes. For rosen var et flittig brukt bilde i middelalderens kristne lyrikk, gjerne som symbol på jomfru Maria. Rosen i denne salmen handlet også opprinnelig om henne.

– Teksten ble skrevet om etter protestantismen, da man fjernet seg fra fokuset på Maria. Rosen ble gjort til et symbol på Jesus. Det er en typisk protestantisk omskrivning, forteller Vinnes.

(Les meir)


Jul på bloggen

15/12/2016

Rembrandt. Adoration of the Shepherds

 

I desse advents- og juletider viser eg til eit utval tidlegare notat relatert til jula.

Bildet er The Adoration of the Shepherds av Rembrandt (eller ein av hans elevar). Legg merke til lyset som kjem frå barnet i krybba, – “det sanne lyset” (Joh 1,9).


National Geographic om Herodes

14/12/2016

National Geographic History Magazine har lagt ut ein omfattande og flott illustrert artikkel om Herodes den store:

How King Herod Transformed the Holy Land

In the New Testament King Herod I is a villain, but the Herod of history was more complex, a consummate politician, ambitious builder, and master organizer who was able to balance the needs of the Judaean populace and the rulers of Rome.

Artikkelen er skriven av professor Antonio Piñero, Madrid.

(via PaleoJudaica)

Oppdatering:

Det ser dessverre ut for at artikkelen ligg bak ein betalingsmur. Eg fekk den opp ved første forsøk, men ikkje når eg vil gå inn og lesa den på ny. 

Artikkelen finst i papirformat i National Geographic History Magazine November/December 2016.


%d bloggarar likar dette: