Augustin om intentio

Eg skal snart på ferie til Trøndelag og Nordland, og skal i tida omkring olsok innom Olavsfestdagane og Stiklestad. Meir om dette seinare. Som ein del av førebuinga har eg sett på litt pilegrimslitteratur. Eg fann blant anna desse tankane, formulert av Trond Berg Eriksen:

Kirkefaderen Augustin har et interessant skille mellom det han kaller distentio og intentio. Det første står for adspredelse, forvirring, glupskhet og grenseløshet – at man fortaper seg i den ytre verden. Det andre står for konsentrasjon og fordypelse – at man gjenfinner seg selv i den indre verden. Augustin reklamerer imidlertid ikke for selvopptatthet. Han tror at det indre liv kan samles om ett punkt, i samme grad som vi samler våre ytre handlinger om ett punkt. Alternativet til adspredelsenes forvirring er å feste blikket på et mål, innse at livets gyldige bestemmelsessted allerede er satt av Gud. Han pustet sin ånde inn i mennesket ved livets første begynnelse, og siktet det inn i den retning det skulle følge.

(…)

Pilegrimsferder kan selvsagt planlegges og gjennomføres systematisk som andre reiseforetak. Men det finnes også forskjeller. Når man drar til Paris, får man garantert se Eiffeltårnet. Om man drar til Jerusalem, er man ikke garantert å møte Vår Herre. I kristen forståelse er det avgjørende møte ikke bundet opp til bestemte flekker i tiden eller rommet. Relikvier, helgenfester og hellige steder kan ikke binde Guds evne til å gripe inn. Men de kan tjene som metaforer og støttepunkter for det Augustin kalte intentio, dvs den fokusering på et ytre mål som kan skape samling, konsentrasjon og fordypelse i menneskesinnet.

(Trond Berg Eriksen i artikkelen Mennesket som vandrer i Pilegrimshåndboka, Verbum 1997)

Augustin om stille lesing

Morgenbladet har i dag (18.04.2008) ein artikkel som handlar om den form for lesing som stimulerer til tenkning; Den som har øyne: hør. Artikkelen begynner med ein interessant observasjon frå 300-talet, knytt til to av dei største kyrkjefedrane. Det blir sitert frå Bekjennelser der Augustin fortel om det inntrykket det gjorde å oppleva at Ambrosius, biskopen i Milano, var stille mens han las! Her er eit utdrag av artikkelen:

Augustin skriver i sine Bekjennelser om kirkefaderen Ambrosius som leste på høyst uvanlig vis: Øynene hans skannet siden og hjertet søkte ut meningen, men stemmen var taus og tungen lå stille. «Enhver kunne fritt nærme seg ham, og siden gjester sjelden ble annonsert, var det ofte slik at når vi kom for å besøke ham fant vi ham lesende på denne måten i taushet, for han leste aldri høyt.»

Bokstaver er tegn for lyder som er tegn for ting vi tenker, oppfunnet for at vi kan samtale med dem som ikke er til stede. Slik anså Augustin det. Men at denne samtalen med de fraværende skulle kunne foregå i taushet, med hvilende tunge og stemmebåndene i ro, det syntes Augustin var bemerkelsesverdig: Ambrosius hensunket i stillelesning, uforstyrrelig fortryllet av en konversasjon som foregikk i hans eget utvidede indre, og som de besøkende ikke fikk del i.

Framhaldet av Kari Løvaas sin artikkel er relativt krevjande å lesa. I kontrast til omgrepet oppmerksomhetsøkonomi endar ho opp med å framheva den kontemplative lesinga. Morgenbladet oppsummerer sjølv hennar synspunkt:

Kari Løvaas formulerer her et forsvar for den meditative lesningen, og minner om at oppmerksomhet betyr to ting: Dels å dominere scenen; dels den kontemplative hengivelse som boklesningen har gjort til sin særskilte kunst.