Eg har tidlegare skrive eit par notat om klimaet på Jesu tid (her og her). Utgangspunktet var den amerikanske professoren som hadde kome på den festlege ideen at Jesus ikkje gjekk på vatnet, men på isen.
Eg har nyleg kome over noko den norske professor Sigmund Mowinckel skreiv i boka Palestina før Israel (1965). Eg fann boka i eit antikvariat i Oslo for nokre veker sidan. Boka handlar eigentleg om landets forhistorie og om kanaaneisk religion, men det Mowinckel skriv om klimaet i innleiingskapitlet, er av interesse også for nytestamentleg tid. Han meiner at klimaet i regionen i større eller mindre grad har vore stabilt gjennom dei siste årtusen, berre med mindre svingningar.
Nå er sjølvsagt ikkje Mowinckel (1884-1965) heilt oppdatert, men han er framleis ein forskar ein bør lytta til når det gjeld GT, og særleg Salmane. Kor vidt han hadde sjølvstendig kompetanse på det klimatiske, veit eg ikkje. I Klimaet på Jesu tid II skreiv eg derimot om pågåande forskning som truleg har noko kvalitativt nytt å seia oss om saka.
Men tilbake til Mowinckel, som skriv om klimaet og landskapet:
Klimaet har selvsagt vært utsatt for visse svingninger i løpet av de siste årtusener. Likesom vi i Norge hadde en betydelig varmere periode i bronsealderen, og også i historisk tid har efterretninger om kortere kaldere og varmere perioder, med f. eks. fremrykning og tilbaketrekning av isbreene, således har der sikkert vært tilsvarende periodesvingninger også i Palestina. Noget nærmere om dette vet vi imidlertid ikke. Og i det store og hele har klimatypen efter alt å dømme vært den samme siden avslutningen av diluviumperioden, efter det som svarer til den postglaciale tid efter siste istid her hos oss. Den karakter som dette klimaet har gitt landet, det som man har kalt “Palestinas urlandskap” var derfor den samme som den de første mennesker forefant da de slo sig ned der. De forandringer som siden har funnet sted, kan nok ha vært påvirket av de mindre svingninger i klimaet, men like meget turde de skyldes menneskenes direkte og indirekte inngrep i naturen. På den annen side har selve den opprinnelige karakter av “urlandskapene” bestemt mulighetene for de forskjellige typer av menneskelig bosetting og virksomhet og kultur i et land og dermed arten og graden av deres inngrep i naturen og i landets utseende.
Ved uttrykket Palestinas urlandskap er det ein note som viser til artikkelen Palästinas Urlandschaft av R. Gradmann i Zeitschrift des Deutschen Palästinavereins 57, 1934, s 161 ff.
Sjå også eit tidlegare notat relatert til Sigmund Mowinckel her.
Leen Ritmeyer er ein forskar som kjenner tempel-plassen i Jerusalem svært godt. Han meiner han kan dokumentera den nøyaktige plasseringa av Salomo sitt tempel, det som gjerne blir kalla Det første templet.
I dag står den muslimske Klippedomen på staden. Bildet viser tempelhøgda frå sørvest med gullkuppelen på Klippedomen godt synleg.
Her blir Ritmeyer si forklaring om korleis han har kome fram til denne plasseringa, gjengjeven:
Without digging a single shovel of dirt, archaeologist Leen Ritmeyer found the location of Solomon’s Temple using a keen eye, biblical and historical knowledge and a tape measure.
Later, Ritmeyer became one of the leading scholars in Temple Mount research. And it all started with one unique stone.
(…)
According to Ritmeyer, the original Temple Mount platform measured 500 cubits by 500 cubits. The “royal cubit” used for the Temple was 20.67 inches long. Later, King Herod expanded the platform on the Temple Mount doubling its size. It is the expanded, Herodian platform that tourist in Jerusalem visit today.
The current platform has two levels. Eight staircases lead from the lower level to the higher level where the Muslim Dome of the Rock stands.
Because the Muslims who control the Temple Mount will not allow excavations, Ritmeyer relied on observational skills as he search for the location of the Solomon’s Temple. And on the surface of the platform, he found his breakthrough.
At the bottom of a staircase in the northwest corner of the higher section, Ritmeyer noticed a stone with a unique chiseled edge. The stone resembled the pre-Herodian blocks visible on the eastern wall of the platform. He also noted that the stone was not aligned with the rest of the raised platform.
forskning.no har denne veka lagt ut ein artikkel om ein ny metode for datering av Dødehavsrullane. Via NTB har saka blitt ei nyheit, bl a i Aftenbladet. Eg las avisartikkelen om dette etter ei helg der eg både har snakka om Dødehavsrullane, lese i den norske utgåva og lært mykje nytt om desse tekstane, i kontakt med Torleif Elgvin.
Den nye dateringa blir presentert av den danske arkeokjemikeren Kaare Lund Rasmussen på Syddansk Universitet. I artikkelen blir også bibelforskar (og bloggar) Søren Holst sitert:
Personlig gleder han seg imidlertid mest til å få alderen på de ikke-bibelske skriftene.
Disse tekstene var, før funnet av Dødehavsrullene, totalt ukjente og gir et innblikk i hvordan jødene tenkte og handlet i en tid som man ellers har svært få skriftlige kilder fra. De kaster så å si lys over en periode som er et svart hull i historien.
– Med Dødehavsrullene er det særlig presserende med en riktig datering. Vi er ikke det minste i tvil om at de stammer fra mellom 200 f.Kr. og 100 e.Kr., men i løpet av denne perioden skjer det store omveltninger innen den jødiske verden – og kristendommen oppstår. Derfor ville det være flott med en mer presis datering, og hvis Lund Rasmussen kan gi oss med det, er det et stort framskritt, sier Holst.
Fisket i Gennesaretsjøen er nemnt fleire gonger i NT. Fleire av Jesu disiplar var i utgangspunktet fiskarar her. Men også i vår tid er det eit omfattande fiske i sjøen. Nå viser det seg at fiskebestanden er minkande og det er økologiske utfordringar knytt til dette fisket.
Bildet viser fiskarar som ligg til kaia i kibbutzen Ein Gev på austsida av Gennesaretsjøen.
Arutz Sheva skriv i dag at den israelske landbruksministeren har foreslått å stoppa fisket i sjøen for ein periode på to år:
Minister of Agriculture Shalom Simchon has announced a ban on all fishing in the Sea of Galilee (Kinneret) for two years. The ban also extends to the part of the Jordan River that empties into the Sea of Galilee, and to all the other rivers that empty into the famous lake.
(…)
Simchon explained that according to Agriculture Ministry statistics, the quantity of fish in the Sea of Galilee has plummeted in the past decade, and especially in the last two years, by tens of percentage points annually. It has now reached a critical level, he said, and these statistics mean that the sea may be facing an ecological disaster in which all its fish would die out.
Simchon added that the ban on fishing is necessary, because it is both in the public’s interest and that of the fishermen that the Sea of Galilee be kept from turning into a fishless sea. However, the Ministry of Agriculture said that it realized that the fishermen would be bound to protest the move.
Torleif Elgvin kjem til Bryne kyrkje 23.-24. januar 2010. Eg ser fram til ei helg med interessant forkynning og undervisning, og vil gjerne invitera lokale lesarar til kyrkja denne helga. Han er nok mest kjent som forskar på Dødehavsrullane, men har også ei fortid som misjonær i Jerusalem for Israelsmisjonen. Sjølv skal eg vera med som møteleiar på seminaret og misjonsmøtet.
Laurdag 23.01 kl 14-16: seminar med tema
Jødisk lys over Hebreerbrevet og Johannes åpenbaring
Jesus i møte med jødiske grupper og autoriteter
Søndag 24.01
kl 11: preike på gudstenesta
kl 19: tale på misjonsmøte for Den Norske Israelsmisjon
Torleif Elgvin har som nemnt vore misjonær for Israelsmisjonen. Han var då leiar for Caspari Center i Jerusalem. I dag er han førsteamanuensis ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. Det er lokale kontaktpersonar for Den Norske Israelsmisjon på Jæren som har invitert han til denne helga.
It is no accident that in the last ten years a number of new potential synagogue buildings have been proposed, as the wider role of the ‘synagogue’ and the lack of identifying features in this period have been recognised. The problem then becomes, by what criteria do we identify these as synagogue buildings?
I denne artikkelen drøftar Stephen Catto ulike spørsmålsstillingar knytt til det me veit (og ikkje veit) om synagogane i det første hundreåret. Ordet synagoge blei for øvrig brukt både om ein bygning og om ei forsamling, kanskje ikkje så heilt ulikt dei mange tydingane av vårt ord kyrkje.
Dette temaet er viktig for forståinga av fleire tekstar i NT. Eg har tidlegare vore innom temaet her i eit notat om synagogen i Nasaret.
Her er konklusjonen på artikkelen. Som du ser, reknar Stephen Catto med at det var ein stor synagogebygning i Kapernaum på denne tida:
Current research has moved us away from seeing the first-century synagogue in monochrome. Rather, we must understand it in a more nuanced and variegated way. Within Palestine, some communities had the resources and will to produce large purpose-built structures capable of seating 3-400 people (Capernaum, Gamla). In smaller communities, such as Qiryat Sefer, considerable effort and expense went into providing the community with a small synagogue building. It is also likely that in some places, gatherings took place in domestic space. Although we have smaller archaeological material to work with in the Diaspora, a similar pattern can be seen. Interestingly, the data we do have for Diaspora buildings suggests similarities to local temples or voluntary organizations.
Finally, it is also worth asking: If variety existed in the synagogue gatherings or synagogue buildings of first-century Judaism, might we also expect to see such diversity in their practices? Overwhelmingly, the major focus of synagogue gatherings was the Torah reading, and it seems likely that within virtually any gathering on a Sabbath, in any geographical location, this would have been a common element. Beyond this, however, the evidence suggests some variety, where different communities would have been influenced by the particular social world in which they found themselves, and would have incorporated some of the practices of their environment.
Det skal bli enklare å skriva nynorsk, melder Språkrådet. Derfor er det oppnemnt ei
“rettskrivingsnemnd som skal laga ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk, utan sideformer. Den nye norma skal erstatta dagens norm. Arbeidet skal vera ferdig 15. mai 2011 etter ein open og inkluderande prosess.”
Det er visst mange som slit med nynorsken. Sjølv har eg gått den motsette vegen av det vanlege. Eg vaks opp med bokmål som skriftspråk. Ungdomsopprøret mitt bestod i at eg som gymnasiast gjekk over til å bruka nynorsk med utgangspunkt i slagordet Snakk dialekt, skriv nynorsk. Dette var ikkje eit heilt vanleg val i Stavanger, heller ikkje på den tida.
Eg håper arbeidet med å gjera det enklare å vera nynorskbrukar, vil lukkast. Eg må likevel seia at eg er spent på resultatet. Sjølv likar eg svært godt å skriva nynorsk, men då helst i ei form som er nær den rogalandske dialekten min. Derfor er det spennande kva som blir resultatet, når norma …
… skal vera slik at nynorsken framleis kan appellera til språkbrukarar over heile landet og gir rom for former som er i allmenn bruk blant breie grupper av nynorskbrukarar. Breitt talemålsgrunnlag, mykje brukte former og ord, geografisk spreiing og skriftspråktradisjonar er difor blant dei viktigaste faktorane som skal balanserast i den nye norma.
Den gamle hebraiske teksten som blei funnen på eit potteskår i 2008, vekte interesse langt utanfor fagmiljøa. Til og med NTB hadde ei melding om saka. Potteskåret (ca 15 x 16,5 cm) med fem tekstlinjer blei datert til ca 1000-975 f Kr, altså kong Davids tid. Dette gjer inskripsjonen til den eldste hebraiske tekst som nokon gong er funnen, mest 1000 år eldre enn Dødehavsrullane.
Forskarar er nå godt i gang med å tyda teksten, noko som er eit vanskeleg arbeid. Saka er aktuell nå etter at Universitetet i Haifa denne veka har sendt ut ei pressemelding med ei tolking av teksten. Her står det:
‘It indicates that the kingdom of Israel already existed in the 10th century BCE, and that at least some of the biblical texts were written hundreds of years before the dates presented in current research.’
Potteskåret blei funne sørvest for Jerusalem, ein stad som heiter Khirbet Qeiyafa, i området som er omtalt som Terebintedalen i forteljinga om David og Goliat i 1. Sam 17,2-3. Eg har tidlegare vist til ein artikkel på BiblePlaces Blog (24.12.2008!) som gir bakgrunnsstoff om funnet. Noko seinare (her) blei funnet rangert som det viktigaste bibelarkeologiske funnet i 2008, med denne grunngjevinga:
1) The site was occupied for only a limited time during the reign of King David. 2) The site is located near the battle location of David and Goliath. 3) A strongly fortified site is indicative of a strong central government, at a time when scholars question the existence of such. 4) A early Hebrew inscription discovered this summer points to the site’s owners (Judeans) and the state of literacy in this period. 5) These discoveries will certainly shed light on what is currently the most debated issue in biblical archaeology: the nature of Israel/Judah during the 10th century.
Eit hovudpunkt i den aktuelle pressemeldinga frå Universitetet i Haifa, er å bekrefta at teksten verkeleg er skriven på hebraisk. Dette er også, ved sidan av sjølve innhaldet i teksten, truleg det mest interessante ved funnet for bibelforskinga.
A breakthrough in the research of the Hebrew scriptures has shed new light on the period in which the Bible was written. Prof. Gershon Galil of the Department of Biblical Studies at the University of Haifa has deciphered an inscription dating from the 10th century BCE (the period of King David’s reign), and has shown that this is a Hebrew inscription. The discovery makes this the earliest known Hebrew writing. The significance of this breakthrough relates to the fact that at least some of the biblical scriptures were composed hundreds of years before the dates presented today in research and that the Kingdom of Israel already existed at that time.
(…)
Prof. Galil’s deciphering of the ancient writing testifies to its being Hebrew, based on the use of verbs particular to the Hebrew language, and content specific to Hebrew culture and not adopted by any other cultures in the region. “This text is a social statement, relating to slaves, widows and orphans. It uses verbs that were characteristic of Hebrew, such as asah (“did”) and avad (“worked”), which were rarely used in other regional languages. Particular words that appear in the text, such as almanah (“widow”) are specific to Hebrew and are written differently in other local languages. The content itself was also unfamiliar to all the cultures in the region besides the Hebrew society: The present inscription provides social elements similar to those found in the biblical prophecies and very different from prophecies written by other cultures postulating glorification of the gods and taking care of their physical needs,” Prof. Galil explains.
(…)
English translaton of the deciphered text:
1′ you shall not do [it], but worship the [Lord].
2′ Judge the sla[ve] and the wid[ow] / Judge the orph[an]
3′ [and] the stranger. [Pl]ead for the infant / plead for the po[or and]
4′ the widow. Rehabilitate [the poor] at the hands of the king.
5′ Protect the po[or and] the slave / [supp]ort the stranger.
Oppdatering 20.01.2010:
Christianity Today har ein artikkel med ulike reaksjonar på professor Galils tolking av teksten:
What an Ancient Hebrew Note Might Mean
Scholar says five lines of ancient script on a broken piece of pottery confirm Kingdom of Israel’s existence in 10th century B.C. Others are cautious. (les meir)
Forteljinga om at Jesus gjorde vatn til vin, er på mange vis ein underleg bibeltekst. Det er mange som har strevd med tanken på at Jesus gjorde dette underet. Kva var meininga? La meg med ein gong slå fast at hovudpoenget, eller i alle høve eit viktig poeng, kjem i evangelisten si oppsummering etter at han har fortalt den gode historia:
Dette var det første teiknet Jesus gjorde; det var i Kana i Galilea. Han openberra sin herlegdom, og disiplane trudde på han.
Men før me kjem så langt i lesinga, vil eg gjerne stoppa ved innleiinga som skildrar kva samanheng vinunderet skjedde i:
Tredje dagen var det eit bryllaup i Kana i Galilea.
Studieutgåva av NT seier at uttrykket tredje dagen truleg skal gje assosiasjonar til Jesu oppstode, der død blir forvandla til liv, eventuelt til at dette skjedde den tredje dagen etter at Filip blei kalla (i teksten like før; 1,43). Men det er også ei anna forklaring som eg har møtt i Israel og som heng saman med hebraisk språk: Dagane heiter på hebraisk den første dagen (søndag), den andre dagen (måndag), den tredje dagen (tysdag) osv. Evangelisten seier i så fall her ikkje anna enn at bryllaupet i Kana var ein tysdag, som faktisk skal vera den vanlege bryllaupsdagen i jødisk tradisjon. Eg kan ikkje her og nå seia kva vekt denne forklaringa bør ha, men den er utan tvil eit interessant innspel.
Mor til Jesus var der. Også Jesus og disiplane hans var bedne.
Desse opplysningane gjer meg sjølvsagt nysgjerrig på kven brudeparet var. Det er jo påfallande at både Jesus, mora hans og disiplane hans er gjestar, spesielt sidan dette i følgje evangelisten skjer tidleg i Jesu offentlege verksemd. Kan det ha vore ein barndomskamerat eller kollega frå oppveksten i Nasaret som gifta seg med ei jente frå Kana? Inntil nokon kjem med ein betre teori, held eg på denne.
Og her er heile teksten:
Tredje dagen var det eit bryllaup i Kana i Galilea. Mor til Jesus var der. Også Jesus og disiplane hans var bedne. Då det var slutt på vinen, sa Jesu mor til han: «Dei har ikkje meir vin.» «Kva vil du meg, kvinne?» svara Jesus. «Min time er enno ikkje komen.» Då sa mor hans til tenarane: «Det han seier dykk, skal de gjera.»
No stod det seks vasskar av stein der, slike som blir nytta i reinsingsskikkane til jødane. Kvart av dei tok to eller tre anker. «Fyll kara med vatn,» sa Jesus. Og tenarane fylte dei til randa. Så sa han til dei: «Aus no opp og ber det til kjøkemeisteren.» Det gjorde dei. Kjøkemeisteren smaka på vatnet, som hadde vorte til vin. Han visste ikkje kvar vinen kom frå, men tenarane som hadde aust opp vatnet, visste det. Då ropa han på brudgomen og sa: «Alle set først fram den gode vinen, og når gjestene er drukne, kjem dei med den som er dårlegare. Du har gøymt den gode vinen til no.» Dette var det første teiknet Jesus gjorde; det var i Kana i Galilea. Han openberra sin herlegdom, og disiplane hans trudde på han.
Eg veit ikkje om eg helst skal kalla Anafora eit kloster eller ein retreat- stad. Begge ord blir brukt om senteret.
Uansett: Det er ein flott stad å koma!
Anafora er bygd opp av den koptiske biskop Thomas. Staden ligg som ein oase ute i ørkenen mellom Kairo og Alexandria. Her har biskopen ønskt å skapa ein møtestad mellom austleg og vestleg kristendom. Samtidig ein stad som kan vera med å gje identitet til koptiske kristne:
– Det er mitt brennende ønske at kopterne skal oppdage seg selv, sine røtter og sin rike historie. I det egyptiske storsamfunnet er denne historien dels skjult eller, enda verre, ignorert. En to tusen år lang kristen historie blir på mange måter usynliggjort og marginalisert. Den offisielle historiefremstillingen belyser den faraoniske tid, men så går man ofte rett over på de islamsk-arabiske erobringer. Den koptisk-kristne tilstedeværelse behandles som en historisk parentes.
Den mest kjente salmen som er skriven til temaet, er Grundvigs Deilig er den himmel blå frå 1810:
Dejlig er den himmel blå,
lyst det er at se derpå,
hvor de gyldne stjerner blinke,
hvor de smile, hvor de vinke
os fra jorden op til sig,
os fra jorden op til sig.
Det var midt i julenat,
hver en stjerne glimted mat,
men med et der blev at skue
en så klar på himlens bue
som en lille stjernesol,
som en lille stjernesol.
Når den stjerne lys og blid
sig lod se ved midnatstid,
var det sagn fra gamle dage,
at en konge uden mage
skulle fødes på vor jord,
skulle fødes på vor jord.
Vise mænd fra Østerland
drog i verden ud på stand
for den konge at oplede,
for den konge at tilbede,
som var født i samme stund,
som var født i samme stund.
De ham fandt i Davids hjem,
de ham fandt i Betlehem,
uden spir og kongetrone,
der kun sad en fattig kone,
vugged barnet i sit skød,
vugged barnet i sit skød.
Stjernen ledte vise mænd
til vor Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gerne,
kommer vi til Jesus Krist,
kommer vi til Jesus Krist.
Denne stjerne lys og mild,
som kan aldrig lede vild,
er hans guddoms-ord det klare,
som han os lod åbenbare
til at lyse for vor fod,
til at lyse for vor fod.
Den norske utgåva finn du i Norsk Salmebok på nr 93. Er det nokon som har lenke til originalteksten på 19 vers?
Oppdatering: Harald Sætre svara på utfordringa og gav meg lenke til den fullstendige teksten med 19 dejlige danske vers; les salmen her. På denne nettsida får me også vita at det var Grundvig som i 1853, altså 43 år etter at han skreiv salmen, sjølv forkorta teksten til sju vers.
Les den norske utgåva av Brev frå Taizé 2010. Taizé-fellesskapet gir ut eit årleg brev til nyttårskonferansen, og dette brevet blir brukt i ulike samlingar gjennom det neste året. Brevet har i år tittelen Brev frå Kina.
Taizé-fellesskapet har nyleg avslutta nyttårskonferansen i Poznan. Vårt Land melder om 30.000 deltakarar i denne økumeniske storsamlinga, derav 15 (?) frå Norge. Sjå også Taizé si heimeside.
Oppdatering: Det blir Taizé-samling i Norge i september (les meir).
Kongen siterte frå Garborgteksten Om pengar i nyttårstalen sin i går kveld (31.12.2009). Her i Time kommune, Arne Garborg sin heimstad, blir sjølvsagt dette lagt merke til og sett pris på.
Dette er dermed eit høve til å henta fram denne teksten, som eg første gong møtte i litteraturhistoria eg hadde på gymnaset. Eg har alltid sidan tenkt at Garborg her fekk fram noko grunnleggjande om at det viktigaste i livet ikkje kan kjøpast for pengar. Er det forresten nokon som veit kva samanheng eller i kva bok Garborg skreiv dette?
Om pengar
Pengar har ikkje nokon verd i seg sjølve. Du kan ikkje ete dei, ikkje drikke dei, ikkje kle deg med dei. Du kunne ha lomma full av pengar, og svelte, tyrste, fryse i hel – om det ikkje var mat og drikke og klede å få.
Pengar er langt ifrå det største gode, ikkje det nest største heller. Men dei er eit stort gode for dei som brukar dei vitug.
For pengar kan ein få alt, heiter det. – Nei, ein kan ikkje det.
Ein kan kjøpa seg mat, men ikkje mathug,
dropar, men ikkje helse,
mjuke senger, men ikkje svevn,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hyggje,
moro, men ikkje glede,
kameratar, men ikkje truskap,
gråe hår, men ikkje ære,
rolege dagar, men ikkje fred.
Skalet av alle ting kan ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.
Etter å ha sitert delar av dette, konkluderte kongen slik:
– Kanskje har vi vært flinkere til å telle våre penger, enn vi har vært til å telle våre dager. Klarer vi ikke å hanskes bedre med ubalansen i klodens klima, vil vi stå overfor svært alvorlige konsekvenser. (Les meir)
Slik fekk kongen med utgangspunkt i Garborgsitatet sagt noko viktig både om dagsaktuelle utfordringar og om det evige perspektivet på livet. Den som kjenner sin Bibel, høyrer at kongen her har bøna frå Salme 90 i tankane:
Lær oss å telja våre dagar,
så vi kan få visdom i hjarta!
Eg ønskjer alle lesarane av bloggen eit godt nytt år!
Uttrykket Anno Domini – Herrens år – minnar oss om kven som er utgangspunktet for tidsrekninga vår.
Me kan ta preiketeksten for nyttårsaftan med oss inn i det nye året:
Jesus seier: Fred etterlèt eg dykk, min fred gjev eg dykk. Eg gjev dykk ikkje fred på same måten som verda gjer det. Lat ikkje hjartet dykkar uroast, og ver ikkje motlause!
BiblePlaces Blog har sett opp ei liste over dei mest interessante arkeologiske funna relatert til Bibelen i 2009. Todd Bolen, som skriv bloggen og som har god oversikt over feltet, meiner det er for vanskeleg å rangera dei. Han omtalar derfor funna i den rekkefølgja han sjølv har kommentert dei i løpet av året. Sjå oversikta hans her: Top Discoveries of 2009.
To av dei ni arkeologiske funna han listar opp, har direkte relevans til nytestamentleg tid og til Jesu liv. Sjå omtalar av desse funna her på bloggen:
Forteljingane om Jesu barndom handlar ikkje bare om fødselen i Betlehem. Det nye testamentet fortel også at Maria og Josef måtte flykta med barnet sitt frå kong Herodes sitt terrorregime (Matt 2,13-22). Flukta gjekk til Egypt, som for ein periode blei tilfluktsstad for den heilage familien. Blant dei koptiske (= egyptiske) kristne i dag er det framleis ein sterk tradisjon som tar utgangspunkt i denne bibelteksten. Dei er stolte av at Jesus kom til deira land og søkte tilflukt der. Eg har tidlegare skrive om dette i notatet Flukta til Egypt.
Det gamle koptiske skriftet Theophilus’ openberring (The Vision of Theophilus) er viktig i denne tradisjonen. Dette er ein homilie, ei preike, som blir knytt til patriarken Theophilus av Alexandria (384-412). Homilien skildrar ei openberring der Jomfru Maria gjev detaljert informasjon om flukta til Egypt. Ho skal ha vist seg for patriarken ein gong han var gjest på klosteret Dayr al-Muharraq, som ligg i Øvre Egypt på staden der den heilage familien, i følgje tradisjonen, oppheldt seg lengst og der dei mottok meldinga om at kong Herodes var død.
Det følgjande utdraget frå Theophilus’ openberring gir eit inntrykk av skriftet. I denne delen av homilien får me høyra Jomfru Maria si eiga skildring av flukta:
We reached afterwards a town called Eshmunain. When we approached the first gate through which we wished to enter the town, we found images of horses on all the four corners of the gate, looking towards the town. In that very hour they fell and were broken up. My beloved Son spoke to them and said to them: “You shall be a sign to this town and to its inhabitants for ever and ever.” And in that hour they became as He said.
Further, there was in that place a tree which worshipped below the traces of the steps of my Son, and cried saying: “Blessed be your coming, O Lord Jesus Christ, the true Son of God.” And my beloved Son spoke to it and said: “Let no worm be found in you for ever, but be you a remembrance to all of my entry today into this town.” And He touched it. It is the tree called Mukantah, and it shall stand for ever. From it we entered the market of the town of Eshmunain and we saw that all its adults and children were amazed at my beloved Son and admired the glory which was dwelling in Him, and they spoke and said: “We have never met with another child like this.”
Vestlege forskarar meiner at Theophilus’ openberring er ein yngre homilie som er tillagt patriarken Theophilus ein gong i perioden mellom det 8. og det 12. hundreåret. Den koptiske kyrkja held derimot fast på at homilien kan førast tilbake til patriarken. Pave Shenouda III skreiv i samband med jubileet i år 2000:
The tortuous trails the followed in their passage across Sinai, and their subsequent travels within Egypt, are chronicled by Pope Theophilus, 23rd Patriarch of Alexandria (384-412 AD). He testifies, in his celebrated annals, that on the eve on the 6th of Hator (the Coptic month corresponding roughly with November), after long prayer, the Holy Virgin revealed herself to him and, after relating the details of the Holy Family’s jouney to, and from Egypt, instructed him to record what he had seen and heard.
It is a source which no Christian believer would question.
Draumar og openberringar har stor vekt i den koptisk kyrkja. Det at reiseruta er blitt kjent gjennom ei slik openberring, gjer at tradisjonen i koptisk tankegang truleg er mykje sikrare enn om ein måtte stola på munnleg overlevering frå dei som først møtte den heilage familien under flukta.
I følgje koptisk tankegang følgde den heilage familien ei fluktrute som hadde samanheng med kvar det var jødisk busetnad i det første hundreåret. Dei søkte altså tilflukt hos sine eigne. Dette til tross for at jødar ikkje har nokon sentral plass i tradisjonsstoffet, bortset frå at den eine av to røvar som ved fleire høve plaga familien, var jøde (!).
Ei historisk tilnærming til tradisjonen gjer det meir naturleg å tenkja at lokaliseringa av dei ulike stadane på reiseruta har vakse fram med utgangspunkt i stadar med kristen busetnad i tida då tradisjonen festna seg i koptisk kyrkjeliv. Dei stadane som har vore knytt til den heilage familie si reiserute under flukta, har truleg vore stadar som har vore sentrale for dei koptiske kristne og som det har vore viktig å festa til tradisjonen om Jesu opphald i landet. Daterer me homilien til ca år 1000, er det naturleg å tenkja at skriftet gjenspeglar kva som var viktige stadar for den kristne befolkninga på denne tida. Dette kan også forklara det at skriftet ikkje legg reiseruta innom Alexandria, som var eit viktig jødisk sentrum i tida då Jesus blei født, men som ikkje hadde nokon kristen tyding omkring år 1000.
(Relatert stoff: Eyvind Skeie arbeider for tida med eit bokprosjekt som tar utgangspunkt i den koptiske tradisjonen om flukta til Egypt. Han skriv om dette i artikkelen Jul og påske i ett i Ropet fra øst 7/2009.)
Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom,
der samles mine tanker som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!
(Brorson)
Eg ønskjer lesarane av bloggen GOD JUL med dette bildet av sølvstjerna i Fødselsgrotta under altaret i Fødselskyrkja i Betlehem. Stjerna markerer staden der tradisjonen seier at Jesus blei født.
Les gjerne meir om Betlehem, Fødselskyrkja, Hyrdemarkene og dei kristne i byen i dag i artikkelen Å kom, bli med til Davids staddel 1, del 2 og del 3.
Juleevangeliet er ein del av ei større forteljing som me finn i dei to første kapitla i Evangeliet etter Lukas. Her er det fleire personar som får bodskap frå Gud om kven Maria sitt barn eigentleg er. I tillegg til gjetarane i juleevangeliet (Luk 2,1-20), kan me her lesa om Elisabet og Sakarja (foreldra til Døyparen Johannes) og om Simeon og Anna i tempelet. Men kva forstod dei av det som skjedde, og kven forstod først?
NT-professor Ben Witherington III har skrive ein artikkel om dette for Biblical Archaeology Review. Han framhever Simeon og Anna som viktige vitne som såg og forstod, kvar på sin måte:
Mary, Simeon or Anna: Who First Recognized Jesus as Messiah?
Being first to hear doesn’t always mean being first to understand. In Luke’s birth narrative, Mary is the first to be told that Jesus will be the messiah. Luke adds that she “treasures the words” the angel Gabriel speaks to her. But Mary is also puzzled by the divine message; she is “perplexed” when the angel greets her and must “ponder” the meaning of his words (Luke 1:29; see also 2:19). In this, Mary contrasts sharply with Simeon and Anna, two elderly individuals who happen to be in the Temple when Joseph and Mary bring the infant Jesus to Jerusalem for the first time.
(…)
The pairing of Simeon and Anna reflects Luke’s penchant for male-female parallelism when he writes about the recipients of divine blessing and salvation. The story of Jesus’ birth is framed by two such stories—that of Elizabeth and Zechariah in Luke 1 and Anna and Simeon in Luke 2. Interestingly, in both, the woman is portrayed as the more positive example of discipleship. The women are not only more receptive to the message, they are more willing to act upon it, with Elizabeth realizing that her cousin is carrying the messiah and praising God for this blessing and Anna spreading the good news.
(…)
The first Christmas and the Christ child come at a particular point in time, but for many, like Mary and Joseph, the significance of the event is only understood incrementally and over the course of many years. But the prophetic insight into God’s intentions is a gift which keeps on giving and renewing the people of God. And at the outset of a long chain of such prophetic insights stand Simeon and Anna, one satisfied that prophecy has been fulfilled and the other pointing to the future, a future as bright as the promises of God.
To artiklar om Israelsturen som Inger og eg var reiseleiarar for i haustferien, er nå lagt ut på nettet. Artiklane blei skrivne for det lokale kyrkjelydsbladet Helgedagen, men ligg nå også på Israelsmisjonen sin heimeside. Det er kjekt å få slike tilbakemeldingar når me arrangerer tur!
Tre femtenåringar som deltok på turen, skriv:
Allereie i februar hadde me bestemt oss, me skulle til Israel! Me gjekk og gleda oss til turen i over eit halvt år. Me visste turen kom til å bli uforgløymeleg, men aldri kunne me nokon gong drøymt om at han skulle bli så opplevelsesrik. Les meir her.
Ein av dei vaksne deltakarane skriv:
For den einskilde turdeltakar vart det mange heilt spesielle opplevingar, og kjend kunnskap fekk nytt innhald. Vi vandra i Jesu fotspor i Galilea og i Jerusalem, og vi fekk oppleva natur og historie. Ei historie som og er ein del av vår eiga historie. Det var ei festreise frå start til vi kom heim att. Les meir her.
Israelske arkeologar har funne restar etter eit bustadshus frå Jesu tid i sentrum av Nasaret, like ved Bodskapskyrkja.
A Residential Building from the Time of Jesus was Exposed in the Heart of Nazareth
(…)
An archaeological excavation the Israel Antiquities Authority recently conducted has revealed new information about ancient Nazareth from the time of Jesus. Remains of a dwelling that date to the Early Roman period were discovered for the first time in an excavation, which was carried out prior to the construction of the “International Marian Center of Nazareth” by the the Association Mary of Nazareth, next to the Church of the Annunciation.
(…)
According to Yardenna Alexandre, excavation director on behalf of the Israel Antiquities Authority, “The discovery is of the utmost importance since it reveals for the very first time a house from the Jewish village of Nazareth and thereby sheds light on the way of life at the time of Jesus. The building that we found is small and modest and it is most likely typical of the dwellings in Nazareth in that period. From the few written sources that there are, we know that in the first century CE Nazareth was a small Jewish village, located inside a valley. Until now a number of tombs from the time of Jesus were found in Nazareth; however, no settlement remains have been discovered that are attributed to this period”.
Funnet er offentleggjort i dag og er sjølvsagt ei passande nyheit å sleppa nå like før jul. Eg har lese om saka blant anna på Biblia Hebraica, men i løpet av dagen har den spredd seg til mange bloggar og aviser. Haaretz har fleire bilder, blant anna eit som viser utgravinga i forhold til Bodskapskyrkja. I norsk samanheng har det alt kome omtale hos NTB, gjengjeve bl a på ABCnyheter, og i Vårt Land. Nå ved juletider er visst “alle” interessert i bibelsk arkeologi.
Men okse der og asen stod,
og asen stod,
og så den Gud og Herre god.
Halleluja, halleluja!
Dette er det fjerde verset i Et barn er født i Betlehem (Norsk Salmebok nr 29). Den kjente julesongen er eigentleg ein gamal latinsk salme frå 1300-talet, Puer natus in Betlehem. Grundtvig omsette den til dansk i 1820. Vår julesong er ei fornorsking av Grundtvigs tekst.
Men kvar kjem tradisjonen om desse dyra frå? Juleevangeliet fortel om gjetarar med dyr ute på Betlehemsmarkene, men nemner ikkje nokon dyr på fødestaden. Nå er det sjølvsagt ikkje utenkjeleg at det var dyr der, sidan det blir fortalt at Maria la sin førstefødde i ei krubbe. Men bibelteksten seier altså ikkje noko om dette.
Så vidt eg kjenner til er dyra som omkransar Jesusbarnet, første gong nemnt i Pseudo-Matteus eller Matteus’ barndomsevangelium, eit apokryft evangelium av ukjent opphav (les meir):
And on the third day after the birth of our Lord Jesus Christ, the most blessed Mary went forth out of the cave, and entering a stable, placed the child in the stall, and the ox and the ass adored Him. Then was fulfilled that which was said by Isaiah the prophet, saying: The ox knows his owner, and the ass his master’s crib. (Isaiah 1:3) The very animals, therefore, the ox and the ass, having Him in their midst, incessantly adored Him. Then was fulfilled that which was said by Abacuc the prophet, saying: Between two animals you are made manifest. In the same place Joseph remained with Mary three days. (Pseudo-Matteus 14)
Geza Vermes har skrive ein artikkel om det interessante avsnittet om Jesus i Josefus sitt verk Antiquities. Dette er truleg den einaste ikkje-kristne kjelda frå det første hundreår som omtalar Jesus. Men forskarane er ueinige i korleis me skal sjå på dette avsnittet; er den kjende teksten slik Josefus skreiv den? Eller er den eit seinare kristent innskot i skriftet? Geza Vermes gir ei innføring i problematikken og landar på eit (relativt vanleg) mellomstandpunkt; Josefus skreiv avsnittet om Jesus, men teksten viser at kristne seinare har lagt til enkelte ord og uttrykk. Det er derfor nødvendig med ein historisk- og litteraturkritisk analyse for å finna ut kva Josefus eigentleg skreiv.
Her er teksten i Antiquities 18,63-64:
(63) About this time there lived Jesus, a wise man, if indeed one ought to call him a man. For he was one who performed paradoxical deeds and was a teacher of such people as accept the truth gladly. He won over many Jews and many Greeks. He was the Christ. (64) When Pilate, upon hearing him accused by men of the highest standing among us, had condemned him to be crucified, those who had in the first place come to love him did not give up their affection for him. On the third day he appeared to them restored to life, for the prophets of God had prophesied these and countless other marvelous things about him. And the tribe of the Christians, so called after him, has still to this day not disappeared.
In conclusion, what seems to be Josephus’s authentic portrait of Jesus depicts him as a wise teacher and miracle worker, with an enthusiastic following of Jewish disciples who, despite the crucifixion of their master by order of Pontius Pilate in collusion with the Jerusalem high priests, remained faithful to him up to Josephus’s days.
Let me offer therefore the text that I believe Josephus wrote. The Christian additions, identified in the paragraph that follows the earlier reproduction of the English translation of Antiquities 18: 63-64, are excised and the deletions are indicated by [......]. The dubious authenticity of the phrase “[and many Greeks?]” (see the same paragraph above) is signalled by the question mark. Finally, the word [called] is inserted into the sentence “He was [called] the Christ” on the basis of Josephus’s description of James as “the brother of Jesus called the Christ”.
About this time there lived Jesus, a wise man…For he was one who performed paradoxical deeds and was the teacher of such people as accept the truth gladly. He won over many Jews [and many Greeks?]. He was [called] the Christ. When Pilate, upon hearing him accused by men of the highest standing among us, had condemned him to be crucified, those who had in the first place come to love him did not give up their affection for him…And the tribe of the Christians, so called after him, has still to this day not disappeared.
Daily Mail skriv i dag at det er funne eit likklede frå Jesu tid i ei grav i Hinnoms dal i Jerusalem. Det er arkeologen Shimon Gibson som skal ha funne det og som uttalar seg til avisa.
Typisk nok handlar mykje av artikkelen om likkledet i Torino. Likkledet i Jerusalem viser seg å vera vesentleg annleis enn det berømte kledet og det nye funnet blir nå brukt til enda ein gong å fortelja at likkledet i Torino må vera ei forfalsking. Så interessant synest dette vera, at funnet i Jerusalem i dag er omtalt på den norske nettsida ABCnyheter!
Eg har ikkje noko sterkt forhold til likkledet i Torino, så dette er ikkje noko problem for meg. Eg syns faktisk det er meir interessant å lesa om kledet som nå er funne i Jerusalem. Dette funnet kan kasta lys over gravferdsskikkar på Jesu tid.
Daily Mail skriv:
Burial cloth found in Jerusalem cave casts doubt on authenticity of Turin Shroud
Archaeologists have discovered the first known burial shroud in Jerusalem from the time of Christ’s crucifixion – and say it casts serious doubt on the claimed authenticity of the Turin Shroud.
Ancient shrouds from the period have been found before in the Holy Land, but never in Jerusalem.
Researchers say the weave and design of the shroud discovered in a burial cave near Jerusalem’s Old City are completely different to the Turin Shroud.
Radiocarbon tests and artefacts found in the cave prove almost beyond doubt that it was from the same time of Christ’s death.
It was made with a simple two-way weave – not the twill weave used on the Turin Shroud, which textile experts say was introduced more than 1,000 years after Christ lived.
And instead of being a single sheet like the famous item in Turin, the Jerusalem shroud is made up of several sections, with a separate piece for the head.
Professor Shimon Gibson, the archaeologist who discovered the tomb, said ancient writings and contemporary shrouds from other areas had suggested this design, and the Jerusalem shroud finally provided the physical evidence. (Les meir)
Dette får meg til å tenkja på Johannesevangeliet si forteljing om korleis to av disiplane sprang til Jesu grav då dei påskemorgon fekk høyra at den var tom, og såg likkleda liggja der, forlatne:
De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. (Joh 20,4-7)
Denne filmen frå Immanuelkyrkja inneheld info om restaureringa av tårnet og om korset som nå er sett opp på det nyrestaurerte tårnet.
Det meste av filmen er tatt opp under vårt besøk i kyrkja i haustferien. Her er blant anna sokneprest Stein Ødegård (Bryne kyrkjelyd) si helsing under gudstenesta og nokre klipp frå nattverdfeiringa der eg fekk assistera under utdelinga.
Boken er en oppdatert innføring i skriftene som ble funnet i elleve huler i nærheten av Qumran-ruinene ved Dødehavet – ofte omtalt som det mest sensasjonelle tekstfunn i det 20. århundre. Den gir et overblikk over hele skriftsamlingen og en innføring i tekstenes historiske, religiøse og sosiale sammenheng. Den presenterer de siste tiårs forskning og drøfter nyere teorier om tekstene og bosetningen i Qumran på bakgrunn av hele tekstmaterialet, som nå er kjent og tilgjengelig. Boken skildrer ideologi og praksis hos de gruppene som forfattet skriftene, og viser hvordan utforskningen av Dødehavsrullene har åpnet for nye perspektiver i synet på Bibelen, jødedommen og tidlig kristendom.
“Dødehavsrullene – deres innhold, historie og betydning” er blitt til i et samarbeid mellom nordiske Qumran-forskere, og utkommer i separate utgaver på norsk, finsk, dansk og svensk. Den norske utgaven er redigert av Årstein Justnes ved Universitetet i Agder, én av to nordmenn som har tatt doktorgraden på disse tekstene.
For fire år sidan fann fangar i fengselet ved Megiddo tilfeldigvis restar av ei svært gamal kyrkje inne på fengselsområdet. Arkeologar hevda at kyrkja var frå 200- eller 300-talet. Dette var utan tvil ei oppsikts-vekkjande datering; viss den stemmer, er dette ei av dei aller eldste kyrkjene som er funne. Det blei allereie då ytra ønske om at fengselet burde flyttast så staden med det interessante funnet kunne opnast for publikum.
Haaretz skriv nå at det skjer noko i denne saka:
Discovery of world’s oldest church may turn prison into tourist site
Megiddo prison, surrounded by prison guards on horseback supplemented by guard dogs, is not a place that many people would care to approach. But if a plan now in the final stages comes to fruition, it could become a tourist attraction drawing Israelis and tourists from around the world.
Behind the prison walls, the remains of the oldest Christian house of worship ever discovered were unearthed four years ago in the course of prison renovations. The plans that are coming together call for the relocation of the prison to a site a short distance away so that the archaeological site can be opened to the public.
Some prisoners, including both common criminals and security prisoners, were allowed to dig below the prison – jailbreak style – as part of the archaeological research. The ancient finds on the site have led to an agreement in principle involving the prison service, the Megiddo Regional Council and the Antiquities Authority for the relocation of the detention facility.
Israelske medier skriv at dette er den eldste kyrkja som er nokon gong er funnen. Dette er kanskje å ta noko hardt i. Torleif Elgvin uttalte til Vårt Land etter offentleggjeringa av funnet i 2005 at dette, viss dateringa er korrekt, er ei av dei tre eldste kyrkjene som er funne. Dei to andre funna som er så gamle, finn me i Akaba i Jordan og i Dura Europos i Syria.
Eg har tidlegare skrive følgjande notat om kyrkjefunnet ved Megiddo:
Det seriøse elektroniske tidsskriftet Teaching the Bible er ute med desembernummeret her.
Eg vil spesielt nemna at det inneheld ein artikkel av NT-professoren Ben Witherington om kva som eigentleg står i juleevangeliet: The Nativity according to Luke: An original work of art. Artikkelen har tidlegare stått i Bible Review 2004.
Det går overraskande godt å leva utan bil! For nokre månadar sidan selde Inger og eg bilen etter 25 år som privatbilistar. Me har heile tida sagt at dette er eit forsøk. Viss forsøket ikkje går så godt, vil det ikkje vera eit stort nederlag å måtta kjøpa bil igjen. Men me hadde tenkt mykje på dette og var nå motiverte for å prøva det ut.
Sjølvsagt er det situasjonar då det kunne vore praktisk med ein bil som stod klar i garasjen. Men den viktigaste erfaringa er at det er mange fordelar ved det bilfrie livet:
Me brukar mindre pengar, – det å ha bil er langt frå gratis!
Me gjer ein innsats for miljøet
Me brukar kroppen meir til å sykla og gå
Me blir sparde for bekymringar omkring vedlikehald av bilen
Me brukar nå toget og syklane meir enn før, men er ikkje fanatiske antibilistar. Me har meldt oss inn i Bilkollektivet, som har ei avdeling i Stavanger. Det skulle sjølvsagt vore eit bilkollektiv på Bryne, men sidan eg dagleg reiser til Stavanger på jobb, fungerer det greit. Me har ikkje brukt dette tilbodet mykje, men det har vore godt å ha bil nokre helger i løpet av hausten.
I tillegg til dei opplagte fordelane som eg har nemnt, meiner me faktisk også at det bilfrie livet kan gje oss eit roligare liv! Me må nå berekna at ting tar tid og at me ikkje kan rekka over ein masse programpostar i løpet av ein dag eller ei helg. Men det er vel kanskje ikkje alle som er einige i at dette siste er ein fordel?
Knut Helge Høyland skriv om koss han ser for seg at senteret best mogleg kan tena den messianske bevegelsen dei komande åra.
Alec Goldberg skriv om jula i Jerusalem. Jul er ikkje ei jødisk høgtid, men han fortel at det er blitt meir vanleg at sekulære jødar oppsøkjer kristne kyrkjer i jula for å oppleva feiringa der.
Synagogen i landsbyen Nasaret i Galilea var staden der Jesus heldt programtalen sin. Herrens Ande er over meg, for han har salva meg til å forkynna ein god bodskap for fattige las han frå profeten Jesaia, og la til: Idag vart dette skriftordet oppfylt medan de høyrde på.
Jesus var godt kjent i landsbyen. Her hadde han vakse opp og truleg også hatt tilhald som ung vaksen mann. Nå hadde han vore borte frå Nasaret ei tid, og ryktet fortalde at han drog rundt i bygdene i Galilea og underviste i synagogane. Folk var nysgjerrige og undrande. Koss skulle dei forhalda seg til denne mannen som dei hadde kjent frå han var liten og som nå stod fram som ein utsending frå Gud? Forkynninga hans vekte motstridande reaksjonar. Det heile endte med at han blei jaga frå heimstaden sin. (Kom han forresten nokon gong tilbake?)
Nasaret på Jesu tid
Nasaret var ein liten landsby. Oppslagsdelen i NT05 seier at det truleg budde 120-150 menneske her. Fartein Valen-Sendstad reknar med at det budde omlag 200-400 menneske her, dvs nokre storfamiliar (Palestina på Jesu tid, s 202). Landsbyen låg 6-7 km frå hovudstaden Tsippori, der det er gjetta at Josef (og dermed sikkert også Jesus under oppveksten) arbeidde som bygningsarbeidar. Det er påvist at Nasaret hadde jødisk befolkning, ved at arkeologar har dokumentert spor etter fire viktige indikatorar på jødisk busetnad (reinsingsbad, steinkar, jødiske gravskikkar og mangel på spor etter gris).
Nazareth Village
Nasaret er i dag ein arabisk by. Midt i byen er det bygd opp ein rekonstruert landsby, Nazareth Village, som skal visa tilreisande koss staden kan ha sett ut på Jesu tid. Staden er bygd på YMCA sin eigedom, som må vera den einaste grøne lunga i byen. Dei evangeliske kristne som driv staden, meiner dei har bygd den opp på vitskapleg grunnlag. Synagogen dei har bygd, er forma med utgangspunkt i utgravingane av synagogane i Gamla og på Masada, som begge er frå denne tida.
Based on solid New Testament scholarship and the most up-to-date archaeology, Nazareth Village brings to life a farm and Galilean village, recreating Nazareth as it was 2,000 years ago. (Les meir)
Synagogar på Jesu tid
NT fortel om at Jesus forkynte i synagogen i Nasaret. Vidare finst det fleire tekstar som fortel om at han verka i synagogen i Kapernaum. Forskarar er likevel ueinge om kva form og funksjon synagogen hadde på Jesu tid. Det er ikkje funne mange spor av synagogebygningar frå denne tida. Det er likevel vanleg å seia at synagogen var ein viktig institusjon i jødisk kultur heilt tilbake til tida etter heimkomsten frå fangenskapen i Babylon 538 f.Kr.
(Nokre få synagogefunn blir datert til det første hundreåret, sjå f eks notatet om synagogen i Magdala.)
Det er usikkert når man begynte å sette opp egne synagogebygg; muligens var det på NTs tid. I det første årh. e. Kr. fantes det synagoger alle steder det bodde jøder, både i Palestina og i øvrige deler av Romerriket. Synagogene ble brukt til gudstjenester, skriftstudium og skole.
Fartein Valen-Sendstad byggjer si framstilling på arkeologar som meiner at det neppe var eigne synagogebygningar i landsbyane i Galilea på denne tida. Han skriv:
Begrepet synagoge betydde da heller ikke på Jesu tid en fast religiøs institusjon og en bestemt bygning med klassiske kjennetegn. Det skjedde først etter at tempelet falt i år 70 e. Kr. Termen synagoge refererte til offentlige sammenkomster. Folk kom regelmessig sammen på ulike plasser som større husrom, åpne områder, eller gårdsrom. Her ble det inngått ekteskap, utført omskjæringer og oversatt skrifter høyt fra hebraisk til arameisk, og eldre ble rådført og tradisjonene diskutert. (Palestina på Jesu tid, s 205)
Jesus og den jødiske gudstenesta
Teksten i Luk 4 gjev eit levande bilde av at Jesus var jøde og heilt naturleg deltok i jødisk gudstenesteliv:
Han kom òg til Nasaret, der han var oppvaksen, og på sabbaten gjekk han inn i synagogen, som han brukte å gjera. Han reiste seg for å lesa frå Skrifta, og dei gav han boka til profeten Jesaja. Han opna bokrullen og fann den staden der det står: (…) Så rulla han bokrullen saman, gav han til synagogetenaren og sette seg. Og alle som var i synagogen, heldt auga feste på han. (Luk 4, 16-17 og 20)
Studieutgåva av NT forklarer:
Til gudstjenesten i synagogen hørte tekstlesning fra den hebraiske Bibelens to første deler, loven og profetene, etterfulgt av en fri oversettelse til folkespråket og en skriftutlegning tilsvarende vår tids preken. Disse oppgavene kunne i prinsippet overlates til hvilken som helst jødisk mann (jf Apg 13,15). Den som ble kalt fram, stod under skriftlesningen, mens skriftutlegningen ble gjort sittende (v 20-27). Luk 4,16-28 er den eldste kjente beretningen fra en synagogegudstjeneste.
Jesu forkynning
Kva var det Jesus forkynte, og kva var det folket i Nasaret reagerte så sterkt på? Lukas gjengjev dessverre ikkje heile talen hans. Men teksten gjev oss nokre interessante utsegn i versa 21 og 23-27. Dessutan er sjølvsagt Jesu høgtlesing frå profeten Jesaia svært viktig (v 18-19).
Det kan sjå ut som om forkynninga dreidde seg om to tema:
Jesus forkynner at han sjølv representerer oppfyllinga av frelsesløftene i GT (v 21). Sitatet frå Jes 61 er viktig. Det gir uttrykk for Jesu syn på seg sjølv og på tenesta som Messias, han som er salva. Det er også interessant at Jesus seier oppfyllinga skjedde der og då, mens han tala.
Jesus forkynner at Guds omsorg går ut over det utvalde jødiske folket og han antyder truleg ved dette at ikkje-jødar kan ta i mot bodskapen hans (v 23-27). Her brukar han to kjente gamaltestamentlege historier som eksempel; enkja i Sarepta (1. Kong 17,7 ff) og syraren Na’aman (2. Kong 5,1 ff).
Underleg nok verkar det som om det andre punktet var meir provoserande enn det første!
Å Gud, ver du min kjærleik, mi von, mitt arbeid, mitt strev. Lat alle mine tankar og ord flyta frå deg. Lat mitt daglege liv bli i deg, og kvart andedrag eg tek, vera for deg.
(Etter Johannes Cassianus, 360-435)
Søndag 7. februar
Då Jesus hadde sagt dette, lyfte han auga mot himmelen og sa:
«Far, timen er komen. Lat herlegdom lysa om Son din, så Sonen kan la herlegdom lysa om deg. For du har gjeve han makt over alt som menneske heiter, så han skal la alle dei som du har gjeve han, få evig liv. Og dette er det evige livet, at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og han du sende, Jesus Kristus. Eg lét herlegdom lysa om deg på jorda då eg fullførte det verket du gav meg å gjera. Så lat no herlegdom lysa om meg, Far, den herlegdom eg hadde hos deg før verda vart til.
Eg har openberra ditt namn for dei menneske du gav meg frå verda. Dei var dine, og du gav dei til meg, og dei har halde fast på ordet ditt. No veit dei at alt det du har gjeve meg, er frå deg. For dei orda du gav meg, har eg gjeve dei. Og dei har teke imot og verkeleg forstått at eg har gått ut frå deg, og dei har kome til tru på at du har sendt meg. (Joh 17,1-8)
Posta av Arne 
