Jesus på Hattins horn?

22/07/2014

Notat til dagens tekst: Mark 3,13-19

I skråninga opp til Hattins horn i Galilea er det sett opp ein murkonstruksjon med teksten frå Mark 3,13 på hebraisk og gamal engelsk. Kanskje nokon har meint at det var her Jesus var då han kalla disiplane til seg?

Det Markus skriv, er at Jesus valde ut dei tolv næraste disiplane sine på eit fjell. Geografisk er det sjølvsagt ikkje mogleg å lokalisera dette. Men teologisk har det si tyding, med tanke på alle dei viktige bibelske hendingane som skjer på ulike fjell.

Her har eg skrive om Hattins horn og om ein teori frå 1800-talet om at det var her Jesus heldt Bergpreika. Etter mitt skjøn blir dette rein spekulasjon, men det er interessant å tenkja gjennom korleis folk til ulike tider har knytt enkelttekstar i Bibelen til konkrete stadar.

Her er nokre bilder frå staden:
Galilea 2012 373
Galilea 2012 371
Galilea 2012 374


Kraft om Selja

08/07/2014

Det er Seljumannamesse i dag, 8. juli. Eg markerer dagen med eit lite notat i skjæringspunktet mellom to av interessene mine; pilegrimsreiser og gamle bøker. Eg fann i går kveld fram Krafts Haandbog over Norge, ei av dei gamle geografibøkene eg har i bokhylla, for å sjå korleis denne boka omtaler klosterruinane på Selja.

Klosteret på Selja

Seljumannamesse er ein gamal merkedag knytt til legenda om den heilage Sunniva og klosteret på Selja ved Stadlandet. Selja er ein viktig stad i den eldste norske kyrkjehistoria og kanskje det første norske pilegrimsmålet. Den som ikkje kjenner historia, kan f eks lesa Wikipedia-artikkelen om Selje kloster.

Bildet viser klosterruinane. Tårnet står igjen etter Albanus-kyrkja. Eg tok bildet då eg var på staden i 2010, på kystpilegrimstur frå Stavanger til Selje.

Historisk-topographisk Haandbog over Kongeriget Norge (1845-1848) er skriven av Jens Edvard Kraft (1784-1853).

Øya Selja heitte på den tida Sælø.  Boka har ein kort omtale av staden i avsnittet om Hove Præstegaard i Sælø Præstegjeld (Nordre Bergenhuus Amt). Ruinane var den gong ennå ikkje restaurert, men dei var tydelegvis kjente og blei sett på som så interessante at dei fortente ein omtale i boka.

… under hvilken Gaard hører Øen Sælø, paa hvilken Ø Kong Olaf Tryggvesen anlagde en Kirke, ligesom Hovedsognets Kirke stod her indtil Aar 1654, da den blev flyttet over til Fastlandet paa Præstegaardens Grund, og paa samme Ø, der er bekjendt af Legenden om den irske Dronning Synneve (Sunniva), var det St. Albanus helligede Kloster, hvoraf endnu Ruiner sees.

Ein fotnote viser til den tids tilgjengelege litteratur om klosterruinane:

See Klüivers Norske Mindesmærker, S. 133-137, hvor der findes en udførlig Beskrivelse med Kart over disse Ruiner, saavelsom Biskop Neumanns Reisebemærkninger i Budstikkens Sjette Aargang, Sp. 567-577, og Sammes Beretning i Tidsskriftet Urda, 1ste Bd. S. 215-217, med Hensyn til to herværende Bjerghuler. Klosteret selv og dets Skjebne omhandles i Langes “Norske Klostres Historie” S. 537-544.

Relaterte notat:

 

 


Utgraving av teater i Izmir

03/07/2014

Den bibelske byen Smyrna heiter i dag Izmir. Eg har tidlegare skrive om utgravinga av agora i Smyrna. Nå er ein i ferd med å avdekke restane etter eit romersk teater i byen. Dette kan kanskje vera staden Polykarp blei drept som martyr ca år 155?

Myndigheitene arbeider med å ekspropiera eigedomar og fjerna hus for å grava fram teateret. Det blir opplyst at staden har vore kjent frå studier i området for nærare 100 år sidan.

Demolitions reveal ancient Roman theater in Aegean town
The stage walls and entrance of a Roman-era amphitheater in İzmir’s Kadifekale neighborhood, once covered by expropriated shanty houses, have been unearthed due to the efforts of the İzmir Metropolitan Municipality.

The municipality has issued an order of expropriation on a 12,900-squaremeter area to unearth the ruins of the amphitheater. So far, 137 title deeds covering an area of 11,115 square meters have been purchased and 175 buildings have been demolished. The judicial process for the expropriation of the last 15 buildings in the area is ongoing, municipal officials noted.

Archeologists will start working in the area once the demolition is over.

The most comprehensive information about the ancient theater in Kadifekale can be obtained in the studies of Austrian architects and archaeologists Otto Berg and Otto Walter, who conducted studies in the region in 1917 and 1918, from their plans and drawings.

The remains of the theater, which is thought to have held a capacity of 16,000 people, has characteristics of the Roman era according to many researchers, the study reports.

Les meir

(via BiblePlaces Blog)


Himmelsk fest på fjellet

29/06/2014

Notat til søndagens tekst: Jes 25,6-9

Profetteksten frå Jesaia inneheld både ein misjonsdimensjon og ein håpsdimensjon. Teksten skildrar ein himmelsk fest for alle folk.

Profeten seier at festen skal vera på “dette fjellet”, underforstått: på Sion, tempelfjellet i Jerusalem (jfr Jes 24,23). Til denne festen er alle folkeslag invitert. Her blir døden, “den siste fiende”, slukt. Her blir den siste tåre tørka.

Dette er teksten frå Jesaia 25:

6 På dette fjellet
skal Herren over hærskarane
gjera i stand for alle folk
eit festmåltid med feite retter,
eit festmåltid med gammal vin,
med feite, mergfulle retter
og gammal, klåra vin.

7 På dette fjellet skal han sluka
sløret som slører til alle folk,
dekket som dekkjer til alle folkeslag.

8 Han skal sluka døden for evig.
Herren Gud skal tørka tårene frå kvart andlet.
Frå heile jorda skal han ta bort
vanæra til folket sitt.
For Herren har tala.

9 Den dagen skal dei seia:
«Sjå, dette er vår Gud!
Vi vona på han, og han frelste oss.
Dette er Herren, vi vona på han.
Lat oss jubla og gleda oss over hans frelse!»

Teksten minnar mykje om håpsteksten om “det nye Jerusalem” i Op 21:

Og eg høyrde frå trona ei høg røyst som sa:
«Sjå, Guds bustad er hos menneska.
 Han skal bu hos dei,
 og dei skal vera hans folk,
og Gud sjølv skal vera hos dei.
 Han skal vera deira Gud.

Han skal tørka kvar tåre frå auga deira,
og døden skal ikkje vera meir,
og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pine.
For det som ein gong var, er borte.»

Jesaiateksten taler om eit slør. For meg blir dette både eit naturbilde og eit teologisk bilde.

Frå naturens verd minner det meg om tåkehavet som kan liggja over fjellet. Alt blir skjult. Men ingenting er vakrare enn når morgonsola kjem og vinn over tåken.

Teologisk sett blir ordet brukt om det som hindrar oss i å sjå Guds frelse. Paulus brukar ordet i 2. Kor 3,12-18 om det som hindra israelittane i den gamle pakt å sjå og forstå denne frelsa. “Men når dei vender om til Herren, blir sløret teke bort.” (2. Kor 3,16). Her hos profeten Jesaia blir dette bildet brukt om alle folkeslag!

Eg tar med eit sitat frå Per Lønning om teksten:

Et gjestebud for alle folkeslag skal holdes der på fjellet. “Fete retter og gammel vin” (v 6) er bilder på bugnende overflod. Ingen er utestengt. Alle jordens folkeslag er innbudt. Bildet gir et rammende inntrykk av hvordan profetens preken både er inklusiv og eksklusiv på en gang. Selv om alle får være med, foregår ikke festen hvor som helst og hvordan som helst. Den er lagt til tempelberget. Det er Herren, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, som innbyr. Og det skjer gjennom den åpenbaring han har betrodd sitt folk Israel å forvalte. Guds nåde er for hvem som helst, men den består såvisst ikke av hva som helst. Det er Gud som er vert, det er han som avgjør tid, sted og bevertning. Han er og blir herren.

Gjestebuds-bildet taler ikke bare om vertens gavmildhet, det peker også på bordfellesskapet som forener gjestene innbyrdes. Hva de forenes om, det viser morgen- og oppklarnings-bildet oss nærmere. Tåkesløret som stengte for utsynet, blir borte. Og tre fiender blir borte med det: døden, gråten og vanæren (v 8). Det er en lengsel og forventning som oppfylles; de som så fram til Guds frigjøringsverk, har ikke gjort det forgjeves (v 9).

 


Maresha og Bet-Guvrin

25/06/2014

Grottene i Maresha og Bet-Guvrin er nå med på UNESCO-lista over verdsarven

Maresha / Bet-Guvrin er ein historisk stad med imponerande grotter og interessant historie. Desse historiske byane ligg i låglandet sørvest for Jerusalem.

I dag har UNESCO avslutta møtet som har utvida lista over verdsarven, og Maresha og Bet-Guvrin er blant dei 26 nye stadane som har kome med på lista i denne omgang. Lista har nå passert 1000 stadar i 161 land.

Eg var på dagstur frå Jerusalem til grottene i Maresha og Bet-Guvrin i 2001, saman med venner frå Tantur Ecumenical Institute. Det var ein interessant dag og eg kunne gjerne tenkt meg å reisa tilbake dit. Kanskje eit mål på neste Israelstur?

UNESCO skriv:

Caves of Maresha and Bet-Guvrin in the Judean Lowlands as a Microcosm of the Land of the Caves

This“city under a city” is characterized by a selection of man-made caves, excavated from the thick and homogenous layer of soft chalk in Lower Judea. It includes chambers and networks with varied forms and functions, situated below the ancient twin towns of Maresha and Bet Guvrin, that bear witness to a succession of historical periods of excavation and usage stretching over 2,000 years, from the Iron Age to the Crusades, as well as a great variety of subterranean construction methods. The original excavations were quarries, but these were converted for various agricultural and local craft industry purposes, including oil presses, columbaria (dovecotes), stables, underground cisterns and channels, baths, tomb complexes and places of worship , and hiding places during troubled times.

Nettsida har også eit bildegalleri frå staden, sjå her.


Jesu morsmål

30/05/2014

Det er relativt sikkert at Jesu morsmål var arameisk. Men kunne han også hebraisk? Og kjente han til gresk? Det blei denne veka ein liten disputt mellom paven og Netanyahu om Jesu morsmål.

Eg fann fram til notisen om dette via PaleoJudaica, som har følgjande kommentar til saka: What language(s) did Jesus speak?

Reuters skriv:

Pope, Netanyahu spar over Jesus’ native language
Mon, May 26 2014
JERUSALEM (Reuters) – Pope Francis and Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu traded words on Monday over the language spoken by Jesus two millennia ago.
“Jesus was here, in this land. He spoke Hebrew,” Netanyahu told Francis, at a public meeting in Jerusalem in which the Israeli leader cited a strong connection between Judaism and Christianity.
“Aramaic,” the pope interjected.
“He spoke Aramaic, but he knew Hebrew,” Netanyahu shot back.
Like many things in the Middle East, where the pope is on the last leg of a three-day visit, modern-day discourse about Jesus is complicated and often political.
A Jew, Jesus was born in Bethlehem in the Roman-ruled region of Judea, now the Israeli-occupied West Bank. He grew up in Nazareth and ministered in Galilee, both in northern Israel, and died in Jerusalem, a city revered by Jews, Christians and Muslims, and to which Israelis and Palestinians lay claim.
Palestinians sometimes describe Jesus as a Palestinian. Israelis object to that.
Israeli linguistics professor Ghil’ad Zuckermann told Reuters that both Netanyahu, son of a distinguished Jewish historian, and the pope, the spiritual leader of the world’s 1.2 billion Catholics, had a point.
“Jesus was a native Aramaic speaker,” he said about the largely defunct Semitic language closely related to Hebrew. “But he would have also known Hebrew because there were extant religious writings in Hebrew.”
Zuckermann said that during Jesus’ time, Hebrew was spoken by the lower classes – “the kind of people he ministered to”.

Relaterte notat:

Oppdateringar:

Dette har ført til mykje meir stoff om temaet på nettet. F eks BBC sitt oppslag: Who, What, Why: What language would Jesus have spoken?  Og PaleoJudaica følgjer opp med viktige kommentarar her.

Og her er ein artikkel som argumenterer for at Jesus snakka HEBRAISK: Why Jesus really was a Hebrew speaker (Haaretz i dag 07.06.2014).

Her er meir stoff å henta:

 


Guds hender som rører ved oss

27/05/2014

Notat til søndagens tekst: Joh 15,26-27

Denne søndagen som kjem mellom Kristi Himmelfartsdag og pinsedag, viser fram mot pinsehøgtida. Jesu løfte om Den heilage ande er sentralt i preiketeksten, og samtidig dreier det seg om disiplane si vitneteneste.

Tekstane for dagen

Hag 2, 3-9 er oppmuntrande ord til leiaren Serubabel, øvstepresten Josva og til heile folket då dei skulle gjenreisa tempelet i Jerusalem på 500-talet f. Kr. Dei skal få styrke i ei krevjande tid, fordi Herren sjølv er med dei.

Apg 1, 12-14 handlar direkte om ventetida for dei Jesustruande i Jerusalem mellom Kristi Himmelfart og pinse. Dei hadde ein samlingsstad, og dei heldt trufast saman i bøn. Obs: Jesu brør hadde nå blitt med i flokken (Kva tid skjedde det? Var det etter oppstoda, då Jesus blant anna viste seg for sin bror Jakob ifølgje 1 Kor 15, 7?).

1 Pet 4,7-11 er ei formaning til dei Jesustruande adressatane (og til oss) med oppfordring til inderleg kjærleik og gjensidig teneste. For ”Enden på alle ting er nær”.

Preiketeksten Joh 15,26-27 er eitt av dei avsnitta i Joh 14-16 der Jesus omtaler Den heilage ande som Talsmannen (Joh 14,16 ff / 14,26 / 15,26 f / 16,7 ff).

Talsmannen skal vitna

Det greske ordet som er omsett med Talsmannen, er ho paraklætos. Ordet betyr ein hjelpar, eller meir nøyaktig: Ein som blir tilkalla for å hjelpa. Ordet har ein språkleg samanheng med ordet advokat, men den bibelske bruken går langt ut over vår tankegang om ei advokatteneste. I Joh får ordet ei utvida betydning med å læra, trøysta, minna om, tolka og forklara Jesu ord (Øystein I. Larsen i Luthersk Kirketidende 2013, side 253, til Joh 14, 23 ff).

Vår tekst fokuserer spesielt på at Talsmannen skal vitna om Jesus og på at disiplane også skal vera vitne. Det å vitna om Jesus er sentralt i heile Johannesevangeliet. Bibel 2011 gir grunnleggjande innføring i dette i fotnoten til Joh 1, 19 og i ordforklaringa til omgrepet ”vitne”.

Nyleg avdøde Hans Kvalbein er kanskje den som tydelegast sette heile Johannesevangeliet inn i ein rettssamanheng. Han meinte at evangeliet like gjerne kunne vore kalla Vitnesbyrdet etter Johannes. Han peikte på at evangeliet inneheldt ei uavslutta rettssak (Ung Teologi 1/1982 s 83 ff). Han plasserte vitneomgrepet (martyreo/martyria) inn i ein rettssamanheng, slik forkynning (kerygma/evangelion) høyrer heime på marknadsplassen og lære (didache) høyrer heime i skule- og oppsedingssamanheng. Han meinte at me best les Joh når me ser det som vitneutsegn der ulike vitne får koma til orde og tala om kven Jesus er. Det første vitnet i evangeliet er Døyparen Johannes. Så er det vidare mange ulike stemmer som vitnar om Jesus. Mot slutten av evangeliet kjem tekstar som seier at Talsmannen i framtida skal halda fram med å vitna om Jesus. Og at disiplane skal vitna saman med han. ”Rettssaka” er altså uavslutta.

Kvalbein peikte også på at dette juridiske perspektivet har røter tilbake til GT. Éin del av denne gamaltestamentlege bakgrunnen finn me hos Deuterojesaia (Jes 40 ff). Eit eksempel: I Jes 43, 9-11 fører Gud sak mot heidningefolka og deira avgudar. Avgudane blir bedne om å føra fram vitne for sin eksistens, men dei kan ikkje. Teksten bruker vidare ord som svarer til viktige omgrep i Joh: Kjenna meg / tru på meg / skjøna at eg er Han.

Disiplane skal òg vitna

Preiketeksten (v 27) seier at også disiplane skal vitna om Jesus. Dette blir knytt til deira augevitne-funksjon; dei har vore saman med Jesus ”frå første stund”. Men dette kan ikkje lesast lausrive frå samanhengen med Talsmannen sitt vitnesbyrd; han verkar gjennom disiplane når dei vitnar om det dei har opplevd saman med Jesus.

Dette blir tydeleg når me ser vers 27 i samanheng med dei andre tekstane om Talsmannen / Sanningsanden i Joh 14-16. Talsmannen skal læra disiplane ”alt” og minna dei om Jesu ord (14, 26). Han skal leia dei fram til heile sanninga, herleggjera Jesus og forkynna for disiplane (16, 13-15). Alt dette vil vera spela med når disiplane skal vitna om Jesus.

Me òg skal vitna

Talsmannen si vitneteneste er ikkje slutt med den første generasjon av Jesustruande disiplar. Nå er det vår generasjon som ikkje er att som foreldrelause born. Nå er det me som er kalla til å vera disiplar og som kan gleda oss over Talsmannens nærvere mellom oss.

Vårt vitnesbyrd er ikkje knytt til det å vera augevitne til Jesu liv, død og oppstode. Men me har Ordet frå den første generasjon vitne, og me har erfaringa av at Jesus er nær, også i vår tid.

Når me skal forkynne om vitneteneste i vår tid, kan det vera nyttig å reflektera omkring kven som har vore viktige vitne for oss sjølve, for eksempel i oppveksten. For min eigen del vil eg seia at mora mi og andre i den nære familien lenge var svært viktige vitne. Og i tenåringstida var nokre andre ungdomar, som berre var litt eldre enn meg sjølv, også viktige vitne. Eg tenkjer at ein slik refleksjon får det å vera vitne om Jesus, ned på eit ”overkommeleg” nivå. Dette er for vanlege menneske, nettopp fordi me trur at Talsmannen er verksam, også i vår tid.

Nærvere

Forkynninga denne søndagen skal peika fram mot pinsehøgtida. Me skal forkynna at Gud er midt i blant oss, ved Den heilage ande. Men fokus skal likevel ikkje vera på Anden. Det er Jesus som er sentrum for evangeliet, også i pinsen. ”Eg er med dykk alle dagar så lenge verda står” (Matt 28,20). Det er ikkje nokon motsetnad mellom løfta hos Matt og Joh. Trua på den treenige Gud har nettopp einskapen i Gud som poeng. Gud er Far, Son og Ande.

Kanskje det er mogleg å bruka eit slikt bilete: Jesus og talsmannen Den heilage ande er nå Guds to hender blant oss. Med desse kjem han til oss og rører ved oss.

Dette kan me forkynna som ein del av pinsebodskapen. Bodskapen om Talsmannen opnar for Jesus, den lukkar ikkje. Det gode evangeliet om Talsmannen som er hos oss, gir oss alle ein god grunn til å søkja Gud og dei kjeldene som finst i trua på Jesus (Joh 7, 37-39).

Dette notatet er skrive for Den Norske Israelsmisjon sin preikeverkstad til søndag før pinse 2014.


Følg

Få alle nye innlegg levert til Innboksen din.

Join 259 other followers

%d bloggers like this: