Prest i folkekirken

16/02/2017

Fra nyttår har jeg vært prest i folkekirken. Det har jeg for så vidt vært i mange år; det nye er at jeg samtidig ikke er statstjenestemann.

Den norske staten har for øvrig aldri vært en klump om foten i prestetjenesten min. Likevel syns jeg det prinsipielt er bra med et tydeligere skille mellom staten og kirken. Og dette skillet endrer heldigvis ikke prestetjenesten. Den er mer preget av sammenhengen mellom folket og kirken enn av sammenhengen mellom staten og kirken.

Det er meningsfullt, interessant og givende å være prest. Jeg er glad for at jeg valgte dette som yrke. Prestetjenesten bygger på et oppdrag fra Jesus. Det dreier seg om å være nær mennesker og å dele tro, håp og kjærlighet. En tradisjonell måte å si dette på er at prestetjenesten er en tjeneste som innebærer å forkynne Guds ord og forvalte de hellige handlingene dåp og nattverd. I praksis skjer dette gjennom gudstjenester, gravferder, vielser, trosopplæring, diakoni, samtaler og lokalt kulturarbeid.

Jeg begynte med å si at jeg er prest i folkekirken. Det er nå naturlig å prøve å slutte å bruke ordet statskirke om Den norske kirke. Ordet folkekirke er nå tatt inn i den offentlige språkbruken. Den viktigste formuleringen ble tatt inn i grunnloven (§ 16) i 2012: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Setningen om understøttelse sier at de økonomiske forutsetningene i utgangspunktet ikke skal være endret.

Ordet folkekirke kan forstås på mange måter. Det er faktisk et begrep som blir diskutert i faglig sammenheng. Forenklet kan vi si at noen teologer tar utgangspunkt i at folkekirken er folkets kirke, andre tar utgangspunkt i at en folkekirke er en kirke for folket.

Kirken er et fellesskap som bygger på dåpen og den kristne troen. Bibelen sier at kirken er Jesu Kristi kropp i verden. Den norske kirke er en del av dette verdensvide kirkefellesskapet. Når sentrum i kirkens liv står fast, kan kirken være åpen for alle som vil tilhøre den.

Dette notatet blei først trykt i Kirkehilsen 1/2017, som i desse dagane kjem i postkassene i bydelen.

Advertisements

Ordinasjonsdagen min

24/06/2008

I dag er det St Hans dag, eller Jonsok. Det er ordinasjonsdagen min. Eg blei ordinert til prestetenesta i Hinna kyrkje søndag 24. juni 1984 av biskop Sigurd Lunde.

Biskopen talte over teksten: Sysken, eg ønskjer av hjartet og bed til Gud at dei må bli frelste (Rom 10,1). Han overførte desse orda av Paulus til vår tid og vårt samfunn og la sterkt inn over meg og min medordinand Marit Rannestad at det det gjeld, er at folk blir frelst. Dette må vera det viktigaste i prestetenesta, sa han.

Men biskopen unnlét ikkje å minna oss om samanhengen Paulus skreiv dette i. Romarbrevet kap 9-11 handlar om Paulus sitt engasjement for å forkynna Jesus som Messias for det jødiske folket. Det verken biskopen eller eg visste den gongen, var at eg seinare i livet skulle engasjera meg spesielt for Israelsmisjonen. Ordinasjonsteksten har på den måten fått ein ny dimensjon for meg nå. Er det dette som kallest at ringen blir slutta?


Møte med Owe Wikström

12/04/2008

Denne veka har eg hatt gleda av å treffa Owe Wikström og å høyra to foredrag av han. Eg nemnte tidlegare at eg i forkant av dette fann fram boka Leve langsomheten, for å sjå om igjen på noko av det han har skrive. Dermed har denne veka blitt mykje prega av hans tankegang.

Torsdag kveld hadde eg ansvar for eit arrangement i domkyrkja der Wikström hadde foredrag, nettopp med temaet Leve langsomheten. Han henta fram stoff frå boka ut frå disposisjonen rastløshetens anatomi, ikkje arbeidsrelatert stress og kyrkja som motkultur. Du kan lesa meir om innhaldet og om inntrykk frå kvelden på nettsida til Stavanger bispedømme og på bloggen til Bjørnar. Eg bør kanskje også ta med at tittelen Leve langsomheten først og fremst er ein hyllest til langsomheten. Originaltittelen er Långsamhetens lov, altså lovprising!

Dagen etter hadde Wikström foredrag for alle prostane og biskopane i landet, på ein nasjonal prostekonferanse som har vore arrangert denne veka i Stavanger. Temaet hans var Innsikt og dømmekraft, og han snakka om å vera leiar i ein kyrkjeleg samanheng. Det var eit innhaldsrikt foredrag og eg har heldigvis gjort meg nokre notat som eg kan ta vare på. Eg skal ikkje gå i detalj her, men bare ta med dette:

Presterollen har mange dimensjonar. Wikström trakk fram desse fem: den handverksmessige, den institusjonelle, den personlege, den teologiske og den trusmessige. I forhold til dei to siste dimensjonane, peika han på kor viktig det er, nettopp for ein prest, å bearbeida forholdet mellom teologi og tru. Betydninga av den åndelege samtale om trua sitt innhald er eit underkommunisert perspektiv i vår tid. Det er viktig å finna gode samtalepartnarar og å skapa mentale rom der ein kan setja ord på trua. «Eg veit ikkje kva eg trur før eg har sagt det!»


%d bloggarar likar dette: