Jesus er stått opp!

Påsketanker, påskedag 2020

Jesu oppstandelse skapte noe nytt. «Han er ikke her, han er stått opp.» Dette var englenes budskap til kvinnene som kom til den tomme grava i Jerusalem. Siden den tid har troen på Jesus blitt spredd over store deler av verden. I dag lyder påskedagens jubelrop på svært mange ulike språk: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! 

Det står skrevet i Evangeliet etter Lukas, kapittel 24:

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Slik lyder det hellige evanglium.

Den kristne troen bygger på Jesu oppstandelse. Vi tror at Jesus lever og er her nå, usynlig og virkelig til stede. Nær oss, slik livet er akkurat nå. Vi tror at han er den samme i dag som da han levde et menneskeliv for ca 2000 år siden. Men etter oppstandelsen har han et nytt og annerledes liv. Han er ikke lenger bundet av en menneskelig kropp. Han er heller ikke bunden av tid og sted.

Kvinnene som det står om i evangeliet, møtte ei tom grav og engler som forkynte Jesu oppstandelse. De ble naturlig nok både usikre og redde, men englene minnet dem om Jesu ord. Han hadde selv sagt at han måtte lide og dø, og at han etter dette skulle stå opp til nytt liv. Da kvinnene fikk høre englenes ord om dette, gikk de og fortalte om opplevelsen til disiplene og til alle som ville høre. Siden møtte kvinnene og disiplene den oppstandne Jesus selv. I dette møtet ble påsketroen skapt.

«Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Dette løftet ga Jesus til disiplene litt seinere. Tenk på hvem de var, de som fikk denne hilsenen. De var Jesu disipler og venner. De hadde levd sammen med ham. De hadde lært av ham og de husket det han hadde sagt og gjort. Likevel hadde de sviktet ham tidligere i påsken. De hadde stukket av da Jesus ble arrestert. Peter hadde bannet på at han ikke kjente ham. Påskemorgen var de heller ikke sammen med kvinnene som hadde tenkt seg til grava for å sørge og som dermed ble de første vitnene om oppstandelsen. Men kvinnene viste omsorg for de falne disiplene og fikk dem med seg i troen på oppstandelsen. 

Etter dette er stadig nye mennesker tatt inn i fellesskapet rundt den oppstandne, gjennom dåpen og troen. Vi har fått del i «et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). Dette håpet er sterkere enn alt annet vi kan møte i livet! Det bærer oss til og med gjennom vår egen død og inn i det evige livet.

«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39)

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil også i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen Døden må vike for Gudsrikets krefter står i Norsk Salmebok på nr 209.

Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Du som var død, er vår Herre i dag!
Kristus, du lever og står ved vår side
her hvor vi rammes av jordlivets slag.

Selv om vi føler oss svake i verden,
bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
underet, skjedde på ny i vår dåp.

Livet og døden, ja, alt er forvandlet!
Dåps-vannet gjenspeiler regnbuens pakt.
Troen er gitt oss: Guds rike skal seire!
Mørket som binder oss, mister sin makt.

Løftet står fast når vår fremtid er truet:
Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!
Engang skal Gud få sin skapning tilbake.
Verden blir frigjort fra fiendens bånd.

Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Påsketankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no påskedag 12.04.2020.

Jesus er stått opp!

Notat til evangeliet for påskedag: Matt 28,1-10

Mikhail Vrubel: Oppstoda (1887)

I bokhylla mi står boka The Weekend that Changed the World. The Mystery of Jerusalem’s Empty Tomb av Peter Walker. Tittelen seier oss noko om påskehelga si tyding.

Det står skrive i evangeliet etter Matteus:

1 Då sabbaten var til ende og det tok til å lysna første dagen i veka, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å sjå til grava. 2 Då kom det brått eit kraftig jordskjelv, for ein Herrens engel steig ned frå himmelen, gjekk fram til grava, rulla steinen ifrå og sette seg på han. 3 Han var som eit lyn å sjå til, og kleda hans var kvite som snø. 4 Vaktmennene skalv av redsle for han og vart liggjande som døde. 5 Men engelen tala til kvinnene og sa: «Ver ikkje redde! Eg veit at de leitar etter Jesus, den krossfeste. 6 Han er ikkje her; han er stått opp, som han sa. Kom og sjå staden der han låg! 7 Skund dykk av stad og sei til læresveinane hans: ‘Han er stått opp frå dei døde, og no går han føre dykk til Galilea; der skal de få sjå han.’ – No har eg sagt det til dykk.» 8 Då skunda dei seg bort frå grava, redde, men jublande glade; og dei sprang av stad for å fortelja det til  læresveinane. 9 Og sjå, Jesus kom imot dei og sa: «Ver helsa!» Då gjekk dei fram, tok om føtene hans og tilbad han. 10 Og Jesus sa til dei: «Ver ikkje redde! Gå og sei til brørne mine at dei skal fara til Galilea. Der skal dei få sjå meg.» (Matt 28,1-10)

Lesetekstane for påskedagen i år:

  • Leseteksten frå Jes 52,7-10 handlar i utgangspunktet om Israelsfolket si heimferd frå Babylon til Jerusalem. Det handlar om ei stor glede. Vers 7 kan på påskedag seia noko om kvinnene som skunda seg frå grava med bodskapen om Jesu oppstode (Wirgenes: Fra søndag til søndag. Et møte med kirkeårets tekster 2. rekke).
  • Leseteksten frå Rom 14,7-9 handlar om samhaldet i den kristne kyrkja. Me kan vera ueinige om mykje, men blir minna om det som held oss saman: at me lever og døyr «for Herren», den krossfeste og oppstadne Messias.

Evangelieteksten frå Matt 28 er ein av hovudtekstane om Jesu oppstode. Alle dei fire evangelistane skriv om kvinna/kvinnene, engelen/englane og den tome grava. Og om møtet med den oppstadne. Hans Kvalbein skriv: «Avvikene mellom evangelistene viser både hvordan denne fortellingen er blitt bearbeidet og hvordan den er tatt vare på. Den var et viktig argument for kjernestykket i den kristne tro: at Jesus virkelig stod opp fra graven på den tredje dag.» (Kvalbein: Matteusevangeliet).

Teksten kan delast inn i to delar; første del (vers 1-7) handlar om det som skjedde ved grava. Her møter kvinnene «ein Herrens engel» som er bodberar om oppstoda. Andre del handlar om kvinnene sitt møte med den oppstadne Jesus (vers 8-10). Her gjentar Jesus engelen sitt løfte om at disiplane skal få sjå han igjen. Både engelen og Jesus innleier med å seia «Ver ikkje redde!»

Vers 1

Dei jødiske dagane begynner ved solnedgang, så laurdag kveld er ein del av «den første dagen i veka». Her blir det presisert at det skjedde då det tok til å lysna, altså søndag morgon. Søndag heiter også i moderne hebraisk «den første dagen» (yom rishon). Dette var den tredje dagen etter Jesu død; jødisk teljemåte reknar med både den første og siste dagen. Nokre jødar trudde i følgje Talmud at sjela forlet kroppen etter tre dagar (The Jewish Annotated NT).

Alle evangelistane fortel at éi eller fleire kvinner var dei første vitna til den tome grava. Alle nemner Maria Magdalena først, og det er tydeleg at ho er hovudvitnet. Kvinnene gjekk «for å sjå til grava»; både kvinner og menn hadde lov til å oppsøka gravene til avdøde kvinner og menn (The Jewish Annotated NT).

Vers 2-4

Både jordskjelvet og skildringa av engelens aktivitet er særstoff hos Matteus. Her er det ganske dramatiske scener. Matteus fortel om jordskjelv både når Jesus døyr (27,51) og når han står opp. Engelen er som eit lyn å sjå til. Himmel og jord er i bevegelse. Engelen «rulla steinen ifrå og sette seg på han». Det er ikkje til å undrast at «vaktmennene skalv av redsle for han og vart liggjande som døde», men me kan jo merka oss at vaktmennene reagerte med større redsel enn kvinnene. Engelen velta elles ikkje steinen frå grava for at Jesus skulle få koma ut, men for at den tome grava skulle kunna visast fram.

Vers 5-7

Engelens ord i vers 5-7 er sentrum i teksten. Her handlar det om den tome grava og om den oppstadne Jesus. Engelen er ein bodberar som først og fremst skulle forkynna det som var skjedd. Me kan samanlikna med det som skjedde ved Jesu fødsel; ein engel frå Herren kom til Betlehemsmarkene og sette ord på det som var skjedd.

«Han er ikkje her; han er stått opp, som han sa.» Jesu oppstode er heilt sentral i vår kristne tru og dette må vera sentrum i forkynninga påskedag. Jesus er ikkje død, han lever og er her i dag. Han har gjennom sin siger over døden opna vegen inn til det evige livet for oss. Han er «Herre over dødens makt», for å sitera lovsongen Deg være ære.

Jesus hadde sjølv talt om oppstoda den tredje dag i si undervisning av disiplane på veg til påsken i Jerusalem (16,21; 17,23 og 20,19).

Dette var ikkje ukjent tankegods i jødedomen på Jesu tid. Fleire jødiske retningar trudde på oppstoda av lekamen i den messianske endetida. Eit viktig jødisk profetord om dette er Dan 12,2. Og Hos 6,2 taler om at Gud skal reisa oss opp «den tredje dagen». Josefus dokumenterer også trua på oppstoda på Jesu tid i sine omtalar av dei ulike jødiske grupperingane.

Trass i Jesu undervisning og den allmenne trua på oppstoda som skulle skje i den messianske tidsalderen, viser evangelia at Jesu oppstode kom totalt overraskande på kvinnene ved grava (og disiplane).

Engelen viser omsorg; han veit korfor kvinnene kjem og han viser dei den tome grava. Så gir han dei eit oppdrag om å fortelja om oppstoda og formidla løftet om at Jesus ville visa seg for disiplane. Kvinnene får altså oppdrag som evangelistar. Frå eitt perspektiv kan me seia at misjonen starta her ved den tome grava.

Vers 8-10

Kvinnene skundar seg frå grava, og dei er redde, men jublande glade. I spesielle situasjonar er det mogleg å kjenna på heilt ulike kjensler, jfr Rudolf Otto sin kjende omtale av det heilage som samtidig skremmande og tiltrekkande. Og då kvinnene i denne situasjonen var på veg for å fortelja disiplane om møtet med engelen, møtte dei Jesus sjølv. – Jesus gjentar og bekreftar mykje av det engelen hadde sagt. Også han begynner med ord om at dei ikkje skal vera redde, og han seier at han skal møta disiplane (her: brørne) i Galilea. Dei tilbad han, jfr disiplane sitt møte med Jesus i Galilea (28,17). Forslag til ein preikedisposisjon:

  • Innleiing: The Weekend that changed the World
  • Den tomme grava
  • Engelens ord, med vekt på «Han er stått opp»
  • Møtet med Jesus
  • Avslutning: I vår gravferdsliturgi nyttar me uttrykket «den siste kvilestad» om våre graver. Jesu grav blei ikkje hans siste kvilestad. Jesus lever og er her i dag! Midt i blant oss! Hans oppstode har gitt oss eit levande håp (1. Pet 1,3).

Dette notatet skreiv eg tidlegare i år for Den Norske Israelsmisjon sitt Prekenverksted med tanke på forkynninga på påskedagen.