Stikkord: fotvasking

Nærhet og avstand

Påsketanker, skjærtorsdag 2020

Fortellinga om da Jesus vasket disiplenes føtter hører hjemme i dag på skjærtorsdag. Jesus ville lære disiplene noe viktig om nærhet, omsorg og tjenersinn. De var samlet til det siste måltidet. Men Jesus provoserte ved å starte kvelden med å vaske føttene deres, noe som ble regnet som nedverdigende slavearbeid. «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?» spurte han etterpå og fortsatte: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» 

Denne påsken er vi i en veldig spesiell situasjon. Nå lærer vi at vi viser god omsorg ved å holde avstand. Det vil si: fysisk avstand. For vi blir samtidig utfordret på hvordan vi kan vise nærhet på andre måter. Jeg tror Jesus denne skjærtorsdagen kaller oss til å finne ut mer om hvordan vi kan vise omsorg og på en kreativ måte «vaske hverandres føtter» på avstand.

Samtidig er det mange som i disse dager gjør en uvurderlig tjeneste ved å gi eldre og syke fysisk nærvær og den pleie de trenger. Dette er de av oss som må «tørre nærhet og gjøre det med ansvar og den risiko det innebærer», som tidligere biskop Ole Christian Kvarme skrev så fint i et avisinnlegg før påske. En stor takk til alle i helsevesenet og alle som steller for smittede og syke hjemme!

Her følger en kortversjon av den kjente bibelfortellinga (som du kan lese nederst i denne artikkelen): Rett før påske holdt Jesus og disiplene måltid sammen. Judas, som siden skulle svike Jesus, var fremdeles sammen med dem. Før måltidet fant Jesus fram vaskeutstyr og begynte å vaske disiplenes føtter. Peter protesterte, men Jesus sa at dette var en handling det var nødvendig å gjøre. Han sa også at den som er badet, er helt ren og bare trenger å vaske føttene. Etter fotvaskinga utfordret Jesus disiplene til å ha ham som forbilde i det å tjene hverandre.

Fotvaskinga er en handling som viser oss noe helt grunnleggende ved Jesus. Han var fra evighet «i Guds skikkelse», men «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik». Ja, ikke bare det: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. (Fil 2,6-8). Også i vår tid møter vi Jesus som en tjener, en som bøyer seg ned for andre, en som bærer verdens synder.

Fotvaskinga er også en handling som til alle tider har formet og inspirert kristne til aktiv tjeneste. I kirka bruker vi gjerne det greske ordet diakoni, som betyr tjeneste. Den norske kirke har definert dette ordet slik: «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Det er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet».

Vårt norske navn på skjærtorsdagen har sammenheng med å vaske og å rense. Bakgrunnen er det gamle norrøne ordet skir, som betyr å være rein. Men teksten handler ikke om smittefare og desinfeksjon. Jesus snakker her om å bli renset i forholdet til Gud, altså å få tilgitt synd. Slik jeg tolker teksten, taler han her om en sammenheng mellom «dåpens bad» og vårt behov for daglig syndstilgivelse.

Skjærtorsdag er en dag for fellesskap og tjeneste. Innstiftelsen av nattverdsmåltidet er også en viktig bibeltekst på denne dagen. Vi er mange som nå for tida lengter etter å dele brød og vin i kirka, og slik motta den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Kjenner du på den lengselen, kan du være takknemlig. Nattverden knytter sammen svært forskjellige mennesker. Det som er felles, er ønsket om å høre til i fellesskapet rundt Jesus og å ta imot Guds gaver. Her er det rom for deg. Jeg ser med glede fram til den dagen vi igjen kan møtes til gudstjeneste.

Salmedikteren Svein Ellingsen døde på palmesøndag nå i år. Vi synger ofte hans salmer i Hinna kirke. Jeg vil i dag i takknemlighet hente fram en av tekstene hans. Salmen står i Norsk Salmebok på nr 678.

1 Vi rekker våre hender frem
som tomme skåler.
Kom til oss, Gud, og gi oss liv
fra kilder utenfor oss selv.

2 Alt godt, til vårt og andres vel,
er dine gaver.
I svakhet fremmer du ditt verk,
vår bare kvist skal skyte knopp!

3 Vi løfter våre hender opp
i bønn for verden.
La dem som lider, finne vern
mot kalde hjerters is og sne!

4 La våre henders nakne tre
få blomst og blader.
La våre liv få bære frukt
til legedom for andres sår!

5 Vi venter, efter smertens vår,
din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst
med frukt vi ikke selv kan se.

6 Din nådes skaperverk skal skje
i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 13:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Slik lyder det hellige evangelium.

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no skjærtorsdag 09.04.2020. 

Påske i byen der det skjedde

Reisebrev IV frå Jerusalem 2001

Det er framleis mørkt påskemorgon kl 05.30. Me samlar oss stille i ein austvendt hage oppe på Oljeberget. Det er eit altar der, og me er samla for å feira Jesu oppstode i det sola står opp. Det er påske i Jerusalem. For meg har dette vore nokre fortetta dagar, fulle av gudstenester og prosesjonar i gatene. Dei mange kyrkjene her legg stor vekt på påskefeiringa, og for den som er interessert, er det mykje flott å få med seg. Dagane har vore så innhaldsrike at eg bare kan skildra nokre høgdepunkt her.

Fotvasking har ikkje stor plass i kyrkjelivet heime i Noreg. Her i Jerusalem har mest alle kyrkjene si gudsteneste med fotvasking i løpet av skjærtorsdag. Bakgrunnen er at Jesus vaska disiplane sine føter i samband med innstiftinga av nattverden. Han ville med dette vera eit førebilete for oss. ”Den som vil vera stor mellom dykk, skal tena dei andre”, sa han ein annan gong.

Eg begynte dagen med gresk-ortodoks fotvasking ute i det opne rommet framfor Gravkyrkja. Gudstenesta hadde ein omfattande liturgi. Det var patriarken som stod for fotvaskinga: Han tok av seg krona og kappa, knytte eit handklede rundt livet, og gjekk rundt med eit fat og vaska 12 prestar sine føter. Den lutherske varianten av gudsteneste med fotvasking fekk eg dessverre ikkje med meg; der fekk alle som var tilstades vaska føtene sine, og dei vaska også sjølve andre sine føter. Dramaturgisk nådde kanskje ikkje dette det same nivå som den ortodokse fotvaskinga, men eg vil tru handlinga gjorde vel så stort inntrykk.

Skjærtorsdag kveld deltok eg på song-gudsteneste i den katolske kyrkja i Getsemane. Det er framleis ein hage med oliventre her, og i skråninga oppover Oljeberget er det bygd fleire kyrkjer. Det var her Jesus kjempa sin bønekamp, og det var her han blei arrestert etter å ha blitt forrådt av Judas. Det kjendest naturleg å søkja til denne staden, akkurat denne kvelden.

Langfredag gjekk eg korsvandring langs Via Dolorosa. Den tronge gata som snor seg fram mot Gravkyrkja, var full av folk. Det blei lese tekstar og bede bøner på 14 stasjonar undervegs. Trengselen var så stor at eg mista kontakten med dei som las, og ved den femte stasjonen valde eg heller å gå inn i det litle kapellet og ha ein stille stund, i staden for å prøva å fylgja med på programmet. Kanskje var det forresten like stor trengsel i gatene i Jerusalem då Jesus gjekk si lidings veg mot Golgata?

Litt seinare såg eg ei gruppe som tok seg fram i mylderet på ein oppsiktsvekkjande måte; ein halvnaken mann med tornekrone, kors og masse ”blod” pressa seg fram. Det var også to menn utkledt som romerske soldatar. Dei dramatiserte lidingshistoria med rop og skrik. Og naturleg nok: då dei internasjonale fjernsynskanalane skulle senda eit innslag frå langfredag i Jerusalem, var det dette dei sende. Det må action til, skal ein få merksemd.

Langfredag ettermiddag deltok eg på gudsteneste i den gresk-katolske kyrkjelyden. Kyrkja var fullsett av barn, unge og vaksne i festklede. Det lokale kyrkjekoret leia songen. Nokre barn og unge hadde oppgåver i gudstenesta. Symbolspråket var sterkt og forståeleg, og det betydde ikkje så mykje at eg ikkje forstod det arabiske språket deira. Eg forstod dei felleskristne greske orda Kyrie eleison og Amen. Og eg forstod at bodskapen om Jesu død var viktig for dei. Det blei eit sterkt møte med ein levande og syngjande kyrkjelyd, fjernt frå TV-kamera og småpratande turistar.

Påskeaftan er det ei spesiell lystennings-seremoni i Gravkyrkja. Den markerer overgangen frå mørker til lys, frå død til liv. Aldri er trengselen i Gravkyrkja større enn då. Eg tenkte optimistisk at dette skulle eg få med meg. Eg hadde bare ikkje sett for meg kor mange andre som hadde tenkt det same! Vel innanfor Gamlebyen sine murar, møtte eg denne gongen ikkje bare trengsel, men også stengsel. Israelsk politi stengte av heile området rundt kyrkja; dei vurderte det uforsvarleg å ha fleire menneske inn i denne delen av byen. Eg var nære ved å gje opp, men fann ut at eg fekk prøva å nærma meg kyrkja frå dei rolege bakgatene i det kristne kvarteret, der turismen ikkje er så påfallande. Og der såg eg mange menneske med stearinlys i handa, dei forsvann inn ei døropning i det gresk-ortodokse patriarkatet. Eg fylgde straumen, og kom etter kvart fram til ein stor terrasse på taket av Gravkyrkja! Der gjekk folk forventningsfulle rundt med lysa sine, og venta på at elden skulle koma opp frå seremonien nede i kyrkja. Og då dei mektige klokkene begynte å kima like ved, og det kom eld opp til takterrassen, var jubelen stor. Ungdomar dansa med lys og tamburinar. Det var fest og glede, og klokkene ringte påsken inn i ein heil time. Etter ein stund såg eg nokre som gjekk opp ein trapp og inn ei dør langt oppe på den store kuppelen. Eg fylgde naturleg nok etter, inn på eit smalt galleri, høgast oppe i kuppelen over Jesu grav. Det blei ei flott påskeoppleving for meg. Eg såg ned på eit teppe av røykjelse og lys, og høyrde jubelsong frå folket som var samla rundt grava.

Det blei ikkje så mange timar søvn på meg natt til fyrste påskedag. Om kvelden var det etiopisk-ortodoks feiring med faklar, trommer og dans på ein annan del av taket på Gravkyrkja, og deretter stille vandring i dei ulike kapella inne i kyrkja. Og om morgonen var det altså soloppgangs-gudsteneste med den lutherske kyrkjelyden i hagen oppe på Oljeberget. Der delte me den mektige påskebodskapen. Og me delte brød og vin. Me feira på vår måte at Jesus lever i dag.

I 2001 budde eg åtte veker i Jerusalem. I denne tida skreiv eg ein serie med reisebrev til lokalavisa Jærbladet heime på Bryne: