Juli 2006: Eg hadde eigentleg tenkt at bloggen skulle vera ein fotballfri sone. Og eg har framleis ingen planar om å la dette bli staden der du finn hurtig oppdaterte kampreferat og ukvalifiserte vurderingar etter meir eller mindre viktige fotballkampar. Men litt refleksjon omkring det som skjer under ein fotballkamp, kan vel ikkje vera av vegen?
En hvilken som helst fotballkamp inneholder episoder hvor menneskers holdninger settes på prøve. Aktørene – både spillere, trenere og dommere – må i løpet av brøkdelen av et sekund ta en beslutning. (…) Fotballspillere deltar i et moralsk drama hvor eldgamle, klassiske spenninger i omgangen mellom mennesker stadig kommer til overflaten. Selv er nok spillerne i liten grad oppmerksomme på dette.
Slik skriv filosofen Øivind Kvalnes i kronikken Filosofi på fotballbanen i Aftenposten i dag. Han karakteriserer fotball-VM som eit «moralsk drama» og i artikkelen kan du lesa koss han vurderer det me har vore vitne til, f eks Zidanes skalling, den ukontrollerte kamputviklinga mellom Nederland og Portugal, Ronaldos påvirkning av dommaren og Rooneys stempling. Kvalnes set søkjelyset på desse hendingane og set dei inn i ein større samanheng.
Filosofen hevdar også at italiensk fotball lenge har vore påverka av Machiavellis tenkning. Viss dette er rett (og det er dessverre ikkje så usannsynleg), vil eg seia at det var trist at Italia vann VM!
De italienske verdensmesterne har gjennom årtier utviklet en fotball tuftet på ideene til renessansetenkeren Niccolo Machiavelli. Han hevdet at «den som i all sin ferd bare ønsker å gjøre det gode, vil måtte gå under blant alle dem som ikke er gode» og at «den som overser det som gjøres til fordel for det som burde vært gjort, fremmer sin egen undergang mer enn sin egen opprettholdelse».
Med andre ord, innrett deg etter hvordan verden er, ikke hvordan den burde være, og la de andre kjempe om medaljen for god moral og fair play .
Italiensk fotball har lenge vært tuftet på disse pragmatiske grunnideene. Den har vært kynisk og resultatorientert. Zidane kan regnes som det siste offeret for denne tradisjonen. Han ble utvilsomt utsatt for nesten to timer med hån og provokasjoner fra sine italienske motspillere, frem til det klikket for ham. Det unnskylder ikke handlingen hans, men plasserer den inn i en idéhistorisk sammenheng.
Arne Berge 
Eg heia på Italia i finalen! Eg har opplevd dei fleste italienske landslag til no à la filosofen i Aftenposten. Dette syntes eg var eit av dei betre.
Men eg synest kommentatorar, fans og journalister er altfor milde mot alt jukset. Stygge taklingar, filming og usportsleg oppførsel burde skapa sterke reaksjonar. Slik det er no er det mange viktige personar som i realiteten aksepterer slik oppførsel. Då er det befriande å høyra t.d. Bengt Eriksen eller sjå Juventus hamna i serie B med 30 minus.
Fotball er mest underhaldning, men slett ikkje fritt frå både moral og gode og dårlege forteljingar.