Palmesøndag med pasjon og håp

Påsketanker, palmesøndag 2020

Palmesøndag og den stille uke. Pasjonstid og påske. Det er så mange navn knyttet til dagene og ukene vi er inne i. Navnene har bakgrunn i fortellingen om Jesus. De viser til påsken som en kristen høytid. Årets påske er ikke avlyst, som det av og til blir sagt. Men påsken er i år absolutt annerledes enn andre år. Kanskje den kan åpne våre tanker og utvide våre perspektiver?

I dag er det palmesøndag. Navnet på dagen er knyttet til Jesu inntog i Jerusalem før den siste påsken hans. Det er en dag fylt av forventninger til Jesus. Det underlige er at den kristne tradisjonen om palmesøndag er preget både av jubel og gråt. Vi kan si at det er noe tvetydig med palmesøndagen. Det er noen sterke toner av smerte og medlidelse som klinger sammen med gleden og håpet. Det er dette som ligger i ordet pasjon.

Den stille uke begynner i dag. Det er uka fra palmesøndag til påskeaften. Tradisjonelt har dette vært ei tid med dempet stemning, ei uke preget av Jesu veg mot lidelse og død. Men under dette ligger hele tiden forvissningen om at Jesus gav livet sitt for oss og at han siden i påsken viste seg som Herre over dødens makt.

Pasjon, medlidelse og kjærlighet er ord for vår tid. Dette er ord som gir oss en retning i livet. «Nå går vi inn i den stilleste uken vi noensinne har opplevd», skrev statsministeren i Aftenbladet før helga, og fortsatte: «Derfor er det viktigere enn noen gang å fortsette og bry oss om hverandre».

Bibelhistoria om Jesu inntog i Jerusalem forteller at folk som feiret påske i Jerusalem, kom med palmegreiner og jubelsang. De sang om forventningene til Jesus som Messias. Og Jesus lot seg hylle på denne måten. Men han som kalte seg Menneskesønnen, viste seg som en annerledes konge og Messias. Han var større enn forventningene som var knyttet til ham. Han kom på sin egen måte.

Jesus sa: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Dette er ord fra dagens evangelium. Hele teksten står gjengitt nederst i denne artikkelen.)

Menneskesønnen Jesus kom og kommer til oss, også i dag. Inn i vår verden, inn i vår tid. Også i denne veldig spesielle tida som vi opplever akkurat nå. Gjennom sin død bærer han rik frukt. Gjennom sin oppstandelse gir han evig liv. Og han gir oss løfte om nærvær i gode og vonde dager med ordene «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende».

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Det står skrevet i Evangeliet etter Johannes, kapittel 12:

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!

Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.

Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Slik lyder det hellige evangelium.

Desse søndagstankane blei skrivne til Hinna menighet og publisert på hinnakirke.no søndag 05.04.2020. Du kan lesa meir om palmesøndag i eit tidlegare bloggnotat her og lesa eit palmesøndagsdikt av Heidi Strand Harboe her.

Palmesøndag: Jesus rir inn i Jerusalem

Jesu inntog i Jerusalem. Russisk-ortodoks ikon, 1400-talet.
Foto: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Entry_into_Jerusalem_(Annunciation_Cathedral_in_Moscow).jpg

Bibelhistoria om då Jesus rei inn i Jerusalem på eit esel, er bakgrunnen for feiringa av palmesøndag. Folk møtte han med palmegreiner og hosiannarop då han rei frå Oljeberget og inn i byen. Dagen er i kristen tradisjon prega både av advent og pasjon, av forventning og liding. Les her om Palmesøndag.

Eselet viser oss Jesus som fredsfyrsten. Dette er ikkje eit nytt motiv i forkynninga; me finn det faktisk allereie hos Luther. Sjå notatet: Luther: Jesu inntog i Jerusalem.

Palmesøndag

Jesus rir inn i Jerusalem

Det må ha vært en veldig opplevelse å være med denne palmesøndagen. Folk strømmet til byen i lange rekker, – fra fjellene nord i Galilea, nede fra Middelhavet, sør fra Hebron, og nede fra Jeriko og Jordandalen. De gikk hele bygdelag sammen, med god tid til å prate på veien, mens barna løp frem og tilbake mellom naboer og slektninger. De gamle fortalte og sang arven inn i barna, så det ble deres egen historie. Etter hvert som de nærmet seg Jerusalem, overtok de faste påskesangene, Salmenes bok 113-118, de som kalles ‘lovsangen’. (Harald Kaasa Hammer)

Ruta inn i Jerusalem gjekk over Oljeberget, der Jesus hadde gode kontaktar i landsbyane Betfage og Betania. Her blei Jesus hylla av landsbyfolket, av tilreisande pilegrimar, av disiplane og av ein større flokk av vennene hans. Vidare drog dei truleg ned til Siloadammen før dei gjekk vegen opp til tempelet.

Eg brukar uttrykket «Jesu venner» fordi Jesus sjølvsagt hadde ein kontaktflate som var mykje større enn dei tolv disiplane. Me kan tenkja på søskenflokken Marta, Maria og Lasarus som tydelegvis ut frå evangelia stod Jesus veldig nær. Men eg ser for meg at det i folkemengda palmesøndag kan ha vore mange anonyme venner som hadde opplevd store ting i møte med Jesus. Kanskje nokon av dei 5000 som var blitt mette ved Jesu brødunder, var med og hylla han? Kanskje var enka i Nain og sonen hennar komen? Kanskje var den tidlegare besette frå gravholene på austsida av Gennesaretsjøen komen? Kanskje nokon av dei som var blitt helbreda ein kveld i Kapernaum? Og kanskje nokon av dei mange spedalske som var blitt friske? Det var mange som på ulike måtar var blitt berørt av Jesu forkynning og virksomhet. Dei hadde opplevd dei nyskapande kreftene som var verksame gjennom han og som framleis er verksame gjennom trua på han.

Det står ingenting i Bibelen om at dette skjedde på den første dagen i veka, altså på ein søndag. Men det er tydeleg at det skjedde i tida like før påske. Det er lang tradisjon for å feira Jesu inntog i Jerusalem på søndagen ei veke før påskedagen altså den dagen me kallar palmesøndag.

Hosiannarop og rop om korsfesting

Eg har ofte høyrt forkynt at dei same menneska som ropte «hosianna» på palmesøndag, få dagar seinare var med og ropte «korsfest han». Altså at stemninga blant folk flest i Jerusalem skifta totalt frå palmesøndag til langfredag.

Eg trur ikkje det stemmer. Me skal huska at Jerusalem var ein stor by. Og i påsken vaks den med utruleg store mengder pilegrimar som kom til byen. Det er meir sannsynleg at palmesøndagens hosiannarop og langfredagens rop om korsfesting er henta frå totalt ulike miljø i Jerusalem. Palmesøndag var han omgitt av tilreisande pilegrimsflokkar, av venner og disiplar. Under prosessen seinare i veka var det øvstepresten, det høge råd og deira medløparar i ein annan del av Jerusalem som pressa på for å få han dømt.

Dette er også poengtert i pave Benedikts bok om Jesus:

I alle de tre synoptiske evangeliene, men også hos Johannes, er det helt tydelig at den messianske hyllesten av Jesus utspiller seg ved inngangen til byen, og at de som bærer den frem ikke er Jerusalems innbyggere, men Jesu følge som ledsager ham inn i den hellige by.

(Pave Benedikt XVI / Joseph Ratzingers bok Jesus fra Nasaret. Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen, side 17-18. Avenir forlag 2011)

Jesus er Messias, frelsarkongen

Me som er kristne, trur at Jesus er Messias. Han er konge for alle som trur. På palmesøndag blei dette ”offisielt” på ein ny måte. Jesus godtok hyllesta. Disiplane, landsbyfolket og pilegrimane fekk lov til å synga hosianna og han sette seg på eselet som ei oppfylling av profetiane i GT, f eks orda frå profeten Sakarja (Sak 9,9):

Bryt ut i jubel, dotter Sion!
Rop av glede, dotter Jerusalem!
Sjå, kongen din kjem til deg,
rettferdig og rik på siger,
fattig er han og rid på eit esel,
på ein eselfole.

Då Jesus rei inn i Jerusalem, tok han imot hyllesta, sjølv om folket som song, sannsynlegvis ikkje heilt forsto kor godt denne songen passa på han: Hosianna! Velsigna vera han som kjem i Herrens namn.

Jesus hadde tidlegare prøvd å halda skjult at han var Messias. Nå gjekk han ope inn i pilegrimane si forventning. Nå skulle det ikkje haldast skjult lenger, nå var han glad for den folkelege hyllesta. Lukas gjengir ein liten detalj om akkurat dette: Nokre farisearar i folkemengda sa til han: «Meister, tal læresveinane dine til rette!» Men han svara: «Eg seier dykk: Dersom dei teier, skal steinane ropa.» (Luk 19,39-40)

Samtidig kjente Jesus på smerte og han gret over byen. Då Jesus kom nærare og såg Jerusalem, gret han over byen og sa: «Hadde du berre på denne dagen skjøna, du òg, kva som tener til fred! Men no er det gøymt for auga dine.” (Luk 19, 41-42)

I forteljinga om palmesøndag møter me hyllest og jubel. Samtidig møter me smerte og gråt. Per Lønning sa ein gong i ei preike: Er palmesøndag en gledens dag eller er den en sorgens? Er det jubel og lovsang som i dag skulle strømme gjennom kirkerommet, eller er det smertens og botens tone? – Vi nøler ikke med å svare: det er begge deler.

Historia om då Jesus reid inn i Jerusalem finn du i Bibelen. Alle dei fire evangelia omtaler dette:

    • Matt 21,1-11
    • Mark 11,1-11
    • Luk 19,28-44
    • Joh 12,12-19

Her er forteljinga i Matteus 21,1-17, som er forteljingstekst på palmesøndag:

1 Då dei nærma seg Jerusalem og var komne til Betfage ved Oljeberget, sende Jesus to læresveinar i veg 2 og sa til dei: «Gå inn i den landsbyen som ligg framfor dykk! Der skal de straks finna eit esel som står bunde og har ein fole hos seg. Desse skal de løysa og leia til meg. 3 Og om nokon kjem med spørsmål, då skal de svara: ‘Herren har bruk for dei.’ Då sender han dei hit med ein gong.» 4 Dette hende for at det skulle oppfyllast, det som er tala gjennom profeten:

Sei til dotter Sion:
Sjå, kongen din kjem til deg,
audmjuk er han og rid på eit esel
og på folen til eit trekkdyr.
6 Læresveinane gjekk av stad og gjorde som Jesus hadde sagt. 7 Dei henta eselet og folen. Så la dei kappene sine på dei, og han sette seg oppå. 8 Mange i folkehopen breidde kappene sine på vegen, andre hogg greiner av trea og strødde på vegen. 9 Og folket som gjekk føre, og dei som følgde etter, ropa:
Hosianna, Davids son!
Velsigna er han som kjem i Herrens namn!
Hosianna i det høgste!
10 Då han drog inn i Jerusalem, vart det uro i heile byen, og dei spurde: «Kven er dette?» 11 Og folkehopen svara: «Det er profeten Jesus frå Nasaret i Galilea.» 12 Så gjekk Jesus inn på tempelplassen og dreiv ut alle som selde og kjøpte der. Han velte borda til pengevekslarane og benkene til dei som selde duer 13 og sa til dei: «Det står skrive: Mitt hus skal kallast eit bønehus. Men de gjer det til ei røvarhòle.»
14 På tempelplassen kom nokre blinde og lamme til han, og han lækte dei. 15 Men då overprestane og dei skriftlærde såg undera han gjorde og høyrde borna som ropa i heilagdomen: «Hosianna, Davids son!» vart dei arge 16 og sa til han: «Høyrer du kva dei seier?» «Ja», svara Jesus. «Har de aldri lese dette ordet:
Frå munnen på småborn og spedborn
har du late lovsong lyda!»
17 Så gjekk han frå dei og ut av byen, til Betania. Der var han om natta.

Det finst mykje stoff for den som vil arbeida meir med påskeforteljinga. Eg har stor sans for Ole Christian Kvarme si bok Åtte dager i Jerusalem. En bok om Jesu påske, om jødisk og kristen påskefeiring. Boka har også vore til konkret inspirasjon for denne artikkelen. Noko har eg også henta frå Harald Kaasa Hammer. Og nå i dagane før påsken 2016 les eg i pave Benedikt si bok om Jesus.

Les også: Eit dikt på palmesøndag

Dette notatet er ein bearbeidd versjon av eit tidlegare notat på bloggen (frå 2006).

Jesu påskeførebuing

Notat til søndagens tekst: Joh 12,1-13

Preiketeksten for palmesøndag handlar om førebuinga til Jesu siste påske. Vennene hans kjem han i møte med kostbar salve, palmegreiner og hosiannarop.

Les kva eg har skrive om teksten på Israelsmisjonen sitt Prekenverksted.

Nordafrikansk daddelpalme?

Det var mest truleg greiner frå nordafrikanske daddelpalmar som blei brukt, då Jesus blei hylla på veg inn i Jerusalem. Det uttaler Brita Stedje, professor i botanikk ved Universitetet i Oslo, til Vårt Land i ein artikkel om palmar. Det finst 2700 ulike artar palmar, fortel avisa vidare.

Men kven var «den store folkemengda» som i følgje Joh 12,12-13 møtte Jesus med palmegreiner og hosiannarop? Dette har eg skrive om tidlegare i notatet Palmesøndag.

Her er det aktuelle avsnittet frå avisartikkelen om palmar (Vårt Land papirutgåva 26.03.2010):

Palme ved reisens slutt

(…)

– I påskefortellingen hylles og hilses Jesus velkommen med palmeblader idet han rir inn i Jerusalem. Hva slags palmer var dette?

– Det er umulig å si med sikkerhet. Mest sannsynlig var det nordafrikanske daddelpalmer.

Historien viser at palmegrenen var et symbol på seier. Og når det i Bibelen tales om honning, gjelder det ikke honning fra bier, men en slags sirup som ble presset fra modne palmedadler. En drikk som var populær i en tid hvor sukker var ukjent. Palmen ble ellers brukt på mange vis: Daddelfrø var god mat for husdyr, grenene var fine til å lage hytter av, og fibrene fra stammen kunne veves inn i tau, korger og sandaler.

Nå er dette eigentleg eit oppslag om palmar, men sidan dette førte til omtale av honning, vil eg nemna at arkeologar for 3 år sidan fann restar etter bikuber frå ca 900 f. Kr. i Jordandalen (les meir). Dette funnet syner at honning frå biar var kjent, sjølv om det har vore vanleg å tenkja seg at honning på denne tida var honning frå planteriket.

Ordboka skriv at palmen er ein «einfrøblada plante i familien Palmae; ugreina tre med store blad i vifteform i toppen».

Vårt Land skriv i ein faktaboks at palmen er ei «Plantegruppe som kjennetegnes av en slank stamme med en tett samling av blader i toppen. Disse er ofte enormt store, har lang stilk og er fjærformet eller vifteformet. Anlegget til palmens stamme ligger i jordskorpa og vokser til den når en viss bredde. Når maks bredde er nådd, skyter palmen i høyden. Etter dette kan den ikke vokse videre i bredden. Slik skiller den seg fra voksemåten til andre trær.»

Når eg først skriv om palmar, tar eg som eit apropos med det som står i Sal 92,13: «den rettferdige gror som palmer». Frank, ein god venn som også er begeistra for dei bibelske landskapa, har gjort meg merksam på ein andakt med utgangspunkt i dette bibelverset:

Palmen er det eneste treet der veksten foregår fra hjertet og utover. Den ytre stammen er det eldste og hardeste treet, mens kjernen er nyest og mykest. Mange trær kan se frodige ut selv om treet er råttent i margen, men slik er det ikke med palmen. Og den rettferdige spirer i forhold til hjertets sunnhet. «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det» Ord 4,23.

(Robert G. Lee i 366 klassiske andakter, s. 41).

Eit dikt på palmesøndag

Eg vil gjerne dela med deg Heidi Strand Harboe sitt dikt til denne dagen. Ho skreiv det til påskeutstillinga som ho og Inger hadde for to år sidan.

Tre dagar leita eg
etter han som ein gong rørde meg,
gjekk etter orda
mellom syngande kvinner
og feststemde menn.
For det siste eg hadde med meg,
kjøpte eg meg palmegreiner,
dei største eg fann.
Dei tyngde mot hendene mine.
Eg såg han koma,
ikkje på hesten,
men på eselet.

Eg kjende i kalde ilingar
langs ryggrada
at noko ikkje var
slik eg hadde trudd.
Eg løfta min modigste lengt,
heldt draumen fast
og løfta palmegreinene
medan eg kjende jubelen
skurra sårt mot stemmebanda.
Eit sekund fekk eg blikket hans
svalt og brennande.
Glimtvis visste eg,
men klarte ikkje å skjøna.

Les meir: Palmesøndag