Jerusalems sekulære religion

Eg les Montefiore sin Jerusalemsbiografi for tida. Det er ei stor bok i alle tydingar av ordet. Eg er fascinert og kjem sikkert tilbake til boka seinare.

I dag vil eg sitera frå eit par avsnitt som blei sjølvransakande for meg i mi interesse for Jerusalems arkeologi. Eg står sikkert i fare for å oversjå menneska mellom alt det som er religions- og kulturhistorisk interessant.

Eg har kome til skildringa av 1800-talet. I kapitlet om 1860-åra skriv han om arkeologien i samband med den engelske prins Albert Edward sitt besøk i 1862:

Prinsens besøk styrket følelsen av at Jerusalem på sett og vis var en liten del av England. (…) Prinsen ble vist rundt til severdighetene av domprosten i Westminster, Arthur Stanley, hvis uhyre innflytelsesrike bok om bibelhistorien og arkeologiske spekulasjoner fikk en hel generasjon briter til å tro at Jerusalem var «et land som fra barndommen er oss mer kjært enn selv England». Midt på 1800-tallet ble arkeologien ikke bare en ny historisk disiplin innen studiet av fortiden, men også en måte å forme fremtiden på. Ikke rart at arkeologien straks ble politisert. Den var ikke lenger bare en kulturell fetisj, en trend i tiden og en kongelig hobby, men imperiebygging med andre midler og en form for militær spionasje. Den ble Jerusalems sekulære religion og dessuten, i hendene på imperialistiske kristne som domprost Stanley, en vitenskap i Guds tjeneste. Hvis den kunne bekrefte at Bibelen og lidelseshistorien var sanne, kunne kristne kreve Det hellige land tilbake. (side 437-438)

Og litt seinare, om «troskyldige turister»:

Turistene, enten de var religiøse eller ikke, kristne eller jøder, enten de het Chateaubriand, Montefiore eller Twain, var flinke til å se hvor guder hadde stått, men nesten blinde når det gjaldt å se menneskene som nå bodde der. Gjennom historien har Jerusalem eksistert i fantasien til troende som befant seg langt unna, i Amerika og Europa. Nå som de kom i tusentall om bord på dampskip, forventet de å gjenfinne de eksotiske og farlige, pittoreske og autentiske scenene de hadde sett for seg ved hjelp av Bibelen, viktorianske rasefordommer og, etter ankomst, ved hjelp av tolker og guider. (side 442-443)

Dette gir, som sagt, god grunn til sjølvransaking for meg. Og sikkert også for andre som er glade i å reisa til Israel og dei palestinske områda.

Ved nærare ettertanke trur eg likevel eg kan seia at teologistudiet og engasjementet i Den Norske Israelsmisjon har gitt ein god ballast i møte med desse tendensane som Montefiore skildrar så treffande. Arkeologien er ikkje eit middel som beviser noko for meg som teolog. Den er heller med og utvider perspektivet eg har på Bibelen. Og i Israelsmisjonen har eg lært å vera opptatt av dei levande steinane, altså menneska, ikkje bare dei døde. Derfor går misjon og forsoningsarbeid hand i hand med interessa for bibelhistoria.

Montefiore om Jerusalem

Den kjente biografen Simon Sebag Montefiore har skrive biografi om Jerusalem.

Gå til boka.

Dag og Tid skriv i dag:

Historia om Jerusalem er eit stykke verdshistorie, meiner Montefiore, som er i Oslo denne veka for å lansere den siste boka si, som ber den ambisiøse tittelen Jerusalem. Biografien.

– Det er ein ambisiøs tittel, og det er ei ambisiøs bok, seier 46-åringen.

– Eg ville skrive ein ny type historie som tek utgangspunkt i personane som skapte byen, ikkje i arkitekturen og bygning­ane, noko som så ofte er tilfellet, kanskje særleg i Jerusalem. Eg skriv alltid bøker for meg sjølv, først og fremst. Dette er boka om Jerusalem som eg alltid har hatt lyst til å lese.

Resultatet er eit kompakt verk på over seks hundre sider som guidar lesaren gjennom tre tusen år med krig, øydelegging, herjing, plyndring, massakrar og valdtekter, sinnssjuke despotar og intrigante elskarinner, men me vert samstundes kjende med briljante leiarar og eventyrlege einskildlagnader, i tillegg til ukjende sider ved kjende historiske personar. Visste du til dømes at kong Herodes farga håret?

– Eg ville skrive ei bok som er tilgjengeleg for alle. Samstundes skulle ho innehalde alle fakta, alle namn, alt som høyrer med når ein skriv om verdas religiøse hovudstad. Eg ville dessutan ha med alt det forfattarar og historikarar aldri skriv om når dei skriv om Jerusalem, nemleg kvinner, sex, mat, poesi og musikk. Jerusalems historie er full av alt dette.

– Det var tre årsaker til at eg ville skrive om Jerusalem, fortel Montefiore, som frå før er mest kjend som forfattar av Den unge Stalin og Stalin. Den røde tsarens hoff, attåt biografien om Potemkin og Katarina den store.

– Eg er sjølv jøde og har eit sterkt forhold til byen, især til Klagemuren, som er ein heilag stad for meg. Dessutan har Montefiore-familien sterk tilknyting til byen, eg har sjølv besøkt Jerusalem frå eg var tre år, kanskje yngre; familiemottoet vårt er «Jerusalem!». Sist, men ikkje minst så må Jerusalem vere den mest interessante byen i verda for ein historikar.

(Les meir)

Oppdatering 10.12.2011: Todd Leopold (CNN) skriv om boka på Belief Blog