Jesus og sabbaten

03/08/2015

Notat til søndagens tekst: Markus 2,23-28

Kva betyr det å halda kviledagen heilag? I vår kristne tradisjon brukar me det tredje bodet slik at det handlar om søndagen. Ein gong Jesus blei kritisert for brot på sabbatsbodet, sa han:

Sabbaten vart til for mennesket og ikkje mennesket for sabbaten. Difor er Menneskesonen herre over sabbaten òg.

Kva forhold har me kristne til lova i Det gamle testamentet? Kva er kristen fridom? Koss underviste Jesus om desse spørsmåla?

Eg trur det er rett å seia at Jesus gav sabbaten eit nytt innhald, eit innhald dei fleste kristne har overført til søndagen. Det viktige er ikkje å ha strenge reglar for kva som er lov å gjera denne dagen. Det viktige er å ta til seg det godet som ein annleis dag er, og la det prega vår bruk av dagen. Jesus vil at helgedagen skal vera fylt av «frid, glädje, förlåtelse och gemenskap med Gud», for å sitera den svenske biskopen Bertil Gärtner (sjå sitat lenger nede). Sjølv ville eg ha lagt til fellesskap med familie og venner.

Eit aktuelt spørsmål er sjølvsagt om ikkje samfunnet, nettopp for å gjera helga annleis i forhold til resten av veka, likevel bør ha reglar som regulerer bruken av søndagen.

Dette er eit notat til bibeltekstane for den komande søndagen, 9. august 2015 (11. søndag i treeiningstida). Eg har skrive notatet for Prekenverkstedet på Den Norske Israelsmisjon si nettside og bearbeidd det litt før eg nå legg det ut her på bloggen. 

Leseteksten frå Andre Mosebok (2. Mos 20,1-17) inneheld dei ti boda om Guds gode vilje for menneskelivet. Den korte forma av det tredje bodet er: «Du skal halda kviledagen heilag». Dette er ei pedagogisk bearbeidd kortform av sabbatsbodet slik det står i 2. Mos 20:

Hugs på sabbatsdagen og hald han heilag. Seks dagar skal du arbeida og gjera all di gjerning, men den sjuande dagen er sabbat for Herren din Gud. Då skal du ikkje gjera noko arbeid, korkje du eller son din eller dotter di, korkje slaven din eller slavekvinna di, korkje buskapen din eller innflyttaren som bur i byane dine. For på seks dagar laga Herren himmelen og jorda, havet og alt som er i dei; men den sjuande dagen kvilte han. Difor velsigna Herren sabbatsdagen og helga han.

Leseteksten frå Galatarbrevet (Gal 5,1-6) begynner med det programmatiske «Til fridom har Kristus frigjort oss.» Vidare er teksten ei formaning til ikkje å akseptera ei forkynning som seier at vegen til frelse går gjennom oppfylling av lova. Vårt kristne alternativ er tru, håp og kjærleik (vers 5-6).

Teksten frå Markusevangeliet er éi av fem forteljingar i eit større avsnitt (2,1 – 3,6) som viser koss motstanden mot Jesus vaks fram. I denne forteljinga er det Jesu forhold til sabbatsreglane som står i fokus. Teksten vil ha fram at Jesus har autoritet til å utfordra ei lovforståing som bind menneske. Han viser tilbake til at lova (eksemplifisert ved sabbaten) er Guds gode gåve til menneska.

Her er teksten frå Markusevangeliet:

23 Ein gong Jesus gjekk langsmed kornåkrane på sabbaten, tok læresveinane hans til å riva av aks medan dei gjekk. 24 Då sa farisearane til han: «Sjå, kvifor gjer dei slikt som ingen har lov til på sabbaten?» 25 Han svara: «Har de aldri lese kva David gjorde då han var i naud og både han og mennene hans svalt? 26 Han gjekk inn i Guds hus den tid Abjatar var øvsteprest, og åt skodebrøda, dei som berre prestane har lov til å eta. Han gav òg til dei som var med han.» 27 Og Jesus sa til dei: «Sabbaten vart til for mennesket og ikkje mennesket for sabbaten. 28 Difor er Menneskesonen herre over sabbaten òg.»

Menneskesonen er herre over sabbaten!
Vers 23 fortel om ei konkret hending. Jesus og disiplane var ute og gjekk på ein sabbat. Stien gjekk langsmed ein kornåker. Disiplane begynte å riva av aks (for å eta dei). Dette var lov, jfr 5. Mos 23,25.

Vers 24 fortel at nokre farisearar klaga på disiplane ved å seia at dei gjorde noko som ikkje var lov på sabbaten. Det var lov å eta på sabbaten; den var ikkje ein fastedag. Det har truleg heller vore sjølve aktiviteten «å riva av aks» som dei vurderte som arbeid og som dermed kom i konflikt med sabbatsbodet i 2. Mos 20,8 ff. Parallellteksten i Luk 6,1 viser også at dei gneid aksa mellom hendene. Kanskje var det dette som var problemet?

Vers 25-26 viser at Jesus avviste farisearane si rigide sabbatstolking. Han argumenterte ut frå eit skriftbevis, ein vanleg rabbinsk metode. Her viser han tilbake til forteljinga i 1. Sam 21,1 ff om då David og mennene hans åt skodebrøda som bare prestane skulle eta. I parallellteksten i Matt 12,1 ff blir også sjølve tempeltenesta (4. Mos 28,9-10) omtalt av Jesus som eit brot på sabbatsbodet samtidig som prestane er «utan skuld».

Problem i teksten
Det er elles eit problem i vers 26. Jesus seier (i følgje Markus) at historia om skodebrødet skjedde på den tid Abjatar var øvsteprest, mens 1. Sam 21 seier at det var Abjatar sin far, Ahimelek, som var øvstepresten i den aktuelle samanhengen. Abjatar overlevde massakren på prestane i 1. Sam 22,18-21 og blei seinare ein viktig mann i Davidshistoria. Kanskje det er derfor namnet hans har kome med i denne teksten? Matteus og Lukas nemner ikkje Abjatar i sine versjonar av forteljinga.

Det er mange som har strevd med tanken på om det kan vera ein feil her, og om det i så fall var Jesus eller Markus som tok feil. Har det blitt ein utilsikta ironi ved at dette skjer akkurat der Jesus seier: «Har de aldri lese kva David gjorde då han …»?

Sjur Isaksen har i si bok Ordet gjennom året, bd 2 side 156, heller gjort dette til ein illustrasjon på poenget i teksten: «Troen står ikke på spill i detaljene.»

I vers 27 understrekar Jesus i ei generell utsegn at sabbaten er gitt oss menneske som ei gåve og ei velsigning. Det blir feil om den blir ei bør. Dette er eit viktig prinsipp for Jesus.

Jødisk tolking
Samtidig er dette prinsippet ikkje unikt for Jesus. The Jewish Annotated New Testament (Oxford University Press 2011) kommenterer verset med å seia:

Here Jesus advocates a humanitarian Sabbath exception such as those often discussed in Jewish law.

Den messianske jøden David H. Stern viser i sin kommentar til NT til følgjande tekst frå Talmud:

Rabbi Yonatan ben-Yosef said: For it (Shabbat) is holy unto you (Ex 31,14). That is, it is committed into your hands, not you into its hands!

Messiansk tidalder
Vers 28 kan lesast som eit sterkt uttrykk for Jesu messianske sjølvbevisstheit, altså at han såg på seg sjølv som den Messias som skulle koma. Sabbatsbodet hadde på Jesu tid fått ein spesiell status. Sabbaten er eit teikn mellom Gud og folket (2. Mos 31,12 ff) og dette blei forstått slik at sabbatsbodet stod over dei andre boda. Sabbaten blei også forstått som ein forsmak på den komande messianske tidsalderen, jfr omgrepet «kvile» i Hebr 4,1-11.

Bertil Gärtner skriv i sin kommentar til Markusevangeliet:

Det är väl närmast detta förhållande mellom sabbaten och Messias och hans rike, som återspeglas i evangeliarnas berättelser, enligt vilka Jesus vågade bryta mot judarnas stränga sabbatsreglar och skänka sabbaten ett nytt innehåll. Jesu gjärningar, hans botande av de sjuka och hans kärleksfulla handlingar just på sabbaten, skulle vittna om att Messias kommit, och att hans rike och hans krafter förmedlade den välsignade messianska sabbatens innehåll: frid, glädje, förlåtelse och gemenskap med Gud.

(Bertil Gärtner: Markus evangelium. Verbum. Stockholm 1970).

Som eit apropos vil eg likevel nemna at både The Jewish Annotated New Testament og den messiansk-jødiske David H. Stern meiner at «Menneskesonen» (hebraisk: ben-adam) i vers 28 i Jesu munn kan ha vore eit generelt uttrykk for mennesket, og at det først seinare har fått messianske overtonar! I så fall sa Jesus her noko slikt som at «mennesket er herre over sabbaten».

Innspel til forkynning over teksten
Forkynninga kan vektlegga ulike tema. Her er nokre eksempel:

– Jesus og Moselova
– Jesus som Messias, «herren over sabbaten»
– Kristen fridom (jfr Luthers boktittel: Om et kristenmenneskes frihet)
– Helgedagstanken, forholdet sabbat – søndag, det godet det er å ha ein annleis dag

Advertisements

Charlesworth om Jesu påske

09/04/2014

Det finst mykje interessant bakgrunnsstoff for påsken i Bibelen. Vår kristne påskefeiring handlar om Jesu liding, død og oppstode. Men bak dette ligg den jødiske påsken, fridomsfesten som Jesus og disiplane feira.

Dette er ikkje to påskefeiringar som bør haldast frå kvarandre. Tvert imot, nettopp når me ser etter samanhengar og kryssreferansar mellom GT og NT oppdagar me stadig nye sider ved påskebodskapen. Den kristne trua har djupe jødiske røter.

Professor James H. Charlesworth har skrive ein interessant artikkel på The ASOR Blog:

The Last Passover of Jesus

Jesus was in Jerusalem the week before his crucifixion. At least three questions may be asked. Why was he in Jerusalem? Why was that time important? What traditions, beliefs, and hopes did Jesus celebrate and where?

Les meir

 


Jervell om det jødiske folk

09/03/2014

Det var ikke snakk om at jødene ble forkastet som Guds folk; de jødiske Kristus-troende var forankringspunktet for all senere misjon, så å si kjernegruppene i de kristne menighetene. (…) Paulus var en misjonær som ikke brøt med jødedommen, men som forkynte at hedningene kunne bli «lagt til» det jødiske folk.

Dette skriv professorane Halvor Moxnes og Turid Karlsen Seim om den nyleg avdøde NT-professoren Jacob Jervell (1925-2014) si forsking på forholdet mellom kristendom og jødedom.

Eg var ikkje klar over at Jervell argumenterte så tydeleg mot «erstatningsteologien»; tankegangen om at kyrkja har erstatta det jødiske folket som Guds folk. Det viser vel først og fremst at eg har lese relativt lite av Jervells teologiske produksjon.

Eg siterer eit par avsnitt frå artikkelen «Det overraskende evangeliet» (Vårt Land 06.03.2014, papirutgåva) av Moxnes og Karlsen Seim:

Jervells viktigste innsats i internasjonal forskning var hans nylesning av Apostelgjerningene og Lukasevangeliet, som førte til et nytt bilde av tidlig kristendom og forholdet til jødene. Det vanlige bildet var at den Jesus-troende menigheten erstattet jødene som Guds folk, siden de hadde avvist Jesus. Jervell gav her et uventet og originalt nytt bilde. Blant annet boken Luke and the People of God (1972) viser hvordan han fant en annen fremstilling i tekstene, av jøder som omvendte seg i store mengder. Det var ikke snakk om at jødene ble forkastet som Guds folk; de jødiske Kristus-troende var forankringspunktet for all senere misjon, så å si kjernegruppene i de kristne menighetene. Dermed ble også et nytt Paulus-bilde (The Unknown Paul, 1984); Paulus var en misjonær som ikke brøt med jødedommen, men som forkynte at hedningene kunne bli «lagt til» det jødiske folk. Jacob Jervell samlet resultatene av denne forskiningen i en monografi på engelsk og i en massiv kommentar til Apostelgjerningene i den prestisjetunge tyske Meyer-serien i 1998.

Da Jacob Jervell tok opp dette arbeidet på 1970 og -80 tallet ble det mye diskutert, særlig blant amerikanske forskere, og det var omstridt. Me de har vist seg å være forut for sin tid og peke fremover mot dominerende tolkningsretninger i dag. Nå er det bred enighet om at det ikke kom til et absolutt skille mellom jøder og kristne i det første århundre, kontaktene fortsatte mot det 3. århundret. Den såkalte «nye Paulus» forskningen har dessuten brutt med det «lutherske» bildet av Paulus med motsetningen mellom (jødisk) «lov» og «evangelium» og understreker at Paulus forble preget av sitt jødiske miljø. Denne forskningen har skapt et nytt klima i forholdet mellom jøder og kristne, og viser at også grunnforskning kan ha praktisk og aktuell betydning.


Matt 17 og lauvhyttefesten

22/02/2014

Notat til søndagens tekst: Matt 17,1-9 / Mark 9,2-13 / Luk 9,28-36

Teksten om då tre disiplar fekk sjå Jesu herlegdom på fjellet, bør tolkast i lys av lauvhyttefesten. Pave Benedikt XVI / Joseph Ratzinger poengterer dette sterkt i si bok Jesus fra Nasaret (s 193 ff). Han skriv ein interessant kommentar til teksten og knyter den tydeleg til lauvhyttefesten (i det han støttar seg til Jean Daniélou og Harald Riesenfeld). Her er nokre sitat:

Jean Daniélou relaterer derimot evangelistenes tidsangivelser utelukkende til løvhyttefesten, som altså varte en uke. Ved en slik lesemåte ville tidsangivelsen hos Matteus, Markus og Lukas stemme overens. De seks eller åtte dagene ville da stå for løvhyttefestens festuke, og Jesu forklarelse ville finne sted på denne festens siste dag, som både var festens høydepunkt og en indre sammenfatning av den.

(…)

Som vi så i forrige kapittel, står de store hendelsene i Jesu liv i indre sammenheng med den jødiske festkalender.

(…)

Sammenhengen med løvhyttefesten blir overbevisende om vi tar i betraktning den messianske tolkning den hadde i jødedommen på Jesu tid. Daniélou har utviklet dette aspektet på en overbevisende måte og har knyttet det til vitnesbyrdet fra kirkefedrene som også var godt kjent med de jødiske overleveringene og leste dem på ny i en kristen kontekst. Løvhyttefesten oppviser de samme tre dimensjoner som vi så var betegnende for de store jødiske festene generelt: En fest med opphav i naturreligion blir samtidig en fest da man minnes Guds historiske handlinger, og dette minnet blir igjen til håpet om den definitive frelse. Skapelse – historie – håp forbindes med hverandre.

 

Sjå også Rolf Gunnar Heitmanns tekstverkstad til Lukasversjonen: Topptur i Galilea.
Han skriv: «Kristi forklarelses- og forvandlingsdag er kirkens forundrings- og forandringsdag.»


Å bli tatt inn i Guds folk

29/09/2012

Notat til søndagens tekst: Matt 8,5-13 ff

Bibelteksten fortel om Jesu møte med «ein heidning» (i Bibelen betyr det ein som ikkje er jøde) som har ei enkel og tillitsfull tru. Jesus gir mannen, som er utanlandsk offiser i Kapernaum, denne attesten:

Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru.

Eg vil her ta med eit utdrag frå kommentaren til teksten i Luthersk Kirketidende nr 15/2012. Her skriv prost Even Borch om koss Jesus opnar gudsfellesskapet for oss som ikkje er jødar.

Det finst mykje usunn teologi om koss me som kristne skal sjå på jødane som Guds folk. Derfor siterer eg gjerne dette som eg meiner inneheld god teologi i enkel form.

Jesu møte med offiseren i Kapernaum er ei underforteljing, men samstundes ei forteljing der Jesus inkluderer dei som ikkje tilhøyrer Israelsfolket, i Guds rike.

(…)

Det andre fokuset i forteljinga, det at Jesus opnar gudsfellesskapet for andre enn jødar, er kan hende det viktigaste i teksten. Det er også det teologisk mest utfordrande. For samstundes med at Jesus opnar opp, så kjem han med sterk kritikk av arvingane til riket, Guds utvalde folk.

Gjennom historia veit vi at nettopp denne bibelteksten har vore brukt som grunnlag for  antijødiske eller antisemittiske teoriar. Også i dag har mange kyrkjer og teologar det ein gjerne kallar erstatningsteologi. Det vil seie at etter Jesu tid, er jødane forkasta som Guds eigedomsfolk og erstatta av den kristne kyrkja.

Dette temaet tar Paulus grundig opp i Romarbrevet. Hans forståing er tydeleg at jødane ikkje er forkasta som Guds folk, men at heidningane i Kristus blir innpoda i vintreet slik at dei på ein måte blir jødar. Den paulinske tanken harmonerar godt med måten Jesus omtaler himmelen: Der skal folk komme frå aust og frå vest og sitte til bords med dei jødiske patriarkane.

At det finst arvingar som blir kasta ut i mørket, er også eit faktum. Det understrekar det radikale i å vera med i Guds rike. Det er ei gåve du må ta imot i tru enten du er jøde eller heidning.

Og her er bibelteksten frå Matteusevangeliet kap. 8:

Då Jesus gjekk inn i Kapernaum, kom det ein offiser til han og bad om hjelp:6 «Herre», sa han, «tenesteguten min ligg lam heime og har svære plager.»7 Jesus sa: «Eg skal koma og lækja han.» 8 «Herre», svara offiseren, «eg er ikkje verdig til at du kjem inn under mitt tak. Men sei berre eit ord, så blir tenesteguten min lækt. 9 For eg må sjølv lyda dei som er over meg, og eg har soldatar under meg. Seier eg til éin: ‘Gå!’ så går han, og til ein annan: ‘Kom!’ så kjem han, og til tenaren min: ‘Gjer dette!’ så gjer han det.» 10 Då Jesus høyrde det, undra han seg og sa til dei som følgde han: «Sanneleg, eg seier dykk: Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru. 11 Og det skal de vita: Mange skal koma frå aust og frå vest og sitja til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. 12 Men borna av riket skal kastast ut i mørkret utanfor, der dei græt og skjer tenner.» 13 Og Jesus sa til offiseren: «Gå! Det skal skje, slik du trudde.» Og tenesteguten vart frisk i same stunda.


NT med jødiske kommentarar

03/12/2011

The Jewish Annotated New Testament er eit NT gjeve ut av amerikanske jødiske forskarar som ønskjer at NT skal bli betre kjent blant jødar, men då med kommentarar ut frå jødisk tenkning. Boka er, i følgje forlaget (Oxford University Press), også av interesse for slike som meg, som ut frå kristen teologi er opptatt av den kristne trua sine jødiske røter.

Eg har lese ein del kristen litteratur om slike tema. Denne utgåva av NT fokuserer altså på det same ut frå ein jødisk tankegang.

Forlaget skriv:

Although major New Testament figures–Jesus and Paul, Peter and James, Jesus» mother Mary and Mary Magdalene–were Jews, living in a culture steeped in Jewish history, beliefs, and practices, there has never been an edition of the New Testament that addresses its Jewish background and the culture from which it grew–until now. In The Jewish Annotated New Testament, eminent experts under the general editorship of Amy-Jill Levine and Marc Z. Brettler put these writings back into the context of their original authors and audiences. And they explain how these writings have affected the relations of Jews and Christians over the past two thousand years.

An international team of scholars introduces and annotates the Gospels, Acts, Letters, and Revelation from Jewish perspectives, in the New Revised Standard Version translation. They show how Jewish practices and writings, particularly the Greek translation of the Hebrew Bible, influenced the New Testament writers. From this perspective, readers gain new insight into the New Testament’s meaning and significance. In addition, thirty essays on historical and religious topics–Divine Beings, Jesus in Jewish thought, Parables and Midrash, Mysticism, Jewish Family Life, Messianic Movements, Dead Sea Scrolls, questions of the New Testament and anti-Judaism, and others–bring the Jewish context of the New Testament to the fore, enabling all readers to see these writings both in their original contexts and in the history of interpretation. For readers unfamiliar with Christian language and customs, there are explanations of such matters as the Eucharist, the significance of baptism, and «original sin.»

For non-Jewish readers interested in the Jewish roots of Christianity and for Jewish readers who want a New Testament that neither proselytizes for Christianity nor denigrates Judaism, The Jewish Annotated New Testament is an essential volume that places these writings in a context that will enlighten students, professionals, and general readers.

Les meir

Eg syns dette ser interessant ut. Boka har då også blitt ein bestseljar hos Amazon (sjå her). Boka kom ut i oktober 2011 og er allereie (des 2011) utseld frå forlaget.

New York Times skriv i ein omtale av boka:

Focusing on the Jewish Story of the New Testament

(…)  So what does this New Testament include that a Christian volume might not? Consider Matthew 2, when the wise men, or magi, herald Jesus’s birth. In this edition, Aaron M. Gale, who has edited the Book of Matthew, writes in a footnote that “early Jewish readers may have regarded these Persian astrologers not as wise but as foolish or evil.” He is relying on the first-century Jewish philosopher Philo, who at one point calls Balaam, who in the Book of Numbers talks with a donkey, a “magos.”

Because the rationalist Philo uses the Greek word “magos” derisively — less a wise man than a donkey-whisperer — we might infer that at least some educated Jewish readers, like Philo, took a dim view of magi. This context helps explain some Jewish skepticism toward the Gospel of Matthew, but it could also attest to how charismatic Jesus must have been, to overcome such skepticism.

This volume is thus for anybody interested in a Bible more attuned to Jewish sources. But it is of special interest to Jews who “may believe that any annotated New Testament is aimed at persuasion, if not conversion,” Drs. Levine and Brettler write in their preface. “This volume, edited and written by Jewish scholars, should not raise that suspicion.”

(…)  “The more I study New Testament,” Dr. Levine said, “the better Jew I become.”
(via PaleoJudaica og Biblical Studies Carnival 69 hos Remnant of Giants)

Nikodemus

15/06/2011

Notat til søndagens tekst: Joh 3,1-13

Nikodemus er kjent som mannen som kom til Jesus om natta for å snakka med han om kven Jesus var. Dette førte til ein viktig samtale om Guds rike.

Nikodemus var ikkje nokon kven som helst. Han var medlem av Det høge rådet, jødane sitt høgste styringsorgan på Jesu tid.

Olav Skjevesland skriv i boka En åpnet dør:

Vi får inntrykk av at han hørte til en gruppe jødiske ledere som nølende kom til tro på Jesus.

Nikodemus er nemnt i tre samanhengar i Johannesevangeliet:

  • 3,1-21: Dette er teksten som fortel om samtalen om natta mellom Nikodemus og Jesus.
  • 7,50-52: Her forsvarar Nikodemus Jesus i Den høge rådet.
  • 19,38-40: Her er Nikodemus saman med Josef frå Arimatea om ei modig handling etter at Jesus var død på korset.
Richard Bauckham skriv om Nikodemus i sin Prosopography of the Jerusalem Church, ei oversikt over namngjevne personar som sikkert eller truleg var medlemar av det første Jesustruande fellesskapet i Jerusalem (før år 70). Oversikta står i boka Jewish Believers in Jesus, side 88:
Nicodemus. A member of a prominent aristocratic Jerusalem family, a Pharisee, and a member of the high priest’s council. His family must have been the Gurion family, known from Josephus and rabbinic traditions, in which the Greek name Nicodemus (in Hebrew Naqdimon) was a family name. The Nicodemus of the Fourth Gospel was not plausibly the Naqdimon ben Gurion who was remembered in rabbinic traditions as one of the wealthiest men in Jerusalem at the time of the Revolt, but he may well have been his uncle or closely related in some other way. John 19,39-40 should be understood as a public acknowledgment of Jesus as the Messiah (Nicodemus give Jesus the extravagantly expensive burial appropriate to a king), after which we should expect that Nicodemus joined the early Jerusalem church. As Naqqai (the Hebrew hypocoristic form of Naqdimon/Nicodemus) he also appears in the rabbinic tradition of the five disciples of Jesus (b. Sanh. 43a).

I samband med denne omtalen blir det i ein fotnote vist til Bauckhams artikkel «Nicodemus and the Gurion Family», i Journal of Theological Studies, NS 46 (1996), side 1-37.

(Oppdatert 29.05.2013)


%d bloggarar likar dette: