Jesus og sabbaten

Notat til søndagens tekst: Markus 2,23-28

Kva betyr det å halda kviledagen heilag? I vår kristne tradisjon brukar me det tredje bodet slik at det handlar om søndagen. Ein gong Jesus blei kritisert for brot på sabbatsbodet, sa han:

Sabbaten vart til for mennesket og ikkje mennesket for sabbaten. Difor er Menneskesonen herre over sabbaten òg.

Kva forhold har me kristne til lova i Det gamle testamentet? Kva er kristen fridom? Koss underviste Jesus om desse spørsmåla?

Eg trur det er rett å seia at Jesus gav sabbaten eit nytt innhald, eit innhald dei fleste kristne har overført til søndagen. Det viktige er ikkje å ha strenge reglar for kva som er lov å gjera denne dagen. Det viktige er å ta til seg det godet som ein annleis dag er, og la det prega vår bruk av dagen. Jesus vil at helgedagen skal vera fylt av «frid, glädje, förlåtelse och gemenskap med Gud», for å sitera den svenske biskopen Bertil Gärtner (sjå sitat lenger nede). Sjølv ville eg ha lagt til fellesskap med familie og venner.

Eit aktuelt spørsmål er sjølvsagt om ikkje samfunnet, nettopp for å gjera helga annleis i forhold til resten av veka, likevel bør ha reglar som regulerer bruken av søndagen.

Dette er eit notat til bibeltekstane for den komande søndagen, 9. august 2015 (11. søndag i treeiningstida). Eg har skrive notatet for Prekenverkstedet på Den Norske Israelsmisjon si nettside og bearbeidd det litt før eg nå legg det ut her på bloggen. 

Leseteksten frå Andre Mosebok (2. Mos 20,1-17) inneheld dei ti boda om Guds gode vilje for menneskelivet. Den korte forma av det tredje bodet er: «Du skal halda kviledagen heilag». Dette er ei pedagogisk bearbeidd kortform av sabbatsbodet slik det står i 2. Mos 20:

Hugs på sabbatsdagen og hald han heilag. Seks dagar skal du arbeida og gjera all di gjerning, men den sjuande dagen er sabbat for Herren din Gud. Då skal du ikkje gjera noko arbeid, korkje du eller son din eller dotter di, korkje slaven din eller slavekvinna di, korkje buskapen din eller innflyttaren som bur i byane dine. For på seks dagar laga Herren himmelen og jorda, havet og alt som er i dei; men den sjuande dagen kvilte han. Difor velsigna Herren sabbatsdagen og helga han.

Leseteksten frå Galatarbrevet (Gal 5,1-6) begynner med det programmatiske «Til fridom har Kristus frigjort oss.» Vidare er teksten ei formaning til ikkje å akseptera ei forkynning som seier at vegen til frelse går gjennom oppfylling av lova. Vårt kristne alternativ er tru, håp og kjærleik (vers 5-6).

Teksten frå Markusevangeliet er éi av fem forteljingar i eit større avsnitt (2,1 – 3,6) som viser koss motstanden mot Jesus vaks fram. I denne forteljinga er det Jesu forhold til sabbatsreglane som står i fokus. Teksten vil ha fram at Jesus har autoritet til å utfordra ei lovforståing som bind menneske. Han viser tilbake til at lova (eksemplifisert ved sabbaten) er Guds gode gåve til menneska.

Her er teksten frå Markusevangeliet:

23 Ein gong Jesus gjekk langsmed kornåkrane på sabbaten, tok læresveinane hans til å riva av aks medan dei gjekk. 24 Då sa farisearane til han: «Sjå, kvifor gjer dei slikt som ingen har lov til på sabbaten?» 25 Han svara: «Har de aldri lese kva David gjorde då han var i naud og både han og mennene hans svalt? 26 Han gjekk inn i Guds hus den tid Abjatar var øvsteprest, og åt skodebrøda, dei som berre prestane har lov til å eta. Han gav òg til dei som var med han.» 27 Og Jesus sa til dei: «Sabbaten vart til for mennesket og ikkje mennesket for sabbaten. 28 Difor er Menneskesonen herre over sabbaten òg.»

Menneskesonen er herre over sabbaten!
Vers 23 fortel om ei konkret hending. Jesus og disiplane var ute og gjekk på ein sabbat. Stien gjekk langsmed ein kornåker. Disiplane begynte å riva av aks (for å eta dei). Dette var lov, jfr 5. Mos 23,25.

Vers 24 fortel at nokre farisearar klaga på disiplane ved å seia at dei gjorde noko som ikkje var lov på sabbaten. Det var lov å eta på sabbaten; den var ikkje ein fastedag. Det har truleg heller vore sjølve aktiviteten «å riva av aks» som dei vurderte som arbeid og som dermed kom i konflikt med sabbatsbodet i 2. Mos 20,8 ff. Parallellteksten i Luk 6,1 viser også at dei gneid aksa mellom hendene. Kanskje var det dette som var problemet?

Vers 25-26 viser at Jesus avviste farisearane si rigide sabbatstolking. Han argumenterte ut frå eit skriftbevis, ein vanleg rabbinsk metode. Her viser han tilbake til forteljinga i 1. Sam 21,1 ff om då David og mennene hans åt skodebrøda som bare prestane skulle eta. I parallellteksten i Matt 12,1 ff blir også sjølve tempeltenesta (4. Mos 28,9-10) omtalt av Jesus som eit brot på sabbatsbodet samtidig som prestane er «utan skuld».

Problem i teksten
Det er elles eit problem i vers 26. Jesus seier (i følgje Markus) at historia om skodebrødet skjedde på den tid Abjatar var øvsteprest, mens 1. Sam 21 seier at det var Abjatar sin far, Ahimelek, som var øvstepresten i den aktuelle samanhengen. Abjatar overlevde massakren på prestane i 1. Sam 22,18-21 og blei seinare ein viktig mann i Davidshistoria. Kanskje det er derfor namnet hans har kome med i denne teksten? Matteus og Lukas nemner ikkje Abjatar i sine versjonar av forteljinga.

Det er mange som har strevd med tanken på om det kan vera ein feil her, og om det i så fall var Jesus eller Markus som tok feil. Har det blitt ein utilsikta ironi ved at dette skjer akkurat der Jesus seier: «Har de aldri lese kva David gjorde då han …»?

Sjur Isaksen har i si bok Ordet gjennom året, bd 2 side 156, heller gjort dette til ein illustrasjon på poenget i teksten: «Troen står ikke på spill i detaljene.»

I vers 27 understrekar Jesus i ei generell utsegn at sabbaten er gitt oss menneske som ei gåve og ei velsigning. Det blir feil om den blir ei bør. Dette er eit viktig prinsipp for Jesus.

Jødisk tolking
Samtidig er dette prinsippet ikkje unikt for Jesus. The Jewish Annotated New Testament (Oxford University Press 2011) kommenterer verset med å seia:

Here Jesus advocates a humanitarian Sabbath exception such as those often discussed in Jewish law.

Den messianske jøden David H. Stern viser i sin kommentar til NT til følgjande tekst frå Talmud:

Rabbi Yonatan ben-Yosef said: For it (Shabbat) is holy unto you (Ex 31,14). That is, it is committed into your hands, not you into its hands!

Messiansk tidalder
Vers 28 kan lesast som eit sterkt uttrykk for Jesu messianske sjølvbevisstheit, altså at han såg på seg sjølv som den Messias som skulle koma. Sabbatsbodet hadde på Jesu tid fått ein spesiell status. Sabbaten er eit teikn mellom Gud og folket (2. Mos 31,12 ff) og dette blei forstått slik at sabbatsbodet stod over dei andre boda. Sabbaten blei også forstått som ein forsmak på den komande messianske tidsalderen, jfr omgrepet «kvile» i Hebr 4,1-11.

Bertil Gärtner skriv i sin kommentar til Markusevangeliet:

Det är väl närmast detta förhållande mellom sabbaten och Messias och hans rike, som återspeglas i evangeliarnas berättelser, enligt vilka Jesus vågade bryta mot judarnas stränga sabbatsreglar och skänka sabbaten ett nytt innehåll. Jesu gjärningar, hans botande av de sjuka och hans kärleksfulla handlingar just på sabbaten, skulle vittna om att Messias kommit, och att hans rike och hans krafter förmedlade den välsignade messianska sabbatens innehåll: frid, glädje, förlåtelse och gemenskap med Gud.

(Bertil Gärtner: Markus evangelium. Verbum. Stockholm 1970).

Som eit apropos vil eg likevel nemna at både The Jewish Annotated New Testament og den messiansk-jødiske David H. Stern meiner at «Menneskesonen» (hebraisk: ben-adam) i vers 28 i Jesu munn kan ha vore eit generelt uttrykk for mennesket, og at det først seinare har fått messianske overtonar! I så fall sa Jesus her noko slikt som at «mennesket er herre over sabbaten».

Innspel til forkynning over teksten
Forkynninga kan vektlegga ulike tema. Her er nokre eksempel:

– Jesus og Moselova
– Jesus som Messias, «herren over sabbaten»
– Kristen fridom (jfr Luthers boktittel: Om et kristenmenneskes frihet)
– Helgedagstanken, forholdet sabbat – søndag, det godet det er å ha ein annleis dag

Shalom = helse!

Det gode livet. KM 2015

I bibelsk forstand betyr helse helhet og velvære, og at alle gode relasjoner er intakte. Det er dette som ligger i ordet shalom som i vår bibel gjerne er oversatt til «fred». Det ser vi for eksempel i fortellingen om Josef. Da han spør brødrene om hvordan det står til med faren (1 Mos 43,26), bruker den hebraiske Bibelen her shalom, mens den jødiske oversettelsen til gresk (Septuaginta) har «er han frisk?». Relasjonen til slekten og den nære familie er av grunnleggende betydning.

Kyrkjemøtet 2015, som begynner denne veka, skal blant anna drøfta ei sak om kyrkje og helse. Avsnittet om det hebraiske ordet shalom også kan bety helse, er på ingen måte hovudtema i sakspapira til denne viktige saka. Likevel vil eg her på bloggen henta fram nettopp desse linjene. Dei seier oss at den kristne trua har jødiske røter også i dette; at helse betyr «helhet og velvære, og at alle gode relasjoner er intakte». (Bibeltilvisinga skulle vel elles vore 1 Mos 43,27 om ein skal vera pinleg nøyaktig).

Saka er faktisk også hovudtema for Kyrkjemøtet 2015, under overskrifta Det gode livet. Eg blei klar over omfanget og innhaldet i saka då eg i januar deltok på ein konferanse om kyrkje og helse. Her hadde professor Kjell Nordstokke, som har vore sentral i forarbeidet med KM-saka, eit foredrag der han presenterte temaet.

Eg opplever at «saksframlegget gir teologisk innsikt og tar opp helsefaglige utfordringer», slik det blir lova i innleiinga til det store hovuddokumentet. Me er mange kyrkjelege medarbeidarar, både løna og uløna, som kan ha god nytte av å lesa dette.

Kyrkjemøtet si nettside Litt om nokre av sakene gir ein kortversjon av kva saka handlar om:

Sak KM 09/17 Kyrkje og helse
Hovudtemaet for Kyrkjemøtet 2015 er òg ei sak på sakslista. I denne saka er er Kyrkjemøtet invitert til å se nærare på korleis helsespørsmål meir og meir sett preg på mediebilete og politiske debattar. Samstundes løftar saksframstillinga fram det helserelaterte arbeidet i kyrkja.
Gjennom eit stort spekter av diakonale institusjonar, og i arbeidet i kyrkjelydane, vert det utført eit omfattande arbeid innanfor helse og omsorg. Kyrkjemøtet er nå utfordra til å styrkje denne delen av verksemda til kyrkja. Den aktuelle samfunnsmessige konteksten blir løfta fram i saksframstillinga.
Til dømes syner ein til at Samhandlingsreforma og Omsorgsreforma utfordrar kyrkjelydane og dei diakonale institusjonane til ny innsats.
Saksframstillinga har eit eige kapittel om ”Kyrkja i den offentlege debatt om helse”. Her seier ein at kyrkja kan bidra til at det blir tala sant om livet og om døden i det offentlege rom. Det vert òg advara mot at stereotype oppfatningar av perfekt helse kan føre til ei nedtoning av menneskeverdet til den som ikkje svarar til dette idealet. ”I verste fall kan det grunngi praksisar som inneber eit steg i retning av sorteringssamfunnet sitt menneskesyn”, heiter det i dokumentet.
I framlegget til vedtak vert norske styresmakter utfordra til å se til at verdiar og etiske spørsmål får auka gjennomslag i helse- og sosialpolitikken. Ved prioriteringar i helsebudsjetta, bed ein styresmaktene vere særleg merksam på menneske i sårbare livssituasjonar og deira rettigheiter.

Du kan lesa heile saksframlegget til KM-saka her. Eg siterer eit lite avsnitt frå innleiinga, som seier noko om kor vidt kyrkja tenkjer når ein nå tar opp denne saka:

Saksdokumentet tematiserer kirkens helserelaterte tjeneste i vid forstand: som forebyggende helsearbeid, som hjelp til livsmestring, som medisinsk behandling og som omsorg for syke. Dokumentet drøfter helsebegrepet i lys av aktuelle forståelsesmåter. Intensjonen er å etablere en dypere forståelse som bekrefter at vi som kirke deler visjonen om å utføre denne viktige tjenesten i verden. Saksframlegget gir teologisk innsikt og tar opp helsefaglige utfordringer. På den måten kan den være en felles referanse for ulike deler av det kirkelige helsearbeidet. Framlegget er et ressursmateriale som kan bidra til å øke samhørigheten mellom de ulike arbeidsformene, og gi inspirasjon i arbeidet. Derfor retter forslagene til vedtak seg til både diakonale institusjoner, menigheter og til Kirkerådet.

Charlesworth om Jesu påske

Det finst mykje interessant bakgrunnsstoff for påsken i Bibelen. Vår kristne påskefeiring handlar om Jesu liding, død og oppstode. Men bak dette ligg den jødiske påsken, fridomsfesten som Jesus og disiplane feira.

Dette er ikkje to påskefeiringar som bør haldast frå kvarandre. Tvert imot, nettopp når me ser etter samanhengar og kryssreferansar mellom GT og NT oppdagar me stadig nye sider ved påskebodskapen. Den kristne trua har djupe jødiske røter.

Professor James H. Charlesworth har skrive ein interessant artikkel på The ASOR Blog:

The Last Passover of Jesus

Jesus was in Jerusalem the week before his crucifixion. At least three questions may be asked. Why was he in Jerusalem? Why was that time important? What traditions, beliefs, and hopes did Jesus celebrate and where?

Les meir

 

Jervell om det jødiske folk

Det var ikke snakk om at jødene ble forkastet som Guds folk; de jødiske Kristus-troende var forankringspunktet for all senere misjon, så å si kjernegruppene i de kristne menighetene. (…) Paulus var en misjonær som ikke brøt med jødedommen, men som forkynte at hedningene kunne bli «lagt til» det jødiske folk.

Dette skriv professorane Halvor Moxnes og Turid Karlsen Seim om den nyleg avdøde NT-professoren Jacob Jervell (1925-2014) si forsking på forholdet mellom kristendom og jødedom.

Eg var ikkje klar over at Jervell argumenterte så tydeleg mot «erstatningsteologien»; tankegangen om at kyrkja har erstatta det jødiske folket som Guds folk. Det viser vel først og fremst at eg har lese relativt lite av Jervells teologiske produksjon.

Eg siterer eit par avsnitt frå artikkelen «Det overraskende evangeliet» (Vårt Land 06.03.2014, papirutgåva) av Moxnes og Karlsen Seim:

Jervells viktigste innsats i internasjonal forskning var hans nylesning av Apostelgjerningene og Lukasevangeliet, som førte til et nytt bilde av tidlig kristendom og forholdet til jødene. Det vanlige bildet var at den Jesus-troende menigheten erstattet jødene som Guds folk, siden de hadde avvist Jesus. Jervell gav her et uventet og originalt nytt bilde. Blant annet boken Luke and the People of God (1972) viser hvordan han fant en annen fremstilling i tekstene, av jøder som omvendte seg i store mengder. Det var ikke snakk om at jødene ble forkastet som Guds folk; de jødiske Kristus-troende var forankringspunktet for all senere misjon, så å si kjernegruppene i de kristne menighetene. Dermed ble også et nytt Paulus-bilde (The Unknown Paul, 1984); Paulus var en misjonær som ikke brøt med jødedommen, men som forkynte at hedningene kunne bli «lagt til» det jødiske folk. Jacob Jervell samlet resultatene av denne forskiningen i en monografi på engelsk og i en massiv kommentar til Apostelgjerningene i den prestisjetunge tyske Meyer-serien i 1998.

Da Jacob Jervell tok opp dette arbeidet på 1970 og -80 tallet ble det mye diskutert, særlig blant amerikanske forskere, og det var omstridt. Me de har vist seg å være forut for sin tid og peke fremover mot dominerende tolkningsretninger i dag. Nå er det bred enighet om at det ikke kom til et absolutt skille mellom jøder og kristne i det første århundre, kontaktene fortsatte mot det 3. århundret. Den såkalte «nye Paulus» forskningen har dessuten brutt med det «lutherske» bildet av Paulus med motsetningen mellom (jødisk) «lov» og «evangelium» og understreker at Paulus forble preget av sitt jødiske miljø. Denne forskningen har skapt et nytt klima i forholdet mellom jøder og kristne, og viser at også grunnforskning kan ha praktisk og aktuell betydning.

Matt 17 og lauvhyttefesten

Notat til søndagens tekst: Matt 17,1-9 / Mark 9,2-13 / Luk 9,28-36

Teksten om då tre disiplar fekk sjå Jesu herlegdom på fjellet, bør tolkast i lys av lauvhyttefesten. Pave Benedikt XVI / Joseph Ratzinger poengterer dette sterkt i si bok Jesus fra Nasaret (s 193 ff). Han skriv ein interessant kommentar til teksten og knyter den tydeleg til lauvhyttefesten (i det han støttar seg til Jean Daniélou og Harald Riesenfeld). Her er nokre sitat:

Jean Daniélou relaterer derimot evangelistenes tidsangivelser utelukkende til løvhyttefesten, som altså varte en uke. Ved en slik lesemåte ville tidsangivelsen hos Matteus, Markus og Lukas stemme overens. De seks eller åtte dagene ville da stå for løvhyttefestens festuke, og Jesu forklarelse ville finne sted på denne festens siste dag, som både var festens høydepunkt og en indre sammenfatning av den.

(…)

Som vi så i forrige kapittel, står de store hendelsene i Jesu liv i indre sammenheng med den jødiske festkalender.

(…)

Sammenhengen med løvhyttefesten blir overbevisende om vi tar i betraktning den messianske tolkning den hadde i jødedommen på Jesu tid. Daniélou har utviklet dette aspektet på en overbevisende måte og har knyttet det til vitnesbyrdet fra kirkefedrene som også var godt kjent med de jødiske overleveringene og leste dem på ny i en kristen kontekst. Løvhyttefesten oppviser de samme tre dimensjoner som vi så var betegnende for de store jødiske festene generelt: En fest med opphav i naturreligion blir samtidig en fest da man minnes Guds historiske handlinger, og dette minnet blir igjen til håpet om den definitive frelse. Skapelse – historie – håp forbindes med hverandre.

 

Sjå også Rolf Gunnar Heitmanns tekstverkstad til Lukasversjonen: Topptur i Galilea.
Han skriv: «Kristi forklarelses- og forvandlingsdag er kirkens forundrings- og forandringsdag.»

Å bli tatt inn i Guds folk

Notat til søndagens tekst: Matt 8,5-13

Bibelteksten fortel om Jesu møte med ein «heidning» (i Bibelen betyr det ein som ikkje er jøde) som har ei enkel og tillitsfull tru. Jesus gir den utanlandske offiseren i Kapernaum denne attesten:

Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru.

Eg vil her ta med eit utdrag frå kommentaren til teksten i Luthersk Kirketidende nr 15/2012. Her skriv prost Even Borch om koss Jesus opnar gudsfellesskapet for oss som ikkje er jødar.

Det finst mykje usunn teologi om koss me som kristne skal sjå på jødane som Guds folk. Derfor siterer eg gjerne dette som eg meiner inneheld god teologi i enkel form.

Jesu møte med offiseren i Kapernaum er ei underforteljing, men samstundes ei forteljing der Jesus inkluderer dei som ikkje tilhøyrer Israelsfolket, i Guds rike.

(…)

Det andre fokuset i forteljinga, det at Jesus opnar gudsfellesskapet for andre enn jødar, er kan hende det viktigaste i teksten. Det er også det teologisk mest utfordrande. For samstundes med at Jesus opnar opp, så kjem han med sterk kritikk av arvingane til riket, Guds utvalde folk.

Gjennom historia veit vi at nettopp denne bibelteksten har vore brukt som grunnlag for  antijødiske eller antisemittiske teoriar. Også i dag har mange kyrkjer og teologar det ein gjerne kallar erstatningsteologi. Det vil seie at etter Jesu tid, er jødane forkasta som Guds eigedomsfolk og erstatta av den kristne kyrkja.

Dette temaet tar Paulus grundig opp i Romarbrevet. Hans forståing er tydeleg at jødane ikkje er forkasta som Guds folk, men at heidningane i Kristus blir innpoda i vintreet slik at dei på ein måte blir jødar. Den paulinske tanken harmonerar godt med måten Jesus omtaler himmelen: Der skal folk komme frå aust og frå vest og sitte til bords med dei jødiske patriarkane.

At det finst arvingar som blir kasta ut i mørket, er også eit faktum. Det understrekar det radikale i å vera med i Guds rike. Det er ei gåve du må ta imot i tru enten du er jøde eller heidning.

Og her er bibelteksten frå Matteusevangeliet kap. 8:

Då Jesus gjekk inn i Kapernaum, kom det ein offiser til han og bad om hjelp:6 «Herre», sa han, «tenesteguten min ligg lam heime og har svære plager.»7 Jesus sa: «Eg skal koma og lækja han.» 8 «Herre», svara offiseren, «eg er ikkje verdig til at du kjem inn under mitt tak. Men sei berre eit ord, så blir tenesteguten min lækt. 9 For eg må sjølv lyda dei som er over meg, og eg har soldatar under meg. Seier eg til éin: ‘Gå!’ så går han, og til ein annan: ‘Kom!’ så kjem han, og til tenaren min: ‘Gjer dette!’ så gjer han det.» 10 Då Jesus høyrde det, undra han seg og sa til dei som følgde han: «Sanneleg, eg seier dykk: Ikkje hos nokon i Israel har eg funne slik ei tru. 11 Og det skal de vita: Mange skal koma frå aust og frå vest og sitja til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. 12 Men borna av riket skal kastast ut i mørkret utanfor, der dei græt og skjer tenner.» 13 Og Jesus sa til offiseren: «Gå! Det skal skje, slik du trudde.» Og tenesteguten vart frisk i same stunda.

NT med jødiske kommentarar

The Jewish Annotated New Testament er eit NT gjeve ut av amerikanske jødiske forskarar som ønskjer at NT skal bli betre kjent blant jødar, men då med kommentarar ut frå jødisk tenkning. Boka er, i følgje forlaget (Oxford University Press), også av interesse for slike som meg, som ut frå kristen teologi er opptatt av den kristne trua sine jødiske røter.

Eg har lese ein del kristen litteratur om slike tema. Denne utgåva av NT fokuserer altså på det same ut frå ein jødisk tankegang.

Forlaget skriv:

Although major New Testament figures–Jesus and Paul, Peter and James, Jesus» mother Mary and Mary Magdalene–were Jews, living in a culture steeped in Jewish history, beliefs, and practices, there has never been an edition of the New Testament that addresses its Jewish background and the culture from which it grew–until now. In The Jewish Annotated New Testament, eminent experts under the general editorship of Amy-Jill Levine and Marc Z. Brettler put these writings back into the context of their original authors and audiences. And they explain how these writings have affected the relations of Jews and Christians over the past two thousand years.

An international team of scholars introduces and annotates the Gospels, Acts, Letters, and Revelation from Jewish perspectives, in the New Revised Standard Version translation. They show how Jewish practices and writings, particularly the Greek translation of the Hebrew Bible, influenced the New Testament writers. From this perspective, readers gain new insight into the New Testament’s meaning and significance. In addition, thirty essays on historical and religious topics–Divine Beings, Jesus in Jewish thought, Parables and Midrash, Mysticism, Jewish Family Life, Messianic Movements, Dead Sea Scrolls, questions of the New Testament and anti-Judaism, and others–bring the Jewish context of the New Testament to the fore, enabling all readers to see these writings both in their original contexts and in the history of interpretation. For readers unfamiliar with Christian language and customs, there are explanations of such matters as the Eucharist, the significance of baptism, and «original sin.»

For non-Jewish readers interested in the Jewish roots of Christianity and for Jewish readers who want a New Testament that neither proselytizes for Christianity nor denigrates Judaism, The Jewish Annotated New Testament is an essential volume that places these writings in a context that will enlighten students, professionals, and general readers.

Les meir

Eg syns dette ser interessant ut. Boka har då også blitt ein bestseljar hos Amazon (sjå her). Boka kom ut i oktober 2011 og er allereie (des 2011) utseld frå forlaget.

New York Times skriv i ein omtale av boka:

Focusing on the Jewish Story of the New Testament

(…)  So what does this New Testament include that a Christian volume might not? Consider Matthew 2, when the wise men, or magi, herald Jesus’s birth. In this edition, Aaron M. Gale, who has edited the Book of Matthew, writes in a footnote that “early Jewish readers may have regarded these Persian astrologers not as wise but as foolish or evil.” He is relying on the first-century Jewish philosopher Philo, who at one point calls Balaam, who in the Book of Numbers talks with a donkey, a “magos.”

Because the rationalist Philo uses the Greek word “magos” derisively — less a wise man than a donkey-whisperer — we might infer that at least some educated Jewish readers, like Philo, took a dim view of magi. This context helps explain some Jewish skepticism toward the Gospel of Matthew, but it could also attest to how charismatic Jesus must have been, to overcome such skepticism.

This volume is thus for anybody interested in a Bible more attuned to Jewish sources. But it is of special interest to Jews who “may believe that any annotated New Testament is aimed at persuasion, if not conversion,” Drs. Levine and Brettler write in their preface. “This volume, edited and written by Jewish scholars, should not raise that suspicion.”

(…)  “The more I study New Testament,” Dr. Levine said, “the better Jew I become.”

Nikodemus

Notat til søndagens tekst: Joh 3,1-13

Nikodemus er kjent som mannen som kom til Jesus om natta for å snakka med han om kven Jesus var. Dette førte til ein viktig samtale om Guds rike.

Nikodemus var ikkje nokon kven som helst. Han var medlem av Det høge rådet, jødane sitt høgste styringsorgan på Jesu tid.

Olav Skjevesland skriv i boka En åpnet dør:

Vi får inntrykk av at han hørte til en gruppe jødiske ledere som nølende kom til tro på Jesus.

Nikodemus er nemnt i tre samanhengar i Johannesevangeliet:

  • 3,1-21: Dette er teksten som fortel om samtalen om natta mellom Nikodemus og Jesus.
  • 7,50-52: Her forsvarar Nikodemus Jesus i Den høge rådet.
  • 19,38-40: Her er Nikodemus saman med Josef frå Arimatea om ei modig handling etter at Jesus var død på korset.
Richard Bauckham skriv om Nikodemus i sin Prosopography of the Jerusalem Church, ei oversikt over namngjevne personar som sikkert eller truleg var medlemar av det første Jesustruande fellesskapet i Jerusalem (før år 70). Oversikta står i boka Jewish Believers in Jesus, side 88:
Nicodemus. A member of a prominent aristocratic Jerusalem family, a Pharisee, and a member of the high priest’s council. His family must have been the Gurion family, known from Josephus and rabbinic traditions, in which the Greek name Nicodemus (in Hebrew Naqdimon) was a family name. The Nicodemus of the Fourth Gospel was not plausibly the Naqdimon ben Gurion who was remembered in rabbinic traditions as one of the wealthiest men in Jerusalem at the time of the Revolt, but he may well have been his uncle or closely related in some other way. John 19,39-40 should be understood as a public acknowledgment of Jesus as the Messiah (Nicodemus give Jesus the extravagantly expensive burial appropriate to a king), after which we should expect that Nicodemus joined the early Jerusalem church. As Naqqai (the Hebrew hypocoristic form of Naqdimon/Nicodemus) he also appears in the rabbinic tradition of the five disciples of Jesus (b. Sanh. 43a).

I samband med denne omtalen blir det i ein fotnote vist til Bauckhams artikkel «Nicodemus and the Gurion Family», i Journal of Theological Studies, NS 46 (1996), side 1-37.

(Oppdatert 29.05.2013)

Svensk sjuarma lysestake?

Vårt Land har i dag (papirutgåva 27.11.2010) eit stort oppslag om dei elektriske sjuarma lysestakene som me har i vindua i adventstida. Journalisten har vore på jakt etter opphavet til denne skikken og har spurt ei rekkje fagfolk innan teologi, kunsthistorie, jødedom, folkeminnegransking mm.

Han finn relativt raskt ut at den sjuarma lysestaken kan knytast til den jødiske menorahen og finn også til slutt ut at den elektriske varianten er svensk. Den blei «oppfunnen» av Oscar Andersson på 1930-talet.

Når eg i dag hentar fram adventsstaken for at den skal lysa i tida fram mot jul, tenkjer eg likevel mest på samanhengen med den sjuarma lysestaken som har røter i Bibelen.

Eg syns også det er interessant å tenkja gjennom den markerte forskjellen mellom jødane sitt forhold til menorahen (som dei ikkje tenner) og vår kristne tradisjon med ein tent sjuarma lysestake. Eg har lært av dei Jesustruande messianske jødane at ein tent sjuarma lysestake er eit tydeleg Messiassymbol.

Sjå tidlegare notat her på bloggen: Den sjuarma lysestaken.

Om å læra moderne hebraisk

I Israel blir det hevda at det dei siste åra har kome fleire og fleire katolske teologistudentar til landet for å læra moderne hebraisk. Frå eit jødisk synspunkt ser ein nok på dette litt blanda følelser, kanskje med ei blanding av uro og interesse?

Caspari Center Media Review gjengir denne veka innhaldet i eit oppslag om temaet i Jerusalem Post. Ein fransk teologistudent legg her ut om ulike grunnar for å læra moderne hebraisk:

He cites three reasons for a priest-in-training to learn modern Hebrew. «The first obviously is that it’s easier to learn biblical Hebrew when you know modern Hebrew,» said Comte, who was officially ordained as deacon – the first degree in the sacrament of orders – a few weeks ago and will officially become a priest in June, after seven years of study. The second motive, he explained, involves understanding all the songs and prayers that embody modern Jewish culture. To stay truly up to date with Catholicism, clerics must also stay aware of current trends in Judaism because «there is only one history – there is only the history of Moses, and there is only one Lord,» he said. «When we strive to get to know the Jewish culture better, it’s not to make Jewish people know Jesus Christ – it’s for us,» he said. «We have to do this, to improve our knowledge.» The third reason, he said, is to become more familiar with the modern history of Israel and the construction of the State of Israel because all that happens in Israel is interesting for all the nations. Comte said that all seminarians in Paris can come here to learn modern Hebrew which, like their studies in France, is free to the students and paid for by church tithes. Aside from markedly improved relations between Catholics and Jews, he also credits the French seminarians» interest in Hebrew and Judaism with the fact that the former archbishop of Paris, Cardinal Jean-Marie Lustiger, was originally Jewish. … While neither Campomar nor Comte intends to make his permanent home here, each expressed an equally deep connection to the land. «At last, in Israel, I was able to experience how faith in God is really a gift,» Comte said. «When I am in France or Europe, the common culture is Christian, so it’s normal to believe in God. But we don’t realize that our beliefs are not simply a European belief. Our beliefs are from Israel, from Judaism. In Jerusalem, everybody is Jewish and the streets are filled with Jewish people. It’s here that we really realize that this is a gift. In theological terms, we realize it’s a grace.'»

(Les meir)

Jødisk bakgrunn for pinsen

I kveld (18.05.2010) begynner den jødiske pinsefesten shavuot. Den komande helga blir pinsehøgtida markert i dei kristne kyrkjene. Men kva er samanhengen mellom den jødiske og den kristne pinsen?

Den enkle samanhengen kan forklarast slik: Den kristne kyrkja feirar pinse på grunn av ei konkret hending som skjedde under feiringa av den jødiske pinsen i Jerusalem få veker etter Jesu død og oppstode der i byen. Eg tenkjer her på det som skjedde då disiplane fekk Den heilage ande frå Gud. Samanhengen mellom den jødiske og den kristne påskehøgtida har altså ei historisk side, som handlar om samanfall i tid. Men det er også ei innhaldsmessig side, som er vel så interessant.

Den som vil gå grundigare inn i den innhaldsmessige sida, kan lesa artikkelen Toraåpenbaring og ostekake: Mer utførlig om jødisk pinsefeiring av Gunnar Haaland, Høgskolen i Oslo (oppdatering 28.05.2012: lenka til denne artikkelen på http://www.prest.no er dessverre ikkje lenger i funksjon).

Gunnar Haaland går grundig inn i temaet. Her tar eg bare med eit lite utdrag som poengterer at det faktisk ikkje er heilt sakssvarande å omtala pinsen som kyrkja sin bursdag.  Denne vanlege uttrykksmåten legg nemleg meir vekt på brotet enn på kontinuiteten i forholdet mellom den første kyrkja og denne kyrkja sine jødiske røter:

Her kan vi oppdage et gammeltestamentlig forbilde for omtalen av pinsen (gjerne i kateketisk sammenheng) som «kirkens bursdag». For på pinsedag lyder ordet om den oppstandne Jesus Kristus, den skremte disippelflokken kommer ut av skapet, og den kristne kirke etableres gjennom dåp av tre tusen troende.

Omtalen av pinsen som kirkens bursdag har imidlertid en slagside: Den betoner bruddet på bekostningen av kontinuiteten. Vi risikerer å gjøre Jesus og hans apostler primært til stiftere av et nytt trossamfunn og en ny religion, mens det teologisk sett snarere forholder seg slik at Jesus oppfyller GTs løfter og apostlene forkynner starten på en ny tidsepoke. Mye kunne vært skrevet om dette; her får vi konsentrere oss om å se på noen paralleller og sammenhenger mellom toraåpenbaringen på Sinai og åndsutgytelsen i Jerusalem.

Eg anbefalar gjerne heile artikkelen for den teologisk interesserte lesar!

Oppdatering pinsen 2018: Eg anbefalar også å lesa Andreas Johansons «prekenverksted» til preiketeksten frå Joh 14,15-21. Her skriv han mykje om den jødiske bakgrunnen for pinsen. Sjå Pinse – ei jødisk høgtid med lang historie.

Påskemåltid med djupe røter

I kveld skal eg vera med og feira eit kristent påskemåltid i bibelsk-jødisk tradisjon. Måltidet inneheld mange symbolske rettar i tillegg til eit godt og sosialt middagsmåltid. Me les tekstar, høyrer historier, syng salmar og feirar nattverd saman.

Eg har vore med og feira dette måltidet tidlegare og ser fram til kvelden som ein viktig del av påskeførebuinga mi. Påskemåltidet er også viktig for meg fordi det formidlar bibelske samanhengar som ikkje er så godt kjent, heller ikkje blant aktive bibellesarar.

Jesus og disiplane var samla til påskemåltid i Jerusalem. Dei feira måltidet etter den orden som det jødiske folket gjennom generasjonar før dei hadde følgt. I dette måltidet var det Jesus tok brødet og vinen og innstifta nattverden. Når me kristne feirar påskemåltid med utgangspunkt i dette bibelsk-jødiske måltidet, er det to store forteljingar som pregar innhaldet i kvelden; både den grunnleggjande påskeforteljinga om då Moses leia israelsfolket ut av Egypt og den grunnleggjande kristne forteljinga om då Jesus sona synda i verda gjennom sin død og si oppstode i påsken.

Måltidet blir også kalla sedermåltidet (hebraisk: seder = orden). Sentralt i måltidet er sju symbolske rettar. Programmet for måltidet følgjer hagaddah (hebraisk: hagaddah = forteljinga, dvs påskeforteljinga) og er bygd opp omkring fire beger vin knytt til livet, frelsa, velsigninga og håpet. Hovudmåltidet kjem mellom andre og tredje beger. Det var det tredje begeret, velsigningsbegeret, Jesus nytta då han innstifta nattverden: Like eins tok han begeret etter måltidet og sa: Dette begeret er den nye pakta i mitt blod (1. kor 10,25).

Påskemåltidet i kveld skal vera i kyrkja vår her på Bryne. Det er ca 45 påmeldte til kvelden. Eg skal leia måltidet, som blir arrangert av misjonsutvalet i kyrkjelyden. Bryne kyrkjelyd har eit misjonsprosjekt knytt til Den Norske Israelsmisjon og overskotet etter kvelden går sjølvsagt til dette prosjektet. Eit påskemåltid kan feirast i kyrkjelyden eller i heimen, med eller utan nattverd og med få eller mange deltakarar.

Den som vil setja seg inn i feiringa av påskemåltidet, kan finna konkret hjelp her. Du kan gå enda grundigare inn i saka ved å gå til biblioteket og låna boka Åtte dager i Jerusalem av Ole Christian Kvarme.

Torleif Elgvin kjem til Bryne

Torleif Elgvin kjem til Bryne kyrkje 23.-24. januar 2010. Eg ser fram til ei helg med interessant forkynning og undervisning, og vil gjerne invitera lokale lesarar til kyrkja denne helga. Han er nok mest kjent som forskar på Dødehavsrullane, men har også ei fortid som misjonær i Jerusalem for Israelsmisjonen. Sjølv skal eg vera med som møteleiar på seminaret og misjonsmøtet.

Laurdag 23.01 kl 14-16: seminar med tema

  • Jødisk lys over Hebreerbrevet og Johannes åpenbaring
  • Jesus i møte med jødiske grupper og autoriteter

Søndag 24.01

  • kl 11: preike på gudstenesta
  • kl 19: tale på misjonsmøte for Den Norske Israelsmisjon

Torleif Elgvin har som nemnt vore misjonær for Israelsmisjonen. Han var då leiar for Caspari Center i Jerusalem. I dag er han førsteamanuensis ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. Det er lokale kontaktpersonar for Den Norske Israelsmisjon på Jæren som har invitert han til denne helga.

Her er lenke til ein artikkel Torleif Elgvin har skrive om Dødehavsrullane på nettstaden Tro og tvil: Dødehavsrullene og menigheten bak dem.

Oppdatering søndag kveld: Det blei verkeleg ei interessant helg med grundig undervisning og forkynning. Eg har fått mykje å arbeida vidare med.

Martin Hengel (1927-2009)

Den kjende bibelforskaren Martin Hengel døydde 2. juli 2009. Her er eit utdrag frå ein nekrolog (The Telegraph 12.07.09) som seier noko om hans tankegang omkring jødedom, hellenisme og den tidlege kristne kyrkja:

Professor Martin Hengel, who died on July 2 aged 82, was professor of New Testament studies at the German university of Tübingen between 1972 and 1992, and one of the greatest biblical scholars of his time.

(…)

None the less he made a unique contribution to the understanding of the New Testament and Christian origins by combining his work in this field with no less expertise in the fields of Judaism and early church history. Thus his magnum opus Judaism and Hellenism (1969) broke new ground and changed the course of New Testament studies by demonstrating that the Judaism out of which Christianity evolved was one deeply influenced by Hellenism.

He argued also for the existence in Jerusalem of a sizeable community of Greek-speaking Jews (possibly 15 per cent of the population) which had its own synagogue and schools, and from which a group converted to Christianity. This group, he believed, continued to worship in Greek.

(Les meir)

Jødisk og kristen påske

Etter jødisk kalender er det 14. Nisan i dag (08.04.2009), og frå solnedgang i kveld er det 15. Nisan. Det betyr at denne kvelden er påskeaftan i jødisk samanheng og at påskemåltidet (her) blir feira i jødiske heimar i kveld. Pesach, den jødiske påsken, er først og fremst ei feiring av Exodus, utgangen av Egypt, slik den er skildra i 2. Mosebok. Men det er også ei feiring som inneheld håp om ei komande messiansk tidsalder.

Eg har påskeferie og skal dei neste dagane feira kristen påske. Den kristne påskehøgtida har djupe jødiske røter, samtidig som Jesu død og oppstode i påsken gav høgtida eit nytt innhald.  Eg feirar påske med å delta i gudstenester dei ulike heilagdagane og med å fordjupa meg i påsken sitt innhald. Samtidig er fellesskapet i familien viktig desse dagane. Påskedagen (søndag) då me feirar at Jesus er stått opp, er høgdepunktet i den kristne påsken. Men påskedagen begynner med feiringa av påskenattmessa seint på kvelden påskeaftan (laurdag).

Før påske har eg i år vore med og feira kristent påskemåltid i bibelsk/jødisk tradisjon. Dette er ein relativt ny tradisjon som kjem frå messiansk-jødisk miljø (dei Jesustruande jødane) og som også er tatt i bruk av andre kristne som er opptatt av trua sine jødiske røter. Eg syns dette påskemåltidet er ein fin skikk som får fram fleire sider ved den kristne påskefeiringa. (Her kan du lesa det eg tidlegare har skrive om påskemåltidet på bloggen).

Eg les for tida Meliton av Sardes: Om påsken. Meliton var biskop i Sardes (i dagens Tyrkia) i det 2. hundreåret e. Kr. Påskeboka hans frå 170-talet gir  eit innblikk i påskeforkynninga i oldkyrkja. Oskar Skarsaune har omsett boka og skrive ei interessant innleiing om Meliton og boka hans. I den samanhengen skriv han også om Meliton sitt forhold til dei jødiske røtene for påskefeiringa.

Her er eit avsnitt der Skarsaune skriv litt bakgrunnsstoff om den jødiske påsken:

Men aller først må vi minne om noen viktige data med hensyn til den jødiske påsken. Den jødiske påskefesten bestod helt fra gammeltestamentlig tid av to komponenter (som muligens en gang var to forskjellige fester; det tror i hvert fall mange forskere). For det første er det påsken i streng forstand (hebraisk: pesach, aramaisk: pascha), festen omkring ofringen av påskelammet. Ifølge forskriftene i 2 Mos 12, kapitlet om den første påsken, skal påskelammet ofres på ettermiddagen den 14. dag i den måneden som senere fikk navnet Nisan. Etter solnedgang samme dag skal lammet spises i et familiemåltid. Siden jødene alltid regnet en ny dags begynnelse fra solnedgang, var da neste dag, den 15. Nisan, allerede begynt. Samtidig var 15. Nisan første dag i den andre komponenten i påskefesten, de usyrede brøds høytid, som varte én uke (15.-22. Nisan). Påskelammet kunne bare ofres i tempelet i Jerusalem; når jøder andre steder feiret påske, falt ofringen av påskelammet bort. Det gjorde den også i Jerusalem etter at templet ble ødelagt av romerne i 70 e. Kr. Påskefesten uten slakting av påskelam begynte derfor strengt tatt først etter at 14. Nisan var slutt, med et påskemåltid uten lam. Denne aftenen har siden vært kalt «påskeaften» blant jødene.

Eg syns dette avsnittet om dei to komponentane, var avklarande. Likevel må ikkje dette få oss til å tru at det er to jødiske fester, verken i gamaltestamentleg tid, på Jesu tid eller i vår tid. Det er nettopp komponentar, altså delar av ein heilskap, det dreier seg om. Evangelistane bak dei tre synoptiske evangelia skriv at påskelammet blei slakta den første dagen i høgtida med usyra brød (Matt 26,17, Mark 14,12 og Luk 22,7). Det verkar då som om dei nyttar dette namnet om heile høgtida, frå og med 14. Nisan. Eller at dei i alle høve inkludererer avslutninga av denne dagen (dvs ettermiddagen), då påskelammet skulle slaktast, i høgtida med usyrt brød. Elles pirkar eg her borti eit anna interessant tema, nemleg kva dag i påskehøgtida Jesus døydde. Men det let eg liggja i denne omgangen.

Eg avsluttar med ei av skildringane i NT av Jesu påskemåltid med disiplane, der han gjer noko overraskande og innstiftar eit nytt måltid i ramma av det jødiske påskemåltidet:

Då tida kom, gjekk Jesus til bords og apostlane med han. Og han sa til dei: «Eg har lengta inderleg etter å eta dette påskemåltidet i lag med dykk før eg skal lida. For eg seier dykk: Aldri meir skal eg eta påskemåltidet før det har fått si fullending i Guds rike.» Så tok han eit beger, bad takkebøna og sa: «Ta dette og del det mellom dykk. For eg seier dykk: Heretter skal eg aldri drikka av frukta frå vintreet før Guds rike er kome.» Så tok han eit brød, takka og braut det, gav dei og sa: «Dette er min kropp, som blir gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg.» Like eins tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir aust ut for dykk. (Luk 22,14-20)

Og slik skriv Paulus om kva nattverdmåltidet betyr:

Velsigningsbegeret som vi velsignar, gjev det ikkje del i Kristi blod? Brødet som vi bryt, gjev det ikkje del i Kristi kropp? Fordi det er eitt brød, er vi alle éin kropp. For vi har alle del i det eine brødet. (1. Kor 10,16-17)

Om tidebøn

Efrem forlag sin omtale av ei bok med tidebøner:

Tidebønn har sin opprinnelse i den jødiske tradisjons bønnetider og ble videreført av den tidlige kirke. Både Jesus og disiplene ba de gammeltestamentlige bønnene fra Salmenes bok. Apostlenes gjerninger, skriftet i Det nye testamentet som omhandler den første menighet, vitner om hvordan de første kristne, i fellesskap eller hver for seg, ba ved bestemte tider.

Bønnene er hentet fra Bibelen. Å be Guds ord er tidløst og slitesterkt. Hele spekteret av menneskelige føleleser og erfaringer får rom. Dybdene i Gud – og i oss selv – blir utforsket. Bønnen for verden blir utvidet. Vår kristne enhet fordypes.

Når vi ber tidebønn kommer vi ikke bare i forbindelse med den levende Gud, men også med alt Guds folk som over hele jorden ber de samme bønnene. (Les meir)

Boka kom i fjor haust. Nå kjem snart nynorsk-utgåva, melder forlaget.

Apostelen Mattias

Notat til dagens tekst: Apgj 1,15-26

I første kapittel av Apostelgjerningane står historia om då Mattias blei valt til apostel som erstatning for Judas Iskariot.

I dag (24. februar) er det Mattismesse etter gamal kalender og namnedag for dei som heiter Mattias og Mathias.

Dette veit me ut frå bibelteksten om apostelen Mattias:

  • Han var ein jøde som trudde på Jesus, altså det me i dag ville ha kalla ein messiansk jøde. På dette tidspunktet gjaldt det alle dei som tilhøyrde urkyrkja, det første Jesustruande fellesskapet. Den første ikkje-jøden som blei døypt, møter me først i Apgj 10.
  • Han hadde vore saman med Jesus og disiplane heilt frå den gong Jesus blei døypt i Jordan og til himmelfarten. Kanskje han var ein av dei 72 disiplane i den utvida disippelflokken (Luk 10,1)? Evangelia gjev fleire gonger inntrykk av at det var mange saman med Jesus og dei tolv, men oppgjev sjeldan namn. Mattias er altså ein av dei mange som har gått namnlaus gjennom alle historiene i evangelia.
  • Han blei etter Kristi himmelfart valt til apostel som erstatning for Judas Iskariot, og blei etter dette rekna som apostel saman med dei elleve.

Då Mattias blei apostel, var det Peter som leia utvelginga. Det var 120 menneske samla (v 15). I denne forsamlinga var det «nokre menn» som fylte kriteria (v 21-22) og av desse blei to kalla fram: Josef Barsabbas og Mattias (v 23). Mattias blei valt ved loddkasting. For oss kan det verka merkeleg ved eit så viktig val, men bibelteksten viser oss at det i denne forsamlinga var eit naturleg middel til å avgjera kva som var rett eller i samsvar med Guds vilje, i tråd med gamaltestamentleg tradisjon (jfr historia om då Saul blei konge, 1. Sam 10,20-24).

Den katolske kyrkja har ein helgenbiografi som inneheld mykje tradisjonsstoff om Mattias her.

Israelsmisjonen

dni-logoDette notatet er skrive i januar 2009.

Eg møter mange slags spørsmål frå folk som høyrer at eg er engasjert i Israelsmisjonen. Kva driv me eigentleg med? Kva haldningar står me for i konflikten mellom Israel og Palestina? Kva slags organisasjon er dette?

I helga var eg på Gran på Hadeland, på Rådsmøte i Israelsmisjonen. Nærare førti tillitsvalde og tilsette medarbeidarar var samla til ei helg med drøftingar omkring arbeidet i organisasjonen. Det blei ei flott og inspirerande helg!

Eg opplever at Israelsmisjonen er ein organisasjon med stor takhøgde for ulike synspunkt og meiningar. Ungdomane har sitt eige nettverk i return2sender og dei er med på å prega tenkninga i organisasjonen. Det gir håp for framtida! Hovudfokuset vårt er at det jødiske folket skal få møta evangeliet om Jesus og sjå at han er den Messias som GT handlar om. Derfor driv me med misjon, diakoni og freds- og forsoningsarbeid, i samarbeid med messianske jødar. Hovuddelen av dette arbeidet skjer i Israel, men me har faktisk engasjement i sju land!

Neste veke har Israelsmisjonen besøk av ein kristen palestinar som me samarbeider med, Salim Munayer. Han er leiar av Musalaha, ein organisasjon som arbeider for forsoning, først og fremst mellom messianske jødar og palestinske kristne. Eg har truffe han nokre gonger i Israel, men får dessverre ikkje høve til å delta på nokre av arrangementa denne gongen.

I forhold til landet Israel, er eg opptatt av at det jødiske folket skal ha ein trygg stad å bu i Midt-Austen. Eg ønskjer å vera ein venn av Israel. Men det betyr ikkje at eg er einig med den israelske politikken til ei kvar tid. Ekte venner må ha lov å vera ueinige! Israel er eit demokrati, ikkje eit teokrati. Gud styrer ikkje gjennom den israelske regjeringa på annan måte enn gjennom den norske regjeringa. Eg tenkjer at det er nødvendig at israelarane kjem fram til politiske løysningar som fører til ein fredeleg sameksistens med det palestinske folket, som også høyrer heime i dette området.

Når det gjeld den aktuelle konflikten i Gaza og dei store demonstrasjonane i Oslo, har generalsekretæren uttalt seg på vegne av organisasjonen, sjå Midtøstenkonflikt på norsk. På Rådsmøtet i helga blei det dessutan vedtatt ein resolusjon om støtte til norske jødar som opplever å bli møtt med fiendtlege haldningar i mange samanhengar i samfunnet vårt. Eg kjem tilbake til teksten på denne resolusjonen, når den blir tilgjengeleg på nettet.

Til slutt: Eg syns at eg har lært utruleg mykje interessant om den kristne trua sin jødiske røter gjennom Israelsmisjonen. Den som er opptatt av slike spørsmål, kan sfinna stoff på nettsida www.israelsmisjonen.no

Den sjuarma lysestaken

den-sjuarma-lysestaken-2Det er mange som har lysestake med sju lys i vinduet nå i adventstida. Eg syns det er ein flott tradisjon.

Heime hos meg står den elektriske lysestaken i kjøkkenvinduet. Der viser den best frå vegen utanfor. Inne i stua har me i tillegg ei sjuarma lysestake for levande lys (biletet). Dette er ein jødisk menorah som me har kjøpt i Jerusalem.

Ein slik sjuarma lysestake er i dag eit heilt vanleg jødisk symbol, faktisk eit av dei viktigaste symbola i jødisk samanheng. Men dei fleste jødar vil aldri tenna staken, slik me kristne gjer! I tradisjonell jødisk kultur skal lysestaken stå utent inntil den messianske tida kjem. For Jesus-truande jødar og for kristne av alle andre folkeslag, er derimot den tente sjuarma lysestaken eit frimodig teikn på at Messias har kome og at han er nær.

Det er mange flotte Messiasprofetiar i GT, f eks denne frå profeten Jesaia:

For eit barn er oss født, ein son er oss gjeven. Herreveldet kviler på hans aksler, og han skal kallast: Underfull Rådgjevar, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. (Jes 9,2)

Den sjuarma lysestaken har bakgrunn i GT. Det var Moses som fekk beskjed om å laga ein lysestake etter at han hadde motteke dei ti boda på Sinai. I 2. Mos 25,31-40 kan me lesa klare instruksjonar til Moses om koss lysestaken skulle sjå ut. Gjennom jødane si historie i gamaltestamentleg tid var denne lysestaken («Guds lampe») alltid brennande, først i tabernaklet, seinare i templet.

detalj-fra-titusbuen-foto-wikipediaMen i år 70, då Jerusalem blei øydelagt av romarane, blei lysestaken tatt som krigsbytte med til Roma. Den som har sett Titusbuen på Forum Romanum i Roma, har sett eit gamalt romersk relieff som viser dette, sett med romerske auge (foto: Wikipedia). Sidan har den sjuarma lysestaken som brann i tempelet i Jerusalem vore borte.

På denne bakgrunn er det forståeleg at ein tent sjuarma lysestake skapar meir undring i Israel enn her i vår kultur. I Immanuelkyrkja i Tel Aviv har dei ein slik menorah ståande som det sentrale symbolet på altaret. Dei tente lysa vitnar om trua på Jesus som kom som Messias for det jødiske folk og for alle folkeslag på jord. Dei skapar undring for jødar som kjem innom, og fungerer i denne samanhengen betre som symbol på Jesus enn eit kors ville ha gjort.

For oss som trur på Jesus, kan lysestaken vera eit godt symbol på at Han er den Messias som GT vitnar om. I kyrkja vår her på Bryne tenner me derfor den sjuarma lysestaken mens me les profetiar frå GT, når me har lysmesse i adventstida.

Den sjuarma lysestaken er med og framhever den kristne trua sine jødiske røter. For meg peiker den på Jesus. Derfor gleder eg meg over at det lyser sjuarma lysestakar i vindua i mange heimar i desse dagane. Om ikkje folk veit sikkert korfor dei har tent desse stakane, vitnar dei likevel om Han me feirar i jula!

Dette notatet er skrive i adventstida 2008 

R2S-konferanse

Return2sender har konferanse i Oslo på laurdag. Tema er røtter og fokuset er kva det vil seia for oss kristne at me trur på Israels Gud.

I Romerne 11:18 formaner Paulus de kristne om ikke å glemme sine jødiske røtter. Tragisk nok skulle dette vise seg å skje relativt tidlig i Kirkens historie. Denne forglemmelsen har fått store konsekvenser for relasjonen mellom Kirken og det jødiske folk. (les meir)

Apostelen Barnabas

Kalenderen fortel at det er apostelen Barnabas sin dag i dag. Barnabas var ein av grunnleggjarane av urkyrkja i Jerusalem. Apostelgjerningane fortel oss indirekte at Barnabas hadde ein viktig posisjon i denne første Jesustruande forsamlinga, – det ser me blant anna av at

  • han var den som hjelpte Paulus til å bli akseptert blant dei truande i Jerusalem (Apg 9,26-28),
  • han var den offisielle utsendinga frå Jerusalem til Antiokia, der den første heidningekristne forsamlinga vaks fram (Apg 11,22),
  • han blei, saman med Paulus, valt til å reisa ut frå Antiokia som misjonær, på den reisa som til vanleg blir kalla «Paulus si første misjonsreise» (Apg 13,2-3).

Barnabas var ein gresktalande jøde frå Kypros. Han heitte eigentleg Josef, eit svært vanleg namn, og fekk det arameiske kallenamnet Barnabas, eit namn som fortel om tenesta hans («trøystarsonen»). Det er Paulus som reknar han som ein av apostlane (1. kor 9,6), med det meiner truleg Paulus at Barnabas hadde fått oppdraget sitt gjennom eit møte med den oppstadne Kristus.

Barnabas får eit flott skussmål av Lukas i Apostelgjerningane: «han var ein god mann, fylt av Heilag Ande og tru» (Apg 11,24). Samtidig legg ikkje Lukas skjul på at Barnabas seinare kom i ein alvorleg konflikt med Paulus, og til slutt skilte lag med han. Det siste me høyrer om Barnabas, er at han saman med syskenbarnet Johannes Markus reiste tilbake til heimstaden sin, Kypros, for å driva misjon der (Apg 15,39).

Jesus og romarane

Den israelske avisa The Jerusalem Post har i dag ein kronikk om Jesus! Det dreier seg om skribenten Shmuley Boteach som skriv om Jesu forhold til den romerske okkupasjonsmakta, inspirert av den britisk-jødiske forskaren Hyam Maccoby. Eg kjenner verken Boteach eller Maccoby frå før. Det er tydeleg at skribenten meiner han har grunnlag for ei fullstendig omskriving av den Jesushistoria som me kjenner frå NT. Han meiner det må vera heilt feil at Jesus ikkje var meir kritisk til romarane enn det NT gir inntrykk av.

The Jerusalem Post fortel av Boteach arbeider med ei bok om den jødiske Jesus. Prosjektet med å forstå Jesus med utgangspunkt i det jødiske har eg stor sans for, og det er slett ikkje unikt for Boteach. Eg tenkjer at Jesu forhold til romarane er ein studie verdt, men eg er likevel noko usikker på dette skriveprosjektet. Det verkar som Boteach meiner Paulus er den store, stygge ulven som har fjerna Jesus frå sin jødiske kontekst. Dette er etter mitt skjøn ei grov forenkling og heller ikkje nokon revolusjonerande eller ny ide. Sjølv om Paulus blir kalla heidningane sin apostel, skal me ikkje gløyma at også han var jøde og at han alltid forkynte Jesus som Messias (med utgangspunkt i GT) i synagogen før han utvida perspektivet til det ikkje-jødiske samfunnet.

Boteach skriv:

Either the night before Passover, or the Seder night itself, is the time Christians believe to have been Jesus» Last Supper. So, as I sat on Pessah rereading the New Testament in preparation for an upcoming debate in the UK on whether belief in Jesus is compatible with Judaism, I was struck by a powerful insight made by the brilliant British-Jewish scholar Hyam Maccoby.

I shall sum it up, as he does, in a single word: Romans. How could it be that Jesus, the man who defended the innocent and condemned the wicked, the man who drove the moneychangers out of the Temple with a whip, the man who declared it his objective to be the light of the world, never opened his mouth against the Romans? Here was Jesus, a man impassioned in his commitment to justice, a man of extreme sensitivity to the sufferings of others, condemning the Jews, but never the Romans.

(…)

IT IS for this reason that we have to rethink Jesus» mission and what he was trying to accomplish. I have written many articles arguing that it is time for the world Jewish community to reclaim the Jewish Jesus by understanding his original mission and his great love for his people before his story was later edited by Pauline writers and before he was made into an enemy of the Jews and a friend of the Romans.

In my next column on this subject I intend to summarize Maccoby’s conclusions that will, based on the sources, make the real Jesus known not as an enemy of Judaism but as a Jewish patriot who sought to win Jewish independence from Rome, and who was thus cut off mercilessly by Pontius Pilate for his act of rebellion. (les meir)

PaleoJudaica kommenterer artikkelen i Jerusalem Post slik:

Shmuley Boteach presents a revisionist reading of Jesus in the Jerusalem Post.

(…)

It’s an interesting idea and I look forward to reading the next column or columns. (I haven’t read any of the articles he mentions.) But the implied moral equivalence between the Nazis and the ancient Romans is very overdone. The Romans ran an empire in a brutally efficient way, but they didn’t engage in systematic genocide for genocide’s sake. And whether death by crucifixion was worse than many of the deaths people died in the Nazi death camps is at the very least open to debate.

That said, it’s entirely possible that Jesus had criticisms of the Romans that were censored by his earliest followers for the sake of their own safety. But I’d like to see some positive evidence.

Gjesteskribent: Matteus

Jesus blir fødd


Jesus Kristus vart fødd, gjekk det såleis til: Mor hans, Maria, var
lova bort til Josef. Men før dei kom saman, synte det seg at ho var med
barn ved Den heilage ande.
Josef,
mannen hennar, var ein rettvis mann og ville ikkje føra skam over
henne; han sette seg føre å skilja seg frå henne i det stille.

han hadde tenkt ut dette, synte ein engel frå Herren seg for han i ein
draum og sa: «Josef, Davids son! Ver ikkje redd å ta Maria heim til deg
som kona di. For barnet som er avla i henne, er av Den heilage ande.
Ho skal føda ein son, og du skal gje han namnet Jesus, for han skal frelsa folket sitt frå syndene deira.» Alt dette hende så det skulle oppfyllast, det Herren har tala gjennom profeten:

Sjå, møya skal bli med barn og føda ein son
og dei skal gje han namnet Immanuel
– det tyder: Gud med oss.

Då Josef vakna frå søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde bode han og tok Maria heim til seg som kona si. Men han levde ikkje saman med henne før ho hadde fødd son sin, og han gav han namnet Jesus.

Vismennene hyllar Jesus

Då Jesus var fødd i Betlehem i Judea, i kong Herodes» dagar, kom det nokre vismenn frå Austerland til Jerusalem og spurde: «Kvar er den jødekongen som no er fødd? Vi såg stjerna hans gå opp, og no er vi komne og vil hylla han.» Då kong Herodes fekk høyra det, vart han svært uroleg, og heile Jerusalem med han. Han kalla saman alle overprestane og dei skriftlærde i folket, og spurde dei ut kvar Messias skulle bli fødd. «I Betlehem i Judea,» svara dei, «for slik står det skrive hos profeten:

Du Betlehem i Juda land,
blant fyrstane i Juda  er du slett ikkje den ringaste.
Frå deg skal det koma ein fyrste,
ein hyrding for mitt folk Israel.»

Då kalla Herodes vismennene til seg i løynd og spurde dei nøye ut om kva tid stjerna hadde synt seg. Så
sende han dei til Betlehem og sa: «Gå og forhøyr dykk nøye om barnet.
Og når de har funne det, så sei frå til meg, så eg òg kan koma og hylla
det.» Då
dei hadde høyrt kva kongen hadde å seia, tok dei i veg. Og sjå, stjerna
som dei hadde sett koma opp, fór føre dei heilt til ho vart ståande
over staden der barnet var. Då dei såg stjerna, vart dei umåteleg glade. Dei
gjekk inn i huset og fann barnet hos mora, Maria. Og dei fall på kne og
hylla det. Så opna dei skrina sine og bar fram gåver til barnet: gull,
røykjelse og myrra. Men Gud varsla dei i ein draum at dei ikkje måtte fara attende til Herodes, og dei tok ein annan veg heim til landet sitt.

På flukt til Egypt


dei var farne, synte Herrens engel seg for Josef i ein draum og sa:
«Stå opp, ta barnet og mora med deg og røm til Egypt, og bli der til eg
seier frå! For Herodes kjem til å leita etter barnet og vil drepa det.»
Han stod opp, tok barnet og mora og drog til Egypt same natta. Der vart han verande til Herodes døydde. Slik skulle det oppfyllast, det Herren har tala gjennom profeten:

Frå Egypt kalla eg son min.

Barnemordet i Betlehem


Herodes skjøna at vismennene hadde lurt han, vart han brennande harm.
Han sende ut folk og drap alle guteborn i Betlehem og nabolaget som var
to år eller yngre; dette svara til den tida han hadde fått vita av
vismennene.
Då vart det oppfylt, det som er tala gjennom profeten Jeremia:

Eit rop høyrest i Rama,
gråt og høglydt klage:
Rakel græt over borna sine
og vil ikkje la seg trøysta.
For dei er ikkje meir.

Frå Egypt til Nasaret

Etter at Herodes var død, synte Herrens engel seg i ein draum for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og mora og dra til Israelslandet! For no er dei døde, dei som ville ta livet av barnet.» Då stod han opp, tok barnet og mora og fór til Israelslandet. Men
då han fekk høyra at Arkelaos hadde vorte konge i Judea etter Herodes,
far sin, torde han ikkje fara dit. Han vart varsla i ein draum og fór
til Galilea.

han kom dit, busette han seg i ein by som heiter Nasaret. Slik skulle
det oppfyllast, det som er tala gjennom profetane, at han skulle
kallast nasarear.

Kjelde: Evangeliet etter Matteus 1,18-2,23, omsett av Den Norske Bibelselskap på http://www.bibelen.no

Jom Kippur

Jødane feirar i dag Jom Kippur, den store forsoningsdagen. Dette er kanskje den aller viktigaste heilagdagen deira. Bakgrunnen finn me blant anna i 3 Mosebok 16:

Dette skal vera ei evig lov for dykk: Den tiande dagen i den sjuande månaden skal de fasta og ikkje gjera noko slag arbeid, korkje den som er fødd og fostra i landet, eller innflyttaren som bur mellom dykk. For den dagen skal det gjerast soning for dykk, og de skal reinsast for alle syndene dykkar, så de vert reine for Herren. (3 Mos 16,29-30)

I bibelsk tid var offertenesta svært viktig i jødisk tru. Øvstepresten gjorde daglege offer for folket, og på Jom Kippur gjekk han inn i det aller heilagste og skvetta blod på «soningsstaden». På denne dagen blei også folket sine synder lagt over på ein bukk som blei sendt ut i ørkenen som syndebukk! Sjølv om desse skikkane er borte i moderne jødedom, er Jom Kippur framleis ein svært viktig dag i jødisk tru og tradisjon, med vekt på faste og bøn.

Dei messianske jødane (jødar som trur at Jesus er Messias) markerer også den store forsoningsdagen, og dei nyttar høvet til å forkynna at forsoninga har fått ein heilt ny dimensjon gjennom Jesu død og oppstode.

Hald fram med å lese «Jom Kippur»