Jesus Trail og Jerusalem, oktober 2019

Jesus trail
Frå vandringa på Jesus trail. Foto: Arne Berge 2017

Tre dagars vandring til fots på Jesus Trail i Galilea, frå Nasaret til Gennesaretsjøen. Fleire dagar med mange ulike opplevingar i Jerusalem. Besøk i Nasaret og Betlehem. Og enda mykje meir, f eks å koma til Qumran der Dødehavsrullane blei funne.

Og det at me får med oss Yom Kippur (den store forsoningsdagen, ein viktig jødisk heilagdag) mens me er i Jerusalem, er jo bare bonus!

Les om turen her: Jesus Trail og Jerusalem

Plussreiser arrangerer turen. Eg er reiseleiar saman med Inger, kona mi. Velkommen til å bli med oss på innhaldsrik haustferie i Israel og dei palestinske områda i oktober 2019.

Du kan også finna mykje stoff om Jesus Trail på nettsida deira: jesustrail.com

 

Hole Q12 funne i Qumran

hu170208_caveentrance

I dag har eg fått ei overraskande og interessant nyheit tilsendt: ei pressemelding om funn av hittil ukjent hole i Qumran i ørkenen ved Dødehavet, staden der Dødehavsrullane blei funne. Funnet blir omtalt som det viktigaste i Qumran på 60 år!

Det er The Hebrew University of Jerusalem som kunngjer dette i dag (08.02.2017). Hola blir omtalt som Q12, det vil seia Qumranhole nr 12.

Foto: Casey L. Olson og Oren Gutfeld. Dei har fleire bilde som ligg ved pressemeldinga.

Her er eit utdrag:

Hebrew University Archaeologists Find 12th Dead Sea Scrolls Cave
08/02/2017

Hebrew University archaeologist Dr. Oren Gutfeld: «This is one of the most exciting archaeological discoveries, and the most important in the last 60 years, in the caves of Qumran.» …

Until now, it was believed that only 11 caves had contained scrolls. With the discovery of this cave, scholars have now suggested that it would be numbered as Cave 12. Like Cave 8, in which scroll jars but no scrolls were found, this cave will receive the designation Q12 (the Q=Qumran standing in front of the number to indicate no scrolls were found).

«This exciting excavation is the closest we’ve come to discovering new Dead Sea scrolls in 60 years. Until now, it was accepted that Dead Sea scrolls were found only in 11 caves at Qumran, but now there is no doubt that this is the 12th cave,” said Dr. Oren Gutfeld, an archaeologist at the Hebrew University’s Institute of Archaeology and director of the excavation. “Although at the end of the day no scroll was found, and instead we ‘only’ found a piece of parchment rolled up in a jug that was being processed for writing, the findings indicate beyond any doubt that the cave contained scrolls that were stolen. The findings include the jars in which the scrolls and their covering were hidden, a leather strap for binding the scroll, a cloth that wrapped the scrolls, tendons and pieces of skin connecting fragments, and more.»

Les meir

Oppdatering:

Vårt Land skriv 10.02.2017 om funnet. Avisa legg mest vekt på at skriftrullene frå Q12 truleg forsvann på 1950-talet. Dei har kommentar frå Torleif Elgvin om funnet og plyndringa av hola:

Nytt Qumranfunn vitner om plyndring
Forskere har funnet en ny grotte med spor etter dødehavsrullene.

… Torleiv Elgvin er en av verdens ledende forskere på dødehavsrullene. Han forklarer at tekstene som har vært i hulen i dag sannsynligvis befinner seg i Rockefellermuseet. Disse tekstene ble funnet av beduiner på 50-tallet og har etiketter fra hule nummer fire.

– Man kan selvsagt ikke utelukke at noen av tekstene fra Q-12 fortsatt er på vidvanke. Men jeg regner ikke dette som veldig sannsynlig, sier Elgvin og tar funnet med fatning:

– Funnet er et supplement til mye av det vi allerede vet, men vi lærer nok ikke så mye mer om qumransamfunnet …

(Les meir)

Nytt om Dødehavsrullane 2016

Hole 4, Qumran

Dødehavsrullane er ikkje ferdig utforska. Dei berømte pergamenta med gamle tekstar blei funne for snart 70 år sidan i holer i ørkenen ved Dødehavet, i og rundt Qumran. Men dei er «fortsatt en tekstsamling som utfordrer gammeltestamentlere, nytestamentlere, arkeologer og historikere» (sitat Torleif Elgvin).

Bildet av hole 4, der mange av tekstane blei funne, tok eg i Qumran for nokre år sidan.

Dødehavsrullane inneheld mange ulike typar tekstar: for det første bibeltekstar (GT), for det andre forskjellige tekstar som er utforma av fellesskapet som heldt til i Qumran («Samfunnet», truleg essearar) og for det tredje ulike jødiske tekstar som blei lesne i dette fellesskapet. Samfunnet heldt til i Qumran i første hundreår f. Kr. og første hundreår e. Kr. fram til romarane øydela staden i år 68. Dei var altså der på Jesu tid.

Torleif Elgvin er ein av forskarane som arbeider med desse tekstane. Han har dei siste åra leia eit forskringsprosjekt der ein har undersøkt tekstar og gjenstandar frå Qumran med ny teknologi. Arbeidet er nå presentert på norsk i artikkelen Nye perspektiver på dødehavstekster i Teologisk Tidsskrift 2/2016 og meir grundig i boka Gleanings from the Caves som kjem ut seinare i år.

Eg hadde med meg tidsskriftartikkelen til fjells nå i sommar. Eg kunne ta meg eg god tid; lesinga blei bare forstyrra av eit par koppar kaffi og den flotte utsikta mot Taumevassnuten. Og eg blei ikkje skuffa. Sjølv om eg ikkje har greie på dei avanserte metodane til forskingsteamet, syns eg det var interessant å lesa om arbeidet deira og ikkje minst om koss forskarane tolka dei funna dei har gjort.

Eg la spesielt merke til at pergamentanalysen skal støtta opp om ein teori som seier at essearane var ei ressursrik og talrik gruppering som gjorde seg gjeldande i byar og landsbyar i Judea, altså ikkje ei perifer gruppe som var avgrensa til ørkenen ved Dødehavet. Vidare at analysen av eit linklede som skal ha vore brukt til å pakka inn Tempelrullen, kan tyda på at rullen er plassert i hola (hole 11, tre km nord for Qumran) etter år 70. Men det er også mange andre interessante funn og teoriar som blir presenterte.

Teologisk Tidsskrift har ein introduksjon til Elgvins artikkel, skriven av Hallgeir Elstad og Reidar Hvalvik: Nytt lys over gamle tekster.

Det er elles ganske spesielt at objekta som forskingsprosjektet har arbeidd med, høyrer til i ei norsk samling; Schøyen-samlinga, som skal vera den største private skriftsamlinga i verda!

Ny salmebok

salmebok_2013_menighetsutg3Eg har nå kjøpt Norsk salmebok 2013. Dette har eg sett fram til. Ei ny salmebok er ei viktig hending, både i kyrkjeleg og litterært perspektiv. Boka har undertittel For kyrkje og heim. Eg kjem garantert til å bruka den både i kyrkja og i heimen, – og her på bloggen.

Salmeboka er eit smykkeskrin, skriv Åge Haavik i Kyrkjerådet (her). Det er ei fin formulering.

I salmane møter vi Evangeliet i heile sin rikdom, lagt til rette i kunstnarleg form. Den bibelske bodskapen i alle sine fasettar er samla i ein einskap av to kunstverk; eit dikt og ein komposisjon.

Salmane har vorte til der bodskapen og livserfaringane møtest. Gjennom tre tusenår med salmesong har det skifta kva ein har festa seg ved og vektlagt av det rike innhaldet i Bibelen – nett som ein vakker og verdfull stein kan verta slipt og forma i ei mengd av fasettar. Dei litterære formene og den musikalske stilen har òg utvikla seg gjennom hundreåra. Salmane ber difor med seg eit avtrykk av tida og staden som skapte dei.

Dei mange namna og årstala i salmeboka ber vitnemål om menneske i ulike tider og med ulike lagnader. Det mest verdfulle frå alle tidsaldrar er gjeve vidare til oss. Salmeboka er difor den rikaste kjelda vi har til teologi og trushistorie frå ulike tider. Samstundes er ho ei makelaus kulturhistorie i konsentrert form. Salmeboka er eit smykkeskrin.

Eg har såvidt begynt å gjera meg kjent med boka. Den  inneheld ca 1000 nummererte salmar. Av desse er visstnok 240 nye. I tillegg inneheld normalutgåva bønebok, katekisme, liturgiar og ulike register.

Eg vil i kveld peika på éin av dei nye salmane: Som toner i en evig sang (nr 395). Dette er faktisk ein tekst som er gjendikta frå Dødehavsrullane. Kvart vers sluttar med orda Mine lepper spiller fløyte, Gud, etter dine noteblad.

Tidlegare i haust stod eg og song denne salmen i Qumran, staden der Dødehavsrullane blei funne.

Her er litt bakgrunnsstoff:

Funnet av de såkalla Dødehavsrullane (1947) var ei epokegjerande historisk hending. Desse tekstane er under utforsking av ei utvald gruppe forskarar frå fleire land. Ein av desse er den norske teologen Torleif Elgvin. I boka Mine lepper spiller fløyte (2003) har han presentert norsk omsetjing av eit utval av tekstar frå Qumran, tekstar som har ein særleg poetisk kvalitet.

Prost Tore Kopperud, som var leiar av Salmebokutvalet, fekk då den ideen at noko av dette skulle lyda i vår salmesong òg. Nokre av salmediktarane våre vart utfordra til å freista å gje tekstane syngjeleg form. Sven Aasmundtveit valde teksten som har gjeve boka tittel, og ga han ei form som gjer at ein kan syngja han til ein irsk folkemelodi.

Som toner i en evig sang er truleg den første «Qumran-songen» i ei offisiell kyrkjeleg salmebok.

Tekst med noter (pdf)

(frå kirken.no: Smaksprøver fra N13)

Eldre enn Bibelen

Eg følgjer forskingsprosjektet  “‘Biblical’ Texts Older than the Bible” med interesse.

Eg set pris på at dei som står bak prosjektet, veit å bruka nettet til å skapa interesse for forskinga. Les meir på facebook og på bloggen deira. Sjå også nettsida til Torleif Elgvin.

NRK hadde nyleg eit oppslag om prosjektet:

Forsker på Dødehavsrullene

Et forskingsteam fra Universitet i Agder skal forske på upubliserte bibeltekster, som viser seg å være eldre enn Bibelen selv. (Les meir)

Lukke til, Årstein og Torleif!

Torleif Elgvins nettside

Den norske forskaren Torleif Elgvin, som er spesialist på Dødehavsrullane, har nyleg opna ei nettside: torleifelgvin.no. Her er det mykje interessant stoff!

Oppdatering: Her kan du blant anna lesa unikt stoff om Gabriels openberring, ein nyfunnen Dødehavstekst som Torleif har omsett og skrive ein introduksjonsartikkel til. Sjå her.

Ressurssida er nå lagt inn i lista over lenker i høgre spalte.

(via PaleoJudaica)

Alfabetsalmar i Bibel 2011

I den nye bibelomsetjinga finn me nokre poetiske tekstar der det er markert at teksten eigentleg følgjer det hebraiske alfabetet. Eg syns det er flott at dette nå er gjort synleg i Bibel 2011. På den måten kan alle bibellesarar få eit lite innblikk i éi av formene i hebraisk poesi.

Dette dreier seg om såkalla alfabetsalmar. Dei er bygde opp omkring dei 22 konsonantane i det hebraiske alfabetet. Det betyr at første verslinje (evt første strofe) begynner med Alef, som er den første bokstaven i det hebraiske alfabetet. Neste verslinje begynner med Bet, som er neste bokstav i alfabetet osv.

I Bibel 2011 dette markert med at dei hebraiske bokstavane er tatt med framfor versa i Salme 25, 34, 37, 111, 112, 119, 145 og i Klagesongane 1-4.  Det er ein kort omtale av fenomenet i den forklarande noten til Sal 25,1 og i forklaringane bak i Bibelen under oppslagsordet Poetiske bøker.

Den lange Salme 119 er truleg den mest kunstferdig oppbygde alfabetsalmen. Den inneheld på hebraisk først åtte verslinjer som begynner med Alef, deretter åtte verslinjer som begynner med Bet osv. Slik består salmen av 8 x 22 verslinjer og dette utgjer altså dei 176 versa i salmen.

Teksten i Sal 145,13b, som begynner med den hebraiske bokstaven Nun, er interessant. Dette er eit av dei små tekstavsnitta som er henta frå Dødehavsrullane og som altså er med i Bibelen for første gong nå i Bibel 2011:

HERREN er påliteleg i alt han seier, trufast i alt han gjer.

Her har den tidlegare kjente hebraiske teksten mangla den verslinja som skulle begynna på Nun. Så blei altså den ukjente tekstlinja funnen i Salmerullen frå Qumran.

På tilsvarande vis manglar for eksempel verslinja som skulle begynt med Waw i Salme 34 (mellom vers 6 og 7). Kanskje blir det ein gong funnen ein gamal tekstrull som har med dette bibelverset også?

Det kan også nemnast at det finst fleire enn dei sju nemnte salmane som er skrivne som alfabetsalmar utan at det er markert i den norske Bibelen. Dette gjeld f eks Sal 9-10. Eg reknar med at markeringa her er utelaten fordi den poetiske forma ikkje ser ut til å vera fullstendig bevart i den hebraiske grunnteksten.

Alfabetsalmen som poetisk form er ikkje ukjent for den som har studert teologi og som har arbeidd med den hebraiske grunnteksten. Forma er tydeleg markert i hebraiske tekstutgåver, f eks i Biblia Hebraica Stuttgartensia som eg har nytta når eg har skrive dette.  For meg blei likevel møtet med dei hebraiske bokstavane i min nye norske Bibel utgangspunkt for ein interessant repetisjon omkring denne hebraiske poesien.

(Oppdatert 25.11.2011)

Nye tekstavsnitt i Bibelen

Den nye bibelutgåva som blir lansert i morgon, har faktisk nokre små tekstavsnitt som er heilt nye i norske biblar. Dei er henta frå Dødehavsrullane og er så godt stadfesta at Bibelselskapet har tatt dei inn i bibelteksten. Dei aktuelle tekstavsnitta er sjølvsagt merka så me som er lesarar kan vita samanhengen.

Her er eit utdrag frå artikkelen Ein hjartevenleg bibel i Vårt Land (papirutgåva 15.10.2011), der bibelomsetjar Elisabeth Levy uttaler seg:

Eitt av dei interessante aspekta ved den nye omsettinga er at ein har funne bibeltekst i Qumran som har mangla i dei andre grunntekstane. Såleis finst det nokre vers ekstra i 2011-utgåva av til dømes Salmane og Samuelsbøkene. I Salme 145 er det komme inn eit ekstra vers om at Herren er påliteleg i alt han seier og trufast i alt han gjer. Og i 1. Samuelsbok 10 er det  komme inn ei kort og brutal forteljing om kongen over ammonittane, som stikk ut det høgre auget på israelittane.

Då Bibelselskapet skulle byrje på omsettinga av Samuelsbøkene, fekk dei raudt lys så og seie direkte frå Jerusalem. Det vil seie frå Torleif Elgvin, som sit i Qumran-gruppa i Israel: Omsettarane burde venta til Qumran-versjonen av Samuelsrullen (4QSam frå 1. hundreåret f. Kr.) var offentleggjort i 2005, og ikkje berre gå ut frå den såkalla Leningrad-kodeksen frå det 11. hundreåret.

– Det ville vore synd dersom vi ikkje hadde tatt Qumran-skriftet med i omsettingsarbeidet. Det er så godt stadfest av andre kjelder at vi tok det inn. Dermed er det kome inn litt ny bibeltekst som ikkje har stått tidlegare i norske biblar, seier Levy.

Dei nye tekstavsnitta er godt merka i bibelteksten, og det blir forklart i fotnotene kvifor dei er tekne inn. God merking er det også for såkalla alfabet-salmar. Her er dei 22 hebraiske bokstavane plasserte i margen til venstre. Salme 119 består til dømes av åtte vers per bokstav i det hebraiske alfabetet.

God bok om Dødehavsrullane

Sjå Anders Aschim si bokmelding Nordlys over Dødehavsrullene.

Dette gjeld boka Dødehavsrullene. Deres innhold, historie og betydning.

Eg er godt i gang med å lesa boka, som er redigert av Årstein Justnes. Det eg hittil har lese, er svært interessant og lett tilgjengeleg. Dette er ei artikkelsamling, så du treng ikkje lesa alt i samanheng, – du kan (først) velja ut dei innfallsvinklane som vekkjer mest interesse.

Anders kallar boka innsiktsfull og epokegjerande. Det er ikkje vanskeleg å underskriva.

Datering av Dødehavsrullane

forskning.no har denne veka lagt ut ein artikkel om ein ny metode for datering av Dødehavsrullane. Via NTB har saka blitt ei nyheit, bl a i Aftenbladet. Eg las avisartikkelen om dette etter ei helg der eg både har snakka om Dødehavsrullane, lese i den norske utgåva og lært mykje nytt om desse tekstane, i kontakt med Torleif Elgvin.

Den nye dateringa blir presentert av den danske arkeokjemikeren Kaare Lund Rasmussen på Syddansk Universitet. I artikkelen blir også bibelforskar (og bloggar) Søren Holst sitert:

Personlig gleder han seg imidlertid mest til å få alderen på de ikke-bibelske skriftene.

Disse tekstene var, før funnet av Dødehavsrullene, totalt ukjente og gir et innblikk i hvordan jødene tenkte og handlet i en tid som man ellers har svært få skriftlige kilder fra. De kaster så å si lys over en periode som er et svart hull i historien.

– Med Dødehavsrullene er det særlig presserende med en riktig datering. Vi er ikke det minste i tvil om at de stammer fra mellom 200 f.Kr. og 100 e.Kr., men i løpet av denne perioden skjer det store omveltninger innen den jødiske verden – og kristendommen oppstår. Derfor ville det være flott med en mer presis datering, og hvis Lund Rasmussen kan gi oss med det, er det et stort framskritt, sier Holst.

(Les meir)

Ny bok om Dødehavsrullane

Boka Dødehavsrullene. Deres innhold, historie og betydning med Årstein Justnes som redaktør, har nettopp kome ut på Høyskoleforlaget. Boka er eit fellesnordisk prosjekt.

Forlaget skriv:

Boken er en oppdatert innføring i skriftene som ble funnet i elleve huler i nærheten av Qumran-ruinene ved Dødehavet – ofte omtalt som det mest sensasjonelle tekstfunn i det 20. århundre. Den gir et overblikk over hele skriftsamlingen og en innføring i tekstenes historiske, religiøse og sosiale sammenheng. Den presenterer de siste tiårs forskning og drøfter nyere teorier om tekstene og bosetningen i Qumran på bakgrunn av hele tekstmaterialet, som nå er kjent og tilgjengelig. Boken skildrer ideologi og praksis hos de gruppene som forfattet skriftene, og viser hvordan utforskningen av Dødehavsrullene har åpnet for nye perspektiver i synet på Bibelen, jødedommen og tidlig kristendom.

«Dødehavsrullene – deres innhold, historie og betydning» er blitt til i et samarbeid mellom nordiske Qumran-forskere, og utkommer i separate utgaver på norsk, finsk, dansk og svensk. Den norske utgaven er redigert av Årstein Justnes ved Universitetet i Agder, én av to nordmenn som har tatt doktorgraden på disse tekstene.

Sjå innhaldslista her.

Dette ser interessant ut! Eg seier ikkje meir.

Fem bitar av Dødehavsrullane

Dagbladet hadde for ei tid sidan ein artikkel om den norske samlaren Martin Schøyen som har kjøpt fem «nye» fragment av Dødehavsrullane. Magasinartikkelen inneheld naturleg nok ikkje særleg stoff om dette kjøpet, – Schøyen er ikkje den som uttalar seg til media. Men artikkelen er interessant, fordi Dagbladet denne gongen skreiv relativt mykje om Dødehavsrullane, blant anna i form av kvalifiserte kommentarar frå den norske forskaren Torleif Elgvin.

Les gjerne artikkelen Har kjøpt fem nye biter av Dødehavsrullene.

(via qumran.no)

Vermes om Dødehavsrullane

Geza Vermes er ein forskar som har følgt Dødehavsrullane sidan dei første funna i Qumran. Nå har den aldrande mannen skrive ein interessant artikkel i Standpoint.Online under overskrifta The Meaning of the Dead Sea Scrolls.

Vermes gir oss her del i eigne opplevingar knytt til rullane. Me får også hans skildring av kontroversane som har vore omkring offentleggjeringa og hans kommentarar til den siste kritikken av dei anerkjente teoriane om opphavet til rullane.

Slik skriv han om sitt første møte med Dødehavsrullane i 1948:

I was enormously privileged to witness from its initial stages the story of the Scrolls and to play an active part in their investigation and in their communication to the world. I first learned about them in 1948, the year after an Arab shepherd accidentally stumbled on seven rolls in a cave by the Dead Sea in British mandatary Palestine, not yet divided into Israel and Jordan. I was reading biblical studies in Louvain (Belgium) and keenly followed the press reports about Jewish manuscripts purported to date to the end of the pre-Christian era. The story seemed unbelievable: it flatly contradicted the accepted wisdom according to which no ancient document written on leather could survive in the Palestinian climate.

The decisive moment came one sunny morning, still in 1948. My professor of Hebrew turned up in class with the photograph of one of the manuscripts: it arrived that morning from Jerusalem and represented chapter 40 of the book of Isaiah. I stared at the picture, slowly deciphered the strange script, and felt in my bones that the document was genuine. At once I became captivated, and after tasting sweet novelty for a few months, I decided with youthful recklessness to devote my life to the study of what was immediately proclaimed «the greatest ever Hebrew manuscript find of all times». Against advice, I resolved to write my doctoral dissertation on the Dead Sea Scrolls. Ever since then they and my life have been intertwined.

(Les meir)

(via PaleoJudaica)

Charlesworth om essearane

Debatten omkring Rachel Eliors kontroversielle teoriar om Dødehavsrullane, rullar og går i ulike samanhengar.

Artikkelen Dead Sea Scrolls’ origins spark debate er interessant, blant anna fordi den gjengir synspunkt frå professor James Charlesworth:

Charlesworth, whose own work focuses on editing and translating the Scrolls from Aramaic, Greek and Hebrew, said he is convinced that the Essenes wrote some of the texts. “Since Josephus mentions 120 features of the Essenes and I have found more than 100 of them in the Scrolls composed at Qumran, I have no doubts that the Qumranites should be identified with the Essenes mentioned by Philo, Pliny, Jospehus and many other historians in antiquity,” Charlesworth said in an e-mail.

Though contemporary Hebrew sources and the New Testament make no reference to the Essenes, Charlesworth noted that this is not unexpected, since “Essene” is a Greek word and the Qumranites never wrote in Greek. The New Testament does refer to “the Sons of Light,” a term used extensively by the authors of the Scrolls. Himmelfarb explained that Hebrew texts may have used other words to describe the group but that many of the proposed words are unconvincing.

(via PaleoJudaica)

Kontroversielt om essearane

QumranDen israelske professoren Rachel Elior har vekt oppsikt med svært kontroversielle teoriar om opphavet til Dødehavsrullane. Eg har tidlegare skrive om at dette er eit tema for debatt. Nå blussar denne debatten opp igjen. Eliot hevdar at essearane truleg aldri har eksistert og at Dødehavsrullane truleg har bakgrunn blant saddukearane i Jerusalem.

Biletet viser ei av holene i Qumran, der Dødehavsrullane blei funne.

Morgenbladet har denne veka ein artikkel som gir informasjon om Elior sitt kontroversielle utspel:

I mer enn 60 år har historikere ment at «forfatterne» bak Dødehavsrullene var essenerne, en mystisk sekt fra i fjellene i Qumran. Der, ved nordenden av Dødehavet, levde de et asketisk liv og nedtegnet sine religiøse erfaringer. Nå møter denne bredt aksepterte teorien motstand, nærmere bestemt av Rachel Elior, professor i jødisk tenkning ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. For ifølge Elior har essenerne trolig aldri eksistert. Og dermed har også det hun kaller et av det 20. århundrets mest betydningsfulle arkeologiske funn – Dødehavsrullene – et helt annet opphav. (Les meir)

Oppdatering: Sjå grundigare omtale på to gode bloggar:

Oppdatering II: Torleif Elgvin, norsk ekspert på Dødehavsrullane, uttaler seg om Eliors teoriar i Vårt Land 28.03.2009 (papirutgåva). Han hevdar at teoriane er usannsynlege og at Elior manglar kompetanse på forsking om Dødehavsrullane.

Her er eit utdrag:

– Ho har ikkje studert det arkeologiske materialet. Arkeologiske funn bind holene der skriftrullane vart funne til busetningane like ved. Ein har to typar krukker som er funne både i holene og i busetningane like ved, som ikkje er funne nokon annan stad, argumenterer Elgvin.

– Korleis blir Eliors synspunkt motteke blant forskarar i Israel?

– Ho er ein outsider i fagmiljøet og svært få er overbevist av teoriane hennar. Eg meiner ho trakkar i eit bedd ho ikkje har greie på.

– Kor viktig er det å vite kven som har skrive daudehavsrullane?

– Uansett korleis ein konkluderer om forfattarskap, er bokrullane unike kjelder til dei jødiske miljøa som gir oss bakgrunnen til Jesus og den første kristne kyrkja, seier Elgvin.

Dødehavsrullane online

Dødehavsrullane blir lagt ut på nettet. Det kan ta eit par år før det er klart, for det er eit stort prosjekt. Men nyheten har dei siste dagane fått mykje omtale i ulike media. Vårt Land skriv om saka i dag:

Digitaliseringen av rullene startet som et bevaringsprosjekt, ifølge Pnina Shor, sjefskonservator hos den israelske riksantikvaren.

– Vi ville følge utviklingen på rullene og hvordan de ble forringet. Vi innså at vi måtte ta nøyaktige bilder for å følge prosessen. Siden skjønte vi at vi kunne gjøre alle bildene tilgjengelige på nettet for alle, sier hun ifølge den svenske avisa Dagen.

Nå skal fragmentene fotograferes både med digitalt og infrarødt kamera, og til slutt med et multi-spektralt kamera. Allerede har det infrarøde kameraet gjort synlig bokstaver som tidligere var umulige å tyde. (les meir)

The Guardian tar med litt om bakgrunnen:

Written around 2,000 years ago, the scrolls contain the oldest written record of the Old Testament. They contain almost all the Old Testament books, often with more than one copy of each, as well as other religious material that came afterwards and writings from a religious sect dating to the time of Jesus. They are written in Hebrew, Aramaic and Greek, mostly on parchment, with some written on papyrus, both of which are extremely fragile and brittle and which age and darken over time. (les meir)

Oppdatering 31.08.2008: PaleoJudaica har ein artikkel der fleire aviser som kjem med opplysningar om forventningane til avfotograferinga, blir siterte. Dessutan er det ein link til ei avis som har ein del biletmateriale. Sjå her.

Jesaiarullen

Den som skal til Jerusalem dei næraste vekene, bør prioritera å besøkja The Shrine of the Book og sjå den originale Jesaiarullen frå Qumran. Dette er ein av dei viktige Dødehavsrullane, og den er tatt fram i lyset i samband med staten Israel sitt 60års-jubileum.

Haaretz skriv i dag:

2,100-year-old Isaiah Scroll on rare public display for two months

For the past 40 years, the 2,100-year-old Isaiah Scroll has been kept in a dark room with temperature and humidity controls, far from the public eye. A few days ago, in honor of Israel’s 60th anniversary, the Israel Museum put the parchment scroll on display in the Shrine of the Book – for two months only.

This is the only complete scroll among the 220 biblical scrolls, known as the Dead Sea Scrolls, discovered at Qumran.

The scroll, whose message became «a foundation stone for humanity,» according to Dr. Adolfo Roitman, director of the Shrine of the Book and curator of the Dead Sea Scrolls, was removed from display in 1967 after only two years, for fear it would disintegrate. Many scholars believe it was copied from an even more ancient scroll by the Essenes, a Jewish monastic sect from the Second Temple period. Others believe it was brought to the desert with other scrolls on the eve of Jerusalem’s destruction, and hidden in a cave. (les meir)

Oppdatering 15.05: Det har vore mange medieoppslag om denne utstillinga dei siste dagane. Eg vil spesielt anbefala ein titt på Artdaily.org sin artikkel med eit flott foto av Jesaiarullen!

Oppdatering 16.05: Nå har også norske medier slått opp saka: Vårt Land skriv idag om utstillinga. Dei har fått kommentar til saka frå Torleif Elgvin, vår fremste ekspert på Dødehavsrullane. Han går litt nærare inn på samanhengen mellom den nasjonale feiringa og utstillinga:

Utstillingen i Israels-museet er en del av feiringen av staten Israels 60 årsjubileum. Elgvin forteller at funnet av de enestående tekstene i Judea-ørkenen i tid falt sammen med statens opprettelse.

– For Israel var dette et funn som var med på å legitimere statsdannelsen. Dødehavsrullene var et bevis på jødisk tilstedeværelse i dette området helt tilbake til det første århundret etter Jesu fødsel. At man nå velger å stille ut en så stor og viktig del av en av Dødehavsrullene, er også en markering av dette, sier Elgvin. (les meir)

The Shrine of the Book

Jerusalems #9

Dødehavsrullane fascinerer svært mange menneske. Dei gamle rullane som blei funne i leirkrukker i fjellholer i ørkenen nede ved Dødehavet, er utgangspunkt både for utrulege historier og for viktig forskning.

Dødehavsrullane er presentert på ein original måte i utstillinga The Shrine of the Book ved Israels Museum i Jerusalem. Det er mange interessante musear i denne byen; dette er nok det mest unike. Museet har fått 9. plassen på lista over Jerusalems 10 på topp.

Når du kjem til The Shrine of the Book, ser du bare taket som er forma som lokket på ein av leirkrukkene som rullane blei funne i. Anlegget er bygd av skinnande kvit stein. Som ein kontrast må du passera ein høg mur i svart stein. Denne symbolikken peikar på tankegangen til essearane, den jødisk grupperinga som stod bak dei gamle skriftrullene. Dei såg på seg sjølv som barn av lyset, i motsetnad til alle andre som var barn av mørkret. Når du går inn, er det som å gå inn i ei av holene. Der får me sjå nokre av Dødehavsrullane, nokre andre skriftrullar og ei utstilling om miljøet desse rullane blei til i. Det er spesielt å tenkja på at dei er så gamle, og at dei dokumenterer bibelske skrifter og annan jødisk litteratur på ein så spesiell måte.

Her er heile lista over Jerusalems 10 på topp:

Om den nye GT-omsetjinga

Aftenposten har i dag ein større artikkel om Bibelselskapet sitt arbeid med ny omsetjing av Det gamle testamentet. Dei inviterer til og med til nettprat om bibelomsetjing med prosjektleiar Hans Olav Mørk i morgon. Og dei fortel at ei prøveutgåve av nokre tekstar (omsider!) blir offentleg i bokform og på nettet seinare i vår. Eg gleder meg!

Bibelen har blitt omsett på ny ca kvart 30. år. Siste omsetjing av heile Bibelen er frå 1978, med ei justering i 1985. Det betyr det at det er heilt normalt med ei ny omsetjing nå. Det dreier seg både om at det norske språket utviklar seg og om at det vitskaplege arbeidet med den bibelske grunnteksten utviklar seg. Dessutan tenkjer ein på nokre område annleis nå om prinsippa ein skal følgja. Når det gjeld utviklinga i det norske språket, trur eg det er rett å seia at nynorsk-utgåva har spesielt mykje å henta. Eg syns 1978-omsetjinga til nynorsk inneheld så mange forelda uttrykk, at det er på høg tid med ei ny utgåve. Eg kunne ha kome med mange interessante eksempel.

Når aviser skriv om slike ting, prøver dei sjølvsagt på å skapa litt sensasjon. Derfor fokuserer Aftenposten for eksempel på omsetjinga av Jes 7,14 og valet mellom å omsetja almah med jomfru/møy eller ung kvinne. Men dette er ikkje noko nytt for ein som er vant med å bruka Bibelen! I 1978/85-utgåva er drøftinga av dette tatt med i fotnotane. Det «nye» nå er at omsetjarane på ny foreslår å skriva ung kvinne i teksten, og truleg får gjennomslag for det, slik den tids omsetjarar også helst ville hatt det for 30 år sidan.

Her er nokre utdrag frå artikkelen. Først frå avsnittet om Jes 7,14:

«Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» ,
heter det i den siste norske utgaven av GT fra 1978. Men i det nye
forslaget vil profeten Jesaja forutse at Jesus vil bli født av en ung
kvinne – ikke en jomfru.- Det hebraiske ordet almah betegner en
ung kvinne som ikke har fått barn, men det sier ikke noe om at hun er
ugift eller jomfru, sier Hans-Olav Mørk, prosjektleder for
oversetterarbeidet i Bibelselskapet.

(…)

Torleif Elgvin, førsteamanuensis i bibelfag, forteller at bibeloversetterne ønsket å bruke ung kvinne i 1978-utgaven av GT.- Biskopene fikk imidlertid gjennomslag for at det skulle stå jomfru, forteller Elgvin.

Om ordet tukt (som har fått medieoppslag tidlegare i prosessen også):

Et ord som har endret betydning på norsk, er tukt. Det var årsaken til
at Bispemøtet før jul anbefalte at ordet tukt ble fjernet fra de norske
bibeloversettelsene.- I dag forbindes ordet tukt med kroppslig straff, men det hebraiske ordet betyr oppdragelse, veiledning og rettledning.

(…)

Barneombudet forteller at Bibelens bruk av ordet tukt er blitt brukt
for å legitimere fysisk avstraffelse av barn i en del kristne miljøer.-
Bibelen blir dessverre brukt av noen som et middel for å legitimere
vold mot barn, og derfor burde man fjerne «tukt», mener barneombud
Reidar Hjerman. «Herren tukter den han elsker»,
står i det i Salomos ordspråk i dag, men i forslaget til nytt vers vil
Gud bare irettesette. – Grunnbetydningen av det hebraiske ordet er den
positive tilrettevisning; det en far eller mor gjør med barnet sitt.
Tukt er ikke ute i alle sammenhenger, men i de sammenhenger der ordet
kan misforstås med kroppslig straff, er det ut, forteller Mørk.

Om bruk av metaforar:

Ett av målene med revisjonen av GT har vært å hente frem igjen bibelske metaforer som ble borte i 1978-oversettelsen.- Den mest kjente er hjertemetaforen, som brukes som symbol på menneskets og personlighetens sentrum, sier Mørk.

Eg syns det er ei svært interessant opplysning som kjem fram i artikkelen, nemleg at Bibelselskapet på bakgrunn av Dødehavsrullane opnar for å ta inn eit par nye avsnitt i bibelteksten. Det vil seia, nye er dei eigentleg ikkje, for dei har alltid vore med i Septuaginta, den gamle greske omsetjinga av GT. Men avsnitta er i vår tid blitt bekrefta gjennom dei gamle tekstane frå Qumran ved Dødehavet:

Den nye versjonen av GT vil også inneholde et par helt nye avsnitt i
Samuelsbøkene som aldri tidligere har vært med i Bibelen. Manuskriptet
som ligger til grunn for den norske oversettelsen av GT, er
hovedsakelig basert på et hebraisk bibelmanuskript fra år 1000. Men i
de såkalte Dødehavsrullene finnes det mer komplette tekster av
Samuelsbøkene som man finner igjen i en gresk oversettelse av GT fra
det andre århundret f. Kr. Disse avsnittene kommer nå med.-
Dette vil bli den første Bibelen i verden med en så radikal gjengivelse
av Samuelsbøkene, forteller Elgvin, også ekspert på Dødehavsrullene.

Elles må eg jo på denne bloggen, som har eit visst lokalt tilsnitt, ta med at Ingvar Fløysvik, ein av fagteologane som er med i omsetjingsarbeidet, bur her på Bryne.

Les heile artikkelen i Aftenposten her.

Oppdatering: Les også Bjørn Are Davidsens kommentarar til koss det lett kan bli laga sensasjon av slike saker.

Disputas om Dødehavsrullane

Eg har tidlegare skrive om Årstein Justnes som nå har tatt doktorgraden på ei avhandling om Dødehavsrullane. Eg hadde dessverre ikkje høve til å vera til stades, men Anders som skriv qumran.no, var (sjølvsagt) der. Han har skrive eit referat frå disputasen på bloggen sin.

Norsk doktorgrad om Dødehavsrullane

The_shrine_of_the_book
Ein norsk teologisk doktorgrad om Dødehavsrullane, – det er ganske sjeldan kost! Årstein Justnes disputerer 30. november på MF med ei avhandling der han tolkar tre av tekstane frå Qumran.

Elles skriv denne forskaren óg blogg, og eg vil gjerne anbefala innlegget Om å ta doktorgrad, der han har ei tilnærming til temaet som ikkje akkurat er vitskapleg.

Biletet viser The Shrine of the Book, museet for Dødehavsrullane i Jerusalem.

Eg er ikkje spesialist på Dødehavsrullane, men eg har vore ein del gonger i Qumran og eg er fascinert av staden og historia om dei viktige funna (sjå tidlegare relatert stoff på bloggen her). Derfor syns eg det er flott at forskarar studerer dette materialet. På den måten kan me blant anna få meir kunnskap om jødedomen på Jesu tid. For sjølv om ei doktorgradsavhandling ofte bare er lesbar for dei som har mykje kunnskap om emnet frå før, vil den på sikt kunna generera ny kunnskap ut til oss vanlege interesserte lesarar.

Avhandlinga har dessverre ein tittel som ikkje akkurat inviterer til å få fleire lesarar: The Time of Salvation: An Analysis of 4QApocryphon of Daniel ar (4Q246),4QMessianic Apocalypse (4Q521 2), and 4QTime of Righteousness (4Q215a).

Hald fram med å lese «Norsk doktorgrad om Dødehavsrullane»

Fotoessay om Qumran

Israel_oktober_2006_377 Eg har fleire gonger tidlegare skrive om Dødehavsrullane og dei arkeologiske utgravingane i Qumran. Dette er ein interessant stad å besøka, og funnet av desse rullane er svært viktig blant anna for kunnskapen om jødedomen på Jesu tid. Biletet av denne hola ved Qumran tok eg i haustferien i fjor.

Nå har About.com:archaeology lagt ut biletserien The Dead Sea Scrolls and the Archaeological Site of Qumran.

Relaterte artiklar her på bloggen:

Dødehavsrullane 60 år etter

Vårt Land (papirutgåva) melder at det i dag er 60 år sidan dei første Dødehavsrullane blei funne. Eg må innrømma at eg ikkje visste dette funnet kunne datofestast så nøyaktig!

Forskaren Torleif Elgvin skriv i samband med jubileet ein kronikk der han presenterer ein del av det våset som i det siste har blitt publisert som «sensasjonelle» nye teoriar om desse rullane og om den kristne kyrkja sitt opphav.

For eigen del viser eg til bloggen qumran.no og til det eg tidlegare har skrive om dei viktige Dødehavsrullane (her og her).

Oppdatering 08.03:

qumran.no forklarer korfor det blei markert eit «jubileum» for Dødehavsrullane 1. mars 2007:

I disse dager markeres 60-årsjubileet for funnet av «Dødehavsrullene». Nå er det noe uklart nøyaktig når rullene ble funnet, men den første transaksjonen skal ha funnet sted 1. mars 1947, ifølge Aftenposten i dag.

Meir debatt om Qumran

QumranFunnet av Dødehavsrullane var ein av dei arkeologiske sensasjonane i det 20. hundreåret. Dei gamle skriftrullane blei funne i holer i ørkenen i området ved Qumran nær Dødehavet (sjå biletet). I Qumran var det ein jødisk busetnad fram til romarane tok området i den jødiske krig i tida omkring år 70.

Det går nå (nov 2006), som tidlegare omtalt på bloggen, ein debatt om kva som er forholdet mellom Dødehavsrullane og busetnaden i Qumran. Den norske debatten går mellom dei to forskarane Torleif Elgvin og Fartein Valen-Sendstad i Vårt Land (papirutgåva), og bloggen qumran.no har publisert artiklane deira på nettet.

Nå har Fartein Valen-Sendstad kome med ein ny runde i debatten med artikkelen Ny forståelse av Qumran?

Så vidt eg kan sjå, kan me forenkla debatten slik:

Torleif Elgvin meiner at Qumran var befolka av essearar, og at desse stod bak skriftene som utgjer Dødehavsrullane. Dette er det tradisjonelle synet som har hatt stor oppslutning blant forskarane, og som blir formidla i både i faglitteratur og i meir populære reisehandbøker. Elgvin, som er ein av dei internasjonalt anerkjente forskarane på Dødehavsrullane, meiner at «nye hypotesar» byggjer på sviktande fagleg kunnskap.

Fartein Valen-Sendstad vil heller seia at det er to syn på forholdet mellom Dødehavsrullane og Qumran. I tillegg til den tradisjonelle teorien, meiner han at det finst ny og seriøs forskning som  lausriver Dødehavsrullane frå busetninga, og som altså hevdar at det ikkje var essearar som budde i Qumran.

Sjå også artikkelen Donytt som viser til forskning omkring ein latrine og om kva dette kan seia oss om folket som heldt til i Qumran.

Debatt om Qumran

20061016_israel_06_a080 Det er for tida debatt om bakgrunnen for staden Qumran ved Dødehavet. Qumran er ein interessant ruin nær holene der Dødehavsrullane blei funne for drøyt femti år sidan. Biletet viser det spesielle landskapet og ei av holene i ørkenen.

Når eg skriv dette, er det nøyaktig ei veke sidan eg var i Qumran. Eg hadde lese om dei nye og omdiskuterte teoriane før eg reiste, og det var derfor spesielt interessant å koma tilbake til staden denne gongen.

Utgangspunktet for debatten er at den israelske arkeologen Yizhaq Magen tidlegare i år publiserte ein artikkel med heilt nye teoriar om kva slag stad Qumran var. Dette har Fartein Valen-Sendstad formidla vidare til norske lesarar gjennom ein kronikk i Vårt Land. Nå har den norske Qumran-spesialisten Torleif Elgvin gjeve eit svar der han argumenterer for at det tradisjonelle synet på Qumran, trass i nye teoriar, framleis står sterkt blant forskarane som er spesialistar på temaet.

Du kan lesa desse artiklane på den norske bloggen qumran.no:

Det tradisjonelle synet er at Qumran var eit senter for Samfunnet, ein del av den jødiske essear-rørsla. I dette senteret produserte essearane skriftrullar som dei gøymde i holer då romarane kom til området under Den jødiske krig i år 68 e.Kr. Det er desse skriftrullane som fekk namnet Dødehavsrullane, då dei blei funne i 1946 og åra etterpå. Eg har tidlegare skrive meir om dette her.

Den nye og alternative teorien er at det slett ikkje budde essearar i Qumran, men at staden var ein keramikkfabrikk som produserte leirkrukker. Teorien forklarar funnet av Dødehavsrullane med at essearane i år 68 passerte Qumran på flukt frå romarane og at dei der skaffa seg krukker som dei så kunne gøyma skriftene sine i.

Torleif Elgvin skriv blant anna:

Det er seks gode grunner for å anta en nær relasjon mellom et religiøst preget fellesskap som holdt hus i Qumran og boksamlingen funnet i hulene:
1) Terrenget her er trangt og bratt. Seks av de elleve hulene med bokruller ligger rett syd for ruinene. Man var nødt til å gå gjennom bosetningen for å komme til disse hulene. Det gjelder også hule 4 som inneholdt rester av mer enn fem hundre bokruller.
2) Eshel og Broshi har under sine utgravninger funnet spor av gamle veltråkkede stier som ledet nordover fra bosetningen til andre huler og teltplasser i nærheten. Disse stiene gir ingen mening i Magens «flyktningeteori».
3) Hovedgravgården inneholder mer enn tusen graver med en spesiell gravleggingsmåte som kan være religiøst motivert. Vi aner et religiøst samfunn bak dette, ikke arbeidsstokken i en keramikkfabrikk.
4) Bar-Nathan har påvist at under det første jødiske opprør (årene 66-70) ble det produsert en type arkiv-krukker, spesialdesignet for å lagre bokruller. Kan det tyde på at keramikkarbeiderne var spesielt boklig anlagt?
5) Tredjeparten av bokrullene er skrevet i en «skriver-skole» med spesielle særtrekk. Her finner man også de skriftene som reflekterer «Samfunnet’s organisasjon og bibelutleggelse. Boksamlingen har altså en tydelig religiøs tendens, den er neppe en tilfeldig samling reiselitteratur.
6) Den romerske forfatter Plinius den eldre lokaliserer «esseerne» nettopp til nordvestbredden av Dødehavet, mellom Jeriko og Ein Gedi. Dette skriver han få år etter at romerske styrker inntok Qumran i 68 e.Kr. I terrenget her er stedet Qumran den eneste mulige kandidat til et slikt esseisk senter.

Vatn i Qumran

Det regna nyleg kraftig i ørkenen ved Dødehavet. Biblical Archaeology Review har etter dette publisert flotte bilete med rennande vatn frå Qumran (staden der Dødehavsrullane blei funne).

qumran.no kommenterer dette framifrå (bortsett frå at regnet kom 2. april):

(Bildene) dokumenterer hvordan det avanserte vannsystemet i Qumran fremdeles virker – etter styrtregn i Juda ørken for to dager siden, 4. april. Wadi er et arabisk ord (det tilsvarende hebraiske er nachal) som betegner et elvegjel som er tørt det meste av året, men som fører vann noen få ganger i regntiden. Et avansert system av vannledninger samlet opp vann etter slike regnskyll og førte det inn i sisterner i Qumran-ruinen. (Les meir)

Dødehavsrullane

Img_6529_qumran Heilt sidan Dødehavsrullane blei funne i holer i ørkenen ved Dødehavet i 1946 og åra etterpå, har det vore stor interesse for desse skriftene. Dødehavsrullane er gamle handskrift frå ei jødisk gruppering som levde i eit klosterliknande fellesskap ved Dødehavet dei siste hundre åra før Jesus og fram til busetjinga deira blei øydelagt av romerske soldatar under den jødiske krig i år 68 e. Kr. Staden dei levde heiter i dag Qumran. Folket som budde der tilhøyrde den jødiske retninga essearane.

Det første biletet er frå utgravingsområdet i Qumran, med Dødehavet i bakgrunnen. Det andre biletet viser terrenget i ørkenen der holene med Dødehavsrullane blei funne.

Img_6517_qumran_1 Det er nyleg opna ein ny og norsk blogg med stoff om Dødehavsrullane: qumran.no. Denne bloggen har mykje interessant stoff knytt til staden og folket som budde der. Bloggen er skriven av Qumran-spesialisten Anders Aschim, som eg tidlegare har omtalt i innlegget BlixBlog.

Hald fram med å lese «Dødehavsrullane»

Dagstur til Dødehavet

Sjølv om det er eit par veker sidan eg kom heim frå Israel (våren 2005), har eg lyst til å leggja til eit (siste?) kapittel i reiseskildringane mine. Den siste dagen me hadde til disposisjon før heimreise, var me på dagstur til Dødehavet. Dette er eit spesielt område: Det er ørken og det er omlag 400 meter under havets overflate! Her er det varmt og tørt. Og vatnet i Dødehavet er veldig salt. Dødehavet 2005Biletet er tatt på Masada der eg ser utover Dødehavet.

Me hadde gjort ein avtale med ein arabisk taxisjåfør som skulle køyra oss dit me ville denne dagen. Han lova å stilla med ein Van, så me skulle ha god plass. Det viste seg å vera ein VW Caravelle, lik den eg sjølv har køyrt i 10 år. Bare det at denne var køyrt over 490.000 km og det på ein lite omsorgsfull måte. Det viste seg faktisk at bilen skulle vore (og burde vore!) på verkstad denne dagen. Men det visste me ikkje før me på ettermiddagen begynte å få motorproblem ….

Før det blei kveld hadde me vore på Masada, i Qumran (der Dødehavsrullane blei funne), me hadde bada i Dødehavet, vore i Jeriko og i Betania. Og opplevd arabisk bilberging. Ein innhaldsrik dag!

Eg kan ikkje skildra alt det eg opplevde denne måndagen. Det ville sprenga alle grenser for ein blogg-artikkel som dette (viss du syns eg overdriver her, vil eg bare seia at eg har latt meg inspirera av evangelisten Johannes i Joh 21,25). Men nokre glimt frå det fascinerande landskapet og frå dei mange opplevingane våre på dagsturen til Dødehavet, går det jo an å dela!

Masada er ei fjellklippe som reiser seg 450 meter over Dødehavet. Platået på klippa er ca 650 x 300 meter stort. Der oppe bygde kong Herodes den store eit palass som skulle vera ein tilfluktsstad for han og familien hans.

Masada 2005Han leid både av stormannsgalskap og forfølgelsesvanvidd, stakkars! På Masada er det ruinar etter palass, romersk bad, synagoge, kornkammer som skulle rekke til 10.000 soldatar osv. I 2001 blei staden tatt inn på UNESCO World Heritage List.

Staden har ei spesiell historie. Herodes fekk aldri brukt denne tilfluktsstaden sin. Under det jødiske opprøret mot romarane omkring år 70 fekk derimot staden stor tyding. Her forskansa fridomsforkjemparane seg i tre år etter at Jerusalem var falt.

Romersk leir ved Masada 2005Tilslutt, då den romerske hærmakta var i ferd med å innta borga, gjorde dei kollektivt sjølvmord. Heller ein død i fridom enn å leva i slaveri for romarane, var tankegangen deira. Det er historikaren Josefus som har tatt vare på denne historia i skriftet Den jødiske krigen. Biletet viser ein av dei romerske militærleirane frå beleiringa i år 70, sett frå taubanen på veg opp til Masada.

Qumran er staden der Dødehavsrullane blei funne i 1947. Eit sensasjonelt funn som har betydd mykje for bibelforskinga. Det var beduinar som tilfeldig fann 2000 år gamle skriftrullar i nærast utilgjengelege fjellholer på staden. Dei som på Jesu tid budde her nede ved Dødehavet i eit klosterliknande samfunn, blir kalla essenarane. Dei var ei jødisk asketisk retning som var i opposisjon til dei som hadde makta i Jerusalem. I ein flott historisk presentasjon på staden, blir det hevda at døyparen Johannes truleg hadde bakgrunn i dette fellesskapet. Eg er ikkje så sikker på om dette er så opplagt, men skal sjølvsagt ikkje utelukka det. Uansett er det eit interessant tema å sjå på samanhengen mellom essenarane og Det nye testamentet.

Nå er nokre av Dødehavsrullane stillt ut i The Shrine of the Book i Jerusalem, eit spesielt bygg som ser ut som toppen av dei leirkrukkene dei fann rullane i. Me var og såg på denne utstillinga i Jerusalem ei vekes tid før besøket i Qumran.

Bading i Dødehavet 2005Bading i Dødehavet er sjølvsagt ein aktuell aktivitet når me er i området. Vatnet er så salt at kroppen er heilt slimete når me kjem opp av vatnet. Pga saltinnhaldet flyt me på ein heilt annan måte enn i vanleg vatn, ja, det er som om me vil tippa rundt. Og er det noko eg har respekt for, så er det å få dette vatnet i munn, nase og auge! Nei takk! Du bør heller ikkje ha for mange sår på kroppen når du går ut i dette vatnet, det kan svi ganske voldsomt. Men løye var det å bada der, denne gongen òg!

Etter opphaldet på ein sjabby badestrand, som me til og med måtte betala for å koma inn på, køyrde me vidare til Jeriko. Byen innehar ein del rekordar: Det skal vera den eldste by i verda, og det er den lågastliggjande by i verda!

Palmebyen 2005Byen er faktisk ein oase som ligg midt i ørkenen, derfor namnet «palmebyen» (sjå biletet). Det er grønt og frodig, for byen har ei kjelda med rennande vatn. Like utanfor byen er landskapet likevel goldt og tørt. Her passerte Jesus når han var på reise mellom Galilea og Jerusalem. Her var det han helbreda den blinde Bartimeus (Mark 10,46-52) og her var det han tok inn hos tollaren Sakkeus (Luk 19,1-10). Og kven har ikkje høyrt Jesu forteljing om ein mann som «fór frå Jerusalem ned til Jeriko» og som fall i hendene på røvarar? (Luk 10,30-37). Til orientering kan det nemnast at det er 1200 meters høgdeforskjell mellom dei to byane. Og avstanden er ikkje stor, men terrenget er farleg og villt!

På veg opp bakkene frå Jeriko mot Jerusalem blei det meir og meir klart at bilen aldri skulle vore på vegen den dagen. Andre enn meg kan nok gje ei betre skildring av den tekniske sida ved saka, og sikkert òg av det faktiske hendingsforløpet. For då eg vakna etter å ha sovna i baksetet, var motorhavariet eit faktum. Sjåføren var fortvila og irritabel. Me stod midt i ein bakke i Betania, me var altså nesten oppe på Oljeberget og hadde ikkje langt igjen til Jerusalem. Men det hjalp lite, for bilen ville ikkje meir. Sjåføren hadde lova oss å køyra innom Lasarus» grav (Joh 11,1-44) på veg tilbake. Etter ein del mekking og forhandling kom nevøen hans med ein annan bil og køyrde oss til kyrkja og moskeen som er bygd ved Lasarus» grav, og så vidare tilbake til Jerusalem gjennom trange og bratte gater i området rundt Oljeberget. På vegen var me innom verkstaden der dei allereie var igang med å berga bilen for framtida; kanskje var tanken at den skulle gå 490.000 nye km før den skulle få kvila hos den lokale knoksen?