Reiseguide, år 50 e Kr

15/12/2019

Adventsblogg 15. desember

derjesuslevde

Adventsbloggen på 3. søndag i adventstida handlar om ei faktabok for barn (og unge ungdomar). Den fortel om landet der Jesus levde og er skriven som ein reiseguide i år 50, altså mens området ennå var omtrent som på Jesu tid. Eg hadde ikkje sett boka før eit av barnebarna mine introduserte den for meg i går. Og eg blei sjølvsagt begeistra!

Jammen har ikkje boka også eit lengre avsnitt om å gå på fottur frå Nasaret til Kapernaum, altså veldig tilsvarande den moderne Jesus Trail som eg har gått mange gonger. Det sette eg pris på!

Når eg les boka som trusopplæringsleiar og som bibelinteressert farfar og morfar, syns eg det er ei flott bok som eg gjerne vil lesa saman med nysgjerrige barn. Boka gir masse faktakunnskap, også i kategorien fun facts, om landet der Jesus levde. Kanskje boka også kan skapa ein draum om ein gong sjølv å få reisa dit?

Når eg les boka som teolog og reiseleiar til Israel og dei palestinske områda, er eg imponert over kor mykje godt stoff ein har fått med i boka. Her er gode teikningar og kart, forteljande tekstar og faktatekstar. Med desse brillene ser eg likevel fort nokre få faktafeil, som på side 21: Staden ved Gennesaretsjøen der tradisjonen seier at Jesus viste seg etter oppstoda, ligg ikkje mellom Kapernaum og Betsaida. Staden ligg eit par km frå Kapernaum, men i den andre retninga. Side 44-45: På teikninga over Jerusalems bymur under Agrippa, ser det ut for at Golgata framleis ligg utanfor byen. Ved denne byutvidinga ca 10 år etter Jesu død, blei vel staden liggande innanfor muren? Til tross for slike detaljar imponerer boka med alt det ein har fått med på ein lett og interessant måte. Desse to eksempla på stadar der eg meiner å ha funne småfeil, får heller stå som eksempel på den mengda av fakta som faktisk er tatt med i boka.

Når det gjeld fødselsforteljinga frå Betlehem, undrar det meg at boka vidarefører tanken om eit fullt vertshus og om fødsel i ein stall (side 54-55). Eg registrerer også at forfattaren meiner at Maria og Josef truleg reiste gjennom Samaria då dei var på veg frå Nasaret til Betlehem. Eg trur heller dei reiste ned Jordandalen (her). Men dette er jo ein type «fakta» der me aldri kjem lenger enn til å meina noko om kva som er mest sannsynleg.

Meir om boka: Reiseguide Bli med der Jesus levde.

Originalutgåva heiter A Time-Travel Guide to the Land of Jesus og er skriven av Peter Martin (Oxford 2017). Boka er omsett til norsk av Vidar Kristensen og gitt ut på IKO-Forlaget AS i 2018.

Fortsatt god adventstid!


God bok: Verdensteater

10/06/2018

Thomas Reinertsen Berg: Verdensteater. Kartenes historie. Forlaget Press.
verdensteater.jpg

Dette er den beste boka eg har lese denne våren. Boka vann Brageprisen i 2017 som beste  sakprosabok. Og det var ein fest å lesa den! Brageprisjuryen skriv blant anna:

At kart har fascinert og at kart har enorm betydning gjennom tidene er vel kjent. Med boken Verdensteater har journalisten og skribenten Thomas Reinertsen Berg har skapt en tour de force i kartenes historie i verden. Han starter med de aller første verdensbildene, setter verden som scene, og tar sats gjennom verdensbildene og forestillingene, systematisk, velskrevet, morsomt og lærerikt. Les meir

Eg kjøpte boka først og fremst for å lesa kapittelet om «heilag geografi». Men eg blei fascinert av heile boka, – her var det mange høgdepunkt:

img_5614.jpg

Her er nokre avsnitt eg vil framheva som spesielt interessante, sett med mine auge. Det første eg vil nemna, er poengteringa av Augustin (viktig teolog, ca år 400) sitt syn på naturvitskap:

… en kristen burde vite minst like mye som en ikke-kristen om Jorden, himlene og de andre delene av universet, slik at han ikke satte Bibelens høyere sannheter i forlegenhet ved mangel på kunnskap om mer verdslige ting. Man burde studere Jorden sammen med bibelhistorie for bedre å kunne forstå den guddommelige skapelsen. (Side 77).

Når eg les dette må eg jo bare innrømma at det er mykje eg ikkje veit om jorda og universet …!

Omtrent samtidig (ca 390) skreiv Hieronymus ei topografisk ordbok med over tusen bibelske stadnamn, fordi «de som kjenner plasseringene til de antikke byene og stedene og navnene deres, vil få et klarere blikk på Den hellige skrift». Den boka skulle eg gjerne hatt, sjølv om den er skriven på latin. Det slår meg at dette ikkje er fjernt frå mine eigne tankar om bibelsk geografi og historie. (Side 77).

«Muntlege kart» var eit nytt og interessant begrep for meg. Berg skriv interessant om at vikingane klarte seg med slike muntlege kart. Reisene deira utan kart seier mykje om kor velutvikla evna til å huska og fortelja må ha vore i tidlegare tider. (Men eg undrar meg over at han omtaler Sigurd Jorsalfare si reise til Jerusalem ca 1110 som som ein del av vikingtida.)

Vikingene seilte over store avstander (…) Sigurd Jorsalfare reiste helt til Jerusalem, og i Landnåmabok er det en henvisning til noe som kan være Svalbard. I lys av dette er det påfallende at vikingene aldri laget et eneste kart. Ikke en eneste kyststrekning eller øygruppe ble tegnet. Vi må bare konkludere med at de greide seg fint med muntlige kart. (Side 211).

Eit «Ingenstedskart» frå 1959 basert på geografien i Sandnes er eit heilt annleis og løye høgdepunkt, ikkje minst for oss som bur her i distriktet. Eg har kost meg mykje med dette kartet. Det var faktisk seriøst laga av Norges geografiske oppmåling «for å eksperimentere med symboler, farger og typografi». Byen er kalla Storesand, – og Jotunheimen er plassert mellom Dybingen og «Gandafjorden» (side 254-255, med bildetekst på side 253).

Illustrasjonane i boka er eit kapittel for seg. Boka er usedvanleg flott illustrert, som Brageprisjuryen seier det. Eg avsluttar med dette avsnittet frå siste tekstside i boka:

Kart er verdensbilder – bilder av verden. Alle kartene i denne boken representerer ulike måter å se verden på, fra grekernes spekulasjoner til middelalderens tro, fra renessansens forsøksvise vitenskapelige og objektive kartlegging til den digitale tidens enorme informasjonsinnhenting. Alle har det til felles at måten de velger å se verden på, sier mye om hva man syntes var viktig og hadde mulighet til i tiden de ble tegnet. (Side 321).

 


Oldefars notatbok frå 1875

10/05/2018

Peter Sværens notatbok frå Stord Seminarium

Oldefar Peter Sværen (1854-1932) var lærar på Rennesøy i Ryfylke i 1879-1923. Han kom frå Balestrand, tok lærarutdanning på Stord og kom til Rennesøy i 1879. Den gamle notatboka hans er frå religionsundervisninga på Stord i oktober 1875. Boka er ein av skattane i bokhylla mi.

Teksten på tittelsida i boka:

Religionsanmærkninger af Seminarilærer Lilloe

Stord Seminarium 1te October 1875

P. Sværen

IMG_5277
Dei neste bilda viser første og siste tekstside i boka. Undervisninga var ved læraren Kristian Lilloe. Innhaldet er ein gjennomgang av Luthers litle katekisme, det vil seia ei framstilling av den kristne trua, delt inn i avsnitt om dei ti boda, truvedkjenninga, Herrens bøn, dåpen og nattverden.

Siste side (side 131) i notatboka er datert 30. oktober 1875. Dei brukte altså éin månad på dette temaet.

IMG_5278.jpg

IMG_5279

Eg fekk den gamle notatboka hans av «onkel Otto» då eg var ganske ung. Otto var son til Peter og bror til farmor.

Notatboka er altså frå undervisninga på Stord Seminarium, det som seinare blei lærarhøgskole og som etter fleire fusjonar nå er ein del av Høgskulen på Vestlandet.

Boka Lærarutdanning i 150 år. Stord lærarhøgskule 1839-1989 (tilgjengeleg på Nasjonalbiblioteket) har bilde av skulebygningen som oldefar gjekk på og av læraren Lilloe.

Skjermbilde 2018-02-17 kl. 22.45.57

Skjermbilde 2018-02-17 kl. 22.47.12

Eg tar til slutt med litt om familien til Peter. Han gifta seg i 1880 med Sigrid, født Sæveraas (1862-1956). Dei budde først i lærarbustad på Hegland, og frå 1890 på garden dei kjøpte på Ask. Sigrid og Peter fekk 10 barn. Eg er barnebarn av Petra Serina. Her er informasjonen som står om familien deira i Rennesøy gards- og ættesoge:

Frå Rennesøy gards- og ættesoge, side 18


Tænkepauser i ferien

14/07/2017

sp_rgsm_l

I går sat eg på strandpromenaden i Villajoyosa og hadde ein siste filosofisk «tenkepause» før eg reiste heim frå ferien. Temaet var spørsmål. Kor mange spørsmål stiller eg i løpet av ein dag? Og korfor spør eg eigentleg? Er det alltid for å bli klokare? Finst det spørsmål som eg ikkje forventar svar på, – eller som rett og slett ikkje kan besvarast?

Tidlegare i sommar oppdaga eg den danske bokserien Tænkepauser. Serien består av små hefte på 60 sider om svært ulike tema, utgitt av Aarhus Universitet. Dyktige forskarar skriv lett tilgjengeleg og kortfatta om spesialfelta sine. Det blir gitt ut ei ny bok kvar månad. Foreløpig har det kome 50 titlar, eg kjøpte i første omgang fem av dei.

Den siste dagen i Villajoyosa blei det til at eg sat med ein kopp kaffi og las i boka om spørsmål. Eg las eit avsnitt om dei mange spørsmåla eit barn kan stilla og om koss me som vaksne reagerer på desse spørsmåla. Dagen før hadde eg lese kapittelet Det første spørgsmål, der filosofen går tilbake til forteljinga om syndefallet i Første Mosebok og blant anna skriv om samanhengen mellom svar og ansvar. Tidlegare i ferien har eg lese ei teologihistorisk bok om reformasjonen og ei psykologibok om livshistoriene våre. Men husk, kvar av dei var på bare 60 sider!

«Formatet er småt, men tankerne er store», skriv forlaget. Den foreløpig siste boka i serien handlar om velferd (utgitt juni 2017). Til hausten kjem det bøker om smerte, humor, valg og karma. Og som sagt, serien inneheld allereie 50 titlar.

Vanskeligheden ved å anmelde de fine små bøger i Tænkepauser-serien er, at man presses til bestandigt at finde nye og varierende ord for sin begejstring (Henrik Dahl i Weekendeavisen).

Les meir på tænkepauser.dk. Bøkene finst også som lydbøker og ebøker.


Per Lønning om Betlehem

30/12/2016

pixner-og-hintlian-betlehem

Det finnes knapt noen flekk i den bibelske geografi som gjennom tidene har talt til den menneskelige fantasi og lengsel som Betlehem, byen fra juleevangeliet. (…) Med en bok som denne er det som med det palestinske kulturlandskap: man begynner på overflaten for å grave seg ned i grunnen, lag etter lag. En stund med dens vakre og allsidige billedmateriale kan i seg selv være verdifullt. Men, for all del: la oss bruke tid, la oss stille oss åpne for innlevelsen!

Det er Per Lønning som skriv slik i forordet til eit billedverk om Betlehem, utgitt på Universitetsforlaget i 1981.

Boka er skriven av Bargil Pixner og George Hintlian. Pixner (død 2002) var katolsk munk, bibelforskar og arkeolog. Hintlian er armensk historikar. Begge er kjende som markante kristne guidar og historikarar i Jerusalem.

Eg las eit lånt eksemplar av Betlehemsboka deira for nokre år sidan. For eit par månadar sidan kom eg over boka i NMS sin gjenbruksbutikk i Stavanger, og kjøpte den sjølvsagt straks (for kr 10!).

Forordet til den norske utgåva er altså skrive av Per Lønning (1928-2016). Han legg vekt på Betlehem sin plass i kristne menneske sin fantasi og lengsel, og på byen som pilegrimsmål.

Lønning hadde neppe formulert avsnittet om «dagens Betlehem» slik i dag. Nå er det ein høg mur mellom Israel og Vestbreidda i området rundt Betlehem, og både dei politiske og religiøse forholda er endra og forverra sidan 1981.

Her er Lønning sitt forord til den norske utgåva:

Det finnes knapt noen flekk i den bibelske geografi som gjennom tidene har talt til den menneskelige fantasi og lengsel som Betlehem, byen fra juleevangeliet. Stedet dukker opp i beretningene allerede i forbindelse med gjetergutten David, som vokste opp i egnen. David var ikke bare eventyrskikkelsen som ble konge og grunnlegger av en kongeætt. Som dikter og musiker ble han også stående i minnet som grunnleggeren av Israels salmesang, og – i det hele – som idealbildet på en konge, kongen etter Guds hjerte. Dermed ble han gjennom århundrene også forbildet på kongenes konge, Grunnleggeren av det fullkomne gudsrike, Messias. Og profetenes hentydninger til Betlehem, kongebyen, fikk en dobbel bunn, de pekte samtidig mot Ham som skulle komme. Evangelistene Matteus og Lukas beretter at Jesus ble født i Betlehem. Mens Lukas, vår tradisjonelle juleevangelist, skildrer krybben, hyrdene og englene på marken, tegner Matteus stjernen og vismennene fra Østerland.

Helt fra 300-tallet, da interessen for «hellige steder» i Bibelens land våknet for alvor, har såvel Fødselsgrotten som Hyrdegrotten i Betlehem vært utpekt. Helligdommer ble reist på disse stedene, pilegrimer begynte å strømme til. Legendefloraen som spredte seg, førte til at også andre lokaliteter ble påvist der den hellige familie skulle ha søkt ly under sine reiser. I de mange grottene i og omkring byen begynte fromme eneboere å søke tilflukt. Det mest kjente navn er vel Hieronymus, skaperen av den mektige latinske bibeloversettelse. Med tiden skulle et stort antall klostere og kirker følge. Byens pulserende senter gjenno mer enn halvannet tusen år har imidlertid vært Fødselskirken, der krypten hvor Jesu fødselssted og likeså markeringen av krybben er markert. Kirken er utsmykket med altere så pilegrimene kan tilbe og eventuelt motta sakramentet på selve fødestedet.

Nordiske besøkende har ofte vanskelig for å dele sydlendingenes fryd over kirkepryd og alterprakt på de bibelske stedene. Vi ønsker oss heller stall og hyrdemarker slik vi forestiller oss at de må ha vært dengang. Et stykke på vei oppfyller dagens Betlehem også dette ønske: det bølgende landskapet med de vide beitemarkene bretter seg ut for øyet som de gjorde det for 2000 år siden. Gamle hyrdegrotter er bevart, ikke bare som del av det katolske og gresk-ortodokse kirkeanlegg som markerer «Hyrdemarkene», men også i mer opprinnelig, uutsmykket utgave. I tilknytning til et anlegg som tas vare på av det internasjonale KFUM, holdes det hver julenatt friluftsgudstjeneste for dem som måtte ønske en mer «naturlig» ramme.

Billedverket om «det fagre Betlehem» gir et allsidig inntrykk av byen slik den møter sine titusentalls besøkende idag. Det gir også interessante glimt av historien. Dette skjer med stor respekt, ikke bare for den bibelske overlevering, men også for det legendestoff som gjennom tidene har bidratt til å utvikle pilegrimsbyens profil. Boken vender seg ikke først og fremst til dem som ønsker å nærme seg historien på vitenskapelige premisser, men til dem som søker innlevelse – kan hende i forbindelse med besøk på stedet.

Dagens Betlehem er en pulserende by på størrelse med Fredrikstad eller Ålesund. Tilstrømningen av arabiske flyktninger i årene etter 1948 har ført til at byens tradisjonelle kristne preg er blitt noe avstreifet. Men også den muslimske befolkning har for en stor del sitt levebrød av kunsthåndverk og forretning knyttet til byens rolle som kristent pilegrimssentrum. Ikke minst er Betlehem kjent for sitt rike utvalg av produkter i oliventre. Etter den israelske okkupasjonen har byen stort sett unngått de tilspissede konfrontasjoner mellom jøder og arabere som har preget en rekke andre byer i «Vestbredd»-området. Fjerningen av piggtrådsperringene mellom byen og det israelske Jerusalem har bidratt effektivt til turisttilstrømningen.

Betlehem er vel verdt et besøk og vel verdt et studium: et særpreget landskap, en særpreget historie, en serie særpregede kulturminner. Men mest av alt: et sted som rommer avgjørende og dyrebare minner for alle som har opplevd juleevangeliets enestående utstråling. Byen der englesangen om «fred på jorden» først ble hørt, er i all sin rastløse, kommersielle hverdagslighet en vidunderlig påminnelse om at det var på slik en jord – på vår jord – at det skjedde.

Med en bok som denne er det som med det palestinske kulturlandskap: man begynner på overflaten for å grave seg ned i grunnen, lag etter lag. En stund med dens vakre og allsidige billedmateriale kan i seg selv være verdifullt. Men, for all del: la oss bruke tid, la oss stille oss åpne for innlevelsen!


Lokalhistorie frå Fiskepiren

09/12/2016

verket-frontHistoria om farfars skraphandel har nå kome med i ei (svært lokal) lokalhistorisk bok om området ved Fiskepiren i Stavanger:

Erling Jensen: Verket. Fra seil til presse. Piren forlag 2016.

Historia kan også lesast her på bloggen, der den først blei publisert:

O. Berge, Skraphandel
(…) Skraphandelen til farfar har vore viktig i familien vår. Det er mange gode historier knytt til forretningsdrifta. Når eg ser tilbake på dette, er det ei stolt familiehistorie om ein mann som med humor og forteljarevne gjorde ein skraphandel til noko stort! (les meir)

Erling Jensen skriv i ei kort innleiing til teksten min at farfar overtok skraphandelen etter Goa i 1935. Dette var ei ny opplysning for oss i familien. Kjekt å få vita meir om familiehistoria vår!

Her er informasjon om boka frå forlaget:

Jorenholmen, Fiskepiren og Verksgata var et sentralt område allerede før Forstaden ble innlemmet i Stavanger i 1848. Sildeindustri, hermetikkindustri, smørproduksjon og trelasthandel ble etter hvert viktige satsingsområder. I kjølvannet fulgte alle under- leverandørene, håndverkerne og kremmerne. Boken gir et innblikk i hvordan forholdene var på Verket fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Inneholder både gamle sort/hvitt-bilder og nyere fargebilder.


Luther: Jesu inntog i Jerusalem

27/11/2016

img_3756Bibelhistoria om då Jesus rei inn i Jerusalem på eit esel er preiketekst i kyrkjene på første søndag i adventstida.

I forkynninga blir det ofte framheva at Jesus her viser seg som ein fredsfyrste ved ikkje å ri på ein stridshest, men på eit fredeleg esel.

Då Martin Luther preika over denne teksten for 500 år sidan, framheva han faktisk det same: at eselet var eit dyr som ikkje var avskrekkande. Det blei tvert imot brukt som ein hjelpar for menneska, det blei brukt til å bera og til å arbeida.

Denne helga begynner det nye kyrkjeåret 2016-2017. Dette året skal me markera at det er 500 år sidan reformasjonen. Eg fann denne veka fram Luther sine preiker for å sjå koss reformatoren – som blant anna var ein produktiv predikant – forkynte på første søndag i adventstida.

Som heilskap er den aktuelle preika ganske annleis den forkynninga som er idealet i Den norske kyrkja i dag. Det første eg la merke til, var likevel likskapen i omtalen av eselet. Det at eselet viser oss Jesus som fredsfyrsten, er altså ikkje eit nytt motiv; me finn det allereie hos Luther.

Her er det aktuelle avsnittet, på gamal dansk:

See, Han rider ikke paa en Stridshest, Han kommer ikke med glimrende Pragt og bydende Vælde, men paa et ustridbart Dyr, som kun bruges til at bære og arbeide, Menneskene til Hjælp, paa det Han kan give tilkjende, hvorlunde Han kommer, ikke for at skrække Menneskene, ei heller for at plage og undertrykke dem, men for at hjælpe dem, for at tage deres Byrde paa sig og bære den.

Grunnen til at eg siterer Luther på gamal dansk er mest for kuriositeten si skuld. Eg har to utgåver av preikene hans i bokhylla og her har eg henta teksten frå den eldste boka. Det har seg slik at eg tidlegare i år ved ei anledning fekk ei bokgåve «i staden for blomar»; ei utgåve av Luther sine preiker utgitt i Odense i 1854. Gåva blei ein fin opptakt til refomasjonsjubileet for meg.

Her er teksten på tittelbladet i boka (bildet):

Dr. Morten Luthers Kirke- og Huus-Postille. Forklaring over alle Søn- og Festdages Evangelier og Epistler. Oversat efter Benjamin Lindners tydske Samling. Ny fuldstændig Udgave, forøget med Morten Luthers Levnet og tretten Fasteprædikener.

For meg er det ei langt større oppleving å bla i den flotte og gamle boka enn i ei meir prosaisk utgåve frå Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i 1968. Men rett skal vera rett, når det kom til å lesa den 14 sider lange preika, valde eg den nyare utgåva. Og når eg her gjengir sjølve bibelhistoria, vel eg Bibel 2011:

Då dei nærma seg Jerusalem og var komne til Betfage ved Oljeberget, sende Jesus to læresveinar i veg og sa til dei: «Gå inn i den landsbyen som ligg framfor dykk! Der skal de straks finna eit esel som står bunde og har ein fole hos seg. Desse skal de løysa og leia til meg. Og om nokon kjem med spørsmål, då skal de svara: ‘Herren har bruk for dei.’ Då sender han dei hit med ein gong.» Dette hende for at det skulle oppfyllast, det som er tala gjennom profeten:

Sei til dotter Sion:
Sjå, kongen din kjem til deg,
audmjuk er han og rid på eit esel
og på folen til eit trekkdyr.


Læresveinane gjekk av stad og gjorde som Jesus hadde sagt. Dei henta eselet og folen. Så la dei kappene sine på dei, og han sette seg oppå. Mange i folkehopen breidde kappene sine på vegen, andre hogg greiner av trea og strødde på vegen. Og folket som gjekk føre, og dei som følgde etter, ropa:

Hosianna, Davids son!
Velsigna er han som kjem i Herrens namn!
Hosianna i det høgste!


Då han drog inn i Jerusalem, vart det uro i heile byen, og dei spurde: «Kven er dette?» Og folkehopen svara: «Det er profeten Jesus frå Nasaret i Galilea.» (Matt 21,1-11)

Luther sin hovuddisposisjon ser ut til å vera

  1. Trua vår, om Kristi gjerning som er gitt som gåve til oss
  2. Gjerningane våre, om Kristi gjerning som forbilde for oss
  3. Den åndelege tydinga av denne forteljinga om Kristus

Med dette som utgangspunkt, held han ei omfattande preike der han går gjennom enkeltord og uttrykk i teksten og gir alt ei djupare tyding, – og forkynner på sin særprega måte og med sterke ord frelsa gjennom trua på Jesus Kristus.

Luther si 500 år gamle preike blei interessant lesing for meg. Den er henta frå ein heilt annan kulturell samanheng enn vår og er sjølvsagt formulert ut frå andre preikeideal enn dei eg har. Men lesinga sette igang mange tankar fram mot den første søndagen i adventstida. Eg ser fram til å lesa meir om og av Luther det neste året!


%d bloggarar likar dette: