Alfred Hauge: Lidelsens veier

Lidelsens veier er kjærlighetens veier. Alfred Hauge 100 år.

Dette var temaet for kulturkvelden i Hinna kyrkje i forrige veke. Me hadde eit allsidig kulturprogram, mellom anna med diktlesing, song og musikk ved Hauges barn, barnebarn og oldebarn. Men temaet “lidelsens veier” var først og fremst ivaretatt av professor Jan Inge Sørbø, som hadde eit godt og innhaldsrikt foredrag om Hauges teologiske tenking med utgangspunkt i dette Haugesitatet.

For meg blei det ein kveld som sette i gang mykje mimring. Eg las mange av bøkene til Alfred Hauge på 70- og 80-talet. Nå har eg funne fleire av dei fram igjen. Eg hugsar forfattaren som fast deltakar i  gudstenestelivet i Hinna kyrkje frå ungdomsåra mine i kyrkja på 1970-talet.  Og sist, men ikkje minst, var mimringa knytt til vennskapet med Jan Inge, som eg blei kjend med siste året på gymnaset. I åra som følgde, hadde me blant anna fleire gode fjellturar saman i Ryfylkeheiane. Nå var det kjekt å treffa han igjen.

Men mimringa var likevel ikkje det viktigaste med denne kvelden. For meg, og sikkert for mange andre, skapte den ei fornya interesse for Hauge sine salmar og bøker. Kulturutvalet i Hinna kyrkjelyd hadde gjort eit godt arbeid med å setja saman programmet. I tilegg til det som alt er nemnt, var det felles salmesong, song ved menighetskoret og eit innslag ved Edvard Eikill, som var venn av Hauge. Sjølv fekk eg gleda av å leia kvelden.

Jan Inge bygde foredraget på kulturkvelden opp omkring dei fire salmane Hauge har i Norsk salmebok (2013):

  • Når stride stormar mot deg jagar (1940), nr 477, i avsnittet Trengsel og trøyst
  • Opna deg, hjarte! (1967), nr 556, i avsnittet Søndag og kyrkjegang (skriven til vigslinga av Hinna kyrkje)
  • Alle dei fuglar som flaug under himmelen blå (1970), nr 775, i avsnittet Ved senga
  • Du er Gud over år og tider (1966, 1972), nr 850, i avsnittet Åremålsdagar

Gudstrua sitt forhold til lidinga i verda er eit viktig tema i Hauge sitt forfattarskap. Han ville skriva sant om det vanskelege. Ein annan som høyrde foredraget, kollega Jostein Vestbø, samanfatta det slik på facebook: “smerte og medliding, tryggleik og kjærleik i Hauges forfattarskap og teologiske tenking”. Ja, for det dreidde seg slett ikkje bare om liding. Her var det også humor og lyse historier.

Sjølv om foredraget tok utgangspunkt i dei fire salmane, er temaformuleringa henta frå romanen Mysterium. Den handlar om liding og medliding. Hovudpersonane er Victor, som har mista hukommelsen, og professor Oneiropompos. I eit avsluttande kapittel trer forteljaren, altså Alfred Hauge sjølv, inn i boka. Eg tar med eit avsnitt som også blei sentralt mot slutten i Jan Inges foredrag:

Men med hensyn til den verden han (dvs Victor) har sett inn i, og de billeder han bruker: Den som leser og har kunnskap alene, vil lite kunne tyde og tolke dem. Den som dertil eier visdom, vil kunne tyde mer. Har han dertil kjærlighet, vet han å tyde alt. For der hvor det finnes kjærlighet, der er alltid lidelsen og lidelsens visjon til stede, og der hvor lidelsens visjon er til stede, der strømmer større kjærlighet til – som de hvite blodlegemer til et sår. Der hvor kjærligheten er, der er legedommen, også legedommen mot døden.

Hvilke ord er det fortelleren drister seg til å bruke?

Han vet bedre enn noen annen at når Victor denne morgenen reiser fra klosteret, da er det nettopp døden – den uovervinnelige – han vil stilles overfor. Hans hustru er kanskje allerede gått bort. Og lever hun fremdeles, er hun trolig hinsides bevissthetens grense, i en verden som kanskje ligner den Victor har gjennomstreifet, eller mer grufull, eller mer skjønn, eller hun er inne i en stor hvile og glemsel. For ved livets veier ligger gehenna og paradisene, og også ved dødens veier. Og portene til den store stillhet åpnes langsomt.

Eller om hun er ved bevissthet, så vil hennes pine være som et instrument hvor hver streng vibrerer. Og hennes pine er Victors pine. Det kan ikke annerledes være.

Og som deres lodd er, slik er menneskenes lodd i verden. Også leserens lodd, også fortellerens lodd. Kan summen av all lidelse i verden være større enn summen av to menneskers lidelse? Fortelleren tør ikke svare.

Men midt i lidelsen står han som profeten vitner dette om: “Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg og våre piner har han båret.” Dette er også fortellerens vitnesbyrd, grunnet på erfaring. Derfor skal det stå nedskrevet her, innen Victor trer ut av vår historie.

Dette betyr visselig at gjennom Kristus går det veier ut av lidelsen. Men det betyr også at gjennom ham, den velsignede, går det veier inn i lidelsen, for lidelsens veier er kjærlighets veier.

Jan inge skriv om denne boka i artikkelen om Alfred Hauge i Norsk biografisk leksikon:

Det visjonære krevde etter hvert større plass i Hauges litteratur, og i Mysterium fra 1967 handler det nesten bare om syner og drømmer; romanen er en vandring i menneskets indre liv, samtidig som den på en ny måte setter lidelsesproblematikken i fokus. Fra og med denne boken var Hauges bøker knyttet sammen i Utstein Kloster-syklusen med det gamle klosteret som et geografisk og idémessig senter. Les meir

HinnAvis om arrangementet: Ingen lidelse uten kjærlighet.

Oppdatering 10.08.2015: Sjå òg Litterært blikk på Utstein kloster.

Èitt svar til Alfred Hauge: Lidelsens veier

  1. […] Alfred Hauge: Lidelsens veier […]

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: