Jerusalems sekulære religion

Eg les Montefiore sin Jerusalemsbiografi for tida. Det er ei stor bok i alle tydingar av ordet. Eg er fascinert og kjem sikkert tilbake til boka seinare.

I dag vil eg sitera frå eit par avsnitt som blei sjølvransakande for meg i mi interesse for Jerusalems arkeologi. Eg står sikkert i fare for å oversjå menneska mellom alt det som er religions- og kulturhistorisk interessant.

Eg har kome til skildringa av 1800-talet. I kapitlet om 1860-åra skriv han om arkeologien i samband med den engelske prins Albert Edward sitt besøk i 1862:

Prinsens besøk styrket følelsen av at Jerusalem på sett og vis var en liten del av England. (…) Prinsen ble vist rundt til severdighetene av domprosten i Westminster, Arthur Stanley, hvis uhyre innflytelsesrike bok om bibelhistorien og arkeologiske spekulasjoner fikk en hel generasjon briter til å tro at Jerusalem var “et land som fra barndommen er oss mer kjært enn selv England”. Midt på 1800-tallet ble arkeologien ikke bare en ny historisk disiplin innen studiet av fortiden, men også en måte å forme fremtiden på. Ikke rart at arkeologien straks ble politisert. Den var ikke lenger bare en kulturell fetisj, en trend i tiden og en kongelig hobby, men imperiebygging med andre midler og en form for militær spionasje. Den ble Jerusalems sekulære religion og dessuten, i hendene på imperialistiske kristne som domprost Stanley, en vitenskap i Guds tjeneste. Hvis den kunne bekrefte at Bibelen og lidelseshistorien var sanne, kunne kristne kreve Det hellige land tilbake. (side 437-438)

Og litt seinare, om “troskyldige turister”:

Turistene, enten de var religiøse eller ikke, kristne eller jøder, enten de het Chateaubriand, Montefiore eller Twain, var flinke til å se hvor guder hadde stått, men nesten blinde når det gjaldt å se menneskene som nå bodde der. Gjennom historien har Jerusalem eksistert i fantasien til troende som befant seg langt unna, i Amerika og Europa. Nå som de kom i tusentall om bord på dampskip, forventet de å gjenfinne de eksotiske og farlige, pittoreske og autentiske scenene de hadde sett for seg ved hjelp av Bibelen, viktorianske rasefordommer og, etter ankomst, ved hjelp av tolker og guider. (side 442-443)

Dette gir, som sagt, god grunn til sjølvransaking for meg. Og sikkert også for andre som er glade i å reisa til Israel og dei palestinske områda.

Ved nærare ettertanke trur eg likevel eg kan seia at teologistudiet og engasjementet i Den Norske Israelsmisjon har gitt ein god ballast i møte med desse tendensane som Montefiore skildrar så treffande. Arkeologien er ikkje eit middel som beviser noko for meg som teolog. Den er heller med og utvider perspektivet eg har på Bibelen. Og i Israelsmisjonen har eg lært å vera opptatt av dei levande steinane, altså menneska, ikkje bare dei døde. Derfor går misjon og forsoningsarbeid hand i hand med interessa for bibelhistoria.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: