Staten Israel 60 år

Israel feirar i dag (08.05.2008) at det er 60 år sidan staten blei oppretta. Eg vil gjerne vera med og gratulera! Seinare i år skal eg vera med på ei stor jubileumsmarkering som blir arrangert av fleire ulike israelsvennlege organisasjonar.

Staten blei elles proklamert 14. mai 1948, men blir feira i dag på grunn av den israelske kalenderen, som ikkje følgjer vårt kalendersystem.

Det er mange som har sterke synspunkt når det gjeld Israel. Eg er ikkje blant dei som ser staten Israel som ei tydeleg oppfylling av profetiane i GT, sjølv om eg ikkje kan utelukka at det kan vera ein samanheng. Eg ser dette meir ut frå ein menneskerettstankegang. Dette vil kanskje overraska og provosera nokre av mine israelsvenlege kontaktar som først og fremst er opptatt av eit profetisk perspektiv når dei snakkar om dette landet.

På denne dagen tar eg derfor med dei aktuelle avsnitta i prinsipperklæringa til Den Norske Israelsmisjon. Heile prinsipperklæringa kan lesast her. Kapittel 5 handlar om Det jødiske folket og landet. Eg foreslår at dei mest interesserte lesarane les heile dette kapittelet. Her tar eg med avsnitta frå og med pkt 5.5:

 

5.5 Profetiene taler om noe større enn opprettelsen av staten Israel. Det universelle perspektivet på landløftet gjør det problematisk å se opprettelsen av en jødisk stat i 1948 som en direkte og endelig oppfyllelse av de bibelske løftene om landet. Dessuten er det viktig å understreke at løftene og profetiene som taler om hjemvending og bosetting i landet, også taler om at folket skal leve under Guds herredømme og følge hans vilje (jf. Jer 31,31-34; Esek 11,17-20). Det er med andre ord også tale om en åndelig fornyelse for folket som helhet, om at Gud gir folket et nytt hjerte og en ny ånd slik at de følger hans lover. Dette kan ikke sies å være en realitet i dagens Israel. Opprettelsen av staten Israel kan derfor ikke sees som en virkeliggjørelse av Guds frelsesplan i Kristus Jesus.

Det er likevel mulig å se de politiske begivenhetene i 1947-48 som et uttrykk for at Gud sørger for å bevare Israel som folk. Også i gammeltestamentlig tid viste Gud hvordan han kunne bruke politiske stormakter i sin plan (jf. f.eks. Jes 45,1ff).

5.6 Jødene har en historisk rett til å bo i Israels land. Uansett hvordan man bedømmer den sekulære statsdannelsen, finnes det sterke etiske og folkerettslige grunner for at jødene har rett til å bo i Israels land. Folkets historiske tilknytning til dette landet er udiskutabel og tilsier at det har en legitim rett til å bo i dette området. Behandlingen av jødene gjennom historien, med pogromer og forfølgelse og med den ufattelige forbrytelsen som Holocaust representerte, viser behovet for å sikre jødene en egen stat, der de kan bo i frihet og fred, og med trygge grenser. Dette var da også bakgrunnen for at De forente nasjoner i 1947 vedtok opprettelsen av en jødisk stat innenfor det britiske mandatområdet i Palestina. Dermed bekreftet folkeretten jødenes rett til å leve og bo i dette området. FN-vedtaket som gav jødene rett til en egen stat, gav imidlertid også folkerettslig grunnlag for en palestinsk stat.

5.7 Staten Israel er et demokrati – ikke et teokrati. I gammeltestamentlig tid var Israel – i alle fall i prinsippet – et teokrati, dvs. styrt av Gud selv. Den moderne staten Israel har derimot en sekulær og demokratisk forfatning. Den israelske stats politikk kan følgelig ikke legitimeres ut fra tanken om jødene som Guds utvalgte folk. Staten Israel har folkerettslig de samme rettigheter og er folkerettslig underlagt de samme etiske forpliktelser som enhver annen stat. På den ene side har Israel f.eks. rett til å forsvare land og folk. På den annen side er staten Israel f.eks. forpliktet til å gi alle borgere lik behandling. Dette er særlig aktuelt i forhold til de ikke-jøder som bor og som har bodd i landet i generasjoner, og som derfor – på like linje med jødene – har legitim rett til å bo der. Folkerettslig kommer denne forpliktelsen blant annet til uttrykk i FN’s Menneskerettighetserklæring, en erklæring som Israel har gitt sin tilslutning. Forpliktelsen kan også begrunnes i jødisk etikk – med henvisning til Moselovens understrekning av jødenes ansvar for innflytterne som bor i landet (2 Mos 22,21). Folket formanes til å elske dem som seg selv, behandle dem som landsmenn og ikke undertrykke dem (3 Mos 19,33–34).

5.8 Evangeliet skaper forsoning og fred mellom jøder og palestinere. Evangeliet taler først og fremst om forsoning mellom Gud og mennesker, men det taler også om forsoning mennesker imellom. Derfor må vi som kristne støtte det arbeidet som gjøres for fred og forsoning i Midtøsten. Å skape fred er etter Guds vilje (jf. Matt 5,9; Sal 122). Som kristne har vi et særskilt ansvar for våre medkristne brødre og søstre – både blant jøder og blant palestinere. Vi gleder oss over det forsoningsarbeid som foregår mellom messianske jøder og kristne palestinere, og ser det som et vitnesbyrd om evangeliets kraft til å skape fred mellom mennesker.

5.9 Israels frelse er langt viktigere enn Israels land. Til tross for landets betydning for jødisk identitet er det verd å merke seg at det jødiske folk i store deler av den gammeltestamentlige historie bodde i landet uten å eie det eller ha politisk selvstendighet. Det må også framheves at Det nye testamente ikke er opptatt av jødenes råderett over landet. Vekten ligger i stedet på jødenes forhold til Gud. Så positivt man enn måtte se på den jødiske tilbakekomst til landet i nyere tid, ligger forpliktelsen for den kristne menighet i å forkynne evangeliet for jødene slik at de kan vende tilbake til fedrenes Gud gjennom troen på hans Sønn Jesus Messias. Det er dette som fremfor alt ligger apostelen Paulus på hjertet når han taler om sitt eget folk: “Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst” (Rom 10,1).

Denne erklæringa er vedtatt av Den Norske Israelsmisjon sitt landsstyre og er utarbeidd av organisasjonen si teologiske nemnd:

Sverre Bø, dr. theol., førsteamanuensis i bibelfag ved Fjellhaug Misjonshøgskole, Oslo.
Torleif Elgvin, Ph.D., førsteamanuensis ved Frikirkens teologiske seminar/Bibelskolen i Oslo; tidligere leder av Caspari Senter i Jerusalem.
Harald Hegstad, dr. theol., professor i praktisk teologi ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.
Kurt Hjemdal, sokneprest i Ski prestegjeld. Tidligere formann i Den norske Israelsmisjon.
Reidar Hvalvik, dr. theol., førsteamanuensis i Det nye testamente ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.
Olav Myklebust, tidligere førsteamanuensis ved Diakonhjemmets teologiske høgskole, Oslo.
Oskar Skarsaune; dr. theol., professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.
Jostein Ådna, dr. theol., professor i Det nye testamente ved Misjonshøgskolen, Stavanger.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggarar likar dette: