Kristne sin situasjon i Tyrkia

For eit par år sidan var eg to turar i Tyrkia for å besøka stadar knytt til Bibelen og kyrkjehistoria. Det var verkeleg interessant. Både fordi det var mykje flott å sjå og læra om det historiske stoffet, og fordi eg gjennom forskjellige kontaktar fekk eit visst innblikk i dei kristne sin situasjon i landet i dag.

Dette siste har eg vore opptatt av frå eg for nokre år sidan las William Dalrymple si bok I skyggen av Bysants (anbefales!).

Både gresk-ortodokse og armenske kristne er i ein pressa situasjon i Tyrkia. Men dei ortodokse har framleis det viktige økumeniske patriarkatet i Konstantinopel (Istanbul). Elles er det nokre få katolikkar og ein svært liten protestantisk minoritet. I juni 2005 sat eg i Tyrkia og skreiv dette her på bloggen:

“Men biletet er ikkje bare mørkt, sett frå ein kristen synsstad. Eg har denne veka møtt evangeliske kristne som er her fordi Gud har sagt at dei skal vera her! Dei arbeider i det stille med kyrkjeplantings-prosjekt, og dei håper og trur at dette arbeidet skal gje vekst i framtida gjennom huskyrkjer i tyrkiske heimar. Det er godt å vita om desse, og det er viktig at me som er kristne i vesten er med og ber for dei som slik har ei viktig og spesiell misjonsteneste.” (les meir)

I dag (22.05.2007) har Erling Rimehaug ein større artikkel frå Tyrkia i Vårt Land under vignetten Tro, etikk, eksistens. Hovudperspektivet hans er spørsmålet om eit sekulært islam er mogleg. Men mykje av artikkelen handlar direkte om dei kristne sin situasjon i landet i vår tid.

Les gjerne heile artikkelen, – den er interessant. Her tar eg med nokre avsnitt som går direkte på dei kristne sin situasjon.

Den offisielle versjonen er at Tyrkia har maktet å forene islam og moderne demokrati. Men det ulmer i det tyrkiske samfunnet. Sterke krefter arbeider for at islam skal få tilbake sin rettmessige plass som samfunnets rettesnor. Det skremmer dem som frykter at Iraninspirert islamisme skal få makten også i Tyrkia. Ikke minst er uroen merkbar blant de tyrkiske kristne. Drapet på tre kristne misjonærer i Anatolia forrige måned har synliggjort spenninger som har vært til stede i lang tid.

– De kristne er blitt mer utrygge. Vi lever med en følelse av at her kan alt skje, sier Rista Soramies. I sju år har finnen vært pastor i den lutherske kirken i Istanbul – etter å ha arbeidet i mange år blant tyrkere i Tyskland. Han forteller at han nylig fant alle vinduene i kirken knust, og steinene som de var knust med lå fortsatt på golvet. Men politiet har ikke gjort noe med saken.

– Det skrives stygge ting om kristne i avisene, og det kommer også slike påstander i fjernsynet. Vi anklages for å gi folk penger for å omvende seg, og det hevdes at vi er agenter for land som ønsker å dele Tyrkia. Det er helt absurde påstander, men de gjentas stadig vekk, sier han.

(…)

Foran det gresk-ortodokse patriarkatet i Istanbul er gaten sperret av i begge retninger, og politiet holder vakt. Det har vært flere bombe-attentater mot bygningen de siste årene.Innenfor blir vi mottatt av fader Diathosos. Etter å ha arbeidet som forsker i farmasøytisk industri i Tyskland i mange år, har han som pensjonist reist tilbake til hjemlandet for å hjelpe til i kirken. Han er blitt prest og patriarkens pressetalsmann.

– Muslimene i Europa er mye friere enn vi kristne er her. Og de kristne var også friere under den islamske sultanen enn vi er under det såkalt sekulære styret vi har nå, sier han.Patriarkatet har trykt opp en liste over det de opplever som overgrep fra den tyrkiske staten. En god del handler om konfiskering av kirkens eiendommer. Noen ganger opplever de til og med å bli avkrevd leie for bruk av bygninger som har vært i kirkens eie i hundrevis av år.Kirkens presteseminar ble stengt av myndighetene i 1971, og resultatet er store problemer med å rekruttere prester. Man kan ikke hente prester fra utlandet, for de får ikke arbeidstillatelse. I stedet sender kirken tyrkiske ungdommer til prestestudier i Hellas. Men de velger ofte å ikke komme tilbake til Tyrkia.– Snart ender det med at vi ikke engang har kandidater nok til å velge patriark. Vi er i ferd med å kveles langsomt, sier fader Diathosos.Men det er ikke islamistene som skaper disse problemene, heller ikke de vanlige troende muslimene.

– Problemet er den sekulære nasjonalismen, som bruker islam som maske, understreker faderen.– Muslimer dreper ikke kristne fordi vi er kristne. Drapene har skjedd fordi nasjonalistene ikke vil ha fremmede her. Mange kan ikke forstå at tyrkere kan være kristne, sier den ortodokse presten.Denne oppfatningen blir bekreftet av hans lutherske kollega.– Drapene ble utført av nasjonalistiske ungdommer, ikke av islamister. Guvernøren i området hadde i lang tid advart mot farene fra utenlandske kristne, Og så ble noen ungdommer overivrige og ville forsvare fedrelandet, sier Soramies.Han forteller at den tyrkiske nasjonalstatens grunnlegger Kemal Atatürk fortsatt dyrkes nærmest religiøst.

Datteren vår kom hjem fra skolen og sa at «Atatürk bor i hjertet mitt». Hvor betent det nasjonale spørsmålet er, får vi en følelse av når vi besøker det armenske patriarkatet. Det ligger bortgjemt i et stille smug et stykke vest for Den blå moské. Innenfor murene får vi beskjed om at man ikke gir intervjuer til pressen.

Å snakke om armenernes situasjon er nemlig farlig. I januar ble den armenske skribenten Hrant Dink drept. Å si noe om folkemordet på armenere i Tyrkia, er ensbetydende med å bli stilt for retten anklaget for brudd på grunnloven. Men befolkningsstatistikken sier sitt: Av 70.000 armenere i Tyrkia, bor bare 3-4.000 i Anatolia, der utryddelsen av armenere fant sted da det moderne Tyrkia ble grunnlagt.Mens de kristne utgjorde en stor del av befolkningen under sultanens muslimske styre, er de blitt nesten utryddet i det nasjonalistiske Tyrkia. I de fem hundre årene som islamsk stat, var nesten halvparten av befolkningen i Istanbul kristne. Nå utgjør de kristne bare promiller. Da den sekulære republikken ble grunnlagt i 1923, var det en million gresk-ortodokse i Istanbul. Nå er det offisielle tallet 4.000 – trolig er de kanskje bare halvparten så mange.Unge mennesker i den armenske minoriteten søker heller lykken andre steder, og armenske ledere frykter at de snart ikke vil være armenere igjen i landet.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: